Forfatteren vurderer i dette innlegget Straffeprosessutvalgets forslag til § 15-2 Begrensninger i bevegelsesfriheten ved bevisforspillelsesfare i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Han er kritisk til utvalgets forslag om å begrense bruken av varetekt, både til mangelen på empiri og til de kriminalpolitiske premissene ellers. I likhet med utvalget peker han på at det dreier seg om verdivurderinger, og dermed at dette ikke er et prosessfaglig spørsmål. Forfatteren innbyr til en ‘arkeologisk reise’ i rettskildene, og mener å påvise at «nærliggende fare for» som vilkår for fengsling ved bevisforspillelsesfare først ble etablert med et krav om «sannsynlighetsovervekt» i Kjæremålsutvalgets kjennelse så sent som i Rt-2003-1296. Hvis lovproposisjonen vil videreføre utvalgets ordbruk «nærliggende fare» i § 15-2, mener han at det bør presiseres at det dreier seg om et «ekte» «risiko/fare»-vilkår. Hvis kravet om «sannsynlighetsovervekt» i gjeldende rett videreføres, bør ordlyden endres tilvarende. Forfatteren anser at forslaget til § 15-2- (2) om at «faren for bevisforspillelse [må] utgjør[e] en betydelig risiko for straffeforfølgningen», innebærer noe nytt og er en inkvisitorisk preget regel som vil bety at domstolene i mye større grad må foreta en materiell vurdering/gradering av betydningen av de bevisene som eventuelt går tapt, og som gir domstolene en etterforsknings- og påtalemessig rolle som de ikke skal ha.

Nøkkelord: varetekt, «nærliggende fare for», NOU 2016, straffeprosess