Bokens forfatter, Sir Tony Atkinson, døde på første nyttårsdag 2017, 72 år gammel. Allerede tidlig i sin nesten 50 år lange akademiske karriere hadde Tony Atkinson etablert seg som den ubestridte lederskikkelsen innen forskning på økonomisk ulikhet. Blant hans første og viktigste bidrag på feltet var en banebrytende teoretisk artikkel om ulikhetsmåling, der han argumenterte for at empiriske mål på ulikhet må ha, og kan gis, en eksplisitt forankring i normativ teori – såkalt velferdsøkonomisk teori. Hans første bok, «Poverty in Britain and the reform of social security», kom ut allerede i 1969. Som tittelen viser var Atkinson fra første stund opptatt av empirisk forskning og praktisk reformpolitikk for å bekjempe fattigdom og begrense økonomisk ulikhet. Gjennom sin karriere ga Atkinson ut om lag 40 bøker og utallige vitenskapelig artikler, der han gjerne utnyttet sin suverene beherskelse av ulike grener av økonomifaget til å kaste lys over resultatene fra grundige empiriske studier av inntektsfordelingen i Storbritannia, og etter hvert i et stort antall land – alltid med henblikk på å undersøke de muligheter og dilemma som politikken står overfor i møtet med økonomisk ulikhet. Atkinson tok initiativet til utviklingen av «Luxemburg Income Study» (LIS.org) som har gitt det internasjonale forskersamfunnet mulighet til å studere og sammenligne inntektsfordelingen i et stort antall land ved ulike tidspunkt.

I mange år sto Tony Atkinson relativt alene blant de fremste økonomene med sin interesse for empiriske studier av inntektsfordeling, sin bekymring for økonomisk ulikhet, og sitt syn på økonomi som et normativt/moralsk fag. Det har endret seg nokså dramatisk de siste årene. Internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, OECD, IMF og EU har begynt å advare mot økende økonomisk ulikhet og å anbefale sterkere politiske tiltak for å forebygge ulikhet og omfordele mer fra rik til fattig. I de fleste, om ikke alle, tilfellene har Atkinson hatt en viktig finger med i spillet som hovedforfatter av skjellsettende rapporter eller som rådgiver. Atkinson har også vært sterkt involvert i å sette fart og retning på karrierene til unge fremadstormende økonomer med interesse for økonomisk ulikhet, som Emmanuel Saez og Thomas Piketty. Begge har samarbeidet med Atkinson om innsamling og analyse av lange historiske tidsseriedata om inntektsfordelingen i en rekke land med et spesielt fokus på ulikhet i toppen av inntektsfordelingen og i fordelingen av formue. Sammen har de skapt «World Wealth and Income Database » (WID.world) som i likhet med LIS gjør data om disse fenomenene tilgjengelig for forskersamfunnet.

Tony Atkinson begynte å skrive Ulikhet. Hva kan gjøres? etter at han hadde blitt diagnostisert med en alvorlig kreftsykdom. Den kan oppfattes som et ambisiøst forsøk på å trekke ut lærdommer av hans mer deskriptive arbeider fra det siste tiåret, drøfte de mulige policy-implikasjoner og sette retning på ulikhetsforskningen før stafettpinnen sendes videre til neste generasjon.

Thomas Piketty har utvilsomt mer enn noen annen bidratt til å føre Tony Atkinsons innsats videre gjennom å sette økende økonomisk ulikhet så ettertrykkelig på den internasjonale politiske dagsordenen med sin store bestselger om «Kapitalen i det 21. århundre» fra 2014. Men selv om Piketty og Atkinson har arbeidet tett sammen om å fremskaffe, kvalitetssikre og analysere data om utviklingen i inntekts- og formuesfordeling, og selv om de begge ved siden av sin empiriske orientering er teoretisk sterke økonomer, så er de svært forskjellige, noe som en rask sammenligning av de to bøkene demonstrer til fulle.

Piketty prøver i sin bok å utvikle en ambisiøs, historisk forankret teori om den aktuelle og fremtidige utviklingen i inntekts- og formuesutviklingen under kapitalistismen. Han predikerer en utvikling i retning av stigende ulikhet over generasjoner som er så sterk at man ikke trenger en sofistikert normativ teori for å konkludere med at den er uønsket. Som en logisk konsekvens av dramatikken i prediksjonene og det høye abstraksjonsnivået til den teoretiske modellen som ligger bak, begrenser hans løsningsforslag seg til relativt dramatiske og åpenbart noe utopiske forslag om innføringen av en global skatt på kapital.

Atkinson på sin side har derimot gjennom hele sin karriere vært svært jordnær og praktisk orientert, samtidig som han i sitt arbeid ofte, på en effektiv og elegant måte, trekker veksler på avansert økonomisk teori. De fleste av hans bøker er skrevet i nær dialog med pågående policy-diskusjoner i Storbritannia og i internasjonale fora. Det er denne jordnære praktiske tilnærmingen som preger denne boken, slik det også tydelig signaliseres i bokens tittel: «Hva kan gjøres?». Det er derfor fristende å lese denne boken ikke bare som en oppfølgning til Pikettys bok (slik bokens grafiske lay-out antyder), men også i noen grad som et korrektiv.

Boken har en klar og logisk struktur. I del 1 presenterer Atkinson sin situasjonsbeskrivelse og analyse av drivkreftene bak de store endringene i økonomisk ulikhet i etterkrigssiden med et kraftig fall i de første tiårene etterfulgt av en tendens til økende ulikhet som begynte i Storbritannia og USA allerede på slutten på 1970-tallet og som etter hvert har gjort seg gjeldende med varierende styrke i de aller fleste OECD-land. I del 2 lanserer og diskuterer Atkinson en serie konkrete forslag til å bremse og snu utviklingen mot større økonomisk ulikhet, mens han i del 3 diskuterer de viktigste teoretiske og praktiske innvendingene som kan reises mot en reformpolitikk som i sterkere grad prioriterer økonomisk likhet.

Før han i del 1 går løs på empirien, tar Atkinson seg i det første kapitlet tid til å drøfte sentrale filosofiske og metodiske spørsmål i debatten om og forskningen på økonomisk ulikhet. Han fremlegger sitt verdisyn og begrunner sin bekymring for stor økonomisk ulikhet. Spesielt viktig er hans diskusjon av forholdet mellom mulighetslikhet og resultatlikhet. Mens idealet om like muligheter gjerne har bred tilslutning fra store deler av det politiske spektrum, er målet om en stor grad av resultatlikhet langt mer kontroversielt. I sitt forsvar for å tillegge resultatlikhet betydelig vekt peker Atkinson blant annet på at lav realisert ulikhet blant foreldregenerasjonen er en helt nødvendig forutsetning for nærme seg en virkeliggjørelse av idealet om reelt like muligheter for barn. «Hvis vi mener det er viktig å sikre mulighetslikhet i morgendagens samfunn, må vi også interessere oss for resultatlikhet i dag.» (s. 33). Også den videre diskusjon i kapittel 1 av teoretiske og praktiske spørsmål knyttet til studier av inntektsfordeling og målingen av ulikhet, er akkurat så innsiktsfull og pedagogisk som man kan forvente av den store nestoren på feltet.

I kapittel 2 tar Atkinson for seg den sterke reduksjonen i økonomisk ulikhet som fant sted i hele den vestlige verden i de første tiårene etter den andre verdenskrigen. Ideen er å hente lærdommer ut av disse historiske erfaringene med henblikk på å vurdere mulighetene for en ny og forsterket innsats mot økonomisk ulikhet i dagens situasjon. I kapittel 3 vender han seg mot økonomisk teori og de foreliggende forsøkene på å forstå drivkreftene bak de siste tiårenes tendens til økende ulikhet i inntekt og formue. Et hovedpoeng i Atkinsons diagnose er at en betydelig del av de store svingningene i ulikhet i etterkrigstiden er et resultat av politikk. Fremveksten av velferdsstaten i den tidlige etterkrigstid og høy progressiv beskatning i denne perioden, var effektive virkemidler som bidro vesentlig til å realisere en historisk lav grad av økonomisk ulikhet på 1960- og 1970-tallet. I forlengelse av dette, argumenterer Atkinson for at også den pågående ulikhetstrenden i noen grad er drevet av politiske endringer i form av svekkelser av velferdsstaten og mindre omfordeling via skattesystemet. Dertil kommer imidlertid sterke ulikhetsdrivende impulser fra institusjonelle endringer i arbeidsmarkedet, teknologiske endringer og økonomisk globalisering.

I del 2 legger Atkinson frem sine ideer og forslag til tiltak for å dempe og snu tendensen til økende ulikhet i inntekt og formuer. Drøftingen munner ut i det han kaller et handlingsprogram bestående av en liste på 15 konkrete forslag til tiltak og ytterligere 4 ideer som bør vurderes nærmere.

Den primære referanserammen for forslagene er nasjonalstaten, selv om Atkinson i tråd med tidligere bidrag peker på mulighetene for å sette fordelingspolitikk sterkere på dagsordenen i EU og å iverksette tiltak på EU-nivå.

Som forventet går en rekke av Atkinsons anbefalinger ut på (igjen) å styrke omfordelingen av økonomiske ressurser via skatte- og overføringssystemet. Det er imidlertid viktig å merke seg at han i denne boken legger til grunn at omfordelingspolitikk via skatte- og overføringssystemet i seg selv ikke vil være tilstrekkelig til å snu ulikhetstrenden i inntekt og formue. Vi er, ifølge Atkinson, nødt til samtidig å sette inn kraftfulle tiltak «tidligere» for å påvirke formuesfordelingen og det som i blant kalles for den primære inntektsfordelingen. Blant annet foreslår han tiltak for å gjenopprette maktbalansen i arbeidslivet mellom arbeid og kapital gjennom fastsetting av minstelønninger, bedre vilkår for fagorganisering og styrking av den kollektive lønnsdannelsen gjennom etablering av treparts-sammensatte råd. Med henblikk på å bidra til en jevnere fordeling av formue foreslår Atkinson blant annet at staten skal tilby småsparere å kjøpe nasjonale spareobligasjoner med en garantert positiv realrente, og han vil innføre en universell minstearv til alle unge voksne finansiert gjennom skatt på arv. Videre tar han til orde for å styrke statens netto formue gjennom et statlig finansieringsfond som kan investere i næringsliv og eiendom.

Mindre overraskende er det at Atkinson foreslår å styrke nivået og progressiviteten i skattesystemet og at han antyder en maksimal marginalskatt på 65 prosent som et realistisk mål. Videre vil han styrke omfordelingen via trygdepolitikken og peker i den forbindelsen to hovedstrategier: innføringen av det han kaller en betinget borgerlønn eller en generell styrkelse av de mer tradisjonelle sosialforsikringsordningene. Tony Atkinson har i mange år vært en fortaler for ulike varianter av borgerlønnsordninger. Den betingete borgerlønnen han snakker om her, skal supplere snarere enn helt erstatte andre trygdeordninger og den skal være betinget i den forstand at den er forbeholdt personer som enten jobber, står til rådighet for arbeidsmarkedet, eller er ute av stand til å jobbe på grunn av sykdom, eller uførhet. I den samme ånden går Atkinson inn for en sjenerøs universell barnetrygd (en slags borgerlønn til barnefamiliene) som eventuelt kan skattlegges som inntekt for å gi en viss målretting mot den fattigere delen av befolkningen.

I del 3 drøfter og tilbakeviser Atkinson de økonomisk faglige innvendingene som kan reises mot realismen i hans forslag og om faren for uintenderte negative bivirkninger. Det er særlig i denne delen han viser sin beherskelse av økonomisk teori og evne til å bruke den i konstruktive policy-diskusjoner.

Boken er utvilsomt skrevet primært med henblikk på et engelsk publikum og en god del av eksemplene og politikk-anbefalingene refererer til situasjonen i Storbritannia. Det betyr likevel langt fra at den ikke er tilgjengelig og relevant for et norsk publikum. For en norsk leser er det interessant å merke seg at en del av Atkinsons forslag allerede er helt eller delvis realisert i Norge: For eksempel sterke fagforeninger og kollektiv lønnsdannelse som åpenbart bidrar til at ulikhetsveksten i Norge har vært og fortsatt er langt mer beskjeden enn den er i Storbritannia og USA. Noe lignende kan man si om det norske trygdesystemet som i langt mindre grad enn de tilsvarende systemene i andre land har vært utsatt for innstramminger og nedskjæringer i løpet av de siste tiårene. Et tredje eksempel er Atkinsons forslag om å styrke statens netto sparing for å la staten spille en sterkere rolle som eier av aksjer og eiendom.

Andre av Atkinsons forslag er nye og radikale – også sett med norske øyne. For eksempel forslaget om innføringen av en universell minstearv og forslaget om innføringen av en betinget borgerlønn.

Jeg kan sterkt anbefale denne boken for alle som er interessert i politisk økonomi og i ett av tidens mest brennbare politiske tema. Oversettelsen til norsk er noe ujevn, og for de som har muligheten vil jeg anbefale å lese den engelske originalen.