Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikkel
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
av Ellen Andvig & Bengt Karlsson
SammendragEngelsk sammendrag

Løslatte har vanskelige livsforhold, økonomiske problemer og psykiske og rusrelaterte helseutfordringer. Det er et felles ansvar på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer å hindre tilbakefall. Denne studien undersøker hva som bidrar til å sikre helhetlig oppfølging etter soning og gjenetablere kontakt med nettverk, arbeid og familie. Studien ble gjennomført i et prøveprosjektet hvor målet var å sikre en helhetlig og tverrfaglig oppfølging og bidra til et sammenhengende tjenestetilbud. Studien har et kvalitativt design med intervjuer av deltakere, ansatte og frivillige. Funnene viser at samlokalisering mellom velferdstjenester bidrar til et helhetlig tilbud til målgruppen ved å skape broer mellom hjelpeinstanser og økt tilgjengelighet med NAV. Samtidig avdekkes glippsonen mellom Kriminalomsorgen og kommunale etater. Dessuten må løslattes rusproblemer adresseres og følges opp.

Persons who are released from prison have complex living conditions, financial difficulties and often mental health and substance abuse issues. There is a shared responsibility across sectors and services to prevent relapse. This study is based on a pilot project where the goal was to ensure a comprehensive and interdisciplinary follow-up and contribute to a coherent welfare service. The study has a qualitative design using focus group and individual interviews with released participants, employees and volunteers. The findings show that co-location between the different welfare services and the volunteers offers a comprehensive and coordinated service for the participants by creating bridges between the different agencies. It also gives increased accessibility to welfare services. At the same time, a gap between the prison and probation service and municipal services is revealed. Substance abuse problems need to be addressed and followed up.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
av Ragni Hege Kitterød, Anne Skevik Grødem & Axel West Pedersen
SammendragEngelsk sammendrag

Det finnes mye forskning om «kjønnsgapet» i politiske holdninger som innebærer at kvinner slutter sterkere opp om en generøs og omfordelende velferdsstat enn menn. Derimot er det lite kunnskap om et eventuelt kjønnsgap i holdningene til utformingen av pensjonssystemet, et tema som har stor betydning for kvinners økonomiske velferd i pensjonsalderen. Basert på en survey fra 2019 finner vi stor støtte i befolkningen til sentrale omfordelingsmekanismer i pensjonssystemet og at kvinner er enda mer positive enn menn. Kvinner mener oftere at minstepensjonen er for lav, og at taket for opptjening er for høyt, og de er mer positive til omsorgsopptjening og nøytrale delingstall. Kjønnsforskjellene modereres imidlertid betydelig når vi justerer for sosioøkonomiske og demografiske forhold i multiple regresjonsanalyser. Resultatene gir grunn til å problematisere forskningslitteraturens funn om et moderne «kjønnsgap» i velferdspolitiske holdninger. Når spørsmålene knyttes til en konkret ordning, ser vi at både kvinner og menn i hovedsak støtter ordninger de har fordeler av selv.

There is a lot of research on the «gender gap» in political attitudes, which means that women support a generous and redistributive welfare state more than men. Still, there is little knowledge about a possible gender gap in attitudes to the design of the pension system, which is very important for women’s income as retirees. Using a survey from 2019, we find great support in the population for key redistribution components in the pension system, and women are even more positive than men. They more often believe that the minimum pension is too low, and that the ceiling on annual earnings is too high, and they are more positive about child credits and a neutral annuity divisor. However, the gender differences are reduced significantly when we adjust for socio-economic and demographic factors in a multivariate framework. Hence, we argue that research findings about a modern «gender gap» in welfare policy attitudes may be questioned. When the questions are linked to a specific scheme, we find that both women and men mainly support schemes that benefit themselves.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
av May Aasebø Hauken, Lillian Levik Løndalen & Anette Christine Iversen
SammendragEngelsk sammendrag

Kreft i ung, voksen alder (18–35 år) er sjelden. Behandlingen er oftest aggressiv og langvarig med påfølgende fysiske og psykososiale senskader. Vi har imidlertid lite kunnskap om utfordringene unge voksne kreftpasienter (UVK) som også er foreldre, har gjennom sykdomsforløpet. Studien belyser derfor forskningsspørsmålet: «Hvordan beskriver unge voksne kreftoverlevere foreldrerollen gjennom sykdomsforløpet?»

Denne studien var kvalitativ med et deskriptivt forskningsdesign. Vi dybdeintervjuet seks UVK fire ganger over seks måneder for å følge deres erfaringer med foreldrerollen over tid. Data ble analysert ved hjelp av Systematisk Tekst Kondensering.

Analysen identifiserte «Å leve i krysspresset mellom foreldrerollen og kreftsykdommen» som et overordnet funn, som er utdypet gjennom hovedtemaene: 1) «Jeg skal ikke dø fra barna mine!», 2) «Å være for syk til å ta meg av barna» og 3) «Barna mine er ofte skuffet over meg». Funnene viser at informantene erfarte spesifikke og ukjente utfordringer ved foreldrerollen knyttet til de ulike fasene i forløpet, og at utfordringene vedvarte over lang tid.

Studien synliggjør at UVK opplever store og ulike utfordringer med å ivareta sin foreldrerolle gjennom og etter sykdomsforløpet. Foreldrekreft har store konsekvenser for hele familien, men disse opplever liten støtte og hjelp både fra helsepersonell og samfunnet.

Cancer in young adulthood (18–35 years) is rare, and the treatment is often aggressive and long-lasting followed by physical and psychosocial after-effects. However, we have limited knowledge of the specific challenges faced by young adult cancer patients (YACPs) who simultaneously care for children during their cancer trajectory. Consequently, the studyʼs research question was: «How do YACPs describe their parenting role throughout the cancer trajectory?» The study was qualitative with a descriptive research design. Six YACPs were interviewed four times over six months. The data was analyzed by Systematic Text Condensation.

The analysis revealed, «To live in the compound pressure between parenting and cancer» as a bridging theme, outlined by the three main themes: (1) «Iʼm not going to die and leave my children!», (2) «Too ill to care for my children», and (3) «My children are often disappointed in me».

The findings show that YACPs experience specific, different, and huge challenges in fulfilling their role as parents during the entire cancer trajectory. Parental cancer influences the entire family, but they experience limited support from healthcare professionals and the society.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
av Heidi Gautun & Jardar Sørvoll
SammendragEngelsk sammendrag

I artikkelen diskuteres i hvilken grad kommunene følger opp det statlige styringssignalet om å bygge ut hjemmetjenestene for å legge til rette for at eldre kan bo lenger i eget hjem. Videre drøftes hvordan kommunene prioriterer mellom dette styringssignalet og oppfordringen fra det nasjonale styringsnivået om å bygge ut heldøgns omsorgsplasser. Analysene er basert på kvalitative intervjuer med 16 informanter i ti casekommuner, som dekker et stort spekter av kommunetyper med hensyn til størrelse, geografisk plassering og tjenestenivå. Studien tyder på at casekommunene i lang tid har bygget ut hjemmetjenestene, men at de i dag ikke har noen omfattende satsing på dette området. Det er snarere slik at styringssignalet om å videreutvikle hjemmetjenestene kan ha blitt nedprioritert som følge av det sterke styringssignalet om å bygge ut institusjonsomsorgen for eldre. Intervjudataene illustrerer et allment forvaltningskommunalt dilemma. I en situasjon preget av mange styringssignaler i eldreomsorgen er kommunen som forvalter av statlige målsettinger tvunget til å foreta vanskelige avveininger. Casekommunenes prioriteringer viser at øremerkede tilskudd – i form av Husbankens investeringstilskudd – kan ha gått på bekostning av arbeidet med et hjemmetjenestetilbud som legger til rette for at eldre kan bo lenger hjemme.

In this article, we discuss to what extent Norwegian municipalities follow the lead of the national government’s ambition to expand home care services to enable people to age in their own homes. We also discuss how local governments prioritize between two different national policy goals, namely strengthening home care services and expanding long-term institution-based care. Our empirical point of departure is qualitative interviews with senior health care professionals in ten carefully selected municipalities covering a wide range of geographical locations and population densities. We argue that these ten municipalities are cases that shed light on general dilemmas in municipal elder care. In the article, we conclude that the ten municipalities have had a long-standing policy commitment to expand home care services for the elderly, but that they do not pursue this policy vigilantly at present. Moreover, our interviews indicate that the municipalities have chosen to prioritize the strengthening of institution-based care over the goal of increasing the level and quality of home care services for older people. In our view, this illustrates a general dilemma for local governments trying to effectuate national policy goals: in a situation characterized by a variety of policy goals the municipalities are forced to make difficult choices. The priorities in our ten cases show that economic incentives – in the form of investment grants for care institutions – may swing the priorities of municipalities away from home-based care.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
av Gro Hege Saltnes Urdal & Ingeborg Skaten
SammendragEngelsk sammendrag

Profesjonsutdanninger og marked står i et dialektisk forhold til hverandre. Samspillet mellom tolkeutdanning og marked er tema i denne artikkelen. En ny gruppe profesjonsutøvere, døve tegnspråktolker, er i ferd med å innta markedet. Med det utfordres både tolkeprofesjonen og tolketjenesten, som hittil har bestått av hørende tegnspråktolker, og der døve defineres som brukere av tolketjenesten. Vår eksplorative studie viser at det er behov for mer informasjon om hvordan døve tolker kan inngå i tolketjenesten og utgjøre en ressurs for markedet. Samtidig finner vi at hørende tolker ser muligheter for sin egen faglige utvikling i samarbeid med døve kolleger, som har tegnspråk som førstespråk.

The dialectical relationship between professional education, the profession and the market is the topic here. Professional deaf interpreters (DIs) are entering the market. This challenges the interpreter profession and the interpreting services, which so far have consisted of hearing interpreters, and where deaf individuals are defined as users of the interpreting services. Our explorative study shows that more information is needed about how DIs can enter and constitute a resource for the market. At the same time, hearing interpreters see opportunities for their own professional development in collaboration with DIs, who have sign language as their first language.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon