Kaja Reegård og Jon Rogstad (red.) De frafalne: om frafall i videregående opplæring Oslo: Gyldendal Akademisk. 2016

Artikkelsamlingen De frafalne, redigert av sosiologene Kaja Reegård og Jon Rogstad, gir et originalt bidrag til forståelsen av et viktig tema i dagens samfunnsdebatt: frafall i videregående opplæring. Boken er tverrfaglig og redaktørenes visjon har vært å nyansere konvensjonelle perspektiver på frafall ved å gi stemme til de «frafalne» selv, et grep som i noen grad er vellykket. Flere av bidragene skiller seg fra tidligere forskning nettopp ved sin vektlegging av ungdommenes egne perspektiver.

I kapittel 2, forfattet av Eifred Markussen, får vi en imponerende tour de force av de siste 15 årenes frafalls-forskning, hvor Markussen selv har vært en framtredende skikkelse. Veldokumenterte funn presenteres på en ryddig og oversiktlig måte. For eksempel får vi vite at sosial bakgrunn, samt karakterer og fravær fra ungdomsskolen, er helt avgjørende for å forstå hvorfor noen ikke fullfører videregående innen de tilmålte fem år. Det blir også forklart hvordan unge på yrkesfaglig videregående møter «strukturelle hindringer» som unge på studiespesialiserende er forskånet fra. Kapittelet gir ikke minst en uvanlig oversiktlig framstilling av SSBs frafalls-statistikk. Denne viser, i motsetning til hva man skulle tro ut fra offentlig debatt, at det over-ordnede bildet siden Reform 94 er stabilitet, og andelen som slutter på yrkesfag har gått jevnt nedover (28).

I kapittelet av samfunnsøkonom Kristine von Simson handler det om sammenhengen mellom frafall og arbeidsmarkedsforhold. Basert på registerdata fra ulike regioner konkluderer von Simson med at «ungdom påvirkes av forholdene på arbeidsmarkedet i sin frafallsadferd» (85). Dette er basert på funn som viser at «Når andelen unge arbeidsledige som får seg jobb, øker med én prosent, øker sannsynligheten for å falle fra en yrkesfaglig studieretning med 0,15 prosent for gutter og 0,10 prosent for jenter» (85). Her ville det vært nyttig for leseren om størrelsen på effektene ble kommentert. Når slike kommentarer uteblir (med unntak av en uklar setning på side 85) kan leseren bli sittende med inntrykk av at små effekter (0,15 prosent osv) her blir til store konklusjoner.

I von Simsons kapittel hevdes også at ungdom er «myopiske» eller «nærsynte». De legger «for stor vekt på nåtiden» og oppfører seg dermed ikke rasjonelt (dvs. ikke slik en skulle forvente ut fra det utvalget av økonomisk teori som her presenteres) (66). Dette slås fast uten sammenlikning med andre aldersgrupper (for eksempel voksne), andre tider, andre steder, og også uten nærmere bestemmelse av kriterier. Von Simsons bedømmelse av ungdom som nærsynte står i et spenningsforhold til de andre kapitlenes vektlegging av ungdommenes egne perspektiver og erfaringer, noe Rogstad ganske forsiktig antyder senere i boken (149).

Ved sammenstilling av kapitlene er det forvirrende for leseren at de ulike kapitlene bruker ulike definisjoner på frafall. Ibåde innledningen og i Markussens kapittel framgår det at SSB definerer frafall som manglende fullføring innen fem år. Det er også denne definisjonen som er bakgrunn for at ca. 30 prosent av hvert årskull siden Reform 94 har blitt kategorisert som frafall. Et av Markussens hovedbudskap er at det er avgjørende å skille de ulike undergruppene av de som ikke har fullført. Vi må særlig skille de som kun har stryk i noen fag, de som har avbrutt, og de som fortsatt er i videregående. Denne oppmodingen følges imidlertid i liten grad opp i kapitlene som følger. Simson definerer frafall, noe kryptisk, som «det å forlate videregående med NUS kode nivå 3 eller lavere» (67). Thrana konsentrerer seg om ungdom med «avbrudd fra videregående» (89), hvorav noen av hennes informanter hadde opptil «tre eller fire skoleavbrudd» bak seg (92). Rogstads kapittel er fokusert på unge med innvandrerbakgrunn som «hadde sluttet på skolen før tiden» (136). Kort sagt opererer de ulike bidragsyterne med ulike, og til dels også uklare, definisjoner på frafall.

Her er ikke anledning til å yte bokens mange bidrag rettferdighet. Alle må likevel nevnes. Hilde Marie Thrana gir en sterk framstilling av ungdommer som på ulike måter har havnet «utenfor»; deres egne forklaringer på frafall, deres drømmer, og ikke minst, deres problematiske møter med samfunnets forventninger. Det er dette kapittelet som er mest i tråd med redaktørenes ambisjoner om å gi et aktør-orientert bidrag til frafallsdebatten. Iet urovekkende bidrag dokumenterer Marianne Dæhlen at unge med barnevernserfaring i praksis må være flinkere på skolen enn andre for å fullføre videregående opplæring. Iet kapittel med tittel «Hvorfor skal jeg ta utdanning når jeg uansett ender med å kjøre taxi?» drøfter Jon Rogstad sammenhengene mellom det å ikke fullføre videregående og det å ha innvandrerbakgrunn. Et vesentlig poeng til ettertanke er her at problem-fokusert framstilling av gutter og menn med innvandrerbakgrunn, i forskning og media, kan se ut til å ha betydning for unge innvandrergutters vurderinger av egne muligheter i utdanningssystem og arbeidsmarked. Utvalget og analysemetodene som Rogstads konklusjoner er basert på kunne imidlertid med fordel blitt gjort klarere for leseren. Håkon Høst bidrar også i boken med en (tidligere publisert) artikkel om praksisbrevordningen –et veldokumentert, men fremdeles lite brukt, tiltak mot frafall.

I tillegg til overblikket han gir i kapittel 2, bidrar Markussen også med en studie av frafall i Finnmark, et originalt og betimelig bidrag ettersom Finnmark er fylket med desidert høyest frafall. Kapitlet er basert på et formidabelt kvalitativt data-materiale og består av en systematisering av hva elever, lærere og skoleledere mener er særegent for frafall i Finnmark. Noen betraktninger omkring de ulike forklaringenes bredere relevans ville her vært nyttig for leseren. For eksempel vil nok lærere over hele landet kunne kjenne seg igjen i beskrivelser av elever som er «fraværende selv om de er tilstede» (164). Betydningen av drømmer om det gode liv med jakt på vidda vil nok derimot være mindre aktuelt i andre landsdeler. Leseren kunne her trengt noe mer hjelp til å besvare «what is this a case of»-spørsmål.

Redaktørenes overordnede ambisjon med boken har vært å sette søkelyset på aktørenes egne beslutninger og vurderinger, å «snakke med de unge framfor om dem», og å «gi stemme» til «de frafalne». Sett i forhold til mye tidligere forskning på feltet må denne ambisjonen kunne sies å være original og vellykket. Men det er samtidig verdt å reflektere over hvem som her ikke blir gitt noen stemme. Som en samlet effekt av utvalgene som studeres i de ulike bidragene, er det her, som i diskusjonene av frafall ellers i samfunnet, de som havner utenfor utdanning og arbeid som er i fokus. Dette er et paradoks ettersom både redaktørene og flere av bidragsyterne spiller opp til problematisering av selve problem-fokuset rundt frafall. Når kun den ene enden av spekteret av frafallserfaringer blir undersøkt empirisk, lykkes redaktørene bare delvis i sine nyanserende ambisjoner. Den gruppen som reelt sett er i flertall i den store frafallskategorien, de som får seg jobb og/eller fortsetter i utdanning etter ulike opphold og omveier, forblir stemmeløse i frafallsdebatten, også etter denne publikasjonen.

Når kapitlene betraktes som en helhet framkommer også andre påfallende fellestrekk. Frafall i Norge diskuteres i denne boken så godt som uten sammenlikning med andre land, og nåtiden blir i liten grad kontrastert med fortiden. Diskusjon av det særnorske og tidstypiske uteblir. Gjennom forsøk på historisk og internasjonal kontekstualisering kunne det sterke materialet i denne boken gitt grunnlag for forståelse, ikke bare av frafall i videregående, men av det samfunn som frafallet foregår i, og diskuteres i. Når det er sagt er det selvsagt et sunnhetstegn at en bok spiller opp til flere diskusjoner enn det er mulig å få inn mellom to permer.

Til sist må det påpekes at boken lanserer et nytt begrep: «De frafalne». Denne benevnelsen er å finne i tittelen og den brukes også inne i boken, særlig av redaktørene men også blant enkelte av bidragsyterne. Noen refleksjoner over ulike dilemma knyttet til dette bidraget til utvidelse av vokabularet som forskere og politikere bruker i sin omtale av ungdom –og ungdom i neste omgang kan komme til å ta i bruk i sine selv-vurderinger –ville vært betimelig. Som John Stuart Mill påpekte: «The tendency has always been strong to believe that whatever received a name must be an entity or being, having an independent existence of its own». En fare med innførelsen av begrepet «de frafalne» er ytterligere tingliggjøring av frafall som fenomen.

Alt i alt gir «De frafalne» flere originale bidrag til en rikere forståelse av frafall i videregående. Boken er den eneste artikkelsamling av sitt slag, forfattet av framstående forskere på feltet, og kan anbefales som en innføring til et ofte overforenklet sakskompleks.