En 15 år gammel jente som barnevernet hadde omsorgen for døde under tragiske omstendigheter i sommer. Saken fikk stor mediedekning, og utløste flere debatter, som det er verdt å reflektere over. Statsråden valgte å avbryte ferien for å svare på spørsmål og ta det ansvaret som ligger til den øverste ansvarlige myndighet. Departementet viste også handlekraft ved blant annet å forsere arbeidet med en ny handlingsplan for rusarbeid blant barn og unge. Likeledes gikk det ut pressemeldinger med korreksjoner av flere opplysninger som mediene viste til når det gjaldt antall henleggelser av barnevernsaker og bruk av tvang i institusjoner. Vi er enig med statsråden i at det er krise når et barn som barnevernet har omsorgen for, mister livet. Men det er god grunn til å spørre hvorfor en slik sak får store deler av pressen og politikere i opposisjon til å proklamere at hele det norske barnevernet er i krise.

Vi merket oss spesielt et oppslag i Dagsavisen i juli der en tidligere barneminister raser mot den sittende barneministeren for at han ikke har styring på barnevernet. Laila Dåvøy fikk det til å høres ut som om det var forsinkelsene i ansettelse av ny direktør i Bufdir som forårsaket det tragiske dødsfallet. Om det er politikere i opposisjon eller journalistene som klarer å koke sammen slike konsekvensrekker, kan av og til være uklart. Men det er opplagt for alle som har kjennskap til offentlig virksomhet og forvaltning, at det ikke er direktørskiktet som har den daglige omsorgen for barn som bor i en av barnevernets institusjoner. Hvis det er slik at barnevernets virksomhet står og faller med at direktøren i Bufdir er på plass, er det grunn til å rope et varsko. Tilsvarende oppslag hadde NRK ansvar for en tid etterpå, da de på et syltynt grunnlag forsøkte å få opposisjonspolitikere i harnisk over at det er mulig å bli millionær på å være fosterforeldre. Dette ble bestemt tilbakevist av ministeren i den første sendingen om saken, men i et innslag på kveldsnytt var det kun opposisjonen som slapp til for å kommentere saken.

Det paradoksale i den videre mediedebatten, er at på den ene siden ropes det på mer statlig styring og kontroll, og på den andre siden reises det forslag om å legge ned hele det statlige barnvernet. Erling Segelstad skal ha honnør for å ha fått i gang en viktig debatt knyttet til ressursallokering og omsorgsbehovene til de mest utsatte barna. I flere nyhetskanaler satte han fokus på at fagfolkene er der for å hjelpe barna, ikke for å opprettholde systemet. Det er likevel et tankekors at det gjennomgående er de tabloide overskriftene som gjør at fagfolk bryter gjennom lydmuren og kommer ut med sine erfaringer i det offentlige rom. Bekymringen rundt utviklingen i det statlige barnevernet er på ingen måte ny. Allerede på Norsk Barnevernsambands erfaringskonferanse i 2006 satte vi forholdet mellom det statlige og det kommunale barnevernet på dagsorden. Senere er det med jevne mellomrom påpekt at kommunene, etter den såkalte forvaltningsreformen, ble tappet for kompetanse til fordel for administrative stillinger i de nye regionale Bufetatene. Dette fordi både lønns- og arbeidsvilkår gjennomgående er bedre der enn i kommunene. Gjentatte ganger har også mange kommuner påpekt at de blir faglig overstyrt av en topptung statlig administrasjon. På årets erfaringskonferanse og i en artikkel i siste nummer av Tidsskriftet Norges Barnevern presenterte forsker Heidi Gautun funn som peker i samme retning med tittelen Det nye barnevernsbyråkratiet.

Lederen i Landsforeningen for barnevernsbarn som deltok i flere kanaler etter det tragiske dødsfallet, sa først at det var nødvendig å bruke mer tvang overfor unge som misbruker rusmidler, og dernest at alle institusjoner burde nedlegges.To så vidtgående og så forskjellige konklusjoner er overraskende fra en organisasjon som vi ellers kjenner som mer balansert i sine uttalelser. Spørsmålet vi stiller oss er selvsagt hva journalistene kan få til når det er noe de vil ha fram. Vi har selv gjentatte erfaringer med journalister som ringer opp og har bestemt seg for hvilke svar de vil ha i en sak de er opptatt av å belyse. Når budskapet blir av typen «ja, men vi trenger et bredt spekter av tilbud», eller «vi er ikke overrasket over at også sakkyndige kan komme til ulike konklusjoner i en barnevernssak», ødelegger vi for journalistens «spissing» av saken. Dette er synd, for vi vet hvor viktig mediene kan være for å få fram sider ved barnevernet som ikke fungerer. Med en balansert vinkling, solid journalistikk og et bredt kildemateriale kan mediene gi bidrag til en vanskelig barnevernsdebatt.

Vi er imponert over måten både statsråden og statssekretæren har taklet mediene på. Dette fordi de har klart å holde fast i at barnevernet er høyt prioritert, at det ikke finnes enkle løsninger, at vi trenger både fosterhjem og institusjoner, og at det mest prekære nå er at kommunene følger opp og øker antall stillinger i det kommunale barnevernet. Det statlige barnevernet skal evalueres, og selv om det er besnærende å si at statsråden i stedet for å lyse ut forskningsmidler, kunne ringt rundt til erfarne barnevernsfolk, er det ikke slik moderne velferdstjenester utvikles. I slutten av juni, ble det også utnevnt ny direktør for Bufdir. Så langt vi har oversikt over, er det ingen som har undret seg over at det er en medisiner med doktorgrad i nevrofysiologi som er betrodd denne viktige stillingen. En sosialarbeider med en samfunnsvitenskapelig doktorgrad ville neppe fått stillingen som helsedirektør. Med fare for selv å bli tabloid: Er det fortsatt slik at det er byråkratisk erfaring som veier tyngst i barnevernfeltet, mens det er faglig tyngde og relevant utdanning som avgjør hvem som får lederstillinger i helsetjenestene?