Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Straffeprosessutvalgets forslag til sakskostnader – underskudd på kritisk refleksjon

Pensjonert

Iver Huitfeldt er nå pensjonist etter 20 år som lagdommer i Borgarting lagmannsrett. Før det var han rundt to år hos Regjeringsadvokaten, ti år stats-/førstestatsadvokat i daværende Eidsivating statsadvokatembeter og ØKOKRIM, og fra 1975 åtte år underdirektør og leder for Sosialavdelingen i Ullersmo landsfengsel. Etter eksamen i 1969 var han først saksforbereder i Trygderetten, deretter dommerfullmektig og så høyskolelektor. Han har internasjonal erfaring fremst fra Bosnia-Hercegovina, Vietnam, Moldova og Romania.

Forfatteren går i dette innlegget mot Straffeprosessutvalgets forslag i NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov, § 44-2, om å fjerne adgangen til å ilegge en domfelt sakskostnader og bare beholde ansvaret for merkostnadene ved «vidløftiggjøring». Forfatteren mener det er prinsipielt riktig at en lovbryter skal ha ansvaret for de påregnelige følger av lovbruddet, nemlig å bli tatt og dømt. Han mener at begrunnelsen for å fjerne adgangen lider av et «underskudd på kritisk refleksjon» og ikke har støtte i dagens regler og praksis. Han mener at domstolene er tilbakeholdne med å idømme sakskostnader, og «treffsikre» når de gjør det.

: Nøkkelord sakskostnader, NOU 2016 24, straffeprosess

Sakskostnader i straffesaker – ikke særlig spennende

Sakskostnader i straffesaker er ikke et emne som opptar mange – under en straffesak tenker neppe noen på sakskostnader før helt til slutt i advokatenes prosedyre og på tampen av domskonferansen. I min lange karriere i retten – 10 år som statsadvokat og 20 år som lagdommer – har jeg, bortsett fra i den enkelte sak, knapt skjenket sakskostnader en tanke før jeg som pensjonist begynte å forfølge min interesse for «liv og lov», konkret i denne sammenheng: «Samfunns- og lovendringer som ʻforbikjører’ andre lovregler!»

Et resultat av dette var min artikkel «Siktedes vern mot sakskostnader i ankeomgangen – en anomali!»1 Der påpekte jeg det urimelige i at med dagens lov kan en siktet som blir frifunnet i første instans, men dømt i andre omgang, ikke ilegges sakskostnader for ankeinstansen, bare for første instans. I artikkelen argumenterte jeg for at i tiden etter at straffeprosessloven ble vedtatt i 1981, hadde det skjedd flere endringer som gjorde at dens regler om sakskostnader var «forbikjørt» av utviklingen.

De nå gjeldende regler om fritak for sakskostnader i ankeomgangen bygger nok på et underliggende premiss om at det har skjedd en «feil» i første instans når en frifinnelse i neste omgang blir domfellelse – noe den domfelte ikke skal belastes det økonomiske ansvaret for. Men slik er det ikke alltid. Domfellelsen i andre omgang kan godt skyldes at det kommer frem nye bevis som siktede har vært kjent med hele tiden, til og med at siktede i første omgang «motarbeidet rettsvesenet» – en nyskapning i år 2000, 1902-lovens § 132 a / 2005-lovens §§ 157–159. Det er uakseptabelt at en siktet som selv har fremkalt en uriktig frifinnelse, skal være fritatt for sakskostnader i andre instans når vedkommende i neste omgang blir dømt med rette.

I artikkelen viste jeg også til at i tiden etter straffeprosessloven av 1981 er foretaksstraff blitt stadig mer vanlig i bruk. Det er saker som gjerne går over flere måneder, kostnadene er store, og foretaket mangler vanligvis ikke midler. En frifinnelse i første instans med en derpå følgende domfellelse kan godt skyldes et dokument/bevis som foretaket har vært vel kjent med hele tiden, men som først dukker opp og/eller blir fullt forstått i ankeomgangen.

I artikkelen påpeker jeg at reglene om sakskostnader bør ta høyde for at i vår prosess er det innebygget en mulighet for å bli frifunnet i første, men dømt i andre instans, og at det bør gjenspeiles i reglene om sakskostnader. Skyldes den første frifinnelsen noe i likhet med en dommerfeil, vil det kunne være et moment for ikke å idømme sakskostnader, men skyldes den et bevis siktede var fullt kjent med og til og med kan ha fremkalt selv, bør det – selvfølgelig – være mulig å idømme sakskostnader.

Men hvis Straffeprosessutvalgets forslag blir lov, kan vi alle glemme alt om sakskostnader i straffesaker – i teorien blir det en liten flik tilbake, men i praksis kan vi glemme også den.

Straffeprosessutvalget vil fjerne ansvaret for sakskostnader, bare ansvaret for merkostnader beholdes – i teorien

Denne kommentaren gjelder altså Straffeprosessutvalgets (utvalget) forslag i NOU: 2016: 24 Ny straffeprosesslov, § 44-2. Statens krav på dekning av sakskostnader.2 Forslaget innebærer en prinsipiell nydanning uten at begrunnelsen holder samme kvalitetsnivå som NOU-en for øvrig. Ja, forslaget lider av et underskudd på kritisk refleksjon, som det er rart at utvalgets mange praktikere har latt passere.

Det var ikke å vente at spørsmålet om sakskostnader ville vekke den store interessen i høringsrunden. De som har kommentert det – så vidt jeg kan se noen domstoler – har sluttet seg til utvalget, men uten eksplisitt å bifalle at med forslaget vil det grunnleggende ansvaret for sakskostnader i norsk straffeprosess bli fjernet. Jeg har mistanke om at oppslutningen kan skyldes en god porsjon av et underliggende syn om at sakskostnader uansett betyr så lite – godt å slippe å ha det å tenke på.

Etter forslaget er det er bare unntaksvis, når «[m]istenkte […] har vidløftiggjort saken eller har opptrådt slik at omkostningene er blitt høyere enn nødvendig», at ansvaret kan slå inn.3 I realiteten er dette å lovfeste nåværende § 436 første ledd andre alternativ som eneste hjemmel for idømmelse av sakskostnader. Det prinsipielt nye er altså at ansvarsgrunnlaget fjernes fra den utløsende årsaken til straffesaken, nemlig selve lovbruddet, med den konsekvens at det blir irrelevant at mistenkte faktisk er skyldig og domfelles; ansvaret for at mistenktes lovbrudd har påført staten utgifter til å etterforske og iretteføre en straffesak, blir borte. I stedet blir ansvaret begrenset til merkostnadene knyttet til mistenktes opptreden under saken om lovbruddet.

Med en slik prinsipiell nydanning skulle man vente at utvalget gjorde rede for hvordan dagens regler anvendes og slår ut i praksis. Hadde utvalget gjort det, ville flere av innvendingene mot at en domfelt skal ha ansvar for sakskostnadene, falle bort av seg selv. Utvalget er altså helt taust om den empirien som norske domstoler produserer hver dag, og som er lett tilgjengelig.

Der utvalget med sin underliggende «urettferdighets»-argumentasjon prøver å begrunne hvorfor mistenkte ikke lenger skal ha ansvar for sakskostnadene, vil en praktiker umiddelbart kunne konstatere at dagens regler og praksis ivaretar «urettferdighetene», og at idømte sakskostnader vanligvis bare blir en symbolsk markering. Ja, det er grunn til å etterlyse årvåkenheten hos utvalgets mange praktikere.

I premissene for forslaget drøfter utvalget ikke eksplisitt om det er riktig å fjerne ansvaret, det kan tvert imot se ut som det fortsatt er i behold. Det heter nemlig at «[m]ye kan tale for at lovens utgangspunkt heller bør være det motsatte, det vil si at mistenkte som hovedregel ikke bør idømmes erstatning for sakskostnadene».4 Men som lovforslaget lyder, gjøres det ikke bare om på «lovens utgangspunkt», og det blir ingen «motsatt hovedregel», det blir bare en liten flik av ansvaret igjen, nemlig merkostnadene.

Som regel vil den mistenkte selvfølgelig ikke selv være ansvarlig for merkostnadene. Utvalget presiserer – naturlig nok – at «[h]vis det er mistenktes forsvarer som selv er årsak til at kostnadene øker, bør mistenkte ikke bære risikoen for det».5 Det er vanskelig å tenke seg at mistenkte ikke vil kunne påberope seg nettopp det: «Jeg ville bare frifinnes, det var ikke jeg som sto for mitt forsvar, det var forsvareren min, det er ikke noen mening i at jeg skal bli erstatningsansvarlig for de valg forsvareren min gjorde og som jeg ikke hadde noen forutsetninger for å overprøve!» Den dommer som ikke vil akseptere dette, finnes ikke.

Den samme innvendingen vil mistenkte vanligvis ha i behold i det eneste puslete eksempelet utvalget nevner der vurderingen kan falle annerledes ut, nemlig «når mistenkte uten rimelig grunn har ønsket rettens dom etter å ha blitt tilbudt et rimelig forelegg. Vedkommende bør da holdes ansvarlig for meromkostningene».6 Med utvalgets grunnleggende syn ellers på sakskostnadsspørsmålet vil hva som er «rimelig grunn», kunne strekkes langt, for eksempel: «Jeg rådførte meg med advokat, og hun sa …». I dag ivaretas for øvrig det eksempelet av at mistenkte ikke får tilståelsesfradrag, og dertil må betale sakskostnader.

Utvalget nevner ikke straffeprosessens minst like viktige incentiv for mistenkte til å forenkle prosessen, nemlig å ta tilståelsesdom i stedet for en full hovedforhandling med de utgifter det medfører for staten. I strafferettens og -prosessens verden – som med god grunn har en rekke regler som beskytter mistenkte – vil det være enkelt å komme opp med en «god nok» grunn for ikke å ha akseptert tilståelsesdom og dermed unngå ansvaret for merkostnadene. Ja, det er neppe tvil om at incentivet til å ta tilståelsesdom vil bli kraftig svekket.

Straffeprosessutvalget lover en drøftelse, men den uteblir

De innvendingene utvalget på sidene 507–509 har mot dagens ordning, er lite overbevisende.

Utvalget referer til Straffeprosesslovkomiteen av 1957, innstilling i 1969, som var inne på å fjerne, men som likevel beholdt siktedes ansvar for sakskostnader. Etter å ha konstatert at «spørsmålet har liten økonomisk betydning for staten», uttalte komiteen:

«Noen urimelighet vil det imidlertid ikke være at den som er skyldig i en straffbar handling, må betale omkostninger ved en sak som skyldes hans lovovertredelse. Man kan si at slik erstatningsplikt stemmer med vanlige erstatningsrettslige prinsipper. Det dreier seg om utgifter som er en påregnelig følge av siktedes rettsstridige, forsettlige eller uaktsomme forhold.»7

Dette er enkle og selvfølgelige påpekninger som fremdeles har gyldighet, men utvalget finner det ikke engang verdt å nevne at ansvaret for sakskostnadene i straffesaker bare er et utslag av det alminnelige erstatningsansvaret bygget på den skyld som følger av selve lovbruddet.

Utvalget nevner at Stortinget i lov 15. juli 1994 nr. 51 skjerpet ansvaret, men utvalget er merkelig nok helt taust om bakgrunnen for denne lovendringen til tross for at det er «vitterlig» at det kriminalpolitiske klimaet i mellomtiden ikke er blitt mildere. Departementet begrunnet i Ot.prp. nr. 45 (1993–1994) skjerpingen med

«at domfelte med god økonomi etter dagens praksis i for liten grad pålegges å betale en del av de faktiske kostnadene ved straffesaksbehandlingen. […] Ileggelse av saksomkostninger skal etter en endring som foreslått være en hovedregel […] og det må etter departementets mening foreligge spesielle omstendigheter dersom saksomkostninger ikke skal ilegges».8

Stortinget fulgte i Innst. O. nr. 41 (1993–1994) opp med at

«det bør bli en hovedregel at saksomkostninger idømmes den domfelte. […] Komiteen viser til at enkelte høringsinstanser blant annet har pekt på tilfeller der domfelte idømmes en lang fengselsstraff. Komiteen vil […] understreke at saksomkostninger ikke skal ilegges dersom det ville virke svært urimelig».9

Det spørs hva departementets uttalelse om «domfelte med god økonomi» – en sjelden fugl i min strafferettslige hverdag – egentlig bygget på. Og det er jo ingen sammenheng mellom at denne gruppen til da skulle ha sluppet for billig, og å gjøre idømmelse av sakskostnader til en hovedregel, noe som logisk måtte forutsette at alle hadde om ikke «god økonomi», så i hvert fall «økonomi nok» til å bære kostnadene.

Fra et politisk ståsted kan nok domstolenes oppfølgning i praksis av 1994-endringen sies å ha vært så som så, men det skyldes nok at dommere – i motsetning til politikere – ikke kan slippe unna «virkelighetens verden», den verden vi hver dag møter i rettssalene. I denne verdenen har domfelte veldig sjelden midler av betydning. Unntakene er nok derfor blitt den faktiske hovedregelen, men det er jo i samsvar med forutsetningen om at sakskostnader ikke skulle ilegges «dersom det ville virke svært urimelig».

Utvalget på sin side sier bare kort at «disse synspunktene [Straffeprosesslovkomiteens] og denne utviklingen [lovgivers skjerping] [bør] tas opp til fornyet drøftelse».10 Men det blir ingen drøftelse. Den videre behandlingen blir en ensidig argumentasjon i seks – retoriske – punkter til fordel for å fjerne ansvaret. Utvalget har ikke ett eneste punkt som kunne tale for å beholde kostnadsansvaret.

Straffeprosessutvalgets seks punkter mot mistenktes ansvar for sakskostnader

De seks punktene som er utvalgets realitetsbehandling av sakskostnadsspørsmålet, er ingen drøftelse, men en samling argumenter rettet mot hele – den forfeilede, skal vi tro utvalget – ideen om at en domfelt skal måtte ha noe ansvar for sakskostnader i en straffesak som ender med domfellelse. Argumentene bygger på en sympatisk tankegang båret oppe av en sinnelagsetikk med «omsorg for de svake», som er en del av den kultur vi jurister blir sosialisert til under studiet. Men jussen har også gode porsjoner konsekvensetikk med sikte på sammenheng i regelverket, og hva som er rettferdig og samfunnsmessig bra og hensiktsmessig på lengre sikt – det er den dimensjonen som mangler hos Straffeprosessutvalget.

I «for det første »-punktet mot ansvar stiller utvalget spørsmål om

«hvorvidt det er rimelig at domfelte bør bære risikoen for omkostningene ved straffesaken. Riktignok har vedkommende begått et lovbrudd som vedkommende kan straffes for, men det er et langt sprang fra dette til å konkludere med at det er rimelig at vedkommende også skal betale for den prosess som samfunnet igangsetter for å undersøke lovbruddet. Mistenkte har i liten grad herredømmet over hvordan saken utvikler seg».11

Her innføres et grunnleggende galt perspektiv på ansvaret, som – uten noen drøftelse – fjernes fra lovbruddet som den nå domfelte nettopp er ansvarliggjort for. Er det riktig å se dette som et «risikospørsmål», som attpåtil skal falle ut til lovbryterens fordel? Utvalget er taust om at risikoavveining har to sider, men konsekvensen av utvalgets syn er at samfunnet får risikoen for(!) at lovbryteren blir tatt og dømt. Er det noen fornuft i at samfunnet skal tape denne risikoavveiningen hvis mistenkte har midler, eller er det slik at lovbrudd er noe som utføres på lovbryterens egen og ikke på samfunnets «regning og risiko»? En kritisk refleksjon fører etter min mening til at den som gjør et lovbrudd, selv bør ha risikoen for det samfunnsmessig ønskelige og det påregnelige resultatet – domfellelse. Og noe «langt sprang» er det ikke; ansvaret for sakskostnadene er en direkte følge av at forbrytelsen slo feil og ble møtt med straff. Og det er ikke samfunnet, men lovbryteren selv som igangsetter prosessen; det skulle bare mangle om lovbryteren skulle innrømmes en forventning om ikke å bli tatt og dømt.

Den siste setningen i sitatet ovenfor, «i liten grad herredømmet over», fortjener særskilt omtale. Det er vanskelig å skjønne at manglende herredømme over saken skulle være et argument mot ansvar for sakskostnader; i en sak for domstolen – enten det er straff eller sivil – har ingen av partene det. Det som – innenfor prosesslovgivningen – styrer utviklingen i en straffesak, er de tre F-er: Faktum, Faktum, Faktum. Når lovbruddet først er begått, da er kortene = faktum lagt, det er det ingen som kan gjøre noe med. I en straffesak er det lovbryteren som har satt i gang årsaksrekken, og det skulle bare mangle om mistenkte skulle ha noe herredømme over saken utover de prosessuelle rettighetene han har. Og «hvordan saken utvikler seg», vil avhenge av hvilke bevis mistenkte har etterlat seg under utførelsen av lovbruddet, og av hvordan mistenkte forholder seg til bevisene etter hvert som bevissituasjonen utvikler seg.

Det er vanskelig å forstå at utvalget «hopper over» det grunnleggende, at forbrytelsen kommer først.

Forsøket på å argumentere med at hvis man skal være «konsekvent […] skulle også den som frifinnes betale omkostningen for prosessen hvis […] [det er] sannsynlighetsovervekt for at vedkommende var skyldig. Det ville være støtende».12 Dette er ikke noe annet enn å argumentere fra det mindre til det mere, men argumentet svikter allerede fordi det bygger på grunnleggende gal juss. Beviskravet for skyld og sakskostnadsansvar måtte i tilfelle være klar sannsynlighetsovervekt, men selv da vil det være umulig å begrunne ansvar på en måte som kunne gå klar av uskyldspresumsjonen. For hvordan skulle det – bortsett fra rent unntaksvis – kunne være mulig å bli frifunnet og samtidig ha det økonomiske ansvaret for at det ble en straffesak?

Utvalget argumenterer også med at «[h]eller ikke vil man foreslå at domfelte skal dekke kostnadene Kriminalomsorgen har ved straffegjennomføringen».13 Nei, det er to ting som lovgivningsmessig aldri har vært sett i sammenheng. Skulle det bli gjort, kan argumentet like godt snus den andre veien.14

I «for det andre»-punktet brukes til og med Grunnloven som argument, at § 96 «påbyr en omstendelig og dyr domstolprosess når det skal ilegges frihetsstraff».15 Ja, heldigvis, grunnlaget for straff skal bevises utover rimelig tvil. Men igjen gjør utvalget prosessen til poenget, ikke lovbruddet.

Å sammenlikne med at pasienten ikke betaler kostnadene når vedkommende angriper et tvangstiltak i psykiatrien, er forfeilet: Det er forskjell på de tiltak samfunnet setter inn mot sykdom, og mot lovbrudd. Og «alvorlige inngrep» i barnevernet og argumentet om at rettssikkerhetshensyn gjør seg enda sterkere gjeldende i straffeprosessen, er igjen «fra det mindre til det mere»-argument. Det er selvfølgelig riktig at det kan ligge alvorlige forhold bak et barneverns-«inngrep», men det er forfeilet å sammenlikne med straff. I en barnevernssak dreier det seg ikke om en sanksjon rettet mot foreldrene, men om samfunnets tiltak for å ivareta barnets beste. Det er klart nok et samfunnsansvar å avklare dette, og ikke noe foreldrene skal betale for.

I «for det tredje »-punktet viser utvalget til Kjell Andorsens rimelighetssynspunkt i «Saksomkostninger i straffesaker»16 og hensynet til straffens legitimitet. Det blir egentlig bare en gjentakelse av første punkt. Og Andorsen er jo i ettertid overprøvd av Stortinget ved lovendringen i 1994. Straffens legitimitet er neppe blitt svekket av at den såkalte Lommemannen etter 75 dager i retten, med basis i hans formue på rundt 10 millioner kroner, måtte betale 500 000 kroner i sakskostnader;17 noe annet ville tvert imot ganske sikkert blitt oppfattet som veldig urimelig. Det er for øvrig enkelt «å sette prøve på» legitimitetsargumentet. Med unntak for narkotikalovbrudd var 1990-tallet preget av flere straffeskjerpinger som neppe gikk på tvers av den alminnelige opinionen. Det kulminerte – foreløpig – med de til dels kraftige straffeskjerpinger i straffeloven av 2005. Og i mai 2017 la regjeringen frem et forslag om prinsipielle skjerpinger «over hele linja». Selv om disse forslagene ble avvist av Stortinget, er det ikke grunnlag for å si at straffens legitimitet – med et enda strengere sakskostnadsregime enn da Andorsen skrev sin artikkel i 1988 – har fått en knekk i årene etterpå. Det er i grunnen rart at utvalget ikke har reflektert over det.

Lommemannen ville for øvrig utvilsomt sluppet sakskostnader med utvalgets forslag. Det er ikke vanskelig å tenke seg at justisministeren i så fall hadde fått spørsmålet: «Synes du det er rimelig at en domfelt som har begått overgrep mot 66 barn og har en formue på 10 millioner kroner, ikke skal betale det saken har kostet?» Svaret er også gitt: «Det er en urimelighet, som jeg [underforstått: handlekraftig som jeg er] snarest skal rette opp i!»

Det ville vært innenfor vår prosessordning om en siktet med en tilsvarende tiltale som Lommemannen hadde blitt frifunnet i første instans, men dømt i lagmannsretten for eksempel fordi det etterpå hadde blitt avdekket at en eller flere på oppfordring / trusler fra vedkommende hadde gitt et falskt alibi. Det ville ikke vært en prosessuell handling som oppfanges av «vidløftiggjort»-alternativet. Reglene om sakskostnader bør «speile» prosessen.

I «for det fjerde »-punktet får utvalget seg til å si at «det [kan] fremstå som noe underlig at den mistenkte skal betale for den prosessen som danner grunnlaget for at vedkommende straffes».18 Dette er igjen bare en gjentakelse av første punkt, og igjen blir lovbruddet som første ledd i årsaksrekken borte. Og forfølger man utvalgets sammenliknende metode, er det utvalgets argumentasjon som er underlig. Det er ikke det minste underlig at en skadegjører må betale for den sivile prosessen som anlegges mot vedkommende for å betale erstatning for en ikke-straffbar skadegjørende handling. Det som er underlig, er om vedkommende skulle slippe billigere unna hvis handlingen attpåtil er straffbar og vedkommende er så «heldig» at det er påtalemyndighetens tiltale som utløser saken, og påtalemyndigheten forfølger det sivile kravet. Dessuten vil vedkommende utvilsomt slippe langt billigere unna i en straffesak – staten betaler forsvareren/prosessfullmektigen, og eventuelle idømte sakskostnader vil være en brøkdel sammenliknet med i en sivil sak.

I «for det femte »-punktet fremhever utvalget at mange mistenkte er «ressurssvake personer», og at ansvaret for sakskostnader kan «ramme sosialt urettferdig og også gå utover domfeltes nærstående».19 Det er vanskelig å se at det kan være noe «usosialt» i at det oppstår forskjeller mellom en lovlydig og en lovbryter fordi lovbryteren må bære konsekvensene av sine egne straffbare handlinger. Det er for øvrig ikke til å unngå at en straffbar handling vil kunne ramme lovbryterens nærstående svært hardt, og det på langt mer grunnleggende måte enn å måtte betale sakskostnader – som i tilfelle aldri ville bli idømt. For de hensyn formuleringen antakelig tar sikte på, ivaretas fullt ut med dagens ordning. Empiri igjen?

Det vanligste er utvilsomt at nettopp av de anførte grunner idømmes det ikke eller bare symbolske beløp i sakskostnader. Men det blir helt galt at det som er den faktiske hovedregelen, skal være en begrunnelse for å fjerne ansvaret helt. Og igjen, etter dagens system er det bare de – privatpersoner eller foretak – som faktisk har midler, som må betale for seg, se mine uformelle undersøkelser nedenfor.

I «for det sjette »-punktet stilles det spørsmål ved om «denne ordningen er hensiktsmessig», med en oppfinnsom spekulasjon om at

«det [kan] føre til at en mistenkt ikke vil bidra til sakens opplysning fordi vedkommende risikerer å bli belastet kostnadene for denne, for eksempel ved ikke å begjære tidkrevende eller dyre etterforskingsskritt. Det kan gi risiko for uriktig[e] domfellelser».20

Med dagens lov og praksis kan dette bare karakteriseres som ganske fantasifullt, underskuddet på kritisk refleksjon er iøynefallende. Det første er det rent praktiske. Riktignok omfatter nødvendige sakskostnader i dagens lov også etterforskningen, men det er ingen praksis for at påtalemyndigheten «regner på» etterforskningen. Jeg hadde aldri hørt om det før jeg ved søk på Lovdata fant et eksempel på bruk av den tilsvarende bestemmelsen i någjeldende § 438 første ledd andre setning i Rt-1998-871, se nedenfor. Terskelen for å belaste mistenkte for kostnadene/merkostnadene knyttet til «tidkrevende eller dyre etterforskingsskritt» vil være meget høy og er neppe noe å frykte som et ledd i argumentasjonen mot å kunne idømme sakskostnader. Hvis politiet først gjennomfører etterforskningen, mangler grunnlaget for at siktede kan bebreides. Det samme gjelder hvis utgiftene gjelder «rettergangsskritt til avkreftelse av mistanken» etter utvalgets § 13-7, den någjeldende § 241. Og uansett vil bebreidelsen for slike etterforskingsskritt vanskelig kunne rettes mot siktede, men mot forsvareren, noe utvalget forutsetter at «mistenkte ikke [bør] bære risikoen for».21

Det som egentlig burde vært det sjuende punktet, eller tatt med i det femte, er et argument om at «det [er] grunn til å stille spørsmål ved om en domfelt som etter soning av straff skal integreres i samfunnet, er tjent med et erstatningskrav for saksomkostninger i bagasjen».22 Jo, men av den grunn idømmes det i dag nesten aldri sakskostnader når det utmåles lange fengselsstraffer, noe justiskomiteen også sluttet seg til. Igjen er det grunn til å etterlyse årvåkenheten hos praktikerne i utvalget. Unntaket er saker som «Lommemannen», men det er neppe mulig å stakkarsliggjøre ham; han og andre i tilsvarende situasjon er gode eksempler på at straffeprosessuelle regler bør ta høyde også for det uvanlige.

Slik loven er, og slik dagens regler praktiseres, kan det ikke hevdes at det skjer noen urett i de få saker der en privatperson idømmes sakskostnader av betydning.

Mine egne undersøkelser

Selv har jeg foretatt en uformell rundspørring med svar fra fem erfarne tingrettsdommere med gjennomsnittlig tjenestetid 15 år, med følgende spørsmål

  1. Hvor vanlig er det at du idømmer sakskostnader?

  2. Når du idømmer sakskostnader, hva er det vanligste beløpet?

  3. Hva er det høyeste beløpet du (i farten) kan huske å ha idømt?

På spørsmål 1 ser det ut til at bare hvis domfelte er i arbeid og har betalingsevne, er det vanlig å idømme sakskostnader, men ikke til fortrengsel for borgerlige rettskrav, og bare helt unntaksvis hvis straffen er av noen lengde.

På spørsmål 2 ser det vanligste ut til å være sakskostnader fra 3000 til 5000 kroner. Det betyr at beløpet ikke er steget nevneverdig fra 1980-tallet da jeg var statsadvokat, og sakskostnadene, hvis de en sjelden gang ble idømt, vanligvis lå rundt et par–tre tusen kroner.

På spørsmål 3 er det høyeste beløp en av dommerne kan huske, 500 000 kroner i en omfattende økonomisk straffesak hvor domfelte var meget formuende. En av dommerne husker en gang å ha idømt sakskostnader på 200 000 kroner i en sedelighetssak – overgrep mot adoptivdatter – hvor domfelte var meget formuende, men hvor lagmannsretten – «i sin visdom», slik dommeren uttrykker seg – reduserte dette til rundt 10 000 kroner. Ellers ser det ut til at beløpet sjelden er over 20 000 kroner. Etter ti år som statsadvokat og over tjue år som dommer er det høyeste beløp jeg kan huske, 20 000 kroner, men jeg kan huske feil.

Et illustrerende eksempel på domstolenes tankegang, og at sakskostnader ikke idømmes ved lange straffer og til fortrengsel for borgerlige rettskrav, er saken mot Anders Behring Breivik. I Oslo tingretts dom 24. august 2012, heter det:

«Retten viser videre til at soning av forvaringsstraffen sterkt vil begrense tiltaltes inntektsmuligheter. Selv om han skulle få inntekter under soning vil regresskrav mot tiltalte, allerede som følge av erstatninger utbetalt gjennom voldsoffererstatnings-ordningen, langt oversige slike inntekter. Saksomkostninger idømmes derfor ikke, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.»

Data fra Statens innkrevingssentral (SI) – som sitter på masse empiri, men som utvalget ikke har tatt seg bryet med å konsultere – viser at domstolene i sin praksis «treffer godt». Det er politiet som melder inn kravene i rettskraftige dommer, SI har derfor ikke oversikt over hvilken rettsinstans kravene skriver seg fra.

Mottatte krav i kroner:

2015: 7 krav mot foretak

Gjennomsnitt:9714
Median:10 000
Høyeste:20 000

2015: 3137 krav mot privatpersoner

Gjennomsnitt:3386
Median:3000
Høyeste:500 000

2016: 2 krav mot foretak

Gjennomsnitt:7500
Median:7500
Høyeste:12 000

2016: 3556 krav mot privatpersoner

Gjennomsnitt:3151
Median:2500
Høyeste: 250 000

Vurderingen av mottatte krav må sees i forhold til totalt pådømte straffesaker det enkelte år i tingrett og lagmannsrett i 2015 og 2016 (enedommersaker i tingretten og begrensete anker i lagmannsretten er holdt utenfor da disse sakene også omfatter saker der det på grunn av sakens art eller i praksis ikke er aktuelt med sakskostnadsansvar). I 2015 er totalt pådømte aktuelle saker 15 303, hvorav det ble idømt sakskostnader i 3144 saker = 20,5 %. De tilsvarende tall i 2016 er 15 587 saker målt opp mot 3558 = 22,8 %. Dette bør være et greit bevis på at domstolene er tilbakeholdne med å idømme sakskostnader og bare gjør det etter en konkret vurdering.

Oversikten over betalte krav bekrefter dette. Prosentvis betalte krav vil selvfølgelig stige med tiden; 85 % betalte krav etter sju år viser at domstolene er svært «treffsikre» når sakskostnader idømmes, samt at SI’s innkreving er skånsom.

Betalte krav:

201084,3 %
201181,9 %
201279,6 %
201377,2 %
201476,7 %
201570,6 %
2016 61,5 %
2017 46,7 % (per juli)

Totalt idømte sakskostnader mot privatpersoner er opplyst til i 2015 og 2016 å være henholdsvis cirka 10,6 og 11,2 millioner kroner. Det er altså ikke store beløp det dreier seg om, og idømte sakskostnader bidrar ikke mye til de samlede bevilgningene til rettsvesenet, men det er lovbryterens ansvar som er hovedsaken.23 24

Mine undersøkelser er en sterk indikasjon på at det ikke er grunnlag for utvalgets spekulasjoner. Det kan være grunn til å innhente flere tall både fra domstolene og SI.

«Vidløftiggjort» – et håpløst vurderingstema

Ettersom kostnadene til en straffesak ikke bare er knyttet til domstolsbehandlingen inkludert forberedelsene til hovedforhandlingen, men i prinsippet også til etterforskningen, kan utgiftene favne vidt og skyldes forhold uavhengig av selve hovedforhandlingen og i tid lenge før den.

I § 436 første ledd andre setning gjelder allerede et «vidløftiggjort»-kriterium:

«Særlig bør en siktet som kan bebreides for under forfølgningen å ha opptrådt slik at omkostningene er blitt høyere enn ellers nødvendig, pålegges å erstatte meromkostningene.»

I Rt-1998-871 førte domfeltes «egen opptreden» til at han ble idømt 4000 kroner i sakskostnader. Saksforholdet fremgår ikke helt klart, men det kan se ut som at saken kunne og burde vært pådømt i forhørsrett.

Vil kriteriet «egen opptreden»/«vidløftiggjøring» bli brukt mere når dette blir eneste hjemmel for ansvar? Det korte svaret er: neppe. Det vil innebære innlemming av forhold som de nåværende aktørene i mange tilfeller ikke har vært involvert i, og/eller som de nå i hvert fall ikke orker å rekapitulere og prosedere. De vil uansett raskt erfare at den dømmende rett ikke vil være det minste interessert i å konsentrere oppmerksomheten om denne uoversiktlige fortiden. Nå i ettertid, når dommen skal skrives, vil det i praksis være umulig for den dømmende rett å sette seg inn i de problemstillingene som i sin tid utløste kostnadene, og å konstatere både at de høyst skjønnsmessige vilkårene er oppfylt, og single ut hva merkostnadene er blitt.

I tillegg kommer at med dagens rettskildebilde vil det kunne være mye som kan stenge for å trekke inn «vidløftiggjøring». Under hele etterforskningen er mistenkte vernet av uskyldspresumsjonen og mot selvinkriminering, og har rett til å forholde seg taus. Det er godt mulig at det i den enkelte sak kan fremføres gode argumenter for at menneskerettighetene stenger for eller sterkt begrenser mulighetene for å trekke utgifter under etterforskningen inn i vurderingen; uansett vil neppe noen aktor finne på å prøve seg på en slik «øvelse», og en dommer vil sikkert holde seg på god avstand til en kurs som kan krysse menneskerettighetene. De samme menneskerettigheter gjelder også under rettsbehandlingen, men ingen har – hittil – kommet på å hevde at menneskerettighetene prinsipielt verner en domfelt mot ansvar for sakskostnader påløpt under domstolsbehandlingen, men «vidløftiggjøring» kan nok her reise særskilte problemer.

Avgrenset etter utvalgets kriterier vil idømmelse av sakskostnader i straffesaker ganske sikkert bli et avsluttet kapittel.

Samme regler uavhengig av instans

Utvalget foreslår at samme regel skal gjelde uavhengig av instans, men det betyr neppe noe annet enn at sakskostnader ikke vil bli idømt i ankeomgangen. Mine eksempler i Lov og Rett med en uriktig frifinnelse i tingretten på grunn av «motarbeidelse av rettsvesenet» fanges ikke opp av kriteriet «vidløftiggjort» eller av at «omkostningene er blitt høyere enn nødvendig». Utvalgets kriterium relaterer seg jo ikke til lovbruddet, men til prosessen om lovbruddet. Dessuten er det vanskelig å tenke seg at vilkårene vil kunne være oppfylt etter at saken har gjennomgått og bestått silingsprosessen etter lovutkastet § 38-3, der nå også seksårssaker skal siles.

Gratis prosess – et velferdsgode?

Det gjenstår å se om utvalgets argumentasjon vil gjøre inntrykk på lovgiver. For dette er antakelig et område der «vi profesjonelle» ikke alltid er helt på bølgelengde med «politikerne». En ting er å ha sterke rettssikkerhetsgarantier i straffesaker, det er noe annet å gjøre gratis prosess til et velferdsgode.

1Lov og Rett 2017 nr. 4, side 244–249.
2NOU 2016: 24, kapittel 26 side 507 flg. samt kommentarer på side 676.
3NOU 2016: 24, forslaget til § 44-2 (1), side 86 andre spalte. Siktede er for øvrig en kategori som er foreslått fjernet og erstattet av samlekategorien mistenkte, side 203 punkt 9.2.
4NOU 2016: 24 side 507 andre spalte.
5NOU 2016: 24 side 676 andre spalte.
6NOU 2016: 24 side 509 første spalte.
7Straffeprosesslovkomiteen (1969) side 359, referert til i NOU 2016: 24 på side 507 første spalte.
8Ot.prp. nr. 45 (1993–94) side 5 første spalte.
9Innst. O. nr. 41 (1993–94) side 2 første spalte.
10NOU 2016: 24 side 507 første spalte.
11NOU 2016: 24 side 507 andre spalte.
12NOU 2016: 24 side 507 andre spalte.
13NOU 2016: 24 side 507 andre spalte.
14Dette er regler som uansett ikke hører hjemme i straffeprosessen, men er knyttet til fullbyrdelsen. Det kan for øvrig spørres om det er nødvendig med lovregler eller om det følger av alminnelig erstatningsrett at en domfelt «egentlig» er ansvarlig for utgifter knyttet til fullbyrdelsen, men at staten aldri har funnet det hensiktsmessig å forfølge slike krav. Skulle man for argumentets skyld «tygge på» ideen, måtte et slikt krav fremmes etter at straffen var utholdt, når man vet hva fullbyrdelsen har bestått i, og kravet måtte vært basert på grensekostnadene for denne ene innsatte i de lukkede/åpne leire vedkommende faktisk hadde vært i. Det sier seg selv at noe slikt aldri ville komme på tale. Det ble heller ikke godt mottatt at påtalemyndigheten i Per Kristian Lilands erstatningskrav etter å ha sonet 13 år i fengsel og deretter vært undergitt sikring i ti år uskyldig dømt for to drap, gjorde gjeldende at han måtte tåle fradrag i erstatningen for «gratis kost og losji» under soningen. Spørsmålet er ikke nevnt i selve avgjørelsen inntatt i Rt-1995-1131, så vi kan vel trygt gå ut fra at det ikke ble gjort noe fradrag!
15NOU 2016: 24 side 508 første spalte.
16Lov og Rett 1988 nr. 4, side 232.
17Follo tingretts dom 14. juni 2010.
18NOU 2016: 24 side 508 andre spalte.
19NOU 2016: 24 side 508 andre spalte.
20NOU 2016: 24 side 508 andre spalte.
21NOU 2016: 24 side 676 andre spalte.
22NOU 2016: 24 side 508 andre spalte.
23Diskusjonen hadde vært en annen hvis beslaglagte midler/gjenstander og idømte sakskostnader hadde gått direkte til den daglige driften av politi og påtalemyndighet og domstoler, slik ordningen er i noen jurisdiksjoner.
24Med hensyn til inndrivingskostnadene, «går vinninga opp i spinninga»? Jeg har fått opplyst at «regnestykket», hva det koster å kreve inn et krav, er relativt komplisert og avhengig av kravstypen. Grovt sett koster frivillig innbetaling rundt 3 øre per krone og rundt 10 øre per krone ved tvangsinnkreving.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon