Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Privat provokasjon1

Strafferettslige og straffeprosessuelle konsekvenser av privatpersoners utfordrende etterforskingsvirksomhet
Førsteamanuensis

Synnøve Ugelvik, cand.jur. 2006 fra Det juridiske fakultet, UiO, og ph.d. samme sted i 2015, er førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, UiO. Hun har tidligere blant annet vært dommerfullmektig ved Lofoten tingrett og konstituert statsadvokat ved Riksadvokatembetet.

Førstekonsulent

Yasmine Halnes, master i rettsvitenskap desember 2017 fra Det juridiske fakultet, UiO, er førstekonsulent i Statens sivilrettsforvaltning, tidligere advokatfullmektig i Advokatfirmaet Bratlien AS, Oslo.

Overgrep mot barn skaper sterke følelser og reaksjoner hos mange. Nettovergrep er et hurtigvoksende problem, og mulighetene er gode for å operere skjult under lav oppdagelsesrisiko. Problemet har fått private aktører til å ta loven i egne hender. Vår artikkel belyser hvilke strafferettslige og straffeprosessuelle konsekvenser det kan få når private på eget initiativ søker å oppklare og hindre seksuallovbrudd via internett mot barn. Vi ser på i hvilken utstrekning private har lov til å bruke etterforskingsmetoder som politiet ikke har, og hvilke konsekvenser det kan få når private bedriver handlingsprovokasjon. Som eksempel benyttes en konkret sak der gruppen Barnas Trygghet ervervet bevis ved provokasjon.

Nøkkelord: Barnas Trygghet, bevisavskjæring, beviserverv, grooming, handlingsprovokasjon, politiagent, privat provokasjon

1.Innledning

Internett har vist seg å være et egnet sted for voksne til å få kontakt med barn.2 Det er ikke straffbart å prate med barn på internett. Men dersom man gjennom slik nettprat bygger opp et tillitsforhold og derigjennom lokker til seg et barn for å få i stand et møte, kan dette være opptakten til straffbar grooming. Etter straffeloven (strl.) § 306 kan det å avtale et møte med et barn under 16 år straffes dersom gjerningspersonen har ankommet møtestedet eller «et sted hvor møtestedet kan iakttas», med forsett om å begå seksuelt overgrep.3 Der den forutgående kontakten var med en voksenperson som utga seg for å være et barn, blir forholdet å anse som forsøk, jf. strl. § 16.4

I november 2016 ble et forsøk på grooming pådømt i Sør-Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett.5 Via internett-chatting og SMS-utveksling avtalte en 63-årig mann i januar 2016 å møte 14 år gamle «Lisa» for å ha seksuell omgang med henne. Bak profilen «Lisa» viste det seg å være en voksen mann med mål om å avsløre potensielle overgripere. Mannen møtte 63-åringen på avtalt møtested og konfronterte ham med forholdet. Møtet ble filmet og publisert på YouTube og Facebook. Mannen var del av gruppen Barnas Trygghet, og gruppen overleverte film og samtalelogg til politiet. Politiet ble også varslet i forkant om møtet, og pågrep 63-åringen straks etter konfrontasjonen. Han ble, i enstemmig dom, frifunnet for blant annet forsøk på overtredelse av strl. § 306 i Sør-Trøndelag tingrett med begrunnelsen at den private handlingsprovokasjonen fra Barnas Trygghet representerte et brudd på retten til rettferdig rettergang, jf. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)6 artikkel 6 nr. 1.7

Påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Anken ble tatt til følge i lagmannsretten, som enstemmig domfelte tiltalte. Dommen er rettskraftig.

I denne artikkelen bruker vi saksforholdet fra Trøndelag som gjennomgående eksempel på privat etterforsking med provokasjonstilsnitt. Barnas Trygghet har per i dag godt over hundre tusen medlemmer i sin Facebook-gruppe. Deres arbeid finansieres gjennom donasjoner fra privatpersoner. Det er flere eksempler på at private har latt seg inspirere av gruppens metoder for å avsløre overgripere, som i dom avsagt 10.05.2019 i Oslo tingrett. Her hadde tre menn benyttet tilsvarende fremgangsmåte som beskrevet ovenfor, men i stedet for å gjøre filmen fra konfrontasjonsmøtet offentlig tilgjengelig fremsatte mennene trussel om at filmen ville bli publisert dersom den antatte overgriperen ikke overrakte provokatørene et større pengebeløp.8 Saken mot den antatte overgriperen ble henlagt, og provokatørene ble i stedet dømt for trusler og utpressing, jf. strl. § 330. Barnas Trygghets etterforskingsmetode kan tenkes anvendt i flere forskjellige sakstyper. Medlemstallet, donasjonene og de inspirerte aktørene viser at fenomenet har kommet for å bli. Det er etter vårt syn nødvendig med en avklaring av rettstilstanden for denne type privat etterforsking.

Politiet er gitt et visst rettslig spillerom ved etterforsking med provokasjonstilsnitt. Så lenge politiets adferd ikke er direkte straffbar, eller er i strid med legalitetsprinsippet ved å være for inngripende f.eks. i individenes privatsfære eller familieliv, jf. EMK art. 8 nr. 2, har etterforskingsmetoder hjemmel i den såkalte alminnelige handlefriheten til politiet.9 Politiprovokasjon er en skjult etterforskingsmetode som balanserer på grensen mellom lovlig etterforsking og ulovlig innblanding i individets rett til å være i fred, til privatliv og autonomi. Når politiet påvirker individets adferd, må påvirkningen, for å være legitim i en rettsstat, være underlagt strenge kontrollmekanismer og klare regler. Dette kommer til uttrykk ved at gjerningspersonen skal frifinnes dersom politiet ikke har fulgt de strenge vilkårene for etterforskingsmetoden.

Private aktører er ikke gitt et slikt spillerom. Dersom en privatperson påvirker en annen slik at han begår et lovbrudd, er det i utgangspunktet tale om straffbar medvirkning.10 Slik medvirkning har ikke vært et spørsmål hverken i relevant høyesteretts- eller underrettspraksis. Det vi belyser i artikkelen her, er hvilke straffeprosessuelle og strafferettslige implikasjoner det kan ha at private utøver arbeid som i utgangspunktet er politiets ansvar og arbeid, altså etterforsking og bevisinnhenting. Vi eksemplifiserer konsekvensene ved å se hen til grooming-saker. Mer spesifikt: Hvilke prosessuelle og strafferettslige virkninger kan det få at et bevis er ervervet gjennom privat provokasjon? Rettstilstanden er uklar på dette feltet, og vår artikkel tar sikte på å bidra til en klargjøring av reglene samt vurdere om reglene for politiprovokasjon i større grad bør få anvendelse for private aktører.

Vi avklarer det overordnede spørsmålet i tre hovedpunkter. Utgangspunktet er å avklare vilkårene for at politiets provokasjon skal være lovlig (punkt 2). Avklaringen gjøres løpende i lys av Barnas Trygghets fremgangsmåte. Fordi en kunne tenke seg at Barnas Trygghet, når de gir politiet bevis, er å anse som politiagenter, gir vi deretter oversikt over reglene for når en privat provokatør skal anses som politiagent, derunder særlig kravene til instruks (punkt 3). De straffeprosessuelle og strafferettslige konsekvensene av handlingsprovokasjon, og hensynene bak bevisavskjæringsreglene, gjennomgås i punkt 4. I punkt 5 oppsummerer vi og gir noen avsluttende bemerkninger.

2. Politiets handlingsprovokasjon

2.1 Provokasjon

Etterforsking med provokasjonstilsnitt er etterforsking der politiet i en eller annen grad påvirker straffbare handlingers forløp for å skaffe seg ytterligere informasjon om straffbar virksomhet. Dette omtales gjerne som tiltale- eller handlingsprovokasjon. Handlingsprovokasjon skiller seg fra såkalt bevisprovokasjon, som er etterforsking for å fremskaffe bevis i straffesaker.

Politiets etterforsking med provokasjonstilsnitt er regulert av skrankene som følger av alminnelige straffeprosessuelle prinsipper og relevante menneskerettigheter. Disse grensene er trukket opp i rettspraksis, og kommer til uttrykk i rundskriv fra riksadvokaten (RA). Politiprovokasjon som etterforskingsmetode ble foreslått lovfestet av Straffeprosessutvalget i 2016. Lovfestingen er blant annet begrunnet med at dette i større grad vil tilfredsstille kravet om hjemmel i lov for å foreta inngrep i retten til respekt for privat- og familieliv, jf. EMK art. 8 nr. 2. Riksadvokaten har nylig utferdiget et nytt rundskriv om provokasjon og infiltrasjon (RA-2018-02) som tydeliggjør vilkårene for disse politimetodene. Hverken den eventuelle lovfestingen eller rundskrivet endrer rettstilstanden.

Der politiet benytter provokasjon som etterforskingsmetode, er hovedregelen at politiet ikke kan fremprovosere en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått. Dersom politiet har fremprovosert handlingen, anses det som en saksbehandlingsfeil, som etter ulovfestet rett skal medføre frifinnelse. For vårt eksempel innebærer provokasjonen å gjøre seg tilgjengelig gjennom fiktive profiler, ta initiativ til samtale og avtale møte med potensielle overgripere.

2.2 Vilkår for politiets lovlige handlingsprovokasjon

Politiets adgang til å drive ekstraordinær etterforsking med provokasjonstilsnitt er som nevnt ulovfestet. Grensene for slik etterforsking er utviklet gjennom både norsk rettspraksis og praksis fra EMD.11 Handlingsrommet innenfor disse grensene kommer til uttrykk gjennom retningslinjer i riksadvokatens rundskriv RA-2018-02, som er styrende for politiets og påtalemyndighetens arbeid. Normeringene som fremkommer i de ulike rettskildene, har til dels ulikt siktemål, blant annet på grunn av kildenes nedslagsfelt, og har til dels også ulike rettslige følger (som vi kommer tilbake til i punkt 4). De ulike normeringene utgjør ikke som sådanne et sett med «fellesregler» for lovlig provokasjon. Forskjellene med hensyn til formål og virkninger kan påvirke innholdet i vilkårene, selv der disse tilsynelatende er de samme. Med dette i bakhodet er det etter vårt syn likevel gode grunner for å forsøke å fremstille normeringene som en form for fellesvilkår, idet artikkelens siktemål er å se nettopp på forskjellige rettslige vilkår eller skranker for denne type etterforsking og hvilke konsekvenser brudd på de ulike normeringene kan få.

Med disse forbehold er det tre vilkår for lovlig politiprovokasjon: et grunnvilkår, og to tilleggsvilkår.12 Grunnvilkåret er som nevnt at hverken politiet eller politiagenter aktivt fremkaller en handling som ellers ikke ville blitt begått.13 Vilkåret samsvarer med EMDs vurdering av om en politiprovokasjon er lovlig, og er førende når man i ettertid skal vurdere om et bevis tilveiebrakt ved handlingsprovokasjon skal anses som ulovlig ervervet. Vi går nedenfor, i punkt 2.3, i dybden om innholdet i grunnvilkåret.

Det første tilleggsvilkåret stiller krav om at politiets etterforskingsmetode er proporsjonal.14 Proporsjonalitetskravet er flerdelt. Det kreves for det første forholdsmessighet mellom den straffbare handlingens grovhet (et såkalt kriminalitetskrav) og det inngrep den utradisjonelle etterforskingsmetoden fra politiet representerer.15 Tross den relativt lave strafferammen på inntil 1 års fengsel i § 306, er det klart at grooming er en tilstrekkelig alvorlig straffbar handling i så måte, og innenfor området for bruk av slike metoder. Riksadvokatens rundskriv legger til grunn at provokasjon kan anvendes for å avsløre seksuelle overgrep mot barn, fordi det er av samfunnsmessig betydning å bekjempe (blant annet) slik kriminalitet.16 Overgrep som forberedes på nett, må også anses slik.17 For eksempel økte antall anmeldte seksuallovbrudd mot barn under 14 år med 60,5 % fra 2017 til 2018, og økningen tilskrives i hovedsak at gjerningsmenn når flere ofre gjennom internett.18

Forholdsmessigheten omfatter ikke bare kriminalitetskravet. For det andre kreves også at metoden mer generelt er forholdsmessig overfor mistenkte, i tråd med straffeprosessloven § 170a, for eksempel sett hen til det samlede overvåkningstrykket mot en person over tid.19

For det tredje er det også et mistankekrav i proporsjonalitetskravet.20 Dersom politiet har skjellig grunn til mistanke om de ovennevnte alvorlige lovovertredelser, kan politiets handlingsrom utvides. «Skjellig grunn» innebærer som kjent et krav om sannsynlighetsovervekt.21 Graden av mistanke inngår i proporsjonalitetsvurderingen.22 Det er ikke et krav om at mistanken knytter seg til en eller flere identifiserte personer. I vårt eksempel startet Barnas Trygghet sin «etterforsking» ved å ta initiativ overfor tilfeldige profiler i et nettsamfunn for å se om de fikk respons.23 Med unntak av forholdsmessighetsvurderingen er det ikke et mistankekrav dersom politiet kun vil spane i eller infiltrere slike nettsteder, ved for eksempel bruk av en lokkedue-profil som eventuelle gjerningspersoner kan ta kontakt med.24 Så lenge politi-profilen ikke selv tar kontakt for å styre den straffbare handlingen videre, er dette ikke å anse som ulovlig provokasjon.25 Dersom mistankekravet skal ha noen funksjon i lovlighetsvurderingen, må mistanken, etter vårt skjønn, være mer konkret enn den var i Lisa-saken for at politiet skal kunne kontakte enkeltindivider og derigjennom de facto ta første skritt i en provokasjonssituasjon. I bevisføringssammenhengen kan en argumentere for at viljen til å begå kriminalitet allerede er til stede hos den som responderer på den fiktive profilens henvendelse, som i sin tur kunne veid opp for manglende forutgående og konkret mistanke. Dette er ikke temaet i punktet her.

I proporsjonalitetskravet ligger for det fjerde at etterforskingsmetoden skal være sekundær.26 En konkret vurdering som tilsier at ordinær etterforsking vanligvis er utilstrekkelig i visse sakstyper, oppfyller vilkåret.27

Det andre tilleggsvilkåret er et saksbehandlingsvilkår, idet provokasjon må være besluttet og gjennomført på en forsvarlig og dokumenterbar måte.28 Der Barnas Trygghet initierer og gjennomfører handlingsprovokasjon uten å involvere politi eller påtalemyndighet før etter at hele beviservervsforløpet er gjennomført, vil det åpenbart være svært vanskelig å sikre tilstrekkelig notoritet rundt beslutningsprosessen og gjennomføringen generelt. Selv om chatte-logger vil foreligge, kan det være mindre grunn til å stole på privatpersoner enn politiet så langt gjelder eventuelle modifikasjoner eller utelatelser fra slike erverv. På bevisføringsstadiet knytter vurderingen av vilkåret seg dels til påliteligheten av beviset, og dels disiplineringshensynet. Manglende kontrollmuligheter for hvordan provokasjonen har foregått, kan være et vesentlig rettssikkerhetsproblem.29 Vi kommer nærmere tilbake til hensyn bak bevisavskjæring i punkt 4.3. Det er elementene i grunnvilkåret som det settes lys på i det følgende.

2.3 Nærmere om grunnvilkåret: Initiativtakeren til den straffbare handlingen og eksistensen av et marked

Utgangspunktet er at politiet ikke kan «fremkalle en straffbar handling som ellers ikke ville blitt begått».30 Da blir den straffbare handlingen straffri, fordi rettsstaten ikke skal bidra til å skape kriminalitet eller ytterligere kriminalisere borgere.31 Vilkåret er ikke absolutt. Det er klart at politiet har rom for i noen grad å påvirke handlingen så langt gjelder tid, sted og gjennomføringsmåte.32 I tillegg ligger det i tolkningen av grunnvilkåret to presiseringer av hvilket spillerom politiet har til å være pådriver for en straffbar handling. Det ene knytter seg til hvem som (direkte eller indirekte) initierte den straffbare handlingen. Det andre til hvor mottakelig objektet for politiets handling kan anses å ha vært, det såkalte markedsvilkåret. For å gjøre vurderingen så praktisk som mulig for artikkelens tema diskuterer vi presiseringene tett knyttet til fremgangsmåten i Lisa-saken.

Utgangspunktet er at politiet ikke skal skape kriminalitet. Når det er politiet som spør om å få kjøpe narkotika, er det politiet som initierer den straffbare handlingen og dermed et stykke på vei medvirker til å skape kriminalitet. Kan en legge til grunn at lovbruddet ville blitt begått uavhengig av politiets rolle i begivenhetsforløpet, for eksempel ved at mistenkte ved sin aktivitet viser en sterk vilje til å begå den straffbare handlingen, er det mindre fare for å kriminalisere ellers lovlydige borgere.33

Det kan være vanskelig å fastslå om en person ville tatt initiativ til grooming om det ikke var for provokatørens aktivitet. I Lisa-saken var bakgrunnen for tiltalen nettopp kommunikasjonen mellom tiltalte og en av Barnas Trygghets fiktive profiler. Kommunikasjonen i denne saken fant sted, etter det vi kjenner til, uten innblanding fra politi, og Barnas Trygghet er følgelig på dette stadiet ikke å anse som politiagent. Barnas Trygghets profil hadde, gjennom nettsiden Badoo,34 utgitt seg for å være 14-årige «Lisa». Nettsiden har 18-årsgrense, så «Lisas» profil oppga alderen 18 år, med interesse for personer mellom 18 og 70 år.35 Etter at «Lisa» hadde gitt tiltalte en såkalt «like»,36 innledet tiltalte en samtale med «Lisa», som umiddelbart fortalte at hun var 14 år. «Liken» fra «Lisas» profil er å anse som en oppfordring til å inngå samtale. På dette tidspunktet var tiltalte i den tro at det var en 18 år gammel jente som ville komme i kontakt med ham. Det er først etter at «Lisa» opplyser om sin lave alder at man kan tale om et forhold som er på vei mot et eventuelt grooming-forsøk, altså det som kan anses som en initiering av en straffbar handling. En chat i seg selv, om hverdagslige ting, er ikke forberedelse til grooming. Selve grooming-overtredelsen er som tidligere nevnt ikke fullbyrdet før gjerningspersonen har ankommet møtestedet eller «et sted der møtestedet kan iakttas», med forsett om å begå seksuelt overgrep.

Tingretten anså medlemmet av Barnas Trygghet «som arkitekten bak den situasjonen som oppstod».37 Et sentralt moment var at «Lisa» var aktiv pådriver for å få i stand et møte etter en drøy uke med kontakt. I tingrettens dom heter det at «[e]tter hva retten kan se var det ikke snakk om noe møte mellom dem før [medlemmet av Barnas Trygghet] ga uttrykk for at ʻLisa’ ønsket å sitte på i tiltal[t]es bobil».38 Dette kom som en respons på tiltaltes melding om hva han drev med til daglig. I tillegg skrev «Lisa» i en seksuelt ladet sjargong, for eksempel: «Hmm. Hva sier [tiltaltes kone] til at du skal komme til søte 14 år gamle meg å knulle da?» Med andre ord anså tingretten Barnas Trygghet som initiativtaker til den potensielle seksuelle omgangen. Provokasjonen var dermed ulovlig fordi medlemmet hadde «forledet tiltalte til en handling han ellers ikke ville begått».

Som nevnt frifant tingretten på bakgrunn av privat handlingsprovokasjon, med henvisning til Rt. 2011 s. 1455 og EMD i Shannon mot Storbritannia,39 som begge vil bli nærmere omtalt. Lagmannsretten, derimot, la hovedvekt på at tiltalte «aktivt [deltok] i planleggingen av møtet med «Lisa» under forutsetning av at de skulle treffes for å ha sex».40 Dette er i tråd med høyesterettspraksis, idet mistenktes egenaktivitet gjør politiets påvirkning av hendelsesforløpet mindre alvorlig i et kriminaliseringsperspektiv.

Så langt om vurdering av initiativtakeren. Dernest forutsetter vilkåret om at politiet ikke har skapt en handling som ellers ikke ville blitt begått, at det foreligger et marked for den straffbare handlingen på tiltaltes side.

Vilkåret om eksistens av et «marked» fremgår blant annet av Høyesteretts resonnement i «Skrik»-saken.41 Her fant Høyesterett at det var for store usikkerhetsmomenter knyttet til om handlingen ville funnet sted om politiets handlemåte tenktes borte.42 Tiltalte var tidligere domfelt for grovt bedrageri. Likevel kunne det ikke legges til grunn at han ville gjort seg skyldig i heleriforsøk dersom de engelske politiagentene ikke hadde lokket ham med en konkret kjøpesum mot at han skaffet «Skrik»-maleriet. Det var altså ikke et marked for heleriet uten at politiet stilte et slikt fiktivt marked til rådighet.

Tilsvarende krav om marked følger også av EMDs praksis. I Teixeira-dommen43 ble tiltalte Teixeira oppsøkt av sivile politimenn fordi han hadde bekjentskaper i et narkotikamiljø. Politiet ytret i den forbindelse ønske om å kjøpe narkotika av Teixeira. Da det senere ble besluttet ransaking i Teixeiras hjem, fant man et parti narkotika, som kun utgjorde den forespurte mengden fra de sivile politimennene. EMD kom derfor til at Teixeira var blitt utsatt for en ulovlig handlingsprovokasjon. Domstolen fremhevet at politiet ikke hadde opplysninger fra tidligere som førte til mistanke om at Teixeira var involvert i narkotikahandel. Politiet kom kun i kontakt med tiltalte ved en tilfeldighet grunnet en operasjon mot hans bekjente. Teixeira hadde allerede fra tidspunktet da handlingsprovokasjonen ble utført, blitt fratatt retten til en rettferdig rettergang, og EMD konstaterte brudd på EMK art. 6 (1).44

Vurderingen i Lisa-saken blir altså om overtredelsen av grooming-bestemmelsen hadde inntruffet dersom politiets provokasjon tenkes borte, altså om markedet for den straffbare handlingen ville eksistert uavhengig av politiets påvirkning.45 Mindre endringer av tid, sted og utførelse er ikke avgjørende i vurderingen.46

I saken hvor Barnas Trygghet var involvert, hadde ikke politiet i forkant av hovedforhandlingen avdekket tilsvarende aktivitet hos tiltalte overfor andre enn «Lisa».47 Det eneste politiet kunne finne hos tiltalte, var altså den aktivitet Barnas Trygghet fremprovoserte, i likhet med det som var tilfellet for ovennevnte Teixeira. Tidligere straffbar adferd som sådan er imidlertid ikke avgjørende i vurderingen av om det finnes et marked. Det er likevel et moment som bør tillegges vekt der den tiltalte er blitt utsatt for handlingsprovokasjon. Ved vurderingen av om en person for eksempel ønsker å begå seksuelle handlinger mot en mindreårig, er det klart at tidligere lignende adferd er relevant å se hen til for om vedkommende kan antas på nytt å ville utføre lignende handlinger. Etter vårt skjønn er det i alle fall tvil om markedsvilkåret kan anses som oppfylt i Lisa-saken.

Et krav til årsakssammenheng hører også til dels sammen med markedskravet. I relasjon til bevisføringsspørsmålet må den ulovlige ervervsmetoden være årsaken til at beviset er fremkommet.48 I sakene49 hvor Barnas Trygghet oppretter kontakt med den tiltalte under falsk identitet, hadde ikke samtalelogg med den tiltalte foreligget som bevis foruten provokasjonen, og årsakssammenheng foreligger.

