Runar Bakken Frykten for alderdommen: Om å eldes og leve som gammel Forlag: Res Publica, 2014

Frykten for alderdommen er en svært interessant, tankevekkende og provoserende bok om aldring og alderdom. Forfatteren er dosent og lærer i sykepleie, og har i tillegg utdanning i pedagogikk og teatervitenskap, arbeidserfaring fra den kommunale pleie- og omsorgstjenesten og har forsket på området i mer enn 15 år.

I en innledende «Ouverture» på vel tretti sider får vi en god introduksjon til hva boken handler om, og om hvilken metodologisk tilnærming, inkludert hans egen tilstedeværelse som «gammel mann», han har brukt i utformingen. Bearbeiding av sin egen frykt for alderdommen har vært en nødvendig forutsetning for at forfatteren har kunnet bruke de mange samtaler med gamle hjemmetjenesteklienter og sykehjemsbeboere som kildemateriale i boken. En viktig inspirasjon til boken har vært Simone de Beauvoirs omfattende filosofiske, men lite kjente verk Le Viellieuse fra 1970 (på engelsk Old Age (1972) og The Coming of Age (1973))

I kapitlet «Alderdom i førmoderne samfunn «avviser Bakken den form for romantisering av alderdommen i fortiden som vi finner mye av også i samfunnsvitenskapelig litteratur. På bakgrunn av et streiftog gjennom alderdommen i noen stammesamfunn og i antikken og middelalderen, framhever han to viktige fellestrekk som gjelder for de fleste (om ikke alle) samfunn både før og nå: Gamle mennesker blir de andre, og de fleste blir på et eller annet tidspunkt ensidig avhengig av andre mennesker for å kunne leve videre. Isamfunn der ressursene har vært knappe, har de gamle direkte eller indirekte blitt tatt livet av. Om noen få eldre har hatt privilegier, skyldes det deres eiendomsrett innenfor en hierarkisk samfunnsstruktur. Det er først med den kristne likhetstanken, at alle skulle få den pleien og bistanden de hadde behov for på det tidspunktet de ikke lenger kunne klare seg selv, dukker opp. Denne likhetstanken ble imidlertid først forsøkt realisert ved framveksten av velferdsstaten i det 20. århundre.

I kapitlene «Den kapitalistiske revolusjon og alderdom som den andre barndom» og «Liberaliseringen av kapitalismen og forestillingen om den gode alderdom» presenterer Bakken en viktig endring i synet på aldring og alderdom, som de moderne samfunn har gått gjennom fra industrisamfunnets fremvekst og til i dag. De utviklingstrekk som i den første fase danner grunnlaget for synet på alderdom som den andre barndom, lyder i kortversjon slik:

Den første fase i industrikapitalismens utvikling bidrar til at skillet mellom det private og det offentlige, familie og marked/arbeid etableres, og familien lukker seg rundt familiemedlemmene. Kapitalismen, protestantismen, medisinen, de romantiske impulsene og utviklingen av den borgerlige familie transformerer det kvinnelige til å bli ensbetydende med moderskap, og medisinen sykeliggjør alderdommen. Samlet sett har den gamle skrøpelige ett definert sted: –familien, og én figur –mor –som kan romme denne ivaretakelsen. Senere utvikles et moderne kvinneyrke –sykepleie, som kan knytte bånd mellom familie og institusjon, og institusjoner som kan supplere og delvis erstatte familien –aldershjem og sykehjem. Med fremveksten av geriatrien blir alderdom en diagnose, og innenfor dette fagområdet ble i første omgang felles tilstander som gamle mennesker deler med barn, fremhevet. Dette bidro til å forsterke en forestilling om alderdommen som den andre barndom - en forestilling som etter hvert slo rot i alle samfunnslag. Når velferdsstaten etablerer hjelpetiltak for alle skrøpelige eldre, innebar det en humanisering av alderdommen fordi det i høy grad sikret alle en materiell og sosial trygghet som aldri før i historien. Men samtidig ble den institusjonelle ivaretakelsen av skrøpelige gamle formet av forestillingen om alderdommen som den andre barndom, noe som innebærer at gamle ble behandlet som om de var syke umyndige barn.

Fra 1960 tallet har forestillingen om alderdommen som den andre barndom gradvis blitt erstattet av forestillingen om den gode alderdom. Denne utviklingen hadde sitt opphav i en konflikt mellom tilbaketrekningsteorien og aktivitetsteorien som beste utgangspunkt for forståelse av gamle menneskers tilbaketrekning fra samfunnet. Tilbaketrekningsteorien er basert på en oppfatning om organisk degenerering og stemmer overens med oppfatningen om alderdommen som den andre barndom. Aktivitetsteorien derimot forklarer tilbaketrekningen som en konsekvens av en sosial og samfunnsmessig utstøting av gamle mennesker og er i samsvar med dagens oppfatning om den gode alderdom som en alderdom der en er i stadig aktivitet, mest mulig lik yngre mennesker. Fra 1980-tallet, etter FNs første verdenskonferanse om aldring, har aktivitetsteorien vært den dominerende. Som en illustrasjon på denne ulikheten, kan vi se på de figurative fremstillinger av aldringsprosessen som vi finner så mange av fra 16–1700 tallet og frem til i vår tid: Livsprosessen fremstilles som en symmetrisk trapp som går oppover frem til 40–50 årsalderen og deretter trinnvis nedover mot alderdom og død. Når det gjelder fremstillingen av den gode alderdom, presenterer Bakken en karikatur av den store tegner Saul Steinberg fra 1954. Her går trappen trinnvis oppover til midt i livet. Så blir en lenge værende der oppe til en brått ramler ned til en paraplydrink under palmene. Personen som fremstilles er en mannlig akademiker.

Aktivitetsteorien representerer utvilsomt en kvalitativ forbedring både i synet på alderdommen og som grunnlag for sosiale reformer, men som Bakken påviser, framstår den i dag også som et absurd vrengebilde. Den spiller uhemmet på vår frykt for å bli gamle og skrøpelige, underkjenner betydningen av den biologiske nedbryting av kroppen og de store ulikheter i helse som skyldes klasse, kjønn, etnisitet, genetikk og –tilfeldigheter. Den samfunnspolitiske sammenhengen den inngår i, kan også forklare hvorfor den er blitt så populær. En konsekvens av bedre livsvilkår i Europa, er at vi lever lengre enn før og samtidig minsker barnekullene. Oppfatningen om at Europa «forgubbes» og en stadig sterkere uttalt bekymring i offentlige dokumenter om at det i fremtiden ikke vil være nok penger til å ivareta eldre mennesker på dagens nivå, har vært et tema i politikken i flere tiår nå. Derfor argumenteres det for at vi må jobbe lengre og holde oss sunne og friske gjennom hele livet, også i alderdommen. På denne måten kan vi korte perioden hvor vi blir ensidig avhengig av andre mennesker. Økonomisk tenkning og språk dominerer også i helsevesenet. På sykehus i dag kan «epikriser» med største selvfølgelighet omtales som «faktura», ventelister som «ordrereserver», «planer» som «produksjonsplaner» og «avdelinger» som «resultatenheter.» En konsekvens av at sunnhet og økonomi er blitt kjerneverdier i helsevesenet, er at «aktivitet» ikke bare blir fornuftige virksomme behandlingstiltak, men også blir en ideologi som fører til at tiltak overfor skrøpelige eldre kan oppleves og erfares som overgrep.

I kapitlet «Det er grenser for alt» og «Ved et veiskille» beskriver Bakken hvordan offentlige utredninger om eldreomsorg flommer over av ambisiøse, nærmest utopiske, målsettinger, utrykt i «kvalitetsforskrifter» og «verdighetsgarantier». Dette bidrar til at forskere, ulike medier og politikere med jevne mellomrom kan trekke fram gapet mellom idealer og realiter som sterk kritikk av kommune og stat. Samtidig blir disse målsettingene brukt til å vurdere den såkalte førstelinjetjenesten som i dag baserer seg på en nærmest utdatert kvinnerolle av oppofrelse og dårlig lønn. Sektoren er derfor, som i resten av Europa, avhengig av å ansette både faglærte og ufaglærte innvandrerkvinner for å skjule rekrutteringskrisen. På denne måten er sektoren blitt avhengig av etnisk underordning, i tillegg til den klasse- og kjønnsmessige underordningen som allerede er der.

I det siste kapitlet «Å leve i overgangen mellom liv og død» beskriver Bakken situasjoner og hverdagsproblemer jeg som gammel lett kjenner meg igjen i, og konklusjonen er en passende avslutning på denne teksten. «For det er først når vi erkjenner vår frykt for å eldes og bli gamle skrøpelige, at livskreftene ikke bindes opp i vår hemmelige skam for å eldes.» Deretter slutter han seg til Simone de Beauvoir som hevder at: Å kreve at mennesker skal bli mennesker til sine dagers ende, ville innebære en radikal omveltning. Dette resultat kan umulig oppnås med noen begrensede reformer som lar systemet intakt.

Jeg vil sterkt anbefale denne boken til profesjonelle yrkesgrupper i eldreomsorgen, inkludert administratorer, planleggere og forskere. Helst burde den være grunnlag for seminardiskusjoner, gjerne i tverrfaglige grupper. Den vil lett kunne provosere til debatt. Som kritisk kunnskap om en omsorgstjeneste som i dag domineres av at «hjemmehjelpere» bør bli «hjemmetrenere» og aktivitetene det snakkes mest om, er «hverdagshabilitering» og «rehabilitering», kan den bli viktig. Ialle fall kan vi håpe på at den kan motvirke bruken av aktivitet som behandlingsideologi og til mer realistiske ambisjoner og dermed mindre gap mellom idealer og realiteter i en god offentlig eldreomsorg.