I SEPTEMBER BLE Norsk Barnevernkongress 2011 arrangert i Drammen. De norske og nordiske barnevernkongressene er en av kjerneoppgavene til Norsk Barnevernsamband. Det legges ned en imponerende frivillig innsats for å få på plass et faglig program som tar pulsen på det norske barnevernet og utfordrer aktører på ulike nivåer til fortsatt innsats for utsatte barn og unge.

Den 39. barnevernkongressen i rekken hadde temaet Barnevern i et inkluderende samfunn. Dessverre samlet denne kongressen langt færre deltakere enn alle foregående kongresser. Terroren som rammet landet vårt den 22.juli, og som hardt og brutalt tok livet av så mange unge, har vist oss alle hvor uendelig viktig det er at vi slår ring om våre grunnleggende verdier, og videreutvikler et åpent samfunn basert på tillit og respekt for ulikhet og mangfold. De ulike plenumsforedragene understreket også dette fra ulike innfallsvinkler.

Et kultursensitivt barnevern tar enkeltindividet på alvor og lar den enkeltes virkelighetsoppfatning danne utgangspunkt for den innsatsen som tilbys. Kulturell tilhørighet skal tas på alvor og anerkjennes også for de barna som ikke kan bo sammen med sine foreldre. Når kulturelle tradisjoner eller ritualer er på kollisjonskurs med humanistiske og demokratiske verdier, utfordres ikke bare de profesjonelle hjelperne. Å fremme dialog på tvers av etnisk tilhørighet, tro og livssyn er en oppgave som må videreføres og utvikles av mange andre enn de som arbeider i de ulike hjelpetjenestene. Vi så ekte og fine eksempler på dette i ukene etter 22.juli. Respekt og anerkjennelse for forskjellighet er en del av et åpent og demokratisk samfunn, og må gjennomsyre alt vi driver med. Bare slik får ordene betydning og kan gjøre en forskjell for mange.

Det er viktig å minne om at kulturforskjeller ikke er noe som bare oppstår mellom etniske grupper. Vi opplever brytninger, ulike preferanser og ulike livsholdninger også blant de som er etnisk norske. Derfor handler inkludering om mye mer enn integrering av barn, unge og voksne med ulik etnisk bakgrunn. Barn i fosterhjem, barn i skolen og i barnehager møter for eksempel store utfordringer når det som oppfattes som best for dem, skiller seg radikalt fra det de er vant til og kjent med. Barneverntiltak skal kompensere for manglende eller utilstrekkelig omsorg i hjemmet. Men også på dette området kan vi feiltolke situasjoner og forstå det som rett og slett er annerledes som avvik. Ideen om et ordnet familieliv står sterkt i det norske barnevernet. Det preger også den kunnskapen som tas i bruk når barnas omsorgssituasjon utredes og alternative omsorgsarrangementer vurderes. Barna og de unge legger selv vekt på at de vil leve mest mulig alminnelig, de ønsker ikke å skille seg ut, langt mindre å bli stigmatisert fordi de lever annerledes. Dette er kraftfulle signaler om at barnevern handler om mer enn faglig kunnskap og profesjonell virksomhet. Å være hjelper utfordrer også eksistensielle spørsmål og vår grunnleggende toleranse. Derfor må vi som samfunn kontinuerlig invitere til dialog og debatt om ulike måter å leve livet på, og søke å skille det som er annerledes eller fremmed fra det som er skadelig eller truende. Om slike spørsmål isoleres til faglige fora, vil vi kunne få et mindre tolerant og mer ensrettet samfunn. Vi vil bevege oss bort fra det som forener oss på tvers av bakgrunn og trosretninger.

I profesjonelt arbeid foregår det en kontinuerlig kartlegging, det gjøres vurderinger og det fattes beslutninger. Det innebærer at vi kategoriserer personer og problemer for å skape orden og oversikt, og vi søker etter den best tilgjengelige kunnskapen. Samholdet og den aktive verdidebatten etter 22.juli har minnet oss om hvor farlig det er å knytte grupper til enkelthandlinger. Dette er også et viktig prinsipp i alt faglig arbeid. Vi kan se etter fellestrekk og vi trekker veksler på teoretiske perspektiver for å forstå og handle. Men vi må aldri glemme at det som virker best på gruppenivå ikke alltid er gyldig for den enkelte. Det profesjonelle viser seg i det nære, det som virkelig betyr noe for den enkelte.

Etter terroren og de ekstreme handlingene som rammet så mange den 22.juli, har gode fagfolk manet til forsiktighet når det gjelder de rammedes reaksjoner og reaksjonsmønster. Det er særlig eksponeringen av mange av de overlevende i timene etter at de unnslapp gjerningsmannen som har vært diskutert. Psykiater Lars Weisæth har minnet oss om at det disse unge ble utsatt for, har vi ingen erfaring med. Weisæth framhevet derfor at vi skulle være forsiktige med å trekke faglig baserte slutninger om hva som var riktig å gjøre i den ekstreme situasjonen som oppsto. Dette er kloke råd som det er nyttig å ta med seg videre i alt profesjonelt arbeid. Teorier og forståelsesmønster kan ikke alene vise vei i det enkelte tilfelle. Først når vi er i stand til å kombinere faglig kunnskap med nærhet og sensitivitet, kan vi utvise den klokskapen som sårbare barn og unge trenger. Dette er et helt sentralt prinsipp for godt barnevernsarbeid i et inkluderende samfunn.