Straffeprosessloven § 391 nr. 3 (nye bevis/omstendigheter)

1 Avgjørelse 28.02.2019 (2018/86 + 2018/87). Drap og forsøk på drap – tilregnelighet

En mann ble i 2007 dømt i Toten tingrett til fengsel i 9 år for drap. I 2011 ble han dømt i Borgarting lagmannsrett for forsøk på drap, og idømt forvaring. Høyesterett avsa dom i saken, hvor forvaringen ble satt til 10 år og 6 måneder, med en minstetid på 6 år. 

Han begjærte gjenåpning av begge dommene under henvisning til at han hadde vært utilregnelig på handlingstiden. Han anførte bl.a. at det forelå nye vurderinger av hans tilregnelighet, foretatt av rettspsykiatrisk sakkyndige i forbindelse med en senere straffesak, som endte med overføring til tvungent psykisk helsevern, og at det var mangler ved de sakkyndiges erklæring avgitt til dommen fra 2011. Påtalemyndigheten anførte at vilkårene for gjenåpning ikke var oppfylt for de to dommene, bl.a. fordi det hadde vært en bred vurdering av spørsmålet om tilregnelighet for domstolene den gang, og at innsigelser mot erklæringen til dommen fra 2011 var kjent for, og vurdert av, domstolen den gang.

Kommisjonen fant at vilkårene for gjenåpning var oppfylt for begge dommene, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Kommisjonen viste til at de rettsoppnevnte sakkyndige konkluderte i 2015 med at domfelte antas å ha vært psykotisk i rettspsykiatrisk forstand på tiden for de pådømte handlinger i de to dommene. Kommisjonen bemerket bl.a. at selv om domfelte var vurdert tidsnært, både for 2007- og 2011- dommen, og den gang funnet å være tilregnelig, hadde de sakkyndige i 2015 hatt et bredt og omfattende grunnlag for å vurdere domfeltes psykiske helse og hans sykdomsutvikling over mange år. Herunder hadde bl.a. tidligere sakkyndige erklæringer relatert til 2007- og 2011- dommene vært en del av vurderingsgrunnlaget for de rettsoppnevnte sakkyndige i 2015. Kommisjonen viste også til at en tilleggserklæring fra 2007 åpnet for at domfelte den gang kunne lide av en akutt paranoid psykose. 

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge for begge dommene.

2 Avgjørelse 03.04.2019 (2018/97+98). Vold, trusler og vinning m.m. – tilregnelighet

En mann ble i 2015, ved to anledninger, dømt i Bergen tingrett for en rekke forhold omhandlende blant annet flere tilfeller av vinningsforbrytelser, skadeverk, seksuelt krenkende atferd, skremmende eller plagsom opptreden, vold mot og forulemping av offentlig tjenestemann, trusler, uforsiktig omgang med ild, oppbevaring og bruk av narkotika. Straffen ble begge ganger satt til fengsel i 6 måneder. I forkant av dommene ble det gjennomført primærpsykiatrisk undersøkelse som fastslo flere tilfeller av rusutløste psykoser og en meget spesiell personlighet, men likevel ikke grunnlag for full judisiell observasjon. 

I forbindelse med nye straffbare handlinger av samme karakter i perioden juli – september 2015 ble det foretatt ny judisiell observasjon. Denne gangen ble det funnet behov for full observasjon pga. antatt betydelig funksjonssvikt og sterk kognitiv svekkelse. Etter full judisiell observasjon var de sakkyndige i tvil, men konkluderte med at domfelte ikke var psykotisk på tidspunktet for handlingene. DRK hadde merknader til konklusjonen som blant annet gikk på varigheten av tilstanden og et komplisert symptom- og atferdsmønster. Det ble bedt om en tilleggserklæring. I tilleggserklæringen endret de sakkyndige oppfatning og konkluderte med at domfelte på tidspunktet for handlingen kan ha hatt en psykose. Det ble også påpekt frontotemporal demens i negativ utvikling. Påtalemyndigheten valgte deretter å henlegge sakene som gjaldt handlingene begått i juli – september 2015, på grunn av tvil om tilregnelighet. 

I 2017 ble han på nytt satt under tiltale for i psykotisk tilstand å ha begått tilsvarende typer lovbrudd, med krav om idømmelse av tvungent psykisk helsevern. Han ble idømt tvungent psykisk helsevern for forhold begått etter 1. oktober 2016 da lovendringen i straffeloven § 62 trådte i kraft. Domfelte begjærte deretter gjenåpning av dommene fra 2015 idet han anførte at de sakkyndiges endrede konklusjon innebar at han skulle vært frifunnet på grunn av tvil om tilregnelighet. Kommisjonen vurderte saken etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 og kom enstemmig til at sykdommens progressive natur, sakens kompliserte karakter og mange motstridende vurderinger innebar slik berettiget tvil om domfeltes tilregnelighet hva gjelder forholdene i dommene fra 2015, at sakene måtte gjenåpnes. Det forelå således nye omstendigheter eller bevis som syntes egnet til å føre til frifinnelse av domfelte i de to dommene fra 2015. 

Kommisjonens besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge for begge dommene.

3 Avgjørelse 12.06.2019 (2018/171). Vegtrafikkloven, kjøring i påvirket tilstand – ny vitneforklaring. Dissens

En mann ble i 2018 dømt i Hedmarken tingrett til fengsel i 90 dager og en ubetinget bot for føring av scooter i alkoholpåvirket tilstand. Han var tidligere domfelt flere ganger for kjøring i påvirket tilstand. Anke til Eidsivating lagmannsrett ble nektet fremmet. 

Domfelte forklarte både i tingretten og i anken til lagmannsretten at han kun hadde vært passasjer på scooteren, og at han ikke ønsket å oppgi navnet på føreren. I begjæringen om gjenåpning navngir han føreren og opplyser at vedkommende har sagt seg villig til å avgi forklaring. I avhør med utreder i kommisjonen forklarte vitnet at han forut for hendelsen hadde vært i kontakt med domfelte med forespørsel om å få låne scooteren hans. Denne hadde han hentet hjemme hos domfelte på formiddagen. Scooteren sto da parkert hos domfelte, med nøklene i, og vitnet hadde brukt scooteren denne dagen. Da han skulle levere den tilbake på kvelden, var ikke domfelte hjemme, men vitnet påtraff ham i nærheten. Domfelte ønsket å få sitte på med vitnet. Domfelte satt urolig på scooteren, og vitnet kjørte i grøfta. Vitnet forlot da stedet, mens domfelte fikk sitte på videre med et par som kom kjørende forbi i bil. Etter vitnets forklaring var han ikke kjent med at domfelte i ettertid var blitt dømt for promillekjøring på grunn av dette.

Kommisjonens flertall fant at det var grunn til å reise spørsmål ved flere forhold knyttet til tilblivelsen av – og innholdet i – vitnets forklaring. Etter en samlet vurdering kom flertallet likevel til at det forelå en rimelig mulighet for at domfelte kunne ha blitt frifunnet dersom vitnet hadde avgitt sin forklaring for den dømmende rett, og besluttet at begjæringen skulle tas til følge, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Kommisjonens mindretall festet ikke lit til vitnets forklaring, som fremsto som oppkonstruert for å tilpasses domfeltes beskrivelse av hendelsesforløpet. Mindretallet konkluderte med at vilkårene for gjenåpning ikke var til stede. 

Kommisjonen besluttet å ta begjæringen om gjenåpning til følge. Dissens 4-1.

Straffeprosessloven § 393 første ledd nr. 2 – til skade for siktede

4 Avgjørelse 12.06.2019 (2019/34). Seksuell handling med mindreårig – nye vitneforklaringer. Begjæring fra påtalemyndigheten

En mann ble i 2016 dømt i Senja tingrett til fengsel i 5 måneder for seksuell handling med barn under 16 år og for overtredelse av vegtrafikkloven § 3. Han ble også dømt til å betale oppreisningserstatning til fornærmede. Domfelte var lærer for fornærmede, som var under 10 år gammel da handlingene fant sted. Domfelte anket til Hålogaland lagmannsrett, som avsa frifinnende dom for forholdet som gjaldt seksuell handling. Under etterforskingen ble det i 2015 foretatt tilrettelagte avhør av fire elever, men det var kun fornærmede som forklarte seg om overgrep fra læreren.

I 2017 ble det foretatt nye tilrettelagte avhør av to av elevene som hadde benektet overgrep i 2015. De forklarte nå at læreren hadde befølt dem på samme måte som han hadde befølt fornærmede. I forbindelse med etterforsking av denne saken ble det gjort funn på lærerens datamaskin av blant annet bilder med seksualisert fremstilling av barn. 

Riksadvokaten begjærte gjenåpning av lagmannsrettens dom til skade for den frifunne læreren. Det ble vist til forklaringene fra de to andre elevene om lignende overgrep fra ham i samme periode, og at disse forklaringene var nye bevis som ga grunnlag for å konstatere at læreren var skyldig i overgrepet som han var frifunnet for. I tillegg viste påtalemyndigheten til funnene som var gjort på lærerens datamaskin.

Kommisjonen fant enstemmig at de nye bevisene var av en slik art at det var sannsynlighetsovervekt for at læreren var skyldig i de handlingene han var frifunnet for ved lagmannsrettens dom, jf. straffeprosessloven § 393 første ledd nr. 2. 

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta påtalemyndighetens begjæring om gjenåpning til følge.