Familien har en svært viktig rolle som omsorgsgiver også i en omfattende velferdsstat som den norske. Flere kapitler i antologien redigert av Tønnessen og Kassah viser til at omsorgen fra det offentlige og pårørende faktisk er omtrent jevnstor. Boken består av en innledning og ti kapitler. Foruten redaktørene bidrar 16 forfattere med ulik fagbakgrunn, flest fra sosiologi og helsefag. Boken er ikke knyttet til et enkelt prosjekt, men bygger på omfattende forskningserfaring med det som er en særdeles viktig problemstilling i feltet: Hvilken rolle og ansvar har pårørende?

Som undertittelen antyder er pårørendes rolle og ansvar på ingen måter avklart og tydelig. Ifølge innledningskapitlet er målet med boken nettopp å belyse dilemma ved pårørenderollen, og forfatterne har ambisjon om å favne bredt. Boken skal fungere som lærebok i helse- og sosialfag, og samtidig være aktuell for praktikere, politikere og andre forskere.

Det opplyses ikke noe om hvem som har forfattet innledningskapitlet, men det er naturlig å tro at det er Tønnessen og Kassah som gir den korte innføringen i bokens oppbygging og hva de enkelte kapitlene handler om, og i kapittel 1 gir redaktørene en fin introduksjon til bokens hovedtema. På bare 12 sider – litteraturliste inkludert – får leseren en enkel og fin innføring i problemstillinger og sentrale begrep. Tønnessen og Kassah viser til at offentlige dokumenter legger opp til større pårørendeinnsats i tiden fremover, men uten at dokumentene er tydelige på hva innsatsen skal innebære for de pårørende. Tønnessen og Kassah beskriver hva kommunale helse- og omsorgstjenester omfatter, og forklarer også andre begrep godt. Det gjelder også hva som ligger i «pårørende», som omfatter familiemedlemmer i ulike konstellasjoner. Her lister forfatterne opp roller som forelder, besteforelder, søsken, ektefelle, samboer, barn og venn.

Juristen Molven diskuterer i kapittel 2 hvilke rettigheter og plikter pårørende har i kommunale helsetjenester. Det er interessant at pårørende har mange (og stadig flere) rettigheter, men knapt plikter. Pårørende kan være informasjonsmottakere, informasjonsformidlere, informasjonsgivere, beslutningsmedvirkere (ikke det samme som beslutningstaker), verge og omsorgsperson, og bistå i klageprosesser. Molven utdyper fint hva som ligger i slike ulike roller uten å bruke vanskelige juridiske termer. Og selv om pårørende ikke har rettslige plikter, viser Molven at lovgivningen har mange forventninger til at de pårørende skal stille opp. Få plikter fra et rettslig ståsted utelukker selvsagt heller ikke en mer sosialt betinget følelse av plikt.

Litteraturstudien gjennomført av Wold, Rosvold og Tønnessen i kapittel 3 handler om hvordan de pårørende opplever å være omsorgsgivere for hjemmeboende familiemedlemmer. Rollekonflikt, omsorgsbyrde og behov for sosial støtte er de tre temaene som går igjen i litteraturen. Denne kunnskapsoversikten leder til forslag om tydeligere rolleavklaring og ansvarsfordeling, og om utvidet informasjon om kommunale tjenestetilbud som hjemmehjelp og avlastningstiltak for å støtte pårørende.

Hansen, Jacobsson og Slagsvold undersøker i kapittel 4 kommunal tildeling av tjenester og hvordan det å gi omsorg påvirker livskvaliteten for de pårørende. Selv om forfatterne har presentert deler av funnene i tidligere publikasjoner, er dette en svært interessant lesning. Vignettstudien viser at det å ha en datter gir mindre offentlig omsorg enn om man har en sønn. Tildelingen av tjenester er altså ikke kjønnsnøytral. Det er også interessant at variasjonen mellom og innad i kommuner med hensyn til hvilke tjenester som tilbys den fiktive personen, er så stor. Basert på surveydata finner Hansen, Jacobsson og Slagsvold også at å gi jevnlig personlig pleie påvirker livskvaliteten negativt for den pårørende når det skjer i eget hushold, men ikke utenfor.

I kapittel 5 er Førsund og Ytrehus opptatt av faktorer som kan gjøre det lettere for pårørende til partnere med demens i bofellesskap å oppnå meningsfull samhandling når de besøker dem. De dystre tallene for omfanget av demenslidelser forfatterne viser til innledningsvis, underbygger betydningen av denne problemstillingen. Førsund og Ytrehus har gjennomført intervjuer og deltakende observasjon i tre boliger. Studien bygger dermed på observasjoner av bare noen få par, en svakhet forfatterne selv påpeker. Mens betydningen av fellesarealer varierer, fremstår den private delen av bofellesskapene som svært viktig for å videreføre relasjonen til ektefelle/samboer på en god måte. En konklusjon fra studien er derfor at den private boenheten må ha god plass.

Kapittelet til Trondsen og Ytterhus handler om barn av psykisk syke foreldre, og ifølge forskning forfatterne viser til, opplever nesten hvert fjerde barn i Norge å ha en forelder som ikke kan fungere normalt i det daglige. Barn som pårørende blir dermed et viktig tema, og det er gripende å lese om hvordan barn gjennom unngåelsesstrategier, som å skjule foreldrenes sykdom for venner, og korrigeringsstrategier, f.eks. å ta ansvar for husarbeid og søsken, takler en vanskelig hverdag. Trondsen og Ytterhus foreslår ulike tiltak og peker blant annet på at barn som pårørende i liten grad tematiseres i helse- og lærerutdanningen.

Psykiske helseproblemer diskuteres også i det påfølgende kapittel 7 av Skatvedt og Baklien. Utgangspunktet er hjemmeboende eldre med ulike former for angst og depresjon. Forfatterne skriver åpent om utfordringer med å rekruttere informanter og bygger på få respondenter. Kapitlet gir likevel et tankevekkende perspektiv på det å være pårørende for en gruppe eldre som får lite oppmerksomhet.

Kapittel 8 av Kassah, Andersen og Johnsen har tittelen «Samarbeid mellom pårørende og tjenesteytere til unge voksne med utviklingshemming». Ifølge forfatterne har vi lite kunnskap om dette temaet. Datagrunnlaget er dybdeintervjuer med foreldre, og forfatterne diskuterer blant annet ulike sider ved botilbud. De avslutter med å spørre om ikke en rolle- og forventningsavklaring i god tid før den utviklingshemmede flytter hjemmefra kan forbedre grunnlaget for samarbeid mellom de pårørende og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Gjennomgangen av forskning i kapittel 9 viser at venninner og mødre er spesielt viktige pårørende for voldsutsatte kvinner. I likhet med kapittel 3 bygger kapittel 9 av Häggblom på en systematisk litteraturstudie. De to kapitlene er imidlertid svært ulike i presentasjonen av metode, utvalg og analyse. Kapittel 3 er vesentlig grundigere, og når man leser to slike tekster samtidig og opp mot hverandre, fester man ekstra lit til Wold, Rosvold og Tønnessens gjennomgang.

Bokens siste, korte kapittel handler om samarbeid mellom pårørende og det offentlige når man har alvorlig syke barn hjemme, og har undertittel «Fritt etter intervju med Signe og Geir Lippestad». Kapittel 10 er altså basert på erfaringer som dette foreldreparet har delt med bokens redaktører.

Forfatterne diskuterer den rollen pårørende har overfor eldre, som trolig er det som får mest oppmerksomhet i diskusjoner om velferdsstatens grenser og finansieringsutfordringer, men tar også opp dilemmaer ved det å være pårørende for psykisk syke, unge voksne med utviklingshemming, voldsutsatte og barn. Det er også interessant at mer ressurser i helse- og omsorgstjenester nå går til yngre tjenestemottakere, slik forfatterne viser til. Et flertall av kapitlene handler likevel om eldre.

Alle kapittel bortsett fra det siste, korte kapitlet, starter med et sammendrag på lignende vis som et abstrakt i en tidsskriftsartikkel. Det er en god ide, og disse sammendragene fungerer i hovedsak som en god oppsummering.

Litteraturlisten følger hvert enkelt kapittel og står ikke samlet til slutt i boken. Dette gjør enkeltkapitler mer aktuelle som pensumlitteratur. Kapitlene kan fint leses uavhengig av hverandre, og mange vil kunne inngå på pensumlister. Forfatterne er nøye på å forklare fagbegrep, og bruker dem på en enkel og god måte. Dette er også med på å gjøre boken leservennlig og velegnet for studenter. Kapitlene bygger på ulikt datamateriale; litteraturstudier, kommuners vurdering av oppdiktet kasus (vignettstudie), survey, deltakende observasjon og intervju. Det bidrar også til å gjøre boken interessant for studenter, forelesere og forskere. Mange kapitler resulterer dessuten i anbefalinger som burde gjøre boken aktuell for de andre gruppene den ifølge baksiden henvender seg til; ansatte i helse- og omsorgstjenester, politikere, interesseorganisasjoner.

Som ikke helt uvanlig for en antologi treffer noen kapitler leseren bedre enn andre, men tematikken pårørende går igjen som en tydelig rød tråd gjennom hele boken. Noen kapitler bygger på et mer overbevisende materiale enn andre, og i en bok om pårørendes rolle og ansvar, rettigheter og dilemma kunne man ventet at økonomiske støtteordninger og permisjonsordninger ville omtales og problematiseres mer. I kapittel 10 fortelles det kort om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for en ung bruker og hvordan dette fungerte. Omsorgslønn og avlastning nevnes i boken, men diskuteres i liten grad. Boken stiller heller ikke spørsmål ved hvorvidt slike ordninger vil være en god måte å møte fremtidens utfordringer i helse- og omsorgstjenestene, og sier lite om hvilke fordeler og ulemper slike ordninger kan ha for de pårørende selv og samfunnet. Det kunne vært interessant å ha med noe om dette også, også fordi mange av kapitlene avsluttes med anbefalinger for praksis.

Boken leverer imidlertid det som loves innledningsvis; den løfter frem dilemmaer ved å være pårørende i kommunale helse- og omsorgstjenester. Det gjør den på en innsiktsfull og god måte fra en rekke ulike perspektiv og med utgangspunkt i flere bruker- og pasientgrupper.