Born som er utsett for familievald har auka risiko for ulike psykiske vanskar. Ein anslår at 35–45 % av barn som har levd med vald i familien har symptom som kvalifiserer til psykologisk behandling. I denne artikkelen gjev me ei innføring BUP (barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk) som organisasjon og deira mandat. Vidare presenterer me sentrale utfordringar i samhandlinga mellom BUP og barnevernet. Til sist vil me gjere greie for behandlingsmodellar som har vist seg verksame for valdsutsette born, og syne korleis desse kan nyttast for yngre og eldre born.

Tannhelsepersonell har en lovbestemt plikt til å melde bekymringer til barnevernet ved mistanke om omsorgssvikt eller mishandling. Likevel viser statistikken at det blir sendt svært få bekymringsmeldinger til barnevernet fra tannhelsetjenesten. Tannhelsepersonell er i dag en lite utnyttet ressurs som samarbeidspartner og informant for barnevernet. I denne artikkelen belyser vi hvilken mulighet tannleger og tannpleiere har til å oppdage tegn på omsorgssvikt og mishandling av barn. Vi peker også på noen forutsetninger som må være til stede for at tannhelsepersonell i større grad skal kunne utnyttes som samarbeidspartner for barnevernet.Artikkelen er blitt utarbeidet med støtte fra det regionale rusforskningsprogrammet i Helse Vest (KORFOR). Takk til førsteamanuensis Øyvind Kvello, Psykologisk institutt, NTNU, for verdifulle kommentarer og innspill underveis.

Denne artikkelen handler om veiledning av fosterforeldre. Jeg tar for meg ulike karakteristika ved veiledningen fosterforeldre mottar, og fremstiller disse gruppert som to ulike former for veiledning. Den ene formen tar utgangspunkt i barnet som tema, og fremstår som råd rundt hvordan barnet kan håndteres. I den andre formen rettes fokus mot fosterforeldrenes opplevelser og reaksjoner i forbindelse med oppdraget. I praksis vil man se at en veiledningssituasjon gjerne inneholder elementer fra begge disse innfallsvinklene. Formene jeg skisserer er altså ikke å betrakte som gjensidig utelukkende metoder for veiledning, men et forsøk på å organisere mulige innfallsvinkler for fremstillingens skyld – med de elementer av forenkling det da må tas høyde for. Artikkelens målsetning er å belyse hvilke implikasjoner veileders valg av tilnærmingsmåte har for veiledningens karakter. Jeg drøfter svakheter og styrker ved de ulike formene, samt hvilke roller tilnærmingsmåtene baserer seg på. Som underlag ligger en kvalitativ undersøkelse med intervjuer av fosterforeldre omkring deres erfaringer, levert som masteroppgave ved NTNU (Johnsen, 2009), supplert med egne praksiserfaringer, litteratur fra praksis og teoretiske innfallsvinkler.

Denne artikkelen tar utgangspunkt i en del av den økonomiske ansvars- og oppgavefordeling mellom stat og kommune i barnevernet. Betalingsrundskrivet regulerer denne relasjonen, også når det gjelder hjemmebaserte hjelpetiltak. Med utgangspunkt i en spesifikk kontekst, en evaluering jeg utførte av det hjemmebaserte hjelpetiltaket LINK, ønsker jeg å problematisere de føringene Betalingsrundskrivet legger på kommunene om at de bør velge evidensbaserte programmer som behandlingsalternativ, både som alternativ til institusjonsplassering og til ulike hjelpetiltak. Hvordan er forholdet forsøkt regulert mellom institusjonsplasseringer og hjemmebaserte hjelpetiltak, og de evidensbaserte programmer som er beskrevet i dette rundskrivet? Hva betyr det statlige trykket på evidensbaserte programmer for det kommunale barnevernet når de skal etablere nye hjemmebaserte hjelpetiltak som ikke i utgangspunktet er evidensbaserte? Min ambisjon er dermed dels å problematisere de dilemmaene Betalingsrundskrivet aktiviserer for det kommunale barnevernet og dels å problematisere den posisjonen evidensbaserte programmer er gitt i rundskrivet.

Dette er en annerledes artikkel, skrevet som et essay. Essayet er en sammensatt og personlig prosaform, der refleksjoner over erfaringer bærer teksten. Essayskriving er en personlig bearbeidelse av erfaringer i den hensikten å forstå og skape forståelse (Karlsen J. B. 2003). Opprinnelig tekst til dette essayet ble utformet under kurset Kunnskapsverksted for veilederkompetanse 2010, Universitetet i Agder (se Erstad 2009). Som deltaker her ble jeg bedt om å ta tak i en setting som betydde noe spesielt for meg i mitt yrkesliv, og skrive et essay som skulle inneha både personlige og faglige perspektiver.

Forfatteren Gunnar Staalesen har tegnet et så livaktig bilde av sin fiktive helt, Varg Veum at det virker helt naturlig å forholde seg til privatetterforskeren som en virkelig person. Skulpturen på Strandkaien i Bergen minner oss også om hans eksistens, for ikke å snakke om den årvisse feiringen av hans fødselsdag 15. oktober.