Boka «Velferdens organisering» handler om organiseringens betydning for velferdsstatens utvikling. Forfatterne av boka argumenterer for at det er noen særegne utfordringer knyttet til å organisere, styre og utvikle velferdsstatens organisasjoner og det er vektige grunner til å argumentere for dette. I boka legger de særlig vekt på å aktualisere organisering og ledelse empirisk slik at andre forskere, praktikere og studenter kan bruke boka til å tenke videre om organisering og velferdsstatens utvikling. Dette lykkes de godt med, og mange kan ha glede og nytte av å bruke boka i ulike sammenhenger. Dessuten er perspektivene som nyttes her gode for å belyse helse og sosialsektorens institusjoner og organisasjoners utvikling. Ledelse og styring er en utfordrende øvelse i sektoren, og perspektiver fra stats- og organisasjonsvitenskap gir viktige bidrag til velferdslitteraturen. Derfor er det svært nyttig å få empiriske innblikk i hvordan reformer og endringer utøves og blir til i praksis.

Det første kapittelet er skrevet av Mia Vabø og gir en god oversikt over studiets utgangspunkt, som er de ulike dilemmaene med «menneskebehandlende organisasjoner» som skal tjene allmenheten. Det er et godt grep å ta utgangspunkt i at det særlig er uregjerlige problemer som blir håndtert i sektoren. Problemene som velferdsorganisasjoner skal løse er andre enn for eksempel i industri, og en trenger andre redskaper, kunnskaper, koordinering og organisering. I kapittel to forsetter Vabø med å ha fokus på «Bakkebyråkratiet – der emosjonelt arbeid blir politikk». Kapittelet starter med en innføring i hva bakkebyråkrati er og hva emosjonelt arbeid går ut på. Emosjonelt arbeid kan forstås som hvordan yrkesutøvere påvirker andre gjennom egen oppførsel og egne følelsesuttrykk, og slik utfører grensesetting, særlig innenfor velferdsarbeid. Dette er et viktig bidrag til å diskutere hvordan emosjonelt arbeid får de moralske og politiske konsekvensene som kalles for taus politikk. Den tause politikken bidrar til å forme innholdet i tjenestene, fordele tid og ressurser mellom mottakere. I kapittelet brukes det aktivt eksempler fra andre eller egen forskning til å illustrere poengene, noe som styrker og viser fortolkningsmuligheter på en god måte. Flere av kapitlene er bygd opp slik at en får en innføring i ulike begreper før disse blir diskutert og vist gjennom empiriske eksempler. Dette gjør at de egner seg godt for undervisningsformål.

Tema for kapitel tre er læring i praksis. Nina Amble tar utgangspunkt i begrepet «job crafting» eller jobbsnekring. Jobbsnekring kan forstås slik at det handler om hva ansatte gjør for å tilpasse arbeidet til egne forutsetninger. Slike tilpasninger kan føre til jobbtilfredshet, engasjement, robusthet mot stress og et trivelig arbeidsmiljø. Amble har utarbeidet fire ulike mestringsstrategier, som fungerer som pedagogiske hjelpemidler for å kjenne igjen mønster og handlingsmåter. Refleksjonsarbeid framstår som en relevant metode for kommunikasjon, organisasjonslæring og utvikling for den enkelte der jobbsnekring brukes for å løse arbeidsoppgaver i arbeid med mennesker.

De neste tre kapitlene handler om hvordan velferdsorganisasjoner blir endret og forsøkt forandret. I kapitel fire tar Vabø opp reformtrender og endringsparadokser. Kapittelet starter med en rask og informativ gjennomgang av flere perspektiver som sammen og på ulike måter kan belyse utviklingen innen tjenesteorganisasjoner. Det vises for eksempel til hvordan kvalitet fungerer som et flytende begrep som kan brukes på ulike måter. Styringstrender, slik som NPM, blir aktivt fortolket ute i organisasjonen, kan skifte retning og kan føre til motreaksjoner. Det vil si at nye og gamle styringslogikker eksisterer ved siden av hverandre, møtes og brytes mot hverandre. Målet i kapittel fem er å se på hvordan forbedringsarbeid kan bli utformet i praksis. Forbedringsarbeid innebærer både å øke ansattes kompetanse til tjeneste- og organisasjonsutvikling. Anne-Marie Støkken legger også vekt på fag- eller profesjonsutvikling. Dersom forbedringsarbeid skal være brukbart må det kunne tas videre i organisasjonen for å kunne få til mer enn individuell læring. Det er en viktig påpeking at innen velferdssektoren er det mange uregjerlige problemer som skal løses, og disse løses ikke nødvendigvis på samme måte alltid. Derfor argumenteres det for at læring i organisasjonen forutsetter at ledelses- og organisasjonsnivået gjennomfører tiltak for å få dette til, men at det er de ansatte i møte med brukere som må ha utviklet en læringskapasitet for å få til endring. Kapittelet om «Inneklemt ledelse» handler om ledelse i velferdsorganisasjoner. Ulike utviklingstrender diskuteres, fra velferdsprofesjonell selvledelse og kollegial faglig ledelse til et sterkere fokus på system og styring med en NPM-inspirert omstilling innen velferdsledelse. Innledningen om ledelse er godt utviklet, og videre forsetter kapittelet med en kunnskapsrik gjennomgang av hvordan tradisjonelle hjemmetjenester har utviklet seg. Rasmussen og Vabø viser på en innsiktsfull måte hvordan den utvidede rollen til ledere i velferdsorganisasjoner utspiller seg. Stramme styringskrav og utforutsatte problemstillinger fører til inneklemt og krevende ledelsesutførelse.

I Mona Fineide og Helge Ramsdals kapittel handler det om hvorfor prosesstenkning har blitt så viktig, og særlig grunnlaget for utviklingen med standardiserte pasientforløp og behandlingslinjer. De avdekker at det er en tro på utvikling av standardiserte behandlingsprosedyrer som kan føre til mer økonomisk strømlinjeforming og tidseffektiv drift. Samtidig er det mange ulike diagnoser der det ikke er like lett å lage forløp for alle, f. eks. innen psykiatri. De viser på en klok måte at når kunnskapsgrunnlaget er komplekst, omstridt og usikkert, er det ikke alltid lett å følge entydige løp, da den evidensbaserte kunnskapsmodellen kommer til kort. Det er interessant at pasientforløp og behandlingslinjer er blitt tatt inn og diskutert på denne måten. Dette viser hvilke utfordringer prosesstenkningen innebærer. Kapittel åtte handler om å overbygge organisatoriske ansvarsgrenser. Tone Alm Andreassen viser til at om helse- og velferdstjenestene skal svare på mangesidige problemer så kreves det organisatoriske løsninger som kan sikre koordinerte løsninger på tvers av ulike fag og tjenester. Et godt grep er å ha en egen del der relevante begreper i kapittelet gjennomgås. To ulike eksempel, Nav-reformen og Brobyggerprosjektet, illustrerer ulike koordineringsmåter.

Videre gir Dag Olaf Torjesen og Signy Irene Vabo innblikk i samhandlingsreformen og virkemidler for koordinering. Kapittelet gir en god innsikt i bakgrunnen til samhandlingsreformen i tillegg til en teoretisk informert måte å se samhandlingsreformens utvikling på. Det er en fyldig og velinformert gjennomgang av virkemidler for koordinering, der organisatoriske grep er særlig diskutert. Dette er en oversiktlig gjennomgang av et komplekst område. Kapittel ni har tittelen «Flernivåorganisering – lokal skreddersøm og nasjonale standarder». Vabo utfordrer tanken om at det er en konflikt mellom universalisme i tjenestetilbudet og utøvelse av lokalt demokrati.

I kapitelet om velferdens organisering er tema betingelser for læring og forbedring i organiseringen av sektoren. Det er et godt grep å bruke empiriske eksempel fra tidligere kapittel til å diskutere organisering, styring og ledelse for læring der en både får belyst tema og ser de ulike temaene i sammenheng. Dette er et godt og informert kapittel der mange resonnementer knyttes sammen, og en kan se sammenhengene mellom de mange ulike temaene i boken, som gjerne ikke har vært like klare tidligere. Det er et behov for at velferdsstatens tjenesteutøvere har en selvstendighet i utøvelsen av sin funksjon da de forhold som skal ivaretas ofte er spesielle og må tilpasses brukere sine behov. Hovedbudskapet i boka er at velferdens organisasjoner har ansvar for spesielle tjenester som gjør at valg av styringsmodell, ledelsesstrategi og organisasjonsløsninger må ta utgangspunkt i de problemene som skal løses. Samtidig kan en spørre seg om dette ikke også vil være aktuelt for andre sektorer? Kanskje har de ikke alle svarene når det gjelder organiseringen av uregjerlige problemer og tjenester, men de har vist mange ulike dilemmaer og gode empiriske eksempler.

Boka egner seg godt for studenter innen organisasjon eller aktuelle velferdsområder særlig for helse- og sosialsektoren. Begreper og områder som blir diskutert er gjennomgående godt gjort rede for, om noe omstendelig noen steder. Dessuten vil de empiriske eksemplene som diskuteres gi god innsikt i mangfoldet som velferdssektoren innebærer. Boka er et interessant bidrag som gir ny innsikt og kunnskap om organisering, styring og ledelse i den norske velferdssektoren.