Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Enslige mindreårige asylsøkere

– opplevelser og mestring av midlertidighet
Unaccompanied Asylum Seekers
– Experiences and Coping with Temporariness
Førsteamanuensis, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Professor, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

I de siste årene har man sett en kraftig økning i antall avslag på asylsøknader fra enslige mindreårige asylsøkere, kombinert med en økt bruk av midlertidige oppholdstillatelser og uttransporteringer. Denne artikkelen diskuterer hvordan enslige mindreårige asylsøkere opplever og håndterer usikkerheten som midlertidige oppholdstillatelser, avslag og frykt for uttransporteringer medfører. Artikkelen bidrar til feltet ved å forklare mekanismene som fører til forskjellige opplevelser av midlertidighet, og den identifiserer kognitive og handlingsrettede strategier som enslige mindreårige asylsøkere tar i bruk for å håndtere disse opplevelsene. Det argumenteres for at valg av strategier avhenger av deres vurdering av situasjonen, fremtidshåp og ressurser, og at disse henger nøye sammen med deres status i asylsystemet.

Nøkkelord: enslige mindreårige asylsøkere, midlertidig oppholdstillatelse, mestringsstrategier, velferd

In recent years, we have seen a sharp increase in the number of rejections of asylum applications from unaccompanied minors. In addition, asylum authorities have increased the use of temporary residence permits and deportations as a part of their more restrictive line against them. This article discusses how unaccompanied minor asylum seekers experience and deal with uncertainty caused by temporary residence permits, rejections of their asylum applications and fear of deportation. The study contributes to the field by explainning the complex mechanisms that lead to different coping strategies. It explores several cognitive and action-related strategies that unaccompanied minors use. It maintains that unaccompanied minors’ coping strategies closely relate to their formal status in the asylum process. Further, it shows that choice of strategy depends on how they consider their current situation, their future expectations and their resources.

Keywords: unaccompanied minor asylum seeker, temporary permits, coping strategies, well-being

Innledning

I de siste årene har asylmyndigheter i Norge innført en rekke restriktive tiltak for å redusere tilstrømmingen av asylsøkere til Norge (Brekke & Staver, 2018; Lidén, Stang & Eide, 2017), og en av de mest omtalte innstramningene har vært rettet mot enslige mindreårige asylsøkere. I den forbindelse har flere kritisert økt bruk av midlertidighet, avslag og uttransporteringer av ungdommer som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere (Redd Barna, FO & NOAS, 2017). Denne artikkelen diskuterer enslige mindreårige asylsøkeres håndtering av midlertidighet, med særlig oppmerksomhet på de mest utsatte kategoriene av ungdommene.

Vi bygger på tidligere relevant forskning om enslige mindreårige og studier om asylsøkeres opplevelser av midlertidighet (Brekke, 2004; Ní Raghallaigh & Gillian, 2010; Ní Raghallaigh, 2013) samt forskningsrapporter/dokumentasjon om forringet velferd og psykisk helse for enslige mindreårige (Redd Barna, FO & NOAS, 2017).1 Med bakgrunn i disse bidragene fokuserer vi på informantenes opplevelser av usikkerhet og midlertidighet, samt deres mestringsstrategier. Disse to forskningsspørsmålene står sentralt i artikkelen: (i) Hvordan påvirker juridisk status i asylsystemet ungdommenes oppfatninger av midlertidighet? (ii) Hvordan håndterer de midlertidigheten, og hva påvirker deres mestringsstrategier?

Artikkelen bidrar til feltet ved å forklare sosialpsykologiske mekanismer som fører til forskjellige opplevelser av midlertidighet og strategier som tas i bruk for å håndtere den. Artikkelen identifiserer vurderinger, motivasjoner og mekanismer som ligger bak enslige mindreårige asylsøkeres forskjellige kognitive og handlingsrettede strategier, noe som ikke i tilstrekkelig grad har blitt gjort i tidligere forskning.

Artikkelen er basert på intervjuer med 61 enslige mindreårige asylsøkere og tjenesteytere. Datainnsamlingen ble gjennomført i 2017 og 2018 i mottak og omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere. Artikkelen er inndelt i flere seksjoner som henger nøye sammen. I den første delen gir vi en oversikt over relevante endringer på asylfeltet, og presenterer tidligere forskning. Deretter avklarer vi vår metode og utvalg. Den andre delen er inndelt i flere avsnitt. Først identifiserer vi forskjellige kategorier beboere og diskuterer variasjoner i opplevelser. Videre diskuteres mestringsstrategier og informasjonsbehov til den mest utsatte kategorien av enslige mindreårige asylsøkere som har fått midlertidig opphold frem til fylte 18 år. Artikkelen viser, i likhet med flere andre studier, at det ikke er uvanlig at tegn på både stress og mestring eksisterer side om side (Antonovsky, 1979; Lazarus, 1991; Lazarus & Folkman, 1984; Ní Raghallaigh & Gillian, 2010). Som vi kommer til å se har ungdommene veldig lite makt til å påvirke sin situasjon og reagerer sterkt på midlertidige tillatelser og avslag, men de prøver likevel å håndtere utfordringene de møter med et sammensatt spekter av kognitive og handlingsrettede strategier.

Bakgrunn og tidligere forskning

For å forstå bakgrunnen for variasjonene i de individuelle opplevelsene og de ulike mestringsstrategiene enslige mindreårige asylsøkere tar i bruk er det viktig å avklare kontekst og strukturelle endringer på asylfeltet i Norge. I kjølvannet av de økte ankomstene av asylsøkere i 2015, særlig av enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan, ble det gjennomført flere endringer i lovverket som høynet terskelen for å få asyl i Norge. Gjennom det såkalte asylforliket gikk et bredt flertall i Stortinget sammen om å stramme til regelverket for innvilgelse av oppholdstillatelse. Det ble også sendt ut instrukser om en strengere praktisering av eksisterende regelverk, spesielt knyttet til mulighet for å gi midlertidig oppholdstillatelse frem til fylte 18 år. Tidligere var det også et vilkår at henvisning til internflukt ikke måtte være urimelig. Det såkalte «rimelighetsvilkåret» i loven ble imidlertid opphevet med virkning fra 1. oktober 2016. Kombinasjonen med en opphevelse av rimelighetsvilkåret, fulgt av en videreføring og forsterket instruks om å ta i bruk muligheten til å gi midlertidig opphold frem til fylte 18 år, har ført til at langt flere enslige mindreårige asylsøkere enn tidligere får avslag på søknad om permanent beskyttelse.

Økt bruk av midlertidige tillatelser og avslag rammet enslige mindreårige fra Afghanistan hardest. Det ble gitt 315 slike tillatelser i 2016, og av disse ble nesten alle gitt til enslige mindreårige fra Afghanistan. Og av 150 avslag som ble gitt til enslige mindreårige i 2016 ble 111 gitt til enslige mindreårige afghanere. Dette var en klar endring sammenlignet med 2015 da nesten alle enslige mindreårige fra Afghanistan fikk innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag. I 2017 ble det i alt gitt 897 vedtak til enslige mindreårige asylsøkere, og av disse var 98 avslag og 361 begrensede vedtak. Mesteparten av avslag og begrensede vedtak ble gitt til afghanere. I 2017 fikk 713 enslige mindreårige fra Afghanistan vedtak, og av disse var ca. halvparten (364) begrenset/midlertidig tillatelse og 86 avslag (UDI, 2018). I november 2017 vedtok Stortinget imidlertid det såkalte november-vedtaket. Dette innebar at en nærmere avgrenset gruppe enslige mindreårige asylsøkere som hadde fått tidsbegrenset oppholdstillatelse, fikk rett til ny behandling. Innen fristen gikk ut i mai 2018 søkte 393 enslige mindreårige om dette. Ifølge UDI var det imidlertid kun 138 som oppfylte kravene for å søke om en ny vurdering. Av disse har 28 fått opphold per juni 2018.

Flere forskere har pekt på de kontroversielle aspektene ved bruk av midlertidige tillatelser og avslag, og hva slags effekter dette har på ungdommer (Igesund, 2015; Risan, Grama & Reigstad, 2014; Stretmo, 2014; Sønsterudbråten, Tyldum & Raundalen, 2018; Wright, 2014). I denne artikkelen ønsker vi å avklare hvordan endringer i status påvirker ungdommenes opplevelser av midlertidighet, tillit til systemet og deres mestringsstrategier. Det er flere kategorier forskningsbidrag som kan ha relevans for vår analyse. I den første kategorien er internasjonal forskning om asylsøkende barn og enslige mindreårige asylsøkere som fokuserer på enslige mindreåriges «institusjonelle mistillit», deres mestringsstrategier og relasjoner til tjenesteytere (Anderson, 2001; Kohli, 2006; Ní Raghallaigh & Gillian, 2010; Sundqvist, Ögren, Padyab & Ghazinour, 2015; Vitus & Lidén, 2010).

I de tre siste tiårene er det også gjennomført flere norske studier som fokuserer på omsorgspraksiser overfor asylsøkende barn og enslige mindreårige, samt deres levekår, livssituasjon og psykiske tilstand (Berg, Sveaass, Lauritsen, Meyer, Tingvold & Neumayer, 2005; Berg & Tronstad, 2015; Eide & Broch, 2010; Lidén, Eide, Hidle, Nilsen & Wærdahl, 2013; Sønsterudbråten, Tyldum & Raundalen, 2018). En rekke faktorer har innvirkning på psykisk helse og livssituasjonen til asylsøkende barn og unge. Blant annet viser tidligere forskning at de påvirkes av usikkerheten knyttet til sin juridiske status i Norge (Berg & Tronstad, 2015; Brekke, 2004; Lidén mfl., 2013; Seeberg, Enger & Bagge, 2009; Vitus & Lidén, 2010).

Vår analyse bygger på de nevnte forskningsbidragene, men mens disse undersøkelsene diskuterer endringer i politikken (Igesund, 2015; Risan, Grama, Reigstad, 2014) og viser hvordan økt bruk av midlertidighet innvirker på enslige mindreåriges helse og omsorgsbehov (Redd Barna, FO & NOAS, 2017; Sønsterudbråten, Tyldum & Raundalen, 2018) bidrar vi til feltet ved å avklare mekanismene som ligger bak forskjellige individuelle opplevelser av midlertidighet. Videre bidrar vi til feltet med å identifisere forskjellige mestringsstrategier, og gir innsikt i hvordan disse kan relateres til deres informasjonsbehov, tillit til systemet og status i prosessen. Derfor er også litteraturen som fokuserer på mestring relevant for vår analyse (Antonovsky, 1979; Lazarus & Folkman, 1984; Lazarus, 1991).

Begreper som «empowerment» og «resiliens» brukes gjerne for å diskutere forskjellige mestringsstrategier som enslige mindreårige tar i bruk (Brekke, 2004; Lidén mfl., 2013; Ní Raghallaigh & Gillian, 2010). Flere av de nevnte studiene tar utgangspunkt i Antonovsky og Lazarus’ perspektiver på mestring. For at enslige mindreårige asylsøkere skal kunne mestre de nevnte omstillingene og andre utfordringer de møter i hverdagen, understrekes viktigheten av at de opplever «håndterbarhet» og en «sammenheng/sense of coherence» (Antonovsky, 1979, 2012; Brekke, 2004; Ní Raghallaigh & Gillian, 2010; Lidén mfl., 2013). Sosialpsykologisk teori bidrar også med begreper som forklarer individets vurderinger av ytre forhold og fremtidsforventninger, og typer av ressurser som innvirker på valg av kognitive og handlingsorienterte mestringsstrategier (Lazarus & Folkman, 1984; Lazarus, 1991; Sundqvist, Ghazinour & Padyab, 2017). Disse perspektivene vil danne et nyttig utgangspunkt for våre analyser av ungdommenes vurderinger og håndtering av midlertidighet.

Metode og utvalg

Artikkelen er basert på kvalitative intervjuer med enslige mindreårige og ansatte i mottak og omsorgssenter. Undersøkelsen inkluderer besøk i ett transittmottak, tre mottak for enslige mindreårige asylsøkere på to ulike tidspunkt, ett omsorgssenter og ett ordinært mottak for voksne asylsøkere. Til sammen har vi intervjuet 61 informanter hvorav 33 var enslige mindreårige (27 gutter og seks jenter) og 28 var ansatte i mottak, omsorgssenter, NOAS og andre organisasjoner. I det ordinære mottaket møtte vi tidligere enslige mindreårige som nylig hadde fylt 18 år og dermed var flyttet over til «voksenmottaket».

Mottakene befinner seg i forskjellige deler av landet. De ble valgt ut på en strategisk måte for å oppnå variasjon i mottakstyper, blant annet når det gjelder driftsoperatør, beboersammensetting og mottaksstørrelse.

Undersøkelsen er basert på et strategisk utvalg av informanter i mottakene. Rekruttering av beboere ble gjort i samråd med tjenesteytere i mottakene, og intensjonen var å få et sammensatt utvalg av ungdommer som kunne avdekke variasjoner i erfaringer og mestringsstrategier. I beboerutvalget finner vi dermed forskjellige kategorier asylsøkere inndelt etter kjønn, nasjonalitet og alder samt deres erfaringer, juridiske status og oppholdstid i mottak. Blant beboerinformantene har vi imidlertid en overvekt (21) av de som har fått midlertidig opphold uten rett til bosetting. Disse ungdommene hadde i praksis fått avslag på sin asylsøknad der iverksetting av vedtaket ble utsatt så lenge de var mindreårige.

Intervjuene ble gjennomført i løpet av 2017 og våren 2018. Over halvparten av våre beboerinformanter hører til gruppen enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan som har blitt omtalt i media som «oktoberbarna».2 Oktoberbarna fremsto som den mest utsatte gruppen i vår undersøkelse, og de fleste av sitatene vi viser frem i artikkelen kommer fra denne kategorien informanter.

Når det gjelder ansatte, har vi intervjuet personer med forskjellig ansvar: mottaksledere, informasjonsansvarlige, barnefaglig ansvarlig, miljøarbeidere og andre ansatte som har daglig kontakt med beboere. Det primære formålet med intervjuer av disse fagpersonene var å få historier som kan belyse beboernes situasjon. I tillegg var det av interesse å undersøke de ansattes opplevelser av relasjonen mellom dem og beboerne. Relasjoner mellom ansatte og beboere er ikke et hovedtema i denne artikkelen, men vil tas opp i analysen knyttet til diskusjoner om tillit og mestring, som står sentralt. Det var viktig for oss å løfte frem ungdommenes egne erfaringer og opplevelser i denne studien. Fagpersonenes perspektiver kan betraktes som en supplerende datakilde. Deres perspektiver var i tillegg nyttige i forbindelse med forberedelser og fortolkninger av intervjuene som ble gjennomført med ungdommene.

Kvalifiserte tolker ble benyttet under alle intervjuer. Innholdet i intervjuene varierte etter hvilke kategorier informanter vi møtte i løpet av besøkene på mottakene og omsorgssenter. I tillegg ble spørsmålene i noen av intervjuene justert etter at vi hadde møtt metningspunktet når det gjaldt enkelte tema. I den tidlige fasen av datainnsamlingen var fokuset primært rettet mot informantenes generelle opplevelser av livet som asylsøker, ventetiden og usikkerheten knyttet til fremtiden. Tematiske områder og brede analytiske kategorier som «midlertidighet», «fremtidshåp», «engstelse» og «håpløshet» ble konstruert i denne fasen. I senere faser fokuserte vi i større grad på forskjellige kategorier beboere, beboernes opplevelser av midlertidighet og avslag, samt på ungdommenes mestrings- og informasjonsbehov i en vanskelig situasjon. På denne måten ble de brede analytiske temaene nyansert, og det ble utarbeidet mer detaljerte kategorier. Disse ble brukt til å belyse variasjoner i mestring på et «kognitivt plan» og på et «handlingsplan». Kognitive mestringsstrategier kan relateres til «fortrenging», «reorientering», «håndterbarhet», «mangel på tillit», mens mestring på et handlingsplan kan handle om «forsvinning» og søken etter «uformell informasjon» samt å bygge nyttige «sosiale nettverk». Etter hvert ble de konstruerte kategoriene relatert til hverandre. Gjennom hele undersøkelsen ble det også tatt opp tema som kan knyttes til beboernes opplevelse av sammenheng, forståelse av egen situasjon, opplevde trusler, levekår og mestringsmuligheter.

Vi har anonymisert alle personlige data. Beboerne som har deltatt i undersøkelsen er en sårbar gruppe, noe vi har tatt i betraktning både i løpet av intervjuene og i presentasjonen av våre data. Under intervjuene var vi svært forsiktige, viste empati og styrte samtalen unna temaer vi oppfattet som vanskelige for informanten. Når det gjelder våre funn har vi kun valgt å presentere de generelle strategiene som er allment kjent i systemet og som allerede er godt beskrevet i litteraturen.3 Analysen avdekker ikke skjult og hittil ukjent ikke-konform praksis. Dermed bidrar ikke våre generelle beskrivelser av strategiene til å undergrave informantenes kamp mot systemet. Opplevelsene, beskrivelsene og strategiene som skiller seg ut, og som av den grunn kunne spores til den enkelte informant, har vi valgt å utelate eller tildekke.

Asylprosessen og opplevelser av midlertidighet

Enslige mindreårige vi har møtt kan deles i ulike kategorier. Vi kan skille mellom yngre og eldre enslige mindreårige asylsøkere, forskjellige nasjonaliteter, de som venter på asylvedtak, de som har fått vedtaket, samt de med kort oppholdstid i mottak og de lengeventende beboerne. Skillet mellom beboere som har fått opphold og de som har fått midlertidig tillatelse og avslag på sin søknad er naturlig nok det mest fremtredende i vårt datamateriale. Likevel kan vi identifisere flere underkategorier av enslige mindreårige asylsøkere når det gjelder deres juridiske status. Videre kan vi koble dette til deres forskjellige opplevelser av sammenheng, håndterbarhet, fremtidshåp, engstelse og håpløshet (Figur 1). Som vi kommer til å vise senere har ungdommene også varierende tillit til systemet og ulike behov. De tar også i bruk forskjellige strategier for å håndtere midlertidighet.

Figur 1. Juridisk status og opplevelse av midlertidighet

I
Lettet og optimistisk ungdom
Enslige mindreårige som har fått vedtak om varig beskyttelse i Norge, og som venter på å bli bosatt i en kommune.
II
Den engstelige, men håpefulle ungdommen
Enslige mindreårige med kort fartstid i systemet som ennå venter på svar. Deres juridiske status er uavklart.
III
Den usikre og redde ungdommen
Enslige mindreårige som har midlertidig tillatelse som varer til de er 18 år, og som klaget på vedtaket.
IV
Den fortvilte ungdommen
Lengeventende enslige mindreårige som nærmer seg/har passert 18 år. De har fått endelig avslag, og risikerer uttransportering.

I figur 1 skiller vi mellom fire kategorier ungdommer etter deres juridiske status. Deres formelle status og hvilke forventninger de har til utfallet av sin asylsøknad har en avgjørende innvirkning på deres opplevelse av midlertidighet. På de neste sidene analyseres opplevelsene og vurderingene av midlertidighet til de fire kategoriene av ungdommer som er presentert i figuren.

I) Den optimistiske ungdommen

Ifølge Lazarus (1991) avhenger vår opplevelse og håndtering av ytre forhold av en trinnvis vurdering der vi skiller mellom primære og sekundære vurderinger (primary and secondary appraisals). Den primære vurderingen har flere komponenter. Ifølge teorien vil individet danne seg en mening om situasjonen er relevant (målrelevans/goal relevance) og i kongruens med individets mål (målkongruens/goal congruence). Hvis situasjonen oppfattes som relevant, men ugunstig og truende for gjennomføringen av individets mål vil det foretas en sekundær vurdering av hvilke løsningsalternativer og ressurser individet har til disposisjon (Lazarus, 1991). Denne tankegangen er nært beslektet med Antonovskys «opplevelse av sammenheng» som består av tre hovedkomponenter: (i) «Begripelighet»; (ii) «Håndterbarhet»; og (iii) «Meningsfullhet». Begripelighet kan relateres til forståelse, det vil si at situasjonen lar seg forklare, at ytre omgivelser i livet er begripelige, strukturerte og forutsigbare. Håndterbarhet er beslektet med «målkongruens/goal congruence» i Lazarus’ mestringsteori og betegner opplevelsen av at situasjonen er påvirkbar, at en har mulighet til å håndtere omgivelsene og påvirke sin egen situasjon. Meningsfullhet er motivasjonsdimensjonen i Antonovskys opplevelse av sammenheng og er nært beslektet med Lazarus’ begrep «målrelevans/goal relevance». Hvis situasjonen, handlingen og håndtering av den ytre trusselen gir mening, oppleves som relevant, er passe utfordrende og verdt en investering, øker også engasjement for å håndtere utfordringen (Antonovsky, 1979, 2012; Lazarus, 1991; Lazarus & Folkman, 1984).

Disse perspektivene kan hjelpe oss til bedre å forstå (og sammenligne) enslige mindreåriges forskjellige opplevelser av midlertidighet. Ungdommene vi har beskrevet med utgangspunkt i inndelingen i figur 1, har ulike primære vurderinger av ytre forhold som igjen påvirker deres sekundære vurderinger. Kategori I oppfattet tilværelsen på mottaket som en midlertidig fase. Den primære vurderingen hos denne kategorien ungdommer var preget av en høy grad av målrelevans og målkongruens. Ungdommene så optimistisk på fremtiden, og flere hadde store ambisjoner når det gjaldt skole og integrering i Norge. Samtidig kan enkelte ha omfattende behov for omsorg, tilpasset tjenesteyting og informasjon også i denne kategorien av enslige mindreårige (Berg & Tronstad, 2015; Kohli, 2006; Liden mfl., 2013). Samtalene avdekket deres savn etter familie, og forsøk på å få fart i familiegjenforeningsprosessen. De viste også engstelse og spenning knyttet til hva som venter dem i kommunen de skal bosettes i. Likevel opplevdes utfordringene som håndterbare, og ventetiden hadde en mening, i tillegg til et positivt og relativt forutsigbart utfall. De var også veldig bevisst på at deres utfordringer var av en annen karakter enn den usikkerheten ungdommer i de andre kategoriene var nødt til å håndtere.

II) Den engstelige, men håpefulle ungdommen

Antonovskys teori om opplevelse av sammenheng og dimensjonene/begrepene den inkluderer, har mye å gjøre med positive forventinger og håpet om at situasjonen en befinner seg i vil endres til det bedre (Antonovsky, 1979, 2012). Fremtidsforventinger (future expectancy) er et begrep som også står sentralt i den nevnte sekundære vurderingen av ytre forhold i Lazarus’ teori (Lazarus, 1991; Lazarus & Folkman, 1984). Et viktig element i vurderingen er ifølge Lazarus forventninger om hva som kommer til å skje i fremtiden. Som vi kommer til å se senere i artikkelen danner den sekundære vurderingen også et viktig utgangspunkt for ungdommers valg av ulike mestringsstrategier, informasjonsbehov og hvilke handlingsalternativer de opplever relevante.

Kategori II omfatter ungdommer som har vært relativt kort tid i mottak og som ennå ikke har fått svar på sin asylsøknad. Flere forskere beskriver påkjenninger knyttet til uavklart status og at ventetiden kan oppleves som passiviserende og meningsløs (Berg & Tronstad, 2015; Brekke, 2001, 2002, 2004; Slavnic, 2000), noe som vi også kunne spore blant våre informanter. Men også blant dem som venter på svar kan tilværelsen fortone seg forskjellig.

Noen ungdommer var mer optimistiske enn andre, noe som hadde sammenheng med deres forventinger til utfallet av asylsøknaden. Det tydeligste skillet var mellom ungdommene fra Afghanistan og de som kom fra Syria eller Eritrea. Nasjonaliteten kan ofte predikere utfallet av asylsøknaden. Enslige mindreårige som hører til en nasjonalitetsgruppe der det store flertallet av søkere får beskyttelse, opplever ventetiden annerledes enn dem som er i gruppen der mange får avslag.

Enslige mindreårige fra Syria og Eritrea, dvs. fra land der de fleste asylsøkere får opphold, var mer optimistiske og tok ventingen lettere enn enslige mindreårige fra Afghanistan. I den siste kategorien er avslagsraten høy, og de ventet på vedtak med engstelse.4 Ungdommene fra Syria og Eritrea som ventet på svar klaget også over den lange ventetiden, og andre utfordringer ved tilværelsen som asylsøker, men i likhet med de som allerede har fått opphold var de mer avslappet. På samme måte som ungdommer i kategori I hadde disse ungdommene en optimistisk primær vurdering av egen situasjon og fremtidsutsikter i Norge der ventetiden ble preget av høy grad av målrelevans og målkongruens. De vurderte tilværelsen i mottak som forutsigbar og at innskjerpinger i politikken, blant annet økt bruk av midlertidighet og avslag, ikke gjaldt dem. For disse ungdommene hadde ventingen en mening siden de hadde en forventing om at deres situasjon ville forbedres i relativ nær fremtid.

III) Den usikre og redde ungdommen

I kategori III finner vi afghanske ungdommer som har fått midlertidig tillatelse, som har klaget på vedtaket og som venter på å få svar. Disse ungdommene vekslet mellom fremtidshåp, engstelse og følelse av avmakt. I denne kategorien var det flere ungdommer som opplevde psykiske vansker, fortvilelse og handlingslammelse. Samtidig så vi ungdommer i samme situasjon som prøver å håndtere situasjonen ved å innhente informasjon, fortrenge muligheter for et negativt utfall av sin klage på avslag/midlertidig opphold, og dem som forberedte seg på livet utenfor systemet. Opplevelsen av å ikke ha kontroll, og at et fiendtlig innstilt og urettferdig system begrenser deres handlingsalternativer, var likevel en fremtredende del av deres tilværelse. En gutt forteller:

Nå venter vi på svar på klage … Det er vanskelig å gå på skole. Det er vanskelig å tenke på skole når du tenker på andre ting … Jeg kan ikke søke om asyl andre steder … De har mitt fingeravtrykk her og vil sende meg tilbake til Norge. Det er urettferdig at de ikke gir oss en mulighet til å søke om asyl i andre europeiske land. Norge gir oss ikke positiv … Jeg har venner som har fått positiv i andre land, men vi kan ikke søke der … Det er urettferdig … (Enslig mindreårig fra Afghanistan)

En annen forteller:

Nå er jeg under myndig alder. Derfor er jeg ikke så redd. Men fordi jeg ser at mange av vennene mine blir hentet av politiet tenker jeg på hvordan det skal skje med meg en dag … så det er det jeg tenker på. Så når jeg har grublet veldig mye og sånn, kan jeg ikke lukke øyene, da blir jeg bare våken hele tiden. (Enslig mindreårig fra Afghanistan)

Disse ungdommene, og alle de andre i denne kategorien, hadde midlertidig tillatelse frem til de er 18 år. De var derfor ikke i umiddelbar fare for uttransportering. Samtidig engstet de seg for hva som kom til å skje med dem i fremtiden. Samtlige hadde klaget på vedtaket og håpet at deres klage ville resultere i at de til slutt skulle få beskyttelse.

Ingen av ungdommene som vi har møtt anså retur til hjemlandet som en mulig løsning. At de fleste asylsøkere avskriver retur til hjemlandet som alternativ går igjen i tidligere forskning (Brekke, 2004, 2008; Brekke & Søholt, 2005; Kholi, 2006). Den returrelaterte informasjonen de enslige mindreårige fikk fra formelle informasjonskilder ble ansett som lite troverdig, provoserende og lite relevant. Flere gav utrykk for at de ikke hadde noen muligheter til å påvirke sine omgivelser.

IV) Den fortvilte ungdommen

Blant dem som opplevde at de var direkte rammet av innstramninger skapte midlertidigheten utrygghet, og med økt trussel om uttransportering økte fortvilelsen. De som fikk avslag, men som ikke var under direkte fare for uttransportering (kategori III) håpet fortsatt på å få omgjort klagen på vedtaket. Til forskjell fra disse var de som nærmet seg eller passerte 18 år, i en mer utsatt situasjon (kategori IV). De levde i en konstant frykt for uttransportering. Flere av ungdommene i denne kategorien opplevde manglende sammenheng mellom det de forventet ville være resultatet av alle påkjenninger de hadde opplevd for å komme til Norge og måten de blir behandlet på av norske asylmyndigheter. Noen var oppgitte, hadde snudd døgnrytmen og var synlig preget av å leve i usikkerhet og redsel for uttransportering. Med en henvisning til Lazarus (1991) og Antonovsky (2012) kan vi argumentere for at opplevelsen av manglende håndterbarhet var svært høy blant ungdommene i kategori IV. Den primære vurderingen hos denne kategorien ungdommer var kjennetegnet av en høy grad av målrelevans og lav målkongruens (Lazarus 1991). Situasjonen ble med andre ord vurdert som relevant, men ikke i samsvar med deres mål, og dermed betraktet som svært truende. Samtidig kunne ungdommene heller ikke se en god fremtidig løsning gjennom deres sekundære vurdering av tilgjengelige ressurser og utveier.

Ifølge Lazarus (1991) inkluderer den sekundære vurderingen av utfordringer (stressorer) flere elementer. I tillegg til vurdering av ressurser og fremtidige løsninger kan den forbindes med identifisering av skyld og ansvar. Videre er vurderingene som gjøres ikke nødvendigvis rasjonelle eller godt gjennomtenkte. De kan føre til en forbedring av situasjonen, men i andre tilfeller en forverring (Antonovsky, 2012; Lazarus, 1991). Ungdommer vi har møtt var veldig tydelige på at det er norske asylmyndigheter som har satt dem i den vanskelige situasjonen de befant seg i. Følgelig var tilliten til myndighetene og systemet veldig lav, noe vi kommer til å analysere mer i detalj i neste avsnitt. Ungdommene reagerte både emosjonelt og med handling på midlertidigheten og avslaget. Flere av reaksjonene var selvdestruktive og inkluderte selvskading og selvmordsforsøk. En ungdom som hadde fylt 18 og blitt flyttet til ordinært mottak forteller:

Da jeg fikk avslag ville jeg først ikke fortelle det til noen andre venner. De fikk opphold og det var vanskelig for meg. Jeg likte meg på mottaket mens jeg ventet på svar og da jeg fikk avslag forsvant alt. Jeg gikk opp til toppetasjen og jeg sto der lenge og jeg ville drepe meg selv … Hadde ikke en av ansatte kommet til meg og snakket med meg ville jeg kanskje gjort det …

Ansatte i mottak vi besøkte kunne også fortelle at sterke emosjonelle reaksjoner på avslag ikke var uvanlige, og at det flere ganger hadde vært fare for selvmord. En ansatt forteller dette:

En del har problemer med søvn, og selvskading også … Det var en periode da det skjedde ofte … Vi hadde også en gutt som prøvde å ta livet sitt. Det var da han hørte om begrenset opphold, så han tok kniven og satte den i magen. Ja, det skjedde faktisk på dette kontoret. Han hadde telefonsamtale med advokaten sin, og hans verge var til stede … Og ingen oppdaget at han tok kniv med seg … Egentlig er han en veldig rolig gutt … og han bare tok kniven og stakk seg i magen … Det var en veldig dramatisk opplevelse. (Mottaksansatt)

En annen ansatt forteller dette:

Før 2016 var det som å være på sommerleir her. Det var god stemning og ungdommer som var spente og forventningsfulle til en fremtid i Norge. Nesten alle fikk opphold. Nå er vi blitt mer som et sykehus der mange må medisineres for å kunne takle hverdagen.

De ansatte beskriver også ungdommer som er sterkt nedbrutt og som har behov for tett psykososial oppfølging. Informantenes berettelser er i samsvar med andre undersøkelser, blant annet undersøkelsen som ble gjennomført av Redd Barna, FO og NOAS som konkluderer med at midlertidige oppholdstillatelser fører til svekket psykisk helse. Flere ungdommer som har fått slike oppholdstillatelser har skadet seg selv eller forsøkt å ta livet sitt. Rapporten viser at i flertallet av sakene plages ungdommene med søvnproblemer, selvmordstanker og med symptomer forenelig med depresjon, PTSD og psykose (Redd Barna, FO & NOAS, 2017). Ifølge tjenesteytere i mottakene er det viktig å opprettholde og styrke oppfølging av disse ungdommene, i tillegg til å styrke deres mestringsevne. Samtidig vedgikk ansatte at de møtte flere utfordringer i dette arbeidet.5

Mestring og mestringsressurser i en vanskelig situasjon

Flere forskere skiller, enten på en implisitt eller eksplisitt måte, mellom emosjonelle og kognitive former for mestring og handlingsorienterte strategier (Lazarus & Folkman, 1984; Antonovsky, 1979; Ní Raghallaigh & Gillian, 2010). Ní Raghallaigh og Gillian (2010) skiller mellom flere mestringsstrategier som enslige mindreårige tar i bruk: (i) «adjusting by learning and changing», (ii) «adopting positive outlook», (iii) «suppressing emotions and seeking distraction» (iv) distrusting; (v) acting independently (vi) maintaining continuity (ibid. s. 226). Forskerne har ikke fokusert spesifikt på enslige mindreårige som har midlertidig opphold eller avslag, men vi ser at noen av disse mestringsstrategiene også er fremtredende hos våre informanter.

Ungdommene i kategori IV, som vi presenterte i figur 1, hadde et ønske om å få en stabilitet i egen tilværelse, men de manglet konkrete muligheter til å oppnå dette. Løsningen ble gjerne å fortrenge engstelsen og heller prøve å leve her og nå, eller tenke på andre ting i den grad det lot seg gjøre. De prøvde også å redusere bekymringene og finne en mer positiv fortolkning av sin situasjon. En strategi var å lete etter eksempler og informasjon som avkreftet hovedtrenden der de fleste de kjenner får avslag. En ungdom forteller:

Når en enslig mindreårig fra Afghanistan får opphold i et annet mottak blir dette fort kjent …vi får informasjon via andre afghanere … Vi har vennegrupper på internett som gir oss informasjon. Vi blir glad når vi får høre om dette … Jeg klager på vedtaket og håper på å få positiv … Ja, jeg vet om andre som fikk positiv etter at de klaget. De bor ikke her … Nei, jeg kjenner ikke mange som fikk positiv etter klage, bare noen få. (Enslig mindreårig fra Afghanistan)

Intervjuene viser at ungdommene reagerer sterkt på negativt vedtak, men at de fleste ikke gir opp kampen og håpet om at de til slutt vil få opphold likevel. De prøver å finne mening i ventingen gjennom fortrenging av avslagets konsekvenser og gjennom en desperat leting etter positive eksempler i sitt nettverk og sosiale medier. Kombinasjonen av disse kognitive, emosjonelle og handlingsorienterte strategiene bidro til å underbygge en mer positiv innstilling og et håp om at det kunne skje en endring. Som representanter for systemet ville tjenesteytere være forsiktige med å støtte opp om slike konstruksjoner, men de mente at de kunne styrke deres velferd med sitt omsorgsarbeid og aktiviteter slik at ungdommene kunne få et pusterom fra sin asylsak og bekymringer. Vi ser altså at det er «behov for læring», «fortrenging», «forsøk på å tenke på andre ting» og «mangel på tillitt til systemet» som går igjen i intervjuene. Videre ser det ut til at noen av strategiene kan støttes av tjenesteytere i mottakene som blant annet kan gi dem informasjon, bidra med læringsstøttene tilbud, oppfordre dem til å gå på skole og trøste ungdommene samt motivere dem til å delta i fritidsaktiviteter. Dette hjelper dem til å kunne flytte oppmerksomhet bort fra sine bekymringer og sin vanskelige juridiske situasjon.

Tidligere forskning viser at opplevelsene, hverdagsvirkeligheten og strategiene til avviste asylsøkere og deres kamp mot myndighetene blant annet avhenger av deres tilgang til informasjon, deres mobilitetspotensiale samt personlige og kontekstuelle støttenettverk utenfor mottakssystemet (Brekke & Søholt, 2005; Kjærre, 2010; Valenta & Thorshaug, 2011; Valenta & Berg, 2012). Ifølge mestringsteorien kan forskjellige individer bli stilt overfor de samme truslene, men likevel ha forskjellig oppfatning av trusselbildet avhengig av sosial støtte og andre ressurser de har til disposisjon (Antonovsky, 1979; Ní Raghallaigh & Gillian, 2010; Lazarus, 1991).

Hvis vi bruker Lazarus’ begreper, kan vi si at ungdommer i vår undersøkelse som sitter med avslag har en nokså lik primær vurdering av situasjonen. Samtlige opplever at avslaget har høy målrelevans og lav målkongruens siden det undergraver deres migrasjonsprosjekt og øker faren for uttransportering til hjemlandet. Men selv om de har samme primære vurdering av situasjonen kan de ha forskjellig opplevelse av «håndterbarhet» (Antonovsky, 1979). Deres (sekundære) vurdering av uttransporteringsfaren vil være avhengig av deres nettverk som kan gi dem hjelp til å skjule seg fra myndigheter eller flytte til et annet land. Videre vil myndighetenes manglende mulighet til effektuering av vedtaket/uttransportering også påvirke deres vurdering av trusselen og valg av strategier. De som har fått avslag, men som er «ureturnerbare» grunnet uavklart identitet, mangel på reisedokumenter eller manglende returavtaler mellom Norge og deres hjemland, kan oppleve tilværelsen på mottak som tryggere enn de som er «returnerbare». De «ureturnerbare» vil gjerne utsette å flytte ut av mottak, avvise tilbudet om assistert retur og være lite villige til å fremskaffe reisedokumenter. De «returnerbare» vil derimot ha mye større grunn til å forlate mottaket når faren for uttransportering blir overhengende (Brekke & Søholt, 2005; Brekke, 2008; Valenta & Thorshaug, 2011).

Som vi snart kommer til å se aktualiserer ungdommenes mistillit mot systemet og deres mestringsstrategier også et skille mellom systemkonform/systemvennlig og ikke-systemkonform informasjon. Disse analytiske kategoriene kan hjelpe oss å forstå nyansene i ungdommenes reaksjoner på avslag og midlertidighet, deres relasjoner til tjenesteytere, samt tjenesteyternes handlingsrom.

Handlingsrettede strategier: Forsvinninger og opphold utenfor mottaket

Ifølge mestringsteori er valget av emosjonelle, kognitive og handlingsrettede strategier påvirket av individets opplevelser av mestringspotensialet og muligheter for endring av ytre strukturer (Antonovsky, 1979; Lazarus & Folkman, 1984; Lazarus, 1991). Handlingsrettede strategier betegner individets handlinger der vedkommende opplever at det finnes muligheter for endring. Emosjonelle former for mestring kan imidlertid også forbindes med individets evne til reorientering der individet tilpasser seg emosjonelt til en situasjon som hun/han ikke er i stand til å endre (Lazarus, 1991). Hvis vi omsetter dette perspektivet til Antonovskys begreper kan vi si at opplevelsen av sammenheng i slike tilfeller oppnås ved at individet finner mening i en situasjon som i utgangspunktet fremstår som uhåndterbar.

For ungdommer som satt med avslag ble det opprinnelige målet om å få opphold gradvis transformert til et mål om å unngå uttransportering. Afghanske ungdommer med midlertidige tillatelser som nærmet seg eller hadde passert 18, (dvs. de vi har assosiert med kategori IV tidligere i artikkelen) opplevde at de var «returnerbare». I 2017 ble det uttransportert 231 avviste asylsøkere til Afghanistan, og ungdommene hadde venner og bekjente blant dem som ble uttransportert. Disse ungdommene så dermed på mottaket som et farlig sted å oppholde seg når det gjaldt faren for uttransportering. Samtidig var de mobile, noe som i sum resulterte i en stor økning i forsvinninger fra mottak i 2017 (Garvik & Valenta, 2018).

Når det gjelder handlingsorienterte strategier, er forberedelser på ny flukt og forsvinninger de mest fremtredende. Totalt har 484 enslige mindreårige forvunnet fra mottak mellom 2013 og 2017, der 316 av disse er enslige mindreårige fra Afghanistan. Vi kunne se forskjeller i posisjoneringer til ungdommene i kategori III og IV, (se figur 1) dvs. de yngre ungdommene og de som nærmet seg, eller passerte, myndighetsalder. De fleste beboere som vi har møtt under 18 år med midlertidig tillatelse/avslag, hadde vurdert å forlate mottaket, men hadde foreløpig valgt å fortsette å bo på mottak. Det så ut til at avgjørelsen om å bli var et resultat av manglende alternativer, samt en oppfatning om at de ikke var i umiddelbar fare for å bli uttransportert til hjemlandet. Så lenge de var under 18, hadde midlertidig tillatelse og ventet på svar på sin klage, følte de seg ikke direkte utsatt. Samtidig gav flere utrykk for at de ikke hadde gode alternativer utenfor mottaket. De hadde ikke nettverk av venner og slektninger i Norge eller i andre land som de kunne flytte til. Disse ungdommene fortsatte å ta i bruk emosjonelle former for mestring, og ventet for å se om noe kom til å endre seg til det bedre. Likevel utelukket de ikke at de ville forsvinne fra mottaket hvis de fikk anledning til det, og dersom det viste seg at det var direkte fare for uttransportering.

I likhet med tidligere forskning kunne vi identifisere forskjellige typer forsvinninger fra mottak. Aasen, Dyb og Lid (2016) har analysert savnetmeldinger som mottakene sender til UDI og skiller mellom forskjellige kategorier forsvinninger, blant annet mellom de med kort og lang oppholdstid i mottak. Den siste kategorien omfatter de som har fått avslag og har utreiseplikt og som oppfatter det slik at de står foran en snarlig uttransportering. Forskerne har også identifisert en kategori av rastløse ungdommer som veksler mellom å bo på mottaket og utenfor (Aasen, Dyb & Lid, 2016). I vårt materiale kan vi relatere forsvinninger til ungdommenes kamp mot uttransporteringen, der det kan skilles mellom historier om forsvinninger fra mottak til private adresser i Norge, og flytting til andre land. I tillegg ser det ut til at kortvarig fravær og overnatting utenfor mottakene er utbredt. Siden fraværet er av kort varighet utløser det ikke savnetmeldinger til UDI. Samtidig er disse «forsvinningene» et viktig ledd i kampen mot uttransporteringen. Enkelte pleide å overnatte et annet sted enn på mottaket, eller på mottaket, men ikke på rommet sitt, når de fikk mistanke eller informasjon om at politiet kunne komme.

Variasjoner i typer forsvinning ser ut til å avhenge av hvilke ressurser ungdommene har tilgjengelig utenfor mottaket. Kortere forsvinninger, overnatting et par dager utenfor mottaket, eller i et annet rom enn sitt eget, krever ikke så mye. En langvarig eller permanent forsvinning krever større ressurser. Dette forutsetter at de har hjelpere, og kunnskap om fluktruter. Slike forsvinninger innebærer som regel at ungdommene må skjule seg i Norge, eller flytte illegalt til andre land og til de uformelle støttenettverk som finnes der.

Innledningsvis har vi delt inn ungdommene vi har snakket med etter deres formelle status og vist at de har forskjellige opplevelser av midlertidighet, ulike primære og sekundære vurderinger av «meningsfullhet» og «håndterbarhet» og setter i verk forskjellige strategier i møte med utfordringene de står overfor. I den siste delen av artikkelen vil vi vise at de ulike kategoriene av enslige mindreårige har forskjellig tillit til systemet og forskjellige mestringsstrategier, og at de dermed også vil trenge ulik informasjon.

Mestring, informasjon og tillit

Mestring og informasjon henger nøye sammen, noe som også understrekes av asylmyndigheter og tjenesteytere. Utlendingsdirektoratet (UDI) stiller krav til mottakene om å gi informasjon til enslige mindreårige og det er i den forbindelse utarbeidet et informasjonsprogram, Ung i Norge, for barn og unge i mottak. Det generelle inntrykket er at denne informasjonen er mest tilpasset behovene til ungdommer som vi har assosiert med kategori I og II i figur 1, dvs. ungdommene som venter på svar eller har fått opphold. De som har avslag med midlertidig opphold og de som risikerer uttransportering, dvs. ungdommer som hører til kategori III og IV i figur 1, skal få tilbud om returrelevant informasjon i henhold til UDIs krav til returarbeid i mottak. For de få som bestemmer seg for å benytte seg av returprogrammene som myndighetene tilbyr, kan denne informasjonen være nyttig.6 Men av samtlige enslige mindreårige med avslag/midlertidig opphold som vi har møtt, ble henvisning til tvungen eller assistert retur til hjemlandet sett på som urimelig og uakseptabelt.

Ungdommene leter dermed etter alternative løsninger, først og fremst ved å planlegge å forsvinne fra mottaket. Informasjonen ungdommene samler, som et ledd i sine forberedelser på flukten fra Norge, kan ha en kognitiv mestringsdimensjon og bidra til å styrke «opplevelse av sammenheng». Innhenting av informasjon kan gi en mening i ventetiden og bidra til en følelse av håndterbarhet. Den planlagte handlingen kan dermed både være en form for «empowerment» og et utrykk for en reorientering/ «positive reappraisal» (Lazarus & Folkman, 1984; Lazarus, 1991) av situasjonen der flukten fremstår som en fremtidig utvei fra en uhåndterbar situasjon. Denne planleggingen har med andre ord både kognitiv og emosjonell betydning. Desto mer ungdommene nærmer seg kategori IV og uttransporteringsfaren øker, vil disse forberedelsene også få en praktisk og handlingsrettet betydning.

Ungdommer som har fått opphold, eller som har gode grunner til å tro at de vil få innvilget sin asylsøknad, opplevde midlertidigheten som mindre problematisk siden vurderingen av den ble preget av høy målkongruens. De hadde nokså god tillit til systemet og så at den praktiske informasjonen de fikk av systemet var nyttig. Sammenlignet med dem hadde ungdommene i kategori II, III og IV liten målkongruens. Deres tillit til mottaksansatte var svekket, og de hadde ingen tillit til asylmyndighetene som de mente var ansvarlige for den vanskelige situasjonen de hadde havnet i. Informasjonen som ungdommene fikk av representanter for systemet ble ikke ansett som troverdig eller relevant. Dermed økte betydningen av uformell informasjon som kom fra diverse kilder og personer utenfor det norske mottakssystemet. Det de trengte av informasjon var opplysninger knyttet til handlinger og valgalternativer som systemet ikke tilbyr, og som ofte gikk på tvers av det systemet ønsker. Ungdommene var veldig interessert i å få tilgang til mer uformell informasjon. Den uformelle informasjonen som ungdommene etterspurte, handlet gjerne om tips og opplysninger om hvem som kunne hjelpe dem med å klare seg utenfor systemet. De ønsket informasjon om hvem som kunne hjelpe dem med å komme seg ut av Norge og til et annet land i Europa, samt informasjon om hvilke land som ikke returnerte til Norge. En ungdom forteller:

Hver dag leser jeg aviser, leter på internett om ting som kanskje kan hjelpe. Vi er også i kontakt med forskjellige folk … Her i Norge og i andre land … Via internett, mobil og venner … En norsk dame sa til meg at hun ville hjelpe meg. At jeg kunne bo hos henne … Jeg vet om folk i Frankrike og Tyskland. De forteller hvordan de har det der. (Enslig mindreårig fra Irak)

Forberedelsene knyttet til å unnslippe det norske systemet hadde likhetstrekk med informantenes tidligere faser av flukten, før de kom til Norge. Redselen for det norske politiet og for uttransportering til hjemlandet var så stor at forsøk på å dra ut av Norge ble ansett som fortsettelsen av den opprinnelige flukten. De mindreårige som forbereder seg på å flykte fra Norge trenger detaljert informasjon både om selve reisen og situasjonen i landet de ønsker å flykte til. Ungdommene vi har møtt var godt informert om utviklingen i Norge og i andre land. At en fransk domstol bestemte at en enslig mindreårig ikke skulle returneres via Dublin-prosedyrene tilbake til Norge, ble for eksempel ofte nevnt under intervjuene. Enkelte av ungdommene fortalte også detaljert om hva slags behandling de kunne forvente i forskjellige land i Europa. Ifølge mottaksansatte ble denne uformelle informasjonen raskt spredt blant ungdommene. Den uformelle informasjonen ble betraktet som mer relevant og troverdig enn den formelle returrelaterte informasjon som de fikk fra tjenesteytere i mottak.

Relasjoner til tjenesteytere i mottak

Tjenesteytere må balansere mellom flere roller, deriblant omsorgsrollen og rollen som representant for systemet og UDIs retningslinjer, som de er pålagt å følge. Ungdommene anser UDI og asylmyndighetene som en motstander. Informasjonen de leter etter vil brukes for å «kjempe mot» systemet. Både ungdommene og ansatte var klar over ansattes konfliktfylte rolle. Ungdommene ser på ansatte som omsorgspersoner, og enkelte utviklet tette relasjoner til dem. Samtidig så de dem også som representanter for systemet med plikt til å samarbeide med andre instanser, deriblant asylmyndigheter og politiet. Det at enslige mindreårige fokuserte på «selvstendig handling», hadde stor «institusjonell mistillit» og liten «tillit til omgivelsene», er beskrevet i annen forskning (Ní Raghallaigh & Gillian, 2010).

Flere forskere viser at tjenesteytere som jobber med enslige mindreårige asylsøkere kan få vanskeligheter med å forene barneperspektivet og omsorgsperspektiver med den restriktive innvandringsregulerende praksisen som de pålegges å følge (Cemlyn & Nye, 2012; Humphries, 2004). De kan blant annet få problemer med å nå frem til enslige mindreårige asylsøkere, få dem til å åpne seg og diskutere sine problemer med dem (Ayotte & Williamson, 2001; De Graeve, 2015; Kohli, 2006; Wright, 2014).

Det er flere årsaker til manglende tillit. Svekket tillit kan relateres til ungdommenes bekymringer for at tjenesteytere skal få kompromitterende informasjon om dem, eller om deres planer om å unngå uttransportering. De kan frykte at slik informasjon blir formidlet videre i systemet og dermed undergraver deres asylsak eller deres fluktplaner. Dette nevnes av flere av våre informanter og i tidligere forskning (Anderson, 2001; Ayotte & Williamson, 2001; Kohli, 2006). Kholi argumenterer for at tilliten gradvis vil styrkes siden beboere og sosialarbeidere etter hvert blir bedre kjent med hverandre og begynner å åpne seg for hverandre. Vi har også sett og hørt om flere tilfeller der tjenesteytere og beboere har utviklet veldig tette relasjoner. Det ser ut til at det bygges en gradvis sterkere tillit mellom tjenesteytere og beboere så lenge de enslige mindreårige venter på svar på sin asylsøknad. Ved vedtak om tidsbegrenset opphold og avslag settes imidlertid de oppbygde relasjonene på prøve. Ved avslag vil tjenesteyteres opparbeidede rolle som omsorgspersoner svekkes. De er pålagt av myndigheter å fokusere på retur i informasjonsarbeidet og må bistå politiet ved uttransportering. Ungdommer som sitter med avslag vil dermed ikke lenger kunne tillate seg å anse dem utelukkende som vennlig innstilte, hjelpsomme og empatiske omsorgspersoner. De vil i ungdommenes øyne også være potensielt farlige representanter for et system som er fiendtlig innstilt mot dem.

Konklusjon

I denne artikkelen har vi sett på opplevelser av midlertidighet, erfaringer og mestringsstrategier til ungdommer som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Ambisjonen var å bidra til økt forståelse av hvordan oppfatninger av midlertidighet påvirkes av ungdommers posisjon i asylprosessen. Videre ønsket vi å se hvordan de håndterer midlertidigheten og hva som påvirker deres kognitive og handlingsrettede mestringsstrategier. Vi har skilt mellom forskjellige kategorier ungdommer når det gjelder deres velferd, posisjon i systemet og mestring. I løpet av asylprosessen har ungdommer forskjellige primære og sekundære vurderinger av sin situasjon, fremtidsutsikter og mestringsalternativer.

Blant ungdommene som har fått beskyttelse og som venter på bosetting, preges tilværelsen i mottak av fremtidshåp. Informasjonen som de får av formelle informasjonskilder oppleves som meningsfull. De opplever at situasjonen som de befinner seg i er relevant og i samsvar med deres langsiktige mål. Med andre ord opplever de høy grad av målrelevans og målkongruens, i tillegg til at utfordringer som ligger foran dem fremstår som håndterbare. Oppholdstillatelse gir mening til deres migrasjonsprosjekt, gir dem en forventning om forbedring av deres situasjon og styrker deres opplevelse av sammenheng.

Blant de enslige mindreårige som venter på svar finner vi både forventningsfulle ungdommer og ungdommer som er mer engstelige når det gjelder asylsøknadens utfall. De har en uavklart opplevelse av målkongruens der grad av optimisme eller engstelse henger sammen med innvilgelses- og avslagsraten til landgruppen de hører til. Den psykiske påkjenningen ventetiden representerer er mer fremtredende hos de som hører til grupper der avslag forekommer ofte. Dermed gav informasjon om saker med positiv utfall dem nytt håp og bidro til å skape opplevelse av sammenheng ved å redusere oppfatningen om at fremtiden var mørk og uhåndterbar.

Enslige mindreårige asylsøkere med midlertidig opphold/avslag dominerer beboersammensetningen i mottakene som deltok i studien. I denne kategorien asylsøkere er det både yngre ungdommer og ungdommer som nærmer seg/har passert 18 år. Jo eldre disse ungdommene er, desto vanskeligere er deres situasjon. Deres primære og sekundære vurdering av situasjonen skiller seg fra de andre beboerkategoriene. Ungdommene opplever lav målkongruens og vurderer omgivelsene og systemet som truende. Samtidig opplever de at de har få ressurser og liten makt til å forbedre sin situasjon. Parallelt med forskjellige stressfaktorer fant vi imidlertid forskjellige tegn på mestring. Mestringsstrategiene som ble identifisert var både kognitive og handlingsorienterte. De kognitive strategiene innebar fortrenging, selektiv persepsjon, endring i målsettinger og endrende fortolkninger av midlertidighet, mens de handlingsorienterte strategiene gjerne gav seg uttrykk i forberedelser på ny flukt og forskjellige typer forsvinninger fra mottak.

Vår analyse opererer på et sosialpsykologisk plan, og våre funn er primært av interesse for dem som er opptatt av nyanser i kognitive prosesser som ligger bak våre informanters opplevelser og handlingsvalg. Samtidig formidler artikkelen indirekte et underliggende, oppsiktsvekkende budskap som går utover individnivå og som er av relevans for diskusjoner om hvor høy terskelen for beskyttelsesbehov skal være, og hvilken rolle Norge ønsker å ha i den internasjonale konteksten. På et overordnet nivå viser denne artikkelen hvor store menneskelige kostnader økt bruk av midlertidighet og avslag kan ha. Denne type vedtak rammer en svært sårbar gruppe ungdommer. Samtidig kan en diskutere selve virkningen, rasjonaliteten og berettigelsen av de innvandringsregulerende tiltakene. Mottakssystemet erfarer rekordlave ankomsttall, og hittil har økt bruk av midlertidighet og avslag i begrenset grad ført til økt antall returer av avviste enslige mindreårige. Disse tiltakene har først og fremst ført til selvskading, fortvilelse, redsel og forberedelser på flukt fra Norge til andre europeiske land som vurderer sikkerhetssituasjonen i Afghanistan annerledes enn norske myndigheter. Derfor har et økende antall forskningsbidrag på feltet argumentert for at hensynet til disse ungdommers psykiske helse og velferd bør settes foran restriktive innvandringskontrollerende hensyn.

Litteratur

Anderson, P. (2001). «You don’t belong here in Germany …» On the social situation of children in Germany, Journal of Refugee Studies, 14(2), 187–199. DOI: https://doi.org/10.1093/jrs/14.2.187.

Antonovsky, A. (1979). Health, stress, and coping. San Francisco: Jossey-Bass. DOI: https://doi.org/10.1017/S003329170005371X.

Antonovsky, A. (2012). Helsens mysterium. Den salutogene modellen. Oslo: Gyldendal.

Ayotte, W. & Williamson, L. (2001). Separated children in the UK. An overview of the current situation. London: Save the Children.

Berg, B., Sveaass, N., Lauritsen, K., Meyer, M., Tingvold, L. & Neumayer, S.M. (2005). «Det hainnle om å leve …». Tiltak for å bedre psykisk helse for beboere i asylmottak. Trondheim: SINTEF IFIM.

Berg, B. & Tronstad, K. (red.). (2015). Levekår for barn i asylsøkerfasen. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS. DOI: https://doi.org/10.7577/nibr/samarbeidsrapport/2015/4.

Brekke, J.P. (2001). Velkommen og farvel? Midlertidig beskyttelse for flyktninger i Norge. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Brekke, J.P. (2002). Kosovo–Norge, tur–retur: Midlertidig opphold for kosovoflyktninger. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Brekke, J.P. (2004). While we are waiting. Oslo: Institutt for Samfunnsforskning.

Brekke, J.P. (2008). Fra tilbakevending til retur. Evaluering av flyktninghjelpens informasjonsprosjekt INCOR. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Brekke, J.P. & Staver, A. (2018). The renationalisation of migration policies in times of crisis: the case of Norway. Journal of ethnic and migration studies. S. 1–19. DOI: https://doi.org/10.1080/1369183x.2018.1433026.

Brekke, J.P. & Søholt, S. (2005). I velferdsstatens grenseland: En evaluering av ordningen med bortfall av botilbud i mottak for personer med endelig avslag på asylsøknaden. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Cemlyn, S.J. & Nye, M. (2012). Asylum seeker young people: Social work value conflicts in negotiating age assessment in the UK, International Social Work, 55(5), 675–688. DOI: https://doi.org/10.1177/0020872812447638.

De Graeve, K. (2015). Classed landscapes of care and belonging: guardianships of unaccompanied minors, Journal of Refugee Studies, 30(1), 71–8. DOI: https://doi.org/10.1093/jrs/fev011.

Eide, K. & Broch, T. (2010). Enslige mindreårige flyktninger. Kunnskapsstatus og forskningsmessige utfordringer. Oslo: Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP), Helseregion Øst og Sør.

Garvik, M. & Valenta, M. (2018). Informasjon, mening og mestring hos enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Humphries, B. (2004). An unacceptable role for social work: Implementing immigration policy. British Journal of Social Work 34: 93–107. DOI: https://doi.org/10.1093/bjsw/bch007.

Igesund, S.M. (2015). Midlertidig opphald for einslige mindreårige asylsøkjarar – eit akseptabelt verktøy for internasjonalt vern? Kritisk juss, 41(1), 14–36.

Kjærre, H.A. (2010). No direction home – the margins of a welfare state and the illegalized body. I T.L. Thomsen, M.B. Jørgensen, S. Meret, K. Hviid & H. Stenum (red.) Irregular Migration in a Scandinavian Perspective, Maastricht: Shaker Publishing.

Kohli, R.K.S. (2006).The sound of silence: listening to what unaccompanied asylum-seeking children say and do not say, The British Journal of Social Work, 36(5), 707–721. DOI: https://doi.org/10.1093/bjsw/bch305.

Lazarus, R.S. (1991). Progress on a cognitive-motivational-relational theory of emotion. American Psychologist, 46(8), 819–834. DOI: https://doi.org/10.1037//0003-066x.46.8.819.

Lazarus, R.S. & Folkman, S. (1984). Stress, appraisal, and coping. New York: Springer.

Lidén, H., Eide, K., Hidle, K., Nilsen, A.C. & Wærdahl, R. (2013). Levekår i mottak for enslige mindreårige asylsøkere. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Lidén, H., Stang, E.G. & Eide, K. (2017). The gap between legal protection, good intentions and political restrictions. Unaccompanied minors in Norway. Social Work & Society, 15(1).

Ní Raghallaigh, M. & Gilligan R. (2010). Active survival in the lives of unaccompanied minors: coping strategies, resilience, and the relevance of religion. Child & Family Social Work, 15(2), 226–237. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1365-2206.2009.00663.x.

Ní Raghallaigh, M (2013). The causes of mistrust amongst asylum seekers and refugees: insights from research with unaccompanied asylum-seeking minors living in the republic of Ireland, Journal of Refugee Studies 27(1), 82–100. DOI: https://doi.org/10.1093/jrs/fet006.

Redd Barna, NOAS & FO (2017). En gjennomgang av midlertidig opphold til enslige mindreårige asylsøkere. https://www.noas.no/wp-content/uploads/2017/10/EMA-notat_web.pdf.

Risan, C., Grama, F. & Reigstad, M.D. (2014). Midlertidige tillatelser til enslige mindreårige asylsøkere, Kritisk juss 40(4), 165–170.

Seeberg, M.L., Enger, T.A. & Bagge, C.M. (2009). Små barns hverdager i asylmottak. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). DOI: https://doi.org/10.7577/nova/rapporter/2009/14.

Slavnic, Z. (2000). Existens och temporalitet. Om det samtida flyktingskapets komplexitet. Umeå: Umeå University.

Stretmo, L. (2014). Governing the unaccompanied child. Media, policy and practice, Department of Sociology and Work Science, Gothenburg: University of Gothenburg.

Sundqvist, J., Ghazinour, M., & Padyab, M. (2017). Coping with stress in the forced repatriation of unaccompanied asylum-seeking refugee children among Swedish police officers and social workers. Psychology, 8(1), 97–118. DOI: 10.4236/psych.2017.81007.

Sundqvist, J., Ögren, K., Padyab, M. & Ghazinour, M. (2015). Collaboration patterns among Swedish professionals in the repatriation of unaccompanied asylum-seeking refugee children: an explorative study. European Journal of Social Work, (19) 901–916. DOI: https://doi.org/10.1080/13691457.2015.1082981.

Sønsterudbråten, S., Tyldum, G. & Raundalen, M. (2018). Et trygt sted å vente. Rapport 2018:05. Oslo: FAFO.

Valenta, M. & Thorshaug, K. (2011). Avviste asylsøkere i Norge: Ventemottaksordningen og andre returmotiverende tiltak. Tidsskrift for samfunnsforskning. 52(2), 211–234.

Valenta, M. & Berg, B. (2012). Asylsøker: i velferdsstatens venterom. Oslo. Universitetsforlaget.

Vitus, K. & Lidén, H. (2010). The status of the asylum-seeking child in Norway and Denmark – Comparing discourses, politics and practices. Journal of Refugee Studies, 23(1), 62–81. DOI: https://doi.org/10.1093/jrs/feq003.

Wright, F. (2014). Social work practice with unaccompanied asylum-seeking young people facing removal. British Journal of Social Work, 44, 1027–1044. DOI: https://doi.org/10.1093/bjsw/bcs175.

Aasen, B., Dyb, E. & Lid, S. (2016). Forebygging og oppfølging av enslige mindreårige som forsvinner fra mottak og omsorgssentre, Oslo: NIBR-rapport 2016:17.

1Se også https://www.vg.no/nyheter/innenriks/udi/udi-vil-lovfeste-asylbarn-omsorgen/a/23957046/
2«Oktoberbarna» er afghanske asylsøkere som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere høsten 2015. Mange av disse fyller ifølge norske myndigheter 18 år i løpet av høsten 2017 og mister dermed beskyttelsen de har hatt som mindreårige.
3Å kartlegge forskjellige strategier var heller ikke vår primære ambisjon. Vi har vært mer opptatt av å analysere de sosialpsykologiske mekanismene bak ulike handlinger.
4I 2017 fikk 713 enslige mindreårige fra Afghanistan vedtak, og av disse var ca. halvparten (364) begrenset/midlertidig tillatelser og 86 avslag. I samme perioden gav nesten alle vedtak for enslige mindreårige fra Syria og Eritrea opphold i Norge, mens to tredjedeler av vedtakene som ble fattet for somaliere innvilget oppholdstillatelse (Garvik & Valenta, 2018).
5Se også Sønsterudbråten, Tyldum & Raundalen, 2018.
6I perioden 2013–2017 har 61 enslige mindreårige benyttet seg av ordningen om assistert retur hvorav 10 afghanske ungdommer.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon