Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fra registrert partnerskap til ny ekteskapslov: - Ekteskap og skilsmisse blant likekjønnede par 1993–2011

Seniorforsker, Forskningsavdelingen, Statistisk sentralbyrå

E-post: kaw@ssb.no
Seniorrådgiver, Seksjon for metoder, Statistisk sentralbyrå

E-post: sei@ssb.no
Frittstående forsker, dr.philos.

E-post: turid.noack@gmail.com
SammendragEngelsk sammendrag
I denne artikkelen bruker vi registerdata over alle likekjønnede par som formaliserte samlivene sine i perioden 1993 til og med 2010 og spør: hvilke par er mest ustabile og hvilke registrerte partnere har valgt å konvertere til ekteskap? Resultatene bekrefter at likekjønnede par fortsatt er mindre stabile enn ulikekjønnede og at kvinneparene har høyere skilsmisserisiko enn mannlige par. Ett av tre registrerte partnerskap var blitt omgjort til ekteskap etter innføringen av den nye ekteskapsloven i 2009. En høyere andel kvinnepar (44 %) hadde konvertert til ekteskap enn mannspar (28 %). Denne kjønnsforskjellen forsvant i multivariate analyser der det samtidig ble kontrollert for parenes øvrige kjennetegn.

Stikkord:
Likekjønnede par, registrerte partnere, likekjønnede ekteskap, skilsmisse, registerdata

From Registered Partnerships to Same-Sex Marriages:
Marriage and Divorce among Norwegian Same-Sex Couples 1993–2011

Using register data on all same-sex couples who formalized their unions from 1993 through 2010, the current study investigates the union dynamics of these couples. More precisely, we assess the stability of these unions and conversions from registered partnerships to same-sex marriages following the new marriage legislation in 2009. Results confirmed that same-sex couples had a higher divorce risk than opposite-sex couples, and that female couples were significantly less stable than their male counterparts. By 2011, one in three intact registered partnerships entered between 1993 and 2008 had been converted to marriages. The conversion rate was higher among women (44 %) than men (28 %). However, controlling for whether or not both partners were Norwegian citizens reduced this gender gap.

Keywords:
Same-sex couples, same-sex marriage, registered partnership,  divorce, register data

Innledning og bakgrunn

I Norge har likekjønnede par siden 1993 kunnet inngå samliv på linje med ekteskap, i årene 1993–2008 i form av registrerte partnerskap og fra 2009 som ekteskap. Tidligere analyser av alle som inngikk registrert partnerskap, omfattet det vi i vid forstand kan kalle pionérene. De inngikk partnerskap i perioden 1993 til 2001, da fenomenet var forholdsvis ukjent, selv om den nye samlivsformen fikk mye medieoppmerksomhet. Disse tidligere studiene viste at det var en overvekt av mannlige par av dem som valgte å formalisere samlivet og at likekjønnede par, og særlig par med to kvinner, hadde høyere skilsmisserisiko enn ulikekjønnede par (Andersson, Noack, Seierstad og Weedon-Fekjær 2006; Noack, Seierstad og Weedon-Fekjær 2005).

Flere partnerskap, mindre justeringer av regelverket og ikke minst innføringen av den nye ekteskapsloven i 2009 har utvilsomt bidratt til å alminneliggjøre de likekjønnede samlivene, kanskje også til å gjøre det lettere å leve i likekjønnede samliv og indirekte minske skilsmisserisikoen i disse samlivene. I de senere år har det vært en overvekt av kvinner blant dem som inngår partnerskap og likekjønnede ekteskap. I tillegg har det vært en kraftig vekst i andelen kvinnepar med barn (Statistisk sentralbyrå 2016). Det gir grunn til å spørre om rekrutteringen blant kvinner er annerledes enn i de første årene, og om eventuelle «nye» kvinnegrupper vil ha en lavere skilsmisserisiko enn dem som var av de første til å inngå partnerskap?

Med innføringen av den nye ekteskapsloven i 2009, fikk registrerte partnere muligheten til å omgjøre partnerskapet til et ekteskap. En slik omgjøring har ingen praktisk betydning, og rettighetene er de samme enten du er registrert partner eller gift. Men hvor mange har likevel ønsket en slik omgjøring, og har noen grupper registrerte partnere vært mer ivrige på å gjøre om partnerskapet til et ekteskap enn andre?

I denne artikkelen undersøker vi samlivsdynamikken til norske likekjønnede par som formaliserte samlivene sine i perioden 1993 til og med 2010. Vi presenterer først deskriptiv statistikk over alle parene, og ser om parenes kjennetegn har endret seg over tid. Dernest undersøker vi om forskjellene i skilsmisserisiko mellom kvinnepar og mannspar er blitt mindre, og anvender multivariate analyser for å se om eventuelle kjønnsforskjeller vedvarer når vi samtidig tar hensyn til en rekke andre kjennetegn ved parene, som utdanning, barn og bosted. Til sist ser vi på hvor mange og hvem som har valgt å konvertere et partnerskap til ekteskap. Analysene er basert på registerdata over alle registrerte partnerskap (1993–2008) og likekjønnede ekteskap (2009–2010). Parene følges ut 2011. I datasettet inngår også alle ulikekjønnede ekteskap inngått i samme periode.

Tidligere studier av samlivsdynamikk blant likekjønnede par

Internasjonalt har studier av likekjønnede par lange tradisjoner. Det dreier seg for det meste om kvalitative studier, men det er også gjort en rekke kvantitative analyser (se Moore og Stambolis-Ruhstorfer (2013) for en oversikt over forskningen). Et gjennomgående problem i studier av likekjønnede parforhold er imidlertid mangelen på representative utvalg. Dette problemet ble drøftet allerede i den såkalte Kinsey-rapporten (Kinsey, Pomeroy og Martin 1948). Antallet homofile og lesbiske i befolkningen er såpass beskjedent at representative spørreundersøkelser har vansker med å fremskaffe et tilstrekkelig antall individer å analysere på. Det har også vært innvendt at mange spørreundersøkelser om familie og samliv er konstruert uten tanke på homofile og lesbiske, og at dette kan bidra til underrapportering av likekjønnede forhold (Hoem mfl. 2000). Nasjonalt som internasjonalt har en derfor som oftest måtte bruke andre utvalgsmetoder, som for eksempel snøballrekruttering, selvrekrutterte utvalg og medlemskap i ulike interesseforeninger. Basert på denne type utvalg vil det ofte være vanskelig å si hvor generaliserbare og representative funnene er. Selv når en studerer et mye bredere felt som seksuell identitet og levekår, har det vist seg vanskelig å unngå denne type problemer (Andersen og Malterud 2013; Normann og Gulløy 2010).

Et annet problem ved studier av lesbiske og homofile, også det grundig behandlet allerede i Kinsey-rapporten, er hvordan en best kan definere seksuell legning og identitet. En løsning er å la respondentene definere seg selv, en annen er å måle omfanget og typen av seksuell kontakt med personer av samme kjønn. I de senere år har imidlertid flere forskere stilt seg kritiske til å benytte rigide inndelinger av typen homofile, lesbiske og heteroseksuelle og heller vektlagt at seksuell identitet vil kunne være flytende og kunne skifte over tid (se for eksempel Pedersen og Kristiansen 2003). Det er anslått at 4–9 prosent av alle menn og om lag 4 prosent av alle kvinner har hatt minst en seksualpartner av samme kjønn (Black, Gates, Sanders og Taylor 2000; Lauman, Gagnon, Michael og Michals 1994; Spira, Leridon og Gray 1993). Disse anslagene er basert på større representative intervjuundersøkelser. Hvor stabile slike anslag er over tid og hvor overførbare de er fra samfunn til samfunn, er imidlertid usikkert.

Da Norge i 1993 innførte registrerte partnerskap fikk vi muligheter for å studere en komplett befolkning, nærmere bestemt likekjønnede par som valgte å formalisere forholdet gjennom å inngå partnerskap. Det åpnet for ny kunnskap som ikke var beheftet med manglende representativitet. Lengst erfaring med likekjønnede ekteskap har Danmark, som innførte registrert partnerskap allerede i 1989. Med unntak av de nordiske landene som alle startet med å innføre registrert partnerskap, er likekjønnede ekteskap av ganske ny dato i de fleste land. Av den grunn finnes det enn så lenge ganske få studier av hvordan det går med disse samlivene. De fleste andre land har heller ikke samme muligheter for å koble sammen registerinformasjon slik vi har i Danmark, Sverige og Norge.

Gjennom registeropplysninger om samtlige registrerte partnere undersøkte Noack, Seierstad og Weedon-Fekjær (2005) hva som kjennetegnet dem som inngikk partnerskap i Norge i de første årene (1993–2001), samt studerte varigheten av disse samlivene. Studien viste at sammenliknet med ekteskap mellom par av motsatt kjønn, var de registrerte partnerne gjennomgående eldre (spesielt mennene), hadde større aldersavstand til partneren, var oftere bosatt i større byer, hadde et større innslag av personer fra utlandet og hadde noe høyere utdanningsnivå enn par av motsatt kjønn. Når det gjaldt skilsmisserisikoen, var sannsynligheten for brudd vesentlig større i kvinneparene enn der to menn hadde inngått registrert partnerskap.

Analyser av svenske data viste dessuten at skilsmisserisikoen gjennomgående var høyere blant de likekjønnede enn blant de ulikekjønnede parene og, som nevnt, spesielt høy for kvinnepar. Det var store likhetstrekk mellom Norge og Sverige når det gjaldt skilsmisserisikoen i de registrerte partnerskapene og kjennetegn ved dem som inngikk partnerskap i disse første årene (Andersson mfl. 2006). I et nyere arbeid er det også gjort en del beregninger for Danmark (Andersson og Noack 2011). De danske analysene avviker noe fra de norske og svenske studiene, men alt i alt er forskjellene landene imellom små.

Den hittil nyeste analysen av norske registrerte partnerskap og likekjønnede ekteskap reiste spørsmål om foreldreskap har samme beskyttende effekt for ulike typer par. Wiik, Seierstad og Noack (2014) fant at likekjønnede par med barn generelt har lavere skilsmisserisiko enn barnløse par. Separate analyser av mannlige og kvinnelige par viser imidlertid at mannlige par med felles barn hadde høyere skilsmisserisiko enn sine barnløse motparter. En forklaring på denne kjønnsforskjellen kan være at prosessen med å få barn er særlig langvarig og komplisert for mannlige par. Dessuten er det hittil svært få mannlige par som er registrert som foreldre til et felles barn (under 3 prosent), og det kan tenkes at disse parene møtes med mer motstand og fordommer enn andre par med barn (Wiik mfl. 2014).

Registrerte partnerskap og likekjønnede ekteskap – hva sier loven?

Lov om registrert partnerskap ble innført i 1993 med virkning fra 1. august samme år. Den ga likekjønnede par rettigheter og plikter på linje med gifte, med unntak av mulighet for å bli vurdert som adoptivforeldre og adgang til assistert befruktning. Den hjemlet heller ingen «pater est»-regel på linje med det som gjelder for gifte, altså at den mannen mor er gift med ved fødselen er barnets far. Kvinner som fikk barn etter at de var blitt registrerte partnere fikk således ikke automatisk registrert sin partner som medmor. Det var også knyttet strengere regler til statsborgerskap og bosted enn det som gjaldt for dem som ønsket å gifte seg. Fra 2002 fikk registrerte partnere adgang til såkalt stebarnsadopsjon.

Med virkning fra 1. januar 2009 fikk vi en ny ekteskapslov som ga lesbiske og homofile rett til å inngå ekteskap i likhet med heterofile. Inngåelse kunne skje hos notarius publicus eller ved Human-etisk forbund, men ikke i Den norske kirke. I april 2016 ble det imidlertid åpnet for kirkelig vigsel, og besluttet at det skal utarbeides en ny felles liturgi for alle par.

Fra 1. januar 2009 ble lesbiske samboere og ektefeller også gitt rett til å bli vurdert for assistert befruktning. Biologisk mors samboer/ektefelle fikk fra samme tidspunkt status som medmor ved barnets fødsel, gitt at vedkommende i forkant hadde gitt samtykke til assistert befruktning og at det dreide seg om såkalt åpen sæddonor. De som hadde søkt slik hjelp i land der det ikke er krav til at donor skal være kjent, ville imidlertid fortsatt være avhengig av stebarnadopsjon. I Danmark har inseminasjon med sæd fra anonym donor vært tilgjengelig siden 1999, og mange lesbiske norske kvinner har benyttet seg av dette tilbudet (Stiklestad, 2012).

Samtidig med at den nye ekteskapsloven trådte i kraft opphørte adgangen til å inngå registrert partnerskap. Registrerte partnere som ønsker det kan med en enkel melding konvertere partnerskapet til ekteskap slik at deres formelle sivilstand blir gift, ikke registrert partner. De som ikke ønsket det, beholder sin status som registrert partner. Som tidligere nevnt, er det ingen praktiske eller juridiske forskjeller mellom de to samlivsformene. Det kan likevel være viktige symbolske forskjeller mellom registrerte partnerskap og ekteskap, som at registrerte partnerskap var forbeholdt likekjønnede par. Mange par kan derfor ha ønsket å gjøre om partnerskapet til et ekteskap for å markere full likestilling med ulikekjønnede par.

Også i de øvrige skandinaviske landene er ordningen med registrert partnerskap erstattet av adgang til ekteskap for likekjønnede par (Sverige i 2009 og Danmark i 2012). I alle de nordiske landene var registrert partnerskap med få unntak så ekteskapslikt at analyser av registrerte partnerskap kan sidestilles med analyser av likekjønnede ekteskap (Chamie og Mirkin 2011).

Adgangen til å inngå likekjønnede ekteskap er i de senere årene også innført i flere land. Noen, som Nederland og Belgia, har etablert ordninger som tilsvarer våre registrerte partnerskap og ekteskapsloven fra 2009. Andre land, som for eksempel Frankrike, har ordninger som i praksis gir mer begrensende rettigheter sammenlignet med ulikekjønnede ekteskap.

Utviklingen i registrerte partnerskap og likekjønnede ekteskap

Ifølge tall fra den løpende befolkningsstatistikken ble det fra 1993 til 2008 inngått 2 718 registrerte partnerskap, mens det i perioden 2009 til 2015 ble inngått 1 896 likekjønnede ekteskap i Norge. Totalt 4 614 registrerte partnerskap og ekteskap tilsvarer mindre enn 1 prosent av alle ekteskap inngått i de samme årene (Statistisk sentralbyrå 2016).

Som figur 1 viser, var det forholdsvis mange som inngikk registrert partnerskap rett etter at loven ble innført. Tallene for 1993 er relativt sett enda høyere fordi loven først ble gjort gjeldende fra og med august dette året. De høye tallene i den første tiden skyldes rimeligvis at flere kan ha ventet lenge på adgangen til å formalisere forholdet sitt. Et lignende mønster så vi i Sverige og Danmark (Andersson og Noack 2011). Tilsvarende var det en liten nedgang i registrerte partnerskap i 2008, altså året før den nye ekteskapsloven trådte i kraft. Også her er det rimelig å tro at noen kan ha ønsket å vente til de kunne inngå ekteskap. Etter en topp i 2009 gikk tallene noe ned igjen i de påfølgende årene, før de begynte å stige igjen i 2014. I 2015 ble det i alt inngått 300 likekjønnede ekteskap, hvorav 187 (62 prosent) var mellom to kvinner. Dette er det høyeste antallet så langt. Utviklingen for hele perioden viser at det på 1990-tallet i gjennomsnitt var 127 inngåelser per år, mens det i årene siden har økt nokså jevnt til rundt 270 likekjønnede ekteskap per år siden 2009.

Figur 1 Årlig antall registrerte partnerskap (1993-2008) og likekjønnede ekteskap (2009–2015). Kvinner og menn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (2016)

Mens det i de første årene var en overvekt av menn som inngikk likekjønnede parforhold, har det fra 2006 vært en overvekt av kvinner. Som vist i figur 1, har antall homofile par holdt seg på et nokså jevnt nivå i de siste årene, mens antallet lesbiske par har fortsatt å øke. En slik økende feminiseringen har vi også sett i andre land, blant annet i Sverige, Danmark og Nederland (Kolk og Andersson 2016; Andersson og Noack 2011). Rydström (2011) har påpekt at selv om de fleste homofile og lesbiske ønsket lovendringene velkomne, så var enkelte lesbiske feminister ikke spesielt positive. Om den økende overvekten av kvinnelige par skyldes at slike synspunkter etter hvert har tapt terreng, er vanskelig å si. En annen, og kan hende vel så viktig, forklaring er knyttet til mulighetene for å skaffe seg barn. Biologi og lovverk gjør dette enklere for kvinne- enn for mannsparene. Det er også studier som finner at lesbiske kvinner oftere enn homofile menn ønsker seg barn (Hegna, Kristiansen og Moseng 1999).

I følge den offisielle statistikken ble det født totalt 429 barn i registrerte partnerskap og likekjønnede ekteskap mellom 2006 og 2011. Av disse var 229 født i partnerskap (2006–2011) og 200 i ekteskap (2009–2011). De som kommer med her er levendefødte barn i ekteskap og registrerte partnerskap mellom to kvinner. Dette tallet er litt lavere enn det som fremgår av våre analyser, der vi har lagt en noe videre definisjon av barn i likekjønnede forhold til grunn.

Data og metode

I denne artikkelen bruker vi registerdata fra Statistisk sentralbyrå over alle inngåtte registrerte partnerskap (1993–2008) og inngåtte likekjønnede ekteskap (2009–2010), inkludert opplysninger om konverteringer og oppløsninger av disse samlivene til og med 2011. For å kunne sammenligne med de ulikekjønnede ekteskapene har vi også koblet sammen vielser og skilsmisser blant disse. Totalt har vi data om 3 422 likekjønnede par og 407 496 ulikekjønnede par. Fra andre sentrale registre har vi fått informasjon om ektefellenes barn, innvandring og utvandring, bosted og utdanning. Disse dataene inneholder dessverre ingen opplysninger om likekjønnede samboerskap og deres varighet.

Registerdata har sine sterke og svake sider. Til forskjell fra intervjuundersøkelser, er datasettet i svært beskjeden grad beheftet med frafallsproblemer. Variabeltilfanget er imidlertid begrenset, og det dreier seg kun om noen få rene atferdsvariable. Vi har ingen data om de mange atferdsvariablene som ikke inngår i noen registre, eller om holdninger, normer og verdier knyttet til likekjønnede parforhold.

I analysene av konvertering av registrerte partnerskap til ekteskap inkluderes alle registrerte partnerskap inngått 1993 til og med 2008. Vi ser på omgjøringer i perioden 2009 til og med 2011 blant par som ikke hadde gått fra hverandre. Totalt dreier det seg om 2 146 registrerte partnerskap. Den avhengige variabelen i disse analysene har verdiene ikke omgjort (0) og omgjort (1), og vi bruker logistisk regresjonsanalyse for å analysere forskjeller i tilbøyeligheten til omgjøring, kontrollert for andre tilgjengelige kjennetegn.

I analysene av skilsmisser i de ulike typene samliv har vi brukt en variant av forløpsanalyse, en såkalt proporsjonal hasard-modell eller Cox-regresjon (se for eksempel Lyngstad (2010) for en innføring i forløpsanalyse). Her følges hvert enkelt par fra inngåelsen av det registrerte partnerskapet eller ekteskapet til en eventuell skilsmisse. Par som ennå ikke har skilt seg ved utgangen av 2011 sensureres, det vil si tas ut av datasettet slik at de ikke lenger inngår i risikopopulasjonen (nevneren). Det samme gjelder dersom en av partnerne dør eller begge flytter ut av landet. Tiden vi analyserer over, er dager siden inngåelsen av ekteskapet. Vi ser på parenes skilsmisserisiko i perioden 1993 til og med 2011. Den maksimale varigheten er 18 år og 5 måneder.

Uavhengige variable

I tillegg til samlivstype (mannspar, kvinnepar og ulikekjønnede par), er flere andre kjennetegn ved parene tatt med. Dette er kjennetegn som vanligvis inngår i skilsmissestudier (se Lyngstad og Jalovaara (2010) for en gjennomgang av nyere internasjonale studier av skilsmisse), og kjennetegn som også har vist seg å være av betydning for samlivsbrudd blant lesbiske og homofile (Andersson mfl. 2006; Kalmijn, Loeve og Manting 2007; Lau 2012). Utdanningsnivå er en sentral variabel i studier av skilsmisse, og i Norge er det slik at høyt utdannede personer og par har en lavere skilsmisserisiko enn de med lavere utdanning (Lyngstad og Jalovaara 2010). I våre analyser grupperte vi parets utdanningsnivå i fem kategorier: 1: Begge partnerne har grunnskoleutdanning; 2: en av partnerne har fullført en videregående utdanning; 3: begge har fullført en videregående utdanning; 4: en av partnerne har fullført en universitets- eller høyskoleutdanning og 5: begge har fullført en universitets- eller høyskoleutdanning. Vi laget også en variabel som måler parets gjennomsnittsalder, delt inn i fire kategorier: partnerne er i gjennomsnitt yngre enn 31 år (1); 31–35 år (2); 36–40 år (3) og eldre enn 40 år (4). Aldersdifferansen mellom partnerne fanges opp av en variabel med følgende tre verdier: mindre enn 4 års aldersdifferanse (1), 4–8 års aldersdifferanse (2), og 9 år eller mer (3).

Videre kontrollerer vi for om en eller begge partnerne ble registrert som foreldre til et eller flere barn mens de levde i et registrert partnerskap eller ekteskap. Denne variabelen er tidsvarierende og oppdateres fortløpende (årlig) i de multivariate skilsmisseanalysene. I analysene av omgjøring fra registrert partnerskap til ekteskap skiller vi mellom par som ble foreldre mens de var registrerte partnere (1) og de som ikke ble det (0). I den offisielle statistikken er det barn født i registrerte partnerskap og likekjønnede ekteskap som registreres. Det vil si barn som er født av en mor som var registrert partner eller gift med en annen kvinne da barnet ble født. Vår definisjon av barn i registrerte partnerskap og likekjønnede ekteskap inkluderer også de barna som ble født før mor eller far inngikk registrert partnerskap/giftet seg med en av samme kjønn, og som siden har fått begge partnerne registrert som sine to foreldre gjennom stebarnsadopsjon. I tillegg til eventuelle felles barn, kontrollerer vi for om en eller begge partnerne har barn fra et tidligere forhold. Dette er altså barn som partneren vil være steforelder til.

Vi laget dessuten en variabel som måler om en eller begge partnerne hadde erfaring fra et tidligere ekteskap med en partner av motsatt kjønn. For innvandrere mangler vi opplysninger om eventuelle ekteskap inngått før de kom til Norge. Vi har også laget en variabel som måler om en eller begge partnerne var utenlandske statsborgere da partnerskapet eller ekteskapet ble inngått. I begge analysene inkluderer vi dessuten en variabel som måler om parene var bosatt i hovedstadsregionen (Oslo og Akershus) eller om de bodde i andre deler av landet. For å fange opp eventuelle endringer i skilsmisserisikoen over tid, kontrollerer vi også for året partnerskapet eller ekteskapet ble inngått. Det inkluderes en dummyvariabel for hvert år i de multivariate skilsmisseanalysene. Resultatene for disse variablene viser vi imidlertid ikke i tabellene, men de er tilgjengelige på forespørsel. I analysen av konvertering kontrollerer vi dessuten for partnerskapets varighet, og denne variabelen har følgende verdier: 4 år eller kortere (1), 5–8 år (2), 9–12 år (3) og 13 år eller mer (4).

Resultater

Tabell 1 gir en oversikt over kjennetegn ved de likekjønnede og ulikekjønnede parene som inngikk registrerte partnerskap eller ekteskap i perioden 1993 til 2010. De likekjønnede parene var betraktelig eldre enn parene som bestod av en mann og en kvinne. 30 prosent av de likekjønnede parene var i gjennomsnitt eldre enn 40 år da partnerskapet/ekteskapet ble inngått, mot 18 prosent av de ulikekjønnede ekteparene. Parene med to menn var betydelig eldre enn kvinneparene. Mens 35 prosent av mannsparene i gjennomsnitt var 40 år eller eldre, var 25 prosent av kvinneparene i samme alderskategori. Også aldersforskjellen var større blant de likekjønnede enn de ulike kjønnede parene. Dette gjelder særlig registrerte partnerskap og ekteskap mellom to menn, der 40 prosent av parene hadde en aldersforskjell på 9 år eller mer.

Tabell 1 Kjennetegn ved likekjønnede registrerte partnerskap og ekteskap og ulikekjønnede ekteskap inngått 1993–2010. Prosent.

Likekjønnede parUlikekjønnede par
VariabelAllemennkvinner
Parets gjennomsnittsalder
< 31 år26,722,431,347,1
31–35 år22,020,523,721,5
36–40 år21,021,720,213,3
> 40 år30,335,424,818,2
Aldersdifferanse
< 4 år39,030,348,452,9
4–8 år32,429,935,231,5
> 8 år28,639,816,415,6
Paret har felles barn13,12,724,372,3
En/begge har tidligere barn19,714,425,435,6
Parets utdanning
Begge grunnskoleutdannet8,29,46,912,3
En videregående18,522,813,821,3
Begge videregående10,410,410,319,2
En universitet/høyskole34,437,730,727,3
Begge universitet/høyskole28,619,738,320,0
Begge norske statsborgere67,853,883,076,7
En/begge tidligere gift18,515,322,029,2
Bor i Oslo og Akershus55,359,950,225,9
Antall par3 4221 7821 640407 495

13 prosent av de likekjønnede parene hadde ett eller flere felles barn. Til sammenlikning hadde 72 prosent av de ulikekjønnede ekteparene felles barn. Felles barn var langt vanligere i kvinneparene (24 prosent) enn i mannsparene (3 prosent). Forekomsten av stebarn varierer også med samlivstype. 20 prosent av de likekjønnede parene hadde stebarn. Til sammenlikning var det nærmere 36 prosent av de ulikekjønnede ekteparene, inngått i samme periode, der en eller begge ektefeller hadde barn fra et tidligere forhold. Også stebarn var mer utbredt blant kvinnepar (25 prosent) enn mannspar (14 prosent).

De likekjønnede parene som inngikk registrert partnerskap/giftet seg i perioden, hadde gjennomgående høyere utdanning enn de ulikekjønnede. Av de likekjønnede parene var det 63 prosent der en eller begge hadde fullført universitets- eller høyskoleutdanning, mens det bare var noe under halvparten (47 prosent) av de ulikekjønnede der en eller begge hadde utdanning på høyskole/universitetsnivå (tabell 1). Høyest utdanning hadde kvinneparene. 69 prosent av dem hadde høyere utdanning mot 57 prosent av mennene,

32 prosent av de likekjønnede parene bestod av en eller to partnere som ikke hadde norsk statsborgerskap da samlivet ble formalisert. Den tilsvarende andelen blant de ulikekjønnede ekteparene var 23 prosent. Andelen med utenlandsk statsborgerskap er særlig høy blant mannsparene. I underkant av halvparten (46 prosent) av disse parene hadde en eller begge et utenlandsk statsborgerskap ved inngåelsen. Kun 17 prosent av de registrerte partnerskapene eller ekteskapene mellom to kvinner var mellom en eller to utenlandske statsborgere.

Tidligere ekteskapserfaring med en person av motsatt kjønn, er mer vanlig blant kvinner enn blant menn. Av kvinneparene var det 22 prosent der en eller begge hadde vært gift tidligere, mot 15 prosent av de likekjønnede samlivene mellom to menn. Av de ulikekjønnede ekteskapene inngått i samme periode var 30 prosent ekteskap der en eller begge var tidligere gifte. Majoriteten av de registrerte partnerne og likekjønnede ekteparene var bosatt i Oslo og Akershus (55 prosent). Ekteparene som bestod av en kvinne og en mann, var langt oftere bosatt i andre deler av landet da de giftet seg (74 prosent).

I tabell 2 viser vi kjennetegn for parene som formaliserte sine samliv i henholdsvis 1993–2001 og 2002–2010. Sett over tid, er det andelen som har felles barn som har endret seg mest. Kvinner som inngikk partnerskap/likekjønnede ekteskap i de senere år (2002–2012), har langt oftere egne barn enn dem som inngikk partnerskap i de første årene (1993–2001). Andelen mannspar med egne barn er fortsatt svært lav, mens andelen med barn blant kvinneparene som forventet har økt mye, fra 11 til 30 prosent (tabell 2).

Tabell 2 Kjennetegn ved likekjønnede registrerte partnerskap og ekteskap inngått 1993–2001 og 2002–2010. Prosent.

1993–20012002–2010
VariabelAlleKvinnerMennAlleKvinnerMenn
Parets gjennomsnittsalder
< 31 år22,523,022,229,234,922,6
31–35 år23,724,423,321,023,318,3
36–40 år22,322,622,220,219,221,4
> 40 år31,429,932,429,622,537,7
Aldersdifferanse
< 4 år39,249,332,938,948,128,2
4–8 år30,333,928,133,735,631,4
> 8 år30,516,839,027,416,240,4
Paret har felles barn5,710,92,517,530,12,9
En/ begge har tidligere barn18,124,414,120,725,814,7
Parets utdanning
Begge grunnskoleutdannet6,85,07,89,07,710,6
En videregående18,516,219,918,512,825,1
Begge videregående12,110,513,19,310,28,3
En universitet/høyskole34,830,737,434,130,738,0
Begge universitet/høyskole27,837,621,829,138,618,0
Begge norske statsborgere68,082,459,167,783,249,6
En/begge tidligere gift20,927,516,917,119,714,1
Bor i Oslo og Akershus60,846,863,451,947,357,2
Antall par1 2894957942 1331 145988

Det er også blitt et større innslag av par med gjennomsnittsalder under 31 år, men også denne endringen gjelder bare kvinner. Av mannsparene er partnerskap/ekteskap der begge er norske gått ned fra 59 prosent i første periode til 50 prosent i den siste. Her er det ingen endring for kvinneparene (tabell 2). Andelen som hadde vært gift tidligere med en person av motsatt kjønn har også gått ned over årene både for kvinne- og mannspar, men klart mest for kvinneparene. Tabell 2 viser dessuten at en noe lavere andel av mannsparene kommer fra Oslo/Akershus enn det vi så tidligere.

Hvilke par er mest stabile?

Ved utgangen av 2011 hadde 746 partnerskap og likekjønnede ekteskap blitt oppløst ved skilsmisse. Det tilsvarer 22 prosent av de i alt 3 422 likekjønnede parene som ble formalisert i perioden 1993 til 2010. I tabell 3 presenteres resultater fra to multivariate forløpsanalyser av skilsmisserisikoen til disse likekjønnede parene og de ulikekjønnede parene som giftet seg i samme periode. I den første modellen ser vi på skilsmisserisikoen til alle likekjønnede og ulikekjønnede par. Sammenliknet med ulikekjønnede gifte par, hadde likekjønnede mannspar 38 prosent høyere risiko for å skille seg, kontrollert for om de hadde felles barn, stebarn, parets gjennomsnittsalder, aldersdifferanse, utdanningsnivå, statsborgerskap, tidligere ekteskap og bosted. For kvinneparene var skilsmisserisikoen mer enn dobbelt så høy som blant de ulikekjønnede gifte parene, kontrollert for de samme variablene. Ser vi kun på de likekjønnede parene (tabell 3, modell 2), finner vi at kvinneparene hadde 71 prosent høyere risiko for å skille seg sammenliknet med mannsparene, kontrollert for de øvrige variablene som er inkludert.

Når det gjelder resultatene for de øvrige variablene som er inkludert i disse to modellene, så er de i all hovedsak i tråd med tidligere skilsmissestudier av ulikekjønnede par (for en oversikt over forskningen, se Lyngstad og Jalovaara (2010)). For det første bekrefter modellene i tabell 3 at det er en negativ sammenheng mellom parenes gjennomsnittsalder og risikoen for å skille seg. Eldre par hadde med andre ord en lavere skillsmisserisiko enn yngre par. Blant de likekjønnede parene ser vi for eksempel at par som i gjennomsnitt var eldre enn 40 år hadde 81 prosent lavere risiko for å skille seg sammenliknet med likekjønnede par som var 30 år eller yngre da de formaliserte samlivet (tabell 3, modell 2). Aldersforskjellene var noe mindre for alle par sett under ett, men også her hadde de eldste parene 67 prosent lavere skilsmisserisiko enn de yngste parene (tabell 3, modell 1). Resultatene fra de to regresjonsmodellene i tabell 3 bekrefter dessuten at risikoen for å skille seg er lavere blant jevngamle par (aldersforskjell på 3 år eller mindre) enn blant par der aldersdifferansen var 9 år eller mer.

Det å få et eller flere felles barn (etter at man har giftet seg eller inngikk registrert partnerskap) er forbundet med en reduksjon i risikoen for å skille seg. Ser vi på alle likekjønnede og ulikekjønnede par under ett (tabell 3, modell 1) reduserte det å få et barn skilsmisserisikoen med 42 prosent sammenliknet med par som ikke fikk barn. Blant de likekjønnede ekteparene og registrerte partnerne var foreldreskap forbundet med 35 prosent reduksjon av skilsmisserisikoen (tabell 3, modell 2). Å ha ett eller flere barn fra et tidligere forhold økte skilsmisserisikoen sammenliknet med ikke å ha barn fra før. Dette gjelder for alle par.

Tabell 3 Skilsmisserisiko i registrerte partnerskap og ekteskap inngått 1993–2010.

Modell 1:
alle par
Modell 2:
likekjønnede par
VariabelHasardrate95 % K.I.Hasardrate95 % K.I.
Samlivstype
Ulikekjønnede par1,00(Ref.)
Likekjønnede par, menn1,38(1,25–1,53)1,00(Ref.)
Likekjønnede par, kvinner2,28(2,06–2,53)1,71(1,44–2,02)
Parets gjennomsnittsalder
< 31 år1,00(Ref.)1,00(Ref.)
31–35 år0,75(0,73–0,77)0,54(0,45–0,66)
36–40 år0,62(0,60–0,63)0,43(0,34–0,52)
> 40 år0,33(0,32–0,34)0,19(0,15–0,24)
Aldersdifferanse
< 4 år1,00(Ref.)1,00(Ref.)
4–8 år1,08(1,06–1,10)1,07(0,90–1,28)
> 8år1,29(1,26–1,32)1,37(1,14–1,66)
Paret har felles barn0,58(0,57–0,59)0,65(0,48–0,87)
En/begge har tidligere barn1,70(1,66–1,73)1,54(1,24–1,93)
Parets utdanning
Begge grunnskoleutdannet2,52(2,44–2,60)1,63(1,22–2,18)
En videregående2,24(2,18–2,30)1,69(1,34–2,13)
Begge videregående1,65(1,60–1,70)1,47(1,11–1,95)
En universitet/høyskole1,50(1,46–1,55)1,25(1,01–1,55)
Begge universitet/høyskole1,00(Ref.)1,00(Ref.)
Begge norske statsborgere0,89(0,87–0,91)0,66(0,56–0,78)
En/begge tidligere gift1,05(1,02–1,07)1,06(0,84–1,34)
Bor i Oslo og Akershus1,08(1,06–1,10)0,87(0,75–1,00)
Antall par410 9143 422
Antall skilsmisser65 930746

Note: Statistisk signifikante estimater (p<.05) er markert med fet skrift. Begge modeller kontrollerer for året partnerskapet eller ekteskapet ble inngått.

Videre ser vi at det er klar sammenheng mellom parenes utdanning og risikoen for skilsmisse. Den aller laveste skilsmisserisikoen finner vi blant par der begge har fullført universitets- eller høyskoleutdanning. Par der begge eller en er grunnskoleutdannet har den høyeste skilsmisserisikoen, kontrollert for de øvrige variablene. Dette funnet gjelder også for både likekjønnede og ulikekjønnede par. Partnernes statsborgerskap ser også ut til å henge sammen med skilsmisserisikoen. Nærmere bestemt ser vi av tabell 3 at likekjønnede og ulikekjønnede par der en eller begge var norske statsborgere hadde en lavere skilsmisserisiko enn par der en eller begge var utenlandske statsborgere. Denne sammenhengen var særlig sterk blant de likekjønnede parene, der de «helnorske» parene hadde 34 prosent lavere skilsmisserisiko enn par der en eller begge partnerne var utenlandske statsborgere (tabell 3, modell 2).

Hvor mange og hvem har gått fra registrert partnerskap til ekteskap?

754 registrerte partnere hadde konvertert til ekteskap ved utgangen av 2011. Det tilsvarer 35 prosent av de registrerte partnerskapene som fortsatt var intakte. De aller fleste av konverteringene (87 prosent) skjedde i 2009, det vil si det første året med ny ekteskapslov. 9 prosent av omgjøringene ble registrert i 2010 og 5 prosent i 2011.

Forholdsvis flest konverteringer har det vært i de registrerte partnerskapene inngått i de senere år. Av dem som inngikk partnerskap det siste året loven var gjeldene, har nærmere halvparten (48 prosent) konvertert til ekteskap (se figur 2). I partnerskapene inngått i det første tiåret etter at loven om registrerte partnerskap trådte i kraft, er andelen konverteringer klart lavere. For eksempel hadde om lag 25 prosent av parene som inngikk registrerte partnerskap i årene 1995 til 1997 valgt å konvertere til ekteskap innen utgangen av 2011.

Figur 2 Konvertering fra registrert partnerskap til ekteskap etter inngåelsesår. Prosent.


Kvinneparene har oftere gjort om partnerskapet til et ekteskap enn hva tilfellet er for menn, henholdsvis 44 prosent og 28 prosent (se tabell 4). Par som gjorde om partnerskapet til et ekteskap hadde oftere barn, men sjeldnere barn fra tidligere, enn par som fortsatte som registrerte partnere (tabell 4). Par som gjorde om partnerskapet til ekteskap, hadde dessuten høyere utdanning enn parene som ikke endret status. Det var særlig mange par der begge partnerne hadde fullført en høyere utdanning som hadde valgt konvertering (37 prosent). Tabell 4 viser også at en høyere andel av parene som gjorde om partnerskapet til ekteskap bestod av to norske statsborgere og at de oftere var bosatt i Oslo og Akershus. Par som hadde valgt å fortsette partnerskapet, var eldre og aldersforskjellen mellom partnerne var noe større enn blant par som hadde valgt konvertering.

Tabell 4 Kjennetegn ved intakte likekjønnede registrerte partnerskap inngått 1993–2008 som har/ikke har blitt omgjort til likekjønnede ekteskap 2009–2011. Prosent eller gjennomsnitt (standardavvik i parentes).

AlleOmgjortIkke omgjort
Kjønn
Mannlige par562872
Kvinnelige par444455
Parets gjennomsnittsalder
<31 år202617
31–35 år212519
36–40 år222122
> 40 år372841
Aldersdifferanse
<4 år384534
4–8 år333532
> 8 år292034
Paret har felles barn12189
En/begge har tidligere barn181521
Parets utdanning
Begge grunnskoleutdannet7410
En videregående171420
Begge videregående10911
En universitet/høyskole353636
Begge universitet/høyskole313723
En/begge tidligere gift181319
Bor i Oslo og Akershus586455
Partnerskapets varighet8,15 (4,78)6,2 (4,59)9,19 (4,49)
Begge norske statsborgere687963
Antall/%2 146752 / 35 %1 395 / 65 %

Tabell 5 Logistisk regresjonsanalyse av omgjøring av registrerte partnerskap til ekteskap. Oddsrater med 95 % konfidensintervall

Modell 1:Modell 2:
VariabelOddsrate95 % K.I.Oddsrate95 % K.I.
Kjønn
Mannlige par1,00(Ref.)1,00(Ref.)
Kvinnelige par1,33(1,07–1,67)1,21(0,96–1,51)
Parets gjennomsnittsalder
<31 år1,00(Ref.)1,00(Ref.)
31–35 år0,86(0,64–1,16)0,86(0,64–1,17)
36–40 år0,69(0,51–0,94)0,67(0,49–0,92)
> 40 år0,51(0,38–0,68)0,47(0,35–0,64)
Aldersdifferanse
<4 år1,00(Ref.)1,00(Ref.)
4–8 år0,84(0,67–1,06)0,86(0,68–1,08)
> 8 år0,65(0,50–0,84)0,72(0,55–0,94)
Paret har felles barn1,03(0,75–1,42)1,01(0,73–1,38)
En/begge har tidligere barn0,93(0,66–1,29)0,86(0,62–1,21)
Parets utdanning
Begge grunnskoleutdannet0,24(0,15–0,40)0,32(0,25–0,53)
En videregående0,47(0,34–0,64)0,56(0,40–0,77)
Begge videregående0,62(0,43–0,88)0,58(0,41–0,83)
En universitet/høyskole0,70(0,55–0,88)0,80(0,63–1,02)
Begge universitet/høyskole1,00(Ref.)1,00(Ref.)
Tidligere gift0,89(0,64–1,24)0,88(0,63–1,24)
Bor i Oslo og Akershus1,64(1,33–2,01)1,63(1,33–2,00)
Partnerskapets varighet
<5 år1,001,00
5–8 år0,32(0,25–0,41)0,32(0,25–0,41)
9–12 år0,26(0,20–0,34)0,25(0,19–0,34)
>12 år0,22(0,16–0,30)0,21(0,15–0,28)
Begge norske statsborgere1,93(1,51–2,48)
Antall par2,1462,146
Antall omgjøringer751751

Note: Statistisk signifikante estimater (p<.05) er markert med fet skrift.

Multivariate analyser av konvertering gir et noe annet bilde enn det den deskriptive statistikken viste. Kontrollert for statsborgerskap og en del øvrige kjennetegn er oddsen for konvertering ikke lenger statistisk signifikant (p<0.05) høyere for kvinner enn for menn (se tabell 5, modell 1 og 2). At flere kvinner enn menn har valgt å konvertere partnerskapet til ekteskap skyldes, med andre ord, at langt flere mannlige enn kvinnelige par består av en eller to utenlandske statsborgere.

Ser vi på de andre variablene inkludert i modell 2 i tabell 5, hadde eldre par (36 år eller eldre) lavere odds for å konvertere enn par som var yngre (30 år eller yngre). Også aldersdifferansen mellom partnerne har betydning. Par med aldersdifferanse større enn 8 år hadde 28 prosent lavere odds for å ha konvertert enn jevngamle par (+/– 3 år). Videre bekrefter resultatene i tabell 5 at registrerte partnere bosatt i hovedstadsområdet hadde større tilbøyelighet til å gjøre om partnerskapet til ekteskap enn registrerte partnere bosatt andre steder i landet. I tråd med den deskriptive statistikken i tabell 4 hadde parene med lengst varighet minst tilbøyelighet for å konvertere til ekteskap. Dette gjaldt særlig parene som hadde vært registrerte partnere i 12 år eller mer, som hadde 79 prosent lavere odds for å konvertere til ekteskap enn dem som hadde vært registrerte partnere i mindre enn fem år.

Til sist ser vi av tabell 5 at par der begge hadde fullført en høyere utdanning var klart mer tilbøyelige til å gjøre om partnerskapet til ekteskap enn par som ikke hadde høyere utdanning, kontrollert for de øvrige variablene. For eksempel hadde par der begge var grunnskoleutdannet 68 prosent lavere odds for å konvertere det registrerte partnerskapet til et ekteskap sammenliknet med par der begge hadde en utdanning på universitets- eller høyskolenivå.

Oppsummering og drøfting

I Norge har det siden 1993 vært adgang til å inngå likekjønnede samliv på linje med ekteskap, i årene 1993–2008 i form av registrert partnerskap og fra 2009 som ekteskap. I løpet av disse årene har det vært en økning i årlige antall inngåelser fra i gjennomsnitt 127 per år på 1990-tallet til rundt 270 per år siden 2009. Veksten i de senere år er utelukkende blant kvinnepar, og fra 2006 har kvinnepar vært i flertall blant dem som har inngått registrert partnerskap eller ekteskap. Sammenlignet med ulikekjønnede ekteskap er de likekjønnede samlivene en ganske beskjeden gruppe, og utgjør mindre enn én prosent av alle ekteskap mellom kvinner og menn inngått i perioden 1993 til 2015 (Statistisk sentralbyrå 2016).

Analysene i denne artikkelen er basert på registerdata over alle partnerskap og likekjønnede ekteskap inngått 1993 til 2010. Våre analyser viser for det første at kjennetegnene ved de likekjønnede parene i all hovedsak er slik de var i de aller første årene. Men andelen par med felles barn er markant endret fra de første årene. I 1993–2001 var det bare 6 prosent av parene som hadde ett eller flere felles barn mot 18 prosent i 2002–2010. Det er i første rekke kvinnepar som har felles barn, om lag tre av ti i den siste perioden. For øvrig har andelen som tidligere har vært gift med en partner av motsatt kjønn gått noe ned, og kvinneparene er gjennomgående blitt noe yngre. For menn inkluderer nå rundt halvparten av alle par en eller to utenlandske statsborgere, mens dominansen av par fra hovedstadsregionen er gått noe ned.

Sammenholdt med ulikekjønnede ektepar er de som inngår partnerskap/ likekjønnede ekteskap fortsatt noe eldre og det er større aldersforskjell mellom ektefellene. Dette gjelder særlig mannsparene. De likekjønnede parene har dessuten noe høyere utdanning enn de ulikekjønnede. Av mannsparene er andelen der ektefellen er utenlandsk statsborger betydelig høyere enn i de ulikekjønnede parene. En forklaring kan være at det ikke er mulig for likekjønnede par å formalisere samlivet i de aller fleste andre land. De likekjønnede parene er også langt oftere bosatt i hovedstadsområdet enn de ulikekjønnede parene.

De første studiene av skilsmisserisiko i registrert partnerskap omfattet partnerskap inngått 1993–2001 med en maksimal varighet på godt og vel 8 år. Analysene viste en overrisiko for skilsmisse blant kvinnepar og en mer moderat overrisiko for mannspar sammenlignet med par av motsatt kjønn (Andersson mfl. 2006). I de analysene vi har presentert her, ser vi på alle registrerte partnerskap/ekteskap inngått 1993–2010. I forløpsanalyser fulgte vi disse parene ut 2011, noe som gir en maksimal varighet på godt og vel 18 år. Selv med betydelig lenger varighet finner vi ingen endring i forskjellene i skilsmisserisiko sammenlignet med den første studien.

I utgangspunktet forventet vi videre at økningen av kvinnepar med barn hadde redusert kvinneparenes overrisiko for brudd siden felles barn har vist seg å gi mindre skilsmisserisiko for ulikekjønnede par (Lyngstad og Jalovaara 2010). Heller ikke denne antakelsen ble bekreftet. Selv når vi tar hensyn til om parene har felles barn eller ikke, har kvinnepar en markant overrisiko for skilsmisse sammenliknet med både mannlige par og de ulikekjønnede ekteparene. Dette funnet er i tråd med en nyere svensk studie som ser på skilsmisse blant likekjønnede par i perioden 1995 til 2012 (Kolk og Andersson 2016). Denne svenske studien finner imidlertid at ulikekjønnede par og likekjønnede mannlige par har lik skilsmisserisiko på slutten av perioden. Dessverre har vi kun tilgang til data om skilsmisser fram til og med 2011. Ytterligere studier trengs for å avgjøre om forskjellene mellom ulikekjønnede og likekjønnede par er blitt mindre i Norge i de aller seneste årene.

Som nevnt finnes det relativt få representative studier av bruddrisiko i likekjønnede samliv, og funnene er heller ikke entydig når det gjelder forskjeller i bruddrisiko. Mens de likekjønnede kvinneparene har overrisiko for brudd i samtlige av de skandinaviske landene, så har Kalmijn med kolleger (2007) vist at i Nederland er bruddrisikoen større for manns- enn for kvinneparene. Juridisk er det ingen forskjell på å oppløse et likekjønnet eller ulikekjønnet ekteskap. Som en forklaring på den høyere bruddrisikoen blant likekjønnede par, har det vært hevdet at par som lever i mindre aksepterte former for samliv, i en bruddsituasjon kan tenkes å oppleve mindre forventninger og støtte fra omgivelsene til å fortsette samlivet (Lau 2012). Om så er tilfelle, skulle en forvente at ettersom likekjønnede ekteskap ble mer dagligdagse og fikk mer aksept, så ville også overrisikoen for brudd kunne tenkes å bli mindre. Vi fant imidlertid ingen støtte for en slik hypotese i våre analyser.

Da den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 2009, kunne registrerte partnere som ønsket det med en enkel melding konvertere partnerskapet til ekteskap slik at deres formelle sivilstand ble gift, ikke registrert partner. En slik omgjøring var i all hovedsak symbolsk, da registrerte partnere er likestilt med gifte par og rettighetene er de samme enten parene er registrert partnere eller gifte. Siden registrert partnerskap var forbeholdt likekjønnede par, kan det tenkes at mange par ønsket å endre sivilstand til gift for å markere full likestilling med ulikekjønnede par. Til nå har vi hatt lite kunnskap om hvor mange og hvilke par som har valgt å konvertere partnerskapet til et ekteskap. Resultatene fra denne artikkelen viste at 751 par hadde valgt å endre formell sivilstand til gift i løpet av den nye ekteskapslovens tre første år. Dette tilsvarer 35 prosent av alle partnerskapene inngått 1993 til 2008 som fortsatt var intakte i 2009.

Vi fant også at en høyere andel av kvinnelige registrerte partnere (44 prosent) hadde valgt å konvertere til ekteskap sammenliknet med mannlige registrerte partnere (28 prosent). I multivariate modeller ble imidlertid denne kjønnsforskjellen redusert når vi kontrollerte for deres øvrige kjennetegn. Når vi i tillegg kontrollerte for de registrerte partnernes statsborgerskap, minsket kjønnsforskjellen ytterligere og var ikke lenger statistisk signifikant. Resultatene våre tyder med andre ord på at det ikke er parenes kjønn i seg selv, men snarere forskjeller i de mannlige og kvinnelige parenes andre kjennetegn, som er viktigst. Siden en høyere andel av de mannlige enn kvinnelige parene består av en eller to utenlandske statsborgere, og denne variabelen samtidig var sterkt positivt korrelert med omgjøring, konkluderer vi med at partnernes statsborgerskap er viktigere enn deres kjønn.

Internasjonalt er representative studier av lesbiske og homofile samliv mangelvare. I så måte er våre registeranalyser viktige bidrag. Etter hvert som stadig flere land innfører adgang til likekjønnede ekteskap vil også mulighetene for komparative studier bli større. Uansett gir registerdata et begrenset tilfang av mulige forklaringsvariable, og de gir heller ikke anledning til å trekke inn holdningsvariable. Overrisikoen for brudd i likekjønnede partnerskap og ekteskap synes så langt grundig dokumentert. En nærmere forklaring av overrisikoen for brudd og spesielt den vedvarende overrisikoen for kvinnepar, kan slik vi ser det, trenge ytterligere analyser gjennom representative spørreundersøkelser eller kvalitative studier.

Litteratur

Anderssen, N. og K. Malterud (2013) Seksuell orientering og levekår, Bergen: Uni Research Helse, goo.gl/y9dHMh.

Andersson, G. og T. Noack (2011) Legal advances and demographic developments of same-sex unions in Scaninavia. Zeithschrift für Familienforshung, Sonderheft, 2010:87–101.

Andersson, G., T. Noack, A. Seierstad og H. Weedon-Fekjær (2006) The demographics of same-sex marriages in Norway and Sweden, Demography, 43(1):79–98. DOI:10.1353/dem.2006.0001.

Black, D., G. Gates, S. Sanders og L. Taylor (2000) Demographics of the gay and lesbian population in the United States: Evidence from available systematic data sources. Demography, 37(2):139–54. DOI:10.2307/2648117.

Chamie, J. og B. Mirkin (2011) Same–sex marriage: A new social phenomenon. Population and Development Review, 37(3):529–551. DOI: 10.1111/j.1728-4457.2011.00433.x.

Hegna, K., H.W. Kristiansen og B.U. Moseng (1999) Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile men, Rapport 1/99, Oslo: NOVA. goo.gl/ATXtAJ.

Hoem, J.M., A. Aassve, G. Andersson, P.B. Munoz, F.C. Billari, H. Engelhardt, A. Fürnkranz-Prskawetz, K. Hank, J. Huinink, H.-P. Kohler, A. Kohlmann, M.R. Kreyenfeld, G.R. Neyer og A. Vikat (2000) Concepts for a second round of fertility and family surveys in Europe with particular attention paid to persons of reproductive/working age, i Generations and Gender Programme: Exploring Future Research and Data Collection Options, s. 59–104, Genève: United Nations Economic Commision for Europe/United Nations Population fund.

Kalmijn, M., A. Loeve og D. Manting (2007) Income dynamics in couples and the dissolution of marriage and cohabitation, Demography, 44(1):159–179. DOI: 10.1353/dem.2007.0005.

Kinsey, A.C., W.B. Pomeroy og C.E. Martin (1948) Sexual behaviour in the human male, Philadelphia/London: W.B. Saunders.

Kolk, M. og G. Andersson (2016) Two decades of same-sex marriage in Sweden: A demographic account. Presentasjon på det årlige møtet til Population Association of America, Washington D.C. 01.04.2016.

Lau, C.Q. (2012) The stability of same-sex cohabitation, different-sex cohabitation, and marriage, Journal of Marriage and Family, 74(5):973–988. DOI: 10.1111/j.1741-3737.2012.01000.x.

Lauman, E., J.M. Gagnon, R.T. Michael og S. Michals (1994) The social organization of sexuality: Sexual practice in the United States, Chicago: University of Chicago Press.

Lyngstad, T.H. (2010) Der var det slutt. Eksempel på forløpsanalyse, i D. Album, M.N. Hansen og K. Widerberg (red.), Metodene våre. Eksempler fra samfunnsvitenskapelig forskning, Oslo: Universitetsforlaget.

Lyngstad, T.H. og M. Jalovaara (2010) A review of the antecedents of union dissolution. Demographic Research, 23(10):257–292. https://goo.gl/LZSnce.

Moore, M.R. og M. Stambolis-Ruhstorfer (2013) LGBT sexuality and families at the start of the twenty-first century, Annual Review of Sociology, 39:491–507.

Noack, T., A. Seierstad og H. Weedon-Fekjær (2005) A demographic analysis of registered partnerships (legal same-sex unions): The case of Norway, European Journal of Population, 21(1):89–109. DOI: 10.1007/s10680-005-3626-z.

Normann, T.M. og E. Gulløy (2010) Seksuell identitet og levekår: Evaluering av levekårsrelevans og datafangst, Rapporter 13/2010, Oslo/ Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

Pedersen, W. og H.W. Kristiansen (2003) Å gjøre det, å føle det og å være det. Homoseksualitet i det seinmoderne, Tidsskrift for samfunnsforskning, 44(1):3–37.

Rydström, J. (2011) Odd couples: A history of registered partnership and gay marriage in Scandinavia. Amsterdam: Aksant/Amsterdam University Press.

Spira, A., H. Leridon og R. Gray (1993) Biomedical and demographic determinants of reproduction. Oxford: Clarendon.

Statistisk sentralbyrå (2016) Ekteskap og skilsmisser, 12.04.2016: https://www.ssb.no/ statistikkbanken/selecttable/hovedtabellHjem.asp?KortNavnWeb=ekteskap&CMSSubjectArea=befolkning&checked=true.

Stiklestad, S.S. (2012) Planlagte lesbiske familier-kontroverser og kunnskap. Familierettslige spørsmål i lys av samfunnsdebatten, PhD- avhandling, Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse.

Wiik, K. Aa., A. Seierstad og T. Noack (2014) Divorce in Norwegian same-sex marriages and registered partnerships: The role of children, Journal of Marriage and Family, 76(5):919–929. DOI: 10.1111/jomf.12132.
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon