Dette heftet av Tidsskrift for strafferett inneholder fem artikler omkring et felles tema, nemlig rettslig regulering og praktisering relatert til ny datateknologi. Vi går fra det generelle innenfor det vi kaller datakrimretten, over til mer konkrete problemstillinger. Disse går utenfor det strafferettslige/prosessuelle området og over til sivilprosessen og gjelder noe så konkret som bevis og bevisinnhenting.

Vi innleder med Inger Marie Sundes oversikt over datakrimretten. Hun foretar et tilbakeblikk på de lange linjer i datakrimretten. Deretter drøftes noen konsekvenser av at det savnes en underliggende filosofi som kunne bidra til å gi konsekvente rettslige løsninger på området. Endelig reises noen spørsmål innen forebyggende politiarbeid på internett, et felt som hittil er lite utredet.

Utfordringen for lovgiver på dette feltet har vært å lage en så teknologinøytral lovtekst som mulig. Jul Fredrik Kaltenborn peker i sin artikkel på at det kan synes som om teknologinøytral regulering er løsningen på utfordringene teknologiutviklingen fører med seg. Begrepet «datasystem» synes for eksempel å være teknologinøytralt i den forstand at det likestiller databaserte teknologier. Kaltenborn gir i sin artikkel et bidrag til å diskutere prinsipielle spørsmål knyttet til regulering av teknologi, f.eks. bestemmelsenes forhold til legalitetsprinsippet.

I artikkelen «Har vi behov for straffebud om datakriminalitet?» analyserer Inger Marie Sunde gjerningsbeskrivelsen i straffebud om datakriminalitet. Det går et skille mellom ytrings- og handlingsstraffebud som er relevant for lovbrudd på internett, og straffebudene burde, ifølge Sunde, i større grad reflektere dette. Av hensyn til legalitetsprinsippet og behovet for en rimelig tilgjengelig og klar straffelov foreslås det også visse forenklinger. I dagens utforming er straffebudene vanskelige å forstå, og de er heller ikke helt dekkende for det de er ment å ramme. Flere forskjellige lovbrudd tar utgangspunkt i krenkelse av datasikkerheten, og beskrivelsen av denne modus burde konsentreres til ett sted. De forskjellige etterfølgende moduser kunne utpensles i umiddelbar tilknytning til dette (databedrageri, dataskadeverk, datainnbrudd, ulovlig overvåking, driftshindring). I lys av datateknologiens store utbredelse kan en rekke tradisjonelle lovbrudd dessuten begås ved å manipulere datasystemer. Spørsmålet gjelder behovet for å straffe datalovbruddet i konkurrens med det tradisjonelle lovbruddet. En mulighet kan være å gjøre det tradisjonelle lovbruddets dataaspekt til en generell straffeskjerpende omstendighet. Dette vil kunne lette etterforskningen og effektivisere strafforfølgningen.

I tillegg til de mer generelle tre første bidragene i dette heftet publiserer vi to mer konkrete bidrag som kommer inn på speilkopiering av databærere og bevissikring.

Marita Haug Haaland omhandler i sitt bidrag påtalemyndighetens adgang til speilkopiering av databærere hos advokat. Spørsmålet er om gjeldende praksis er i samsvar med Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, og om praksisen er lovlig og forholdsmessig. Begrunnelsen for hennes kritiske svar er mangel på presis hjemmel i straffeprosessloven samt manglende rettssikkerhetsgarantier.

Maria Astrup Hjort fortsetter på temaet speilkopiering av databærere. Hun tar for seg spørsmål knyttet til utformingen av mandatet til den som er oppnevnt til å sortere det digitalt lagrede materialet fra speilkopier, og hvilke virkninger utformingen av et slikt mandat har. Hun sammenligner pågående ransaking av digitalt lagret materiale inneholdende taushetsbelagt informasjon med bevissikring i sivile saker. I begge tilfeller trengs det en uavhengig tredjeperson til å sortere i sikret materiale.

Vi håper at heftet kan bidra til refleksjon over regulering, implementering og praktisering av datarelatert rettslig styring hos så vel praktikere som hos lovgiver.