Denne boka er gitt ut med ambisjon om å bidra med en helhetlig diskusjon av funn og resultater om norsk skole fra de internasjonale storskalaundersøkelsene i de siste 20 årene. Norge deltok som en veldig aktiv partner allerede i den første TIMSS-studien i 1995, og har i perioden siden dette vært en aktiv deltaker i flere internasjonale undersøkelser, med PISA, TIMSS og PIRLS som kanskje de mest omtalte og kjente eksemplene. Dette har gitt oss tilgang til et svært omfattende, godt kvalitetssikret og tilgjengelig datasett med tidsserier for hele perioden siden 1995. Til sammen har TIMSS nå blitt gjennomført fem ganger og PISA seks ganger i Norge.

Det er likevel ikke mulig å inkludere analyser eller omtaler av hele det spekteret av fenomener som belyses ved hjelp av de internasjonale undersøkelsene. Undersøkelsene inneholder til sammen prøver av en rekke skolefaglige områder og for ulike trinn i skolen. I tillegg finnes det data fra spørreskjemaer til elever og skoleledere i begge undersøkelsene. TIMSS har også data fra spørsmål til lærere og foreldre. Videre er det opplagt slik at dette er datasett som kan analyseres ut fra ulike ståsteder og med ulike metodiske innfallsvinkler. Bidragene i boka kan derfor kun oppfattes som eksempler på den typen analyser som man nå kan gjøre med de tilgjengelige datasettene. Tematisk er boka snevret inn til analyser av data som berører fagene matematikk og/eller naturfag i norsk skole.

Bidragene i boka er i all hovedsak skrevet av personer som er eller har vært direkte involvert i PISA- og/eller TIMSS-studiene i vårt land. Forfatterne fikk i oppdrag å legge vekt på temaer som det ikke ellers er naturlig å inkludere i de nasjonale rapportene som kommer ut etter hver gjennomføring av de enkelte studiene. Ideen er altså at kapitlene i boka skal ta utgangspunkt i noen større eller helhetlige problemstillinger, gjerne ved å bruke data fra flere tidspunkter.

I det første kapitlet oppsummerer Olsen og Bjørnsson det de mener er de mest sentrale og robuste funnene om norsk skole på tvers av PISA og TIMSS i hele perioden. De viser hvordan de norske prestasjonene, spesielt i TIMSS, gikk dramatisk ned i den første delen av perioden, mens de har gått nesten tilsvarende mye opp i den siste delen av perioden. Mens nedgangen i første del i stor grad representerer en generell nedgang, er den senere framgangen sterkere relatert til at elevene i den nedre delen av prestasjonsfordelingen har blitt løftet opp. I tillegg til noen andre sentrale funn gir de også en drøfting av hvordan de internasjonale undersøkelsene endrer seg over tid, og de identifiserer noen endringer som ytterligere vil forsterke potensialet for å bruke data fra undersøkelsene i en vurdering av det nasjonale skolesystemet.

Kaarstein og Nilsen utforsker elevers motivasjon for naturfag gjennom tjue år i TIMSS. Endringer i motivasjon blir presentert. Kapitlet finner at motivasjonskonstruktene er robuste over tid, og at motivasjonen har økt gjennom hele perioden. Selvtillit lar seg ikke sammenligne på tvers av kjønn, men indre og ytre motivasjon kan sammenlignes. Dette viser at gutter stort sett har høyrere motivasjon enn jenter (spesielt på 8. trinn). Motivasjon kan ikke sammenlignes på tvers av 4. og 8. trinn.

Nilsen og Blömeke skriver i sitt kapittel om lærerkompetanse og undervisningskvalitet og lenker disse aspektene til elevers prestasjoner. Deres analyse er begrenset til data fra naturfagprøvene i TIMSS for 5. trinn. Både lærerkompetanse og undervisningskvalitet er sentrale aspekter i skolen. Gjennom både teoretiske drøftinger og empiriske analyser viser kapitlet tydelig hvor komplekst det er å skulle karakterisere lærerkompetanse og undervisningskvalitet, og ikke minst viser kapitlet betydningen av kompetente lærere og god undervisning for elevers prestasjoner.

Olsen og Bjørnsson skriver om betydning av relativ alder for prestasjoner og bruker data fra alle TIMSS- og PISA-undersøkelser som er gjennomført de siste 20 årene. De viser tydelig at når på året eleven er født, det vil si elevens relative alder, har en sterk sammenheng med prøveresultatene. Selv om analysen antyder at sammenhengen avtar etter hvert som elevene blir eldre, er den fortsatt betydelig for 15/16-åringene som deltar i PISA.

Jensen, Mørk og Kjærnsli skriver om sammenhengen mellom hvordan PISA og de nasjonale læreplanene definerer og måler naturfagkompetanse. De legger vekt på at resultatene og målingene i PISA må tolkes og settes i sammenheng med norske forhold, og presenterer argumenter som underbygger en konklusjon om at den naturfaglige kompetansen som måles i PISA, er relevant for å beskrive og vurdere situasjonen for naturfaget i norsk skole.

Olsen og Blømeke anvender en metode fra økonometrien for å forklare endringer i gjennomsnittlige matematikkprestasjoner over tid. Analysen konsentrerer seg om prestasjoner i matematikk fra TIMSS for 8. trinn for perioden fra 2003 til 2015, en periode hvor det er betydelig framgang i norske elevers resultater. Til tross for at de inkluderte variablene totalt sett ikke kan bidra til å «forklare» framgangen, er det flere enkeltvariabler som framstår med viktige bidrag, og da spesielt variabler knyttet til læringsmiljø og skoleklima.

Nilsen, Bjørnsson og Olsen skriver om betydningen av sosioøkonomisk status for prestasjon på PISA og TIMSS og prøver å se på hvordan sammenhengen mellom disse har endret seg gjennom de siste 20 årene. Det finnes ikke mange studier av denne typen med et datamateriale som spenner over en så lang periode. I tillegg til å presentere resultatene identifiserer og drøfter kapitlet også en rekke utfordringer og problemer knyttet til å studere «det samme fenomenet» over en så lang tidsperiode.

Hatlevik, Rohatgi og Bjørnsson skriver om skolelederes vurderinger av skoleklima. Dette kapitlet beskriver forskjeller i hvordan TIMSS og PISA har målt litt ulike begreper knyttet til dette temaet. Kapitlet gjør en flernivåanalyse av data fra både TIMSS og PISA, men kun fra de to årene 2003 og 2015, som foreløpig er de to eneste felles tidspunktene for begge studiene. Resultatene viser i korte trekk at når man kontrollerer for både kjønn og sosial bakgrunn, så forklarer forskjeller i skoleklima en signifikant, men likevel ganske liten del av den totale variasjonen i prestasjoner. Videre indikerer analysene at betydningen av skoleklima har økt mellom 2003 og 2015, men det må understrekes at dette er ikke en trendanalyse, men separate undersøkelser.

Bergem gir i sitt kapittel en ganske omfattende beskrivelse av undervisningskvalitet i realfag på tvers av PISA og TIMSS. Han peker på at norske elever i mindre grad opplever å bli utfordret kognitivt i realfagene enn det man ser i andre land. Videre er det mindre grad av utforskende arbeidsmetoder i norsk skole. Bergem argumenterer ut fra sin syntese av funn på tvers av undersøkelser og år for hvordan undervisningen i realfag kan forbedres gjennom både økt variasjon og økt bruk av noen lite brukte undervisningsformer.