Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Utfordringer ved komparative juryundersøkelser: Tilfellet Norge

Ass. Professor

Assistant Professor of Law, SMU Dedman School of Law, Dallas, Texas; JD, Georgetown University Law Center; MPhil University of Cambridge; PhD 2018, Princeton University. Gjesteforsker ved Institutt for offentlig rett, Juridisk fakultet, UiO 2015–2016.

Artikkelen omhandler lekfolks deltakelse i ulike rettssystemer. Studien tar utgangspunkt i det norske rettssystemet, samtidig som endringen fra juryordning til meddomsrett pågår. Gjennom 16 måneder med etnografiske undersøkelser tar studien for seg observasjoner fra norske rettssaler samt intervjuer med dommere, representanter fra påtalemyndigheten, lekfolk, forsvarere og andre som har deltatt i debatten om den norske juryordningen. Et funn er at komparativ forskning på juryordninger og meddomsrett krever at man ser hen til den sosiale og kulturelle konteksten. Studien viser at juryordningen i Norge står overfor praktiske og prosessuelle utfordringer som skiller den fra andre lands juryordninger, og som også reflekterer oppfatningen om sosial likhet som gjennomsyrer det norske samfunnet. I motsetning til at fagdommerne både eksplisitt og implisitt begrenser juryens kompetanse, ved å kunne sette til side juryens kjennelser og å komme med bevisvurderinger i rettsbelæringen, legger en blandet rett med så vel fagdommere som legdommere til rette for samarbeid og rettferdige avgjørelser.1

Nøkkelord: juryordningen, meddomsrett, lekfolkdeltakelse, sosial likhet, juristprofesjonen, rettsantropologi

Innledning

Vanlige folks deltakelse i domstolene er i stadig endring. Land som Japan, Argentina, Sør-Korea, Georgia, Spania og Russland har integrert (eller re-integrert) lekfolks deltakelse i rettsprosessen de siste tiår.2

Ved å ta utgangspunkt i krysningen mellom vanlige borgere og juridiske prosesser i en komparativ studie har forskere forsøkt å sammenligne juryordninger med meddomsrett. De prosessuelle ulikhetene kan imidlertid skjule den relative autonomien og den faktiske påvirkningen lekfolk har i disse systemene.

På bakgrunn av arbeid som tar for seg samtidens juridiske debatter,3 hevder denne artikkelen at fokusert og lokal etnografisk forskning er et nyttig verktøy for å forstå og vurdere lekfolks deltakelse ved avgjørelse av straffesaker. Artikkelens kontekst er at det norske rettssystemet gjennomgår en historisk endring fra juryordning til meddomsrett.

Metode

Studien knytter seg til 16 måneder med etnografiske undersøkelser gjennomført mellom juli 2014 og juli 2017, herunder intervjuer med representanter fra påtalemyndigheten, dommere, forsvarere og lekfolk i Oslo, Bergen, Hamar, Tromsø og Tønsberg. Undersøkelsene inkluderer også intervjuer med forskere, politikere og journalister som har deltatt i debatten, og som har gitt innspill i forbindelse med endringen.4 Det ble utarbeidet ordrette transkripsjoner fra intervjuene, som deretter ble kodet slik at ulike tema og mønstre ble identifisert.5

Intervjuobjektene ble stilt åpne spørsmål relatert til deres 1) utdanning og arbeidserfaring, 2) holdninger til lekfolkdeltakelse og 3) erfaring med saker som involverer lekdommere og/eller jurymedlemmer. Studien fokuserer særlig, men ikke bare, på dommeres og påtalemyndighetens holdning til lekfolk.6 Intervjuene ble supplert med observasjon av åtte jurysaker, to saker med meddomsrett samt interaksjon mellom lekfolk og fagdommere. Rettssakene ble gjennomført på norsk, men det var noen tiltalte som trengte tolk. Ettersom oversettelse av rettssaker kan være utfordrende,7 var tolkene også viktige samtalepartnere i sakene om narkotika, voldtekt, væpnet ran og overgrep. Samlet sett gir intervjuene og observasjonene et innblikk i hvordan straffesaker og sivile saker behandles i både tingretten og lagmannsretten i Norge. I tillegg er artikkelen et bidrag til en mer overordnet diskusjon om systemer som kan legge til rette for vanlige folks deltakelse i rettspleien.

Etter en kort redegjørelse for hovedtrekkene ved den norske juryordningen, vil artikkelens første del argumentere for at forskning som forutsetter at paralleller kan trekkes fra en sosial kontekst til en annen, må ta hensyn til de særegne sosiale trekkene ved kulturen. Ved hjelp av etnografiske undersøkelser vil den neste delen demonstrere at juryordningen i Norge står overfor praktiske og prosessuelle utfordringer som skiller den fra juryordninger i andre land. Artikkelens siste del argumenterer for at holdningene til lekfolkdeltakelse i Norge reflekterer samfunnets gjennomgripende forpliktelse til, og forståelse av, sosial likhet.

Lekfolkdeltakelse i Norge

Selv om utfasingen av Norges juryordning har vært en aktuell problemstilling for juridiske forfattere og praktikere de seneste årene, er den et resultat av en århundrelang debatt om hvordan lekfolk bør delta i rettssystemet. Juryordningen ble nedfelt i lov allerede 1. juli 1887.8 Forkjemperne for juryordningen (inkludert medlemmer av Jurykommisjonen) fremhevet jurymedlemmenes sunne omdømme, praktiske erfaring og mangesidige livserfaring. Dette ville gi «større Garantier for en korrekt Afgjørelse overalt, hvor det kommer an paa en sund Dømmekraft og almindelige menneskelige Erfaringer».9

Etter innføringen av jurysystemet i 1887 har Norge utviklet et hybridlignende system. To lekdommere og én fagdommer fatter avgjørelsene i de fleste straffesaker i første instans (straffeprosessloven (strpl.) § 276). I komplekse saker kan disse byttes ut med to fagdommere og tre lekdommere (strpl. § 276). Ankesaker med en strafferamme på over seks år ble satt med en jury på ti personer og tre fagdommere (strpl. §§ 352–355). I slike saker bestod juryen av fem mannlige og fem kvinnelige medlemmer, til forskjell fra juryordninger der menn eller kvinner kan være ulikt representert avhengig av utvalgets sammensetning eller advokatenes utskyting (strpl. § 356).10

I en nylig gjennomført studie rapporterte 44 prosent av lekdommerne at de hadde meldt seg til jurytjeneste frivillig.11 Samme studie viser at cirka 44 prosent av lekfolkene jobber i offentlig sektor, 36 prosent i privat sektor, og 8 prosent er selvstendige næringsdrivende.12 Dette ble også påpekt fra påtalemyndigheten.13 I tillegg merket de seg den etniske homogeniteten blant jurymedlemmene.14 Selv om norske statsborgere født i utlandet – eller med innvandrerbakgrunn – utgjør 16,8 prosent av Norges befolkning, er denne gruppen dårlig representert.15 95 prosent svarte at de var født i Norge, og 7,7 prosent at minst én av foreldrene var født i utlandet. For å bøte på dette foreslo Lagretteutvalget å trekke lekdommere rett fra folkeregistret.16 Forslaget falt i den videre politiske prosessen.

Så vel forsvarere som aktorer er kritiske til fraværet av skriftlige begrunnelser i norske jurysaker: «Hvis den tiltalte skal sitte i fengsel i åtte år bør han i det minste få vite hvorfor juryen sa ‘ja’», argumenterte en aktor.17 Andre følte sympati med de tiltalte, og mente at de, som andre, bør få en begrunnelse for avgjørelser som påvirker deres liv og frihet.18

Sammenligning med amerikanske trekk ved lekfolkdeltakelse

Lekfolks deltakelse i det norske rettssystemet passer ikke helt inn i typologiene og de etablerte analytiske kategoriene som juryforskere rundt om i verden bruker for å gjøre komparative undersøkelser. Dette kommer av at norske juryer har idiosynkratiske kjennetegn, med både kontradiktoriske og inkvisitoriske trekk.19 Dette innebærer blant annet like mange mannlige og kvinnelige jurymedlemmer, avgjørelser med mulighet for dissens og muligheten for fagdommerne til å sette juryens kjennelse til side hvis de mener den er uforenelig med bevisene – eller «fullstendig gal» som en dommer uttalte.20 Kulturelle trekk ved Norges rettssystem – som for alle andre rettssystem – gjør det vanskelig å si noe generelt om lekfolkdeltakelse ut fra en sammenligning med den angloamerikanske «modellen» på den ene siden og systemer med meddomsrett på den andre.21

Dersom maktbalansen mellom fagdommerne og jurymedlemmene tilskrives fagdommernes juridiske bakgrunn, kan forskere stå i fare for å blande sammen profesjonell differensiering med sosial ulikhet. Amerikaneres respekt for faglig autoritet og erfaring med større sosial ulikhet kan innebære at forskere ser tvang eller dominans som en organiserende faktor i systemer bestående av både fagdommere og lekdommere.22 Når ordninger med meddomsrett studeres utenfor USA, kan det etnosentriske perspektivet imidlertid skjule mer enn det belyser. I Norge kan man for eksempel ikke ta for gitt at beslutningstakere med juridisk bakgrunn nødvendigvis dominerer i rettssystemet.23 Denne antakelsen forsterkes av antropolog Marianne Gullestads observasjoner, som viste at de norske strukturene er preget av likhet og ikke-hierarkiske relasjoner.24 I samsvar med dette hevder jurister og akademikere at en stadig mer velutdannet og profesjonalisert befolkning innebærer at dommere ikke anses å ha noen suveren status.25

Toneangivende forskere har likevel fremhevet den juridiske utdannelsen som en forsterkende faktor i hierarkiet mellom jurister og vanlige borgere. Med utgangspunkt i arbeidet til sosiologen Joseph Berger og kolleger hevder Sanja Kutnjak Ivković at «det er rett og slett ikke rimelig å forvente at lekdommere skal være like aktive som fagdommere i beslutningsprosessen».26 Med Polen, Ungarn og Kroatia som eksempel konkluderer Ivković med at fagdommere er i en mer dominerende posisjon en lekdommerne på grunn av «spesifikke statusegenskaper», inkludert deres utdanning og erfaring fra rettslig beslutningstaking.27 På bakgrunn av forskning på lekfolkdeltakelse i Sverige, Tyskland og Sør-Afrika peker Ivković på at denne maktdynamikken styrkes av at fagdommere og lekdommere ofte er enige.28 Andre juryforskere kritiserer derimot denne innfallsvinkelen for ikke å ta hensyn til de institusjonelle og kulturelle ulikhetene som skiller blandede domstoler i ulike land.29

Det er ikke uvanlig at sosiologer er tilbøyelige til å mistro fagdommernes evner til å samarbeide med lekfolk. Etter å ha deltatt på en internasjonal konferanse om juryforskning i 2014 sammenlignet Nancy Marder og Valerie Hans amerikanske forskeres syn på fagdommere med forskere med erfaringer fra civil law og land med meddommersystem. Marder og Hans beskrev at amerikanske juryforskere samt dem fra common law-tradisjoner, var «mer tilbøyelige til å stole på jurymedlemmer enn på fagdommere». Med utgangspunkt i dommer Whites karakteristikk av juryen i Duncan v. Louisiana30 og Alexis de Tocquevilles henvisning til amerikanske juryers tilsynelatende mistillit til dommere i straffesaker identifiserte Hans og Marder rettslig innflytelse på juryen – inkludert bruken av begrunnede avgjørelser – som momenter som innvirker på juryens selvstendighet.31 Spenningen mellom dem som anser fagdommere som en nyttig ressurs for lekdommerne, og dem som er skeptiske til fagdommernes innflytelse, er et nyttig utgangspunkt for en etnografisk undersøkelse. Dette skyldes at de ulike modellene – civil law, common law, «tradisjonelle» juryer og meddommersystem – alle baserer seg på generelle utgangspunkter om rettferdighet, selvstendige lekdommere og likestilling, og lett overser nasjonale forskjeller innen så vel juristprofesjonen som hverdagspraktiseringen av jus.

Tendensen til å finne tegn på ulikhet som et generelt trekk ved intervjuobjekter har blitt kritisert fra antropologisk hold.32 Marilyn Strathern hevder at trangen til å pålegge hierarkiske symptomer i ikke-vestlige kontekster er et eksempel på en sammenblanding av euroamerikanske teorier med teorier som dominerer i Europa. I sin studie av kjønnsrelasjoner argumenterer hun for at antropologers impuls til å plassere menn på den «overordnede delen i ligningen» stammer fra observasjoner der menn tar en «mer aktiv sosial rolle» i en setting. Oppfatningen av mannlig dominans blir imidlertid – i noen kontekster – feilaktig tolket som en forutsetning for kjønnsrelasjoner, i stor utstrekning på bakgrunn av forskernes etnosentriske forutinntatthet.33

Dette innebærer ikke at maktstrukturer er helt fraværende i rettssystemer med meddomsrett. I sin studie av Córdobas meddomsrett argumenterer Santiago Abel Amietta for, til tross for den formelle likestillingen, at fagdommernes maktposisjon begrenser jurymedlemmenes oppførsel og beslutninger.34 Disse utgangspunktene ble imidlertid moderert av hans intervjuer med lekfolk. Amiettas forskning viste at jurymedlemmer oppfattet at de delte «dommernes egenskaper», og at de kunne stå på sitt ved uenighet. Maria Inés Bergoglios arbeid i Córdoba viste på samme måte at jurymedlemmer følte seg respektert og at de «kunne delta i rettens vurdering» uten unødig innflytelse fra juristene.35 I samme retning viser etnografisk forskning at en viktig vinkling mangler: de som ser på samarbeid mellom lekfolk og fagdommere som en verdifull egalitær verdi. Mange norske jurister anser ikke fagdommere som dominerende; tvert imot ser de et potensial i at fagdommere får større innflytelse i rettssaker ved at de kommenterer bevisene i rettsbelæringen, eller setter juryens avgjørelse til side. Dette harmonerer med svarene hundrevis av lekfolk ga om sin erfaring med samarbeid med fagdommere, i en undersøkelse foretatt mellom januar og april 2011.36 Selv om det vil være problematisk å anta at alle lekfolk i Norge føler seg komfortable med å stille spørsmål, uttrykke sine meninger og være uenige med dommerne, er det også problematisk å anta det motsatte – i mangel på empiri.

Påtalemyndighetens og dommeres forhold til juryen

I Norge, som i USA,37 kan juryordningen også bidra til å skape usikkerhet i rettssaker. Til tross for at systemene kan se like ut på papiret, viser komparative undersøkelser ulikheter, for eksempel at juryen håndteres ulikt av påtalemyndigheten og dommere. I Norge viser etnografisk forskning at jurymedlemmers skjønn kan bli noe innsnevret i løpet av en rettssak. Dette er fordi påtalemyndigheten og dommerne (1) tilpasser sin presentasjon av bevis basert på spørsmål fra jurymedlemmene, og (2) innfortolker eksplisitte vurderinger av vitners uttalelser i rettsbelæringen. For å undersøke hvordan påtalemyndigheten og dommerne bruker disse strategiene og teknikkene for å håndtere usikkerheten, er en straffesak for Borgarting lagmannsrett illustrerende.

Saken begynte som en nabokrangel. Spørsmålet var om tiltalte – Robert – stakk ned sin nabo som bodde i leiligheten under, i selvforsvar eller ikke. Aktor beskrev hvilken tilnærming han brukte for å fremstille og presentere bevis til lekpersonene i juryen kontra fagdommerne. For eksempel var aktor særlig lydhør overfor en anmodning fra et jurymedlem om å få se kniven som ble brukt til å stikke naboen. Kniven var brukket i to og dekket av blod da Robert kastet den. Forespørselen førte til at vitner som ellers ikke ville tatt del i saken, ble innkalt, herunder personene som fant og identifiserte kniven. Som følge av spørsmålet ble aktor ivrig etter å demonstrere at tiltaltes forklaring om hvor han hadde plassert den blodige kniven, var løgn, noe som underminerte dennes troverdighet.

Denne strategien var dessverre ikke så strømlinjeformet som påtalemyndigheten hadde håpet. Da Robert fortalte politiet om kniven, var han i varetekt, og politiet hadde ikke bemanning nok til å få hentet våpenet. Politiet bestemte seg derfor for å ringe hjem til Robert for å få hjelp av hans kone. Aktor innså at å involvere tiltaltes ektefelle potensielt kunne distrahere jurymedlemmene ytterligere. Han ville nok ha foretrukket at politiet søkte etter kniven selv, men prioriterte å klargjøre eventuelle feilaktige inntrykk om både kniven og tiltaltes troverdighet. Om politiets beslutning om å involvere tiltaltes kone uttalte han:

Jeg tror ikke det var avgjørende i denne saken – selv om det påvirker inntrykket av politiet, så forstår jeg bakgrunnen for at det ble slik. De hadde ikke nok folk. Selv om det var en viktig sak, hadde de andre viktige saker – og dette var dagen etter, med nye lovbrudd. Jeg liker det ikke, og jeg mener at de burde dratt dit og tatt et bilde av de tre søppelposene før kona plukket dem opp og åpnet dem. Det ville vært det riktige, tror jeg.38

Hans overordnede formål var å demonstrere for juryen at tiltalte ikke var troverdig. Aktor forble lydhør overfor juryen da han forberedte seg på å gi sin avsluttende prosedyre, som han forsøkte å gjøre så enkel som mulig.39 I stedet for å fokusere på juridiske problemstillinger fremhevet han tiltaltes manglende troverdighet.40 Gjennom jurymedlemmenes tidligere spørsmål under hovedforhandlingen uttalte han at det var viktig for ham å «forklare de avgjørende spørsmålene for juryen, og hvilke bevis de burde huske». Dette innebar å «holde seg unna» juridiske problemer hvis mulig, og å fokusere på at tiltalte var lite troverdig.

Aktor hadde således fokus på kilder til forvirring og tvetydighet.

En annen aktor mente at skillet mellom å presentere bevis til en jury kontra fagdommere var mer av pedagogisk art – snarere enn en strategi for å overbevise. Hun forklarte at

du må presentere saken slik at dommeren bruker din presentasjon til å skrive avgjørelsen etterpå, så du legger ned mye arbeid for å presentere det på en pedagogisk måte.4142

Men å prosedere saker for en jury krever, ifølge henne, å kunne forutse og respondere på juryens oppfatninger om sakens utfall – noe som er utfordrende når saken skal bygges opp. I forsøk på å overbevise jurymedlemmer om at det var riktig å dømme tiltalte, prøvde noen aktorer å tilpasse sin bevisfremleggelse. Dette innebar blant annet å ta avstand fra forsvarets argumenter43 og bruke retoriske grep ved presentasjonen av sakens faktum.44 I saken ovenfor ble spørsmål fra juryen igjen viet stor oppmerksomhet ettersom de ble antatt å belyse bevis som enten hadde vært villedende eller hadde fått uhensiktsmessig stor vekt.45

Dommerens rettsbelæring

For å minske usikkerheten knyttet til jurysaker kan fagdommerne kommentere vitners troverdighet og bevisenes vekt. Dette skjedde ofte. For å illustrere dette kan drapsforsøkssaken igjen være interessant. I stedet for å vente på juryens vurdering av bevisene ga administrator sin egen tolkning av Roberts oppførsel etter advokatenes prosedyre. «Tiltalte var ikke skadet», begynte hun:

Han hadde ingen skader i det hele tatt etter episoden – han ble kun skadet mentalt. Han sa at han ropte til vitner – at han ble angrepet på sin balkong – men ingen av vitnene sa noe som støttet oppunder dette. Så spørsmålet er om det er mulig å komme seg ut av en kamp med en kniv uten en eneste skrape. Fornærmede ble imidlertid alvorlig skadet. Hvis dere konkluderer med at fornærmede har gjort noe mot tiltalte, må tiltaltes gjengjeldelse likevel vurderes som uforholdsmessig.46

Den første delen av sitatet viser at dommeren oppfattet en logisk brist i bevisene: Selv om tiltalte hevdet at han handlet i selvforsvar, ble det ikke ført bevis for at han ble angrepet eller skadet. Dommeren gikk enda lenger ved å bemerke at selv om tiltalte hadde handlet i selvforsvar, så var reaksjonen uforholdsmessig i lys av trusselen som naboen hadde kommet med. Dommeren delte dermed sin egen vurdering av forsvarets svakheter, og implisitt også tiltaltes skyld.

Aktor i saken ble særlig overrasket over dommerens karakteristikker av Roberts oppførsel og fant disse karakteristikker helt uberettigede – ubetinget utilbørlige. Etter hans mening signaliserte denne språkbruken at dommeren var overbevist om at tiltalte ikke kunne bli frikjent fordi han handlet i selvforsvar. Underteksten i rettsbelæringen var etter hans mening at dersom jurymedlemmene valgte å frifinne tiltalte, så ville dommeren sette kjennelsen til side – en praksis som har blitt mer vanlig.47 Selv om aktoren trodde at denne rettsbelæringen ville påvirke juryen, var hans oppfatning delt av forsvareren – som han snakket med på privaten. Etter omstendighetene var han egentlig ikke overrasket over dommerens belæring. «I denne saken», sa han, «tror jeg det var riktig.»48

Her, som i andre saker, resulterte en dommers bekymring for jurymedlemmenes skjønn i en vurderende rettsbelæring, som igjen ledet til en ny type usikkerhet. Noen aktorer var eksempelvis bekymret for at det var vanskelig å forutse hvordan dommeren ville karakterisere tiltalte og vitnene i deres saker.49 En aktor formulerte det slik:

Det varierer ut fra dommer og type sak. Noen ganger er de veldig påpasselige med å kun presentere jussen, og noen ganger føler du at dommeren går rundt og legger hånden sin på tiltaltes arm og sier «dette er mannen».50

Selv om han fant dommernes instruksjoner nyttige, mente denne aktoren at de noen ganger gikk «for langt» i å gi uttrykk for sine personlige synspunkter. Andre aktorer understreket uforutsigbarheten i juryens reaksjoner på disse instruksjonene. En lagdommer uttalte for eksempel at det selv etter mange års praksis var umulig å forutsi utfallet i saker – rettsbelæringens virkninger var i beste fall «overvurdert».51

Fagdommerne kan også være uenige om hva slags rettsbelæring de ønsker å gi til juryen.52 En dommer uttrykte bekymring for at effekten av rettsbelæringene varierte. Hans utgangspunkt var at han måtte være forsiktig så han ikke påvirket jurymedlemmenes meninger.53 Med et økende antall dommere som ledet jurysaker, var han redd for at en del kolleger manglet sensitivitet – eller ga rettsbelæringer som var uforståelige for ikke-jurister. Han var særlig bekymret for kollegene som leste opp rettsbelæringen ordrett i stedet for å tilpasse den til lytterne ved å følge med på dem og ha øyekontakt med dem. Det at fagdommerne og lagrettemedlemmene har en adskilt beslutningsprosess, bidro til ytterligere bekymring for avgjørelsenes grunnlag. Dette gjaldt særlig i saker ledet av uerfarne fagdommere. Flere fagdommere tok til orde for at de lettere kan rydde opp i forvirring rundt juridiske spørsmål når de har en åpen samtale med lekfolk slik de har mulighet til i saker med meddomsrett. Dette mente også en tidligere lekdommer, som skilte mellom det at fagdommerne ga forklaring på rettslige spørsmål, og det at de uttalte seg om faktum i jurysaker.54

Meddomsretten: Egalitær og åpen

Intervjuer med advokater, dommere og tidligere lekfolk i Norge viser gjennomgående at meddomsretten anses som et egalitært og åpent alternativ til saker med jury. En årsak til denne oppfatningen er at meddomsretten tilrettelegger for samarbeid mellom fagdommere og lekfolk, med det resultat at man får skriftlige, begrunnede avgjørelser.55 En rekke aktører i det norske systemet uttrykte sin tro på at borgerne kan bidra som likemenn, til forskjell fra forskere som observerte at «underlegenhet og inkompetanse» ofte ble tilskrevet lekfolk i USA.56

I Norge kan man derimot ikke anta at dommere med juridisk bakgrunn nødvendigvis vil være dominerende overfor lekfolk.57 Gullestad har, som nevnt tidligere, i sin forskning på forholdet mellom norske borgere observert at det i større grad er preget av likhet enn konkurranse.58 Da hundrevis av lekfolk deltok i en anonym undersøkelse mellom januar og april 2011, ble dette funnet bekreftet.59 Akademikere som har deltatt i den langvarige debatten om lekfolks deltakelse i rettssystemet, har hevdet at den stadig mer profesjonaliserte befolkningen har gjort vanlige folk og dommere mer jevnbyrdige. Dommere anses ikke lenger for å ha overlegen kunnskap eller svært høy status.60 En lignende dynamikk kom frem i Amiettas studie av Córdobas meddomsrett. De jurymedlemmene han snakket med, anså at de delte «dommernes egenskaper» og mente at de kunne stå på sitt ved uenighet.61 Sammenlignbart er Bergoglios arbeid i Córdoba, Argentina, der det viste seg at jurymedlemmene følte seg respektert og var «i stand til å delta i rettens vurdering» uten unødig innflytelse fra dommerne.62

Til tross for at lekfolk og fagdommere har ulik bakgrunn og utdannelse, mente juristene som ble intervjuet, at de kunne samarbeide på like vilkår. De kjennetegnet dermed meddomsretten ved at vanlige folk deler sitt syn med dommerne som sine likemenn. Noen knyttet sin tillit til slike ordninger til den livserfaringen lekfolk bidrar med. En av aktorene uttrykte det slik: Lekfolk er «veldig godt utdannet. De kan skrive og lese og forstå. Og de er fulle av personlige ressurser.»63 En annen aktor trakk frem det høye antallet lekfolk med høyskolebakgrunn eller annen høy utdanning.64

Felles ved aktorenes og dommernes refleksjoner var i hvilken grad jurister bidro med nyttig spisskompetanse i drøftelsene. Dersom en lekdommer ba om å få klargjort noen juridiske spørsmål, påpekte en aktor at fagdommerne kunne gi veiledning. Andre trakk frem at fagdommerne forklarer bevis for meddommerne65 – som er mer omfattende enn den veiledningen juryen får i de avsluttende bemerkningene og rettsbelæringen.66 Meddommerne på sin side kunne «stå på sitt» og være uenige med fagdommerne.67 I noen saker endret fagdommerne sitt syn på bevisene. En dommer hadde for eksempel endret mening i en overgrepssak fordi lekdommerne mente at fornærmede hadde samtykket til den seksuelle aktiviteten.68

Fagdommerne beskriver ulike grep for å inkludere lekdommerne i diskusjonen. For å sikre at meddommerne føler seg frie til å komme med sine synspunkter, forklarte en dommer at han og kollegene oppfordret til deltakelse. Noen ganger ba han lekdommerne om å gi sitt syn på saken først. Andre ganger oppfordret han lekdommerne og fagdommerne til å veksle mellom å ytre seg gjennom to «strukturerte runder» med kommentarer. I den utstrekning det forelå uenighet mellom fagdommerne og lekdommerne etter diskusjonen, ville han vurdere om det var aktuelt å skrive en dissensavgjørelse.69

Andre dommere understreket at uavhengig av om det var jury eller meddomsrett, var innslag av lekfolk en viktig del av rettssystemet. En representant for påtalemyndigheten tok for gitt at rettssystemet har lekfolkdeltakelse, men mente at spørsmålet var hvordan dette skulle «organiseres».70 Andre dommere understreket at lekfolk både var dyktige og kompetente diskusjonspartnere. En dommer mente at lekfolk var «forberedt, interesserte og selvstendige» – samt at de turte å «stå på sitt» i diskusjoner.71

En rekke dommere og representanter fra påtalemyndigheten mente at den sosiale likheten blant norske folk var en viktig – om ikke avgjørende – betingelse for dedikert og fruktbar deltakelse fra lekfolk. En dommer fremhevet at i en tid der lekfolk har «universitetsutdannelse og kan tenke selv», var det lite treffende – og fornærmende – å anta at juristutdannelsen utstyrte dommere og advokater med spesielle evner.72

Noen mente imidlertid at fagdommernes juridiske bakgrunn ga dem en udiskutabel fordel, uavhengig av jurymedlemmenes evner. En dommer uttalte:

Jeg har erfaring. Jeg kjenner til ordbruken – og jeg kan argumentere. Det kan ikke de. Og det er et faktum, uavhengig av om de er høyt utdannende og ingeniører og lærere og hva som helst – fordi jeg jobber med dette hver dag, og selvfølgelig vil jeg derfor ha kontroll over situasjonen når jeg møter en lekdommer.73

Han uttrykte videre at det var nettopp hans mangel på bevissthet rundt egen påvirkningskraft som var et problem. Dette skyldtes at han, som fagdommer, kunne legge til rette for lekdommernes deltakelse.

En kilde til bekymring for noen dommere og advokater var det økende antall tiltalte med innvandrerbakgrunn. De var redde for at de tiltalte kunne føle seg fremmedgjort under rettssaken.74 Derfor vil flere lekdommere med innvandrerbakgrunn øke tilliten til rettssystemet.75

Begrunnede avgjørelser

Juryavgjørelser der svaret på skyldspørsmålet enten var ja eller nei, bidro ifølge dommere og advokater til å undergrave dialog og samarbeid i beslutningsprosessen, noe som nettopp karakteriserer meddomsretten. Til forskjell fra en juryprosess kan samtaler mellom lekdommere og fagdommere bidra til å unngå de fallgruvene juryens hemmelige drøftelser fører med seg. Slik kan man unngå at avgjørelsene baserer seg på feilaktig forståelse av jusen, eller at ulike aktørers perspektiver ikke tas hensyn til. Uten skriftlige avgjørelser – som man har i saker med meddomsrett – utgjorde juryens hemmelige drøftelser en usikker variabel i rettssystemet som mange anså å være det motsatte av rettssikkerhet.76

I noen saker ble fagdommerne under straffutmålingsdelen av saken gjort oppmerksomme på at jurymedlemmene hadde gjort feil. En dommer fortalte for eksempel at jurymedlemmer «beskrev resonnementet sitt» som støtte for synet på hvilken straff som skulle utmåles, noe som fikk dommeren til å tro at

de ikke burde ha svart ja – men på dette tidspunktet er kjennelsen allerede avgitt, eller kanskje var det bare en forsnakkelse. Men du får en følelse av at de ikke har forstått det helt.77

Han forklarte at dette særlig gjorde seg gjeldende for saker der det krevdes forsett for handlingen, mens jurymedlemmene oppfattet det som et krav om at den tiltalte «burde ha visst» at hans eller hennes oppførsel var i strid med loven.78

Selv om fagdommerne kunne forsøke å styre drøftelsene bort fra irrelevante bevis, påpekte likevel noen aktorer verdien av jurymedlemmenes friske øyne på sakene. I stedet for å se manglende juridisk bakgrunn som en hindring hyllet noen av aktorene jurymedlemmenes evne til å tilnærme seg bevis med en åpenhet som fagdommerne manglet.79 En aktor trakk frem jurymedlemmenes fokus på sider ved bevisene som fagdommerne tilsynelatende overså. Han funderte også på om jurymedlemmenes mulighet til å diskutere bak lukkede dører kunne lede dem til konklusjoner som skilte seg fra saker med meddomsrett, fordi lekdommerne og fagdommerne kunne være opptatt av hvordan beslutningene ville reflektere deres eget navn og rykte.80

Hvis vi ser helt bort fra spørsmålet om hvorvidt fagdommere og lekdommere bør drøfte skyldspørsmålet sammen, var det flere dommere som påpekte verdien av skriftlige begrunnelser til selve beslutningsprosessen. «For meg, personlig», uttalte en dommer,

tror jeg at skriftlige begrunnelser er et verktøy for å finne ut hva avgjørelsen skal bli. Det er en måte å tenke på – og jeg ville ikke tatt en beslutning uten å skrive ned hovedpoengene. Noen ganger når du prøver å skrive deg gjennom et resonnement, så ser du at noe ikke stemmer, og da kan du komme til å endre mening.81

For å få «det hele bildet» av en sak mente dommeren at det var nyttig å redegjøre for begrunnelsen. Han mente at jurymedlemmer også ville dra fordeler av denne prosessen.82

Flere aktorer og dommere mente at fraværet av skriftlig begrunnede juryavgjørelser var i strid med den mer overordnede verdien av å ha en åpen samfunnsdebatt og at borgerne får innsyn i myndighetenes beslutninger. De mente at disse verdiene gjorde seg gjeldende på flere områder. En aktor uttrykte det slik:

[N]år myndighetene griper inn i livet ditt må de gi deg en begrunnelse – en forklaring. Du får en oversikt over hva som førte til beslutningen.83

En annen aktor undret seg over at en beslutning som følge av en persons overbevisning om skyld kunne besvares med enten «ja» eller «nei» uten utdypning. «Dette er sjokkerende», la han til.84 Andre aktorer støttet opp under dette og påpekte at avgjørelser uten skriftlig begrunnelse var i strid med den åpenhet som er en viktig verdi,85 og uttrykte videre avsky mot eksklusive organisasjoner som hadde diskusjoner i det skjulte – som hemmelige klubber eller sammenslutninger.86 I de ulike arbeidsmiljøene – inkludert påtalemyndighetens kontorer – ble en kultur med «åpne dører» trukket frem som viktig for å tilrettelegge for åpen debatt og meningsutveksling.87 Advokatenes oppfatninger om at avgjørelsene bør skrives med den tiltalte og offentligheten for øye, stammet fra den mer overordnede tanken om at statens myndigheter skal fatte riktige avgjørelser.

Et annet tema som gjentok seg blant dommere og aktorer, var den oppfatning at fagdommeres deltakelse i avgjørelsen av skyldspørsmålet bidro til et sikrere rettssystem.88 På den annen side ble det, fra noen, hevdet at jurymedlemmers deltakelse bidro til økt usikkerhet.89 En vanlig oppfatning blant aktorer var for eksempel at juryens frikjennelser kunne være demoraliserende. En aktor fortalte at hun ble så overrasket over en avgjørelse at det påvirket hennes «moral». Det fikk henne til å ringe dommeren og spørre om hun var «på en annen planet».90 Hennes kolleger uttrykte lignende frustrasjoner knyttet til at juryen svarte «ja» på noen spørsmål og «nei» på andre, slik at de fikk følelsen av at det ikke var noen «logikk» i beslutningene. En aktor beskrev tilfeller der juryens avgjørelse så ut til å stamme fra en inkonsekvent vurdering av vitners troverdighet.91 Andre påpekte at fagdommernes beslutninger om å sette avgjørelser til side kunne virke feilaktig og ubegrunnet.92

En annen aktor fortalte at han hadde blitt så sjokkert av at en jury sa «nei» på skyldspørsmålet at han selv begynte å sette spørsmålstegn ved tiltaltes skyld. I motsetning til sine kolleger oppfattet han at juryens overraskende avgjørelse rokket ved hans egen overbevisning, på den måten at han følte seg mer sikker på juryavgjørelsen. Han husket at mens han pakket sammen tingene sine i rettssalen, kom tiltalte bort til ham sammen med faren og søsteren sin:

[Han] kom og tok meg i hånda … han sa at han var veldig lei seg for dette og hvis jeg noen gang var i Amsterdam, var jeg velkommen til å besøke han. Han ertet meg ikke. Og jeg tenkte, hva var det? Var han uskyldig? Og det var sannsynligvis den samme følelsen jurymedlemmene hadde fått, men jeg var for opptatt med å se på argumentene og å se løgner i ansiktet hans og fokusere på alle tingene jeg trodde han hadde løyet om.93

Denne erfaringen ble beskrevet som en «oppvåkning», og aktoren tok med seg at det er viktig å verdsette jurymedlemmers observasjoner og perspektiver. Noen dommere ble også tatt på senga av enkelte avgjørelser; en dommer beskrev følelsen av å være «emosjonelt uforberedt» på en jurys «nei»-avgjørelse.94

Advokaters kritikk av den norske juryordningen har ofte fokusert på at den er uforutsigbar og lite åpen. I den utstrekning fagdommerne formelt vurderte juryen, ble denne vurderingen flyttet helt til slutten av rettssaken. Dersom fagdommerne er enige om at juryens avgjørelse er uforenelig med bevisene og jusen, kan de sette den til side – noe som leder til en ny prøving med meddomsrett. Denne løsningen er ikke unik for Norge; dommeres mulighet til å overprøve avgjørelser har nylig blitt vurdert også i Spania og Østerrike.95

Fagdommernes mulighet til å se bort fra juryens avgjørelse var en forståelig kilde til bekymring ettersom det innebar at tiltalte ville få en ny prøving etter å ha blitt frikjent av jurymedlemmene.96 Dommere fremhevet i denne forbindelse at deres kompetanse, i dette tilfellet, bidro til å undergrave den legitimiteten som lekfolks deltakelse i rettssystemet ellers ga prosessen.

Til slutt trakk noen frem den «merkelige» muligheten for at en tiltalt, etter frikjennelse, kunne bli dømt til å betale erstatning til offerets familie grunnet de ulike beviskravene i straffeprosessen og sivilprosessen.97

Konklusjon

Kritikken av juryordningen i Norge utfordrer den konvensjonelle oppfatningen om at juryer er et alternativ til meddomsrett. Til tross for likhetene på papiret bærer juryordningene og meddomsretten preg av landene og kulturene de er en del av. På denne bakgrunn har antropologer understreket viktigheten av empiri knyttet til de sosiale særegenhetene som finnes i de ulike jurisdiksjonene.98 Denne oppfordringen har allerede blitt besvart, ettersom forskere ser på de institusjonelle og individuelle variasjonene som kjennetegner lekfolk i det enkelte land.99

Denne artikkelen har vist at etnografisk forskning på lekfolkdeltakelse i Norge gir et viktig korrektiv til angloamerikanske oppfatninger om jurysystemet som en kontrollmekanisme for den hegemoniske staten. I praksis viser meddomsrett at vanlige folk og dommere sammen kan fatte riktige rettsavgjørelser. Den norske jurymodellen som åpner for strategiske justeringer av prosedyrene, vurderende rettsbelæringer for juryen og fagdommernes mulighet til å sette juryens avgjørelse til side, fornekter den autonomi jurymedlemmer ellers antas å ha i lignende systemer. Dersom juryordningens levedyktighet i land som USA tas for gitt, gjør forskere klokt i å benytte de komparative analyseverktøyene til å studere sine egne institusjoner.

Ali, A.I. (2016). Citizens under Suspicion: Responsive Research with Community under Surveillance. Anthropology & Education Quarterly, 47(1), 78–95.

Amietta, S.A. (2011). Governance in Córdoba’s Mixed Tribunal: A Study on Microphysics of Power, Onati Socio-Legal Series 1(1). 4, 20.

Bergoglio, M.I. (2017). Ten Years of Mixed Tribunals in Argentina. http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.2987942

Bernard, H.R. (2011). Research methods in anthropology: qualitative and quantitative approaches (5th ed.). Lanham, Md: AltaMira Press, 422–424.

Burns, R.P. (2009). The death of the American trial / Robert P. Burns. Chicago: University of Chicago Press.

Casper, G. & Zeisel, H. (1972). Lay Judges in the German Criminal Courts. The Journal of Legal Studies, 1(1), 135–191.

Dubber, M. & Pihlajamäki, H. (2015). Lay participation in modern law: a comparative historical analysis. Comparative Legal History, 3(2), 224–230.

Edwards, J., Haugerud, A. & Parikh, S. (2017). Introduction: American Ethnologist.

Edwards, J. & Petrović-Šteger, M. (2011). Recasting Anthropological Knowledge: Inspiration and Social Science. Cambridge University Press.

Fiva, H. (2006). In other words : a study of interpreting and power in Oslo. Masteroppgave, Sosialantropologisk institutt (SAI), UiO.

Foss, A.B. (2015, 12. mai). Stortinget fjerner juryen fra rettssalen. Aftenposten. Retrieved from http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Stortinget-fjerner-juryen-fra-rettssalen-8015604.html

Foss, M.T. (2011). Juryordningen: Rollefordelingen mellom fagdommere og lekdommere. Masteroppgave i rettsvitenskap. Universitetet i Tromsø, Det juridiske fakultet.

Gomberg-Muñoz, R. (2016). Criminalized Workers: Introduction to Special Issue on Migrant Labor and Mass Deportation. Anthropology of Work Review, 37(1), 3–10.

Gullestad, M. (1992). The art of social relations: essays on culture, social action and everyday life in modern Norway. Scandinavian University Press.

Hammerslev, O. & Madsen, M.R. (2014). The return of sociology in Danish socio-legal studies: a survey of recent trends. International Journal of Law in Context, 10(03), 397–415. 407.

Horton, S.B. (2016). Ghost Workers: The Implications of Governing Immigration Through Crime for Migrant Workplaces. Anthropology of Work Review, 37(1), 11–23.

Ivković, S.K. (2007). Exploring Lay Participation in Legal Decision-Making: Lessons from Mixed Tribunals. Cornell International Law Journal, 40, 429. 441–442.

Ivković, S.K. (2015). Ears of the Deaf: The Theory and Reality of Lay Judges in Mixed Tribunals. Chicago-Kent Law Review, 90(3), 1031.

Jimeno-Bulnes, M. (2011). Jury selection and jury trial in Spain: between theory and practice. Oñati Socio-Legal Series, 1(9).

Keyssar, A. (2009). The right to vote: the contested history of democracy in the United States (Revised edition). New York: Basic Books.

Letvik, T. (2015). Grunnloven kunne berget juryordningen. Juristkontakt (5). 6–11.

Letvik, T. (2015). Juridiske tungvektere med forskjellig syn. Juristkontakt, (5). 12–13.

Maanen, J. van (2011). Tales of the field: on writing ethnography. Chicago: University of Chicago Press. 101.

Machura, S. (2016). Understanding the German Mixed Tribunal. Zeitschrift für Rechtssoziologie : the German journal of law and society, 36(2). 282–283, 297.

Marder, N. & Hans, V. (2015). Introduction to Juries and Lay Participation: American Perspectives and Global Trends. Cornell Law Faculty Publications. 798–799.

Matoesian, G.M. (2001). Law and the language of identity: discourse in the William Kennedy Smith rape trial. Oxford ; New York: Oxford University Press.

Miyazaki, H. (2000). Faith and Its Fulfillment: Agency, Exchange, and the Fijian Aesthetics of Completion. American Ethnologist, 27(1), 31–51. 44.

Murschetz, V. (2009). The U.S. Jury System: An Insight from a Civil Lawyer’s Perspective. In: Grabher G.M., Gamper A. (eds) Legal Narratives. Springer, Vienna. 159–174.

Ng, K.H. (2009). The Common Law in Two Voices: Language, Law, and the Postcolonial Dilemma in Hong Kong. Stanford University Press.

NOU 2002: 11 «Dømmes av likemenn», Justis- og politidepartementet.

NOU 2011: 13 Juryutvalget, Justis- og politidepartementet.

Nygard, L.-J. (2010). Juryen for fall: demokrati og rettssikkerhet. Oslo: Unipub.

O’Brien, D. & Tiffany, S.W. (1984). Rethinking Women’s Roles: Perspectives from the Pacific. University of California Press. 13–14.

Offit, A. (2016). Peer Review: Navigating Uncertainty in the United States Jury System. UC Irvine Law Review.

Ortner, S.B. & Whitehead, H. (1981). Sexual Meanings: The Cultural Construction of Gender and Sexuality. 178.

Philips, S.U. (1998). Ideology in the Language of Judges: How Judges Practice Law, Politics, and Courtroom Control. Oxford University Press, Incorporated.

Provine, D.M. (1986). Judging Credentials: Nonlawyer Judges and the Politics of Professionalism. University of Chicago Press. xiv.

Rett på sak. (2018) Bransjemagasin for domstolene. Dømmes vi av likemenn – og hvordan opplever meddommerne oppdraget sitt? 3–7.

Riles, A. (2001). The Network Inside Out. University of Michigan Press. 86, 88.

Roudik, P. (2011, November 9). Georgia: Courts with Jurors Established Nationwide. Global Legal Monitor, The Library of Congress. Retrieved July 4, 2017, from http://www.loc.gov/law/foreign-news/article/georgia-courts-with-jurors-established-nationwide/

Rundberget, A. (2017, February 3. Juryordningen- en symbolsak står for fall. Meninger. Retrieved from http://www.adressa.no/meninger/2017/02/03/Juryordningen-%E2%80%93-en-symbolsak-st%C3%A5r-for-fall-14156152.ece

Scherr, C. (2015). Chasing Democracy: The Development and Acceptance of Jury Trials in Argentina Student Notes/Comments. University of Miami Inter-American Law Review, 47, 316–353.

Skeie, J. (1939). Den norske straffeprosess. Oslo.

Skjevestad, H. (2016). Vil ha to fagdommere og fem lekdommere. Advokatbladet. Retrieved from http://www.advokatbladet.no/2016/10/gar-inn-for-to-fagdommere-og-fem-lekdommere/

Strandbakken, A. (2001). Lay participation in Norway. Revue Internationale de Droit Pénal, 72(1), 225–251.

Strathern, M. (1987). Dealing with Inequality: Analysing Gender Relations in Melanesia and Beyond. CUP Archive. 290.

Strathern, M. (1988). The gender of the gift: problems with women and problems with society in Melanesia. Berkeley: University of California Press.

Stridbeck, U. (2013) Prevention of Wrongful Convictions: Norwegian Legal Safeguards and the Criminal Cases Review Commission. 80 University of Cincinnati Law Review 4, 1373–1390.

Thaman, S.C. (1999). Europe’s New Jury Systems: The Cases of Spain and Russia. Law and Contemporary Problems, 62(2), 233–259. https://doi.org/10.2307/1192258

Vidmar, N. (Ed.). (2000). World Jury Systems. Oxford University Press.

1Oversettelse av Hedda Larsen Borgan. Artikkelen er fagfellevurdert.
2Roudik, 2011; Scherr, 2015; Vidmar, 2000.
3Se f.eks. Matoesian, 2001; Philips, 1998.
4For å beskytte privatlivet til intervjuobjektene, og i tråd med The Institutional Review Board (IRB) protokoll (#6139) som ble vedtatt og godkjent av Princeton University, er analysen av demografiske data ikke en del av denne studien. Jeg identifiserer således ikke mine intervjuobjekter eller deres saker med navn.
5Se f.eks. Bernard, 2011.
6Dommere og aktorer har en rettslig forpliktelse til å være objektive, men empirisk forskning inviterer til undersøkelser av om det er slik i praksis.
7Se f.eks. Fiva, 2006.
8NOU 2011: 13.
9Dok. Nr. 1 1885 s. 372. Sitat fra jurykommisjonen i NOU 2011: 13 s. 33.
10Se Skeie, 1939.
11Rett på sak 2018/2:4.
12Rett på sak 2018/2:4.
13C3 20. januar 2016, A8 12. november 2015.
14Se f.eks. B8, 16. november 2015, B6, 16. november 2015, B7, 16. november 2015.
15Rett på sak 2018/2:4.
16NOU 2002: 11.
17D2, 4. februar 2016.
18A8 12. november 2015 kritiserte det faktum at «hvis du er dømt [i Norge] vet du ikke hvorfor de fant deg skyldig» (hennes utheving); se også B4 3. november 2015; B3 2. november 2015; C9 31. mai 2016.
19Stridbeck, 2013, s. 1376, 1390; Strandbakken, 2001; Thaman, 1999.
20B4 3. november 2015; Strpl. § 376 a – § 376 c.
21Dubber og Pihlajamäki, 2015.
22Provine, 1986.
23Casper og Zeisel, 1972.
24Gullestad, 1992.
25M.T. Foss, 2011; Letvik, 2015.
26Ivković 2015, s. 1064.
27Ibid.
28Ivković, 2007.
29Machura, 2016.
30Duncan v. Louisiana, 391 U.S. 145 (1968) er en sentral avgjørelse fra Supreme Court vedrørende retten til jury.
31Marder og Hans, 2015.
32Strathern, 1987, 1988; O’Brien og Tiffany, 1984; Riles, 2001; Miyazaki, 2000; van Maanen, 2011.
33Strathern i Ortner & Whitehead, 1981.
34Amietta, 2011.
35Bergoglio, 2017, s. 6.
36Omtrent 90 prosent av intervjuobjektene følte at deres syn ble tatt hensyn til av fagdommerne, og følte seg ikke overtalt til å endre mening (NOU 2011: 13, vedlegg 2).
37Offit, 2016.
38D2 4. februar 2016.
39D2 4. februar 2016.
4028. januar 2016.
41C3 22. januar 2016.
42Hennes utheving.
43A8 12. januar 2015.
44Se f.eks. A8 12. november 2015; C9 31. mai 2016.
45Se f.eks. B6 16. november 2015, B5 16. november 2015, D2 3. februar 2016.
46D5 28. januar 2016.
47Ifølge NOU 2011: 13, avsnitt 4.3, utgjør antall tilsidesettelser cirka 3 prosent av det totale antall jurysaker i perioden 2005–2010. Se også B3 2. november 2015; B4 3. november 2015.
48D2 4. februar 2016.
49Se f.eks. B4 3. november 2015; A8 12. november 2015.
50Se A7 11. november 2015.
51C1 18. januar 2016.
52Se f.eks. B5 16. november 2015, B7 16. november 2015.
53B4 3. november 2015.
54D22 7. juli 2017.
55Skjevestad, 2016.
56Provine, 1986.
57Casper og Zeisel, 1972.
58Gullestad, 1992.
59Omtrent 90 prosent av intervjuobjektene følte at deres syn ble tatt hensyn til av fagdommerne, og følte seg ikke overtalt til å endre mening (NOU 2011: 13).
60M.T. Foss, 2011; Letvik, 2015.
61Amietta, 2011.
62Bergoglio, 2017.
63B9 15. januar 2016.
64B3 2. november 2015. 47 prosent av meddommerne har mer enn 3 års universitets- eller høgskoleutdanning, Rett på sak nr. 2/2018.
65B9 15. januar 2016.
66Se strpl. § 368. A8 12. november 2015.
67A7 11. november 2015.
68C8 17. mars 2016.
69C1 18. januar 2016.
70A5 20. oktober 2015.
71C1 18. januar 2016.
72C3 20. januar 2016; se også A9 4. september 2015, B1 8. september 2015, B3 2. november 2015, B2 13. oktober 2015.
73B1 8. september 2015.
74C3 20. januar 2016, se også D4 21. januar 2016.
75C1 18. januar 2016.
76Se f.eks. A8 12. november 2015.
77B3 2. november 2015.
78C3 22. januar 2016.
79A8 12. november 2015; se også B5 16. november 2015; B6 16. november 2015.
80A7 11. november 2015; D7 23. juni 2017.
81B3 2. november 2015.
82Se også B5 16. november 2015; B6 16. november 2015; B7 16. november 2015.
83C3 22. januar 2016.
84Se også B3 2. november 2015; A6 22. oktober 2015.
85A6 22. oktober 2015.
86A7 11. november 2015.
87B5 16. november 2015, C3 1/20/16.
88Se f.eks. Nygard, 2010.
89Se f.eks. A4 14. oktober 2015; A7 11. november 2015.
90Se f.eks. B6 16. november 2015.
91Se f.eks. B8 16. november 2015.
92Se f.eks. B7 16. november 2015; A7 11. november 2015.
93A7 11. november 2015.
94A9 4. september 2015.
95Jimeno-Bulnes, 2011; Murschetz, 2009.
96Se f.eks. C3 22. januar 2016.
97Se f.eks. C1 18. januar 2016.
98Ng, 2009.
99Hammerslev og Madsen, 2014.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon