Som individer, organisasjoner og samfunn står vi overfor en rekke komplekse sosiale, økologiske og økonomiske problemer. I artikkelen hevdes det at vi er for løsningsorienterte og for lite problemorienterte i møte med disse problemene. Videre argumenteres det for at sammensatte problemer må formuleres flerdimensjonalt, ikke endimensjonalt. Utdanning og spesialisering kan føre til at vi blir insensitive for de ulike aspektene av et problem fordi vi blir trent til å oppfatte, formulere og løse et problem innenfor et gitt problemrom. Av den grunn bør representanter fra profesjoner med ulike, gjerne motstridene problemformuleringer involveres i beslutningsprosesser. I lys av kretsløpsøkonomi og begrepet medikalisering beskriver jeg hvordan rusreformen og legemiddelselskapenes inntog kan ha bidratt til å redusere handlingsrommet til norske ruskollektiver. En måte å forstå denne utviklingen på er at de sentrale beslutningstakerne og ruskollektivene har forskjellige formuleringer av problemet. Med dette som referanseramme belyser artikkelen hvordan medisin og økonomi i større grad er blitt toneangivende i formuleringen av i) rusproblemet og ii) organiseringen av sektoren. Videre hevder jeg at hvis dette er tilfellet øker det risikoen for at man formulerer og løser galt problem, fordi økonomisering og medikalisering kan føre til at man ikke er sensitiv for andre, viktige dimensjoner av problemene.

Nødvendigheten av evidens i arbeidet med barn med atferdsvansker er omdiskutert. Denne artikkelen tar for seg hva evidens er og hvilke kriterier som ligger til grunn for evidens. Kjennetegn ved evidensbaserte tiltak blir presentert. Videre argumenteres det for at evidens er nødvendig for å sikre at tiltak og innsatser i størst mulig grad er til hjelp for barn med atferdsvansker. Det konkluderes med at evidens er nødvendig for å sikre at samfunnet benytter den sikreste og beste kunnskapen for å hjelpe barn og unge med atferdsvansker.

I forbindelse med at Statens helsetilsyn overtok tilsynet med barnevernet fra nyttår 2010, noe som var en ny oppgave for dem, fikk psykolog Vigdis Bunkholdt i oppdrag av helsetilsynet å holde et innlegg for dem. Innholdet i foredraget dreier seg naturlig nok om hvordan tilsynet kan finne grunnlag og holdepunkter for å utøve vurderinger av barnevernets fungering, og av hvorvidt oppgavene utøves på forsvarlige måter. Redaksjonen fant dette framlegget informativt og velfundert og derfor nyttig, ikke minst som et uttrykk for grunnleggende faglige ståsteder fra en sentral og aktiv representant for barnevernet som fagområde. Vi valgte å trykke det i sin opprinnelige form, fordi intensjonen så tydelig legger rammen for formen.