Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rus i Norge

– politiske og medisinske tilnærminger i historisk lys
Alcohol and Drugs in Norway – Political and Medical Approaches in a Historical Perspective
professor i medisinsk historie, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB

I artikkelen sammenlignes den historiske utviklingen innen de to rusfeltene alkohol og narkotika. Den går særlig inn på hvorvidt og hvordan medisinen har dannet grunnlag for politikkutformingen. På begge felt oppsto rus som politisk problem i forbindelse med store samfunnsomveltninger og sosial uro. For alkoholens del startet det rundt forrige århundreskifte, for narkotika i 1960- og 70-årene, og innen begge områder ble det etablert strenge forebyggings- og strafferegimer. Legene kom tidlig inn som premissleverandører for utformingen av politikken. Gjennom 1900-tallet, og særlig fra politisk hold, var det lite konsistens i tilnærmingen. Det gjaldt først og fremst innen alkoholfeltet der avhengighet dels ble betraktet som moralsvikt, dels som sykdom. Dette var igjen utslagsgivende for forebygging, behandlingsopplegg og strafferettslige tiltak. Gradvis skjedde det en liberalisering. På alkoholfeltet startet det med opphevelsen av forbudslinjen i 1927, på narkotikafeltet med innføringen av skadereduserende tiltak fra 1990-årene. Parallelt økte medikaliseringen, særlig via psykiatrien. I dag finner vi den største forskjellen mellom feltene i synet på straff. Import, omsetning og bruk av alkohol er regulert og legalisert. På narkotikafeltet står imidlertid kriminalisering og et strengt strafferegime fortsatt ved lag – uten at dette synes å ha hatt noen forebyggende effekt.

Stikkord: alkohol- og narkotikahistorie, rushistorie, ruspolitikk, medisinsk historie om rus

From a historical point of view the two issues: alcohol and drugs, have developed rather differently. However, we do also see similarities when it comes to policy questions and medical approaches – especially within prevention. The most obvious difference is to be found in the uneven development in historical time. Alcohol and alcohol abuse has been a question of public interest and the medical society for centuries, while use and abuse of drugs – considered a problem on a societal level – started as late as in the 1960s. Even if alcohol until recently has caused most harm, it is drug dependence and drug abuse which attract most attention in the public debate and in medical and political discussions. Drugs are illegal and the vision is no tolerance; while already from the 1930s moderate use of alcohol has been accepted as part of Norwegian culture. In this article the author compares the two areas, how they have developed and how they have been considered; and she asks how medicine has influenced policymakers and how shifting ideological features and scientific findings have influenced medical attitudes and approaches.

Keywords: alcohol policy, drug policy, alcohol and drug history, medical history

Alkoholisme og narkomani er to sider av samme sak, blir det hevdet. I det legger en til grunn at de atferdsmessige, helsemessige og samfunnsmessige konsekvenser av misbruk i hovedsak er de samme (jf. Fekjær 2009; Høyer 2004). I et historisk perspektiv er det imidlertid vanskelig å se de to fenomenene som to sider av samme sak, rett og slett fordi de har så ulike historiske forløp. Videre er alkoholmisbruk og alkoholpolitikk lite framme i dagens offentlige debatt, mens det motsatte er tilfellet med annen type rusmisbruk.1 Særlig i mediene florerer det så å si daglig med oppslag og innlegg med utgangspunkt i narkotikafeltet. På den andre siden ble det for få år siden, og fra sentralt hold, hevdet at det er alkoholmisbruk som forårsaker mest skade, medisinsk og sosialt (St.meld. nr. 30, 2011–12:13). På rusfeltet har nye problemer overskygget de gamle, gjerne uavhengig av problemets omfang og alvorlighetsgrad, mer avhengig av problemets synlighet.

Sett i historisk perspektiv er narkomani og misbruk av «andre rusmidler» et relativt nytt fenomen. Først i 1960-årene begynte man å snakke om dette som et samfunnsproblem. Enkelte narkotiske stoffer, og ikke minst opium, har imidlertid «alltid» vært der.2 Men bruken av slike stoffer som nytelsesmiddel har vært begrenset til små miljøer. I norsk sammenheng, og før 1960-årene, ble derfor misbruk av narkotika aldri definert som noe truende problem. Alkoholspørsmålet har man imidlertid forholdt seg til gjennom århundrer, og da sosialmedisinen vokste fram i andre halvdel av 1800-tallet, ble dette et kjerneområde innen feltet. Medisinerne etablerte begreper som boligsykdom, skolesykdom og drankersykdom – alle definert som sosiale sykdommer (Schiøtz 2006a).

Innenfor begge rusområdene har det historisk sett skjedd store endringer i holdningene og praktiske tilnærminger, men vi ser også en viss grad av kontinuitet i hvordan man har forholdt seg til disse problemområdene. I denne framstillingen berøres ulike sider ved rus og rusmisbruk, men med særlig vekt på politikken på feltet og på medisinske og sosialmedisinske oppfatninger og implikasjoner. Mer presist tar artikkelen for seg skiftende ideologiske grunntrekk i ruspolitikken og i den medisinske forståelsen av rusens betydning for liv og helse, og den går nærmere inn på hvorvidt og hvordan medisinen har dannet grunnlag for politikkutformingen. Avslutningsvis diskuteres sammenfall og ulikheter i tilnærmingen til de to rusfeltene alkohol og narkotika.

Alkohol

Norge har en særegen historie når det gjelder alkoholvaner og alkoholpolitikk. Knapt noe annet land har hatt en så kontroversiell og restriktiv alkoholpolitikk, og knapt noe annet folk i den vestlige kulturkretsen har drukket så lite per innbygger (Schrumpf 2003). For å begrense tilgangen til alkoholholdige drikker og slik også forebygge og begrense de sosiale og medisinske skadevirkningene av alkohol, har myndighetene sett det som formålstjenlig å iverksette mange og ulike tiltak. Det er snakk om såkalte regulatoriske og pedagogiske virkemidler hvorav de aller fleste ble iverksatt i forrige århundre. Det dreier seg om totalforbud mot salg av brennevin og hetvin, monopolordninger, høye avgifter, strenge salgs- og skjenkebestemmelser, aldersgrenser for kjøp av alkohol og reklameforbud, foruten informasjon og holdningsskapende tiltak. I formingen av politikken har så vel legestanden som avholdsbevegelsen hatt stor innflytelse.3

Det har imidlertid vært skiftende syn på bruken av alkohol, både hva gjelder dens medisinske og sosiale implikasjoner, og myndighetenes holdninger til det å gripe inn, altså politikken på feltet. Noe spissformulert kan vi si at fra begynnelsen av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet skjedde det en holdningsendring i synet på alkoholbruk, som kan formuleres som en overgang fra «sunt» til «sykt». I den tidlige fasen ble gjerne brennevinet oppfattet som styrkende og nødvendig. Det ble ofte også benyttet som medisin. Man trengte kort og godt et glass eller flere for å forebygge og kurere sykdommer, eller for å holde ut i en strevsom hverdag. Mange fikk også deler av lønnsutbetalingene i form av brennevin eller øl. Bakgrunnen var særlig arbeidsgiveres ønske om å demme opp for misnøye og opprør.

En annen side av saken var, og til dels er, den viktige rollen alkoholen spilte i oppbyggingen av sosiale relasjoner, gjerne knyttet til festlige lag. Vertskapet skulle skjenke alkohol i rikelige mengder, for å vise sin gjestfrihet og få gjestene til å føle seg vel. Dette gjaldt i alle samfunnslag. Et godt dokumentert eksempel fra samfunnets toppsjikt kan hentes fra den dansk-norske kongen Christian IVs (1577–1648) besøk i Bergen og Nord-Norge i 1599. Formålet med reisen var å markere kongens suverenitet over land- og sjøområdene i nord. Fra Bergen fortelles det om sammenhengende festing, drikking av enorme kvanta øl, vin og brennevin, og hærverk – og selskap og dans med byens vakreste unge kvinner (K.A. Seip 2015).

Alkoholbruk og alkoholmisbruk, slik vi blant annet kjenner det fra antikkens Hellas og fra middelalderens Norge, har vært og er forbundet med en mannlig livsstil. Blant de bedrestilte utover på 1800-tallet, ble det sett på som upassende, nærmest som unaturlig for kvinner å drikke (Schrumpf 2015). Men også i samfunnets lavere lag ble kvinner som drakk utsatt for langt strengere sosiale sanksjoner enn menn. Det er nok å minne om den spott og spe «Småfylla» (Oline), en av hovedpersonene i forfatteren Amalie Skrams naturalistiske romansyklus Hellemyrsfolket, ble utsatt for – ikke minst av folk fra hennes egen samfunnsklasse (Skram 1887–1898; se også Schiøtz 1977).

Alkohol som medisin

Hva med legenes syn på alkoholen, og da spesielt alkohol brukt som medisin? Her finner vi en interessant historie som ennå ikke er slutt. Og like lite som nåtidens leger er enige om hvorvidt alkohol er av det gode eller det onde for helsen, var fortidens leger samstemte i synet på alkohol som medisin. Forskjellen mellom dagens og fortidens holdninger hos legestanden er likevel vesensforskjellig. Vi finner neppe tilsvarende uttalelser som denne uforbeholdne hyllesten til alkoholen fra 1400-tallet, formulert av den italienske legen Theoricus:

[Alkoholen] styrker ungdommen og utsetter alderdommen. Den befordrer fordøyelsen og fordriver melankolien. Den gleder hjertet og opplyser forstanden. Den boter vattersott [ødem forårsaket av hjerte- eller nyresvikt], letter urinavgangen, maler i stykker nyre- og gallestener, beskytter øynene for blindhet, tungen fra å lespe, munnen fra å stamme, svelget fra å sårne. Den beskytter luftrøret mot kvelning, magen mot oppkast, den hinder hjertet i å svelle, nervene i å rykke, bena i å verke, årene i å slites, ryggmargen fra å smuldre … (Steenhoff 1939:181–82, oversatt fra svensk).

Den danske kulturhistorikeren Troels-Lund godtgjør at allerede i 1300- og 1400-tallets Europa ble brennevin ansett som et virksomt middel mot sykdom, især mot pest, og solgt ved apotekene som medisin. I århundrene framover vedble legene «blindt hen at tro på dens undergjørende Kraft», skriver Troels-Lund (1914, bd. V:132–133). Det gjaldt både i forebygging og i terapi. Utover 1800-tallet ble det imidlertid stadig vanskeligere å forsvare denne praksisen, ikke minst fordi man ble mer oppmerksom på alkoholens skadevirkninger på liv og helse. Ikke sjelden ble også leger anklaget for å gjøre sine pasienter til misbrukere.

Men i mangel av andre virksomme medikamenter og i troen på alkoholens helbredende kraft, fortsatte legene å forordne alkohol i terapeutisk øyemed. Det gjaldt sykdommer som mage-tarmkatarr hos barn, kolera og lungebetennelse. Og det var etter sigende det beste legemiddel mot difteri, da alkoholen skulle drepe difteribasillen eller nøytralisere dens «toksiske produkter». Videre ble alkohol anbefalt mot barselfeber og tyfus, til lindring av smerter og som sovemedisin. Framfor alt ble den benyttet som bedøvelsesmiddel. Det var heller ikke smådoser man i blant bød sine pasienter. Til en kvinne i barselfeber forordnet en tysk lege tre hele flasker konjakk som skulle fortæres på fire netter og tre dager. Ved tyfus ble det gitt en hel flaske rødvin daglig. Pasientene lå nærmest i konstant rus (Skydsgaard 2006; Steenhoff 1939; Troels-Lund 1914).4

På 1900-tallet økte forskningen om alkoholens innvirkning, og det viste seg vanskelig, for ikke å si umulig, å verifisere at alkoholen er et hensiktsmessig medikament. Men i de første par tiårene av århundret var det fortsatt mange som holdt på sitt. Den er legende, som en lege på Helgelandskysten hevdet i et innlegg i Tidsskrift for Den norske legeforening i 1910:

Som jeg en gang før har fremholdt i «Tidsskriftet», bruker jeg ved behandling av pneumoni alkohol, helst som cognac, baade hos voksne og hos barn, og ikke mindst hos disse siste har jeg set godt resultat av denne behandling. Hertil kommer, at jeg under pneumoniepidemien i fjor i stor utstrækning anvendte aarelating; men jeg har her ingen statistikk med hensyn til hvor ofte jeg brukte den. […] Nu blir spørsmaalet: er det aarelating eller alkohol, som har skaffet mig en bedre statistik end mine to nabolæger. Herpaa kan jeg selvfølgelig ikke gi noget bestemt svar (Sellæg 1910:3–4).

Ved overgangen til 1900-tallet observerer vi også andre forhold knyttet rusproblematikken. Blant annet introduseres nye termer og begreper. Ord som drankersyke, drukkenskap, drikkfeldig, drukkenbolt, å drikke seg på en rus, gikk til dels ut av vokabularet. Nye begreper kom inn, slik som alkoholiker og alkoholisme, ord som er knyttet til den biomedisinske forståelsen av fenomenet.

Alkoholspørsmålet: politikk og folkelig organisering

Gjennom 1800-tallet finner vi skiftende syn i myndighetenes og befolkningens holdninger til alkoholspørsmålet. Med brennevinsloven av 1816 vedtok Stortinget såkalt frislepp av brennevinsbrennning. Bodde man i by og hadde borgerbrev eller bodde man på landet, var skattyter og eide matrikulert jord, var det fritt fram. Men brennevinsloven var i første rekke en innrømmelse til bondens krav om næringsfrihet og rett til å foredle egne produkter. Videre på 1800-tallet økte så vel brenningen som konsumet, og dette kom i økende grad til å bekymre så vel lek som lærd – særlig ut fra sosiale, men også medisinske betraktninger. Slik finner vi at alt tidlig i århundret var det leger som ropte varsko, blant dem distriktslegen i Vik i Sogn. I medisinalberetningen for 1824 skrev han følgende: «Brændeviinsdrikken, der dessverre tager alt for meget Overhaand, [er] en betydelig medvirkende Aarsag til Fremavlelse af Nervefeberen [tyfus eller tyfoidfeber] (sitert fra Seim 2003:9).5 Ulike lover ble vedtatt fram mot midten av 1800-tallet, lover som tok sikte på å regulere så vel produksjon som salg og skjenking av brennevin. I 1871 kom samlagsloven som tilsa at i byene skulle de såkalte samlagene ha monopol på all brennevinsomsetning i sine distrikt, men også på utskjenking av andre alkoholholdige drikker. Samlagene fikk overført beslutningsmyndighet fra kommunestyrene, og overskuddet skulle gå til «almennyttige Øjemed» (Berner 1893:249).

Også lekfolk tok tak i dette som i økende grad ble betraktet som et sosialt problem. Allerede i 1845 ble det stiftet en måteholdsforening, Den Norske Forening mod Brændevinsdrik. Den gikk inn etter kort tid. Senere kom det lokale totalavholdsforeninger, men først fra 1870-årene ble de store og nasjonale avholdsorganisasjonene etablert, Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) i 1875 og Den Internasjonale Godtemplarorden (IOGT) fikk sin første norske avdeling i Porsgrunn i 1877 (Fuglum 1972; Schrumpf 2003). Alkoholbruk ble her sett som et sosialt og individuelt normproblem, og strategien var å drive forebyggende arbeid: Folk måtte oppdras og tilgangen på alkohol måtte reguleres. De neste par tiårene fikk disse organisasjonene, men også andre – som det religiøst forankrede Blå Kors, stiftet i 1906 – en veldig oppslutning. I midten av 1890-årene hadde DNT hele 140 000 medlemmer. I 1913 talte den samlede avholdsbevegelsen 250 000 medlemmer, dette i et land med 2,4 millioner innbyggere. 10,4 % av landets befolkning var altså engasjert i kampen mot alkoholen. Avholdsbevegelsens visjon var et nytt samfunn og et tørrlagt samfunn. Totalavhold var det endelige mål, offentlig politikk måtte bli deretter.

Mot slutten av 1800-tallet skjedde det endringer. Befolkningsvekst, industrialisering og urbanisering skapte stadig større sosiale og økonomiske utfordringer, og politikere generelt ble mer årvåkne overfor det såkalte «sosiale spørsmål». Det manet til større samfunnsansvar. Og som avholdsfolket kom mange av de folkevalgte til å betrakte alkoholen som en av de viktigste årsakene til elendigheten. Den forårsaket vold, kriminalitet og prostitusjon, og den undergrov god moral på alle plan – i arbeidslivet, i familien og i relasjonen mellom menneskene. Det var behov for å styrke kontrollen med dette «samfunnsondet», og det måtte nedfelles i lovverket. Slik kom den nye brennevinsloven av 1894 til å hjemle at det skulle åpnes for folkeavstemninger om samlagene, og at mesteparten av overskuddet av alkoholsalget skulle gå til staten. Resultatet ble at samlagene ble nedlagt i en rekke mindre byer. Mye var vunnet, sett fra avholdsfolket og overbeviste politikeres side, men i Bergen, Kristiania og Trondheim ble samlagene «stående som tilsynelatende uovervinnelige bastioner for brennevinsomsetningen», skriver historikeren Per Fuglum (1995:603). Hovedprinsippene i loven ble videreført i Brændevins-, øl- og vinloven av 1904.

Bredere politisk engasjement innebar ikke bare strengere kontroll med produksjon, salg og forbruk, men også en fordømmende holdning til selve fenomenet alkoholmisbruk. Som uttrykk for denne moralen fikk vi løsgjengerloven av 1900 (i kraft fra 1907). Med dette ble «uverdige» fattige, eller mer presist arbeidsføre alkoholikere, fattige og tiggere, skilt ut fra fattigloven. Med hjemmel i løsgjengerloven skulle disse gruppene utelates fra retten til fattigunderstøttelse og disiplineres ved hjelp av tvangsarbeid eller internering i tvangsarbeidsanstalt. Her skulle de tuktes til å bli nyttige samfunnsborgere. Slik maktet man bedre å skille mellom dem som ble betraktet som verdige og uverdige fattige, og den omstridte fattigloven kunne, i revidert form (1900), videreføres med større grad av legitimitet (A.L. Seip 1984).

Økende interesse: leger og politikere i tospann

I de første par tiårene etter 1900 ble alkoholspørsmålet ett av tidens store politiske temaer. Løsningen på dette spørsmålet, hevdet stadig flere, var kort og godt av den største betydning for nasjonens framtid (Hamran 2005a og b). Men hvordan gå praktisk til verks? Det ble fremmet forslag om forbud mot salg av alle alkoholholdige drikker. Kravet ble først stilt av Arbeiderpartiet (Ap) og litt senere av Venstre. Partiformannen i Ap, legen og totalisten Oscar Nissen, hadde lenge vært opptatt av alkoholens skadevirkninger, og han så spørsmålet i et klasseperspektiv. Alkoholen herjet i mange arbeidermiljøer og -hjem, og skulle arbeiderklassen fri seg fra kapitalismen, mente Nissen og hans støttespillere, måtte den først fri seg fra «drikkeondet». Så ble også totalforbud satt på Aps program i 1912 (Fuglum 1995; Furre 1971). Medlemmer av Høyre og Frisinnede Venstre var mindre lydhøre. Her ble det først og fremst anført at et forbud ville tøye frihetens grenser og rokke ved individets frihet.

Legene skulle bli viktige premissleverandører i arbeidet med å skaffe til veie det vitenskapelige grunnlaget for en ny alkoholpolitikk, og dermed også legitimere politikken. Det nye interessefellesskapet mellom medisin og politikk kom til uttrykk gjennom Stortingets vedtak om å nedsette Alkoholkommisjonen av 1910. Legestanden fikk to markante representanter, professor Axel Holst og psykiater og totalist Johan Scharffenberg.6 Holst ble også leder.

Videre ble det opprettet flere kuranstalter i disse årene. Den første, det religiøst forankrede Blåkorshjemmet på Eina i Oppland, ble etablert i 1909. Den andre, Ørje kursted i Østfold, ble etablert av Legeforeningen året etter. Foreningen hadde ansvar for driften fram til 1920, da tok staten over. I de første par tiårene presenterte institusjonen seg som nerveklinikk og sanatorium, og et sted for medisinsk behandling. Historikeren Olav Hamran har gått inn på behandlingsopplegget i disse institusjonene og finner at det ble lagt betydelig vekt på arbeidsterapi. Fysisk arbeid, særlig i frisk luft, ble sett som den beste medisin. Videre skulle kuranstaltene betraktes som trygge og gode «hjem», plassert i landlige og naturskjønne omgivelser, med god og næringsrik mat og mentalt og fysisk helsebringende fritidsaktiviteter (Hamran mfl. 2006; Hamran 2012). Ideologien er kjent fra psykiatrien, begrepsfestet som «moral treatment».

1910–1920-årene: Forbud og forbudstid: politikk og medisin

Den store alkoholkommisjonen sluttførte sitt arbeid i 1915, men den 2500 sider lange innstillingen ble arkivert. I desember 1916, under regjeringen Knudsen (V), startet nemlig Forbudstiden i norsk historie. Det begynte med det såkalte «Juleforbudet». Rett nok, allerede i krigens innledningsfase var det satt i verk et provisorisk alkoholforbud, men det ble opphevet etter få måneder. Så, i mai 1917, ble forbudene mot salg av brennevin og hetvin over 12 % hjemlet i lovverket. Begrunnelsen var i første omgang behov for ro og orden i en krigssituasjon, knapphet på valuta og forventet knapphet på råvarer som korn og poteter. Noe senere ble også sosiale hensyn framhevet (Fuglum 1995).

Hadde forbudet noen virkning? Offentlig statistikk synes å bekrefte det. Kriminalitet, forseelser og sosial uro ble mindre framtredende under forbudet, noe Fuglum mener også skapte grobunn for den overveldende seieren forbudstilhengerne fikk under folkeavstemningen om dette spørsmålet i 1919. Saken sto om forbud mot salg av brennevin og hetvin. 61,6 % stemte for, 38,4 % stemte imot. Det var særlig to særtrekk ved forbudstilhengerne: De viste en sterk kvinnemobilisering og det tegnet seg en allianse mellom deler av arbeiderbevegelsen og det organiserte kristenfolket. Etterkrigstidens ustabile politiske forhold, politisk radikalisering og sosial uro, nasjonalt som internasjonalt, var også utslagsgivende for valgresultatet (ibid.). Ser vi forbudstiden under ett så var det forbud mot omsetning av brennevin i årene 1916–26, og av hetvin i perioden 1917–23. Ellers gikk det gjennom alle disse årene et skille i befolkningen med hensyn til hvem som støttet og ikke støttet et forbud. Det handlet grovt sett om Vestland mot Østland, land mot by, arbeiderklasse og kristenfolk mot middelklasse og sosial elite. De førstnevnte var for, de sistnevnte mot.

Forbudet førte imidlertid til nærmest uoverstigelige problemer med de største eksportlandene av alkohol: Frankrike, Portugal og Spania. De truet med skyhøye tollsatser på norske varer, særlig fisk, dersom importen stanset. Næringsgrunnlaget langs kysten ble truet og skapte uro i befolkningen. At det internt i det politiske miljø var store motsetninger, bl.a. om tolkningen av folkeavstemningsresultatet, gjorde ikke forhandlingene med de involverte enklere. Resultatet ble handelsavtaler som innebar innførsel av store kvanta hetvin og brennevin – som for det meste hopet seg opp og genererte betydelige kostnader bare for lagring. For å forenkle importen og den lovlige omsetningen av brennevin og hetvin, bl.a. til medisinsk og teknisk bruk, ble det halvstatlige Vinmonopolet etablert i de største byene i 1922 (Fuglum 1995). Videre skulle Vinmonopolet være en garanti overfor vinlandene om at omsetningen av svakvin skulle forbli fri (Hamran mfl. 2006:72). I neste instans, i 1923, ble forbudet mot salg av hetvin opphevet, mens brennevinsforbudet ble stående enda i tre år. Fra 1927 fikk Vinmonopolet også ansvar for salg av brennevin.

Interessen for alkoholspørsmålet fra legenes side gjenspeiles i Tidsskrift for Den norske legeforening. I perioden 1917–22 var det en egen seksjon i bladet for dette formålet. Det var tallrike innlegg om alkohol som medisin, alkoholens virkninger på organismen, alkoholforskrivning og om kuranstaltene. Diskusjonen dreidde seg ikke minst om alkohol som medisin. Man kan her skille mellom tre medisinske indikasjoner, skriver legen Erlend Hem og statsviteren Per Eivind Hem:

Noen mente at en dram til maten, spesielt ved fete retter, var helsebringende. En del anerkjente den forebyggende effekten, at man tok seg en støyt hvis man kjente tendenser til kroppslig ubehag. […] Endelig var det også leger som mente at alkohol kunne ha kurativ effekt på sykdom (Hem og Hem 2012b:2642).

Trolig var det spørsmålet om legers misbruk av situasjonen, som opptok legestanden aller mest. I denne tiden måtte nemlig all alkohol til medisinsk bruk forskrives av lege. Mange følte et ubehagelig press fra pasientenes side om å skrive ut resepter, mens andre brøt yrkesetikken og så muligheter til rask fortjeneste. Begrepet «brændevinsdoktor» oppsto. Det var leger, rett nok et fåtall, som skrev ut resepter i store mengder og håvet inn penger. Det ble flere eksklusjoner fra Legeforeningen på dette grunnlaget, men få av disse ble straffeforfulgt (Hem og Hem 2012 a og b; Schiøtz 2006).

Den tvilsomme reseptpraksisen kom ikke minst til uttrykk i forbindelse med spanskesyken som herjet i årene 1918–19. Her var hjelpemidlene få, om noen, men mange sverget til konjakk som eneste effektive «medikament», både for å forebygge og kurere. Innad i legekretser var det så visst ingen samstemmighet om konjakkens velsignelse. Høyt respekterte professorer og overleger kunne slett ikke enes (ibid.). Problemet for dem som sverget til konjakken og oppfordret regjeringen til å løsne på forbudet, var at regjeringsmedlemmene ikke var enige seg imellom. Det ble fremmet forslag om å se bort fra kravet om resept fra lege og tillate hver husstand å kjøpe en halv flaske. Men sosialminister Abrahamsen (V), selv avholdsmann, satte seg imot. Likevel vedtok regjeringen å frigi brennevinet en gang Abrahamsen var bortreist (Furre 1971; Hem og Hem 2012a). Folk tok villig imot. Også avholdsfolket fikk av skjenken, og «dei svelgde særs godt unna», meldte en distriktslege fra Nord-Vestlandet (Schiøtz 2003b).

Sett fra myndighetenes og avholdsfolkets side – blant de siste et fåtall innflytelsesrike leger – var legenes holdninger til forbudet høyst problematisk. Ett moment var at majoriteten av legene var imot forbudet, og slett ikke var avholdsfolk. Andre forhold var legenes tvilsomme reseptpraksis og deres forslag om å rasjonere salg av alkoholholdige drikker – noe som ville innebære at alle kunne kjøpe en viss mengde alkohol uten resept fra lege. Fuglum sier det så sterkt at legene, med sin sosiale prestisje og faglige autoritet, bidro til å undergrave hele forbudet (Fuglum 1995:620). Rett nok, og etter mye strev, fikk myndighetene kontroll over reseptskrivingen. Med vedtaket om reseptloven av 1923 (iverksatt mars 1924) sank omsetningen av brennevin, derimot økte omsetningen av vin økte betraktelig.

I 1927 – etter to folkeavstemninger (1919 og 1926) og tre regjeringsavganger – opphørte importforbudet av alkoholholdige drikker. Under den andre folkeavstemningen stemte 44,3 % for forbud og 57,7 mot. Oppslutningen i befolkningen hadde falt fra 10 % til 7 %. Fuglum kaller det en dramatisk opinionsforskyvning. Årsakene var flere, men det blir særlig vist til utstrakt hjemmebrenning og smuglervirksomhet (i 1923 og 1924 ble nærmere 2000 personer straffedømt på grunn av smugling), økt salg av vin og øl, og legenes tvilsomme reseptpraksis. Videre innebar opphevelsen et markant alkoholpolitisk skifte, og at avholdsbevegelsen mistet mye av sin innflytelse. «Etter forbudet kom edruskapspolitikken i langt større grad til å fremstå som den nye middelklassens forsøk på å regulere sin egen alkoholbruk», skriver Hamran (2006:143). Politikken ble fra nå av rettet mot å bekjempe alkoholmisbruket, «det egentlige drikkeonde», ikke mot tilgang eller bruk som sådan.

1930-årene: nye holdninger, nye kontrollorgan

Den tidligere omtalte Alkoholkommisjonen av 1910 hadde fremmet en rekke forslag om hvordan man kunne begrense de sosiale og helsemessige skadevirkningene av alkoholmisbruk (Schrumpf 2003). Lovgivning som sikret behandling av alkoholskadde, var ett av flere virkemidler som kommisjonen anbefalte. Oppfølgingen kom i form av edruskapsloven av 1932, som bl.a. la vekt på behandlingsaspektet. Men loven siktet langt bredere, målet var først og fremst å beskytte omgivelsene gjennom å regulere alkoholmisbruk og kontrollere misbrukeren. Det innebar forebyggende arbeid og utvidet tvang og kontroll. Det er verdt å merke seg at loven kom under en av de verste økonomiske krisetidene i nyere norsk historie, i en tid da politikerne arbeidet iherdig for å redusere belastningen på sosialbudsjettene – ikke minst gjennom en sosial «renovasjon» av uønskede «elementer» – og da det ble lagt betydelig vekt på bringe fram friske og arbeidsføre borgere (Schiøtz 2003a).

Overfor alkoholmisbrukerne skulle innsatsen skje i regi av kommunale edruskapsnemnder, hvis overordnete mål var å bedre edruskapen i lokalsamfunnet. Nemndene fikk fullmakt til å gripe inn overfor misbrukere, og i ytterste konsekvens tvangsinnlegge på kursted. Her skulle livsførselen korrigeres gjennom arbeid og streng disiplin.7 Målet var å «omforme» pasientene til nyttige samfunnsborgere, ikke å gi medisinsk behandling som kurstedene tidligere hadde hatt som oppgave. Slik skjedde det en kursendring ved Ørje kuranstalt. Institusjonen ble i 1930-årene nærmest en arbeidsanstalt, fra tidligere å være et «sanatorielignende rekreasjonssted», som Hamran uttrykker det. I dette tiåret var det seks kursteder i Norge, én for kvinner og fem for menn. De dårligst stilte, de som ble betegnet som «rene lasaroner», ble gjerne sendt til den beryktede tvangsarbeidsanstalten Opstad på Jæren, etablert i 1917. Ytterligere et tiltak for å styrke arbeidet kom i 1936 med etableringen av Statens Edruelighetsråd. Oppgaven var å være rådgivende organ for Sosialdepartementet og yte service overfor nemdene (Schrumpf 2003).

Alkoholmisbrukeren ble altså det sentrale tema. Han – det var som regel en han – var en sosial avviker, kjennetegnet av moralsvikt. Slik søkte myndighetene å pålegge den enkelte misbruker et personlig ansvar for å normalisere sin livsførsel. Med dette gikk alkoholspørsmålet fra å være et samfunnsproblem til å bli et individuelt problem, hevder Hamran (2005 a og b, se også Seip 1994). Til grunn for de nye tiltakene lå den kjensgjerning at det blant politikere og andre som hadde befatning med rusomsorg og forebygging, hadde skjedd en holdningsendring i synet på alkohol. Vi ser en «måteholdsmoralsk» dreining i norsk alkoholpolitikk, og det alkoholfrie samfunn framsto nå som utopi, fortsetter Hamran.

Blant forskere har det imidlertid hersket ulike oppfatninger om 1930-årenes syn på alkoholikeren (se bl.a. Schrumpf 2003). Var det sviktende moral som kjennetegnet disse personene, eller var misbrukeren et sykt menneske? Ulike definisjoner påkalte ulike behandlingsopplegg. En syk måtte ha medisinsk behandling for å bli frisk. Svak moral krevde streng disiplin og i ytterste konsekvens tvangsarbeid, dersom atferden skulle kunne korrigeres. Uansett synspunkt og «tyngdepunkt», hadde medisinen en viss gjennomslagskraft i dette tiåret. Det kom bl.a. til uttrykk gjennom opprettelsen av statens spesiallege for alkoholistomsorgen i 1931. Men fremfor alt var det psykiatrien som fikk en plass innenfor behandlingsapparatet, og som fikk ansvaret dersom sinnssykdom ble oppfattet å være grunnlidelsen.

I realiteten ble det gitt lite medisinsk behandling i 1930-årene. Men like fullt fikk medisinstudentene en mer systematisk innføring i feltet, og det var en psykiater, Ørnulv Ødegaard, som skrev kapitlet om «Alkoholbruken» i studentenes første lærebok i hygiene (Ødegaard 1937). (I dag kalles hygienefaget samfunnsmedisin.) Her belyste han blant annet den høye dødeligheten blant misbrukerne, som var langt høyere for menn enn for kvinner.8 Videre gikk han inn på flere av de spørsmålene som opptar oss også i dag, slik som årsakene til alkoholmisbruk – de strukturbestemte og de individbestemte – hvor grensen går mellom bruk og misbruk, omfanget av bruken, samt skadevirkninger på fysisk og psykisk helse, dernest lovgivning, alkoholistomsorg og forebyggende arbeid.

1940–1970: ideologisk dreining, nye tiltak

Tiårene etter krigen innvarslet en ny periode i den politiske og medisinske tilnærmingen til alkohol og alkoholmisbruk. Ikke minst fikk medisinen en bredere plass i behandlingsapparatet, og vi ser en nyansering i den medisinske forståelsen av problemfeltet. Blant de viktige politiske framstøtene finner vi etableringen av en ny overlegestilling for alkoholistomsorgen i 1949, som igjen innebar en konsesjon til behandlingstenkningen. Videre nedsatte regjeringen den såkalte Alkoholistforsorgskomiteen av 1947, en komité som leverte to innstillinger, henholdsvis i 1949 og 1951.9 I kjølvannet ble det opprettet såkalte A-klinikker som var medisinske institusjoner, underlagt Helsedirektoratet. Disse var rettet mot en annen type klientell enn de omtalte kurstedene. De var beregnet på folk med fast arbeid og bopel, og de skulle gi korttidstilbud. Enkelt ga også poliklinisk behandling (Seip 1994:283).10

Ideen til A-klinikkene hentet man fra USA. Her, i 1935, ble den såkalte AA-organisasjonen (Anonyme Alkoholikere) etablert. Det var en organisasjon som la opp til selvhjelp innad i grupper, og der et grunnleggende premiss var at medlemmene betraktet hverandre som likemenn og hadde et genuint ønske om å bli rusfri. Organisasjonen inspirerte også til den første systematiske forskningen på feltet, en forskning som representerte en ny medisinsk forståelse av sykdommen alkoholisme (Fekjær 2009; Hamran mfl. 2006). Det ble nå snakk om «sykelig alkoholtrang», og det handlet om fysiologi, ikke om psykiatri. Det var en egenskap ved alkoholikeren selv: han/hun var fysisk avhengig, fikk «tenning» og tapte kontroll. Avhengigheten forsterket seg over tid. Det eneste botemiddel var totalavhold livet ut. Å internere i kuranstalter over lang tid hadde sånn sett lite for seg. Oppmerksomheten ble flyttet fra de problemene alkoholbrukeren påfører andre, til problemer hos brukeren selv. Den nye sykdomsforståelsen fikk stort gjennomslag i norske miljøer, tilsvarende gjaldt etableringen av AA.

Hva med de tradisjonelle alkoholikerhjemmene og herbergene drevet av avholdsorganisasjonene i disse tiårene? Noen hadde problemer med å omstille seg, for andre gikk det greiere. Blå Kors var blant de siste, skjønt organisasjonen kunne vanskelig finne seg til rette med «læresetningen» om at det var alkoholismen og ikke alkoholen som skulle bekjempes (Hamran mfl. 2006). Sett fra Blå Kors’ og en rekke andres synspunkt, medførte tilgjengelighet også forbruk – jo lettere tilgjengelig, jo høyere forbruk. Men det forhindret ikke at de tradisjonelle institusjonene endret kurs og ble omgjort til tilsynshjem. Her var pleier og pasient mer på like fot, begge var yrkesaktive og pleieren var gjerne fagutdannet. Tilsynshjemmene ble anlagt i 1950-årene og organisert etter tidens syn på behandlingsproblematikken, skriver Hamran.

Omsorg, pleie og behandling ses gjerne som ulike sider ved samme sak og er noe som foregår i institusjoner, men ikke nødvendigvis. Omsorg, eller tidligere forsorg, er også et overordnet begrep som rommer politikken og den totale virksomheten på et felt, offentlig som privat – slik som «alkoholistomsorgen». Denne «omsorgen» trenger slett ikke innebære en forståelse om at det handler om sykdom, men kun være knyttet til det sosiale feltet. Eksempelvis ble ikke alkoholisme betraktet som sykdom i lov om uføretrygd før i 1976. Først da slo Trygderetten fast at det var en sykdom som ga rett til trygd (Seip 1994:283).

Fra 1970-årene til nyere tid

Noe av det viktigste som skjedde ved inngangen til 1970-årene, var revisjonen av den omdiskuterte løsgjengerloven av 1900. Det gjaldt opphevelsen av tvangsarbeidsordningen – slik ble den beryktede Opstad tvangsarbeidsanstalt stengt – og det gjaldt opphevelsen av straffebestemmelsen om personer som viste seg åpenbart beruset på offentlig sted. Dermed opphørte kriminaliseringen av bostedsløse syke og fattige alkoholikere. Fra nå av var det helse- og sosialomsorgen som skulle ha hovedansvaret, men i nært samarbeid med ordensmakten.11 Mange hadde arbeidet for dette, bl.a. KROM (Norsk forening for kriminalomsorg) som var stiftet to år tidligere. (Om kampen om løsgjengerloven, se Thorsrud 2011). Men samfunnet var dårlig forberedt på hvordan man skulle håndtere disse menneskene. De ble sluppet fri, men til hva? Noe ettervern fantes knapt. Mange fikk en tragisk skjebne. Betegnende var situasjonen ved Oslo legevakt: Hver mandag morgen ble det bragt inn flere lik av uteliggere til obduksjon. Noen var druknet, andre var frosset ihjel, atter andre var kvalt av sitt eget oppkast. Det var rystende opplevelser, sier patologen Ole Didrik Lærum, som arbeidet ved legevakten på denne tiden (personlig meddelelse, 6. mai 2016; se også Thorsrud 2011). Myndighetene erkjente problemet og allerede samme år, i 1970, ble Alkoholistomsorgs-utvalget (Birkeland-utvalget) nedsatt. I utvalgets innstilling ble det foreslått nye typer institusjoner – avrusningsstasjoner, sykeavdelinger og vernehjem. Fylkene burde få ansvar for planlegging, oppføring og drift av institusjonene (Seip 1994:283). Mye ble realisert, men det tok likevel tid før det nye kom på plass.

Myndighetene stilte seg også mer tvilende til den amerikanske sykdomsmodellen – at alkoholisme var en fysiologisk betinget sykdom – og at behandling av alkoholisme var blant de viktigste edruskapsmessige oppgavene i samfunnet. Det skyldtes ikke minst at det var vanskelig å påvise noen reell effekt av behandling. En «ren» sosial tilnærming var trolig vel så nyttig. Politikken la på ny vekt på regulering, denne gangen via pris og tilgjengelighet. Og som i psykiatrien og i barnevernet, ønsket man å bygge ned institusjonsomsorgen. Likeledes ble skepsisen mot å blande religion inn som en del av behandlingsopplegget, stadig større. Videre var det ønske om at all type omsorg, pleie og behandling skulle skje i regi av det offentlige – i tråd med velferdsstatlig ideologi. Slik ble det imidlertid ikke, flere av de frivillige og religiøse organisasjonene opprettholdt sine tilbud, men gjerne tilpasset nye krav (Hamran mfl. 2006; Seip 1994).

I tiårene fram mot årtusenskiftet vokste det fram en ny type klinikker med et spekter av tilbud og et spekter av profesjoner blant personalet, slik som Borgestadklinikken i Skien og Trasoppklinikken i Oslo, den første med utgangspunkt i Blå Kors, den andre opprinnelig en A-klinikk, tuftet på AA-ideologi. I dag inngår de begge i spesialisthelsetilbudet i Helse Sør-Øst. Pasientene ble omdøpt til klienter, som igjen er blitt pasienter. Pasientgruppen er blandet, rusmisbrukere av alle slag tas imot, samt pårørende. Arbeidsterapien er tonet ned, nå er det mestringsterapien som dominerer. Pasientenes egen motivasjon og selvhjelp vektlegges, og at de selv må ha et ønske om å bli rusfri. Stikkordene er å lære ansvarlighet, oppøve selvtilliten og slik kunne mestre sin situasjon.

Men hva med synet på selve bruken av alkohol gjennom de siste tiårene, og brukens konsekvenser for individ og samfunn? Kriminolog og rusforsker Ragnar Hauge hevder at fra slutten av 1960-årene skjedde det en gradvis dreining fra å se på drikkingens skadelige konsekvenser for omgivelsene og over til den helseskade den som drikker påfører seg selv, også ved moderat bruk. Det kan gjelde kreft, hjerte- og karsykdommer og tidlig død. Hauge knytter denne endringen i perspektiv til den økende interessen for folkehelse og forskningen på feltet, det siste muliggjort gjennom datateknologien og dermed store epidemiologiske undersøkelser. Alkoholbruk ble kort og godt sett som et folkehelseproblem, altså et problem som rammet mange mennesker og slik også samfunnet i stort. Introduksjonen av folkehelseperspektivet, samt den generelle liberaliseringen i samfunnet, har endret den tradisjonelle og restriktive alkoholpolitikken, hevder Hauge. Dette gjelder særlig fra slutten av 1980-årene (Hauge 1999). I vår tid handler det i liten grad om restriksjoner på tilgang – vi har fått flere vinmonopol, utvidete åpningstider, lavere aldersgrense for kjøp og utvidete kvoter i taxfree-butikkene. Desto mer handler det om helsekampanjer og forebyggingspropaganda rettet mot det enkelte individ, og der det legges vekt på de helseskader den som drikker risikerer å påføre seg selv. Slik er formålet å ansvarliggjøre forbrukeren på egne og samfunnets vegne.

Narkotiske stoffer

I norske historiske kilder fra tiden før 1960-årene nevnes misbruk av narkotiske stoffer sjelden. Det betyr imidlertid ikke at slike stoffer ikke er blitt forhandlet og benyttet, og at det ikke har vært lovgivning på feltet. Ragnar Hauge viser til hvordan norske og internasjonale myndigheter tidligere på 1900-tallet forholdt seg til spørsmålet og regulert feltet. Videre skiller han mellom ulike tradisjoner i bruken av stoffene – mellom ritualistisk bruk, dvs. bruk innvevd i religiøse og sosiale ritualer, rekreasjonsmessig bruk, helst begrenset til kunstnerkretser og folk fra høyere sosiale lag, og medisinsk bruk (Hauge 1989 og 2009; se også Fekjær 2009; Fjær 1994; Lind 1974). Her er det verdt å nevne at i helsehistoriske arkiver handler det naturlig nok om helsepersonells og særlig legers misbruk og forskrivningspraksis. Sakene er imidlertid få (Schiøtz 2003b; Sosialdepartementet, arkiv). Men vi finner også eksempler på overforbruk av narkotiske stoffer i terapeutisk øyemed. Slik var opium og preparater utvunnet av opium, lenge vanlig legemidler som ikke sjelden medførte alvorlige bivirkninger.

I det følgende er det imidlertid den nyere historien som er tema, og spørsmål som stilles er når og hvorfor problemene oppsto, hvordan problemene ble forstått, og den medisinske og politiske tilnærmingen til feltet. Det en umiddelbart kan konstatere er at ganske så likt alkoholpolitikken, har også dette feltet vært preget av en balansegang mellom forebygging og behandling på den ene siden, og kriminalkontroll og begrensning av tilgang og omsetning på den andre.12

Eksplosjonen: ungdomsmisbruket fra 1960-årene

Det var i andre halvdel av 1960-årene at narkotikamisbruk oppsto som samfunnsproblem i Norge. Det som karakteriserte de narkomane før midten av tiåret, var at de aller fleste skaffet seg stoffer via legale kanaler og for medisinsk bruk. Og slik forble dette et spørsmål for legene, misbrukeren og hans eller hennes nærmeste. Med ett skjedde det noe: Fra 1965–66 og de kommende årene meldte hovedstadspressen stadig oftere om ungdommer som misbrukte narkotiske stoffer og som fikk alvorlige helseproblemer (Blindheim 1999; Lind 1974). Nå handlet det ikke lenger om stoffer anskaffet på lovlig vis og for medisinske formål, det dreide om avhengighetsskapende stoffer anskaffet på ulovlig vis, og uten medisinsk anvendelse og kontroll.

Den første lokale undersøkelsen med henblikk på bruk av narkotika, ble foretatt blant ungdommer i Oslo i 1968. Dette året oppga ca. 5 % av ungdom mellom 15 og ca. 21 år at de hadde prøvd stoff. Fire år senere, i 1972, var andelen steget til 18 % (Lind 1974:61). I 1970 skjedde det første overdosedødsfallet i byen. Det ble dessuten konstatert at det hele begynte med bruk av marihuana og cannabis blant unge fra hovedstadens sosialt og økonomisk bedrestilte miljøer. Undersøkelsen ble fulgt opp og årlige oversikter viste en dramatisk økning fra de tidlige 1970-årene, dernest fulgt av stabilisering. Prevalensen, dvs. de som overhodet hadde prøvd narkotika i Oslo, nådde en topp i 1974. Da var den på 20 %, og den stabiliserte seg på dette nivået (Blindheim 1999). Også fra politiet kom det bekymringsmeldinger. I 1967 ble 60 ungdommer arrestert for bruk og omsetning av narkotika, hvorav minst åtte hadde behov for omfattende behandling. De påfølgende årene meldte politiet at antall saker var i sterk vekst. I løpet av noen få år var det dessuten blitt etablert en liten, men svært synlig subkultur av stoffmisbrukere i Oslo. De holdt til på Nisseberget i Slottsparken og representert en helt annen «kultur» enn de såkalte fyllikene (Blindheim 1999: Lind 1974).

Økende bruk og misbruk ble sett på som et svært alvorlig problem, til dels som alarmerende. Og det spredte seg. Fra distriktslegene utover i landet kom det urovekkende meldinger. Ett eksempel finner vi fra Øst-Finnmark. Distriktslege Anders Forsdahl skrev i sin medisinalberetning for Sør-Varanger for året 1974 at her hadde politiet rullet opp en stor narkotikasak der ca. 60 ungdommer, til dels svært unge, hadde benyttet «hasjis» (referert i Schiøtz 2003b:341). Men hvordan forsto man problemet, og hvordan ble det «angrepet»?

Helsedirektøren tar saken

Tidligere helsedirektør Karl Evang var blant de første som diskuterte de antatt økende problemene narkotikahandel og -bruk ville forårsake. Det skjedde fra tidlig i 1960-årene – i bøker, artikler og foredrag, og i offentlig debatt. Han hadde fulgte utviklingen i andre land, og Norge var så visst ingen isolert øy. Internasjonalt, påpekte Evang, ble det forsøkt opprettet et marked der kyniske bakmenn sto bak. Han prøvde også å analysere hva den økte bruken skyldtes. Misbruket blant ungdom – ikke minst i byene – som han så som et stadig mer omfattende problem, var «i meget høy grad […] forårsaket av den alminnelige alienationstendens [fremmedgjøringstendens] i vår kulturkrets». Etter helsedirektørens mening utgjorde de mentale tilpasningsproblemene i dagens samfunn de alvorligste helseproblemene både i «legemlig og i sinnsmessig forstand» (Evang 1968:57).

En alternativ oppfatning om det tidlige misbruket, var at de ungdomsnarkomane representerte en politisk protestbevegelse og et opprør mot og en frigjøring fra den borgerlige livsstil, snarere enn at det dreide seg om flukt fra en vond og vanskelig hverdag. Illustrerende er den enorme innflytelsen den amerikanske filmen Woodstock fra 1970 fikk på ungdom, en film som bygde på Woodstock-festivalen fra året før. Her var narkotikabruk utbredt og flere av de mest markante artistene var misbrukere – enkelte av dem med dødelig utfall (Blindheim 1999).

Hvordan grep Evang saken an? Han hadde en rent rasjonell tilnærming til dette, som til det meste annet han var i befatning med. Etter hans mening måtte politikken utformes på bakgrunn av kunnskap og vitenskapelige funn, særlig fremskaffet av legestanden. Han betraktet nærmest fenomenet som en epidemisk trussel, der smittefaren var stor. Han initierte derfor tidlig forsøk på å skape en felles nordisk epidemiologi på narkotikaområdet. Her var innhenting og analyse av data om innførsel og utbredelse det vesentligste (Fjær 2004). På det institusjonelle og administrative plan ønsket Evang sterk statlig styring – alt i tråd med velferdsstatlig ideologi – og han var derfor lite interessert i å samarbeide med religiøse aktører som var engasjert i alkoholistomsorgen.

«Med helsedirektøren i spissen», skriver Martin Blindheim, «bestemte Norge seg for en bred bekjempelse av narkotikaondet. Slike stoffer var fremmedelementer som ikke hadde noen plass i norsk kultur» (Blindheim 1999:43). Visjonen om det stoffrie samfunn var etablert. Således støttet Evang driften ved Statens klinikk for narkomane på Hov i Land. Den ble opprettet allerede i 1961 og var den første spesialklinikk for denne pasientgruppen i Europa. Hertil ble det knyttet en overlegestilling for narkomani på linje med statens overlege for alkoholistomsorgen. De første årene tok klinikken imot de «klassisk narkomane», dvs. etablerte, voksne personer med rusproblemer, helst forårsaket av overforbruk av medisinske medikamenter. Deretter, i årene 1967–69, kom de ungdomsnarkomane, 15–20-åringene.

For å møte de «eksplosive» problemene i hovedstaden, ble det i 1969 etablert tre nyskapninger: Uteseksjonen, Statens ettervernsenter og Aksjonen mot narkomani. «Aksjonen» var den første foreldreforeningen i landet. I 1970 ble Sollia-kollektivet etablert, det sprang ut av Statens klinikk på Hov i Land. Med dette var mye av rammeverket for tiltaksapparatet i narkotikaomsorgen lagt. En god del år senere, i 1977, fikk vi Sentralrådet for narkotikaproblemer som var et koordinerende organ for den offentlige innsatsen på feltet. Sentralrådet skulle følge utviklingen, gi råd til Storting og regjering, men også virke for samarbeid mellom offentlige og private instanser.

Kriminalisering og straff

Det var flere aktører på banen. Foruten helsemyndighetene tok også rettsvesenet affære, og de to partene samarbeidet. Evang spilte imidlertid en dominerende rolle i det forberedende arbeidet med hensyn til kriminaliseringen av feltet. Mønsteret hentet han fra utlandet, og han fikk støtte i Stortinget. Slik ble det i 1968 fattet vedtak om et tillegg til straffeloven som sa at ikke bare omsetning av narkotiske stoffer var straffbart, men også bruk – et spørsmål som siden har vært under kontinuerlig debatt. Logikken bak var oppfatningen om at bruk av stoff ikke var en privatsak, men en handling som representerte en mulig fare både for individet selv og for individets sosiale omgivelser. Det handlet om sosial smitte, og derfor måtte samfunnet ta affære. Bruk fikk en strafferamme på maksimum tre måneder i fengsel, mens omsetning fikk en strafferamme på inntil fem års fengsel. Her øyner vi at tradisjonene stikker dypt med hensyn til bruk av politiske virkemidler i begrensning av vanedannende stoffer. Kriminalisering og straff var velkjent også fra alkoholpolitikken – jf. importforbudet og løsgjengerloven.

Bestemmelsen om å kriminalisere bruk av stoff, var også basert på antagelsen om at det eksisterte åpne kanaler mellom rettssystemet og helsevesenet. Enhver som hadde behov for behandling, skulle tilbys slik. Misbrukere som avslo behandling, representerte en potensiell fare for samfunnet og måtte ivaretas av ordensmakten, av politi og rettsvesen. Erfaringer har vist at disse kanalene langt fra har vært så åpne som man i utgangspunktet ønsket. Behandlingsplasser og behandlingstilbud har alltid vært mangelvare (Fjær 2004).

1970-årene: nye mottiltak

Også andre enn offentlige myndigheter meldte sin interesse og tilbød sine tjenester. En liten gruppe leger, psykiatere og sosialmedisinere, engasjerte seg allerede i 1960-årene, og i det neste tiåret skulle de få stor innflytelse i formingen av politikken. Den sosialmedisinske tilnærmingen til narkotika var av forebyggende art. Den ble fundert på to pilarer: for det første å stoppe spredningen av illegale stoffer; for det andre å styrke befolkningens motstandskraft slik at unge mennesker ikke lot seg lokke inn i miljøer som eksperimenterte med bruk av stoff.13 Epidemitankegangen var levende. Det var med andre ord snakk om å oppøve sosial og mental motstandskraft og hindre sosial smitte (ibid.). Det er her interessant å relatere til hvordan forebygging av smittsomme sykdommer hadde foregått i tidligere tider. Og ser vi ikke her en arv fra fortiden, fra tidligere tiders forebyggende arbeid mot tuberkulose og epidemiske sykdommer? Da var løsningen å styrke den fysiske motstandskraften og å isolere de syke fra de friske, og slik hindre smittespredning.

På tvers av profesjoner og etater oppsto det til dels urealistiske visjoner om betydningen av forebygging, strengere straffer og mer kontroll. Hvorvidt bruken av stoff skulle være individets frie valg, ble også diskutert, særlig i 1970-årene. Men liberale synspunkter hadde ingen gjennomslagskraft. Her øyner vi et paradoks i forhold til andre samfunnsområder. Mens myndighetene i 1970-årene innførte mer liberale ordninger i psykiatrien, i alkoholistomsorgen og i kriminalomsorgen, ble politikken innen for narkotikaområdet strengere. Symptomatisk er det at man i 1984 økte strafferammen fra fem til hele 21 år for omsetning av narkotiske stoffer.

Den første helhetlige formuleringen av en nasjonal narkotikapolitikk ble gjort i St.meld. nr. 66 (1975–76). Om narkotikaproblemer. I ettertid er det blitt hevdet at meldingen i stor grad la rammene for de kommende tiårenes politikk innen feltet. Meldingen bærer likevel preg av å være et produkt av sin tid. Således gir den, i tråd med 1970-årenes problemforståelse på andre områder, uttrykk for at man så på det stadig økende misbruket som et strukturelt problem, ikke som et resultat av frie valg. Som Evang tidligere hadde gitt uttrykk for, handlet dette om fremmedgjøring, følelse av maktesløshet, normløshet og tap av mening i tilværelsen. Og det hele bunnet i store samfunnsendringer som det enkelte individ ikke hadde kontroll over: endringer i familiestruktur, i arbeidsliv og i bosettingsmønster, og dermed også endringer i sosiale relasjoner.

Nye utfordringer: dreining i syn og politikk

Den største utfordringen i 1980-årene for de narkomane, for dem som hadde befatning med dem og for politikerne, kom utvilsomt i kjølvannet av HIV-epidemien. Den meldte seg med full styrke midt i tiåret. Misbrukerne var ekstremt utsatt for smitte, og frykten bredte seg. Slik strømmet de til behandlingsinstitusjonene, som knapt hadde kapasitet til å bistå. Myndighetene svarte med å opprette 400 nye døgnbehandlingsplasser og å tilby etterutdanning for helsepersonell.

1990-årene hadde også sine utfordringer, om enn på en annen måte. I en stortingsmelding fra 1997 var «gladmeldingen» at misbruket hadde stabilisert seg og at det til og med hadde skjedd en vis reduksjon (St.meld. nr. 16 (1996–97). Men det var absolutt ting å bekymre seg over. Det var registrert økt internasjonal tilgjengelighet gjennom ulovlig produksjon og handel, noe som også hadde lettet tilgjengeligheten i Norge. Det var dessuten introdusert nye stoffer i ungdomsmiljøene og i miljøer utenom de tradisjonelle misbrukermiljøene. Disse var koblet til internasjonale ungdomskulturelle strømninger. Etter starten av ungdomsmisbruket i 1960-årene hadde altså misbruket nådd nye grupper. Og sist, men ikke minst, mange av misbrukerne av heroin og andre stoffer var nedslitte og forkomne, og dødeligheten i gruppen var høy. Dette siste syntes å introdusere et nytt perspektiv i den politiske tilnærmingen, blikket for enkeltmennesket.

Et annet av 1990-årenes og senere 2000-tallets store diskusjonstemaer – som kan ses i det samme lys – var knyttet til de såkalte skadereduserende tiltak. Det dreide seg om utdeling av sprøyter til de narkomane, med en forsiktig start tidlig i tiåret, og metadonbehandling. Stortinget vedtok det siste som et statlig forsøksprosjekt i 1992, introdusert i 1994 som «Metadonprosjektet i Oslo». (I 2005 og 2016 ble det opprettet sprøyterom i henholdvsis Oslo og Bergen, og i dag er metadonbehandling et landsdekkende tilbud.) I stortingsmeldingen fra 1997 finner vi følgende om skadereduserende tiltak:

Selv om målet for vår innsats er rusfrihet, vil det forekomme situasjoner der misbrukerne ikke har et uttalt ønske om å komme seg ut av misbruket. I disse tilfellene må hjelpeapparatet bidra til skadereduserende og stabiliserende tiltak. […] Med skadereduksjon forstås tiltak for å redusere de skadelige virkningene av et pågående narkotikamisbruk, for den enkelte misbrukers helse og for samfunnet. Eksempler på slike tiltak er informasjon til misbrukere for å forebygge overdoser, og utdeling av rene sprøyter og kanyler for å forebygge smitte og hindre spredning av leverbetennelser og HIV. Tiltakene er forankret i en helsemessig tilnærming til narkotikamisbrukere og de akutte helseproblemene misbruket ofte fører med seg (St.meld. nr. 16, 1996–97:26).

Med dette ble nullvisjonen om et narkotikafritt samfunn i realiteten forlatt, selv om myndighetene påsto noe annet. Det førte til en opphetet debatt der mange hevdet at det hadde skjedd en liberalisering av narkotikapolitikken. Men leser vi videre i meldingen, heter det: «Sammenblandingen er uheldig, og tjener i liten grad utviklingen av et mangfold av strategier og tiltak i kampen mot narkotikamisbruk» (St.meld. nr. 16, 1996–97:26).

Det har vært vedvarende kontroverser også om andre spørsmål i norsk narkotikapolitikk gjennom de siste tiårene. Ikke minst gjennom utallige artikler og avisinnlegg har mange påpekt at Norge har en svært repressiv holdning sammenliknet med en rekke andre land, og kritikerne har fastholdt og fastholder at det er liten sammenheng mellom straffenivå og besittelse og bruk av narkotika. Andre faktorer som kultur, økonomi og levekår spiller en viktigere rolle.14

Det er grunnlag for å hevde at norsk narkotikapolitikk snakker med to tunger. Det normative fundamentet i tilnærmingen til narkotikafeltet har vært uforandret: forbud og streng kontroll. Fra 1990-årene ble det imidlertid vist vilje til å se den narkomane som et lidende menneske med behov for hjelp, og ut fra slike betraktninger satt i gang skadereduserende tiltak. Talende er tittelen på Meld. St. 30 (2011–2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk. Men med dette ligger det også et paradoks i tilnærmingen: På den en siden en streben etter et «rent» samfunn, på den andre siden en type assistanse som på ingen måte bidrar til å stoppe verken omsetning eller bruk.

I vår tid, som tidligere, vedtas det stadig endringer i rusmiddelpolitikken, endringer som ofte er gjenstand for uenighet og debatt. Etter tusenårsskiftet har blant annet den såkalte rusreformen vært omstridt. I 2004 ble ansvaret for fylkeskommunale tiltak for rusmisbrukere overført til staten ved de regionale helseforetakene. Foretakene fører en anbudspolitikk som har innebåret nedleggelse av ulike sosialpedagogiske tilbud, som kollektiver (Rusbehandling i spesialisthelsetjenesten 2004). Dernest er det stor skepsis til hvorvidt samhandlingsreformen (iverksatt 2012) – der kommunene er overlatt ansvaret for de «ferdigbehandlete» rusmisbrukerne – makter å oppfylle målsettingen om oppfølging. Men et annet tiltak i nyere tid, som neppe er omstridt, var Helse- og omsorgsdepartementets beslutning om å opprette en egen medisinsk spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin (etablert 2014). Formålet er å styrke den medisinskfaglige kompetansen på rusfeltet, i spesialisthelsetjenesten og i kommunene – som igjen innebærer en styrking av psykiatriens innflytelse over feltet.15

Avslutning

Det er en usamtidighet i framveksten av de to rusfeltene, alkohol og narkotika, og i politikkens og medisinens tilnærming til feltene. Er det likevel mulig å se likheter i disse tilnærmingene, og hva er det som eventuelt skiller? En kort oppsummering av den historiske utviklingen kan gi noen svar.

Fra slutten av 1800-tallet og utover i det neste århundret var det overordnete politiske målet totalavhold og et alkoholfritt samfunn. Utgangspunktet var et samfunn i omveltning der de sosiale og helsemessige problemene i befolkningen ble stadig mer påtrengende. «Det sosiale spørsmål» ble satt på dagsorden, og sentralt sto forståelsen om at «drikkeondet» representerte en av de største truslene ikke bare mot individet, men også mot samfunnets orden og landets framtid. Myndighetene innførte en streng forbudspolitikk og mange og ulike tiltak som var farget av skiftende politiske føringer og medisinske forståelser.

Med tanke på alkoholmisbrukeren var den dominerende oppfatningen at misbrukeren led av moralsvikt. De dårligst stilte ble straffet i form av tvangsarbeid og internering. Formålet var endret livsførsel og beskyttelse av omgivelsene. Men via medisinen og kristne organisasjoner ble også mer humane «behandlingsmetoder» tatt i bruk – slik som ved de tidlige kuranstaltene. Likevel, i de første tiårene av 1900-tallet, var forbud, overvåking, straff og disiplinering de viktigste virkemidlene i kampen mot alkoholen.

Fra 1930-årene og det kommende tiåret, skjedde det endringer. Medisinens rolle i defineringen av problemområdet og i hjelpeapparatet ble styrket – særlig via psykiatrien. En sykdomsforståelse ble til dels lagt til grunn. Lovgivningen og det sosiale hjelpeapparatet ble bygd ut, og nye former for regulering av feltet ble satt i verk. Det handlet nå mer om misbrukeren og hans eller hennes familie, i mindre grad om alkoholen som samfunnsproblem. Tross medisinens økende innflytelse, ble moralismen likevel ikke «avskaffet». Den tok bare andre former. Slik ble kuranstaltene oppbevaringsinstitusjoner hvis formål var å korrigere misbrukerens livsførsel gjennom arbeid og streng disiplin. I 1950- og 60-årene ser vi igjen en dreining i behandlingsregimet – nå i form av flere behandlingsinstitusjoner, til dels bemannet med helsepersonell (medikalisering), oppgradering av pasientenes medbestemmelse og et mer likeverdig forhold mellom pasient og behandler. Med opphevelsen av løsgjengerloven i 1970 tok også straffeforfølgelsen av «de rene lasaroner» slutt.

På narkotikafeltet ser vi lignende utviklingstrekk. I 1960- og 70-årene – da spørsmålet kom på politikkens og medisinens dagsorden – ble narkotika og narkotikabruk betraktet som en alvorlig samfunnstrussel som til dels skapte panikkstemning hos myndighetene. Og som på alkoholfeltet ble narkotikamisbruk betraktet som skadelig for både individet og individets omgivelser. Roten til «ondet», slik det ble oppfattet, lå i tidens store samfunnsmveltninger. Karl Evang formulerte det slik: «… vårt alminnelige livsmiljø, familiemiljøet, skole- og utdanningsmiljøet, vårt nasjonale og internasjonale miljø er blitt mer ustabilt og utrygt. Dette gir menneskene en ny, mental påkjenning og skaper nye tilpasningsproblemer» (Evang 1968:55). Parallellen til synet på «drikkeondet» 60–70 år tidligere er åpenbar. Og nå som før vokste det fram et bredt offentlig engasjement: På den ene siden ble det vedtatt stadig strengere strafferettslige bestemmelser om import, produksjon, omsetning, besittelse og bruk av illegale stoffer. På den andre siden ble forebyggings- og hjelpeapparatet bygd ut, og vi ser en økende medikalisering av feltet. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom større grad av profesjonalisering, etablering av behandlingsinstitusjoner, legemiddelassistert behandling og aller sist, i 2014, en ny medisinsk spesialitet i rus- og avhengighetsmedisin (som omfatter begge rusområder).

I tolkningen av myndighetenes holdninger er den mest slående likheten mellom de to feltene bevegelsen fra en ubendig tro på det rusfrie samfunn, til innrømmelsen – direkte formulert for alkoholfeltet, indirekte for narkotikafeltet – om at dette er utopi og vil forbli utopi. Vi ser det i alkoholpolitikken med forbudet i perioden 1916–26, og med overgangen til en langt mer pragmatisk holdning i 1930-årene. Da fikk Vinmonopolet i oppdrag å legge til rette for folks «normale» bruk av alkohol, og et «nasjonalt forbud ble erstattet med et nasjonalt tilbud» (Hamran 2005b:3482). Innføringen av de skadereduserende tiltakene i narkotikapolitikken i 1990-årene kan ses i tilsvarende lys. De ble innført «for å redusere de skadelige virkningene av et pågående narkotikamisbruk, for den enkelte misbrukers helse og for samfunnet» (St.meld. nr. 16 (1996–97): 26).

Det er også trekk som skiller feltene – historisk og med utgangspunkt i dagens situasjon. Det mest iøynefallende er synet på straff. Da alkoholforbudet ble opphevet i 1927, ble nødvendigvis også strafferammene endret og mildnet. Det var på ingen måte frislepp, men import, framstilling og salg ble tillatt og regulert. Videre innebar den senere opphevelsen av løsgjengerloven at misbrukeren ble en sak for helsevesenet i større grad enn for justisvesenet. På narkotikafeltet var og er det annerledes – selv om helsevesenet også her har kommet sterkere inn. Gjennom mange år og fra ulike hold – blant annet fra sentrale jurister og forskere – har det vært et sterkt press for å få avkriminalisert besittelse og bruk. Henstillingene dreier seg til dels også om å legalisere og regulere import og omsetning – på linje med alkoholen. De mange innspillene har vært til liten nytte, forbudet og det restriktive strafferegimet står stort sett ved lag. Dette til tross for at strafferegiment ikke synes å ha noen forebyggende eller allmennpreventiv virkning. Slik blir de gatenarkomane, de svakeste blant de narkomane, stadig ilagt bøter, fyller opp fengslene og vandrer ut og inn.

Ytterligere en forskjell mellom de to rusfeltene dreier seg om de politiske og medisinskfaglige skillelinjene i tilnærmingen til feltene. På alkoholfeltet var linjene forholdsvis klare. De første tiårene av1900-tallet var det Arbeiderpartiet og store deler av Venstre som ivret for forbud og en restriktiv politikk. Imot sto høyrefolk og legestand – med noen få unntak. På narkotikafeltet er skillelinjene på ingen måte entydige – verken innenfor politikken eller i de medisinske miljøene. Den enorme folkelige mobiliseringen på alkoholfeltet – som legitimerte politikken – har heller aldri vært til stede. Den viktigste forskjellen i politikken – etter opphevelsen av alkoholforbudet i 1927 – må likevel være at man åpent har akseptert at moderat alkoholbruk er «en del av vår kultur», mens man på narkotikafeltet indirekte medgir at «ondet» er kommet for å bli, selv «om målet for vår innsats er rusfrihet» (St.meld. nr. 16 (1996–97): 26.16

Litteraturreferanser

Andenæs, J. (1996) Drømmen om et narkotikafritt samfunn, kronikk Aftenposten 20. mai 1996. https://goo.gl/ISr1Mw (hentet 6.2.17).

Berner, H.E. (1893) Brændevins-Samlagene og Kampen mod Alkoholismen i Norge, Nationaløkonomisk Tidsskrift, Bind 3, række 1:244–268.

Blindheim, M. (1999) 1969 – fortellinger fra et år, Rus & avhengighet, 2(6):40–46.

Evang, K. (1968) Levekårene under forandring 1967, i Norge 1987. Foredrag holdt på Sosialøkonomisk Samfunns høstkonferanse «Fokus 1987». Perspektiver og planlegging under debatt november 1967 (redaktør ikke oppgitt), Oslo: Tiden.

Fekjær, H.O. (2009) Rus – Bruk, motiver, skade, behandling, forebygging, historikk, Oslo: Gyldendal Akademisk.

Fjær, S. (1994) Kontroll og forebygging i internasjonal rusmiddelpolitikk, i K.T. Elvbakken, S. Fjær og T.Ø. Jensen (red.) Mellom påbud og påvirkning. Tradisjoner, institusjoner og politikk i forebyggende helsearbeid, Oslo: Ad notam Gyldendal.

Fjær, S. (2004) From social radicalism to repression: the construction of Norwegian drug policy in the 1970s, i A. Andresen, K.T. Elvbakken og W.H. Hubbard (red.), Public Health and Preventive Medicine 1800–2000. Knowledge, Co-operation, and Conflict. Conference Proceedings, Bergen: Rokkansenteret, Report 1.

Fjær, S. (2008) Berg de avholdende! Informasjon som virkemiddel i narkotikaforebyggingen, i K.T. Elvbakken og D. Stenvoll (red.) Reisen til helseland, Bergen: Fagbokforlaget.

Fuglum, P. (1972) Kampen om alkoholen i Norge 1816–1904, Oslo: Universitetsforlaget.

Fuglum, P. (1995) Brennevinsforbudet i Norge, Trondheim: Tapir Forlag.

Furre, B. (1971) Norsk historie 1905–1940, Oslo: Det Norske Samlaget.

Hamran, O. (2005a) Det egentlige drikkeonde: måtehold i etterforbudstid, avh. dr. art., Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Hamran, O. (2005b) Det egentlige drikkeonde: måtehold i etterforbudstid, Tidsskrift for Den norske legeforening, 125(24):3482–5.

Hamran, O., A.O.L. Hageberg og E. Laahne (2006) Himmel og jord i bevegelse. Blåkors hundre år, Oslo: Forlaget Press.

Hamran, O. (2012) Noen linjer innenfor kurbehandlingen av alkoholister i Norge, i E. Hammer, (red.), Rom for helse – hovedtrekk i spesialisthelsetjenestens bygningshistorie, Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Hauge, R. (1989) Fra opiumskrig til legemiddelkontroll, Oslo: Rusmiddeldirektoratet.

Hauge, R. (1999) The public health perspective and the transformation of Norwegian alcohol policy, Contemporay Drug Problems 26/Summer 1999: 193–207.

Hauge, R. (2009) Rus og rusmidler gjennom tidene, Oslo: Universitetsforlaget.

Hem, P.E. og E. Hem (2012a) Et regelverk fullt av smutthull – legenes reseptrett i forbudstiden 1916–26, Tidsskrift for Den norske legeforening 132(24):2636–40.

Hem, P.E. og E. Hem (2012b) «Tør virkelig en læge vove at negte en patient kognak?» – legenes reseptforskrivning i forbudstiden 1916–26, Tidsskrift for Den norske legeforening, 132(24):2641–5.

Høyer, G. (2004) Rus og avhengighet, i Mæland J.G., P. Fugelli, G. Høyer og S. Westin (red.), Sosialmedisin – i teori og praksis, Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lind, B.B. (1974) Narkotikakonflikten. Stoffmisbruk og myndighetskontroll, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Meld. St. nr. 30 (2011–2012) Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk. Alkohol – narkotika – doping.

Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) Om lov om oppheving av løsgjengerloven og om endring i straffeloven mv. http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/20042005/otprp-nr-113-2004-2005-/3.html?id=186182 (hentet 24.01.16).

Ot.prp. nr. 29 (1990–91) Om lov om sosiale tjenester m.v. (sosialloven) https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1990-91&paid=4&wid=a&psid=DIVL1041&pgid=a_1049 (hentet 20.01.16).

Pedersen, W. (2009) Krigen mot narkotika går mot slutten, Nytt norsk tidsskrift 27(1/2):142–152.

Pedersen, W. (2016) For hippier og høyrefolk, Meninger, Klassekampen, 10.9.2016.

Schiøtz A. (1977) Prostitusjonen i Kristiania ca. 18701890 : en sosialhistorisk undersøkelse, Oslo: Universitetet i Oslo.

Schiøtz, A. (2003a) Folkets helse – landets styrke 1850–2003. Det offentlige helsevesens historie, bind 2, Oslo: Universitetsforlaget.

Schiøtz, A. (2003b) Doktoren. Distriktslegenes historie 1900–1984, Oslo: Pax Forlag.

Schiøtz, A. (2006a) «Vårt fag – likeså meget en kunst som en vitenskap» – Tidsskriftet 1881–1906, Tidsskrift for Den norske legeforening, 126(1): 2006: 9–13.

Schiøtz, A. (2006b) Mellom legekunst og vitenskap – Tidsskriftet 1906–56, Tidsskrift for Den norske legeforening, 126(24): 3300–04.

Schrumpf, E. (2003) Berus Eder! Norske drikkekulturer i de siste 200 år, Oslo: Pax Forlag.

Schrumpf, E. (2015) Drikkeskikker i Telemark på 1800-tallet, i F.E. Eliassen, B. Frydenlund, E. Opsahl og K. Østberg (red.), Den rianske vending. Festskrift i anledning Øystein Rians 70-årsdag 23. februar 2015, Oslo: Novus Forlag.

Seim, S. (2003) Helsestell i Sogn på 1800-talet, Pridlao, Vik Lokalhistoriske Arkiv, nr. 2: 2–15.

Seip, A.L. (1984) Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Seip, A.L. (1994) Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–1975, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Seip, K.A. (2015) «Etter å ha drukket tett og danset nok, slo vi til slutt i stykker apotekerens vinduer», i Eliassen, F. E., B. Frydenlund, E. Opsahl og K. Østberg (red.), Den rianske vending. Festskrift i anledning Øystein Rians 70-årsdag 23. februar 2015, Oslo: Novus Forlag.

Sellæg, C.A. (1910) Om aarelating og alkohol i behandlingen av krupøs pneumoni, Tidsskrift for den norske legeforening, 20(1):3–4, faksimile i Tidsskriftet 2005, 125(7):975.

Skram, A. (1887–1898/1966) Hellemyrsfolket, bind 1–3, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Skydsgaard, M.A. (2006) Ole Bang og en brydningstid i dansk medicin, Århus: Aarhus Universitetsforlag.

Sosialdepartementet, Helsedirektoratet/Medisinaldirektoratet, Legekontoret H1, RA/S-1283/1/D/Dc/L0232-L0250.

St.meld. nr. 16 (1969–67) Narkotikapolitikken, Oslo: Sosialdepartementet.

St.meld. nr. 66 (1975–76). Om narkotikaproblemer, Oslo: Sosialdepartementet.

St.meld. nr. 30 (2011–12) Se på meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk. Alkohol – narkotika – doping, Oslo: Sosial- og omsorgsdepartementet..

Steenhoff, G. (1939) Alkoholens roll som läkemedel genom tiderna och i dag, i R. Vogt og J. Scharffenberg (red.) Frihet – Sannhet. Festskrift til Johan Scharffenberg. 70-årsdagen 23. november 1939, Oslo: s.n.

Steinfeld, T. (2004) Sisters in the Asthenia: On John Brown’s Theory of Excitability, Brunonianism, and Asthenic Women, Edda, Scandinavian Journal of Literary Research 101(4):286–303.

Søbye, E. (2010) En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869– 1965. En arkivstudie, Oslo: Oktober.

Thorsrud, A.M. (2000) Kampen om løsgjengerloven, Rus & avhengighet, 3(4):23–27. https://goo.gl/Ebc9Z5

Troels-Lund (1914) Dagligt Liv i Norden, bd. V, 4. utg., København: Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, først ug. 1903.

Willner, S. (2005) Alkoholpolitik och hälsa hos kvinnor och män, i J. Sundin, C. Hogstedt, J. Lindberg og H. Moberg (red.), Svenska folkets hälsa i historisk perspektiv, Stockholm: Statens folkhälsoinstitut.

Ødegaard, Ø. (1937) Alkoholbruken, i C. Schiøtz (red.), Lærebok i hygiene, Oslo: Fabritius.

Ødegård, E. (2011) En historikk over norsk narkotikapolitikk og politikkens meningsforankring, Notat, SIRUS. http://www.sirus.no/En+historikk+over+norsk+narkotikapolitikk+og+politikkens+meningsforankring.E2x322-8_Bp77BFv3TR9D6CJ1K1yUwBVPL28nMhPLZB9MtlY05hRHS4h.ips (hentet 15.10.12).

1I dag er betegnelsen rusmisbruk byttet ut med begrepet rusmiddelavhengighet.
2Morfin utvinnes av saften fra opiumsvalmuen. Stoffet ble første gang framstilt i 1804. Heroin ble syntetisert fra morfin i 1874 og produsert fra 1900.
3Vesentlige deler av framstillingen om alkohol bygger på Fekjær 2009; Fuglum 1972 og 1995, Hamran 2005a; Hamran 2005b; Hamran, Hageberg og Laahne 2006; Schrumpf 2003; Seip 1984 og 1994.
4Den danske medisinhistorikeren Morten A. Skydsgaard viser til forholdene ved Det kgl. Frederiks Hospital der overlegen i 1825 ble tvunget til å gå på grunn av sprengte budsjetter og uforsvarlig bruk av alkohol i pasientbehandlingen. Overlegen tok utgangspunkt i den såkalte Brownianismen, en medisinsk-teoretisk sykdomslære som hadde stor gjennomslagskraft fra slutten av 1700-tallet og de første par tiårene av 1800-tallet. Her ble det anbefalte bruk av brandy, vin, sterkt øl og opium i behandlingen av en lang rekke sykdomstilstander (Skydsgaard 2006, se også Steinfeld 2004).
5Medisinalberetningene er de årlige rapportene til sentraladministrasjonen om helsetilstanden i landets legedistrikter, som alle offentlige leger var pålagt å sende inn fra 1803.
6Om Scharffenbergs brede engasjement i alkoholspørsmålet, se Søbye 2010.
7I 1964 ble det bestemt at edruskapssaker skulle samordnes med annet sosialt arbeid i kommunene og legges under sosialstyret. Edruskapslovens § 16 ble opphevet med lov om sosiale tjenester m.v. av 13.12.91 (Sosialtjenesteloven).
8Ødegaard refererte til en undersøkelse fra Stockholm som viste at hver tiende mann i byen i løpet av livet var blitt anmeldt til edruelighetsnemnden for misbruk. Av kvinner var det bare én av hundre. I Norge har alkoholforbruket blant kvinner vært økende, men det er fortsatt lavere enn blant menn. Om kjønnsforskjeller i Sverige i nyere tid, se Willner 2005.
9Den fullstendige tittelen på innstilling nr. 2 var: Innstilling 2 fra Alkoholistforsorgskomitéen om utbygging av vår alkoholistforsorg med forslag om endringer i lov av 26.2.1932 om edruelighetsnevnder og behandling av drikkfeldige og i lov av 31.5.1900 om løsgjængeri, betleri og drukkenskab, mfl.
10For flere detaljer om politikk og virkemidler i 1940- og 50-årene, og om avholdsbevegelsens oppslutning, se Hamran 2005a: 349 ff.
11Løsgjengerloven fikk ved lov 6. mai 1970 nr. 27 en ny § 21. Bestemmelsen åpnet for at avrusing kunne skje på sykehus i stedet for i politiets fyllearrest, og for at edruskapsnemnda i visse tilfeller skulle kunne holde den pågrepne i inntil én uke i observasjonsøyemed. Fordi lovparagrafen ikke ble brukt og fordi sykehusenes oppgaver burde utledes av helselovgivningen, ble paragrafen opphevet ved lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v., jf. Ot.prp. nr. 29 (1990–91). Selve løsgjengerloven ble opphevet så sent som 1. januar 2006, jf. Ot.prp. nr. 113 (2004–2005).
12Delkapitlet bygger i hovedsak på Blindheim 1999; Fekjær 2009; Fjær 2004 og 2008; Lind 1974; Schrumpf 2003; Ødegård 2011.
13Om endrete strategier i forebyggingspolitikken med vekt på helseopplysning, se Fjær 2008.
14Her har ikke minst rusforsker Willy Pedersen vært aktiv (se bl.a. Pedersen 2009 og 2016; se også juristen Johs. Andenæs' kronikk i Aftenposten 2. mai 1996, en kronikk det stadig refereres til).
15I brev av 7. september 2012 fra Helse- og omsorgsdepartementet het det: «Spesialiteten skal knyttes tett opp mot spesialiteten i psykiatri og innrettes slik at den imøtekommer målene i samhandlingsreformen og rusavhengiges sammensatte sykdomsbilde.»
16Takk til Anne-Lise Seip, Ellen Schrumpf og to ikke navngitte fagfeller for gode og konstruktive kommentarer til tidligere utkast. Takken rettes også til Svein Skjøtskift som inspirerte meg til å skrive denne artikkelen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon