Bokomtaler

Bjørn Edvard Engstrøm: Vegtrafikkloven. Lovkommentar. 6. utgave. Universitetsforlaget 2019. ISBN: 9788215029894. 928 sider. Tilgjengelig i digital versjon på juridika.no.

Om boken:

«Boka gir en samlet kommentar til vegtrafikkloven, trafikkreglene og skiltforskriften og inneholder dessuten redegjørelser for mye av det øvrige forskriftsverket på vegtrafikkens område. Kommentarutgaven foreligger nå i 6. reviderte utgave. Denne utgaven er i sin helhet revidert og ajourført med regelverksendringer og ny rettspraksis, samtidig som noen av kommentartekstene er omskrevet og forbedret, blant annet kommentaren til vegtrafikkloven § 3. En samlet oversikt over endringer i vegtrafikkloven siden 1965 er tatt inn som et eget vedlegg. Boka inneholder også blant annet doms- og stikkordregister. Som egne vedlegg er det i denne utgaven av boka tatt inn en kort omtale av loven om intelligente transportsystemer (ITS-loven) og loven om selvgående kjøretøyer. Boka er forsøkt ajourført per 1. januar 2019.»

Steinar Fredriksen og Kai Spurkland: Ordensjuss. 2 utgave. Gyldendal 2019. ISBN/EAN: 9788205524064.

Om boken:

«Politiets myndighets- og maktutøvelse for å løse ordensmessige oppgaver blir beskrevet. Politilovens generelle bestemmelser om politiets myndighetsutøvelse samt de enkelte inngrepshjemlene, slik som reglene om visitasjon og innbringelse, står sentralt. Inngrepssituasjonene, inngrepsmåtene og politiets adgang til å bruke fysisk makt er noen av de temaene boken behandler.

Ordensjussen har berøringspunkter mot andre rettsområder, særlig strafferetten og straffeprosessen. Forholdet mellom de ulike regelsettene og deres til dels overlappende formål og anvendelsesområde drøftes og klargjøres. I tillegg har boken en samling av praktiske eksempler fra virkeligheten, hvor det illustreres ulike måter regelsettene krysser hverandre på i den praktiske tjenesteutførelsen.Kombinasjonen av teori og praktiske eksempler setter leseren i stand til å anvende politilovens inngrepshjemler, og til å begrunne anvendelsen etter politiloven og forstå de rettssikkerhetshensyn som politiloven bygger på, samt vurdere politiets handlinger opp mot grunnleggende rettssikkerhets- prinsipper. Ordensjuss er først og fremst skrevet for politistudenter, men boken vil også ha stor relevans for polititjenestepersoner, politijurister og jusstudenter.»

Pål Grøndahl: Om drap. 1. utgave. Gyldendal 2019. ISBN/EAN: 9788205521742. 316 sider.

Om boken:

«Drap. Ordet vekker følelser i oss. Handlingen er fatal, drap kan aldri gjøres ugjort. Drapssaker blir ofte viet stor oppmerksomhet, og noen saker er både hjerteskjærende, grufulle og meningsløse. Stort sett gis publikum kun innsikt i enkeltsaker, og det store bildet uteblir. Da kan det lett danne seg myter og folklore om drap. For spørsmålene er mange. Hva kommer det av at mennesker dreper andre mennesker? Hvem er gjerningspersonene? Hvem er ofrene? Hvorfor er vi så opptatt av drap? Hvilke typer drap skjer oftest i Norge og Skandinavia?Om drap gir utførlig innsikt i fenomenet drap og om mennesker som begår slike handlinger.»

Linda Gröning, Erling Johannes Husabø og Jørn Jacobsen: Frihet, forbrytelse og straff. En systematisk fremstilling av norsk strafferett. 2. utgave. Fagbokforlaget 2019. ISBN: 9788245028911.

«Boken gir en grundig og helhetlig gjennomgang av norsk strafferett. Da første utgave kom i 2016, ble den omtalt som en nyskapende analyse. Tyngdepunktet ligger på en generell fremstilling av vilkårene for straffansvar. I tillegg behandles reglene for fastsetting og gjennomføring av straff. Forfatternes analyse av strafferettens begrunnelse og funksjoner, dens konstitusjonelle rammer og internasjonale perspektiver går som en rød tråd gjennom boken. Målgruppen er alle som studerer, arbeider med eller på annen måte interesserer seg for strafferett. Forfatterne er professorer ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Bildet på forsiden er hentet fra inngangspartiet til Bergen tinghus. Skulpturene symboliserer fire klassiske dyder som også er viktige for strafferetten: klokskap, rettferdighet, måtehold og styrke.»

Finn Haugen og Jon Sverdrup Efjestad: Strafferett – håndbok. 5. utgave. Cappelen Damm Akademisk 2019. ISBN/EAN: 9788202599676. 933 sider.

Om boken:

«Strafferett – håndbok er en ettbinds, oversiktlig, ajourført oppslagsbok som inneholder straffe- og prosessbestemmelsene, nøkkelkommentarer til disse, straffutmålingsmomenter og sammendrag av utvalgte dommer.

Hensikten med boken er å imøtekomme et behov for et tidsbesparende hjelpemiddel for praktikeren – enten man er forsvarer, aktor, etterforsker eller dommer – og enten det er på etterforskingsstadiet, under saksforberedelsen, under hovedforhandlingen, i arbeid med dommen eller ved etterarbeidet.

Også andre grupper med tilknytning til eller interesse for strafferett vil ha nytte av boken som oppslagsverk. Dette kan være studenter, rettsreportere og diverse offentlige instanser.

Boken har et omfattende lovspeil for å binde sammen straffeloven 2005 og straffeloven 1902. I denne utgaven er det også inntatt merknader til noen av de mest sentrale bestemmelsene i domstolloven.

Strafferett – håndbok inneholder:

∙ Straffeloven 2005

∙ Straffeprosessloven

∙ Bestemmelser i domstolloven

∙ Bestemmelser i Grunnloven

∙ Bestemmelser i EMK

∙ Bestemmelser i utlendingsloven

∙ Bestemmelser i vegtrafikkloven

∙ Enkelte sentrale forskrifter»

Jørn Jacobsen: Valdtektsstraffebodet. Gjeldande rett og spørsmålet om reform. 1. utgave. Fagbokforlaget 2019. ISBN: 9788245027051. 340 sider.

Om boken:

«Denne boka omhandlar den eksisterande strafferettslege reguleringa av valdtekt. Boka tek for seg rekkevidda av straffelova 2005 § 291 med tilhøyrande paragrafar, og drøftar med det som utgangspunkt om det er grunn til å reformere norsk strafferett på dette punktet. Boka vil vere av interesse for alle som arbeider med valdtektsproblemet eller er engasjert i den pågåande reformdebatten.»

Malcolm Langford (red.), Marit Skivenes (red.), Karl Harald Søvig (red.): Children’s Rights in Norway. An Implementation Paradox? Universitetsforlaget 2019. ISBN: 9788215031422. 452 sider. Tilgjengelig i open access-utgave på Idunn.

Om boken:

«Norway tops international indexes on children’s rights but continues to attract criticism for its level of compliance with the Convention of the Rights of Child. This book address this implementation paradox.

The authors ask: What is the current level of implementation? How can we explain any gap in perceived performance? Can we improve our measurement of children’s rights? With the use of quantitative and qualitative methods, the volume examines a wide range of areas relevant to children’s rights. These include child protection and sexual violence, detention and policing, poverty and custody proceedings, asylum and disability, sexual orientation and gender identity, and childcare and human rights education. In addition, the book offers a proposal for an alternative statistical approach to measuring Norway’s performance. The book’s editors conclude by pointing towards the complex set of factors that complicate full realisation and the need for the Government to engage in proper measurement of implementation.»

Patrick Risan og Tom Hilding Skoglund: Psykologi i operativ tjeneste. Stress og psykiske lidelser. 2. utgave. Gyldendal 2019. ISBN/EAN: 9788205522619. 2000 sider.

Om boken:

«Forfatterne av denne boken gir deg svarene gjennom en innføring i psykologi i operativ tjeneste. Bokens første del er en grunnleggende beskrivelse av hvordan stress kan mestres i operativt arbeid. Bokens andre del gir en kortfattet innføring i ulike former for psykiske vansker og lidelser. Kunnskap om dette temaet vil gjøre deg i bedre i stand til å forstå og kommunisere med menneskene du møter.

I denne andreutgaven av boken har to nye kapitler kommet til, om psykososialt arbeidsmiljø og om reaksjoner på traume og alvorlig belastning. I tillegg er boken oppdatert med nyere og relevant forskning.

Boken er særlig rettet mot politistudenter i deres første utdanningsår, men kan også være av interesse for dem som utdanner seg til eller er i operative yrker.»

Sigmund Simonsen: Til forsvar av landet. Rettslige rammer og gråsoner i fred, krise og krig. 1. utgave. Fagbokforlaget 2019. ISBN: 9788245024364. 400 sider.

Om boken:

«Forsvaret har rett og plikt til å forsvare landet. Det fremgår av Grunnloven, og er grunnen til at vi har et forsvar og alminnelig verneplikt. Men hva ligger egentlig i den retten og plikten? Hva hadde Regjeringen og Forsvaret eksempelvis lov til å gjøre i aprildagene i 1940 og 22. juli 2011? Hva skal til for at Norge må anses for å være utsatt for et ʻvæpnet angrep’? Kan hybridkrigføring, cyberangrep og krenkelser av Norges suverenitet møtes med militær makt? Hva med omfattende terrorangrep, statskupp eller opprør i Norge? Hvilke rettsregler gjelder for maktbruken? Kan militær makt bare brukes mot ʻytre’ trusler, eller kan forsvarsmakten også brukes mot ʻindre’ trusler? Hva er ansvars- og rollefordelingen mellom politi og forsvar i ʻgråsonen’ mellom krig og fred? Og kan deltakelse i militære operasjoner i utlandet, som Libya-operasjonen (2011), anses for å være ʻtil forsvar av landet’ i Grunnlovens forstand?

Hensikten med boken er på generelt grunnlag å klargjøre forsvarsmaktens rettslige handlingsrom og handleplikt i fred, krise og krig: Når og på hvilke vilkår kan militær makt brukes? Mange av spørsmålene har i liten grad vært analysert tidligere. Funnene gir grunn til å stille flere spørsmål ved myndighetenes og Forsvarets handlemåte 22. juli samt 22. juli-kommisjonens vurderinger.»

Ørnulf Øyen: Straffeprosess. 2. utgave. Fagbokforlaget 2019. ISBN: 9788245032956.

Om boken:

«En viktig målgruppe for boka er juridiske studenter. Fremstillingen skal være egnet som lærebok. Hovedvekten er derfor lagt på temaer som studenter bør ha grundig kjennskap til, mens andre temaer enten ikke behandles eller bare behandles oversiktsmessig. En vesentlig del av fremstillingen går såpass i dybden at den også har betydelig interesse for erfarne jurister.

Menneskerettighetene er en sentral rettskilde i norsk straffeprosess. Fremstillingen tar sikte på å gjenspeile dette, både når det gjelder struktur og rettskildebruk. En viktig målsetting har vært å få frem samspillet mellom menneskerettighetene og de tradisjonelle norske straffeprosessuelle rettskilder. En annen viktig målsetting med fremstillingen har vært å få frem de utgangspunkter og hovedregler som gjelder i straffeprosessen, og de hensyn som begrunner disse. Ikke minst gjelder dette de ulike ulovfestede utgangspunkter og hovedregler som straffeprosessloven til dels bare forutsetter.Hovedstrukturen fra første utgave er beholdt. Omtalen av enkelte sentrale temaer er justert eller utvidet noe i den nye utgaven, og enkelte nye temaer er omtalt. I tillegg er det foretatt en rekke mindre justeringer ulike steder i fremstillingen. Omfanget av henvisninger i fotnoter er også noe utvidet, bl.a. ved at det er vist til lovforslag fra Straffeprosesslovutvalget. Fremstillingen er ajourført med nytt rettskildemateriale fra de siste tre år.»

Enkelte utenlandske publikasjoner

Petter Asp og Magnus Ulväng: Straffrätt – en kortfattad översikt. Iustus 2019. ISBN: 9789177370659. 111 sider.

Johan Boucht: Polisens användning av våld. Iustus 2019. ISBN: 9789177370468. 240 sider.

Thomas Elholm, Morten Niels Jakobsen og Lasse Lund Madsen: Kommenteret straffelov. Almindelig del. Djøf Forlag 2019. ISBN 9788757433609. 657 sider.

Zachary Hoskins: Beyond Punishment? A Normative Account of the Collateral Legal Consequences of Conviction. Oxford University Press 2019. ISBN: 9780199389230. 264 sider. Også publisert hos Oxford Scholarship Online.

Piet Hein van Kempen og Manon Jendly (red.): Overuse in the Criminal Justice System. On Criminalization, Prosecution and Imprisonment. Intersentia 2019. Online. ISBN: 9781780688398

Roberth Nordh: Bevisrätt A. Iustus 2019. ISBN: 9789177370079. 126 sider

Roberth Nordh: Tvångsmedel. Iustus 2019. ISBN: 9789177370055. 128 sider.

Alexander Sarch: Criminally Ignorant. Why the Law Pretends We Know What We Don’t. Oxford University Press 2019. ISBN: 9780190056575. 280 sider. Også publisert hos Oxford Scholarship Online.

Van Zyl Smit, Dirk og Appleton, Catherine: Life Imprisonment A Global Human Rights Analysis. Harvard University Press 2019. ISBN: 9780674980662. 447 sider.

Carsten Stahn: A Critical Introduction to International Criminal Law. Cambridge 2019. ISBN: 9781108436397. 464 sider. Også tilgjengelig som e-bok.

Disputaser

Sofie A.E. Høgestøl disputerte 24. januar 2019 for ph.d.-graden ved Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo, med avhandlingen «Seniority as an Element of Case Selection – A Study of Five Legal Frameworks that Have Governed the Selection of Cases at International Criminal Courts».

Om avhandlingen:

«Studying the legal frameworks for case selection

International criminal courts are tasked with prosecuting mass atrocity crimes, and these crimes tend to be of such a magnitude that it would be practically impossible for the courts in question to prosecute every single individual who participated in their commission. Rather, international criminal prosecutors have to be highly selective when determining which cases to bring to trial. Case selectivity is therefore an important institutional feature of the international criminal justice system. Yet there have been few academic studies dedicated to analyzing the applicable law and procedural rules that have governed the selection of cases at international criminal courts. It is this gap in the literature that the present study seeks to fill, and it does so in two regards. Firstly, the study analyses and presents the legal frameworks for case selection of five international criminal tribunals: (i) the International Criminal Tribunal for the Former Yugoslavia, (ii) the International Criminal Tribunal for Rwanda, (iii) the Special Court for Sierra Leone, (iv) the Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia, and the (v) International Criminal Court.

Seniority

International criminal courts have also had a long tradition of targeting their prosecutions towards senior-level perpetrators, and this study therefore wanted to explore the extent to which their mandates have been tailored around the selection of cases against high-ranking individuals.

Hence, the second contribution of the study is to analyze whether the frameworks have incorporated legal elements that direct the prosecutors towards selecting cases against only perpetrators of a high level of ʻseniority’.

The study therefore has three goals:

1. To identify the legal frameworks that have governed the selection of cases at five international criminal tribunals.

2. To determine whether these frameworks have contained seniority elements, and if they did, to examine the role played by the seniority element within the framework.

3. To reflect over seniority as an element of case selection at international criminal tribunals.

Key findings

Through analyzing the legal and procedural rules of the courts being studied, the dissertation identifies five distinct legal frameworks for case selection, and from these frameworks extrapolates five different approaches to integrating seniority elements into the selection of cases at international criminal courts.

A key finding of the study has therefore been that the legal frameworks for case selection at the courts being reviewed, were significantly more complex and diverse than what was initially expected. This diversity in design and practice, underscores that when it comes to international criminal procedure, these courts have tended to produce their own distinct procedural ʻmodels’ for how an individual is to be charged.

This diversity was also reflected in the different approaches to seniority elements that have been adopted by the courts. For while the study showed that seniority elements have been important components of case selection, the study nevertheless revealed that the courts have differed over how they define which perpetrators are ʻsenior’, the structural placement of seniority in the framework; and crucially over whether the determination of who is a senior-level perpetrator is to be subject to judicial review.

In light of these findings, the study concludes by putting forth a series of recommendations for how seniority elements could better be integrated into the frameworks of future international criminal tribunals.»

Mette Volquartzen disputerte 13. mai 2019 ved Det Juridiske Fakultet, Københavns Universitet, med avhandlingen «Politi og Privat Vagtvirksomhed – Retlige perspektiver på opgavefordelingen mellem politiet og den private sikkerhedsbranche.»

Om avhandlingen:

«Afhandlingen handler om opgavefordelingen mellem politi og privat vagtvirksomhed i Danmark. Denne opgavefordeling samt relationen mellem de to institutioner er ikke før blevet belyst på trods af en tilbagevendende offentlig debat om, hvordan politiet bør prioritere deres ressourcer. Det ligger i politiets væsen at have mange og forskellige opgaver, men samtidig eksisterer der også en historisk tradition for at rydde op i politiets opgaveportefølje, dels fordi politiet udvikler sig i takt med samfundet, dels fordi politiets opgaveportefølje ellers ville vokse sig ud af proportioner. I nyere tid er ordet kerneopgaver derfor blevet populært i styringen af politiet, men det er ikke tydeligt, hvad der menes med det. Politiet har siden 2015 været presset pga. af en række uforudsete hændelser som terrorangrebet i København, efterfølgende fast, fysisk bevogtning ved beskyttelsesobjekter og grænsebevogtning på baggrund af et hidtil uset antal asylsøgere over den dansk-tyske grænse. Den private sikkerhedsbranche har siden ved flere lejligheder tilbudt deres bistand til politiet, men forslagene er kategorisk blevet afvist. I stedet har myndighederne indsat hjemmeværnet, forsvaret og de nye politikadetter. Privat vagtvirksomhed er imidlertid et underbelyst område, og der foreligger meget begrænset information om branchens aktiviteter og kerneopgaver. Samtidig er der dog politiske signaler om, at et fremtidigt offentlig-privat samarbejde mellem politi og den private sikkerhedsbranche kunne tænkes. Afhandlingens overordnede mål er at tilvejebringe kvalificeret viden på området så eventuelle fremtidige politiske beslutninger om, hvorvidt politiet kan samarbejde med eller udlicitere opgaver til privat vagtvirksomhed, kan blive truffet på et mere oplyst og upartisk grundlag. De fire overordnede forskningsspørgsmål lyder:

  • Hvorledes beskrives hhv. politiets og privat vagtvirksomheds formål og kerneopgaver normativt og retligt?

  • Hvorledes er sammenhængen mellem den normative beskrivelse og den praktiske udførelse af de respektive formål og kerneopgaver?

  • Er den nuværende regulering af privat vagtvirksomhed tilpasset udviklingen i samfundet?

  • Hvilke retlige og retspolitiske hensyn skal der tages ved et offentlig-privat samarbejde mellem politi og privat vagtvirksomhed?

Afhandlingen er overordnet struktureret i fem dele. Den første del indeholder kapitel 1- 3, som til sammen udgør introduktionen. Kapitel 1 indeholder formål, forskningsspørgsmål og afgrænsning. I kapitel 2 præsenteres en forskningsoversigt, og der efterfølgende redegjort for de teoretiske perspektiver og data, som danner afhandlingens ramme og præmis. Den teoretiske diskussion om en opgavefordeling mellem politi og privat vagtvirksomhed forudsætter nemlig et konkret datagrundlag. Det skyldes først og fremmest, at den private sikkerhedsbranches omfang og vækst er en dominerende faktor i både den begrænsede akademiske litteratur og den offentlige debat, men på samme tid mangler den kvantitative viden, og de tilgængelige oplysninger er ofte præget af fejl, ufuldstændige data og sågar myter. For det andet er de dominerende teorier om private policing fra de engelsk-talende lande, og kan ikke uden videre overføres til danske forhold, og det er derfor nødvendigt at kende de særegne danske forhold. I kapitel 3 redegøres for metoden, som overordnet består af både retsdogmatik og kvalitativ empirisk research, herunder interviews og deltagerobservation foretaget hhv. hos Københavns Vestegns Politi og hos den private sikkerhedsbranche. Del II omhandler politiets virksomhed. Først udfordrer jeg forestillingen om politiets magtmonopol både som narrativ og en juridisk kendsgerning (kapitel 4). Det konkluderes, at politiet både juridisk og kulturelt har et magtmonopol, men at der ikke forekommer noget forbud i grundloven mod udlicitering af opgaver, der indebærer magtanvendelse. I kapitel 5-6 er den normative beskrivelse af politiets kerneopgaver beskrevet og analyseret ved at gennemgå den retlige regulering af politiet samt de vigtigste politiske, retlige og ledelsesmæssige forsøg på at definere politiets kerneopgaver siden 1998. Det normative perspektiv afslører ikke alverden om, hvilke opgaver, politiet skal prioritere i pressede perioder, men det afslører til gengæld, at der ikke er konsensus om politiets grundlæggende formål og særkende. I styringen af politiet synes kerneopgavefokus snarere at betyde fokus på den administrative del af politiet som fx målstyring, resultatkontrakter, standardisering mm. I kapitel 7 analyserer jeg dermed politiets praktiske forvaltning af kerneopgaver. Det konkluderes, at der er en diskrepans mellem arbejdstagere og arbejdsgivere på dette område. I det praktiske felt er problemløsning, mennesker, pragmatik og det faglige skøn dominerende. Del III vedrører privat vagtvirksomhed. Delen introduceres med et kort kapitel om den private vagtvirksomheds historie og etablering på det danske marked (kapitel 8), og herefter analyseres den normative beskrivelse af branchens kerneopgaver ved at gennemgå vagtvirksomhedslovens formål og regler (kapitel 9). Efterfølgende efterprøves regelværket på den praktiske vagtvirksomhed med henblik på de i vagtvirksomhedsloven beskrevne kerneopgaver (kapitel 10), samt den private vagtvirksomhed som finder sted uden for vagtvirksomhedsloven (kapitel 11). Formålet med lovens vedtagelse i 1986 var overordnet at tydeliggøre grænsen mellem politi og privat vagtvirksomhed, og en vigtig regel var derfor, at privat vagtvirksomhed som udgangspunkt ikke må udøves i det offentlige rum. Formålet var desuden offentlig beskyttelse: At sanere branchen og sikre et professionelt marked. Med tiden synes vagtvirksomhedsloven imidlertid at have fået den modsatte effekt, fordi den ikke er blevet opdateret og justeret i forhold til samtidens reelle sikkerhedsmarked. Reguleringen af det private sikkerhedsmarked er næsten lige så fragmenteret som branchen er. Vagtvirksomhedsloven, der blev vedtaget i 1986, er dermed ikke tilpasset udviklingen i samfundet. I del IV om samspillet mellem politi og privat vagtvirksomhed opsummeres de respektive kerneopgaver, samt de overlappende opgaver og geografiske steder. Der opstilles forskellige præmisser for at diskutere relationerne mellem politi og privat vagtvirksomhed, som afslutningsvist kan sammenfattes til tre modeller for en relation mellem parterne: Det socialliberale ideal om, at der ingen relation er mellem politi og privat vagtvirksomhed (kapitel 12); den neoliberalistiske model om udlicitering af politiets opgaver (kapitel 13); og til sidst et ikke-økonomisk samarbejde mellem partnerne (kapitel 14). I kapitel 13 diskuteres fordele og risici ved en udlicitering af politiets opgaver, herunder anvendes som komparativt eksempel den svenske tradition for at delegere politiopgaver med tilhørende magtbeføjelser til private vagter. Med henblik på et ikke-økonomisk samarbejde mellem politi og privat vagtvirksomhed er der blevet taget udgangspunkt i både danske og norske positive erfaringer. Del V indeholder en samlet konklusion. Den klassiske sondring mellem politiet, der har ansvaret for tryghed, sikkerhed, fred og orden i det offentlige rum, mens sikkerhedsbranchen opererer på privat område, synes ikke længere at være dækkende. Private vagter arbejder på offentlige steder og udfører opgaver, som kan betegnes som politiets kerneopgaver. Dette er for eksempel genopretning af den offentlige orden. Omvendt synes politiet også at varetage opgaver, der kan betegnes som kerneopgaver i den private sikkerhedsbranche. Dette er fx fast bevogtning. Det, der i afhandlingen betegnes som den socialliberale model, er den dominerende model i dansk kontekst, og staten vil ikke officielt legitimere den private sikkerhedsbranche og dermed devaluere det oplevede statsmonopol på sikkerhed. Denne modstand omfatter en opdatering af vagtvirksomhedsloven, som stort set ikke er blevet ændret siden den blev vedtaget i 1986. Der er imidlertid til et pragmatisk behov for at supplere politiet, og staten og politiet har brug for privat vagtvirksomhed, men vil nødig indrømme det. Med Loaders ord er væksten i den private sikkerhedsbranche blevet «democracy’s dirty little secret.»1 At regulere og samarbejde med den private sikkerhedsbranche er vitterligt et dilemma for staten, men afhandlingens samlede resultater peger på, at det fragmenterede sikkerhedsmarked, den fragmenterede lovgivning, der omfatter markedet samt en fortsat tabuisering af politiets både uformelle og formelle samarbejde med private sikkerhedsfirmaer ikke synes at tjene samfundets interesser.»

Lisbeth Fullu Skyberg disputerte 18. juni 2019 for ph.d-graden ved Institutt for kriminologi og rettsosiologi, Universitetet i Oslo, med avhandlingen «Rettslige forklaringers troverdighet. En teoretisk, historisk og empirisk undersøkelse av bevismuntlighetens betydning for vurdering av troverdighet i straffesaker». 

Om avhandlingen:

Bevismuntlighet og troverdighetsvurdering

Hva legger dommere vekt på når de vurderer troverdighet i straffesaker? Fra og med juryloven av 1887 har det vært et sentralt rettsprinsipp at bevisførselen i straffesaker skal skje muntlig og umiddelbart. Selv om bevismuntligheten har flere begrunnelser, har en av de mest sentrale vært at direkte bevisførsel bidrar til å gjøre dommernes troverdighetsvurderinger mer treffsikre. Et spissformulert uttrykk for denne troen på bevismuntligheten som sannhetsfremmende middel gir Jo Hov i sine prosessbøker, når han skriver ʻPapir rødmer ikke, har det vært sagt’. I avhandlingen undersøkes rettshistoriske og nåtidige juridiske begrunnelser for å gi bevismuntligheten en så sentral rolle i den straffeprosessuelle beslutningsmodellen. Videre drøftes hvordan direkte bevisførsel påvirker og informerer dommernes troverdighetsvurderinger.

Hva legger dommerne vekt på?

På bakgrunn av en teoretisk og rettshistorisk gjennomgang av rettslige konseptualiseringer av troverdighet, lesing av domstekster, observasjoner av rådslagninger og intervjuer med dommere i straffesaker, utarbeides konturene av en empirisk basert troverdighetskildelære i analogi til rettsvitenskapens mer kjente rettskildelære.

Selv om bevisbedømmelsen i dag er fri og ikke underlagt noen formell metode, viser analysen at den for troverdighetsvurderingenes vedkommende følger en uformell systematikk. Målet med den analytiske struktureringen av dommernes vurderinger i fem ulike troverdighetskildefaktorer er å synliggjøre taus og implisitt kunnskap i retten, slik at kriteriene i bevisbedømmelsesskjønnet blir bedre belyst.

Bedre kunnskap om troverdighetsvurdering i praksis

Analysen viser at de ulike troverdighetskildefaktorene har ulik atferdsvitenskapelig støtte. Systematiseringen gir dermed grunnlag for å sette dagens bevisbedømmelsespraksis i dialog med den kritikken som fra ulikt faglig hold rettes mot bevisbedømmelse og troverdighetsvurdering i retten. Den rettshistoriske redegjørelsen synliggjør også relevansen av et kunnskapsrepertoar om troverdighetsvurdering som finnes i eldre juridisk tradisjon, men som i dag er lite omtalt. Samlet gir avhandlingen bedre kunnskap om hvordan rettslige troverdighetsvurderinger skjer.»

Ingvild Rosseland Sandhaug disputerte 19. juni 2019 for ph.d.-graden ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, med avhandlingen «Korrupsjonsbekjempelse i virksomhetsforhold».

Om avhandlingen:

«Avhandlingen drøfter hvordan foretaksansvaret for korrupsjon bør utformes for å forebygge, avdekke og reagere mot korrupsjon. Disse formålene er i dag hovedsakelig ivaretatt ved at en virksomhet risikerer straff dersom noen begår korrupsjonshandlinger på virksomhetens vegne. Avhandlingen viser hvordan dagens strafferegulering er lite egnet til å forebygge og avdekke korrupsjon, og anfører to alternative reguleringsstrategier.

Korrupsjon er en stor utfordring i mange deler av verden, og de seneste årene har vi også hatt flere alvorlige korrupsjonssaker i Norge. Norge har forpliktet seg gjennom en rekke internasjonale konvensjoner til å bidra i den globale kampen mot korrupsjon. Korrupsjon innebærer at noen utnytter en tillitsposisjon for å oppnå personlige fordeler og utgjør en trussel mot demokratiet, rettsstaten, menneskerettighetene og det økonomiske markedet. Avhandlingen kritiserer dagens strafferegulering av korrupsjon, som etter forfatterens vurdering gir et uklart bilde av hvilke handlinger som er straffbare som korrupsjon. Det tas til orde for å knytte vurderingen av straffansvaret til spørsmålet om en fordel ble gitt eller mottatt for å påvirke mottakeren på en måte som er i strid med de krav som gjelder for vedkommende.Som regel vil minst en av partene i en korrupsjonshandel være tilknyttet en virksomhet. Virksomheten er derfor i en særskilt posisjon til å kunne forebygge og avdekke tilfeller av korrupsjon. Basert på undersøkelser av den norske, amerikanske og engelske korrupsjonslovgivningen, samt den norske hvitvaskingsloven, skisserer Sandhaug to modeller for foretaksansvaret: Hybridmodellen, hvor virksomheten kan ilegges en straff for manglende forebygging av korrupsjon, og forebyggingsmodellen, hvor virksomhetene pålegges en plikt til løpende forebyggingsarbeid mot korrupsjon. Det anføres at forebyggingsmodellen i størst grad vil være egnet til å forebygge, avdekke og legge til rette for reaksjoner mot korrupsjon.»