Hvordan ivaretas barns rettigheter under avhør? Hva er traumebevisst omsorg? Hvordan kan det jobbes i tverrfaglig og tverretatlig konsultasjon i saker med vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt? Svarene på disse og andre aktuelle spørsmål presenteres i ny bok om vold mot barn.

Bokens overordnede formål er å kunne svare på hva ansatte i en rekke etater og med ulik fagbakgrunn kan bidra med i møte med barna, og hva vi kan vente oss av behandlingsapparatet når volden er avdekket. For å gi svar på disse spørsmålene er boken delt opp i to deler. Del 1 omhandler teoretiske og juridiske perspektiver, mens del 2 viser til praktisk arbeid i møte med voldsutsatte barn. Forfatterne, som behandler disse to perspektivene, har en bred faglig bakgrunn som spenner seg fra sosialfag, helsefag og via pedagogikk til politifaget og juss. Denne bredden av bidragsyterne er grunnlaget for at det gjennomgående perspektivet i boken, på tvers av inndelinger, kapitler og fagperspektiver blir ivaretatt: Å vise hvordan fagfolk kan jobbe godt og systematisk i et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid.

For øvrig er skillet mellom de teoretiske/juridiske og praktiske perspektivene på tvers av det gjennomgående perspektivet i boken i all hovedsak vellykket. Unntaket finner leseren muligens når den leser om bistandsadvokatens arbeid, behandlet under del 1 i kapittel 5. Denne grundige og velskrevne forklaringen på bistandsadvokatens arbeid og gangen i rettssystemet kunne gjerne bli forstått i et praktisk heller enn i et juridisk/teoretisk perspektiv. Arbeidet til bistandsadvokaten, regler og fremgangsmåte ved avhør av fornærmede og lignende som tas opp i kapittel 5, har stor praktisk betydning for ivaretakelse av det voldsutsatte barnet i rettsapparatet. Juridiske perspektiver kan være så vel teoretiske som praktiske, og det som tas opp i kapittel 5 handler for leseren i stor grad om de praktiske sidene av jussen. Ved å innlemme juridiske, praktiske perspektiver i del 2 av boken, kunne boken ha bidratt med at det juridiske sporet i arbeidet mot vold mot barn i større grad blir oppfattet som en integrert del av en tverrfaglig tilnærming enn at jussens praktiske sider bare blir knyttet til begrepsparet «teoretiske perspektiver».

Bokens del 1 består av fem kapitler som inneholder innledende og prinsipielle fremstillinger som gir god bakgrunn for senere kapitler. Det er kapittel 1 og 4 som tematisk drøfter spørsmålet hva vold mot barn er. Mens kapittel 1 viser bredden og nyansene i voldsbegrepet, analyserer kapittel 4 voldsbruken i et kulturelt perspektiv. Begge disse kapitlene er sentrale for å belyse hvor sammensatt vold som rettslig og faktisk fenomen er. I kapittel 2, 3 og 5 gis leseren innsikt i juridiske perspektiver på vold mot barn. Kapittel 2 gir en forståelig gjennomgang av det offentliges og profesjonenes ansvar, samt de mest aktuelle lovbestemmelser som skal gi barnet rettsvern ved mistanke og avdekking av vold. Det som løfter kapittelets innhold spesielt er at den ikke stopper ved en slik redegjørelse av det rettslige rammeverket, men at også behovet for reformer både i rettssystemet og i hjelpeapparatet for øvrig diskuteres avslutningsvis. Også kapittel 3 evner å drøfte rekkevidden, mulighetene og begrensningene som ligger i det juridiske rammeverket knyttet til barns rett til beskyttelse og medbestemmelse med utgangspunkt i barnekonvensjonen.

Del 2 består av 7 kapitler. De første to kapitlene, kapittel 6 og 7, gir leseren innsikt i tilnærminger og utfordringer knyttet til avdekking av vold i helsevesenet og i barnehage- og skolesystemet. Kapitlene gir gode praksisnære eksempler og modeller for hvordan symptomer, situasjoner, undersøkelser og den dialogiske samtalemetoden er både informasjonskilder for å oppdage vold mot barn og til å hjelpe det enkelte barnet. I begge kapitlene fremheves også de profesjonelles ansvar i møte med barn som kan ha vært utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Leseren savner i den sammenheng mer om profesjonsutøvernes plikt til å gi opplysninger til barnevernet etter barnevernloven, og avvergingsplikt etter straffeloven. Dette vil i større grad gi grunnlag for å nyansere det generelle bildet av at forskjellige regler for taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett utgjør et hinder for samarbeid.

Kapittel 8 og 9 forteller om barnets møte med offentlige institusjoner tidlig i fasen etter at volden er blitt synlig for ulike profesjonsutøvere. Politiets første møte med barn som lever med vold i hjemmet og den tidlige fasen i etterforskningen formidler forfatteren på detaljert vis i kapittel 8. Som leser får man innblikk i det sårbare ved barnet og situasjonen, og hvor stor betydning det har for barnet og etterforskningen senere at barnet får tillit til politiet. Det fremheves at god kontakt, kommunikasjon med og informasjon til barnet er sentral i den sammenheng, og at trygghet og sikkerhet er sørget for når politiet snakker med barna som er utsatt. At barn utsatt for vold, overgrep og krenkelser i nære relasjoner har behov for trygghet og sikkerhet, og at god kommunikasjon med barnet er sentralt for å ivareta barnet, blir også tydeliggjort i kapittel 9, om barn på krisesentret. Forfatteren, som er daglig leder i et krisesenter, skaper tydelige bilder for leseren av hvordan ansatte i et krisesenter ivaretar barn og deres omsorgsutøvere. Forfatteren klarer å gi en forståelse for hva barna har opplevd og hva de lever i med eksemplene hennes fra tiden sammen med barna på krisesentret.

Kapittel 10, 11 og 12 omhandler, slik det fremstår for leseren, som overordnet tema hvordan hjelpeapparatet kan tilrettelegge for best mulige tiltak rundt det enkelte barnet. I kapittel 10 presenteres gjennomføringen og fremgangsmåten i en bredt sammensatt og tverrfaglig og tverretatlig vurdering i saker knyttet til vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Den svært praksisnære fremstillingen av det tverrfaglige og tverretatlige teamets samarbeids- og dialogform gir gode muligheter for etterligning flere steder i Norge. Forfatteren av kapittel 11 øker leserens innsikt i hvordan traumebevisst omsorg kan gi voldsutsatte barn hjelp til å bearbeide sine erfaringer med vold og seksuelle overgrep. Også leseren uten passende fagbakgrunn opplever teksten som forståelig og relevant, og den skaper innsikt på tvers av fag. Den faglige delen av boka avsluttes i kapittel 12 med en viktig uttalelse om at det aldri er for sent å sørge for at barnets stemme kommer fram, også når dette skjer i voksen alder. Ved å ta leseren med på en reise i arbeidet ved Støttesenter Mot Incest og Seksuelle Overgrep (SIMSO) i Troms, som er et gratis lavterskeltilbud med 22 sentre totalt i Norge, får leseren et innblikk i sentrenes tilnærming til seksuelle overgrep og bearbeidingsprosessen. Å plassere ansvaret der det hører hjemme, hos overgriperen, respekt og ydmykhet overfor de utsattes fortellinger om virkeligheten de har levd i, og å møte den enkelte som et menneske med egne ressurser, er sentrale elementer i SIMSOs forståelse.

Boken rundes av med en epilog som er en appell til alle voksne, lærd som lek, om at vold og seksuelle overgrep mot barn må oppdages tidligere og dermed i større grad avverges, slik at lidelsene for det enkelte barn blir mindre. Denne boken bidrar i stor grad i arbeidet med å sørge for at vold mot barn oppdages tidligst mulig, at volden avverges og at barnet, og den voksne som en gang var et barn, får den støtten og hjelpen som hjelpeapparatet allerede i dag kan gi dem. Leserne, de som omgås og arbeider med barn, samt studenter ved de ulike profesjonsutdanningene som møter barn i sin yrkespraksis, får med denne boken innsikt i andres profesjoners ansvar i arbeidet mot vold mot barn. Boken er dermed et viktig bidrag til å øke muligheten og sannsynligheten for et tverretatlig og tverrfaglig samarbeid basert på tillit til og kunnskap om hverandres perspektiver, rammer og tilnærminger til volden som utøves mot barn og barnet.