Så langt har vi vist at selv om retningslinjene for politiprovokasjon er ulovfestede, er det relativt klare vilkår for når politiets etterforsking med provokasjonstilsnitt er lovlig. Grunnvilkåret er at politiet gjennom sin påvirkning ikke kan skape ny kriminalitet eller ytterligere kriminalisere borgere. Som tilleggsvilkår kan provokasjon kun tas i bruk 1) ved skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet, der bruken av metoden er forholdsmessig, og 2) når gjennomføringen av prosessen har forløpt på en forsvarlig og kontrollerbar måte.

3. Når skal en privat provokatør anses som politiagent?

3.1 Innledning

Som nevnt i punkt 2 foreligger skranker i rettspraksis, som også kommer til uttrykk gjennom riksadvokatens retningslinjer, som langt på vei regulerer politiets adgang til å utøve handlingsprovokasjon. Tilsvarende retningslinjer har vi ikke der en privatperson på eget initiativ fremprovoserer en straffbar handling. Det foreligger imidlertid rettspraksis50 som, på nærmere vilkår, oppstiller frifinnelse som en mulig strafferettslig konsekvensens av privat handlingsprovokasjon. Vi kommer utførlig tilbake til dette i punkt 4.1.

Etter eksplisitt – eller til dels implisitt – instruks kan imidlertid privatpersoner måtte anses som politiagenter. Deres beviserverv vil i så fall måtte undergis samme rettslige vurdering som om provokasjonen var utøvet av politiet selv. Handlingsprovokasjon fra en politiagent er anerkjent i norsk rett og av EMD som lovlig etterforskingsmetode, på visse vilkår.51 EMK art. 6 (1) er heller ikke til hinder for bruk av bevis ervervet på slik måte.52

Retningslinjene oppstilt i RA-2018-2, og øvrig ulovfestet rett om provokasjon som etterforskingsmetode, slik gjennomgått ovenfor, er relevante dersom private aktører vurderes som politiagent. Etterforskingen må i alle tilfeller prøves etter alminnelige straffeprosessuelle prinsipper.53 I tillegg til ovennevnte forutsetning om at det ikke fremkalles et lovbrudd som ellers ikke ville funnet sted,54 stiller EMK art. 6 (1) krav til at prosedyrene for bruk av provokasjon og agenter er tilstrekkelig klare.55 I denne artikkelen nøyer vi oss med å se på hva som skal til for å bli ansett som politiagent, og reglene som da får anvendelse (nærmere om dette nedenfor).

Barnas Trygghet har en rekke ganger gjennomført lignende operasjoner som i Lisa-saken. Gruppen gjennomfører altså provokasjonsaksjoner, overrekker deretter bevis til politiet, og varsler dem i forkant av konfrontasjonsmøter med de antatte overgriperne. Det kan stilles spørsmål ved om den hyppige overrekkelsen av bevis til politiet i realiteten utgjør politiagentvirksomhet. Vi ser derfor i det følgende på vilkårene for å anse private som politiagenter.

3.2 Vilkårene for å anse private som politiagenter

En agent er en person som opptrer på vegne av eller etter instruks fra politi med det formål å innhente informasjon ved hjelp av observasjon, infiltrasjon eller provokasjon.56 Reglene er de samme enten agenten er en polititjenesteperson eller en person som har påtatt seg et oppdrag for politiet i en konkret sak.57 Grensene for hva som utgjør instruks, og grensene for agentens handlingsrom, er trukket opp i rettspraksis. Vi tar for oss de mest sentrale dommene fra EMD og Høyesterett i det følgende, før vi i neste punkt ser på om Barnas Trygghet bør anses/vurderes som politiagenter.

I EMDs avvisningsavgjørelse i Shannon mot Storbritannia anførte domfelte brudd på retten til rettferdig rettergang, jf. EMK art. 6 (1), idet bevis fra privat handlingsprovokasjon var ført mot ham.58 Saken omhandlet en britisk journalist som hadde fått kunnskap om at Shannon, en kjent person i underholdningsbransjen, drev narkotikasmugling. Under falsk identitet og med lyd- og video-opptak forespurte journalisten Shannon om kokain, noe Shannon fremskaffet. I straffesaken ble video- og taleopptak fra journalisten ført som bevis. I etterkant av Shannons narkotikasalg skrev journalisten om hendelsen i en artikkel i News of the World. Journalisten opplyste i artikkelen at han var villig til å gjøre video- og taleopptaket tilgjengelig for politiet, og dette ble hovedbeviset i den etterfølgende straffesaken. Påtalemyndighetens oppfatning var at Shannon kun ble gitt en mulighet til å begå et lovbrudd, en mulighet han valgte å benytte seg av. EMD var enig, og avsa en avgjørelse begrunnet med at ervervet av bevismaterialet ikke utgjorde brudd på EMK art. 6 (1). Domstolen vurderte om den private provokatøren handlet på instruks fra politi eller på annen måte under deres kontroll, herunder om politiet hadde forkunnskaper om provokasjonshandlingen.59 Konsekvensen ville i så fall være at den tilsynelatende private provokatøren falt inn under retningslinjene som regulerer politiets adgang til å benytte provokasjon som etterforskingsmetode.60

Et klart eksempel på at en privatperson var å anse som agent, fremgår av EMDs dom i Allan mot Storbritannia.61 I saken kom det frem at politiet hadde uttalt til en informant: «[P]ush him for what you can.»62 Uttalelsen ble gitt med sikte på å få en tilståelse fra en person politiet mistenkte for å være innblandet i et drap. Den mistenkte hadde gjentatte ganger forut påberopt seg retten til å forholde seg taus. Politiets uttalelse representerte dermed en tydelig instruks, og vedkommende som tidligere bare var en informant, måtte derfor kategoriseres som en agent. Resultatet ble at samtalen mellom agenten og den mistenkte var å betrakte som et politiavhør.

I Rt. 1993 s. 473, også kjent som «Piratdrosjedom I », ble det lagt til grunn at to private aktører i drosjenæringen måtte anses som medhjelpere for politi. Begrunnelsen var at de to var engasjert i en planlagt politiaksjon der medhjelperne benyttet provokasjon som metode for å få skyss av førere de antok drev piratdrosje.63

«Trondheimsheroin-saken », Rt. 2000 s. 1223, illustrerer når en som i utgangspunktet bare overleverer informasjon i egenskap av privatperson, senere blir å anse som medhjelper. En kvinne i et narkotikamiljø hadde over tid gitt informasjon til politiet. Politiet ba kvinnen om å fortsette i en pågående narkotikahandel, men ikke selv ta initiativ til kjøp eller salg. Dette ble ansett som en forespørsel om bistand, og vedkommende ble fra forespørselstidspunktet betraktet som medhjelper.

I Rt. 2011 s. 1455 kom retten til at moren til fornærmede ikke kunne anses som medhjelper, og uttalte i avsnitt 40 at

«mor i sin kontakt med tiltalte handlet på egen hånd uten instrukser fra politiet. […] Også i fortsettelsen opptrådte fornærmedes mor på egen hånd. Politiet har således ikke aktivt bidratt til å forlede tiltalte til å begå en handling han ellers ikke ville ha begått. Det eneste politiet påtok seg, var å være til stede på […] møtested[et]».

Det at moren i forkant av møtet med tiltalte hadde kontaktet politi for tips og råd, var ikke nok til å konstatere at moren i sin videre dialog med tiltalte var å betrakte som medhjelper. Til dette var handlingsforløpet allerede gått for langt i privat regi. Moren hadde over lengre tid, før kontakten med politiet, vært i samtale med den tiltalte og utgitt seg for å være sin 15-årige datter. Forutgående kontakt med politiet er altså ikke alene avgjørende. Det er også av vesentlig betydning om politiet har ytret et spesifikt bistandsønske. Dette reiser bevismessige utfordringer knyttet til hva politiet har ytret. Det motsatte kunne medføre at politiet måtte be moren avstå fra videre kontakt/provokasjon, med mindre politiet – for å sikre best mulig rettssikkerhet for mistenkte, og tilstrekkelig gode bevis til bruk i domstolen – instruerte henne i korrekt gjennomføringsmåte. Vi kommer tilbake til dette avslutningsvis i punkt 5.

En privatperson kan altså gå over til å være en form for agent/medhjelper enten ved et konkret oppdrag eller engasjement,64 eller det er gitt informasjon fra en privatperson til politiet, og politiet gir beskjed (instruks) om at de ønsker bistand fremover i en konkret sak eller mot en konkret person eller et miljø.65 Ytterligere kontroll med hvordan medhjelperen konkret utfører sine handlinger, er ikke et krav.66 Det at en privat provokatør overleverer materiale fra en provokasjonshandling til politiet, er ikke ensbetydende med at den private provokatøren er en politiagent eller (politi-)medhjelper.67 Politiinformanter eller -kilder vil også ha forutgående kontakt med politiet ved minst én anledning før informasjonsdeling.68

3.3 Om implisitt instruks eller de facto identifikasjon

I Lisa-saken ble politiet varslet av Barnas Trygghet i forkant av konfrontasjonsmøtet, men etter ervervet av samtaleloggen.69 Selve etterforskingsdelen bør derfor i utgangspunktet ikke anses som agentvirksomhet. Spørsmålet er likevel om det stiller seg annerledes dersom privatpersonen(e) ved gjentatte anledninger utfører samme type provokasjonshandlinger. Vi er enige med Hopsnes i at dette ikke automatisk fører til et samarbeid mellom den private provokatøren og politiet slik at reglene for politiprovokasjon får anvendelse. Politiet må i tilfelle være den som etterspør informasjon og ber den private aktøren om videre bistand.70 Med mindre det utvikler seg til et fast handlingsmønster, kan ikke takknemlighet eller lignende uttrykk fra politiet uten videre betraktes som en kvalifisert oppfordring til fremtidig agentbistand. (Vi kommer nærmere tilbake til tidsperspektivet i punkt. 4.) Politiet er avhengig av tips fra publikum, og en viss interaksjon av positiv ladet art mellom melder og politi er naturlig. På denne bakgrunn kan det i vårt eksempel spørres om Barnas Trygghet først skal anses som agenter etter at de varslet politiet om det forestående konfrontasjonsmøtet.

For å konstatere at grooming foreligger, krever straffeloven § 306 som tidligere nevnt at gjerningspersonen møter opp på avtalt sted eller annet sted hvor møtestedet kan iakttas, med et særlig forsett. Ser man på konfrontasjonen som en del av provokasjonshandlingen, besitter politiet altså kunnskap om hva som er i ferd med å skje, før lovbruddet har inntruffet. En kunne tenke seg muligheten for omgåelse av regelverket for politiets etterforskingsmetoder i tilfeller der private etterforsker saker og overgir politiet bevis derfra. For å unngå slik omgåelse må en vurdere om det er en de facto identifikasjon mellom den sivile og politiet, selv om det ikke foreligger eksplisitt instruks eller ordre fra politiet. Et minstekrav må – som vist ovenfor – være en kontakt mellom politi og agent før agenten utfører provokasjonshandlingen. Kontakten må være av en art som på en eller annen måte fungerer som en oppfordring til videre handling fra provokatøren.71

Barnas Trygghet har fortalt om delt respons fra politiet. På den ene siden har det vært oppfordringer fra politipatruljer om «å stå på videre». I forbindelse med en sak for Oslo tingrett desember 2018 uttalte Barnas Trygghet: «Vi tilkalte en politipatrulje i forkant av konfrontasjonen. Politiet avtalte med en kvinne som er tilknyttet Barnas Trygghet at hun skulle gå opp til mannens bopel for å ringe på.» Uttalelsen gir, etter vårt skjønn, inntrykk av et pågående samarbeid og en instruks – i alle fall om hvordan konfrontasjonsmøtet skal gjennomføres. På den andre siden har Barnas Trygghet blitt møtt med skepsis og kritikk fra politiledelsen.72

Så vel tingrettens som lagmannsrettens dom i Lisa-saken er sparsommelig med opplysninger vedrørende forholdet mellom Barnas Trygghet og politiet. I Khudobin mot Russland,73 i avsnitt 35, stiller EMD som nevnt krav til at prosedyrene for bruk av provokasjon og agenter er tilstrekkelig klare. Faktum i sakene om Barnas Trygghet levner tvil om hva som er uttrykt i samtalen mellom gruppen og politiet før pågripelsen av tiltalte. Sett hen til mulighetene for myndighetsmisbruk ved anvendelse av denne typen ekstraordinær etterforsking er det viktig at det ikke er tvil knyttet til om politiet har en form for ansvar i handlingsforløpet.

Det kan tenkes at domstolene ikke har funnet kommunikasjonen mellom Barnas Trygghet og politiet problematisk, og at det av den grunn ikke er drøftet nærmere. Samtidig kan det tenkes at politi og påtalemyndighet utad kommuniserer ulikt avhengig for eksempel av hvilket nivå i hierarkiet de befinner seg på, eller hvor formell kommunikasjonen er. Vekslende og til dels motstridende utsagn kan i alle tilfeller skape uklarhet og usikkerhet. I verste fall kan det skape tvil om politiet i mindre formelle former benytter private til å bistå i grenseland av instruksregler. Prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode, bør også i en vurdering av om en privatperson er en agent, tillegges vekt.74 Dersom det ikke er tilstrekkelig notoritet om forholdet mellom provokatør og politi, bør det legges til grunn at beviservervsreglene som gjelder for politiet, får anvendelse.75

4. De strafferettslige og straffeprosessuelle konsekvensene av handlingsprovokasjon

Vi har så langt forholdt oss til reglene for politiprovokasjon, sammen med en mulig kobling mot Barnas Trygghet som politiagent. Det neste spørsmålet er hvilke strafferettslige og straffeprosessuelle konsekvenser det kan få at et bevis er ervervet ved handlingsprovokasjon. Først vurderer vi frifinnelse som strafferettslig konsekvens (punkt 4.1), før vi ser på de relevante bevisavskjæringsreglene (punkt 4.2). I punkt 4.3 vurderer vi om avskjæringsreglene får anvendelse på Barnas Trygghets beviserverv. Deretter, i punkt 4.4, fokuserer vi særlig på hensynene bak avskjæringsreglene, for å se om og eventuelt hvordan disse gjør seg gjeldende ved handlingsprovokasjon. Vurderingen stiller seg litt annerledes avhengig av om provokatøren anses som politi eller privatperson, som vi straks kommer tilbake til. Vi legger altså til grunn at private provokatører kan vurderes som å operere utelukkende i privat regi. Likevel kan slike i noen tilfeller anses som politiagenter; eventuelt kan gode grunner tale for at samme regler for bevisavskjæring bør legges til grunn uavhengig av formell agentstatus. Dette gjelder særlig der private aktører arbeider organisert og med gjentatt beviservervsmodus – det som må kunne karakteriseres som organisert, privat etterforsking med provokasjonstilsnitt.

4.1 Privat handlingsprovokasjon og frifinnelse

Vi legger til grunn i dette punktet at Barnas Trygghet anses å ha fremprovosert et utjenlig grooming-forsøk, dels ved å gjøre tilgjengelig en falsk profil, dels ved å tilskynde den straffbare groomingen, utelukkende på privat initiativ.

Eneste høyesterettsdom direkte relatert til privat provokasjon er Rt. 2011 s. 1455. Her hadde en mor overtatt sin 15-årige datters rolle i en chat-dialog med en mann og avtalt møte med mannen. Før moren overtok kontakten, hadde mannen uttrykt ønske om å møte 15-åringen. Provokasjonen medførte hverken frifinnelse eller bevisavskjæring. Høyesterett vurderte morens provokasjonshandling etter resonnementet til EMD i Shannon mot Storbritannia76 (se ovenfor i punkt 3.1). I Shannon vurderte EMD blant annet hvilken konsekvens privates provokasjon kan ha, avhengig av status som agent eller privatperson.

Rt. 2011 s. 1455 viser, i tråd med Shannon, at også privat provokasjon kan ha frifinnelse som strafferettslig konsekvens. Terskelen er imidlertid atskillig høyere enn ved politiprovokasjon. Det avgjørende er om en helhetsvurdering tilsier at det «vil virke støtende og i strid med den alminnelige rettsfølelse å straffedømme den som er blitt lurt».77 I den konkrete avveiningen er det av betydning hvilken interesse som er krenket gjennom tiltaltes lovbrudd, sammenholdt med hvor uttalt den private provokasjonen har vært. Dersom provokasjonen har vært for uttalt og den interessen som er krenket ikke kan berettige provokasjonsutøvelsen, vil tiltaltes straffverdighet bortfalle. Straffverdigheten kan typisk bortfalle dersom fornærmede i saken, eller noen som opptrer på vegne av fornærmede, har fremprovosert tiltaltes lovbrudd.78

I Rt. 2011 s. 1455, avsnitt 43, heter det at

«[i] motsetning til det som gjelder for etterforsking med provokasjonstilsnitt, kan privat provokasjon vanskelig behandles som feil ved saksbehandlingen. Spørsmålet må derfor ikke bare ved behandlingen for lagmannsretten, men også ved anke til Høyesterett høre under skyldspørsmålet». 

Med andre ord er ulovlig handlingsprovokasjon fra politi kategorisert som en saksbehandlingsfeil.79 Dette er sikker rett, jf. blant annet Rt. 2000 s. 1482, s. 1484: Feilen består i at politiet har overtrådt grensene for provokasjon som etterforskingsmetode. En privat provokatør kan ikke begå saksbehandlingsfeil, idet vedkommende ikke er forpliktet til å følge politiets og påtalemyndighetens interne saksbehandlingsregler. I så måte blir det søkt å snakke om vilkår for slik privat provokasjon. Men handlingsprovokasjon fra private kan altså, etter en nærmere vurdering, medføre frifinnelse som strafferettslig konsekvens. Et annet spørsmål er om metoden også – eller alternativt – kan føre til bevisavskjæring som straffeprosessuell konsekvens. I det følgende går vi nærmere inn på hva som skal til for at bevisavskjæring kan finne sted. Deretter følger en fremstilling av det relevante utvalget av hensyn som kan ligge bak en slik bevisavskjæringsvurdering, i punkt 4.2.1 flg.

4.2 Om bevisavskjæring som straffeprosessuell konsekvens

Med bevisavskjæring menes at et bevis som er foreslått ført av en part, nektes ført av retten. Er beviset allerede ført, innebærer avskjæring at retten må se bort fra det aktuelle beviset ved domsavsigelse. Det er unntak fra hovedregelen om fri bevisførsel80 som må begrunnes, og det må foreligge et særskilt grunnlag for å avskjære bevis.81 I rettspraksis er det lagt til grunn at det kan sees hen til tvistelovens avskjæringsregler.82 I tvisteloven § 22-7 heter det at i «særlige tilfeller» kan avskjæring foretas av bevis fremskaffet på «utilbørlig måte». Bestemmelsen er et uttrykk for straffeprosessens lære om ulovlig ervervede bevis. Det springende punkt for bevisavskjæringsvurderingen i handlingsprovokasjonssaker er måten beviset er skaffet til veie på. At det kan sås tvil om bevisets stilling eller pålitelighet, er en annen vurdering – såkalt bevisvurdering eller bevisbedømmelse.83 Manglende bevispålitelighet kan ikke i seg selv begrunne avskjæring.

EMK art. 6 er et annet mulig bevisavskjæringsgrunnlag, som kan tenkes å ha en annen rekkevidde enn norsk intern rett. Det er i utgangspunktet ikke EMDs oppgave etter art. 6 nr. 1 å avgjøre om et bevis er lovlig ervervet.84 Konkrete bevisavskjæringsregler er opp til de nasjonale domstolene å statuere.85 EMDs oppgave innebærer en helhetlig evaluering av saken, derunder hvordan bevis ble fremskaffet, og en vurdering av om saken totalt sett har vært rettferdig, jf. EMK art. 6 nr. 1.86 For å konstatere brudd på retten til rettferdig rettergang kreves det altså mer enn at et ulovlig ervervet bevis er tillatt ført. I denne sammenheng vil det være av betydning hvor stor vekt det ulovlig ervervede beviset er tillagt. Er beviset det eneste beviset, eller hovedbeviset, og det er skaffet til veie på en måte som krenker selvinkrimineringsvernet, vil domfellelse kunne anses som brudd på retten til en rettferdig rettergang, jf. blant annet Bykov mot Russland.87 Vi kommer i punkt 4.4 nærmere tilbake til krenkelse av ulike hensyn som begrunnelse for avskjæring, derunder selvinkrimineringsvernet (punkt 4.4.2).

Spørsmålet blir først om Barnas Trygghets handlingsprovokasjon utgjør en ulovlig ervervsmetode.

4.3 Beviservervsmetoden og dens (u)lovlighet

Bevis er fremskaffet på ulovlig måte når ervervet er skjedd i strid med en lovfestet eller ulovfestet rettsregel som utgjør en materiell, kompetansemessig eller saksbehandlingsmessig skranke.88 Spørsmålet her er om det finnes materielle eller kompetansemessige regler som kan få anvendelse på Barnas Trygghets erverv av samtaleloggen i privat regi, altså om beviservervet er ulovlig.89 En kunne tenke seg at det ble ansett å stride mot en materiell regel dersom en privatperson begikk et lovbrudd idet hun ervervet beviset, for eksempel en samtalelogg, og at handlemåten dermed måtte undergis en lignende vurdering som grunnvilkåret for politiprovokasjon. Vi ser i det følgende kort på om beviservervet i seg selv kan utgjøre et brudd på en rettsregel.

Politiloven § 26 forbyr privatpersoner å «organisere eller delta i privat virksomhet som har som formål å opprettholde offentlig ro og orden eller drive andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted».90 Det fremgår av LF-2016-106879 at Barnas Trygghet tok initiativet og henvendte seg til tiltaltes profil på et nettbasert chat-forum for å se om de fikk respons. Tilegnelsen av samtaleloggen skjedde, etter hva vi kan se i dommene, via dette nettstedet og på SMS/MMS. Spørsmålet er om Barnas Trygghets «håndhevelse» av grooming-bestemmelsen er å drive «andre former for alminnelig rettshåndhevelse på offentlig sted». Et chat-forum som badoo.no er imidlertid ikke et «offentlig sted» i strl. § 10s forstand, jf. Høyesteretts uttalelser i den såkalte HAXI-saken.91 Politiloven § 26 kommer dermed ikke til anvendelse.92

Det er etter norsk rett heller ikke ulovlig å utgi seg for å være en annen på en dating-side, forutsatt at en ikke begår identitetstyveri. Et annet spørsmål er om Barnas Trygghet seksualiserer barn i strid med strl. § 311. I dommen fra Frostating drøftes Barnas Trygghets seksualiserte undertone i samtalen med tiltalte. Det tidligere medlemmet av gruppen sendte også bilde av en «blottlagt rumpe» og ga inntrykk av at denne tilhørte «Lisa».93 Retten drøftet ikke dette som adferd i strid med noen rettsregel fra Barnas Trygghets side. Det er klart at politiet har et visst slingringsmonn hva gjelder eventuelle brudd på lovfestede og ulovfestede rettsregler i forbindelse med etterforsking, for eksempel for å få innpass i et bestemt kriminelt miljø. Det er ingen grunner til at private skal tilkjennes samme slingringsmonn. Vi kan likevel ikke se at det er holdepunkter for å konkludere med at Barnas Trygghets egen atferd kan tillegges konkret betydning ved bevisføringsspørsmålet. Dersom det var mer utstrakt lovstridig virksomhet, for eksempel ved drift av en barneovergrepsnettside, ville dette kunne utgjøre en sterkere og mer kritikkverdig del av tilskyndelseselementet overfor de provoserte.

Vi finner altså at det hverken er materielle, kompetansemessige eller saksbehandlingsmessige skranker som regulerer den utfordrende etterforskingsvirksomheten til Barnas Trygghet. Slik rettstilstanden er i dag, kan Barnas Trygghets beviserverv, utelukkende i privat regi, ikke anses for å foregå på en måte som gjør at læren om ulovlig ervervede bevis får anvendelse.

Uavhengig av om beviservervet innebar ulovlig adferd, er i alle tilfeller den klare hovedregel i norsk rett at «eventuelle feil ved innhentingen av et bevis ikke er til hinder for at beviset føres».94 For å kunne avskjære er det altså aldri nok å konstatere at ulovlig beviserverv foreligger. Det avgjørende er om føring av det ulovlig ervervede beviset medfører «gjentakelse eller fortsettelse» av det rettsbrudd som ble begått ved ervervet.95 Er det ikke tale om gjentatt eller fortsatt krenkelse, beror avskjæringsspørsmålet på en interesseavveining. Både vurderingen av et eventuelt rettsbrudd (utover – eventuelt i tillegg til – de skrankene vi har behandlet ovenfor) og interesseavveiningen fordrer en vurdering av forskjellige hensyn som må ivaretas.

Som nevnt tidligere peker flere momenter i retning av at Barnas Trygghet bør anses som en politiagent. I det følgende vil vi vurdere de hensynene som gjør seg gjeldende i bevisavskjæringsvurderingen ved ulovlig handlingsprovokasjon. Disse hensynene gir noe ulikt utslag avhengig av om provokatøren er politi(agent) eller utøver provokasjonen i privat regi. Ulikhetene bemerkes der det foreligger vesensforskjeller i hensynenes vekt og aktualitet hvis provokasjonen er et rent privat anliggende.

4.4 Sentrale hensyn ved bevisavskjæringsvurderingen

Adgangen til bevisavskjæring på grunn av provokasjon er – i korte trekk – begrunnet i ønsket om å unngå krenkelse av «tungtveiende personvern- eller rettssikkerhetshensyn».96 Bruk av ulovlig innhentet bevis kan blant annet ødelegge borgernes tillit til at myndighetene ikke misbruker sin makt. Vi kommer straks konkret inn på hensynene som gjør seg gjeldende, samt hvordan de vektlegges når private fremprovoserer handlinger.

Som nevnt ovenfor i punkt 4.1 blir etter rettspraksis føring av et bevis ervervet ved ulovlig handlingsprovokasjon fra politi eller politiagent ansett som en saksbehandlingsfeil, mens det ved privat handlingsprovokasjon er et spørsmål om skyldpåvirkning. Begge alternativer har fått status som ulovfestet frifinnelsesgrunn.97Lisa-saken var det tale om et bevis, samtaleloggen, som – forutsetter vi – skriver seg fra utøvelsen av handlingsprovokasjon fra Barnas Trygghet. Er beviset ervervet i egenskap av å være politiagent, skal beviset avskjæres og vedkommende skal frifinnes, jf. blant annet Rt. 2011 s. 1455, avsnitt 37. Avskjæring er nødvendig fordi politiets ulovlige beviserverv kommer i konflikt med flere rettssikkerhetsgarantier. Er provokasjonen utøvd som et rent privat anliggende, avhenger frifinnelsen av en strengere helhetsvurdering. For begge alternativer kan beviset i alle tilfeller måtte komme til å avskjæres også av andre grunner.

Det er kun brudd på grunnvilkåret som automatisk fører til frifinnelse. Dersom det er brudd på tilleggsvilkårene for politiprovokasjon, beror bevisavskjæring på en konkret og sammensatt helhetsvurdering i den enkelte sak.98 Avgjørende i helhetsvurderingen er altså om handlingsprovokasjonen befinner seg innenfor de tillatte rammer for slik provokasjon, derunder om føring av beviset ikke bryter med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. «Rettssikkerhet» tillegges ulike betydninger i ulike sammenhenger. Mistenktes rettssikkerhet i straffeprosessen kan, jf. f.eks. NOU 2016: 24 punkt 5.4.2, defineres som «sikkerhet for at konstatering av straffansvar bygger på korrekt faktum og juss». Rettssikkerhetsgarantiene er da de reglene og mekanismene som skal sikre at dette skjer. I sammenheng med ulovlig handlingsprovokasjon er det særlig følgende rettssikkerhetsgarantier som gjør seg gjeldende: Myndighetene skal ikke utøve vilkårlig makt mot en borger, jf. blant annet Grunnloven (Grl.) § 113, den mistenktes rett til ikke å inkriminere seg selv, generelt, jf. SP art. 14 nr. 3 (g), og spesielt, innfortolket i Grl. § 96, og andre rettigheter slik innfortolket i EMK art. 6 om rettferdig rettergang. Mulighet for overprøving og etterfølgende kontroll må også ivaretas. Alle de nevnte rettigheter må anses som omfattet av retningslinjene for politiprovokasjon som vist ovenfor i punkt 2.2. Det er disse hensynene bak bevisavskjæringsreglene som er i fokus i det følgende.

4.4.1 Vernet mot myndighetsmisbruk

Bevisavskjæring kan komme på tale dersom «det vil være støtende at rettsvesenet benytter seg av et materiale som er skaffet til veie ved grove brudd på gjeldende regler».99 Ulovlig handlingsprovokasjon fra politi eller agent kan etter praksis være en bevisavskjæringsgrunn. Begrunnelsen er at føring av bevis ervervet slik innebærer at tiltalte blir forledet til å begå en straffbar handling i regi av myndighetene, uten å bli foreholdt retten til taushet. Dette krenker både hans personvern og moralske autonomi, ved at hans frie vilje (eventuelt) urettmessig påvirkes av politiet.100 I mange tilfeller vil dette også krenke selvinkrimineringsvernet ved at han, uten å vite det, samtaler med politiet.101 Føringen av bevis ervervet etter denne metoden fortsetter krenkelsen av selvinkrimineringsvernet (se nærmere umiddelbart nedenfor). Det vil være vanskelig å vite om gjerningspersonen faktisk ville gjennomført handlingen dersom ikke politiet påvirket hans forsett. Den frie viljen anses urettmessig påvirket. Ved handlingsprovokasjon som er ulovlig som følge av brudd på grunnvilkåret, er ikke bevisavskjæring tilstrekkelig reparasjon; tiltalte må også frifinnes.102 Provokasjonshandlingen blir å betrakte som en myndighetsoverskridelse, eller misbruk, av kompetansen og makten politiet er tillagt.103

Det er betenkelig på flere måter dersom politiet eller deres agenter kan forlede en borger til å begå et straffbart forhold, og senere ta ut tiltale. I tillegg til å utgjøre rettsikkerhetsbrudd kan dette ødelegge borgernes tillit til myndighetene. Slik sett finnes en vesensforskjell ved den rent private provokasjonen.104 I den grad Barnas Trygghet ikke anses å være i politiets tjeneste ved provokasjonsutøvelsen, ville ikke dette hensynet gjøre seg gjeldende.

En annen vurdering i tilknytning til myndighetsmisbruk kan knytte seg til bevisavskjæring som disiplineringsvirkemiddel. I forarbeidene til ny straffeprosesslov er bevisavskjæring trukket frem som avgjørende for å motvirke myndighetsmisbruk.105 Vi kommer tilbake til disiplineringshensynet nedenfor i punkt 4.4.5.

4.4.2 Vernet mot selvinkriminering

Vi forteller hva vi vil, til hvem vi vil. At vi velger å stole på eller betro oss til noen på en dating-side, tilhører vår private autonomi. I den private sfæren eksisterer heller ikke et vern mot selvinkriminering. Et slikt resonnement følger av Rt. 2009 s. 1526, avsnitt 25–26. Her ble et taleopptak gjort av en prest i samtale med den tiltalte og en annen privatperson, etter en nærmere interesseavveining, tillatt ført. Det avgjørende var sakens alvorlighet, tiltale om drap, sett opp mot det faktum at størsteparten av samtalen der tiltalte inkriminerte seg selv, var gjort overfor en privatperson, ikke overfor presten med taushetsplikt. Det kunne derfor, i likhet med Rt. 2011 s. 1455, ikke anses for å utgjøre en saksbehandlingsfeil å føre beviset til tross for at retten anså ervervsmetoden som kritikkverdig.106 Presten opptrådte som politiagent – men betroelsen var ikke til ham.

Motsatt, etter å ha konstatert ulovlig provokasjon fra en som hadde påtatt seg en rolle for politi, uttalte Høyesterett i Rt. 2006 s. 120 (avsnitt 40):

«Ut frå det resultatet eg er komen til med omsyn til bruken av utradisjonelle etterforskingsmetodar [at det var ulovlig handlingsprovokasjon fra politiagent], blir det ikkje nødvendig å gå inn på om handlemåten var i strid med vernet mot sjølvinkriminering.»

Der Barnas Trygghet er å betrakte som en politiagent, har tiltalte manglet vesentlige rettssikkerhetsgarantier da beviset ble fremskaffet. Det typiske eksempel er at man som mistenkt for et straffbart forhold ikke er gjort oppmerksom på sin rett til å forholde seg taus i samhandling med politi under det som reelt sett var å anse som et politiavhør, jf. strpl. § 232 (1). Ut fra sin ordlyd kan bestemmelsen peke i retning av at det kun er verbale forklaringer fra den mistenkte som ikke skal påtvinges. Av SP art. 14 nr. 3 (g) fremgår imidlertid et generelt vern mot selvinkriminering.107 EMK innehar ingen uttrykkelig bestemmelse om vern mot selvinkriminering, men det er lagt til grunn at et slikt vern kan innfortolkes i kravet om en rettferdig rettergang etter EMK art. 6 (1).108 Dette følger også av Grl. § 95. SP art. 14 nr. 3 (g) favner videre enn strpl. § 232 (1), og vernet innbefatter «også selvinkriminering gjennom faktiske handlinger».109 Begge er som kjent norsk lov, jf. mrl. § 2 jf. § 3 og Grl. § 92. I lys av at Barnas Trygghets aktivitet fremstår som agentvirksomhet, mener vi selvinkrimineringsvernet bør slå inn også i chatte-situasjonene som gruppen iscenesetter.

Straffeprosessloven og forarbeidene er tause om når man oppnår status som mistenkt, og dermed selvinkrimineringsvern.110 Grensen er ikke alltid gitt, og spesielt kan det være vanskelig der politi har foretatt mer uformelle samtaler.111 Noe rettledning kan finnes ved å se hen til strpl. § 241 som gir «en mistenkt som det pågår etterforsking mot», rett til å foreta skritt for å avkrefte mistanken. I praksis er det lagt til grunn at på det tidspunkt en enkeltperson er i fokus for etterforskingen, er mistenktstatus for vedkommende oppnådd.112

Her er tilfellet at Barnas Trygghet aktivt har kontaktet en de antar vil forgripe seg på barn. Samtalene foregår utelukkende med motivasjon om å få i stand et møte, slik at den antatte overgriperen kan straffeforfølges. I så måte kan det hevdes at fra tidspunktet Barnas Trygghet inngår samtale gjennom sin fiktive profil, har samtalepartneren fått status som mistenkt – hvis Barnas Trygghet var politiagent. Fra dette tidspunkt har mistenkte et vern mot å inkriminere seg selv, herunder rett til å forholde seg taus, jf. strpl. § 232 (1) sammenholdt med SP art. 14 nr. 3 (g). En konsekvens av at man som mistenkt, ufrivillig og uvitende, har inkriminert seg selv i samtale med politi, er at det aktuelle beviset som krenker denne retten, må avskjæres. I Lisa-saken var nettopp samtaleloggen, etter det vi kjenner til, hovedbevis i saken. Når et hovedbevis er fremskaffet ved at selvinkrimineringsvernet er krenket, blir saken som helhet – etter EMDs resonnement i blant annet Bykov mot Russland113 – å anse som brudd på retten til en rettferdig rettergang, jf. EMK art. 6 nr. 1.

4.4.3 Vern av provokatøren

I utgangspunktet skal ikke informasjon fra informanter og andre kilder påberopes av påtalemyndigheten som bevis i straffesaker.114 Slike opplysninger er tiltenkt som et middel til å iverksette videre etterforsking.115 Det kan spørres om bruken av samtalelogger mv. som er ervervet av Barnas Trygghet, bør begrenses på likedan måte som for informanter, for eksempel fordi begrunnelsene bak straffrihet eller bevisavskjæring i politiprovokasjonstilfellene bør være de samme i begge beviservervstilfeller. Imidlertid er prinsippet om å begrense bruken av informasjon fra informanter i etterforskingsstadiet begrunnet i hensynet til informantens sikkerhet. Det er lite som tyder på at Barnas Trygghet som gruppe har et ønske om eller behov for å holde sin identitet skjult. At de opererer med fiktive profiler, er et ledd i utøvelsen av provokasjonshandlingene, men det har etter det vi kjenner til, ikke vært problematisk for gruppen å vitne under sin faktiske identitet for domstolene. Samtaleloggene har i tillegg en langt mer vesentlig rolle enn informantinformasjon, både som grunnlag for tiltale og som de mest vesentlige bevisene i straffesakene.

4.4.4 Den materielle sannhet og hensynet til kriminalitetsbekjempelse

Mot bevisavskjæring står prinsippet om å oppnå materielt riktig resultat og hensynet til sakens opplysning sterkt. Prinsippet er gjerne omtalt som sannhetsgrunnsetningen, og kommer blant annet til uttrykk i strpl. § 294. Når Barnas Trygghet regisserer et straffbart forhold, er det vanskeligere å vurdere hva som ville blitt sannheten dersom Barnas Trygghet ikke hadde fremprovosert handlingsforløpet. Riktignok har et fullbyrdet (utjenlig) forsøk på å begå den straffbare handlingen funnet sted, og det kan være materielt riktig at gjerningspersonen dømmes. Men avveiningen kan være vanskelig. Som nevnt vektla tingretten og lagmannsretten i Lisa-saken handlingsprovokasjonen ulikt. Tingretten fremhevet at den stod overfor et regissert scenario, og det ville stride med retten til rettferdig rettergang å straffeforfølge tiltalte. Lagmannsretten kritiserte provokatøren for fremgangsmåten,116 men fant likevel at tiltalte hadde utvist tilstrekkelig vilje til å begå barneovergrep, basert på kommunikasjonen med Barnas Trygghets profil.

Nyere underrettspraksis følger samme linje.117 Rettstilstanden for denne type saker synes derfor å peke i retning av at materielt riktig resultat, som oppnås ved å dømme basert på de bevis den private provokatøren har fremskaffet, veier tyngst. Dette er i tråd med Høyesteretts linje i Rt. 2011 s.1455. Det er ingen tvil om at materielt riktig resultat i straffesaker der det angrepne rettsgodet er barns fysiske og seksuelle integritet, veier svært tungt. Spørsmålet er om vektskålen har tippet for langt i den ene retningen.

Overgrep mot barn er en svært alvorlig form for kriminalitet og ofte vanskelig å etterforske. Dette nødvendiggjør at politiet kan ta i bruk effektive metoder i avdekkings- og ikke minst forebyggingsøyemed. Spørsmålet er hvordan hensynet til kriminalitetsbekjempelse og materiell sannhet skal veies mot hensynet til privatliv og personvern som ligger bak skrankene for politiprovokasjon. Utstrakt bruk av metoder som krenker disse hensynene, kan innebære at samfunnets tiltro til politiet synker. I Norge er tilliten til politiet svært høy, og dette anses som et verdifullt samfunnsgode.118 Bruk av politiagenter, til og med informantinformasjon, kan innebære – og uansett fremstå som – omgåelse av de strenge reglene som gjelder for slik inngripen i personers privatliv som handlingsprovokasjon innebærer. Det kan tenkes å stille seg annerledes når det er private som fremprovoserer handlinger. Men så lenge bevisene fra slik provokasjon forsøkes ført fra påtalemyndighetens side, kan en hevde at tillitshensynet også her gjør seg tungt gjeldende. Og hensynet til ikke å skape kriminalitet som ellers ikke ville blitt begått, er like tungtveiende uavhengig av aktør.119

4.4.5 Disiplineringshensynet

Disiplineringshensynet anses som en effektiv måte å påvirke myndighetenes atferd mot privatpersoner.120 Menneskerettighetsforpliktelsene innebærer at myndighetene også må beskytte borgerne mot krenkelser fra andre borgere, jf. EMK art. 2 og 5. Barnas Trygghets tidligere medlem ble dømt for etterfølgende uthengning i sosiale medier av sine samtalepartnere. Men selve ervervet av samtaleloggen ble ikke ansett som straffbart. Domstolene rettet sterk kritikk mot gruppens medlem, men kritikken fikk hverken strafferettslige eller straffeprosessuelle konsekvenser. Retten anså altså ikke prosedyren ved beviservervet som en krenkelse eller et overgrep staten plikter å beskytte borgerne mot, selv om en kunne tenke seg at dette for eksempel innebar en urimelig krenkelse av privatlivet. I tilfelle ville dette kunne kategoriseres som en utilbørlig ervervsmetode som innebærer slik privatlivskrenkelse, jf. blant annet Rt. 1991 s. 616, «Gatekjøkken-kjennelsen », og spørsmålet blir da om beviset bør avskjæres av samme grunner som for disiplinering av politiets beviserverv.

I «Gatekjøkken-kjennelsen » hadde en butikkeier, grunnet mistanke om underslag fra en ansatt, oppført overvåkningskamera i butikken. I forbindelse med den senere straffesaken mot den ansatte, som ganske riktig underslo, krevde tiltaltes advokat video-opptaket avskåret som bevis. Høyesterett var enig, og konkluderte med at video-overvåkingen representerte en ulovlig krenkelse av personvernet. Det ville innebære en fortsatt krenkelse av den ansattes rett til personvern dersom overvåkingsfilmen ble ført som bevis. Kjennelsen illustrerer altså at Høyesterett var av den oppfatning at privatpersoner kunne krenke personvernet gjennom kritikkverdige beviservervsmetoder, og konkluderte med bevisavskjæring.121 «Gatekjøkken-kjennelsen » omhandlet et video-opptak i et arbeidsgiver–arbeidstaker-forhold, som fremstilte en person i både ord og handling. I tillegg var de ansatte forledet til å tro at video-overvåkingen var etablert med det formål at de ansatte kunne følge med i butikken mens de hadde pause på spiserommet. De samme personinteresser gjør seg ikke like sterkt gjeldende hvor man som privatperson frivillig innleder en samtale med en fremmed på nett, og beviservervsmåten er ikke like utilbørlig i så måte.122 Slik rettstilstanden er i dag, anses ikke krenkelsen av personverninteresser ved privat handlingsprovokasjon i utelukkende privat regi som tilstrekkelig til å medføre bevisavskjæring.

Domstolene har en rekke ganger vurdert bevisavskjæring fordi politiet må disiplineres til å avstå fra ulovlig eller utilbørlig beviserverv. Hvilken gjennomslagskraft disiplinærhensynet faktisk har og skal ha overfor politi, er omdiskutert.123 Disiplinering gjennom bevisavskjæring kan sende et effektivt signal til politiet om at de har gått for langt i sin etterforsking. I så måte kan retten fungere som en oppdragelseskanal. På den andre siden bør ikke nødvendigvis en pågående sak være arena for annet enn selve straffesaken,124 og straff direkte overfor politiet er muligens en mer effektiv sikkerhetsmekanisme mot ulovlig bruk av tillatte etterforskingsmetoder, enn bevisavskjæring.

Straffeprosessutvalget argumenterer for at disiplineringshensynet bør vektlegges tyngre i vurderingen av om bevis som følge av ulovlige ervervsmetoder skal tillates ført.125 Hovedbegrunnelsen er tilstrømningen av ny teknologi som gjør myndighetene i stand til å drive etterforsking i en annen skala enn tidligere, og som medfører et større potensial for overskridelse av tillatte rammer. Vårt eksempel innebærer etterforsking på internett under falsk identitet, og slik sett kunne straffesaken kanskje vært en effektiv arena for disiplinering av Barnas Trygghet, enten som politiagent de jure eller de facto, eller egentlig uavhengig av gruppens status dersom en legger til grunn at dette er en form for aktivitet og beviserverv samfunnet ikke ønsker skal finne sted.

Det fremgår av riksadvokatens rundskriv nr. 2/2017 Etiske retningslinjer for medarbeidere i påtalemyndigheten,126 retningslinjene nr. 3 og 4, at påtalemyndigheten skal opptre objektivt i hele sin virksomhet, herunder sørge for at uskyldpresumsjonen ivaretas også på etterforskingsstadiet. Videre skal den opptre på en slik måte at det ikke kan stilles spørsmål ved dens upartiskhet. Vi mener påtalemyndighetens gjentatte bruk av bevisene ervervet av Barnas Trygghet på ovennevnte måter strider mot disse etiske retningslinjene. Det er ingen tvil om at det ville vakt sterke reaksjoner dersom politi og påtalemyndighet ikke benyttet seg av kjent bevismateriale i saker om forsøk på barneovergrep/grooming. Dette kan ikke veie tyngre enn det som de facto både blir en uthuling av etiske retningslinjer og til dels omgåelse av etterforskingsregler. Gode grunner tilsier at også private som driver organisert etterforskingsvirksomhet slik som Barnas Trygghet, møtes med disiplinering i form av bevisforbud.127

Flere andre hensyn kan oppstilles for å begrunne bevisavskjæring, for eksempel hensynet til rettsstaten.128 Hverken rettsstatshensynet eller andre hensyn nevnes i de relevante dommene for privat handlingsprovokasjon. Som nevnt ovenfor mener vi at hensynet til den materielle sannhet synes å overskygge flere grunnleggende rettsstatsprinsipper i saker som Lisa-saken.

5. Oppsummering og avsluttende bemerkninger

Etter gjeldende rett er ikke Barnas Trygghets etterforsking og «håndhevelse» av grooming-bestemmelsen på chat-forumer lovstridig. Per i dag er det bare der den private aktørens beviserverv strider med personvernhensyn, at vi i praksis har sett eksempler på bevisavskjæring i domstolene. Barnas Trygghets beviserverv er etter dette ikke ulovlig eller utilbørlig. Vi har sett på om Barnas Trygghet kan anses som politiagenter, og dermed må underlegges samme saksbehandlingsregler som politiet i sitt beviserverv. Barnas Trygghet har i nyere videointervju129 forklart at de handler etter konkrete instrukser fra politiet vedrørende fremgangsmåte mv. Det er klart at det ikke ble opplyst om eller lagt til grunn at det forelå formelle instrukser fra politiet om slik agentvirksomhet i rettssakene knyttet til vårt eksempel i Lisa-saken. Spørsmålet er om Barnas Trygghet i alle tilfeller reelt sett opererer som politiagenter, og at de strafferettslige og straffeprosessuelle konsekvensene av deres erverv bør være de samme som for politiet ved at de underlegges samme krav som politiet. Dersom det er tale om brudd på grunnvilkåret for ulovlig politiprovokasjon – at politiet har skapt kriminalitet – skal tiltalte frifinnes. Dette gjelder også for privates provokasjon, men med tilleggsvilkåret at frifinnelse vil virke støtende og i strid med alminnelig rettsoppfatning. Bevisavskjæring, uavhengig av frifinnelse eller ikke, er en viktig unntaksregel. Avskjæringsvurderingen innebærer imidlertid vekting av motstridende hensyn. Tiltaltes rettssikkerhet trumfer i vektingen der det er konstatert å foreligge ulovlig handlingsprovokasjon fra politi. Å straffedømme en som er forledet av politi eller politiagent, kan svekke tilliten til politiet. Hensynet til kriminalitetsbekjempelse og den materielle sannhet må vike for vernet av individets autonomi, personvern og taushetsrett.

De samme hensynene gjør seg ikke fullt ut like gjeldende der handlingsprovokasjonen er utført som et rent privat anliggende. Slik rettstilstanden er per i dag, synes hensynet til det materielt riktige resultat å veie klart tyngst i saker der det krenkede rettsgodet er barn. Det foreligger ikke per i dag rettspraksis som tilsier en absolutt grense for privat handlingsprovokasjon og føring av bevis ervervet slik. Sett i lys av at bevis innhentet i andre land på måter som ville vært ulovlig i Norge, langt på vei tillates ført for norske domstoler,130 fremstår det som klart at det nettopp ikke er noen klare grenser for beviserverv når det ikke er politiet selv som er ansvarlige for ervervet.

Det kan, som vist her, være vanskelig å stadfeste hvorvidt en provokatør utfører agentvirksomhet eller ikke. Straffeprosessutvalget (NOU 2016: 24) er taus hva gjelder politiets befatning med agenter og når en privat provokatør blir å anse som en agent. Vi mener det er behov for en tydeligere avklaring av hva som etter norsk rett er en samarbeidspartner – eller agent – for politiet, og når beviset ville blitt avskåret eller tiltalte frifunnet dersom politiet selv hadde foretatt ervervet.

Politiet har ikke kapasitet til å etterforske alle grooming-saker. Private aktører kan være et effektivt tilskudd i bekjempelsen av slik kriminalitet. Dette strider likevel klart mot regelen om at det kun er politiet som skal utføre politiarbeid i Norge. I tillegg kan privat etterforsking forhindre og ødelegge politiets pågående etterforsking. Uansett taler gode grunner for at bevis som fremskaffes av private aktører som arbeider planmessig med samme siktemål som politiet, behandles etter tilsvarende regler i retten som gjelder for politiet – uavhengig av de beste hensikter. I motsatt fall kan både tilliten til politiet, påtalemyndighetens arbeid og domstolens upartiskhet uthules.

1Takk til Ingvild Bruce, Thomas Frøberg og en anonym fagfelle for gode innspill til artikkelen.
2Europol, «The Internet Organised Crime Threat 2016», s. 25 (https://www.europol.europa.eu/activities-services/main-reports/internet-organised-crime-threat-assessment-iocta-2016, sett 21.06.19).
3Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff. Grooming-bestemmelsen ble innført i 2007 som ny § 201a i straffeloven av 1902. Dagens straffelov tilsvarer denne bestemmelsen, med en liten utvidelse. Rettspraksis etter 1902-loven er dermed fortsatt relevant.
4F.eks. Rt. 2011 s. 1455, avsnitt 25 og 33.
5LF-2016-106879, heretter omtalt som Lisa-saken.
6Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 4. november 1950.
7TSTRO-2016-73565.
818-106667MED-OTIR/08.
9F.eks. NOU 2004: 6 punkt 10.2.1 s. 174.
10Et tidligere medlem av Barnas Trygghet ble dømt i Kongsberg og Eiker tingrett november 2017 (17-127185MED-KOEI/02). Tiltalte ble dømt for ved flere tilfeller å ha krenket en annens fred ved hensynsløs atferd, jf. strl. § 266, samt å ha offentliggjort bilder uten de avbildedes samtykke. Grunnlaget for overtredelsene var de sosiale ringvirkningene noen av de tiltalte var påført i forbindelse med at filmene fra konfrontasjonsmøtet lå åpent for allmennheten. Filmene ble publisert sammen med opplysninger om navn, alder, bosted mv. uten ansiktssensur på gruppens åpne Facebook-side og på YouTube. Selve provokasjonen var ikke gjenstand for strafforfølgning. Det kan hende det ikke er mulig å dømme for medvirkning til utjenlig forsøk på overtredelse av strl. § 306 når Barnas Trygghet var klar over at det aldri var tale om grooming overfor et barn. Vi går ikke her nærmere inn på denne vurderingen.
11Jf. Rt. 2011 s. 1455 (35), jf. Rt. 1984 s. 1076, Rt. 1992 s. 1088, Rt. 1994 s. 319, Rt. 1998 s. 407, Rt. 2000 s. 1223, Rt. 2000 s. 1482, og Rt. 2008 s. 1659. Rt. 2011 s. 1455 støtter seg i stor grad på det som fremkommer av EMDs avvisningsavgjørelse av 06.04.04, Shannon mot Storbritannia, Appl. no. 67537/01, hva gjelder vilkårene for lovlig politiprovokasjon i lys av retten til en rettferdig rettergang etter EMK art. 6 nr. 1.
12Rundskrivet erstatter RA-2000-02, med noen endringer. I RA-2018-2 stiller riksadvokaten opp en tredeling der det første kravet er grunnvilkåret. Det andre utgjør totalt fire tilleggsvilkår: sakens alvor; subsidiaritet; forholdsmessighet; og at metoden ikke vil være i strid med alminnelige straffeprosessuelle prinsipper. Saksbehandlingsprosedyrer og beslutningskompetanse er en tredje kategori vilkår. Vi kan ikke se at oppstillingen av flere vilkår innebærer noen realitetsforskjell. Oppstillingen fremstår primært som et pedagogisk grep, idet kravene kan innfortolkes i de to tradisjonelle tilleggsvilkårene, og av generelle skranker for alle inngripende myndighetshandlinger.
13Rt. 1984 s. 1076, s. 1080, jf. også Ramanauskas mot Litauen, EMD 05.02.08, Appl. no. 74420/01 og Rt. 2000 s. 1223.
14Rt. 2011 s. 1455 avsnitt 35 med videre henvisninger.
15Rt. 1984 s. 1076, Rt. 1993 s. 473.
16RA-2018-02 III, s. 3.
17Sml. bl.a. HR-2017-1282-A avsnitt 23.
18F.eks. Politidirektoratets STRASAK-rapport første tertial 2018, s. 54.
19RA-2018-02 III punkt 2.4 s. 5.
20RA-2018-2 III punkt 2.2 s. 4, Rt. 1984 s. 1076, og bl.a. forutsatt i NOU 2004: 6 s. 86–87, samt et moment som vektlegges i Teixeira de Castro mot Portugal, EMD 09.06.98, Appl. no. 25829/94.
21Jf. Rt. 1993 s. 1302, fulgt opp i senere rettspraksis.
22RA-2018-2 III punkt 2.2 s. 4, NOU 2004: 6 punkt 7.5.2.5.1 og .2, jf. bl.a. Rt. 1984 s. 1076 og Rt. 1993 s. 473.
23Se LF-2016-106879 s. 2–3.
24Politiet kan ikke tilby eller gjøre tilgjengelig materiale som innebærer en fortsatt integritetskrenkelse av en tredjeperson. Politiet kan dermed ikke opprette fiktive profiler hvor de tilbyr overgrepsmateriale for å fremprovosere et videre hendelsesforløp. Se RA-2018-2 III punkt 2.1, s. 3.
25Rt. 2000 s. 1223 (s. 1227); se også Roald Hopsnes, «Provokasjon som politimetode», Jussens Venner 02/2003 (vol. 38), s. 62–130, s. 80–82.
26RA-2018-2, III punkt 2.3.
27Jf. bl.a. Rt. 2000 s. 1223. Se nærmere f.eks. NOU 2004: 6 punkt 7.5.2.5.3.
28Jf. Rt. 1984 s. 1076, Rt. 1992 s. 1088, Rt. 1994 s. 319, Rt. 1998 s. 407, Rt. 2000 s. 1223, Rt. 2000 s. 1482, Rt. 2008 s. 1659 og Rt. 2011 s. 1455. Riksadvokatens rundskriv oppstiller også personelle vilkår, men det tilfører lite til vår problemstilling å vurdere forutsetningene vedrørende beslutningsmyndighet innad i politi og påtalemyndighet. Se RA-2018-2 III punkt 3 s. 4.
29En kan for eksempel tenke seg at Barnas Trygghet ikke utleverer fullstendige chatte-logger til politiet, slik tiltalte hevdet i Lisa-saken. Se også f.eks. Rt. 2000 s. 1223.
30Jf. bl.a. Rt. 1984 s. 1076 og Rt. 1998 s. 407.
31Hopsnes, Jussens Venner 2003, op.cit., s. 99.
32Jf. bl.a. Rt. 1984 s. 1076 (s. 1080), Rt. 1998 s. 407 («Skrik», s. 410), og Rt. 2000 s. 1223 («Trondheimsheroin», s. 1227).
33Bl.a. Rt. 1984 s. 1076 (s. 1080 flg.).
34Badoo.com er et globalt forum med tre funksjoner: chatte, få nye venner eller finne en «date».
35LF-2016-106879 s. 2–3.
36«Like» gis med det formål å få en annen profil til å bli oppmerksom på deg. En «like» fungerer som en anmodning til den som mottar «liken», om å inngå samtale med avsenderen.
37TSTRO-2016-73565 s. 5. Retten var i noe tvil, likevel ikke mer enn at den enstemmig frifant tiltalte.
38TSTRO-2016-73565 s. 4.
39EMD 06.04.04, Appl. no. 67537/01 [avvisningsavgjørelse].
40Se LF-2016-106879 s. 3.
41Rt. 1998 s. 407. Se også Lüdi mot Sveits, EMD 15.06.92, Appl. no. 12433/86.
42Dissens 4-1.
43Teixeira de Castro mot Portugal, EMD 09.06.98, Appl. no. 25829/94.
44Ibid., avsnitt 38.
45Jf. også RA-2000-02, kap. III punkt 2.2.
46Rt. 1984 s. 1076, på s. 1080, Rt. 2006 s. 120, avsnitt 37.
47TSTRO-2016-73565, s. 5, «avsnitt» 4.
48Runar Torgersen, Ulovlig beviserverv og bevisforbud i straffesaker (Oslo 2009), s. 119, og Anders Bratholm, «Ulovlig fremskaffet bevis: Den straffeprosessuelle betydningen av at et bevis er skaffet til veie på ulovlig måte», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1959, s. 123.
49Det fremgår av dommen mot Barnas Trygghets tidligere medlem (se note 10 ovenfor) at gruppen har fulgt samme fremgangsmåte i flere tilfeller. Se for eksempel LB-2018-34648.
50Rt. 2011 s. 1455.
51Se Jon Fredrik Kjølbro, Den europæiske menneskerettighedskonvention for praktikere (København 2010 (3. utg.)) s. 466 om EMD 05.02.08 i Ramanauskas mot Litauen, Appl. no.74420/01, avsnitt 49.
52Kjølbro (op.cit.) s. 466, jf. EMD 26.10.06 i Khudobin mot Russland, Appl. no.59696/00, avsnitt 128.
53Rt. 1998 s. 407 (s. 412) og Rt. 1999 s. 1269. Se også RA-2018-2 III punkt 2.5.
54Jf. bl.a. EMD 05.02.08 i Ramanauskas mot Litauen, Appl. no.74420/01.
55EMD 26.10.06 i Khudobin mot Russland, Appl. no.59696/00, avsnitt 135.
56Jf. Rt. 2011 s. 1455, avsnitt 40 og Shannon mot Storbritannia. Eksempelvis Rt. 2000 s. 1223, s. 1228, hvor «agent» og «medhjelper» benyttes om hverandre, eller Rt. 1993 s. 473, s. 475. Se også Roald Hopsnes, «Politiets forebyggende politimetoder – Det utfordrende politiarbeidet. Om krisehåndtering og utradisjonelle etterforskningsmetoder», PHS Forskning 2003:3, s. 103–161, s. 157.
57Rt. 2006 s. 120, avsnitt 38. Se også Asbjørn Rachlew, Justisfeil ved politiets etterforsking – noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak, ph.d.-avhandling, Det juridiske fakultet, UiO (2009), s. 7.
58EMD 06.04.04 i Shannon mot Storbritannia, Appl. no. 67537/01, s. 10.
59Ibid., s. 11.
60Jf. Rt. 2006 s. 120, avsnitt 33–38. Se også Ingvild Bruce og Geir Sunde Haugland, Skjulte tvangsmidler (Oslo 2018 (2.utg.)), s. 62–64.
61EMD 05.11.02, Appl. no.48539/99.
62Ibid., avsnitt 13 og 52.
63Rt. 1993 s. 473 (s. 475). Året etter, i Rt. 1994 s. 319, avsa Høyesterett «Piratdrosjedom II », men retten konkluderte her med at de som stoppet sjåførene, ikke var medhjelpere, fordi kontrolleringen var et engasjement fra drosjenæringen selv.
64Jf. Rt. 1993 s. 473 (s. 475). Se også Rt. 2006 s. 120, avsnitt 38.
65Jf. Rt. 2000 s. 1223 (s. 1224). Se også Rt. 1990 s. 531.
66Se Hopsnes i PHS Forskning 2003:3, s. 156–157.
67Shannon mot Storbritannia s. 6.
68Bruce og Haugland (op.cit.), s. 63.
69Jf. LF-2016-106879 s. 4 og TSTRO-2016-73565 s. 3, antakelig samme dag (sistnevnte, s. 5). Det fremgår ikke av dommene hvilke bevis som ble særlig vektlagt.
70Se Hopsnes i PHS Forskning 2003:03, s. 157.
71Ibid., s. 156–157.
72Se til eksempel NRK Finnmark 04.03.17: https://www.nrk.no/finnmark/finnmarking-arrestert-_-trodde-han-skulle-mote-13-arig-jente-1.13410126 og Dagbladet 15.12.18: https://www.dagbladet.no/nyheter/avtalte-mote-med-14-ar-gammel-jente–-motte-voksen-dame/70569849. Ambivalensen støttes også av det førsteforfatteren fikk opplyst i personlig møte med leder av Barnas Trygghet, Stefan Dahlgren, 22.08.17 i Oslo.
73EMD 26.10.06, Appl. no. 59696/00.
74Sml. Rt. 2011 s. 1455, avsnitt 44, jf. EMK art. 6 nr. 2.
75Rt. 2000 s. 1223, s. 1225.
76EMD 06.04.04, Appl. no.67537/01 [avvisningsavgjørelse].
77Rt. 2011 s. 1455, avsnitt 44.
78Ibid.
79Se også Rt. 2011 s. 1455, avsnitt 38. Frifinnelse på grunn av ulovlig politiprovokasjon skjer på et materielt frifinnelsesgrunnlag: Slik provokasjon anses som en ulovfestet straffrihetsgrunn. Avgjørelsen av om hvorvidt det har forekommet ulovlig handlingsprovokasjon, hører derfor under skyldspørsmålet. Etter loven har dermed Høyesterett i utgangspunktet ikke kompetanse til å behandle en anke som omhandler bevisbedømmelsen for at politiet har overskredet grensene for lovlig provokasjon. I Rt. 2000 s. 1482, som er lagt til grunn i senere rettspraksis, ble spørsmålet om etterforskingsmetoden likevel behandlet som en saksbehandlingsfeil – selv om det i realiteten er tale om vilkår for skyldspørsmålet. Denne tilnærmingen ble benyttet for at Høyesterett skulle ta stilling til de «viktige rettssikkerhetsmessige spørsmål» som «utradisjonelle etterforskingsmetoder» reiser. Kategoriseringen gir utfordringer i forbindelse med ankereglene i strpl. §§ 342 og 343. I Rt. 2011 s. 1455 avsnitt 43 behandler Høyesterett altså privatprovokasjonen nettopp under skyldspørsmålet, men anser seg som kompetent på grunn av unntakene «for tilfeller hvor bevisbedømmelsen strider mot vitterlige kjensgjerninger eller klare og uomtvistelige faktiske forhold, eller at retten har misforstått bevis». Etter rettspraksis blir slike tilfeller behandlet som saksbehandlingsfeil, se Rt. 2009 s. 801 avsnitt 17, Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 18. oktober 2011 (HR-2011-1948-U) avsnitt 19 og Høyesteretts dom 31. oktober 2011 (HR-2011-2011-A) avsnitt 20. Det er ikke helt klart for oss om dette er ren pragmatisme fra Høyesteretts side. Det fremstår i alle tilfeller som en noe uryddig fremgangsmåte i kategoriseringen.
80Jf. f.eks. Rt. 2005 s. 1353, avsnitt 13.
81Jf. blant annet Rt. 2002 s. 1744, på side 1746.
82Se bl.a. Rt. 2014 s. 1105, avsnitt 47–48, se også NOU 2016: 24 s. 272.
83Se bl.a. Torgersen (2009), s. 46, og Sverre Erik Jebens (2015), «Ulovlig ervervet bevis og utradisjonell etterforskning», i Ragna Aarli, Mary-Ann Hedlund og Sverre Erik Jebens (red.), Bevis i straffesaker, Oslo: Gyldendal, kap. 8, s. 311.
84Shannon mot Storbritannia s. 10–11.
85Khan mot Storbritannia, avsnitt 34, jf. også EMD 12.07.88 i Schenk mot Sveits, Appl. no. 10862/84, avsnitt 45–46.
86Jf. bl.a. Shannon mot Storbritannia s. 10–11.
87EMD 10.03.09, Appl. no. 4378/02, avsnitt 98–100.
88Se Ørnulf Øyen, «I hvilken utstrekning kan det i straffesaker og sivile saker fremlegges bevis som er fremskaffet på ulovlig eller utilbørlig måte», Lov og Rett 07/2010, s. 425.
89Vi legger til grunn at læren om ulovlig ervervede bevis er den eneste normen som kan gjelde for privat provokasjon i så henseende.
90Med unntak av nødrett, nødverge og selvtekt. jf. strl. § 17 flg. Unntak gjelder også ulike vektertjenester og privat eiendomsrett, som ikke drøftes ytterligere. Privatpersoners pågripelse der en person påtreffes på fersk gjerning eller ferske spor, kan i noen tilfeller foretas med hjemmel i strpl. § 176, men her forutsettes at den straffbare handling er i gang – og det er per se ikke tilfellet ved handlingsprovokasjon. Det treffer heller ikke bevisprovokasjon fra private.
91HR-2016-1458-A avsnitt 15 og 16.
92En vurdering av anvendelsesområdet til § 26 i lys av Barnas Trygghets etterfølgende konfrontasjon og uthenging i sosiale medier kan imidlertid falle annerledes ut, men det er ikke relevant her.
93TSTRO-2016-73565 s. 4, siste avsnitt.
94Rt. 2006 s. 582, avsnitt 22.
95Rt. 1999 s. 1269 (s. 1272). Rt. 2003 s. 1814 er det eneste tilfellet der fortsatt krenkelse ikke førte til bevisavskjæring. Hensynet til den materielle sannhet ble der vektlagt tyngst. Dette er imidlertid ikke gjentatt i senere rettspraksis.
96NOU 2001: 32B s. 961. Angivelsen av hvilke hensyn som er viktigst ved avskjæringsvurderingen, gjøres litt ulikt av forskjellige forfattere, se f.eks. Jebens (2015) og Øyen (2016), s. 412–418. Dette understreker, etter vårt skjønn, at vurderingen er skjønnsmessig. Selv om hensyn og argumenter er oppstilt i norsk og internasjonal rettspraksis, hverken er eller bør kategoriseringen og anvendelsen av disse være helt klart avgrenset.
97Jf. Rt. 1998 s. 407, s. 412. Se også Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett (Oslo 2016), s. 210, og Ståle Eskeland, Strafferett (Oslo 2017), s. 139, 281–282, samt Rt. 2011 s. 1455, avsnitt 37–38 og 44.
98Se bl.a. Torgersen (2009), s. 25.
99Straffeprosesslovutvalget i NUT 1969:3 s. 197.
100Vi støtter oss på definisjonen av personvern gjort i NOU 2009: 1 Individ og integritet (s. 32): «ivaretakelsen av personlig integritet; ivaretakelsen av enkeltindividers mulighet til privatliv, selvbestemmelse (autonomi) og selvutfoldelse».
101Jf. Rt. 1999 s. 1269 (s. 1272). Se også Ørnulf Øyen, Straffeprosess (Bergen 2016), s. 159.
102Andenæs (2016), s. 210.
103Jf. også Grl. § 113.
104Se bl.a. Bratholm i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1959, s. 120.
105Se NOU 2016: 24 s. 273.
106Rt. 2009 s. 1526, avsnitt 31.
107Peer Lorenzen mfl., Den Europæiske Menneskerettighedskonvention med kommentarer (art 1-9) (København 2011), s. 437.
108Ibid., s. 437–438.
109Øyen (2010), s. 25.
110NOU 2016: 24 punkt 9.2.2.
111Se Torgersen (2009), s. 229.
112Jf. Rt. 1997 s. 138.
113EMD 10.03.09, Appl. no. 4378/02.
114Prop. 147 L (2012–2013) punkt 4.6.5 og Politidirektoratets rundskriv 2003/012 med vedlegg, Normalinstruks om politiets behandling av informanter. Både dette og riksadvokatens rundskriv for provokasjon i barneovergrepssaker er unntatt offentlighet. Vi må derfor ta forbehold om opplysninger i rundskrivet som kan være av betydning for grensedragningen mellom rent privat provokasjon og agentarbeid; Oslo statsadvokatembeter, Høringssvar NOU 2016: 24 (21.08.17) s. 28, punkt 1.5.2; jf. også NOU 2016: 24 s. 248; og Tor-Aksel Busch, «Beskyttelse av sensitiv informasjon – nødvendig ved bekjempelse av alvorlig kriminalitet», Tidsskrift for strafferett 03/2006, s. 138.
115Prop. 147 L (2012–2013) punkt 4.6.5.
116Tilsvarende kritikk ble rettet mot Barnas Trygghet i LB-2018-34648.
117F.eks. i TOSLO-2017-148798, hvor en mann ble idømt en bot på kr 18 000 for overtredelse av strl. § 305, jf. § 16. Dissens 2-1. Provokasjonen førte ikke til frifinnelse, sett hen til at tiltalte var den «aktive i [å] opprette og opprettholde kontakten til tross for at den fiktive profilen opplyste tidlig å være 13 år». I motsetning til i «Lisa-saken» forelå ingen aktiv oppfordring fra Barnas Trygghets fiktive profil om å fortsette og utvikle den seksuelt krenkende språkbruken. Flertallet vektla den sterke straffverdigheten ved aktiv bruk av slikt seksuelt krenkende språk overfor en angivelig 13-åring.
118Se. f.eks. Gunnar Thomassen og Juha Kääriäinen (2016), «System satisfaction, contact satisfaction, and trust in the police: A study of Norway», European Journal of Policing Studies 3 (4), s. 437–454, og Ben Bradford og Jon Jackson, «Cooperating with the police as an act of social control […]», Nordisk politiforskning 02/2016 (vol. 3).
119Se også Hopsnes i Jussens Venner 02/2003 (vol. 38), s. 70.
120Se NOU 2016: 24 s. 273.
121Avskjæring var påberopt på en rekke grunnlag: strl. (1920) § 145 a, personregisterloven (daværende lov 9. juni 1978 nr. 48), og arbeidsmiljøloven (daværende lov 4. februar 1977 nr. 4) §§ 12 og 19. Høyesterett uttrykte tvil vedrørende de anførte grunnlag, men vurderte beviservervet uansett i utgangspunktet som uakseptabelt sett hen til alminnelige personvernhensyn (se dommens s. 623, avsnitt 2).
122Sml. Rt. 1997 s. 795 (samtale mellom far og barn, som mor ville benytte i tvist om barnefordeling).
123Bl.a. Torgersen (op.cit.), s. 42, og Jebens (2015), s. 324.
124Torgersen (op.cit.), s. 42.
125NOU 2016: 24 s. 273.
126Av 29.06.17.
127Se også Rt. 1997 s. 795, s. 796, og Torgersen (2009), s. 46.
128F.eks. Øyen (2016), s. 410 flg.
129Intervju publisert 12.12.18 på https://www.youtube.com/watch?v=iOYNZsZKSnE, se fra 5:06-5:28.
130Jf. bl.a. Rt. 2002 s. 1744 og HR-2017-2325-U.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon