Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forvaring av barn1

En analyse av vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» i straffeloven § 40
Advokatfullmektig

Kristine Breistein Drake er master i rettsvitenskap (2019), Juridisk fakultet, UiO, nå advokatfullmektig i Advokatfirmaet Brodwall | Kvanvik AS, 2019.

Forvaring regnes som den mest tyngende reaksjonsformen i norsk strafferettspleie, men likevel kan også barn dømmes til forvaring til tross for sitt særlige vern under Barnekonvensjonen og Grunnloven. I artikkelen analyserer forfatteren særvilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» i straffeloven § 40, som må være oppfylt for å dømme mindreårige til forvaring. Hovedspørsmålet i artikkelen er hva som er vilkårets reelle innhold. Analysen viser at dette kun virker kvalifiserende for de ordinære forvaringsvilkårene, særlig når det gjelder vilkåret om «nærliggende fare for gjentagelse». Forfatteren reiser spørsmål om hvorvidt den tilsiktede virkningen av vilkåret, nemlig barns særskilte krav på vern, har gitt den tiltenkte effekten, særlig sett i lys av at de lave strafferammene for mindreårige paradoksalt nok kan øke bruk av forvaring mot barn.

Nøkkelord: forvaring, barn, mindreårige, straffeloven, Barnekonvensjonen

1. Innledning

1.1 Om forvaring

Særreaksjonen forvaring kan idømmes særlig farlige forbrytere, men er, i motsetning til tvungent psykisk helsevern, regnet som straff.2 Forvaring avløste sikringsinstituttet i 2002, og er nå lovens strengeste fengselsstraff fordi den er tidsubestemt. Straffen er tidsubestemt i den forstand at dersom det på domstidspunktet idømmes fengsel i forvaring, gis domstolene adgang til å forlenge straffen dersom domfelte fortsatt vurderes som farlig når dommen er ferdig sonet. Formålet var å skape en sikkerhetsventil av hensyn til samfunnsvernet, og hensikten var til dels «å objektivisere vilkårene for særreaksjonen og ʻredusere psykiatriens medvirkning ved idømmelse av en særreaksjon overfor tilregnelige lovbrytere’».3 (Nærmere om vilkårene i kap. 2.) I 2002 hjemlet forvaringsbestemmelsen ingen forskjell mellom voksne og barn, men prinsippet om barnets beste har gjennom ratifiseringen av Barnekonvensjonen i 2003 pålagt staten en plikt til særlig å vektlegge barns behov, og stiller krav til utforming og tolkning av formell lov.4 Prinsippet om barnets beste har i økende grad blitt anvendt i norsk rett etter inkorporeringen av Barnekonvensjonen i 2003.5 På rettsområder som særlig omfatter barn, vurderes gjerne retten gjennom et barneperspektiv.

«Et barneperspektiv innebærer at barnas opplevelse av her-og-nå-situasjonen samt tidligere erfaringer får betydning i vurderinger av barnets beste. Et fremtidsorientert perspektiv på barnets beste kan være i konflikt med et barneperspektiv.»6

Likevel var det først i 2012 at lovgiver tilføyde et særvilkår i straffebestemmelsen som krever at det må foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter» dersom et barn skal dømmes til forvaringsstraff.7 Barn skal etter dette «tilnærmet aldri» dømmes til forvaring, heter det i forarbeidene. Vilkåret kan anses som et utslag av barneperspektivet, og har skapt et skille mellom saker før og etter det ble tilføyd.8

Frem til april 2019 forelå det kun én rettskraftig dom hvor et barn ble idømt forvaring: den såkalte Vollen-saken fra februar 2017.9 I de drøyt to år som gikk fra denne dommen ble avsagt til Høyesterett på nytt behandlet spørsmålet om forvaring av barn i Vulkan-saken, hersket det i underrettene usikkerhet rundt særvilkårets innhold og hva som kreves for at et barn kan idømmes forvaring.10 Da Borgarting lagmannsrett behandlet Vulkan-saken i desember 2018, uttalte retten at områdets begrensede rettspraksis bidro til å «sementere den svært høye terskelen» for å dømme barn til forvaring. Retten mente dette var til hinder for at vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» kunne anses som oppfylt i den aktuelle saken.11 En enstemmig Høyesterett korrigerte noen måneder senere lagmannsretten da det for andre gang ble avsagt rettskraftig forvaringsdom mot en tiltalt som var mindreårig på gjerningstiden.12 For å se hvordan tilføyelsen av vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» kan ha påvirket forvaringsvurderingen i forhold til barn, oppsummeres nedenfor først rettstilstanden før og etter 2012. Videre analyseres de objektive vilkårene for forvaring av barn i lys av subjektive straffeutmålingsmomenter. Avslutningsvis gjøres noen refleksjoner rundt den lovtekniske løsningen av barns forvaringsvilkår og hvorvidt de lave straffenivåene for mindreårige kan føre til mer utstrakt bruk av forvaring overfor barn.

1.2 Rettstilstanden fra 2002 til særvilkåret ble innført i 2012

For å finne materiale til analysen ble det foretatt søk på Lovdata med kriteriene: «forvaring», «straffeloven § 39c og § 40», «mindreårige», «under 18 år». I høyesteretts saker i perioden 2002 til 2011 hvor mindreårige lovbrytere ble domfelt, gjaldt lovbruddene vold, medvirkning til voldtekt, ran og drap.13 I disse sakene ble barna idømt samfunnsstraff eller fengsel uten at forvaring ble vurdert i straffutmålingen. Spørsmålet om forvaring av barn kom likevel opp for Høyesterett allerede i 2002 i en konverteringssak hvor en gutt var dømt til fengsel og sikring for å ha begått grovt ran rett før han fylte 18 år.14 Domstolen fant at vilkårene for forvaring ikke var oppfylt, uten at barneperspektivet fikk gjennomslag. Høyesterett uttalte obiter at det neppe ville være grunnlag for å unnlate å idømme forvaring når vilkårene ellers var oppfylt, men at dette kunne stille seg annerledes og gi utslag «dersom det dreier seg om en så ung lovbryter».15

Etter denne uttalelsen var aldersmomentet trolig et av svært få holdepunkter for en høyere terskel for å dømme barn til forvaring før vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» ble lovfestet. Ifølge juridisk teori er det nettopp når domfelte er mindreårig at det kan stille seg annerledes og skal gi utslag.16 I to tingrettsavgjørelser i henholdsvis 2003 og 2006 ble forvaring idømt. Sakene omhandlet vold og ildspåsettelse med gjerningspersoner som begge var 16 år på gjerningstiden.17 Ved ankebehandlingen av 2003-saken spilte alder inn i vurderingen av fengselsstraffens lengde. Fordi domfelte var såpass ung på domstidspunktet, 17 år og 3 måneder, og hadde vist evne til bedring som følge av behandlingen han mottok, kom lagmannsretten til at det ikke forelå kvalifisert fare for gjentagelse ved endt soning.18 Alder ble dermed en del av vurderingen av om forvaringsvilkårene var oppfylt, men var ikke alene den utslagsgivende faktoren for at det ikke ble idømt forvaring. I 2006-saken legger lagmannsretten betydelig mer vekt på barneperspektivet og understreker

«at det i forarbeidene er gitt uttrykk for at forvaring skal være en reaksjon for en snevert avgrenset gruppe av tilregnelige lovbrytere. Lovgiver kan neppe ha tenkt seg så unge personer som i vår sak som målgruppe. En slik tidsubestemt straff anser lagmannsretten for å være et lite egnet reaksjonsmiddel for disse personene».19

Slik ga lagmannsretten en ganske klar anvisning til påtalemyndighet og domstoler på at forvaringsstraff ikke er beregnet på barn. Hvorvidt disse avgjørelsene, særlig den siste, gjorde at forvaring i liten grad ble vurdert for barn i de etterfølgende årene, er uklart. Det ser ut til at det gjennomgående har vært vist tilbakeholdenhet med å legge ned påstand om og vurdere forvaring for mindreårige.20 Ikke engang i en meget alvorlig drapssak fra 2009, hvor en 17 år gammel gutt hadde drept sin far, kom spørsmålet om forvaring opp.21 Jeg er ikke kjent med andre saker som reiser lignende spørsmål i perioden.22

1.3 Rettstilstanden etter 2012

Basert på samme søkekriterier som i perioden fra 2002 til 2011 har jeg for perioden 2012 til 2015 funnet saker der lagmannsretten og Høyesterett har domfelt mindreårige som har begått alvorlig kriminalitet.23 Sakene gjaldt vold, voldtekt, trusler, ran og seksuelle overgrep. I likhet med sakene fra før lovendringen ble det kun idømt samfunnsstraff og fengsel, uten at forvaring ble vurdert som et aktuelt straffalternativ. Dette viser at terskelen for å vurdere forvaringsstraff for barn gjennomgående vært svært høy også etter 2012. Etter 2006 har jeg ikke funnet saker hvor forvaring har vært vurdert når det gjelder barn, før det i 2015 ser ut til å skje et skifte med tingrettens behandling av Vollen-saken.24 Saken dreide seg om drapet på en omsorgsarbeider på en barnevernsinstitusjon i Asker i oktober 2014, og ble begått av en jente som da var 15 år og én måned. Saken endte i Høyesterett, og for første gang i norsk rettshistorie ble det avsagt en rettskraftig dom hvor et barn ble idømt forvaring.25 Dommen er sentral for å fastslå hva som utgjør «helt ekstraordinære omstendigheter» i lovens forstand.

I årene etter ble forvaringsstraff vurdert i underinstansene i ytterligere seks saker med barn på tiltalebenken. I den såkalte Lund-saken, om to drap begått i desember 2016, ble en gutt som på gjerningstiden var 15½ år, idømt forvaring i tingretten. Lagmannsrettens flertall mente forvaringsvilkårene ikke var oppfylt.26Internatskole-saken ble en jente i desember 2016 livstruende knivskadet av sin 17 år gamle ekskjæreste. Forvaring ble vurdert, men straffen ble ubetinget fengsel for forsøk på drap.27 Heller ikke i Sørlandssenter-saken fra juli 2017, som omhandlet et drap og et drapsforsøk begått av en jente på 15 år, ble det idømt forvaring, verken i tingrett eller lagmannsrett.28

I Vulkan-saken ble en tilfeldig person stukket 53 ganger med kniv i september 2017 av en da 17 år gammel gutt.29 Det ble i underinstansene idømt ubetinget fengsel for drapsforsøket. En enstemmig Høyesterett i avdeling kom derimot i mai 2019 til at det også i denne saken forelå «helt ekstraordinære omstendigheter» og idømte forvaring.30Varhaug-saken, som omhandlet seksuallovbrudd, drap og likskjending begått sommeren 2018 av en 17 år gammel gutt, ble det bare noen uker etter Høyesteretts avgjørelse i Vulkan-saken idømt forvaring av tingretten.31 Kort tid etter ble det i Vinstra-saken, som omhandlet knivdrap på en ung jente begått av en på gjerningstiden 16½ år gammel gutt, avsagt nok en forvaringsdom.32 Begge de to sistnevnte dommene er anket.33

Sakene viser en klar økning av forvaringsvurderinger når det gjelder barn. Det er usikkert om dette har sammenheng med tilføyelsen av vilkåret i 2012, eller om det skyldes barns økte voldsbruk, som kan indikere en svært uheldig «copycat-effekt». Denne smitteeffekten ble dokumentert i domstolsbehandlingen av Sørlandssenter-saken gjennom jentas internettsøk på de foregående drapssakene og hvilket straffenivå disse hadde resultert i. Kanskje kan dette peke mot at noen barns rasjonelle avveining mellom kriminell handling og straff ikke er så fraværende som antatt fra lovgivers side. Høyesterett har uttalt at «[der] domfelte var under 18 år på gjerningstiden forskyves altså tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn».34 Dersom forskyvningen av hensynet til de allmennpreventive hensyn, kombinert med lav straff for barn, fører til økt barnekriminalitet ved at barn kalkulert velger å løpe den risiko som ligger i å begå alvorlige kriminelle handlinger, vil denne forskyvningen kunne gi en svært uheldig virkning, og på sikt føre til at forvaring overfor barn vurderes hyppigere enn før.

I forlengelsen av dette er det nærliggende å stille spørsmål om hvorvidt tilføyelsen av vilkåret kan ha virket som en påminnelse om at domstolene ikke er avskåret fra å dømme barn til forvaring. Som argument for dette viser jeg til drapssaken fra 2009 behandlet i Høyesterett i 2011. Saken dreide seg om en 17 år gammel gutt som i rusutløst psykose hadde drept sin far. Den avviker fra de andre ved at tiltaltes motiv var forankret i hallusinasjoner grunnet hans psykotiske tilstand, og vrangforestillinger om at faren var en demon. Drapet ble betegnet som «gruoppvekkende» og var begått med mellom 30 og 58 stikk og kutt. Drapshandlingen var minst like alvorlig som de begått etter 2012, men forvaring ble ikke vurdert i noen av instansene.35 Da spørsmålet om psykose har vært drøftet i flere av sakene etter lovendringen i 2012, kan jeg ikke finne holdepunkter i 2011-dommen for at tiltaltes mentale tilstand er grunnen til at spørsmålet om forvaring ikke drøftes.36 Dermed må det altså være noe annet enn psykosespørsmålet og selve drapshandlingene som har reist spørsmålet om bruk av forvaringsstraff for barn etter 2012. Lovendringen kan ha virket som en korreksjon på den tidligere etablerte oppfatningen om at barn ikke skal dømmes til forvaring.

2. Forvaring av barn som straffereaksjon

2.1 Vilkår i vurderingen av om barn skal dømmes til forvaring

Lovgiver har i straffeloven 2005 § 40 fastsatt tre objektive, kumulative vilkår som må være oppfylt for å idømme forvaring: For det første at «fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig» av hensyn til samfunnet. For det andre kreves det begått et «alvorlig lovbrudd». For det tredje må det foreligge «nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd». De samme vilkårene må være oppfylt dersom barn skal idømmes forvaring, men barneperspektivet og tolkningsprinsippet om barnets beste vil kunne føre til at vilkårene må tolkes ulikt for voksne og barn.37 Siste punktum i § 40 krever så at det må foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter» dersom forbryteren er et barn.

2.2 Vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter»

Det første spørsmålet som må tas stilling til, er om vilkåret «helt ekstraordinære omstendigheter» har selvstendig betydning som et objektivt straffeutmålingsvilkår for barn, eller om det kun kvalifiserer hvordan de generelle vilkårene skal forstås. Særvilkåret om at det må foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter», uttrykker først og fremst en hevet terskel for å dømme barn til forvaring. Vilkåret, som setter barn i en særstilling, viser at det nå er lovlig adgang til å dømme mindreårige til forvaring. Dette er da i strid med oppfatningen hos flertallet i Straffelovkommisjonen og et samlet Ungdomskriminalitetsutvalg som ønsket forbud mot forvaring av barn.38

Ordlyden er svært streng. Forarbeidene uttaler at «begrepet ʻhelt ekstraordinære omstendigheter’ er ment å understreke en meget snever forvaringsadgang i forhold til mindreårige lovbrytere, på grunn av den belastning en slik tidsubestemt straff vil kunne påføre et barn».39 Det kriterieløse vilkåret angir kun at karakteren av de omstendigheter som må foreligge dersom et barn skal dømmes til forvaring, skal være ekstraordinær.40 Det er ellers lite støtte å hente i forarbeidene med hensyn til hva slags omstendigheter dette kan være.41 Høyesterett fastslår at den manglende veiledningen om vilkårets innhold gjør at «grensedragningen overlates» «til rettspraksis», men at terskelen for forvaring skal være hevet når det gjelder barn.42

For å fastslå når det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter», vil domstolene være henvist til å se denne grensedragningen i lys av alminnelige, subjektive straffeutmålingsmomenter.43 Fordi lovgiver etter ordlyden ikke har gitt forvaringsbestemmelsen noen nedre aldersgrense, kan barn helt ned til den straffrie grensen dømmes til forvaring. Momentet om ung alder vil derfor være mest relevant i denne sammenheng. Det er uomtvistet at ung alder er et moment som skal inngå i vurderingen under straffeutmålingen, og skal være særlig tungtveiende når det er snakk om en mindreårig lovbryter.44 Barn kan bare fengsles når det er «særlig påkrevd», og dersom det er påkrevd, for et kortest mulig tidsrom.45 Adgangen til bruk av tidsubestemt fengsel, som er svært tyngende, og særlig belastende for barn, må nødvendigvis være enda strengere for mindreårige som «tilnærmet aldri» skal idømmes forvaring.46 Forarbeidene fremhever barns begrensede forståelse av konsekvenser, og deres forbedringspotensial.47 Høyesterettspraksis har vist til det negative ved å få et farlighetsstempel som kan gjøre endringsmotivasjonen mindre for et ungt menneske i en modningsprosess.48 Sakkyndige har gjennomgående fastslått at fremtidsrettede vurderinger av barn er enda vanskeligere og mer usikre enn tilsvarende vurderinger av voksne.49 Etter dette skal aldersmomentet ha innvirkning på vurderingen av hvorvidt barn kan dømmes til forvaring.

Spørsmålet er om aldersmomentet skulle tilsi at Høyesterett burde satt en nedre aldersgrense høyere enn 15 år for å kunne dømme mindreårige til forvaring når ikke lovgiver har angitt en slik grense. Rettspraksis har ikke begrenset bestemmelsen slik.

I Vollen-saken hadde domfelte så vidt passert straffbarhetsalderen.50 Høyesterett pekte på dette og på uttalelsen i forarbeidene om manglende impulskontroll og konsekvensforståelse, samt barns store endringspotensial.51 Den usikre tilbakefallsfaren hos unge lovbrytere ble fremhevet, og et særlig forhold som talte mot forvaring, var tiltaltes unge alder, men dette fikk ikke avgjørende vekt til tross for at hun ville vært fritatt fra straffansvar dersom drapet var begått én måned tidligere.52 Dette kan indikere at dersom den domfelte er farlig nok, er alder ikke avgjørende. Alderen fikk likevel betydning for utmåling av den alternative fengselsstraffen og halverte nesten antallet fengselsår. Dermed ble alder paradoksalt nok et moment som ga utslag i jentas disfavør fordi den alternative fengselsstraffen på ni år var for kort til å kunne rehabilitere henne i tide, og gjorde forvaring påkrevd.

I Vulkan-saken, hvor tiltalte var over 17 år på gjerningstiden, fikk aldersmomentet mindre betydning.53 Retten påpekte at «tidsubestemtheten av straffen er svært uheldig for et barn», viste til det negative ved farlighetsstempelet en forvaringsdom gir, og understreket at lovbruddet hadde en mindre alvorlig karakter enn i Vollen-saken.54 Men selv om Høyesterett fastslo at tiltalte var vernet av særvilkåret om at det må foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter», ble aldersmomentet tillagt mindre vekt her enn i Vollen-saken.55 Domstolen så hen til at tiltalte var nesten 19 år og ikke lenger et barn da dom ble avsagt. Dermed ble «de hensyn vilkåret hviler på», tillagt mindre vekt. Høyesterett ga derimot aldersmomentet betydning i utmålingen av den alternative fengselsstraffen, i tråd med at mindreårige lovbrytere generelt skal ha vesentlig kortere fengselsstraff enn voksne lovbrytere. Lagmannsretten fastslo i samme sak i utmålingen av den alternative fengselsstraffen at det for en voksen lovbryter ville vært riktig straffenivå med åtte års ubetinget fengsel, men straffen skulle reduseres til fire års fengsel fordi tiltalte hadde vært under 18 på gjerningstiden.56 Dermed ga aldersmomentet utslag i tiltaltes disfavør, fordi det var tale om en forsøkshandling begått av en mindreårig, med kort alternativ fengselsstraff. Hadde tiltalte blitt vurdert som voksen i utmålingen av den alternative fengselsstraffen, er det ikke sikkert han hadde blitt dømt til forvaring.

I Sørlandssenter-saken og Lund-saken var begge barna 15½ år da de begikk drap.57 I begge sakene var ung alder, som ga større endringspotensial, og vansker med å fastslå gjentagelsesfaren argumenter mot forvaring. Lengre straff og bedre psykisk helse likeså.58Varhaug-saken var tiltalte 17 år og 9 måneder på gjerningstiden, og tingretten la mindre vekt på aldersmomentet, i tråd med Høyesteretts uttalelse i Vulkan-saken.59 Tiltalen var mer alvorlig enn i Vulkan-saken, med dertil lengre alternativ fengselsstraff. Likevel var ikke ung alder tilstrekkelig til å unngå forvaring.60 Det samme gjaldt i Vinstra-saken, hvor tiltalte var 16½ år, men likevel fikk 13 års forvaring fordi det ikke var «noen realistisk mulighet for å ivareta samfunnsvernet gjennom andre virkemidler enn forvaring».61

Rettspraksis kan etter dette antyde at aldersmomentet alene ikke begrenser adgangen til å dømme mindreårige til forvaring. Det ser ikke ut til å være noen holdepunkter for at det burde vært streket opp en høyere aldersgrense enn det som fremgår av forvaringsbestemmelsen i dag. Allerede etter Vollen-saken så det ut til at aldersmomentet og barneperspektivet ikke var avgjørende dersom de objektive forholdene var alvorlige nok, selv for de aller yngste barna. Avgjørelsene i underinstansene i årene deretter kunne tyde på en dreining hvor barneperspektivet så ut til å slå gjennom. Men selv om lave fengselsstraffer paradoksalt nok kan føre til forvaring av barn, opprettholdt Høyesterett i Vulkan-saken synspunktet om at samfunnsvernet veier tyngst dersom tiltalte utgjør en stor nok fare.62 Det kan tyde på at praksis fra Høyesterett følger lovgiver når det gjelder å la det være adgang til å dømme alle barn over den kriminelle lavalder til forvaring.

Oppsummert ser det ut til at vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» ikke har noen selvstendig betydning som et objektivt straffeutmålingsvilkår for barn. Aldersmomentet og barneperspektivet skal ha en viss innvirkning på bestemmelsenes virkeområde, uten at dette blir avgjørende. Vilkåret bidrar ikke i seg selv til å skille rettstilstanden fra slik den var før lovendringen. Dermed kvalifiserer kun vilkåret hvordan de generelle, objektive vilkårene skal forstås, og får hovedsakelig en pedagogisk verdi. En domstol må likevel uttrykkelig fastslå at det må foreligge noe ekstraordinært ved ett eller flere av de ordinære vilkårene for at de samlet sett skal kunne anses som oppfylt. Lagmannsretten beskriver i sin behandling av Vulkan-saken at det generelle vilkåret om samfunnsvern skjerpes.63 Etter min oppfatning er dette litt upresist da samfunnsvernet er hovedhensynet bak og ikke et vilkår i bestemmelsen. Det sentrale spørsmålet blir deretter hvordan vilkåret kvalifiserer de generelle, objektive vilkårene som skal vektlegges i spørsmålet om forvaring av barn. For å avgjøre dette, og hva barneperspektivet gjør med terskelen for å oppfylle vilkårene når lovbryteren er et barn, er det nødvendig at analysen sees i sammenheng med hva som ordinært kreves for å dømme en voksen lovbryter til forvaring.

2.3 Vilkåret om «alvorlig lovbrudd»

Et grunnleggende vilkår for å idømme forvaring er at gjerningspersonen er funnet skyldig i «voldslovbrudd», «seksuallovbrudd», «frihetsberøvelse», «ildspåsettelse».64 Ordlyden angir straffbare handlinger av kvalifisert art, og det fremgår av ordlyden «annet lovbrudd som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare» at bestemmelsen åpner for bruk av forvaring ved en rekke straffbare forhold. Forarbeidene til den opprinnelige forvaringsbestemmelsen anga ingen øvre eller nedre grense for når forvaring kunne idømmes, men overlot vurderingen til domstolene, som ble gitt en skjønnsadgang til å inkludere andre straffebud i straffeutmålingen mot «særlig farlige forbrytere som representerer en viss tilbakefallsfare».65 Med ordlyden «forsøkt å begå» er også forsøk inkludert. Etter annet ledd må lovbruddet være «alvorlig». I saker hvor voksne lovbrytere er idømt forvaring, har lovbruddstypene vært voldtekt, massedrap og grovt ran.66 Forvaringsstraff er også idømt for drapsforsøk og trusler om drap og selvdrap. Høyesterettspraksis viser at domstolen har benyttet det meste av lovens spekter i saker som gjelder voksne.67 Spørsmålet er hvilke lovbrudd som kan kvalifisere når den tiltalte er et barn.

I Vollen-saken, Lund-saken, Sørlandssenter-saken, Varhaug-saken og Vinstra-saken ble barna dømt for drap.68 Også drapsforsøk i Vulkan-saken og Internatskole-saken kvalifiserte, og forbrytelsene oppfylte alle klart vilkåret om «alvorlig lovbrudd».69 I tingrettens behandling av Lund-saken fremhever domstolen at det er svært sjelden barn dreper, og at drap begått av barn er i seg selv ekstraordinært.70 I juridisk teori antas det at helt ytterliggående tilfeller, som ekstremtilfeller av terror og massevoldtekt, alene vil kunne kvalifisere til å oppfylle kravet om «helt ekstraordinære omstendigheter».71 I sakene fra 2003 og 2006 var det tale om vold og ildspåsettelse, som da ble ansett som «alvorlig lovbrudd».72 Senere har det bare i saker om drap og drapsforsøk vært vurdert forvaring når den tiltalte har vært mindreårig. «Alvorlig lovbrudd» har etter dette begrenset seg til de mest alvorlige lovbruddene i straffebudet. Presiseringen synes å være i tråd med ordlyden «helt ekstraordinære omstendigheter» og anvisningen forarbeidene gir om at barn «tilnærmet aldri» skal dømmes til forvaring. Om innsnevringen har sammenheng med vilkåret «helt ekstraordinære omstendigheter» eller bare er et utslag av barneperspektivet, er likevel uklart. Vilkåret åpnet en synlig adgang til å dømme barn til forvaring. Selv om lovgiver er helt tydelig på at adgangen til å forvare barn er meget snever, kan innføringen av vilkåret likevel være en påminnelse – mer enn et vern. Jeg finner ikke holdepunkter for å fastslå at det har vært lovgivers vilje å synliggjøre adgangen til å dømme barn til forvaring. Men økningen av saker hvor forvaring er blitt vurdert for mindreårige de seneste årene, gir grunn til å sette spørsmålstegn ved om lovendringen kan ha fått denne utilsiktede virkning. Det er likevel ikke slik at kvalifiserende lovbrudd som drapsforsøk og drap alene vil oppfylle kravet til hva som er ekstraordinært.73

2.4 Vilkåret om «nærliggende fare» for gjentagelse

Gjentagelsesfare er for forvaringsvurderingen det viktigste vilkåret og lovfestet i § 40 annet ledd. Vilkåret krever «nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd», og er etter ordlyden strengt. Lovgiver har gitt anvisning på at «nærliggende» betyr at faren for gjentagelse må være «kvalifisert», «reell», skal «avgjøres på domstidspunktet» og at «kravet kan variere» og må sees i lys av hvor alvorlige handlinger det er tale om.74 Høyesterett har lojalt fulgt og fastholdt dette i sine forvaringsvurderinger siden 2002.75 Straffeloven 2005 § 40 fjerde ledd angir tre pliktmomenter som skal inngå i vurderingen av hva som utgjør «nærliggende fare»: det begåtte lovbruddet, om lovbryteren tidligere har begått tilsvarende lovbrudd, og lovbryterens adferd og funksjonsevne. I den videre analysen gjøres en sammenligning av hvordan de tre momentene vurderes for voksne, og hvordan barneperspektivet og vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» påvirker pliktmomentene med hensyn til barn. Spørsmålet er hvor farlig et barn må være for å kvalifisere til forvaringsstraff.

2.4.1 Lovbruddet

Ordlyden angir at det første momentet som skal vurderes, er «det begåtte lovbruddet». Dette er utgangspunktet for vurderingen, og «dets art og omfang» vil kunne danne et bilde av om lovbruddet er en engangshandling eller et gjentagende mønster.76 Lovbruddet er i det ytre objektivt, men en vurdering av utøvelsen kan gi et bilde av domfelte selv. Gjennomgående har forvaringsdømte utøvd grov vold, men likevel er det antagelig bare de særlig grove utøvelsene som vil fylle kravet når den tiltalte er mindreårig. Dette henger sammen med at det kun ser ut til å være de mest alvorlige lovbruddene som kvalifiserer, og lovbruddets art og utøvelsen av den kriminelle handlingen ser ut til å bli en forlengelse av denne vurderingen. Det følger av høyesterettspraksis at alvorlighetsgraden av den begåtte forbrytelsen skal vurderes, og elementer som har virket skjerpende for voksne forbrytere, er grovheten, graden av planlegging, vilje og evne til gjennomføring av handlingen og forbrytelsens motiv.77 Det er ikke noen påviselige forskjeller i disse momentene mellom voksne forvaringsdømte og barn i sakene som er behandlet her. Barna har gjennomgående begått drapshandlinger og drapsforsøk, og disse er gjennomført kalkulert, utspekulert og med stor vilje og brutalitet.78

I de vurderte sakene fremhever domstolene overveielse, hensynsløshet overfor ofrene og følelsesmessig uberørthet. Barna viser sterk vilje og evne til gjennomføring.79 Motivene har vært interesse for vold, for å skjule en annen forbrytelse, eller kynisk egeninteresse uten tanke på konsekvenser.80 Gjennomgående viser sakene at alle lovbruddene er grove og planlagte med gjerningspersoner faktisk i stand til å gjennomføre svært alvorlige handlinger. Dette er forhold som isolert sett er en indikasjon på at gjerningspersonene er farlige. Motiver som voldelig, seksuell eller økonomisk egeninteresse, ekstremistiske politiske forestillinger eller bagateller vitner om en forstyrret virkelighetsforståelse eller mangel på empatisk innlevelse i andres opplevelse av ens handlinger.81 Denne typen personlighetstrekk er gjennomgående hos forvaringsdømte.82 I likhet med saker der voksne er idømt forvaring, trakk disse elementene, som samlet utgjør en vurdering av «det begåtte lovbruddet», i retning av gjentagelsesfare og forvaring også for minst fem av barna.83 Det er dermed ingen holdepunkter som tilsier en hevet terskel i vurderingen av disse momentene for barn. Eksempelvis var det i både Lund-saken og Sørlandssenter-saken ikke fastslått at det forelå gjentagelsesfare. Selv om dette hadde en viss sammenheng med at det var tale om barn med usikre fremtidsprognoser og større endringspotensial, er det vanskelig å spekulere om hvorvidt de som voksne hadde oppfylt vilkåret om gjentagelsesfare. Lagmannsrettens behandling av Vulkan-saken er et eksempel på at det ville blitt idømt forvaring dersom den tiltalte var voksen. Retten mente at tiltalte i kraft av å være barn ikke kunne dømmes til forvaring.84 Dette ble tilbakevist av Høyesterett som ikke lot det være avgjørende at tiltalte hadde vært mindreårig på gjerningstiden.85 De mindreårige viser ikke synbare avvik fra voksne forvaringsdømte, og de har i den objektive vurderingen av det begåtte lovbruddet ikke blitt betraktet mildere gjennom barneperspektivet.

2.4.2 Gjentagende adferd

Det andre pliktmomentet som fremgår direkte av § 40 fjerde ledd, er om domfelte tidligere «har begått eller forsøkt å begå et alvorlig lovbrudd som nevnt i første ledd». Ordlyden gir klar anvisning på at domstolen skal legge vekt på om det kan påvises et gjentagende, kriminelt mønster. Vurderingen er subjektiv, forankret i forhold som gjelder domfelte selv, og gir «i de tilfeller hvor lovbryteren har begått en rekke alvorlige forbrytelser», de beste prognosene og «grunnlag for å forutsi ny alvorlig kriminalitet».86 Etter loven er det ikke et krav at tiltalte, ikke heller de mindreårige, tidligere er domfelt. Det fremgår likevel av rettspraksis at man skal være tilbakeholden med å idømme forvaring når domfelte ikke har følt på korreksjonen som ligger i tidligere sonet straff.87

Tiltalte i Vulkan-saken er den eneste av barna i mitt materiale som var tidligere domfelt, og han hadde i «svært stort omfang hatt ʻkontaktpunkter’ med politiet».88 Fremtidig voldsrisiko ble vurdert som høy, og retten kom til at fengselsstraffen på fire år ikke ville være tilstrekkelig tid til å eliminere tiltaltes farepotensial ved endt soning.89 Høyesterett kom i denne saken til at de mange tidligere begåtte lovbruddene, noen av dem begått i varetektsperioden, utgjorde en etablert adferd og var en del av det som utgjorde «helt ekstraordinære omstendigheter».90 De andre barnas varierende grad av etablert volds- og rushistorikk har gitt ulikt utslag i vurderingen.91 Selv om tiltalte i Vollen-saken ikke var tidligere domfelt, hadde hun forut for drapet en rekke alvorlige voldshendelser bak seg, blant disse angrep med machete og øks. Hun hadde tent på farens seng, noe som ble betraktet som et meget alvorlig drapsforsøk.92 Høyesterett fremhevet adgangen til å vektlegge handlinger tiltalte ikke var domfelt for, og hennes repetitive og gjennomgående voldelige adferd, som utgjorde et langt mer etablert mønster enn i de andre barnesakene, ble et av de avgjørende momentene.93 Sørlandssenter-saken ligner denne ved at de domfelte i sakene er jenter som har lidd under svikt i det offentlige systemet, begge med synlig voldsproblematikk.94 Retten la i Sørlandssenter-saken vekt på at «omfanget [av] alvorlige voldshandlinger før og etter drapet» ikke utgjorde en etablert adferd, at den avvek fra Vollen-saken og at volden i hovedsak var rettet mot tiltalte selv.95

I Lund-saken hadde tiltalte ikke vist voldelige tendenser og heller ikke begått lovbrudd i forkant av drapet, og det var intet etablert mønster som ga grunnlag for å forutsi ny alvorlig kriminalitet. Prognosene var gode.96Internatskole-saken ga tiltaltes tilhørighet til et belastet, voldelig, kriminelt miljø, så vel som de påtalte lovbruddene, holdepunkter for en viss grad av etablert, gjentagende adferd.97Varhaug-saken var tiltalte ikke tidligere domfelt, men hadde påtaleunnlatelser og ungdomsoppfølging. Dette var ikke utslagsgivende for å forutsi fremtidige kriminelle handlinger.98

Oppsummert synes momentet om hvorvidt «domfelte tidligere har begått eller forsøkt å begå straffbare handlinger», å gi utslag, også hos de mindreårige, fordi det «bærer bud» om en etablert adferd som utgjør en alvorlig fare for andre.99 Alder er vurderingenes bakteppe, men gir ikke selvstendig gjennomslag ved faktiske og beviselige forhold. At jentene ikke hadde følt på korreksjonen som ligger i tidligere sonet straff, ble i to av sakene et argument mot forvaring.100 Argumentet, som også ble vektlagt i Vulkan-saken og Varhaug-saken, ble verken vurdert eller nevnt i straffeutmålingen for to av guttene.101 Det er kritikkverdig at det som i tråd med høyesterettspraksis tilsier at man skal være tilbakeholden med å idømme fengsel og forvaring for unge lovbrytere, ikke nevnes i helhetsvurderingen når domfelte er et barn. For noen av de mindreårige i mitt materiale ser det likevel ikke ut til at det er deres egenskap som barn som avskjærer forvaringsstraff, men heller at det dreier seg om unge førstegangsforbrytere som ikke er så farlige at samfunnet må vernes. Det som skiller Lund-saken og Sørlandssenter-saken fra Vulkan-saken, Varhaug-saken og Vinstra-saken, er at det i de to første sakene ikke sikkert kunne fastslås at det var gjentagelsesfare, mens det i de tre sistnevnte etter rettens syn ikke var mulig å redusere denne risikoen for gjentagelse innenfor rammen av den alternative fengselsstraffens lengde.102

2.4.3 Lovbryterens adferd og sosiale og personlige funksjonsevne

Det tredje pliktmomentet som fremgår direkte av § 40 fjerde ledd, er «lovbryterens adferd og sosiale og personlige funksjonsevne», og er en forlengelse av det foregående momentet.

Ordlyden angir en vurdering av lovbryteren selv. Forarbeidene krever at «prognosen for lovbryterens sosiale situasjon» skal vektlegges.103 Domstolen må kartlegge lovbryterens nåværende og tidligere adferd, herunder progresjon under varetektsperioden.104 I rettspraksis som vurderer voksne lovbrytere, er psykiatriske diagnoser, personlig utvikling, miljøtilhørighet og sosial situasjon, sammen med seksualitet og rusvaner, gjennomgående problematikk hos forvaringsdømte.105 Spørsmålet er hvilken adferd som må til for at et barn skal dømmes til forvaring. Både forarbeider og rettspraksis fastslår at fremtidsprognoser generelt er usikre, og blir mer usikre jo yngre lovbryteren er, grunnet barns «potensial for modning og endring».106

I noen av sakene ble de tiltaltes fungering før og etter de påtalte handlingene, sammen med positiv progresjon og evne til å nyttiggjøre seg behandling, argumenter mot forvaring.107 Vollen-saken og Vulkan-saken skiller seg markant fra de øvrige, og de samme momentene som slår negativt ut for de voksne, slår negativt ut også for barna. Begge de tiltalte hadde gjennomgående destruktiv og farlig adferd både før og etter pågripelsen. Begge barna hadde begått flere alvorlige voldshandlinger før de hadde begått de påtalte episodene, og begge hadde vist svært dårlig fungering både før og under varetektsperioden.108 Overgangen mellom dette og tiltaltes «sosiale og personlige utvikling» er glidende. Det kan trekkes frem her at tiltalte i Vollen-saken hadde et ønske om å drepe enten seg selv eller andre.109 Tiltalte i Vulkan-saken hadde fremsatt drapstrusler under varetektsperioden og hadde en «vedvarende negativ utvikling med omfattende bruk av trusler og vold».110 Disse elementene ser man i liten grad hos de øvrige barna, med unntak av Varhaug-saken hvor tiltalte også fremsatte trusler mot ansatte og andre innsatte i varetektsperioden, men i langt mindre skala enn i de to øvrige.111

God «sosial situasjon og miljøtilhørighet» og godt rammeverk rundt barna har vært argumenter mot forvaring, og tilsvarende for der dette ikke var på plass, eller barna ikke klarte å innordne seg.112 Etablerte rusvaner har også innvirket, men der ingen av jentene hadde sådanne, hadde samtlige av guttene det, men i varierende grad. Det var likevel kun i Vulkan-saken og Varhaug-saken at rusproblematikk var en del av diagnosebildet, og de sakkyndige mente rusmisbruk hadde en negativ påvirkning på det øvrige sykdomsbildet.113 Dette leder til momentet om «diagnoser og antatt rehabiliteringstid» som er den medisinske vurderingen av hvordan man kan se for seg barnet i et fremtidsrettet perspektiv. Dette synes å være blant det mest sentrale i forvaringsvurderingen.

De av barna som er idømt forvaring, fikk stilt mange og alvorlige diagnoser, og ble vurdert i det øvre sjiktet når det gjaldt fare for fremtidig vold. Tiltalte i Vollen-saken ble diagnostisert med «massive personlighetsmessige avvik» og hoveddiagnose i form av blant annet emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type.114 Domfelte i Vulkan-saken ble diagnostisert med psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser betinget av rusmisbruk, barneautisme og lett utviklingshemming.115 Han viste også manglende forståelse av sammenhengen mellom handling og reaksjon, og Kriminalomsorgen sluttet under varetektsperioden å sanksjonere ham, da det hadde liten eller ingen effekt.116 Tiltalte i Varhaug-saken fikk stilt diagnosen alvorlig sinnslidelse, antagelig paranoid schizofreni. Ubehandlet kan tilstanden medføre økt risiko for alvorlige voldslovbrudd, særlig under stress, og behandlingsprognosene er usikre. Han hadde også utslag på antisosiale og psykopatiske trekk, mangel på empati og anger og provoldelige holdninger.117 Tiltalte i Vinstra-saken ble diagnostisert med mulig schizofreni eller Aspergers syndrom, med et stort behov for rammer.118 Alle disse ville kreve betydelig og langvarig behandling før man kunne forvente bedring, og ingen av dem viste innsikt i eget sykdomsbilde.119

Også i de andre sakene ble det stilt diagnoser, men langt fra like mange eller like alvorlige, noe som kan indikere at sykdomsbildet er en tungtveiende faktor i forvaringsspørsmålet.120 Det er verdt å merke seg at det hersker faglig uenighet om hvorvidt diagnoser skal stilles, og i så fall hvilke. Det tas i barnesakene gjennomgående forbehold av de sakkyndige med hensyn til å gi fremtidsprognoser, fordi alder er en så fremtredende usikkerhetsvariabel. Rettsoppnevnt sakkyndig i Vollen-saken uttalte, basert på det som har fremkommet om diagnostiseringen i Lund-saken, at det ikke var gjort en tilstrekkelig vurdering av domfeltes mulige personlighetsforstyrrelser.121 Det utgjorde etter hans syn en alvorlig mangel. Det kan settes spørsmålstegn ved hvorfor det ikke oppstilles visse objektive pliktkriterier som de sakkyndige alltid skal vurdere når det foretas rettspsykiatriske undersøkelser av mindreårige. Dersom fremtidsprognosene blir vilkårlige, er verken barneperspektivet eller rettssikkerheten tilstrekkelig ivaretatt.

Legger man til grunn konklusjonene i Vollen-saken og Vulkan-saken, skal – i momentet om lovbryterens funksjonsevne – store avvik til for at det skal foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter». Også Varhaug-saken og Vinstra-saken understøtter dette, men her avviker antallet voldshandlinger før og etter drapet vesentlig fra de andre sakene.122 Tilsvarende avvik var blant argumentene mot forvaring i Sørlandssenter-saken, hvor omfanget av voldshandlinger, drapshandlingens karakter og domfeltes fungering og prognoser skilte seg markant fra Vollen-saken. Dermed kom lagmannsretten, med én dissenterende legdommer, til at saksforholdet ikke nådde opp til den etablerte terskelen for hva som utgjør «helt ekstraordinære omstendigheter».123 Også dette understøtter at et alvorlig sykdomsbilde der tiltalte fremviser voldelige trekk, er et helt sentralt argument for forvaring.

Oppsummert ser det ut til at av de tre pliktmomentene er vurderingen av «lovbryterens adferd og sosiale og personlige funksjonsevne» sentral for både voksne og barn. Barneperspektivet og kravet om at det må foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter», skjerper dog kravet til at avviket i «lovbryterens adferd og sosiale og personlige funksjonsevne» må være langt mer kvalifisert enn det som ordinært kreves av en voksen lovbryter i farevurderingen. I Sørlandssenter-saken hadde tiltalte et stort omfang av voldshandlinger så vel som flere diagnoser og dårlig fungering. Likevel var dette ikke avvikende nok, noe det nok kunne vært dersom tiltalte hadde vært voksen. Noen reell vurdering av hvor kvalifisert avviket må være, er likevel ikke opplagt. Når Varhaug-saken og Vinstra-saken blir behandlet i ankeinstansene, vil det muligens foreligge flere holdepunkter.

Kvalifiseringen som synes å gjelde ved forvaringsvurderingen med hensyn til mindreårige, kan minne om vurderingen av mindre alvorlige lovbrudd etter straffelovens § 40 tredje ledd. Slike lovbrudd ser ikke ut til å kunne kvalifisere for å dømme barn til forvaring, men farevurderingen er likevel interessant. Faren må her være «særlig nærliggende», og selv om vurderingen består av de samme pliktmomentene som i fjerde ledd, finner Høyesterett støtte i forarbeidene når de fastslår at dette innebærer en kvalifisering av vilkårene.124 Idet terskelen for å idømme forvaring heves ved mindre alvorlige lovbrudd, kan det tilsvarende tenkes at barneperspektivet og «helt ekstraordinære omstendigheter» skjerper kravet til hva som utgjør «nærliggende fare» for gjentagelse, og krever en kvalifisering av vilkårene også for barn.125 Høyesterett uttalte nylig at det «må kreves meget stor fare for at samfunnsvernet» står i fare, og anga kanskje slik at det også for mindreårige lovbrytere gjelder en kvalifisering av iallfall vilkåret om «nærliggende fare for gjentagelse».126 I denne avgjørelsen uttales at «faren for gjentagelse av alvorlige voldslovbrudd» begått av barn må være «særlig nærliggende».127 Det ser etter dette ut til at vilkåret vanskelig kan anses som oppfylt for en mindreårig lovbryter dersom ikke vilkåret er oppfylt i kvalifisert grad.

2.5 Vilkåret om at «ordinær fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig»

Det tredje og siste vilkåret som må være oppfylt før et barn kan idømmes forvaring, er at «fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet». Dette refereres til som «grunnvilkåret».128 Kravet er etter ordlyden klart nok. Hvis lovbryteren er så farlig at tidsbestemt fengselsstraff ikke er nok til å ufarliggjøre vedkommende, vil vilkåret være oppfylt.

Rettspraksis har fastslått at vurderingen baseres på at hele straffen sones uten hensyn til prøveløslatelse.129 Vurderingen består i en sammenligning av det antatte tidsaspektet for rehabilitering og den alternative fengselsstraffens lengde.130 Men også her kan barneperspektivet og vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» heve terskelen for når vilkåret er oppfylt. Det er i rettspraksis mange eksempler på at samfunnsvernet krevde forvaring av voksne lovbrytere. Domfeltes «dystre prognoser», empatibrist, manglende evne til endring, fremtidig ønske om å utøve vold og yrkeskriminell løpebane er forhold som har ført til forvaring.131 Hos barna stiller det seg ikke annerledes. Men i tre av sakene kunne man ikke si sikkert at de domfelte barna fortsatt ville være farlige etter endt soning.132 Basert på diagnosebilde, fungeringsevne, prognoser og progresjon kom domstolene til at tidsbestemt, ubetinget fengsel ga tilstrekkelig samfunnsvern.

I Vollen-saken mente derimot Høyesterett at det ville være behov for å holde tiltalte «frihetsberøvet» også etter endt soning.133 Drapet, «antallet alvorlige voldshandlinger», «hennes meget alvorlige psykiske tilstand», hennes «spesielle motivasjon for sin voldelige adferd», sammenholdt med hennes langvarige behov for behandling, gjorde at Høyesterett kom til at ni års ubetinget fengsel ikke var nok til å sikre at tiltalte var ufarlig ved løslatelse.134

I Vulkan-saken pekte lagmannsretten på at avviket fra Vollen-saken var for stort, men det som reelt skilte denne fra to av drapssakene hvor forvaring ikke ble idømt, var at fremtidig voldsrisiko hos barna der ikke sikkert kunne fastslås.135 Dette ble korrigert av Høyesterett som kom til at samfunnets behov for vern ville kreve langt mer enn den resterende soningstiden som en fengselsstraff utgjorde.

Forvaring var den eneste reelle muligheten for å sikre at dette vernet ble tilstrekkelig ivaretatt.136

I Varhaug-saken kom tingretten til tilsvarende konklusjon, og mente at det forelå «risikofaktorer som vanskelig lar seg endre ved behandling eller lengre opphold i fengsel».137 Det samme gjaldt i Vinstra-saken hvor tingretten kom til at det ikke ville være «andre realistiske måter å ivareta samfunnsvernet på enn gjennom forvaring».138 Avviket fra de andre barnesakene synes altså ikke å være drapshandlingene i seg selv, men de tiltaltes etablerte voldsmønster, helsetilstand og den estimerte rehabiliteringstiden. Når forvaringsbestemmelsens hovedhensyn og formål er beskyttelse av samfunnet, ville barneperspektivet gi et uheldig utslag i samfunnets disfavør dersom forvaringsadgangen gjøres så snever at svært farlige barn ikke dømmes til forvaring.

Oppsummert ser det ut til at det tredje vilkåret stiller seg likt også i vurderingen for barn og voksne. Dersom barnet oppfyller de øvrige vilkårene, ser det ut til at en beregning av om den alternative fengselsstraffen er tilstrekkelig for å gjøre domfelte ufarlig eller ikke, i stor grad vil avgjøre forvaringsspørsmålet. Dersom tiltalte også oppfyller vilkåret om at «fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig», ser det ut til at farevurderingen gjør at samfunnsvernet blir det avgjørende, og hvor det under disse forutsetningene skal avsies forvaringsdom uavhengig av alder og til tross for prinsippet om barnets beste.

3. Refleksjoner

3.1 Dagens rettstilstand

Som nevnt har det i årene mellom Vollen-saken og Vulkan-saken hersket uklarhet rundt spørsmålet om forvaring av barn. Vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter», som ikke i seg selv har noe eget innhold, førte likevel til en skjerping – eller kvalifisering – av de øvrige vilkårene. Lagmannsretten har uttalt at det har blitt «sementert en meget høy terskel» for å kunne forvare barn, men spørsmålet er om den høye terskelen har blitt blandet sammen med en generell feiltolkning av vilkårene i forvaringsbestemmelsen når det gjelder mindreårige lovbrytere. Det kan til og med tenkes at flertallets synspunkt i Straffelovkommisjonen og Ungdomskriminalitetsutvalget om at adgangen til å forvare barn skulle være helt avskåret, kan ha preget og påvirket dommernes syn på dette vanskelige temaet.139 Høyesterett har nå fastslått at barn kan dømmes til forvaring dersom de er farlige nok. Det ser ut til at «faren for gjentagelse» må være «særlig nærliggende», i tråd med det som kreves for mindre alvorlige lovbrudd begått av voksne.140 Denne skjerpede gjentagelsesfare forelå ikke i andre saker enn i Vollen-saken og Vulkan-saken, og det er her disse skiller seg fra de andre sakene. Tingretten idømte forvaring i Varhaug-saken uten å legge vekt på at gjentagelsesfaren var særlig nærliggende, men bare at særvilkåret skal praktiseres mindre strengt for mindreårige nær myndighetsalder.141 Det samme gjorde tingretten i Vinstra-saken, hvor det ble konkludert med at vilkåret om gjentagelsesfare var oppfylt, og at forvaring var det eneste virkemiddel som kunne verne samfunnet.142 Dersom denne forståelsen blir opprettholdt av ankeinstansene, vil det i så fall bli en videre adgang til å dømme barn til forvaring. Slik jeg forstår konklusjonene i sakene som endte med forvaring, slo samfunnsvernet gjennom, forankret i de domfeltes store farepotensial og manglende evne til endring og bedring. Dette gjorde – kombinert med at de alternative fengselsstraffene var for korte til å oppnå full rehabilitering – at det ikke fantes «mulighet for å ivareta samfunnsvernet gjennom andre virkemidler enn forvaring».143 Dermed er det ikke slik at sakene som ikke endte med forvaring, fikk det utfallet på grunn av den «sementert høye terskelen», men fordi vilkårene ikke var oppfylt eller ikke oppfylt i kvalifisert nok grad.144

3.2 Den uheldige lovtekniske løsningen

Uklarheten som har hersket i underinstansene om hvordan vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» skal tolkes, reiser i refleksjonen omkring forvaring av barn spørsmål om den lovtekniske løsningen. Et sentralt spørsmål er hvorfor ikke forvaring av barn er regulert etter samme struktur som forvaring av lovbrytere som har begått lovbrudd av mindre alvorlig art.145 I disse tilfellene skjerper ordlyden kravet til gjentagelsesfare ved at faren må være «særlig nærliggende», og Høyesterett finner støtte i forarbeidene når de fastslår at dette innebærer en kvalifisering av kravet til gjentagelsesfare.146 Hevingen av terskelen i farevurderingen gjør at det ved mindre alvorlige lovbrudd stilles strengere krav til momentene i fjerde ledd.147 Det kreves sammenheng mellom dette og det tidligere begåtte lovbruddet, og det kreves også oppfylt objektive kriterier.148 Når lovgiver har stilt krav i lovteksten til at vilkårene skal skjerpes ved mindre alvorlige lovbrudd, kan det spørres om ikke barneperspektivet ville kreve den samme lovtekniske strukturen også ved forvaring av barn. Riktignok gjør vilkåret om at det må foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter», etter ordlyden adgangen til å dømme barn til forvaring svært snever. Lovgiver, som har uttalt at barn «tilnærmet aldri» skal dømmes til forvaring, har likevel ikke gitt vilkåret reelt innhold som begrenser bestemmelsen i forhold til barn, men har overlatt vurderingen til domstolene. Men selv om prinsippet om barnets beste stiller krav også til lovgiver, kan det likevel tenkes omstendigheter så utenom det vanlige at det ikke kan forutses gjennom objektive kriterier i lovtekst. Barns uforutsigbarhet og økte voldsbruk kan av hensyn til samfunnsvernet danne et reelt behov for å overlate vurderingen til domstolene i den konkrete sak. I Vulkan-saken tolket Høyesterett gjentagelsesfaren i tråd med et kvalifiseringskrav gitt av barns særvilkår – «helt ekstraordinære omstendigheter». I likhet med det som gjelder for mindre alvorlige lovbrudd, ble det fastslått at faren her var «særlig nærliggende».149 Gjennom rettspraksis kan det se ut til at barneperspektivet frem til 2012 og vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» etter 2012 har innsnevret adgangen til forvaring av barn gjennom å begrense hvilke lovbrudd som kan kvalifisere. Det har også ført til en skjerpelse av kravet til gjentagelse for barn og en heving av terskelen for å forvare dem. Der det i sakene fra 2003 og 2006 var tilstrekkelig med vold og ildspåsettelse, ble det for eksempel ikke vurdert forvaring i den såkalte Glass-jenta-saken som blant annet dreide seg om vold og skadeverk.150 Hun var også tidligere mistenkt for ildspåsettelse. Men til tross for skjerpelsen har det vært langt flere forvaringsvurderinger av barn etter at vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» ble tilføyd straffeloven 2005 § 40. Det kan spørres om dette skyldes tilføyelsen av vilkåret om «helt ekstraordinære omstendigheter» eller barns økte voldsbruk. Men når fengsel ikke anses tilstrekkelig, og særlig når dom avsies etter at domfelte har nådd myndighetsalder, blir «de hensyn vilkåret hviler på», ikke tillagt like stor vekt.151

3.3 Paradokset ved de lave straffene

Barn kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når det er «særlig påkrevd», lav alder skal føre til nedsettelse av straffen, og barn kan aldri dømmes til mer enn 15 års fengsel.152 Jo lavere alderen er, desto mer sårbart er barnet, og det skal gjenspeiles i straffen. Dersom domstolen i avveiningen mellom de allmennpreventive og de individualpreventive hensyn likevel kommer til at ubetinget fengselsstraff er tvingende nødvendig, er man over i en annen vurdering. Nå veies samfunnsvernet mot hensynet til domfelte, og dersom den domfelte utgjør en stor fare, vil ikke lenger barneperspektivet gjøre seg like mye gjeldende i avveiingen mellom fengsel og forvaring. I Vollen-saken og Vulkan-saken resulterte dette i forvaringsstraff fordi den alternativt utmålte fengselsstraffen var for kort. Spørsmålet er om dette paradokset skyldes de lave straffene eller at det i de konkrete sakene dreide seg om barn som var så skadet at lengre straff heller ikke ville være tilstrekkelig. Det er uklart om forvaring ville vært påkrevd også om den alternative straffen hadde vært høyere. I Sørlandssenter-saken prosederte bistandsadvokatene på behovet for å foreta en farevurdering før løslatelse som argument for forvaring, men fikk ikke medhold da jenta i all hovedsak ikke hadde like store avvik som jenta i Vollen-saken. I tillegg var den alternative fengselsstraffen lengre. I Vulkan-saken, hvor fire år ikke var tilstrekkelig til å gjøre domfelte ufarlig, pekte møtende aktor i Høyesterett på muligheten for å forlenge den alternative fengselsstraffen dersom forvaringsvilkårene etter rettens syn ikke kunne anses som oppfylt.153 Det ble altså foreslått en åpning for at straffnedsettelsen, gitt som følge av ung alder, i særtilfeller kan bortfalle som en konsekvens av tiltaltes store farepotensial dersom alternativet er forvaring. Da ville den domfelte kunne sone i et mindre fengsel over en lengre periode hvor potensialet for rehabilitering ville være større enn ved en kort soning eller en forvaringssoning.154 At det likevel ble ansett som «tvingende nødvendig» å erstatte straff på ubetinget fengsel i fire år med forvaring, forsterker fornemmelsen av at det ligger et paradoks skjult under de lave strafferammene for barn.155 Det er for lite rettspraksis å bygge på til å gi en sikker vurdering av dette spørsmålet, men de få sakene som har vært oppe for domstolene, kan tyde på at lave straffer for barn i særtilfeller kan ende med at barn blir dømt til lovens strengeste straff – forvaring. En slik utvikling vil etter mitt syn være problematisk i forhold til prinsippet om barnets beste, men kanskje er det i noen sjeldne tilfeller likevel vernet av samfunnet som må veie tyngst.156

1Stor takk til veileder under masteroppgaven Merete Havre, anonym fagfelle og tålmodig redaktør Ulf Stridbeck for grundige vurderinger og nyttige innspill.
2NOU 2002: 4 Ny Straffelov – Straffelovkommisjonens delutredning VII, s. 252; Johs. Andenæs og Erling J. Husabø, Strafferetten, i Knophs oversikt over Norges rett, Ragnar Knoph, Universitetsforlaget, Oslo, 14. utgave 2014, s. 621.
3Rt. 2004 s. 209 (17) jf. NOU 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner, Straffelovkommisjonens delutredning IV, s. 110.
4The UN Convention on the Rights of the Child (Barnekonvensjonen) 20. november 1989 art. 3, og Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov (Grunnloven) § 104, Innstilling fra justiskomiteen om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av Barnekonvensjonen i norsk lov) (Innst. O. nr. 92 (2002–2003)) kapittel 2, Dok. nr. 16 (2011–2012) Rapport fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, s. 29.
5Lov 1. august 2003 nr. 86 om endringer i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov)
6Se Kristin Skjørtens definisjon sitert i Prop. 85 L (2012–2013) Endringer i barnelova (barneperspektivet i foreldretvister), s. 45.
7Det ble ingen realitetsendringer i den nye straffeloven.
8Prop. 135 L (2010–2011) Endringer i straffeloven, straffeprosessloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl. (barn og straff), s. 103.
9HR-2017-290-A.
10HR-2019-832-A.
11LB-2018-89084 med henvisning til LA-2017-112563 og LA-2018112662.
12HR-2019-832-A.
13Rt 2002 s.742, Rt. 2003 s. 1455, Rt. 2004 s. 804, Rt 2010 s. 1313 og Rt. 2011 s. 774.
14Rt. 2002 s. 1677; overgangsreglene mellom sikring og forvaring ga en kort periode adgang til å begjære konvertering, se Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) Om lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner), s. 121–122.
15Rt. 2002 s. 1677 s. 1682.
16Slik også Ingun Fornes, Straff av barn: frihetsstraffene og alternativene, Universitetsforlaget, Bergen 2018, s. 416.
17Asker og Bærum tingrett, sak nr. 03-1399 M/02 med hovedforhandling 19.08.2003, TOSLO-2006-75842. Det vises også til en sak uten referanse eller årstall i NOU 2008: 15 Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll, s. 31–32, hvor forvaring ble idømt i tingretten, men lagmannsretten omgjorde straffen til ubetinget fengsel. Disse er ikke behandlet av Fornes (2018).
18LB-2003-3089.
19RG-2007-544.
20Slik også Fornes (2018) s. 412.
21Rt. 2011 s. 774.
22I juridisk teori vises det til ytterligere to saker der det i underrettene var blitt idømt forvaring for forhold begått før domfelte fylte 18 år, se Fornes (2018) s. 412. Sakene dreide seg om unge menn og der hovedvekten av lovbruddene som kvalifiserte til forvaring, var begått da de domfelte var voksne, med unntak av ett begått før fylte 18 år. Barneperspektivet var ikke vurderingstema, og sakene er dermed ikke så treffende for å belyse hva som skal til for at barn kan dømmes til forvaring.
23Rt. 2013 s. 67, Rt. 2013 s. 776, HR-2016-1364-A, LH-2016-72863 og LB-2015-46972.
24TAHER-2015-13241.
25HR-2017-290-A.
26LA-2017-112563.
27TKISA-2017-90977. Dommen ble opphevet av lagmannsretten grunnet tilbaketreden fra drapsforsøk (LA-2017-154297), og tiltalte ble siden domfelt i tingretten for grov kroppsskade uten at forvaring ble vurdert.
28LA-2018-112662 jf. TKISA-2018-53940.
29LB-2018-89084 jf. TOSLO-2018-15517.
30HR-2019-832-A.
31TJARE-2019-11414.
32TNOGU-2019-69775.
33Varhaug-saken er berammet til 11.11.2019 i Gulating lagmannsrett. Vinstra-saken var ikke berammet da artikkelen ble publisert.
34Rt. 2010 s. 1313 (15).
35Rt. 2011 s. 774 (2) (12) (13).
36Det var tvil om de tiltaltes tilregnelighet i Vollen-saken, Vulkan-saken, Varhaug-saken og Vinstra-saken.
37Jf. obiter dictum i Rt. 2002 s. 1677.
38NOU 2002: 4 s. 253 og Prop. 135 L (2010–2011) s. 103. Se også NOU 2008: 15.
39Prop. 135 L (2010–2011) s. 167.
40Kristine Breistein Drake, Bruk av forvaring mot barn. Særlig om kravet til «helt ekstraordinære omstendigheter» når lovbryteren er et barn, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo 2018, s. 20.
41Slik også Fornes (2018) s. 411 flg. og Drake (2018) s. 20–21.
42HR-2019-832-A (78) (79).
43Dette er forhold rundt gjerningspersonen selv, og det legges blant annet vekt på om gjerningspersonen har omsorgsplikt, selv er rammet av lovbruddet, gjentagelsesfare og alder. Slik Morten Holmboe, Fengsel eller frihet, 1. utgave, Oslo 2016, s. 153–156.
44Om betydningen av ung alder, se Rt. 2006 s. 641, Rt. 2007 s. 791 og Rt. 2011 s. 1717; Holmboe (2016) s. 154; Morten Holmboe, «Merknad til straffeloven 2005 § 40», Lovdata, 2017 [sitert august 2019].
45Straffeloven 2005 § 33; Barnekonvensjonen art. 37.
46Prop. 135 L (2010–2011) s. 103–104.
47NOU 2008: 15 s. 23 og Prop. 135 L (2010–2011) s. 103.
48HR-2017-290-A (75).
49Intervju med rettsoppnevnt sakkyndig i Vollen-saken, Hans Ole Korsgaard, Nic Waals Institutt, Oslo 2018. Korsgaard har lest og godkjent at dette ble sitert i forfatterens masteroppgave, Bruk av forvaring av barn, høsten 2018; Brent W. Roberts og Wendy F. DelVecchio, The Rank-Order Consistency of Personality Traits From Childhood to Old Age: A Quantitative Review of Longitudinal Studies, University of Tulsa 2000.
50HR-2017-290-A.
51HR-2017-290-A (76).
52HR-2017-290-A (76) og (78), (75), (80).
53HR-2019-832-A.
54HR-2019-832-A (81).
55HR-2019-832-A (82).
56LB-2018-89084, «Om fengselsstraffens lengde».
57LA-2018-112662 jf. TKISA-2018-53940 og LA-2017-112563, jf. TKISA-2017-78612.
58TKISA-2018-53940 s. 27. I Lund-saken, LA-2017-112563, var det ikke aldersmomentet som ga utslag, men at forvaringsvilkårene ikke var oppfylt.
59HR-2019-832-A (82).
60TJARE-2019-11414 s. 32.
61TNOGU-2019-69775 s. 18.
62HR-2019-832-A.
63LB-2018-89084.
64Straffeloven 2005 § 40 første ledd.
65Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) s. 74, s. 81 og 86.
66HR-2016-2000-U, RG-2012-1153 og Rt. 2007 s. 1056.
67Rt. 2002 s. 1667, Rt. 2007 s. 1056, RG-2012-1153, HR-2016-2000-U og HR-2016-02261-A.
68HR-2017-290-A, LA-2017-112563, LA-2018-112662, TJARE-2019-11414 og TNOGU-2018-69775.
69HR-2019-832-A og TKISA-2017-90977.
70TKISA-2017-78612.
71Fornes (2018) s. 420–422.
72LH-2016-72863 gjaldt bl.a. ildspåsettelse, men forvaring ble ikke vurdert.
73Rt. 2011 s. 774, LA-2017-112563 og LA-2018-112662.
74Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) s. 111.
75Rt. 2002 s. 1677 s. 1681, TKISA-2018-112662 s. 23, Rt. 2014 s. 934 (30), Rt. 2014 s. 495 (27) og HR-2017-290-A (43).
76Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) s. 107.
77Rt. 2007 s. 1056, RG-2012-1153 og HR-2016-2000-U.
78HR-2017-290-A (45) LA-2017-112563 s. 8, TKISA-2017-90977, LB-2018-89084, TKISA-2018-53940 s. 28 og HR-2019-832-A (35).
79Unntak i TKISA-2017-90977 hvor tiltalte stoppet knivstikkingen og tilkalte hjelp.
80Rt. 2002 s. 1667, RG-2012-1153, Rt.2007 s. 1056, HR-2017-290-A, LA-2017-112563, TKISA-2018-53940 og HR-2019-832-A.
81Se for eksempel HR-2016-2000-U, RG-2012-1153 og Rt. 2007 s. 1056.
82Se RG-2012-1153, HR-2016-2000-U, Rt. 2007 s. 1056 og LA-2018-112662.
83HR-2017-290-A, LA-2017-112563, LA-2018-112662, HR-2019-832-A, TJARE-2019-11414 og TNOGU-2019-69775.
84LB-2018-89084.
85HR-2019-832-A (82).
86NOU 1990: 5 s. 105.
87Rt. 2007 s. 791, Rt. 2014 s. 495, Rt. 2007 s. 1056, HR-2016-2000-U, RG-2012-1153 og HR-2017-290-A.
88Det hadde vært 173 kontaktpunkter med politiet, og det var sendt 43 bekymringsmeldinger fra politiet på gutten. Han var tidligere straffedømt to ganger, blant annet for vold.
89LB-2018-89084.
90HR-2019-832-A (34) flg.
91HR-2017-290-A, LA-2017-112563, TKISA-2017-90977, 18-053940MED-KISA/28, HR-2017-290-A.
92HR-2017-290-A (9) Faren og samboeren sov da tiltalte tente på.
93HR-2017-290-A (49).
94Kjønn kan spille inn som faktor i forhold til adferd, jf. intervju med rettsoppnevnt sakkyndig i Vollen-saken, Hans Ole Korsgaard, Nic Waals Institutt, Oslo 2018.
95TKISA-2018-53940 s. 26-27.
96TKISA-2017-78612, jf. LA-2017-112563, jf. de sakkyndiges vurderinger. Drapenes karakter ville kanskje vært tilstrekkelig til å kvalifisere til forvaring for en voksen.
97TKISA-2017-90977. Drapsforsøk, drapstrusler.
98TJARE-2019-11414 s. 28-29.
99HR-2019-832-A (68).
100HR-2017-290-A (79) jf. Rt. 2007 s. 791, Rt. 2014 s. 495, TKISA-2018-53940 s. 25.
101LB-2018-89084, TKISA-2017-90977, LA-2017-112563, TJARE-2019-11414.
102HR-2019-832-A (68), TJARE-2019-11414 s. 32.
103Ot.prp.nr. 87 (1993-1994) s. 111.
104Se HR-2017-290-A (8)(30)(69)(80), TKISA-2018-53940 s. 25-26.
105Se HR-2017-290-A, HR-2016-2000-U, HR-2016-2261-A, Rt. 2005 s. 289 og Rt. 2007 s. 1056.
106NOU 2002: 4 s. 253, Rt. 2006 s. 641 (12).
107TKISA-2017-90977, TKISA-2018-53940, LA-2018-112662 «Straffutmåling» og TJARE-2019-11414.
108HR-2017-290-A (32) og HR-2019-832-A (62).
109HR-2017-290-A (53) flg.
110HR-2019-832-A (42) flg.
111TJARE-2019-11414 s. 29.
112TKISA-2017-90977, LA-2017-112563, HR-2017-290-A, HR-2019-832-A og TJARE-2019-11414 s. 30.
113HR-2019-832-A (56) og TJARE-2019-11414 s. 31.
114HR-2017-290-A (57) flg.
115HR-2019-832-A (56). Adferden kunne skyldes en personlighetsforstyrrelse, men diagnose ble ikke stilt.
116HR-2019-832-A (62).
117TJARE-2019-11414 s. 30.
118TNOGU-2019-69775.
119HR-2017-290-A (59) HR-2019-832-A (68), TJARE-2019-11414 s. 32, og TNOGU-2019-60775.
120I Internatskole-saken, TKISA-2017-90977, hadde tiltalte organisk personlighetsforstyrrelse – en avklaring til hjelp for tiltaltes omgivelser. Tiltalte selv ønsket behandling, noe som gir prognoser for rehabilitering. I Sørlandssenter-saken, TKISA-2018-53940 s. 26, fremviste tiltalte symptomer tilsvarende emosjonelt ustabil og dramatiserende personlighetsforstyrrelse, men det ble ikke stilt personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Tilstanden ville kreve langvarig behandling, men det ble uttalt for retten at behandlingsprognosene er nå langt bedre for denne typen lidelser. I Lund-saken, LA-2017-112563, ble domfelte diagnostisert med en lett til moderat depresjon, men det kunne ikke avgjøres om han angret. Én sakkyndig uttrykte bekymring, men det oppgis ingen behandlingsprognose, antagelig fordi det nærmest ikke var gitt diagnoser overhodet, ei heller personlighetsforstyrrelsesdiagnose.
121Intervju med rettsoppnevnt sakkyndig i Vollen-saken, Hans Ole Korsgaard, Nic Waals Institutt, Oslo 2018.
122TJARE-2019-11414 og TNOGU-2019-69775.
123LA-2018-112662.
124Magnus Matningsdal, kommentar til straffeloven 2005, Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata, 2019, note 282 [sitert august 2019]; HR-2016-02261-A (22), jf. Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) s. 111.
125Drake (2018) s. 34 flg.
126HR-2019-832-A (79).
127HR-2019-832-A (83).
128HR-2019-832-A (65).
129HR-2017-290-A (66) jf. Rt-2007-791 (32).
130Ibid.
131HR-2016-2000-U, RG-2012-1153, Rt. 2007 s. 1056 og HR-2016-02261-A.
132LA-2017-112563, LA-2018-112662 og TKISA-2017-90977.
133HR-2017-290-A (66).
134HR-2017-290-A (80).
135HR-2019-832-A, LA-2017-112563 og LA-2018-112662.
136HR-2019-832-A (68) (70).
137TJARE-2019-11414 s. 32.
138TNOGU-2019-69775 «Spørsmålet om forvaring».
139NOU 2002: 4 s. 253 og Prop. 135 L (2010–2011) s. 103. Se også NOU 2008: 15 s. 127.
140HR-2019-832-A (83), slik også Drake (2018) 4.3.5. Sml. ordlyden i straffeloven 2005 § 40 annet ledd.
141TJARE-2019-11414 s. 32.
142TNOGU-2019-69775 s. 18
143HR-2017-290-A og HR-2019-832-A og TNOGU-2019-69775 s. 18.
144I Lund-saken, LA-2017-112563, kunne man ikke fastslå at det forelå nærliggende fare for gjentagelse. I Sørlandssenter-saken, LA-2018-112662, var den fremtidige farevurderingen for usikker.
145Straffeloven 2005 § 40 tredje ledd.
146HR-2016-02261-A (22), jf. Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) s. 111.
147Matningsdal (2018) note 282.
148Straffeloven 2005 § 40 tredje ledd.
149HR-2019-832-A (83).
150LH-2016-72863.
151HR-2019-832-A (82).
152Straffeloven 2005 § 33.
153Statsadvokat Tomasz Edsberg viste i Høyesterett til en høringsuttalelse fra et mindretall i Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe, som også hadde synspunkter om muligheten til å forlenge fengselsstraffen ifm. diskusjonen om å innføre forbud mot bruk av forvaring for barn. Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven), punkt 21.2.4.3. Edsberg fremhevet at uttalelsen ikke kan anses for å ha noen rettskildemessig vekt, men at den viser at tanken om lengre straff fremfor forvaring har vært tenkt før.
154Erlend Frafjord, «Advarer mot å gi mindreårige forvaringsstraff», 13.05.2019, NRK (2019) – https://www.nrk.no/rogaland/advarer-mot-a-gi-mindrearige-forvaringsstraff-1.14542813
155HR-2019-832-A (83).
156Artikkelen er basert på forfatterens masteroppgave levert ved Det juridiske fakultet, UiO, høsten 2018, men nyere rettspraksis er inkludert i artikkelen. Stor takk til dronningen av kildehenvisninger som holdt ut med meg gjennom både masteroppgave og artikkel. Og varm og inderlig takk til min egen Darby Shaw for din inspirasjon, støtte og for at du fins. You take my breath away!

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon