Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kvinner og sykefravær



Professor – Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Det er lite støtte for hypotesen om at kvinner har høyere sykefravær enn menn på grunn av mer belastende arbeidsforhold. Også hypotesen om at kombinasjonen av ansvar for barn og betalt arbeid kan forklare det høye sykefraværet, får begrenset støtte. Det er flere tegn som tyder på at kjønnsforskjeller i helse eller reaksjoner på helseproblemer utvikles tidlig og før så vel familieetablering som starten på yrkeskarrieren. Dette tyder på at enten forskjeller i biologi eller i den tidlige sosialiseringen av gutter og jenter kan være viktige faktorer.

Sykefravær, kjønn, arbeidsforhold, omsorgsoppgaver, ungdom, medisinbruk.

Women and Sick Leave

The article provides an overview of the state of knowledge regarding women’s high levels of sickness absence. There is little support for the idea that women have higher sickness absence than men because of less healthy working conditions. The hypothesis that women’s sickness absence is due to the combination of responsibility for children and paid employment also receives, at best, limited support. On the other hand, gender differences in health or in ways of dealing with illness seem to develop at an early stage, and earlier than both family formation and the start of the work career. This suggests that gender differences in sickness absence may to a considerable extent be due to biological factors or to differences in the socialization of boys and girls.

Sickness absence, sick leave, gender, working conditions, family responsibilities, adolescence, medication use.

Innledning

Kvinner hadde i følge Statistisk sentralbyrås (SSBs) fraværsstatistikk i 2014 i gjennomsnitt 66 prosent flere sykefraværsdager enn menn. Kjønnsforskjellen i sykefravær er stor i Norge, men ikke eksepsjonell sammenliknet med andre land. En studie med data fra 17 europeiske land for perioden 1988–2008 viste høyere fravær blant kvinner enn blant menn i alle landene, men forskjellen var svært liten i Tyskland og Østerrike. For perioden under ett lå Norge på tredjeplass, etter Sverige og Irland (Mastekaasa og Melsom 2014). De siste årene har kjønnsforskjellen i sykefravær økt noe i Norge; det har den imidlertid også gjort både i Sverige (Försäkringskassan 2014:15) og Irland, samt enkelte andre land som Storbritannia (Mastekaasa 2014), så beskrivelsen av Norge som et land med stor, men ikke eksepsjonell kjønnsforskjell i sykefravær synes fortsatt dekkende.

Kjønnsforskjellen i sykefravær kan i prinsippet (helt eller delvis) skyldes at kvinner og menn er utsatt for forskjellige ytre påvirkninger eller eksponeringer, for eksempel ulik grad av belastninger knyttet til arbeids- eller familiesituasjon. Den kan også (helt eller delvis) være et resultat av at kvinner og menn reagerer forskjellig på de påvirkningene de utsettes for, altså at det er relativt varige forskjeller mellom kvinners og menns reaksjonsmønstre. Forskjeller i reaksjonsmønstre kan være biologisk betinget, eller de kan skyldes individets sosiale omgivelser gjennom barndoms- og ungdomstiden, eventuelt en kombinasjon av biologiske og sosiale faktorer. Endelig kan det være tale om kjønnsspesifikke biologiske eller sosialt betingete egenskaper som påvirker sykefravær relativt uavhengig av ytre påvirkninger.

I det følgende gis først en kort beskrivelse av kjønnsforskjellene i sykefravær og hvordan de har utviklet seg over tid. Hoveddelen av artikkelen er en gjennomgang av forskning som enten direkte tar opp eller i alle fall mer indirekte kan belyse årsakene til det relativt høye fraværet blant kvinner. Jeg tar altså utgangspunkt i kjønnsforskjellene i sykefravær. Kjønnsspesifikke årsaker og årsaksprosesser har imidlertid selvstendig interesse uansett om de bidrar til kjønnsforskjellen i sykefravær.

Fraværstyper og fraværsmål

Det kan argumenteres for at det beste samlete målet på sykefravær er andel tapte dagsverk i løpet av en gitt periode, og dette målet er også mye benyttet både i statistikk og forskning. For spesielle formål kan det også være aktuelt å skille mellom fravær i perioder av forskjellig lengde eller mellom egenmeldt fravær og fravær med sykmelding fra lege. I noen tilfeller skilles det også mellom fraværshyppighet (antall fraværstilfeller i løpet av et gitt tidsintervall) og varigheten av fraværstilfellene. Siden de fleste fraværsperioder er korte, vil mål på fraværshyppighet i første rekke reflektere det korte fraværet. I noen tilfeller skilles det bare mellom personer med og uten fravær i det hele tatt i løpet av en periode.

I Norge er det et klart mønster at kjønnsforskjellene er betydelig større for fravær med sykmelding fra lege enn for egenmeldt fravær. I 2014 hadde kvinner 78 prosent høyere legemeldt fravær enn menn, mens det tilsvarende tallet for egenmeldt fravær var 32 prosent.1 Siden egenmeldingsordningen bare gjelder svært korte fravær (inntil henholdsvis tre eller åtte dager avhengig av om virksomheten er med i Inkluderende arbeidsliv eller ikke), betyr dette også at det er relativt liten kjønnsforskjell når det gjelder de korteste fraværene. Det er lite statistikk om omfanget av svært korte fravær internasjonalt, så det er usikkert i hvilken grad man finner tilsvarende forskjeller etter fraværets lengde i andre land.

Når det gjelder det legemeldte fraværet i Norge, viser SSBs statistikk at kvinner i perioden 2000 til 2008 (det foreligger ikke nyere tall) hadde litt kortere fraværstilfeller enn menn. I 2008 var for eksempel menns fraværsperioder gjennomsnittlig 18 prosent lengre enn kvinners. Det synes altså som om det generelt høyere sykefraværet blant kvinner skyldes flere fraværsperioder (inkludert en lavere andel av de ansatte som ikke har sykefravær i det hele tatt) og ikke lengden på den enkelte fraværsperioden. Det samme synes å være tilfelle i Sverige.2

Utviklingen over tid

Gjennom SSBs arbeidskraftundersøkelser finnes det sammenliknbar statistikk over sykefraværet fra begynnelsen av 1970- tallet og framover. På 1970-tallet hadde kvinner og menn omtrent samme fraværsnivå (Dale-Olsen og Markussen 2010; Kostøl og Telle 2011; Mastekaasa 2012). I perioden 1974–1986 økte sykefraværet kraftig blant kvinner til et nivå der det var ca. 50 prosent høyere enn blant menn. Senere har man hatt en nokså parallell utvikling for begge kjønn, men særlig fra 2003 og utover har det vært en viss tendens til en økende kjønnsforskjell.

Når det gjelder utviklingen i kjønnsforskjellen i sykefravær på 1970- og 1980-tallet er det betydelig likhet mellom Norge og Sverige.3 På første del av 1970-tallet hadde svenske kvinner litt lavere sykefravær enn menn, mens det i 1986 lå 24 prosent høyere enn blant menn. I Sverige fortsatte imidlertid kjønnsforskjellen i sykefravær å vokse kontinuerlig fram til 2004, da hadde kvinner 80 prosent høyere fravær enn menn. Etter en forbigående reduksjon i kjønnsforskjellen har den igjen økt de siste årene slik at kvinner nå har 90 prosent høyere fravær enn menn.

Fraværsdata fra åtte andre europeiske land viser også stort sett større kjønnsforskjell i sykefravær de siste årene enn på 1980-tallet (med Italia som unntak) (Mastekaasa 2014). I de fleste land har imidlertid kjønnsforskjellen i sykefravær variert en god del over tid, med økning i noen perioder og reduksjon i andre.

Over halvparten av økningen i kvinners sykefravær (og dermed også i kjønnsforskjellen i fravær) i Norge på 1980-tallet ser ut til å skyldes at kvinner tidligere hadde vært i yrker med lite sykefravær, mens de nå gikk inn i yrker der fraværet var høyere og av samme størrelse som i mannsyrker (Mastekaasa 2012). Det er rimelig å anta at økt kvinnelig yrkesdeltakelse medførte at kvinner som av helsemessige eller andre grunner hadde høyere fraværsrisiko, kom til å utgjøre en større del av den kvinnelige arbeidsstyrken enn tidligere, og at det kan forklare noe av den resterende økningen i kjønnsforskjellen. Det er en positiv korrelasjon mellom kvinners yrkesdeltakelse og kjønnsforskjellen i sykefravær, men mer inngående og stringente analyser av denne sammenhengen mangler (Angelov, Johansson, Lindahl og Lindström 2011; Mastekaasa 2014).

Forskning har så langt ikke gitt klare holdepunkter for å forklare den økende overhyppigheten av sykefravær blant kvinner i det siste tiåret.

Eksponeringer i arbeidslivet

Jeg starter gjennomgangen av forklaringer på kjønnsforskjellen i sykefravær med de eksponeringene som har fått størst oppmerksomhet i forskningen, nemlig de som er knyttet til sysselsetting og arbeidsforhold.

Det er særlig to tilnærminger som har vært brukt i studier av hvilken betydning arbeidsforhold har for kjønnsforskjeller i sykefravær. Den ene tilnærmingen er å undersøke om den observerte kjønnsforskjellen forsvinner eller blir redusert dersom man kontrollerer statistisk for utvalgte aspekter ved arbeidsforholdene, som for eksempel ansattes opplevelse av fysiske eller psykososiale arbeidsmiljøproblemer. Den andre tilnærmingen er å undersøke om kjønnsforskjellen i sykefravær forsvinner eller blir redusert dersom man kontrollerer for detaljert yrkeskategori og eventuelt også virksomhet, basert på en antakelse om at arbeidsforholdene innen yrkeskategorier og virksomheter vil være relativt like.

Kontroll for arbeidsforhold

En fersk undersøkelse med kontroll for arbeidsforhold er Sterud (2014). I denne studien ble det benyttet data fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse i 2009, som spesielt tok for seg arbeidsforhold. Ansatte ble spurt om hvordan de oppfattet arbeidsforholdene på en lang rekke områder. Spørsmålene gjaldt 11 ergonomiske forhold (som for eksempel løfting av personer eller gjenstander, arbeide i knestående eller framoverbøyd stilling, utsatthet for vibrasjoner), og 11 psykososiale forhold (som for eksempel kontroll i arbeidssituasjonen, støtte fra leder, utsatthet for mobbing). Ved kontroll for svar på disse spørsmålene samt også for yrke (22 kategorier), ble kjønnsforskjellen redusert fra en oddsrate på 1,75 for fravær generelt og 1,66 for lange fravær til henholdsvis 1,63 og 1,43 (Sterud 2014, tabell 2).4 Med visse forbehold kan man altså si at forskjeller i arbeidsforhold kunne forklare 16 prosent av kjønnsforskjellen i sykefravær generelt og 35 prosent av forskjellen i langtidsfravær.5

Det foreligger også enkelte liknende studier fra andre land. Basert på landsomfattende danske data fant Labriola, Holte, Christensen, Feveile, Alexanderson og Lund (2011) at kontroll for sosioøkonomisk posisjon og opplevde fysiske og psykiske arbeidsmiljøforhold reduserte estimert overhyppighet av langtidsfravær (fraværsperioder av mer enn åtte ukers varighet) blant kvinner fra 1,41 til 1,26, altså med 37 prosent. En finsk undersøkelse fant tilsvarende at kontroll for opplevde arbeidsforhold reduserte overhyppigheten fra 1,34 til 1,23 (33 prosent) for fravær med sykmelding generelt og fra 1,25 til 1,13 (48 prosent) for fravær av over to ukers varighet (Laaksonen, Martikainen, Rahkonen og Lahelma 2008).6 Denne studien undersøkte imidlertid ikke et utvalg fra hele den yrkesaktive befolkningen i Finland, men var begrenset til kommunalt ansatte i Helsinki. Det er meget mulig at kvinner og menn kan være annerledes fordelt på belastende og mindre belastende jobber i denne populasjonen enn i Finland generelt, for eksempel er det ikke usannsynlig at man blant kommunalt ansatte ville finne relativt færre menn i manuelle yrker og relativt flere kvinner i pleie- og omsorgsyrker enn i befolkningen generelt. Ytterligere en norsk studie har også undersøkt betydningen av å kontrollere for opplevde arbeidsforhold, men med så svake mål på arbeidsforhold at resultatene ikke kan tillegges vesentlig vekt i vår sammenheng (Smeby, Bruusgaard og Claussen 2009).

Studier som kontrollerer for arbeidsforhold, har generelt to hovedsvakheter. For det første er målene på arbeidsforhold vanligvis subjektive, altså at man spør den enkelte ansatte om hvordan han eller hun vurderer eller opplever arbeidsforholdene. (Det gjelder alle studiene nevnt ovenfor.) Problemet er da at effekten av arbeidsforhold på sykefravær etter all sannsynlighet blir overvurdert; en person med helseproblemer kan for eksempel lettere oppleve arbeidstempoet som (for) høyt og en person med psykiske problemer kan føle et større behov for å skjule følelsene sine i samhandling med kunder eller klienter (for å ta et par eksempler på hva det spørres om i de norske levekårsundersøkelsene). Dersom effekten av arbeidsforhold på sykefravær blir overdrevet, fører det i sin tur til at man «kontrollerer bort» for mye av kjønnsforskjellene i sykefravær og dermed får inntrykk av at arbeidsforhold har større betydning for kjønnsforskjellene i sykefravær enn det som faktisk er tilfelle.

Det andre hovedproblemet er at det ikke er sikkert at de spørsmålene som stilles, faktisk dekker de sidene ved arbeidsforholdene som er viktige for sykefraværet. Den nevnte studien av Smeby mfl. (2009) er eksempel på dette etter som det for eksempel bare ble kontrollert for ett enkelt aspekt ved det psykososiale arbeidsmiljøet (om man mener man selv kan bestemme hvordan arbeidet organiseres). Hvilken betydning mangelfull dekning av arbeidsforholdene har for estimater av sammenheng mellom kjønn og sykefravær, er avhengig av om det er menn eller kvinner som har de største belastningene på de områdene som ikke er dekket. Hvis det er mest uregistrerte belastninger blant menn, vil man overvurdere arbeidsforholdenes betydning for kjønnsforskjeller i sykefravær (forutsatt at de registrerte belastningene er størst hos kvinner); hvis de uregistrerte belastningene er størst hos kvinner, vil arbeidsforholdenes betydning bli undervurdert.

Kontroll for yrkeskategori og virksomhet

Den andre hovedtilnærmingen til spørsmålet om arbeidsforholds betydning er detaljert kontroll for yrkeskategorier og virksomheter. Den mest omfattende undersøkelsen av denne typen er Mastekaasa og Dale-Olsen (2000). Her benyttet man norske folketellingsdata og registerdata fra 1990. Undersøkelsespopulasjonen var alle ansatte i Norge unntatt statsansatte. Resultatene viste en overhyppighet (oddsrate) av sykefravær blant kvinner relativt til menn på 1,52. Kontroll for yrke (272 yrkeskategorier) førte ikke til reduksjon i den estimerte kjønnsforskjellen, men derimot til en svak økning til 1,56. Med kontroll for både yrke og virksomhet (og dermed sammenlikning av kvinner og menn som var i samme yrkeskategori i samme virksomhet), økte den estimerte kjønnsforskjellen i fravær ytterligere til 1,67.

Denne undersøkelsen tydet altså ikke på at kvinner i større grad enn menn var i jobber preget av høyt fravær, men at det snarere var en svak tendens i motsatt retning. Undersøkelsen har imidlertid noen svakheter som kan ha bidratt til dette resultatet. For det første var ikke statsansatte med, og andre studier kan tyde på at det blant statsansatte er en tendens til at kvinner i større grad enn menn er i jobber med høyt fravær (Mastekaasa og Olsen 1998). For det andre medførte den statistiske metoden som ble brukt, betinget logistisk regresjon, at kombinasjoner av yrke og virksomhet der ingen ansatte hadde fravær i løpet av undersøkelsesperioden, ble utelatt fra estimeringen. Et ytterligere problem med logistisk regresjon er at en økning i den estimerte sammenhengen mellom en avhengig (sykefravær) og en uavhengig variabel (kjønn) når man kontrollerer for andre variabler (yrke og virksomhet), kan skyldes at den såkalte uobserverte heterogeniteten da reduseres (Mood 2010).

En senere analyse av data fra 17 europeiske land (inkludert Norge) der man også brukte logistisk regresjon, men unngikk bortfallsproblemet og også tok hensyn til uobservert heterogenitet, viste igjen at kontroll for yrke gjennomgående førte til at den estimerte sammenhengen mellom kjønn og sykefravær økte svakt, altså at det var en viss tendens til at kvinner i mindre utstrekning enn menn var i yrker med høyt sykefravær (Mastekaasa og Melsom 2014). Denne undersøkelsen så imidlertid ikke på betydningen av å ta hensyn til både yrke og virksomhet.

Kontroll for yrke og virksomhet er også utført i et par studier som har sett på mer avgrensete populasjoner, ansatte i statsadministrasjonen og NSB i Norge og kommunalt ansatte i Helsinki (Laaksonen, Mastekaasa, Martikainen, Rahkonen, Piha og Lahelma 2010; Mastekaasa og Olsen 1998). Som før nevnt kan imidlertid ikke studier av slike subpopulasjoner si om det i hele den yrkesaktive befolkningen er kvinner eller menn som i størst utstrekning er i jobber preget av høyt fravær.

Analyser basert på kontroll for yrkeskategori og eventuelt også virksomhet har to hovedsvakheter. For det første er de basert på en antakelse om at man ved sammenlikning av kvinner og menn i samme yrke eller spesielt i samme yrke i samme virksomhet holder arbeidsforholdene noenlunde konstant. Flere undersøkelser tyder på at det er kjønnsforskjeller i arbeidsforhold også innen yrker (se oversikt i Lewis og Mathiassen 2013, kap. 4). At de estimerte kjønnsforskjellene i sykefravær ikke engang reduseres ved kontroll for yrke og virksomhet tyder imidlertid på at dette ikke er en stor feilkilde; det virker lite sannsynlig at man i en gitt virksomhet systematisk skal allokere kvinner til mer belastende arbeidsoppgaver innenfor yrkeskategorier når kvinner ikke allokeres til mer belastende yrkeskategorier. I de nevnte studiene av kjønn og arbeidsforhold er det også ofte uklart hvor detaljerte yrkeskategorier man opererer med (se for eksempel Messing, Tissot, Saurel-Cubizolles, Kaminski og Bourgine 1998; Nordander, Ohlsson, Balogh, Rylander, Pålsson og Skerfving 1999).

Den andre hovedsvakheten med kontroll for yrke og virksomhet er at man ved denne tilnærmingen nødvendigvis utelater yrker eller yrke-virksomheter med bare kvinner eller bare menn. Med store datasett er dette ikke noe vesentlig problem for yrke; kontroll for yrke-virksomhet kan imidlertid føre til stort bortfall av arbeidstakere selv med registerdata for hele befolkningen.

Seleksjonsproblemer

Et problem som er felles for studier basert på kontroll for opplevde arbeidsforhold og for studier som kontrollerer for yrkeskategorier eller yrke-virksomhet, er at det ikke tas hensyn til mulige seleksjonseffekter. De estimerte sammenhengene kan derfor ikke tolkes som direkte uttrykk for årsakssammenhenger. Det mest problematiske er trolig at personers helse ikke bare kan påvirkes av arbeidsforhold, men også selv kan påvirke seleksjon til jobber og arbeidsforhold (eventuelt at det er andre umålte forhold som påvirker både seleksjon til jobber og sykefravær). Man kan ikke generelt si hvordan slike seleksjonseffekter vil påvirke resultatene i studier som analyserer sammenheng mellom kjønn og sykefravær med kontroll for arbeidsforhold eller yrke.7

Longitudinelle data (paneldata) gjør det til en viss grad mulig å håndtere seleksjonsproblemene ved at man da kan studere variasjoner i sykefraværet over tid hos samme person avhengig av om vedkommende er i et mer eller mindre kvinne- eller mannsdominert yrke. Ved hjelp av såkalte faste individeffekter (fixed effects) kan man da kontrollere for alle stabile individuelle egenskaper, også dem som er uobserverte. En slik studie er gjennomført av Melsom og Mastekaasa (2015). De benyttet årlige registerdata over legemeldt fravær 2003 til 2011. Uten kontroll for faste individeffekter var det en U-formet sammenheng mellom andel kvinner i yrket og sykefravær, altså høyt fravær i både kvinne- og mannsdominerte yrker og lavest fravær i yrker med en mer jevn kjønnsfordeling. I analyser med faste individeffekter, der man altså bare analyserte variasjoner i fraværet over tid hos samme individ, var det derimot en hovedsakelig negativ sammenheng mellom kvinneandelen i yrket og sykefraværet, det vil si høyt fravær i mannsdominerte yrker og lavt i kvinnedominerte. De aller mest kvinnedominerte yrkene (90 til 100 prosent kvinner) avvek fra den negative trenden og hadde et fraværsnivå omtrent på samme nivå som yrker med noenlunde jevn fordeling av kvinner og menn. Disse resultatene tyder på at mannsdominerte yrker er mest fraværsfremmende og at moderat kvinnedominerte yrker er mest gunstige med tanke på sykefraværet, mens yrker med jevn kjønnsfordeling og sterkt kvinnedominerte yrker kommer i en mellomstilling. Når man likevel finner relativt høyt sykefravær i kvinnedominerte yrker, må det tolkes som resultat av en seleksjonseffekt – at personer (både kvinner og menn) med høy risiko for sykefravær er overrepresentert i disse yrkene. Implikasjonen av disse resultatene er at kvinner gjennomgående er i mindre fraværsfremmende yrker enn menn.

Familie, omsorgsoppgaver og reproduksjon

I tillegg til belastninger i arbeidslivet er det særlig forhold knyttet til arbeidsdeling i familien, barn og omsorgsoppgaver som har vært trukket fram som sannsynlige forklaringer på høyt sykefravær hos kvinner sammenliknet med menn. Jeg tar også med sykefravær i forbindelse med graviditet i omtalen av disse faktorene.

Graviditet

Det er vel kjent at kvinner har mye høyere fravær enn ellers i de periodene de er gravide. Myklebø (2007) fant at dersom man fjernet gravide fra beregningen, falt kjønnsforskjellen i sykefravær i aldersgruppen 20–24 med hele 74 prosent. For hele aldersgruppen 20–39 var det tilsvarende tallet 60 prosent. Liknende tall er presentert i svenske undersøkelser (Alexandersson, Sydsjö, Hensing, Sydsjö og Carstensen 1996; se også Sydsjö, Sydsjö og Alexanderson 2001). Myklebøs tall gjaldt bare sykmelding utover arbeidsgiverperioden (og dermed fraværsperioder lengre enn 16 dager) og er også noen år gamle. Jeg har derfor gjort en liknende beregning med bruk av data for året 2012 og alle fravær over åtte dager.8 Resultatet da er at graviditet synes å bety litt mindre. I aldersgruppen 20–39 synker kjønnsforskjellen med 52 prosent dersom gravide tas ut. I hele aldersgruppen 20–67 betyr graviditet selvsagt mindre; her synker kjønnsforskjellen fra 1,75 ganger flere fraværsdager blant kvinner enn blant menn hvis gravide tas med, til 1,55 hvis de tas ut, altså en reduksjon på 27 prosent.

Selv om det er en sterk sammenheng mellom graviditet og sykefravær, er årsaksmekanismen ikke entydig. Markussen og Røgeberg (2012) fant at omfanget av sykefravær i tilknytning til den enkelte graviditetsperioden var 61 prosent større i 2005 enn i 1993. En slik økning kan vanskelig gis en rent medisinsk forklaring og tyder på at fraværet i betydelig grad også er bestemt av hvordan den gravide reagerer på de plagene graviditeten fører med seg, altså det man i fagterminologien kaller sykdomsatferd (Mechanic 1983).

Omsorg for barn og yrkesaktivitet

Kvinner har fortsatt en større arbeidsbelastning i hjemmet enn menn (Kitterød og Rønsen 2014), og det er en rimelig hypotese at kombinasjonen av dette og betalt arbeid kan føre til mer helseproblemer og sykefravær hos kvinner enn hos menn (Bratberg, Dahl og Risa 2002). Det er imidlertid påpekt at det å kombinere flere sosiale roller, for eksempel rollen som mor og ansatt, også kan ha gunstige helsemessige effekter (Thoits 1983). Hovedhypotesen er likevel at kvinners «dobbeltarbeid» har negative konsekvenser. Enkle sammenlikninger av sykefraværet blant kvinner med forskjellig antall barn og/eller alder på barn har ikke gitt helt entydige resultater. Danske (Jensen and McIntosh 2007), finske (Väänänen, Kumpulainen, Kevin, Ala-Mursula, Kouvonen, Kivimäki, Toivanen, Linna og Vahtera 2008) og norske (Mastekaasa 2000) studier har stort sett vist at det er svake eller ingen statistiske sammenhenger mellom omsorg for barn og kvinners sykefravær. Konsistent med dette finner Markussen, Røed, Røgeberg og Gaure (2011) at kjønnsforskjellen i sykefravær er nokså lik uavhengig av om arbeidstakerne har barn under tolv år eller ikke. Svenske studier har derimot funnet sterkere sammenhenger (Floderus, Hagman, Aronsson, Marklund og Wikman 2012; Åkerlind, Alexanderson, Hensing, Leijon og Bjurulf 1996). Også utenfor Norden er resultatene noe varierende med høyere sykefravær hos kvinner med små barn i en representativ undersøkelse fra USA (Vistnes 1997), men ikke i representative undersøkelser fra Canada (Dionne og Dostie 2007) og 23 EU-land (Mastekaasa 2013).

De fleste av studiene nevnt ovenfor skiller ikke mellom kvinner i parforhold og kvinner som er enslige forsørgere. Markussen, Røed, Røgeberg og Gaure (2011) fant imidlertid gjennomgående nokså like kjønnsforskjeller i sykefravær blant personer med og uten barn også når de skilte ut tidligere gifte og aldri gifte. Mastekaasa (2013) fant at mer enn ett barn var klart forbundet med høyere sykefravær hos enslige kvinner, mens det snarere var motsatt blant gifte eller samboende kvinner.

Studiene nevnt ovenfor korrigerer ikke på noen tilfredsstillende måte for seleksjonseffekter og gir derfor svakt grunnlag for å trekke konklusjoner om årsakssammenhenger mellom dobbeltarbeid og sykefravær. Seleksjonsproblematikken er spesielt komplisert på dette området siden man kan ha seleksjonseffekter både på yrke eller yrkesdeltakelse (for eksempel at kvinner som opplever problemer reduserer arbeidstiden) og på familiesammensetningen (at de avstår fra å få (flere) barn). Noen få studier har forsøkt å håndtere sider ved denne seleksjonsproblematikken på forskjellige måter. Bratberg mfl. (2002) estimerte arbeidsmarkedsdeltakelse og sykefravær simultant og fant en svak tendens til høyere fravær blant kvinner med små barn. Estimatene bygger imidlertid på potensielt problematiske antakelser om at noen av forklaringsvariablene (for eksempel om man får flere barn eller ikke i observasjonsperioden) ikke påvirker arbeidsmarkedsdeltakelse, mens andre (for eksempel hvilken type utdanning man har) ikke påvirker sykefravær. Cools, Markussen og Strøm (2015) benyttet kjønnssammensetningen for de to første barna som instrumentvariabel og studerte effekten av å få et tredje barn. De fant at det tredje barnet førte til økt sykefravær de første årene. Bare 15 prosent av fødslene i løpet av et år er imidlertid tredjebarnsfødsler, og det er usikkert om resultatene kan generaliseres til effektene av første og andre barn (og til kvinner som ikke ønsker mer enn to barn). Fravær etter fødsel av tredje barn økte for øvrig like mye hos både mor og far, og bidrar slik ikke til å forklare kjønnsforskjellen i sykefravær.

Rieck og Telle (2013) undersøkte hvordan sykefraværet utviklet seg før og etter første barns fødsel. De fant som ventet at kvinners sykefravær var svært høyt under graviditeten, men også at det var høyere i årene etter fødselen enn det hadde vært før fødselen, noe som kunne tyde på dobbeltarbeidseffekter. Det høyere sykefraværet i årene etter en fødsel skyldtes imidlertid at kvinner i denne tiden ofte fikk et barn til og dermed hadde en ny periode med graviditet og et sterkt forhøyet fravær i tilknytning til det. Når de korrigerte for dette, for eksempel ved bare å se på dem som ikke fikk et nytt barn i disse årene, viste det seg at fraværet var på samme nivå som før første barns fødsel. Rieck og Telle (2014) fant også at resultatene ikke syntes å være følsomme for at en del kvinner (og muligens særlig de kvinnene som synes det er vanskelig å kombinere yrkesaktivitet og små barn) forlater yrkeslivet etter barnefødselen. Både ved sammenlikningen over tid og gjennom sensitivitetsanalyser tok man i denne studien hensyn til mange potensielt alvorlige seleksjonsproblemer, men likevel ikke til alle, som for eksempel at kvinner kan redusere arbeidstiden eller gå til mindre belastende jobber etter en barnefødsel.

Angelov, Johansson og Lindahl (2013) undersøkte også sykefraværet før og etter en barnefødsel, nærmere bestemt hvordan differansen mellom mors og fars sykefravær utviklet seg etter fødselen. Når de tok hensyn til nye graviditeter, viste det seg at mor hadde noe lavere fravær enn far det første året etter at barnet ble født, og det andre året var det liten eller ingen forskjell; fra og med det tredje året hadde mor høyere fravær enn far og denne forskjellen økte de neste femten årene. Forfatterne tolker den økende forskjellen fra og med det tredje året som en effekt av mors større ansvar for barneomsorg. Denne tolkningen er imidlertid ikke opplagt; forklaringen kan like gjerne være at kvinners og menns helse generelt endrer seg forskjellig etter hvert som de blir eldre – uansett om de har barn eller ikke.

Studier som har forsøkt å korrigere for seleksjonseffekter, gir altså ikke noe klart resultat. Min vurdering er likevel at Rieck og Telles (2014) studie er den som i minst grad bygger på problematiske forutsetninger, og den gir altså ingen støtte til dobbeltarbeidshypotesen. Det er likevel noen indikasjoner på at det kan være reelle forskjeller mellom Norge og Sverige på dette området og at dobbeltarbeidshypotesen kanskje kan ha større gyldighet for Sverige. Det er også mulig (og plausibelt) at man kan finne dobbeltarbeidseffekter i undergrupper, for eksempel enslige forsørgere, selv om man ikke gjør det for mødre ellers.

Arbeidsdeling i hjemmet

Hypotesen om at barn, og spesielt små barn, først og fremst fører til høyere sykefravær blant kvinner, bygger på antakelser om at omsorgsarbeid og annet arbeid i hjemmet er ujevnt fordelt mellom ektefellene (eller samboerne), og at konsekvensene av dette blir særlig store når man får barn. En del studier har også forsøkt å se mer direkte på sammenheng mellom arbeidsbelastning hjemme eller fordelingen av arbeidet mellom ektefellene på den ene siden og sykefravær på den andre.

Krantz og Lundberg (2006) undersøkte sammenhengen mellom total arbeidsinnsats i jobb og hjemme på den ene siden og sykefravær på den andre. De fant stort sett ingen signifikante sammenhenger, bortsett fra at personer med svært lang arbeidstid i betalt arbeid hadde lavere sykefravær enn andre. Et relativt lite utvalg (N=1339) gjør imidlertid resultatene usikre. Resultatene gir heller ikke grunnlag for å si noe om årsakssammenhenger; for eksempel er det rimelig å anta at personer med dårlig helse både vil redusere arbeidsmengden og ha relativt høyt fravær, noe som vil føre til underestimering av en eventuell positiv effekt av arbeidsmengde på sykefravær.

Månsdotter, Lindholm, Lundberg, Winkvist og Öhman (2006) studerte sammenhengen mellom noen indikatorer på arbeidsdelingen i familien på den ene siden og sykefravær på den andre. Svenske registerdata for alle som fikk sitt første barn i 1978 ble benyttet. De mest interessante indikatorene på arbeidsdeling var foreldrenes fordeling av foreldrepermisjon og av temporær støtte til barneomsorg.9 Når det gjaldt fordeling av foreldrepermisjonen, var det en tendens til høyere sykefravær blant mødrene i de tilfellene der fedrene hadde tatt en stor del av permisjonen, mens det ikke var sammenheng mellom fordeling av permisjon og sykefravær for menn. Fordelingen av temporær støtte viste derimot ingen sammenheng med sykefravær for mødrene; for fedrene var det lavest fravær når støtten var fordelt omtrent likt mellom foreldrene. Resultatene er altså nokså tvetydige, og også her er det vanskelig å gi dem en kausal fortolkning.

Bratberg og Naz (2014) studerte også sammenhengen mellom fordeling av fødselspermisjon og mødrenes sykefravær. De fant at mødrene hadde lavere sykefravær i de tilfellene der fedrene hadde en relativt stor del av permisjonen (det vil si mer enn fedrekvoten). Metodologisk var Bratberg og Naz’ (2014) undersøkelse sterkere enn de to svenske studiene, siden den også benyttet data om sykefravær i årene før barnet ble født; ved hjelp av faste individeffekter kunne de da kontrollere for stabile individuelle forskjeller. Heller ikke denne undersøkelsen gir imidlertid grunnlag for klare konklusjoner om årsakssammenhenger (noe forfatterne påpeker); det å ta en relativt liten del av permisjonen kan for eksempel skyldes at man generelt ønsker å gi jobb og yrkesliv høy prioritet, og en slik prioritering kan også føre til at sykefraværet blir lavere.

Et par studier har undersøkt om innføring eller endring av «fedrekvoter» i omsorgspermisjonen har hatt betydning for foreldrenes sykefravær etter permisjonstiden. Fordelen med en slik tilnærming er at endringer i permisjonsordningene kan antas å være eksogene og at problemene med å trekke slutninger om årsakssammenhenger dermed blir mindre. Den antatte årsakskjeden er da at en større fedrekvote også på lengre sikt påvirker fordelingen av omsorgsarbeidet, noe som i sin tur avlaster mødrene og kan føre til at de får lavere sykefravær. Ugreninov (2013) sammenliknet kvinner som fikk barn like før og like etter at fedrekvoten ble innført i 1993, men fant ingen signifikant sammenheng. I en rapport fra Försäkringskassan (2015) er det foretatt liknende analyser av svenske data, både effektene av innføring av fedrekvote i 1995 og av en utvidelse av ordningen i 2002. Heller ikke her fant man at innføring/endring av ordningen hadde noen effekt på mødrenes sykefravær.

Heller ikke studier som benytter regelendringer til å studere betydningen av arbeidsdelingen i familien, er uten problemer. Spesielt er den statistiske usikkerheten betydelig. Dette skyldes dels at analysene begrenses til fødsler innenfor en tomåneders periode (én måned før og én etter fødselen), men også at langt fra alle menn benytter de mulighetene fedrekvotebestemmelsene gir. Sammenfattende må man si at det ikke er grunnlag for klare konklusjoner når det gjelder spørsmålet om en mer lik fordeling av omsorgsarbeidet i familien fører til mindre sykefravær blant mødre.

Reagerer kvinner og menn ulikt på belastninger eller eksponeringer?

Som nevnt innledningsvis, kan kjønnsforskjell i sykefravær skyldes at kvinner og menn utsettes for forskjellige eksponeringer, men også at de gjennomgående reagerer forskjellig på det de utsettes for. Litteraturen på dette området er særlig knyttet til reaksjoner på belastninger i yrkeslivet, og i noen grad også til effekter av såkalte livshendelser («life events»).

Reaksjoner på arbeidsforhold

Det foreligger noen studier som viser om de statistiske sammenhengene mellom arbeidsforhold og sykefravær er forskjellige for kvinner og menn. Slany, Schütte, Chastang, Parent-Thirion, Vermeylen og Niedhammer (2014) benyttet data fra den femte European Working Conditions Survey, som ble gjennomført i 2010 i 34 europeiske land. Det totale analyseutvalget var ganske stort, men svarprosenten var bare 44 (Eurofound (u.å.): 44).10 Respondentene ble spurt om en lang rekke forskjellige sider ved arbeidsforholdene, for eksempel hvor mye frihet man har i arbeidssituasjonen, støtte fra kolleger og dårlig ledelse. For bare tre av 25 aspekter ved det psykososiale arbeidsmiljøet fant Slany mfl. (2014) at sammenhengene med sykefraværet var signifikant forskjellige for kvinner og menn. Resultatene fra den fjerde runden av den samme undersøkelsen, som ble gjennomført i 2005, gav et liknende resultat (Niedhammer, Chastang, Sultan-Taïeb, Vermeylen og Parent-Thirion 2012). Her oppgir ikke forfatterne selv om det er signifikante forskjeller mellom kvinner og menn, men dette kan beregnes ut fra den informasjonen som er gitt i artikkelen.11 En slik beregning viser at det var signifikant kjønnsforskjell bare for ett av 15 aspekter ved det psykososiale arbeidsmiljøet. Også en fransk undersøkelse med et stort landsomfattende utvalg viser sammenhenger mellom arbeidsforhold og sykefravær separat for kvinner og menn (Lesuffleur, Chastang, Sandret og Niedhammer 2014). Også her kan signifikanstester utføres i etterhånd, og det viser seg da at bare to av 11 variabler har forskjellig sammenheng med fravær for kvinner og menn.

Denne type studier, som er basert på samvariasjon mellom subjektivt rapporterte beskrivelser av arbeidsforholdene på den ene siden og sykefravær på den andre, har selvsagt de samme svakhetene som analyser som undersøker hvor mye den estimerte kjønnsforskjellen i sykefravær endres når man kontrollerer for de samme subjektive beskrivelsene. En annen tilnærming er å se på variasjon mellom yrker. Tankegangen er da at yrker kan betraktes som «pakker» av egenskaper der noen bidrar til høyt og andre til lavt sykefravær. Dersom kvinner og menn i stor grad reagerer likt på slike påvirkninger, burde man finne en sterk tendens til at yrker med høyt fravær blant menn også har høyt fravær blant kvinner og vice versa.

Figur 1 viser resultater av en liten beregning basert på denne tankegangen. Nærmere bestemt viser figuren gjennomsnittlig sykefravær blant kvinner og menn i de 402 største yrkesgruppene totalt for årene 2010 til 2012. Det er som ventet svært stor variasjon mellom yrkene i fraværsnivå, fra ca. 1 til 30 fraværsdager blant menn og fra ca. 3 til 44 blant kvinner. Hovedpoenget her er imidlertid at det er en meget sterk tendens til at fraværet enten er relativt lavt hos begge kjønn eller relativt høyt hos begge. Korrelasjonen (Pearsons r) er 0,86. Det ser dermed også her ut til at det stort sett er de samme arbeidsforholdene som bidrar til høyt (eller lavt) fravær hos menn som hos kvinner.

Reaksjoner på livshender

Noen få studier har undersøkt om familierelaterte hendelser som skilsmisse eller dødsfall i nær familie synes å ha forskjellig betydning for sykefraværet for kvinner og menn. Fevang, Kverndokk og Røed (2012) studerte individers arbeidstilbud, blant annet mottak av trygdeytelser inkludert sykepenger, i tiden før og etter enslige foreldres dødsfall, med data for hele den norske befolkningen. De fant en økning omkring dødstidspunktet for begge kjønn, men den var vesentlig større for kvinner. Vahtera, Kivimäki, Väänänen, Linna, Pentti, Helenius og Elovainio (2006) analyserte data for ca. 27000 kommunalt ansatte i finske byer. Hendelsene de studerte var alvorlig sykdom eller død hos ektefelle, alvorlig sykdom eller død hos annet familiemedlem og dødsfall blant nære slektninger ellers. Det var en tendens til at disse hendelsene i større grad falt sammen med økt sykefravær hos kvinner enn hos menn. Blekesaune og Barrett (2005) og Dahl, Hansen og Vignes (2015) har gjort likende studier av skilsmisse eller separasjon og sykefravær basert på norske registerdata for henholdsvis 1992 til 1999 og 1993 til 2006. De to studiene gir nokså forskjellige resultater, spesielt for kvinner. Blekesaune og Barrett (2005) finner generelt få systematiske effekter av separasjon for kvinner, men betydelige utslag for menn. Dahl, Hansen og Vignes (2015) finner betydelige kortsiktige effekter for begge kjønn, og for kvinner også mer varig forhøyet fravær etter skilsmissen. Den langsiktige effekten var imidlertid begrenset til kvinner med barn. Dette kan tyde på at kjønnsforskjellen i sykefravær etter skilsmissen først og fremst skyldes at skilsmissen i gjennomsnitt innebærer større belastninger for kvinner ved at de oftere enn menn får hovedansvar for barn. Kvinners tradisjonelt større ansvar for arbeidsoppgaver knyttet til familie og omsorg er også en mulig forklaring på at dødsfall eller alvorlig sykdom blant familie og slektninger ser ut til å ha større betydning for sykefraværet for kvinner enn for menn (Vahtera mfl. 2006). Generelt er imidlertid litteraturen for begrenset og sprikende til at man kan trekke noen klare konklusjoner om hvordan forskjellige familierelaterte hendelser virker på kvinners og menns sykefravær.

Varige kjønnsforskjeller i helse og sykdomsatferd

Som det framgår av det ovenstående, er det mye som tyder på at kjønnsforskjellen i sykefravær bare i liten grad skyldes ulik eksponering for risikofaktorer eller ulike reaksjoner på slike eksponeringer. Det er derfor rimelig å stille spørsmålet om sykefraværsforskjellen først og fremst reflekterer mer generelle og varige kjønnsforskjeller i sykelighet eller sykdomsatferd. Spesielt interessant er det om man finner slike forskjeller på et så tidlig tidspunkt i livet at de ikke kan skyldes de risikofaktorene som ofte har blitt antatt å ha betydning, slik som arbeidsforhold og omsorgsoppgaver.

Det er vel kjent at det generelt er store helseforskjeller mellom kvinner og menn. I Danmark, Norge og Sverige har kvinner lavere dødelighet enn menn i alle aldersgrupper, men bruker i større grad helsetjenester og beskriver oftere egen helse som mindre god (Dahlin og Härkönen 2013; Oksuzyan, Juel, Vaupel og Christensen 2008). Mot denne bakgrunnen er det ikke overraskende at kvinner også har høyere sykefravær. Bare å påpeke at kjønnsforskjellen i sykefravær i stor grad reflekterer tilsvarende forskjeller i helse sier imidlertid ikke noe om de mer grunnleggende årsaksforholdene, siden helseforskjellene jo i større eller mindre grad nettopp kan skyldes for eksempel belastninger i arbeidslivet eller i familielivet. Det er derfor mer interessant at det også finnes sterke holdepunkter for å hevde at de nevnte forskjellene i helse eller helserelatert atferd oppstår blant unge før de går ut i arbeidslivet eller starter familie. Den mest omfattende dokumentasjonen er en metastudie av MacLean, Sweeting, Egan, Der, Adamson og Hunt (2013) som så på utbredelse av forskjellige lidelser og symptomer hos barn og unge opp til 18 års alder (totalt 41 studier). For selvvurdert helse, hodepine, magesmerter, tretthet, søvnproblemer og migrene var det fram til 8- til 10-årsalderen ingen kjønnsforskjeller, men klar og signifikant tendens til økende overhyppighet blant jenter etter hvert som de ble eldre. For diabetes, ryggsmerter, svimmelhet og epilepsi var det ingen signifikante mønstre knyttet til alder.

For denne artikkelens formål er det en ulempe at MacLean mfl. (2013) bare tar for seg utviklingen fram til 18 års alder; det kan jo for eksempel tenkes at kjønnsforskjellene i alle fall delvis er knyttet til puberteten og er av forbigående karakter. Det har vist seg vanskelig å finne tilsvarende studier som dekker både barn, ungdom og voksne; statistikk over sykehusinnleggelser og medisinbruk gir imidlertid noen indikasjoner. Det finnes dessverre ikke egnet norsk statistikk, men i Sverige er det ingen kjønnsforskjell i antall pasienter i somatiske sykehus i forhold til innbyggertallet i aldersgruppen 5–14 år; i aldersgruppen 15–24 er det 27 prosent flere kvinner enn menn og i aldersgruppen 25–44 er overhyppigheten av kvinner 20 prosent (Socialstyrelsen 2015, tabell 2).12

Svensk statistikk over reseptbelagte legemidler gir et liknende bilde.13 Figur 2 viser utskrevne medisiner for sykdommer i muskel-/skjelettsystemet eller nervesystemet (inkludert psykiske plager); dette dekker grovt sett de to største diagnosegruppene i både norsk og svensk sykefravær. Utskrivingen av slike medisiner øker sterkt med alder for begge kjønn. I aldersgruppen 10–14 er imidlertid slike medisiner under halvparten så vanlige blant jenter som blant gutter, i aldersgruppen 15–19 er det omtrent likt og i gruppen 20–24 år er utskrivningen av medisiner til kvinner 52 prosent høyere enn til menn. Forskjellen mellom kvinner og menn holder seg så nokså konstant fram til sekstiårsalderen.

Både de vitenskapelige studiene nevnt ovenfor og den offentlige statistikken som er presentert her, gir klare indikasjoner på at det er store kjønnsforskjeller i helse eller sykdomsatferd alt før kvinner og menn etablerer familie og starter sin yrkeskarriere. Dette tyder på at årsakene til kjønnsforskjeller i sykefravær i stor utstrekning er å finne utenfor yrkeslivet og familielivet.

Sykelighet eller sykdomsatferd?

For mange eller trolig de fleste sykdomstilstander er det ikke mulig å gjøre et klart skille mellom sykdommen «i seg selv» på den ene siden og hvordan man reagerer på sykdommen på den andre, eller med andre ord mellom sykdom og sykdomsatferd. Dermed er det heller ikke mulig å skille klart mellom sykdom og sosiale eller kulturelle påvirkninger (for eksempel sosiale normer) som årsaker til sykefravær. En ambisjon om at forskning skal kunne si hvor mye av sykefraværet eller av kjønnsforskjellen i sykefravær som er rent sykdomsbetinget, er derfor urealistisk. Det betyr imidlertid ikke at studier av hvordan kvinner og menn reagerer på sykdomstilstander er uinteressante.

Én relevant forskingstradisjon er forskning om såkalt sykenærvær (sickness presenteeism), altså det at ansatte går på jobb selv når de har en sykdomstilstand som er tilstrekkelig til å begrunne fravær. Dersom man antar (1) at sykefravær og sykenærvær er alternative reaksjoner på helseproblemer og (2) at kvinner og menn reagerer likt på helseproblemene, burde man finne de samme kjønnsforskjellene i sykefravær som i sykenærvær. En større (mindre) overhyppighet av sykefravær enn av sykenærvær blant kvinner vil da være en indikasjon på at kvinner i større (mindre) grad enn menn reagerer på helseproblemer med å være borte fra arbeidet.

Jeg har bare funnet én større studie som gjør en direkte sammenlikning av sykefravær og sykenærvær mulig, nemlig en svensk befolkningsstudie av Leineweber, Westerlund, Hagberg, Svedberg og Alexanderson (2012). Som ventet var sykefraværet mye høyere blant kvinner enn blant menn; det var derimot ikke noen signifikant sammenheng mellom kjønn og sykenærvær. Johansen (2012) fant heller ingen kjønnsforskjell i sykenærvær, verken i norske eller svenske data. Andre undersøkelser av svenske (Aronsson, Gustafsson og Dallner 2000; Aronsson og Gustafsson 2005) og danske (Hansen og Andersen 2008) data har imidlertid funnet at kvinner rapporterer sykenærvær noe oftere enn menn. Resultatene er altså noe sprikende, men det synes i alle fall klart at det ikke er tilsvarende store kjønnsforskjeller i sykenærvær som det er i sykefravær. Ut fra resonnementet ovenfor er det rimelig å tolke dette som en indikasjon på at kvinner i større grad enn menn velger sykefravær framfor sykenærvær når de har helseproblemer.

En annen indikasjon på det samme er at kjønnsforskjellen i sykefravær ikke synes å skyldes at kvinner og menn har forskjellige helseproblemer slik disse kan måles i form av diagnoser. Østbakken (2013) finner nemlig at kontroll for detaljert diagnose ikke kan forklare noe av kjønnsforskjellen i fravær. Dette betyr selvsagt ikke at kvinner og menn er identisk fordelt på diagnoser, men bare at kvinner ikke er systematisk overrepresentert (eller underrepresentert) i diagnosekategorier som gjennomgående gir lange sykefravær.

Konklusjon

Det er blitt vanlig å omtale kvinners sykefravær som et mysterium eller en gåte, både i media og i faglige arbeider (Hauge, Markussen, Raaum og Ulvestad 2015:4; Patton og Johns 2012). Gjennomgangen her kan også tas til inntekt for en slik vurdering, i den forstand at man ikke kan peke på et lite antall presist definerte faktorer som forklarer at kvinner har så høyt sykefravær, og mye høyere sykefravær enn menn. Graviditet har blitt trukket fram som den eneste klart etablerte forklaringsfaktoren, men årsaksmekanismene er heller ikke her særlig klare siden omfanget av sykefravær i forbindelse med graviditet varierer og har økt sterkt over tid (Markussen og Røgeberg 2012).

Utover dette har forskningen stort sett bidratt med å avkrefte eller i alle fall underminere populære hypoteser, først og fremst hypotesene om at kjønnsforskjellen i sykefraværet skyldes at kvinner møter større belastninger i yrkeslivet eller at de må kombinere inntektsgivende arbeid med en mer anstrengende situasjon hjemme enn det menn er utsatt for. På tross av en overvekt av negative funn i forskningen kan man ikke utelukke at arbeidsforhold og dobbeltarbeid kan bidra noe til å forklare høyt fravær hos kvinner, men det er svært usannsynlig at slike effekter kan være en hovedforklaring på kjønnsforskjellene i sykefravær. Mye tyder på at kjønnsforskjellene i sykefravær i stor grad skyldes forhold utenfor så vel arbeidsliv som familieliv.

Selv om de presise årsaksmekanismene ikke er kjent, er relativt høyt sykefravær blant norske kvinner ikke overraskende. For det første er dette ikke et spesielt norsk fenomen. For det andre er store kjønnsforskjeller heller ikke så spesielt for sykefravær som sådan siden man finner liknende forskjeller for andre helseindikatorer som sykehusinnleggelser og medisinbruk, og man finner slike forskjeller alt før kvinner og menn går ut i yrkeslivet eller får barn.

Litteratur

Alexanderson K., A. Sydsjö, G. Hensing, G. Sydsjö og J. Carstensen (1996) Impact of pregnancy on gender differences in sickness absence, Scandinavian Journal of Public Health, 24(3):169–176, DOI: 10.1177/140349489602400308.

Angelov, N., P. Johansson og E. Lindahl (2013) Gender differences in sickness absence and the gender division of family responsibilities, Working Paper 2013:9, http://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=2263655, Uppsala: IFAU.

Angelov, N., P. Johansson, E. Lindahl og E.-A.Lindström (2011) Kvinnors and mäns sjukfrånvaro, IFAU-rapport 2011:2, http://da.se/wp-content/uploads/importedmedia/r11-02-Kvinnors-och-mans-sjukfranvaro.pdf, Uppsala: IFAU.

Aronsson G og K. Gustafsson (2005) Sickness presenteeism: prevalence, attendance-pressure factors, and an outline of a model for research, Journal of Occupational and Environmental Medicine, 47(9):958–966.

Aronsson G, K. Gustafsson og M. Dallner (2000) Sick but yet at work. An empirical study of sickness presenteeism, Journal of Epidemiology and Community Health, 54:502–509, DOI: 10.1136/jech.54.7.502.

Blekesaune, M. og A.E. Barrett (2005) Marital dissolution and work disability. A longitudinal study of administrative data, European Sociological Review, 21(3):259–271, DOI: 10.1093/esr/jci016.

Bratberg, E. og G. Naz (2014) Does paternity leave affect mothers’ sickness absence?, European Sociological Review, 30(4):500–511, DOI: 10.1093/esr/jcu058.

Bratberg, E., S.Å. Dahl og A.E. Risa (2002) «The double burden» – Do combinations of career and family obligations increase sickness absence among women?, European Sociological Review, 18(2):233–249, DOI: 10.1093/esr/18.2.233.

Cools, S., S. Markussen og M. Strøm (2015) Menns og kvinners sykefravær: Hvilken rolle spiller antall barn?, Søkelys på arbeidslivet, 32(4):325–343

Dahl, S. Å., H.-T. Hansen og B. Vignes (2015) His, her, or their divorce? Marital dissolution and sickness absence in Norway, Journal of Marriage and Family, 77(April):461–479, DOI: 10.1111/jomf.12166.

Dahlin, J. og J. Härkönen (2013) Cross-national differences in the gender gap in subjective health in Europe: Does country-level gender equality matter?, Social Science & Medicine, 98(1):24–28, DOI: 10.1016/j.socscimed.2013.08.028 .

Dale-Olsen, H. og S. Markussen (2010) Økende sykefravær over tid? Sykefravær, arbeid og trygd 1972–2008, Søkelys på arbeidslivet, 27(1/2):105–121.

Dionne, G. og B. Dostie (2007) New evidence on the determinants of absenteeism using linked employer-employee data, Industrial and Labor Relations Review, 61(1):108–120, DOI: 10.1177/001979390706100106.

Eurofound (u.å.) 5th European Working Conditions Survey, Technical Report.

Fevang, E., S. Kverndokk og K. Røed (2012) Labor supply in the terminal stages of lone parents’ lives, Journal of Population Economics, 25(4):1399–1422, DOI 10.1007/s00148-012-0402-3.

Floderus, B., M. Hagman, G. Aronsson, S. Marklund og A. Wikman (2012) Medically certified sickness absence with insurance benefits in women with and without children, European Journal of Public Health, 22(1) 85–92, DOI: http://dx.doi.org/10.1093/eurpub/ckr028.

Försäkringskassan (2015) Jämställdhet och sjukfrånvaro. Förstagångsföräldrar och risken för sjukfrånvaro vid olika jämställdhetssituationer och effekter på sjukfrånvaron av reformer inom föräldraförsäkringen, Socialförsäkringsrapport 2015:3.

Försäkringskassan (2014) Kvinnors sjukfrånvaro. En studie av förstagångsföräldrar, Socialförsäkringsrapport 2014:14.

Hansen C.D. og J.H. Andersen (2008) Going ill to work – what personal circumstances, attitudes and work-related factors are associated with sickness presenteeism?, Social Science & Medicine, 67(6):956–964, DOI: 10.1016/j.socscimed.2008.05.022.

Hauge, K., S. Markussen, O. Raaum og M. Ulvestad (2015) Kan kjønnsforskjellen i sykefravær forklares av holdninger, normer og preferanser? Rapport 2015: 1, Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning.

Jensen S. og J. McIntosh (2007) Absenteeism in the workplace: results from Danish sample survey data, Empirical Economics, 32(1):125–39, DOI:10.1007/s00181-006-0075-4.

Johansen, V. (2012) Sickness presenteeism in Norway and Sweden, NJSR – Nordic Journal of Social Research, 3:88–102, DOI: http://dx.doi.org/10.15845/njsr.v3i0.265.

Kitterød, R.H. og M. Rønsen (2014) Jobb og hjem i barnefasen. Nå jobber også far mindre når barna er små, Søkelys på arbeidslivet, 31:23–41.

Kostøl, A.R. og K. Telle (2011) Det handler om kvinnene; sykefraværet i Norge de siste tiårene, Samfunnsøkonomen, 125(1):32–42.

Krantz, G. og U. Lundberg (2006) Workload, work stress, and sickness absence in Swedish male and female white-collar employees, Scandinavian Journal of Public Health, 34(3):238–246, DOI: 10.1080/14034940500327372.

Laaksonen, M., P. Martikainen, O. Rahkonen og E. Lahelma (2008) Explanations for gender differences in sickness absence: Evidence from middle-aged municipal employees from Finland, Occupational and Environmental Medicine, 65(5):325–330, DOI: 10.1136/oem.2007.033910.

Laaksonen, M., A. Mastekaasa, P. Martikainen, O. Rahkonen, K. Piha og E. Lahelma (2010) Gender differences in sickness absence – the contribution of occupation and workplace, Scandinavian Journal of Work Environment and Health, 36(5): 394–403.

Labriola, M., K.A. Holte, K.B. Christensen, H. Feveile, K. Alexanderson og T. Lund (2011) The attribution of work environment in explaining gender differences in long-term sickness absence: results from the prospective DREAM study, Occupational and Environmental Medicine, 68(9):703–705, DOI: 10.1136/oem.2010.060632.

Leineweber, C., H. Westerlund, J. Hagberg, P. Svedberg og K. Alexanderson (2012) Sickness presenteeism is more than an alternative to sickness absence: results from the population-based SLOSH study, International Archives of Occupational and Environmmental Health, 85(8):905–914, DOI:10.1007/s00420-012-0735-y.

Lesuffleur, T., J.-F. Chastang, N. Sandret og I. Niedhammer (2014) Psychosocial factors at work and sickness absence: Results from the French national SUMER survey, American Journal of Industrial Medicine, 57(6):695–708, DOI:10.1002/ajim.22317.

Lewis, C. og S.E. Mathiassen (2013) Kunskapssammanställning. Belastning, genus och hälsa i arbetslivet, rapport 2013:9, Arbetsmiljöverket.

MacLean, A., H. Sweeting, M. Egan, G. Der, J. Adamson og K. Hunt (2013) How robust is the evidence of an emerging or increasing female excess in physical morbidity between childhood and adolescence? Results of a systematic literature review and meta-analyses, Social Science & Medicine, 78(1):96–112 DOI: 10.1016/j.socscimed.2012.11.039.

Markussen, S., K. Røed, O.J. Røgeberg og S. Gaure (2011) The anatomy of absenteeism, Journal of Health Economics, 30(2):277–292, DOI: 10.1016/j.jhealeco.2010.12.003.

Markussen, S. og O. Røgeberg (2012) Sykefravær rundt større livshendelser, Tidsskrift for Den norske legeforening, 132(10):1231–1234.

Mastekaasa, A. (2000) Parenthood, gender and sickness absence, Social Science & Medicine, 50(12):1827–1842, DOI: 10.1016/S0277-9536(99)00420-7.

Mastekaasa, A. (2012) Kvinners og menns sykefravær – en stadig økende forskjell? Søkelys på arbeidslivet, 29(1):21–32.

Mastekaasa, A. (2013) Dependent children and women’s sickness absence in the EU countries and Norway, European Societies, 15(5):686–706.

Mastekaasa, A. (2014) The gender gap in sickness absence: long-term trends in eight European countries, European Journal of Public Health, 24:656–662, DOI:10.1080/14616696.2012.721892.

Mastekaasa A. og K.M. Olsen (1998) Gender, absenteeism, and job characteristics – A fixed effects approach, Work and Occupations, 25(2):195–228, DOI: 10.1177/0730888498025002004.

Mastekaasa, A. og H. Dale-Olsen (2000) Do women or men have the less healthy jobs? An analysis of gender differences in sickness absence, European Sociological Review, 16(3):267–286, DOI: 10.1093/esr/16.3.267.

Mastekaasa, A. og A.M. Melsom (2014) Occupational segregation and gender differences in sickness absence: Evidence from 17 European countries, European Sociological Review, 30(5):582–594, DOI: 10.1093/esr/jcu059.

Mechanic, D. (1983) Illness behavior: an overview, i S. McHugh og T. M. Vallis (red.), Illness Behavior: A Multidisciplinary Model, New York: Plenum Press.

Melsom, A.M. og A. Mastekaasa (2015) Sickness absence in female- and male-dominated occupations: The importance of selection effects. Manuskript innsendt for publisering.

Messing, K., F. Tissot, M.J. Saurel-Cubizolles, M. Kaminski og M. Bourgine (1998) Sex as a variable can be a surrogate for some working conditions: factors associated with sickness absence, Journal of Occupational and Environmental Medicine, 40(3):250–60.

Mood, C. (2010) Logistic regression: Why we cannot do what we think we can do, and what we can do about it, European Sociological Review, 26(1):67–82, DOI: 10.1093/esr/jcp006.

Myklebø, S. (2007) Sykefravær og svangerskap, Arbeid og velferd (3):21–27.

Månsdotter, A., L. Lindholm, M. Lundberg, A. Winkvist og A. Öhman (2006) Parental share in public and domestic spheres: a population study on gender equality, death, and sickness, Journal of Epidemiology and Community Health, 60(7):616–620, DOI: 10.1136/jech.2005.041327.

Niedhammer, I., J.-F. Chastang, H. Sultan-Taïeb, G. Vermeylen og A. Parent-Thirion (2012) Psychosocial work factors and sickness absence in 31 countries in Europe, European Journal of Public Health, 23(4):622–628, DOI:http://dx.doi.org/10.1093/eurpub/cks124.

Nordander, C., K. Ohlsson, I. Balogh, L. Rylander, B. Pålsson og S. Skerfving (1999) Fish processing work: the impact of two sex dependent exposure profiles on musculoskeletal health, Occupational and Environmental Medicine, 56(4):256–64, DOI: 10.1136/oem.56.4.256.

Oksuzyan, A., K. Juel, J. W. Vaupel og K. Christensen (2008) Men: good health and high mortality. Sex differences in health and aging, Aging Clinical and Experimental Research, 20(2):91–102.

Patton, E. og G. Johns (2012) Sex or Gender? The enigma of women’s elevated absenteeism, i S. Fox og T. R. Lituchy (red.) Gender and the Dysfunctional Workplace, Cheltenham: Edward Elgar.

Rieck, K.M.E. og K. Telle (2013) Sick leave before, during and after pregnancy, Acta Sociologica, 56(2):117–137, DOI: 10.1177/0001699312468805.

Slany, C., S. Schütte, J.-F. Chastang, A. Parent-Thirion, G. Vermeylen og I. Niedhammer (2014) Psychosocial work factors and long sickness absence in Europe, International Journal of Occupational and Environmental Health, 20(1):16–25, DOI:10.1179/2049396713Y.0000000048.

Smeby L., D. Bruusgaard og B. Claussen (2009) Sickness absence: could gender divide be explained by occupation, income, mental distress and health? Scandinavian Journal of Public Health, 37(7):674–681, DOI: 10.1177/1403494809344360.

Socialstyrelsen (2015) Sjukdomar i sluten vård 1989–2014, Sveriges officiella statistic, Hälso- och sjukvård.

Sterud, T. (2014) Work-related gender differences in physician-certified sick leave: a prospective study of the general working population in Norway, Scandinavian Journal of Work Environment and Health, 40(4):361–369, DOI: 10.5271/sjweh.3427.

Sydsjö, A., G. Sydsjö og K. Alexanderson (2001) Influence of pregnancy-related diagnoses on sick-leave data in women aged 16–44, Journal of Women's Health & Gender-Based Medicine, 10(7):707–714, DOI: 10.1089/15246090152563597.

Thoits, P. (1983) Multiple identities and psychological well-being, American Sociological Review, 48(2):174–187.

Ugreninov, E. (2013) Can family policy reduce mothers’ sick leave absence? A causal analysis of the Norwegian paternity leave reform, Journal of Family and Economic Issues, 34(4):435–446, DOI 10.1007/s10834-012-9344-x .

Vahtera, J., M. Kivimäki, A. Väänänen, A. Linna, J. Pentti, H. Helenius og M. Elovainio (2006) Sex differences in health effects of family death or illness: Are women more vulnerable than men?, Psychosomatic Medicine, 68(2):283–291, DOI: 10.1097/01.psy.0000203238.71171.8d.

VanderWeele, T.J. (2015) Explanation in causal inference. Methods for mediation and interaction, Oxford: Oxford University Press.

Vistnes, J.P. (1997) Gender differences in days lost from work due to illness, Industrial and Labor Relations Review, 50(2):304–323, DOI: 10.1177/001979399705000207.

Väänänen, A., R. Kumpulainen, M. V. Kevin, L. Ala-Mursula, A. Kouvonen, M. Kivimäki, M. Toivanen, A. Linna og J. Vahtera (2008) Work-family characteristics as determinants of sickness absence: A large-scale cohort study of three occupational grades, Journal of Occupational Health Psychology, 13(2):181–196, DOI: 10.1037/1076-8998.13.2.181.

Østbakken, K.M. (2013) Essays on determinants of sickness absence: Wage policies, workplace effects, and gender differences. PhD thesis, Department of Economics, University of Oslo.

Åkerlind, I., K. Alexanderson, G. Hensing, M. Leijon og P. Bjurulf (1996) Sex differences in sickness absence in relation to parental status, Scandinavian Journal of Social Medicine, 24(1):27–35, DOI: 10.1177/140349489602400105.

1https://goo.gl/eLcrKr
2https://goo.gl/cktzK6
3Tall fra Riksförsäkringsverket, se https://goo.gl/TfOfSd
4Odds for hendelse er definert som andelen som opplever hendelsen dividert med andelen som ikke gjør det. Oddsraten angir hvor mye høyere (eller lavere) oddsen er i én gruppe sammenliknet med en annen. Oddsraten på 1,75 betyr altså at oddsen for fravær er 1,75 ganger så høy blant kvinner som blant menn – men ikke at andelen med fravær er tilsvarende høyere blant kvinner. For relativt sjeldne hendelser som sykefravær vil imidlertid ikke forskjeller mellom oddsrater og andelsrater være så store.
5En oddsrate på 1,75 betyr at kvinner har 75 prosent høyere odds for fravær enn menn. Reduksjonen til 63 prosent (1,63) utgjør 15 prosent.
6For fravær av mer enn 60 dagers fravær var det bare en ubetydelig kjønnsforskjell.
7Siden det åpenbart ikke er noen seleksjon til kjønn (ingen variabler som påvirker både kjønn og sykefravær), kan det synes kontraintuitivt at seleksjon kan gi skjevheter i den estimerte effekten av kjønn. Det er også tilfellet når det gjelder den samlete effekten av kjønn, men ikke når man skal skille ut hvor mye av denne som skyldes at kvinner og menn går til forskjellige yrker, og altså behandler yrke (eller arbeidsforhold) som en medierende variabel mellom kjønn og sykefravær (Melsom og Mastekaasa 2015; for en generell gjennomgang av problemet, se VanderWeele 2015:24).
8Beregningen er gjort ved å ta ut kvinner i 290 dager før fødsel, og så å sammenlikne resultatene fra dette reduserte utvalget med resultatene man får ved å inkludere alle ansatte.
9Det er ikke forklart i artikkelen hva temporær støtte til barneomsorg er, men det henviser trolig til en ordning som gjør det mulig å være hjemme med syke barn.
10I Slany mfl. (2014) er svarprosenten, formodentlig feilaktig, oppgitt til 60.
11Siden konfidensintervall for den enkelte koeffisient (i eksponensiert form) oppgis, kan standardfeilen til koeffisienten beregnes ved å dividere differansen mellom øvre og nedre intervallgrense med 3,72 (etter å ha tatt logaritmene til intervallgrensene). Standardfeilen til differansen mellom kvinner og menn kan så beregnes etter standard formel for variansen til en differanse mellom to uavhengige estimatorer.
12Innleggelser i forbindelse med graviditet etc., ICD-kapittel O, er utelatt i beregningen. Tallene er fra 2014.
13Heller ikke på dette området foreligger norske tall.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon