Dette temanummeret av Tidsskrift for velferdsforskning setter søkelys på krise og kontinuitet i mottak av flyktninger og asylsøkere i de nordiske velferdsstatene. I løpet av 2015 opplevde flere europeiske land, inkludert de nordiske, en kraftig økning i antall asylsøkere. Nærmere 1,4 millioner mennesker søkte asyl i det som ble betegnet som den største flyktningkrisen i Europa siden andre verdenskrig.2 Over halvparten hadde opprinnelse i Syria, Afghanistan eller Irak.3 I forhold til befolkningsstørrelsen var Sverige, Norge og Finland blant de topp fem mottakerlandene i Europa, med henholdsvis 163 000, 31 000, og 32 000 asylsøkere.4 De høye ankomsttallene fikk stor oppmerksomhet med daglige nyhetsoppslag, folkelig mobilisering og politiske initiativ (Sætrang 2016; Fladmoe, Sætrang og Eimhjellen 2016). Ettersom situasjonen tilspisset seg utover høsten 2015 endret imidlertid den offentlige samtalen seg fra å handle om den humanitære krisen rundt Middelhavet til mottaksapparatet og de europeiske samfunnenes bærekraft (Holmes og Castañeda 2016). Også i de nordiske landene kom den offentlige debatten til å dreie seg mindre om flyktningenes situasjon og mer om velferdsstaten, både flyktningestrømmens konsekvenser for velferdsstatene og hvorvidt velferdsstaten bidrar til å tiltrekke seg migranter (Dahlgren 2016).5 En rekke umiddelbare tiltak, som nye grensekontroller, ble iverksatt. Det ble også introdusert mer langsiktige politikkendringer som berører asylsøkeres og flyktningers velferd og rettigheter.

I en situasjon der det nå registreres rekordlave ankomsttall vil vi med dette temanummeret sette søkelys på hvordan forestillinger om krise inngår i problemforståelser- og løsninger i skjæringspunktet mellom innvandringskontroll og velferdspolitikk. Bidragene i temanummeret belyser blant annet hvordan krisetiltak knyttes til langsiktige utviklingstrekk og policytrender, hvordan kriseforståelser åpner nye handlingsrom og hvordan spenningen mellom idealer om kontinuitet og en virkelighet preget av midlertidighet preger et mottaks- og integreringsfelt med kontinuerlig behov for å kunne omstille seg på grunn av svingninger i antall personer som søker asyl.

I denne introduksjonen vil vi se nærmere på hva selve krisebegrepet innebærer: for hvem og hvor gjelder krisebetegnelsen og hvilke konsekvenser har det å betegne en situasjon som en krise. Vi vil dessuten reflektere omkring krisebetegnelsens betydning for forskning på migrasjon og velferd.

Krisetider?

Det er ikke nytt å bruke betegnelsen krise på økninger i asylankomster. Også tidligere har myndigheter betegnet økte ankomster som kriser, noe som både har utfordret og sementert eliters, sosiale bevegelsers og vanlige folks forståelser av hva økningene innebærer og hva reaksjonene bør være (Fozdar og Pedersen 2013; Gale 2004).

Varierende ankomsttall har preget asylfeltet i de nordiske landene siden 1990-tallet, med en første topp i forbindelse med økte ankomsttall fra Bosnia-Herzegovina i 1993 (Eastmond 2010). I Norge har slike svingninger blant annet medført flere drastiske opp- og nedbygginger av asylmottak. I 1994 var det for eksempel 147 mottak, mens det tre år senere bare var 18. I årene 2008–2009 ble det opprettet 89 nye mottak da asylankomstene nesten ble tredoblet på to år (Drangsland, Dahle og Karlsen 2016). Dette har altså lenge vært et felt preget av uforutsigbarhet og behov for raske omstillinger både i mottaksapparatet og i vertskommuner. Studier fra tidligere svingninger i ankomsttall viser at forutsigbarhet og tempoet i utviklingen kan oppleves som vanskelig av de berørte lokalsamfunnene (Drangsland, Ellingsen, Hidle og Karlsen 2010; Larsen, Whyte og Olwig 2015). Det spesielle med situasjonen i 2015 var altså ikke behovet for rask omstilling i mottaksapparatet, men at langt flere kommuner ble påvirket samtidig på grunn av det høye ankomsttallet og at samlet sett ga situasjonen et større press på ressurser, både lokalt og nasjonalt i en kort periode (Drangsland mfl. 2016).

Selve begrepet krise forstås vanligvis som en uforutsett og kaotisk hendelse som skaper usikkerhet og manglende forutsigbarhet for aktørene involvert. Det innebærer et brudd med normaltilstanden. Innenfor samfunnsvitenskapene har imidlertid flere hevdet at kriser i vår tid i økende grad er blitt det nye normale. Det pekes for eksempel på hvordan krisesituasjonen, forstått som manglende stabilitet og forutsigbarhet, er normaltilstand for mange mennesker i verden som lever i langvarige konflikter og fattigdom. Den danske antropologen Henrik Vigh (2008) har lansert begrepet «kronisk krise» for å trekke oppmerksomhet mot kriser som en vedvarende tilstand framfor en kortsiktig og eksplosiv situasjon. Også den økte utbredelsen og hyppighet i bruken av begrepet krise har reist faglige diskusjoner rundt hvorvidt de ulike situasjonene skal forstås som forskjellige kriser eller om det heller gir mer mening å snakke om moderniteten i seg selv som en permanent krisetilstand (De Genova og Tazzioli 2016; Jordheim 2017; Koselleck 2016). «Flyktningekrisen» er bare en av mange situasjoner som har fått betegnelsen krise de senere årene. Andre sentrale «kriser» som har preget Europa inkluderer finanskrisen, eurokrisen og klimakrisen, men krisebegrepet brukes også hyppig på mange livs- og samfunnsområder. Siden 1970-tallet har det også vært hevdet i ulike sammenhenger at velferdsstaten er i krise, grunnet blant annet globalisering, aldrende befolkning og innvandring (Kuhnle 2000).

Både utbredelsen i bruken av begrepet krise og begrep som kronisk krise, reiser spørsmål om hva som får betegnelsen krise, og ikke bare hva kriser er. For eksempel har mennesker levd under prekære forhold i flyktningleire i flere tiår flere steder i verden. Selv om tilstrømningen av flyktninger til Europa har avtatt, er det i dag over 65 millioner mennesker på flukt, enten som internt fordrevne i eget land eller som flyktninger som har krysset en grense til et annet.6 I 2014, da krigen i Syria begynte å vise seg å bli langvarig og forholdene i leirer og byer i nærområdene ble stadig dårligere, meldte eksperter at det med stor sannsynlighet ville bli en sterk økning av folk som søkte beskyttelse i Europa (Cabot 2016). Likevel ble sentrale myndigheter i de nordiske landene overrumplet da økningen i ankomster til Norden begynte å bli substansiell. Spørsmålet «hvem sin krise?» fremstår med andre ord som sentralt når vi nå ser tilbake på situasjonen i 2015 der oppmerksomheten i den offentlige debatten i løpet av høsten skiftet fra flyktningenes humanitære situasjon til velferdsstatens bærekraft.

Krisebetegnelsens betydning for mottak av mennesker på flukt

Bruken av krisebetegnelsen til å betegne asylankomstene til Europa i 2015 framfor å la den inngå som del av den mer langvarige globale flyktningsituasjonen, reiser også spørsmål om hva krisebetegnelsen gjør. Hva innebærer det å betegne en situasjon som krise? Et sentralt trekk ved krisebegrepet er at det krever klare valg og gir et handlingsimperativ som effektivt øker tempoet i beslutningsprosesser (Koselleck 2017; A. Lundberg i dette nummeret). Begrepet gir, ifølge Jordheim «lite rom for gråsoner eller kompromisser, heller ikke for nøling og utsettelser, men forlanger en avgjørelse eller et oppgjør» (2017:18). Å betegne noe som en krise kan også gi handlinger viktig moralsk legitimitet som de kanskje ellers ikke ville hatt. På denne måten kan krisebetegnelsen bli et styringsinstrument som legitimerer politiske og økonomiske beslutninger som bryter med det normale verdimessige referansesystemet (Agamben 2013). Et nærliggende eksempel er hvordan økningen i ankomster i 2015 og den påfølgende kriseinnrammingen bidro til legitimeringen av nye nasjonale tiltak og internasjonale avtaler for å begrense ankomstene. Flere av tiltakene har vært kritisert av juridiske fagmiljø for å bryte med internasjonale menneskerettslige og flyktningerettslige standarder (se bl.a. Vevstad, Møkkelgjerd, Einarsen, Bailletog Andenæs 2016; UNHCR 2016). Kriseinnrammingen legitimerte imidlertid ikke bare innstrammingstiltak, men bidro også til en mobilisering av høyreradikale partier og bevegelser, samt mobilisering til støtte for flyktningene (Simonovits and Bernát 2016; Holmes og Castañeda 2016).

Da asylsøkere begynte å komme til Europa i større antall enn tidligere, førte det først til en humanitær mobilisering både fra sivilsamfunn og myndigheters side. Mellom april og juni vedtok den norske regjeringen og Stortinget å sende skip og mannskap til Middelhavet, øke antall syriske kvoteflyktninger og den norske humanitære hjelpen i nærområdet7. Det var også en utstrakt folkelig mobilisering til støtte for flyktninger gjennom blant annet «Refugees Welcome»-bevegelsen samt en lang rekke mindre koordinerte, lokale initiativ (Sætrang 2016; Bygnes i dette nummeret). Studier av frivilligheten i Norge, viser blant annet at en tredjedel av den norske befolkning bidro på en eller annen måte med å avhjelpe flyktningsituasjonen, med alt fra donasjoner til internasjonale organisasjoner til utdeling av klær på asylmottak (Fladmoe mfl. 2016).

Utover høsten 2015 innførte imidlertid de nordiske landene en rekke nye tiltak for å hindre eller avskrekke asylsøkere fra å komme til landene. Disse inkluderte hastetiltak som nye grensekontroller, men også mer langsiktige politikkendringer som varierte noe mellom de ulike landene. Tiltak som gikk igjen var blant annet økt bruk av midlertidig opphold, opptjenings- og tilknytningskrav for familieinnvandring og krav til språkferdigheter og selvforsørgelse for å få permanent opphold. Selv om endringene i hovedsak var rettet mot asyl- og innvandringspolitikken, ble det også introdusert tiltak som berørte asylsøkere og flyktningers tilgang til velferd i ulik grad. Både Norge og Danmark innførte for eksempel kutt i ytelsene til asylsøkere.8 Danske myndigheter innførte videre en lov som ga politiet rett til å gå gjennom asylsøkernes eiendeler og konfiskere verdier som kunne finansiere kost og losji mens de venter på asylbehandling. I Sverige mistet de fleste avviste asylsøkere den økonomisk støtten de tidligere hadde mottatt.9 I Norge og Danmark omfattet innstrammingstiltakene også innføring av nye aktivitets-, opptjenings- og botidskrav for bosatte flyktningers tilgang til visse ytelser som kontantstøtte (Norge), barnetrygd (Danmark) og pensjon (begge).

Begrunnelsen for de ulike endringene var å gjøre landene mindre attraktive for asylsøkere og flyktninger, for å, som den norske regjeringen beskrev det, «føre en asylpolitikk som er bærekraftig, som sikrer den norske velferdsmodellen og som gjør at vi kan lykkes med integreringen».10 Hvorvidt tiltakene har denne effekten er imidlertid omstridt. Forskning viser at årsakene til at asylsøkere velger et land fremfor et annet land er komplekse (Brekke og Aarseth 2009). Det finnes i liten grad et kunnskapsgrunnlag som viser at politikkendringer som innskrenker asylsøkeres og flyktningers tilgang til velferd, eller myndighetsdrevne avskrekkingskampanjer, påvirker asylsøkeres valg (Beyer, Brekke og Thorbjørnsrud 2017; Havinga og Böcker 1999). I beste fall ser det ut til å kunne bidra til en «beggar-thy-neighbour»-effekt, en konkurranse om å tilby de dårligste livsvilkårene i en region (Gammeltoft-Hansen 2017). Forskere har dessuten advart mot at flere av tiltakene kan ha negativ innvirkning når det gjelder integreringen av de som får opphold (Lidén og Seeberg 2016).

Som blant annet Seebergs artikkel i dette nummeret peker på, representerer imidlertid ikke innstrammingstiltakene som går på mottaksforhold nødvendigvis et brudd med tidligere politikk, men snarere en eskalering av eksisterende trend. Blant annet har både Danmark og Norge siden tidlig 2000-tallet benyttet reduserte standarder i mottaksforhold for å avskrekke potensielle asylsøkere og flyktninger (Gammeltoft-Hansen 2017; Karlsen 2018). Til tross for at både integreringspolitikk og offentlig ordskifte har utviklet seg noe ulikt i de skandinaviske landene de siste tiårene (Demker 2016; Midtbøen 2015; Olwig 2011), har det vært en dreining fra rettighetsfestet grunnsikring og mot krav om deltakelse og bruk av økonomiske sanksjoner (Djuve 2010, 2011; se også Eide, Homme, Karlsen og Lundberg i dette nummeret).

Forskning i og på velferd- og flyktningkriser

Å betegne noe som en krise kan altså være både et mobiliseringsgrunnlag, og et legitimeringsgrunnlag. Kriser skaper også behov for, og utfordrer, ny kunnskapsproduksjon. Forskere er under press for å levere policyrelevant forskning, men dette kan også begrense forskningens forståelsesramme til nasjonale myndigheters behov for løsninger. Det er for eksempel symptomatisk at også artiklene i dette temanummeret i liten grad bringer flyktninger- og asylsøkeres stemme og perspektiv frem i lyset. Gjennom å inkludere perspektiv fra både nyankomne asylsøkere og medlemmer av lokalsamfunnene rundt nye asylmottak bidrar imidlertid Bygnes sin artikkel i dette nummeret med forskning som tilnærmer seg integrasjon som et relasjonelt fenomen.

Årsaken til at de høye mottakstallene ble et overraskelsesmoment på mottaksnivå er et annet symptomatisk eksempel for forskningen på feltet: nasjonale problemer og utfordringer blir i for liten grad forstått som en del av et internasjonalt og globalt fenomen. Som gjennomgangen av «flyktningkrisen» over viser, ble dette begrepet brukt om to ulike og konkurrerende «kriser»; en som rammet flyktningene og en som truet velferdsstaten. Hvilke av disse kriseforståelsene som legges til grunn gir ulike svar på hva som må gjøres. Som migrasjons- og velferdsforskere vil vi, blant annet som et resultat rammene for finansiering, til en viss grad være bundet av nasjonale prioriteringer. Vi kan imidlertid forme kunnskapsproduksjonen på dette feltet gjennom å etterstrebe et kritisk forskningsetos og arbeide aktivt for at forskningspolitikk- og finansiering utarbeides med en grunnleggende forståelse av betydningen av flukt, migrasjon og integrasjon som transnasjonale, globale og relasjonelle prosesser.

I en artikkel om hva antropologien kan tilføre forståelsen av «migrasjonskrisen», advarer Ada Engebretsen (2017:22) også om at kriseretorikken i seg selv kan stå i veien for å opprettholde en uavhengig og kritisk sosial analyse av de forandringene vi ser og låse oss til enkle årsakssammenhenger. Ved å benytte krisebegrepet som forståelse og innramming kan for eksempel bidra til at langsiktige utviklingstrekk og policytrender, samt hvordan disse har vært med å skape situasjonen, undervurderes (Cabot 2015). Marie Louise Seebergs artikkel åpner nummeret gjennom å bidra med et langsiktig perspektiv på et felt der tidløs midlertidighet har blitt det normale. Gjennom å anlegge et historisk perspektiv i undersøkelsen av de økonomiske rammene for barnefamilier i asylmottak spør Seeberg hvordan utviklingen begrunnes, og bøter med dette på noe av historieløsheten vi har sett på feltet. Seebergs artikkel etterfølges av Susanne Bygnes’ analyse av noen av møtene mellom nyankomne asylsøkere og frivillige i mottakskontekster sterkt preget av kriseforståelsen og unntakssituasjonen i 2015 og begynnelsen av 2016. Artikkelen viser blant annet hvordan krisen skapte nye mulighetsrom for borgermedvirkning og møter mellom lokalbefolkning og nyankomne asylsøkere som et resultat av den ekstraordinære solidaritetsmobiliseringen i denne perioden. Videre viser både Bolette Moldenhawers bidrag fra den danske skolekonteksten og Ketil Eide, Irmelin Kjelaas og Ann Kristin Larsgaards bidrag fra bosettingsarbeid i norske kommuner, hvordan både omsorgsarbeid og pedagogisk virke utøves i et sosialt rom som stiller høye krav til profesjonsutøvernes balansekunst. Begge bidragene gir viktige eksempler på hvordan krise og kontinuitet på asylfeltet kan utspille seg i folks hverdagsliv gjennom å analysere spenningen mellom det ekstraordinære i de unges situasjon og de profesjonelle utøvernes streben etter å skape en slags normaltilstand i både hjem (Eide, Kjelaas og Larsgaard) og skole (Moldenhawer). Den siste av spesialnummerets forskningsartikler retter søkelyset på den myndighetsstyrte integreringsprosessen i Norge, der betydningen av arbeidsrettede tiltak i enda større grad er satt på dagsorden etter økningen i asylankomster i 2015. Forfatterne Helene M.K. Eide, Anne Homme, Marry-Anne Karlsen og Kjetil Lundberg spør hvordan ordinært arbeidsliv brukes i tiltak som retter seg mot å kvalifisere flyktninger og hvorvidt deltakelse i slike program øker deltakernes humankapital. Artikkelen viser, gjennom analyser av case fra en rekke norske kommuner, hvordan spenningen mellom en sterk arbeidsmarkedsorientering med ønske om rask arbeidsinntreden, og tiltak rettet mot å kvalifisere flyktninger og innvandrere for mer langsiktig og stabil arbeidstilknytning, spilles ut på lokalplan. Spesialnummerets debattartikkel tar oss videre til den svenske konteksten. Anna Lundberg viser eksempler på hvordan det politiske mulighetsrommet som skapes når en krise erklæres, også fører til en rekke endringer av varig karakter; hvordan krise skaper kontinuitet. Anna Lundberg bidrar både med en gjennomgang av de viktigste juridiske endringene som er gjort på asyl- og flyktningfeltet i Sverige i 2016–2017 og stiller spørsmålet; hvilken plikt har politikere og borgere til å opprettholde demokratisk integritet også i krisetider? Gjennom å rette søkelyset på samspillet mellom uforutsigbarhet og kontinuitet når det gjelder de nordiske velferdsstatenes mottak av flyktninger og asylsøkere, forsøker vi i dette temanummeret å sette den såkalte flyktningkrisa i 2015 og dens betydning for velferdsstaten inn i en bredere kontekst.

Litteratur

Agamben, G. (2013) The endless crisis as an instrument of power: In conversation with Giorgio Agamben, Verso Blog, 4. juni. https://www.versobooks.com/blogs/1318-the-endless-crisis-as-an-instrument-of-power-in-conversation-with-giorgio-agamben.

Beyer, A., J.-P. Brekke og K. Thorbjørnsrud (2017) Communicating borders: informing migrants and potential asylum seekers through social media, rapport 2017:4, Oslo: Institutt for samfunnsforskning. https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2452544.

Brekke, J-P og M. Aarseth (2009) Why Norway? Understanding asylum destinations, Report 2009: 12. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Cabot, H. (2015) Crisis and continuity: A critical look at the European refugee «crisis». Allegra Lab: Anthropology, Law, Art & World. http://allegralaboratory.net/crisis-and-continuity-a-critical-lookat-the-european-refugee-crisis/.

Cabot, H. (2016) Crisis, hot spots, and paper pushers: A reflection on asylum in Greece, Cultural Anthropology, https://culanth.org/fieldsights/898-crisis-hot-spots-and-paper-pushers-a-reflection-on-asylum-in-greece.

Dahlgren, P. (2016) Moral spectatorship and its discourses: The «Mediapolis» in the Swedish refugee crisis, Javnost – The Public, 23(4):382–397, DOI: 10.1080/13183222.2016.1247332.

De Genova, N. og M. Tazzioli (red.) (2016) Europe/Crisis: New keywords of «the crisis» in and of «Europe». Near Futures Online, https://pure.uva.nl/ws/files/9242843/PDF_New_Keywords_Collective_12.pdf

Demker, M. (2016) De generösa svenskarna? En analys av attityder till invandring och invandrare i Sverige, Norsk Statsvitenskaplig Tidsskrift, 32(2):186–196.

Djuve, A.B (2011) Introductory programmes for immigrants – liberalism revisited, or changing ideas of citizenship? Nordic Journal of Migration Research 1(3):113-125. DOI: https://doi.org/10.2478/v10202-011-0014-0.

Djuve, A.B (2010) Empowerment or intrusion? The input and output legitimacy of introductory programmes for recent immigrants, Journal of International Migration and integration, 11(4):403–422. DOI: https://doi.org/10.1007/s12134-010-0156-2.

Drangsland, K.A., M. Dahle og M.-A. Karlsen (2016) Norskopplæring for personer i asylmottak. Rokkanrapport 2-2016, Bergen: Uni Research Rokkansenteret. http://uni.no/media/manual_upload/Rapport_2-2016_Drangsland_Dahle_og_Karlsen.pdf.

Drangsland, K.A.K., W. Ellingsen, K. Hidle og M.-A. Karlsen (2010) Asylmottak og lokalsamfunn. FoU-rapport nr. 1/2010, Kristiansand: Agderforskning.

Fladmoe, A., S. Sætrang, I. Eimhjellen, K. Steen-Johnsen og B. Enjolras (2016) Nordmenns bidrag i flyktningsituasjonen 2015/2016, Senter for forskning på frivillig sektor og sivilsamfunn, rapport 2016:6.

Eastmond, M (2010) Egalitarian ambitions, constructions of difference: the paradoxes of refugee integration in Sweden, Journal of Ethnic and Migration Studies, 37(2):277-295. http://dx.doi.org/10.1080/1369183X.2010.521323.

Engebrigtsen, A.I. (2017) Kampen om mobilitet og sted. Norsk antropologisk tidsskrift, 27(01):20–34. DOI: 10.18261/issn.1504-2898-2017-01-03.

Fozdar, F., og A. Pedersen (2013) Diablogging about asylum seekers: Building a counter-hegemonic discourse, Discourse & Communication, 7(4):371–388, London, SAGE Publications

Gale, P. (2004), The refugee crisis and fear. Populist politics and media discourse, Journal of Sociology, The Australian Sociological Association, 40(4)321–340.

Gammeltoft-Hansen, T. (2017). Refugee policy as ‘negative nation branding’: the case of Denmark and the Nordics, Danish Foreign Policy Yearbook, 99–125.

Havinga, T. og A. Böcker (1999) Country of asylum by choice or by chance: Asylum seekers in Belgium, the Netherlands and the UK, Journal of Ethnic and Migration Studies, 25(1):43–61 London: Routledge.

Holmes, S.M. og H. Castañeda (2016) Representing the «European refugee crisis» in Germany and beyond: Deservingness and differences, life and death, American Ethnologist, 43(1):12–24. DOI: 10.1111/amet.12259.

Jordheim, H. (2017) Krisetid. Introduksjon til en begrepshistorisk forståelse av krisebegrepet. Idehistorisk tidsskrift, 2:15–23.

Karlsen, M.A. (2018) The limits of egalitarianism: Irregular migration and the Norwegian welfare state, i S.K.N. Bendixsen, M.B. Bringslid og H. Vike, (red.) Egalitarianism in Scandinavia. Historical and Contemporary Perspectives, s. 223–243, Cham: Palgrave Macmillan.

Koselleck, R. (2017) Noen spørsmål rundt «krisens» begrepshistorie, Idehistorisk tidsskrift 2:25–31.

Kuhnle, S. (red.) (2000) Survival of the European welfare state, London: Routledge.

Larsen, B.R., Z. Whyte, og K.F. Olwig (2015) Den nye landbefolkning: Asylcentres betydning og konsekvens for lokale fællesskaber i danske landdistrikter, Copenhagen: University of Copenhagen.

Lidén, H. og Seeberg, M.L. (2016) Migrasjon: Dette sier europeisk forskning, Aftenposten 14. februar. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/288r/Dette-sier-forskningen-om-migrasjon–Lidn-og-Seeberg.

Midtbøen, A.H. (2015) Citizenship, integration and the quest for social cohesion: nationality reform in the Scandinavian countries, Comparative Migration Studies (2015) 3:3 DOI 10.1007/s40878-015-0002-y.

Olwig, K.F. (2011) ’Integration’: Migrants and refugees between Scandinavian welfare societies and family relations, Journal of ethnic and Migration Studies 37(2):179–196. http://dx.doi.org/10.1080/1369183X.2010.521327.

Simonovits, B. og A. Bernát (2016) The social aspetcs of the 2015 migration crisis in Hungary, TÁRKI Report, Budapest, TÁRKI Social Research Institute Inc.

Sætrang, S. (2016) «Ikke bare en Facebook-gruppe»: En case-studie av Refugees Welcome-nettverket i Norge. Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

UNHCR (2016) UNHCR Observations on the proposed amendments to the Norwegian immigration act and regulation: Høring – endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II). Hentet fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/4da4984e3d0e4088aa7824a254c0d436/unhcr.pdf

Vevstad, V., A. Møkkelgjerd, T Einarsen, C.M. Baillet og M. Andenæs (2016) Flyktningene og feil om folkeretten, Aftenposten 21. mars. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/A2d9q/Kronikk-Flyktningene-og-feil-om-folkeretten.

Vigh, H. (2008) Crisis and chronicity: Anthropological perspectives on continuous conflict and decline. Ethnos 73(1):5–24. http://dx.doi.org/10.1080/00141840801927509.