Den kritiske dialogen er blant de viktigste intellektuelle arbeidsformer. Dialogens adelsmerke er ikke dens evne alene til å forkaste – det evner de fleste av oss, men til å utvide og skape noe nytt i møte med andres arbeid. Med boka Hagerup og den strafferettslege ansvarslæra er det dette prosjektet professor i strafferett Jørn Jacobsen har begitt seg ut på, og han lykkes. Jacobsen har markert seg tidligere med et forfatterskap orientert mot en strafferett forpliktet til rettsstatens verdier.1 Denne orienteringen har kommet til uttrykk gjennom analyser av kriminaliseringsspørsmålet; hvilke handlinger skal forbys, og analyser av strafferettens begreper om ansvar og skyld. I forfatterskapet hans er det i skylden og det klanderverdige i å forbryte seg mot andres frihet at en finner strafferettens berettigelse. Dette ståsted kommer også til uttrykk i læreboka i strafferett som Jacobsen har forfattet sammen med Gröning og Husabø.2 Til grunn for Jacobsens strafferettssyn ligger kantianismen og en orientering mot tysk idealisme: Straffens berettigelse ligger i dens krav på allmennhet. Denne kantianismen og dette kravet til allmennhet har gjort Jacobsen til en skarp kritiker av Johs. Andenæs’ pragmatiske strafferett orientert mot straffens effekter. Andenæs’ strafferett, i hans seine forfatterskap preget av et grunnleggende negativt straffesyn, var kjennemerket av etterkrigstidens samfunnsvitenskapelige tenkning, der nytte og muligheten til samfunnsstyring sto i sentrum.3 Jacobsens strafferett har isteden et grunnleggende positivt strafferettssyn der straffen er nødvendig i sin egen rett, men der denne retten er sterkt begrenset av kravet til allmenngyldighet.

I den tradisjonelle fortellingen om norsk strafferett går det en linje fra A.M. Schweigaards ungdomsskrift, der Schweigaard retter sitt skyts mot den tyske idealisme, til kriminalloven av 1842 og Schweigaards kommentarverk, gjennom straffeloven av 1902, Bernhard Getz og Francis Hagerup, og fram til Andenæs-skolens dominerende posisjon i etterkrigstida. Jacobsen bryter med denne tradisjonen. Han ser et annet prosjekt i Hagerups lærebok om strafferett, utgitt i flere utgaver, men der 1911-utgaven står igjen som den autoritative. I denne læreboka finner Jacobsen en positiv kilde til sitt eget program for norsk strafferett. Jacobsens hovedargument – hans bærende idé – er at det i Hagerups strafferett finnes en fortrengt tysk idealisme, og det er denne fortrengte idealismen Jacobsen ønsker å grave fram gjennom en nærlesning av ansvarslæren slik den kommer til uttrykk i Strafferettens almindelige del fra 1911. Formålet med utgravingen er ikke rettshistorisk, men rettsteoretisk; det handler om å gi norsk strafferett en allmenngyldig begrunnelse. Men Hagerups fortrengte idealisme er preget av uklarheter og mangler. Hagerup og den strafferettslige ansvarslæra er en strafferettsteoretisk «talking cure» der svakheter og uklarheter hos Hagerup løftes fram for å vise veien videre.

Jacobsens «talking cure» foregår gjennom 9 kapitler (bokas kapittel 10 inneholder litteraturoversikter o.l.). Det første kapittelet gir en kort Hagerup-biografi. I kapittel 2 gis en teoretisk innramming til prosjektet. Her presenteres bokas begrepsapparat samt et filosofihistorisk omriss. Jacobsen trekker strafferettens ansvarslære tilbake til Aristoteles og fram til i dag. Særlig legger han vekt på den tyske strafferettsvitenskap, en strafferettsvitenskap helt sentral på Hagerups egen tid. Jacobsen gir også en innføring i dagens tyske landskap. Dette er Jacobsens eget landskap, og boka gir en presis og god innføring for norske lesere i dagens tyske posisjoner. Viktigst for bokas analyse er skillet Jacobsen innfører mellom dogmatiske og doktrinære studier av strafferetten (s. 22–23). De dogmatiske studiene av strafferetten skildrer strafferetten innenfor et etablert tankesystem og har som hensikt å beskrive gjeldende norsk strafferett. De doktrinære studier går utover dette etablerte tankeunivers og tar for seg de kunnskapssystemer de dogmatiske studier hviler på. I de doktrinære studier diskuteres strafferettens grunnleggende begreper, som f.eks. ansvar og skyld. Disse grunnleggende diskusjonene åpner strafferetten opp mot mer allmenne filosofiske spørsmål. Det er denne doktrinære tilnærming Jacobsen selv skriver i, og det er denne tradisjonen han også finner uttrykt hos Hagerup. At strafferetten krever en slik utvidet tilnærming, finner sin begrunnelse noe før i boka, der det slås fast at holdbare tankeoperasjoner er nødvendig fordi strafferetten er det borgerlige samfunns mest alvorlige maktutøvelse (s. 20).

Kapittel 3 er en kort metodisk utdypning. Her skilles det mellom historiske og aktuelle lesestrategier. Historiske lesestrategier orienterer seg mot kontekstualiserende lesninger, mens den aktualiserende lesningen er orientert mot en universaliserende nåtidslesning. Jacobsen avgrenser seg fra den historiske lesningen; det er en prinsipiell tilnærming til ansvaret som er hans erkjennelsesinteresse. Dette kapittelet gir viktige premisser for den videre lesninga av boka, og det forteller også noe om Jacobsens teoretiske posisjon: Det handler om å arbeide fram allmenngyldige begrunnelser for norsk strafferett. Avgrensingen mot kontekstualiserende lesning er viktig fordi det ikke er sikkert at det Jacobsen finner fortjenestefullt ved Hagerup, alltid skinner like lyst hvis hans tankeverden ses i lys av den historien Hagerup var del av. Men en slik historisk lesning ønsker da også Jacobsen velkommen, det er bare ikke hans prosjekt.

Etter disse tre innledende kapitlene, og en innføring i kapittel 4 om ansvarslærens funksjon i strafferetten, er fotarbeidet gjort og analysen av Strafferettens almindelige del kan begynne. Først ut er handlingsbegrepet til Hagerup. Handlingsbegrepets betydning ligger i strafferettens tiltenkte funksjon: Strafferetten er ment å forhindre bestemte former for klanderverdige handlinger. Hvordan en forstår handling, er derfor essensielt for strafferetten. Gitt at dens formål er å forhindre bestemte handlinger, betyr det at lovgiver må fange inn og beskrive bestemte handlingstyper, og avgrense rekkevidden av de aktuelle normene (s. 56–57). Denne oppgaven forutsetter en forståelse av hva som grunnleggende sett er en handling. Hva er så handling for Hagerup? Her finner Jacobsen en dobbelthet. På den ene siden er menneskets vilje styrt av følelser og søken etter velbehag hos Hagerup. Et slikt syn på handling innebærer at handlinger lar seg forklare gjennom ytre årsaker. På den andre siden finnes en mer utematisert handlingskomponent hos Hagerup: «eit meningsnivå over kjenslene» (s. 72 ). Dette meningsnivået er knyttet til selvstendige valg og motiv. Jacobsen leser meningsnivået over følelsene som en åpning mot Kant og den tyske idealismen, en idealisme som er fortrengt hos Hagerup på grunn av tidas idémessige strømninger (s. 72). Denne fortrengingen hos Hagerup blir for Jacobsen en vesentlig svakhet fordi strafferettens legitimitet springer ut av handlingens klanderverdighet. Hvis mennesket kun er styrt av sine lyster, som igjen er betinget av utvendige stimuli, ja, så faller også straffens begrunnelse. Strafferettens premiss blir således viljens frihet, og viljens frihet er tema for kapittel 6.

Spørsmålet om viljens frihet er et evig spørsmål, men Hagerups tid var en tid for særlige tildragelser. Naturvitenskapen hadde utfordret synet på mennesket som herre i eget hus, og dermed hadde de nye vitenskaper også utfordret strafferetten. Spørsmålet for Hagerup er hvorvidt mennesket har frie muligheter overfor de årsaksmomenter som gjør seg gjeldende mellom de ulike motiverende forestillinger (s. 87). Svaret Hagerup gir er et brobyggingsforsøk (s. 89 f.). Hagerup avviser den rene indeterminisme: Ytre forhold er av betydning når valg tas. Samtidig – mennesket velger. Det finnes hos Hagerup en form for andregradsfrihet (s. 90): En er ikke fri i en konkret handlingssituasjon, men gjennom arbeid med egen karakter ville en kunne ha handlet annerledes i den gitte situasjon. I møte med lyst og ubehag kan en over tid opparbeide seg en karakter som gjør at en kan være herre over seg selv. Det som beskrives er en form for karakterskyld (s. 90). Hagerup står dermed hos Jacobsen, vil jeg tilføye, for et heroisk skyldbegrep. Hagerup skrev på Ibsens tid: Regnskapet over borgeren skulle gjøres opp. Dette heroiske skyldbegrep og dets regnskap sender Jacobsen, med Hagerup, inn i den generelle straffeteori i kapittel 7.

I den tradisjonelle historieskrivninga er Hagerup beskrevet som Getz’ partner i innførelsen av den positivistiske skole innen strafferetten, og avvisende til alt som er av absolutt strafferettsteori. Dette moderne gjennombrudd var igjen knyttet til den tyske juristen Franz von Liszt og europeiske kriminalistforeninger. Ikke hos Jacobsen. Med ansvarsbegrepet og skylden framfor straffegjennomføringen som inngang blir Hagerup en mann av den klassiske skole og dens absolutte strafferettsteori. Hagerup ser i utilitarismen, slik den kom til uttrykk hos Liszt og hans menn, en undergraving av straffens begrunnelse. I denne nylesningen av Hagerup vises også hvordan Hagerup bygde på representanter fra den tyske klassiske skole. For Jacobsens eget prosjekt med Hagerup er denne koblingen til den klassiske skole viktig fordi den åpner opp strafferetten for et underliggende verdisystem. Her trer Jacobsens egen stemme tydelig fram: Strafferetten handler til sist om menneskets krav om en egen frihetssfære, og det er strafferettens oppgave å stadfeste denne sfæren (s. 119). Men det hefter tvil ved Hagerups posisjon: Hvor langt gikk han i å distansere seg fra den klassiske skole? Hvor forpliktende var Hagerups strafferett til sitt underliggende verdisystem? Jacobsen konkluderer forsiktig. Det er ikke urimelig å lese Hagerups refleksjoner «over individet sin fridom som ein kime til å forstå rettsordninga slik at den grunnleggande sett handlar om realisering og sikring av dei gjensidige fridomskrava som individa har. Det er heller ikkje urimeleg å lese denne siste passusen [sitat av Hagerup på s. 124] som kimen til ei vending over til skuldprinsippet som strafferettens sitt fundamentale normative prinsipp, sjølv om Hagerup igjen poengterer at retten til sist er ei ‘praktisk nytteordning’» (s. 124). Skyld og ansvar er nå etablert som strafferettens begrunnelse. Hensikten i kapittel 8 – bokas lengste kapittel – er å løfte fram hvordan ansvarslæra til Hagerup systematisk er bygd opp. Gitt at straffen finner sin berettigelse her, er dette også det springende punkt. Svikter oppbygningen, svikter det for strafferettens begrunnelse.

Utgangspunktet for Hagerup er, som nevnt ovenfor, handlingen, og dette utgangspunktet forankrer Hagerup i forbrytelsens gjerningsinnhold (s. 133 f.). Spørsmålet for Hagerup blir dermed: Er handlingen av den typen lovgiver har skildra? Hagerup forsøker å avgrense problematikken til et spørsmål om handlingens ytre karakter. Handlingens indre, subjektive momenter tilhører således ikke gjerningsbeskrivelsen. Dette skillet blir ifølge Jacobsen for skarpt dratt, og han bruker bedrageriet som eksempel. Det er ikke mulig å avgjøre om handlingen er et bedrageri kun ved å se på det ytre ved handlingen. Gjerningsbeskrivelsen krever et indre moment. Jacobsen argumenterer i tråd med sitt kantianske strafferettssyn: Tar en ut det subjektive moment i handlingen, forvitrer også det normative moment i krenkinga.

Hagerup på sin side bygger handlingskomponenten opp rundt to begreper: angrepsobjektet og beskyttelsesobjektet. Men når beskyttelsesobjektet blir en del av regnskapet, kommer igjen det fortrengte normative element fram gjennom årsakskravet: Det må være en sammenheng mellom handlingen begått og skaden påført. Med angrepsobjektet og beskyttelsesobjektet skriver Hagerups strafferett seg inn i det som for Jacobsen er gullalderen i nordisk strafferett: debatten om grensa mellom rettmessig og rettsstridig handling på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Og gjennom debatten om rettsstridlæra viser Jacobsen igjen hvordan avgrensinga mot det indre skaper problemer for Hagerup (s. 163 f.). Spørsmålet om forsett og uaktsomhet er ikke irrelevant for gjerningsbeskrivelsen. Skylden er nøkkelen for straffens berettigelse i Jacobsens rammeverk fordi skyld må til for klanderen (s. 172). For Hagerup krever skyld at vedkommende må (1) besitte de egenskaper som kreves for normal viljestyring; (2) at det rettsstridige forhold kan føres tilbake til den skyldiges vilje; (3) at det ikke foreligger en «skyldudelukkelsesgrund» (s. 173–174). Disse tre momentene gjør at skylden avgrenses mot det som er normal viljestyring, og her er Hagerup for upresis (s. 182). Igjen står spennet mellom den ytre påvirkning og den indre meningsdimensjon: «Hagerup var i delar på veg mot ein meir samla bilete av mennesket si tenking og praktisk fornuft, men bilete er ikkje ferdig» (s. 185). Dette gjelder også i synet på forsett og uaktsomhet. Men om Hagerup ikke nådde hele veien inn, er han fortsatt å foretrekke framfor vår nåværende strafferetts pragmatiske løsninger. I tradisjonen etter Hagerup foreslår Jacobsen en utvikling der ansvarslæra, slik Hagerup forma den, må justeres i lys av rettsstrids-, forsetts- og skyldkategoriene, samtidig som rettsstrids- og skyldkategoriene dreneres for sentrale deler av sitt innhold (s. 197). Dette vil gi en tydeligere forklaring av strafferettens normative grunntrekk og den frihetssfæren den bygger på – en frihetssfære som igjen er forankra i menneskets evne til fornuft, fornuften som gjør oss i stand til å gjøre krav på friheten, men også til å forbryte oss mot den.

Jacobsens bok om Hagerup er en fabelaktig bok. Den er velskrevet, elegant og vesentlig. Gjennom Hagerups ansvarslære lykkes det Jacobsen og skape en alternativ norsk tradisjon innen norsk strafferettstenking forankra i Kants filosofi. Tradisjoner er viktig fordi de skaper tolkningsfellesskap, og lykkes Jacobsen med sitt prosjekt, vil han lykkes i å bevege norsk strafferett. Hva med innsigelser?

Ovenfor nevnte jeg at Jacobsen avgrenser seg mot historisk kontekstualiserende lesestrategier, og at hadde Jacobsen ikke gjort det, ville kanskje bildet av Hagerup vært annerledes. Dette er en utvendig kritikk fra min side. Men spørsmålet er – hvis jeg selv anvender Jacobsens egen metode – om ikke denne avgrensinga mot kontekstualisering også skaper en uklarhet ved Jacobsens eget ståsted. Premisset for Jacobsens kritikk av Hagerup er at det finnes et indre moment ved den menneskelige erkjennelse som er nødvendig for en forståelse av mennesket og dets handlinger. Denne indre komponent, som er mer fortrengt i Hagerups strafferettssystematikk, er likevel til stede hos ham, og hvis dette indre moment løftes fram, slik Jacobsen systematisk gjør, frigjøres strafferettens verdigrunnlag og dermed dens begrunnelser. Dette premisset tydeliggjøres prinsipielt i punkt «5.9. Sentrale utfordringar knytt til Hagerup si handlingslære». Her skriver Jacobsen at forestillingen om det indre og det ytre er en dualisme som er innebygd i de fleste forsøk på å forstå menneskets tanke- og handlingsliv, men etter Kant er ikke dualismen holdbar. Mennesket forstår ikke omverdenen bare som et resultat av impulser, vi tolker også mening. Dette fortolkende element er grunnpilaren i Jacobsens kritikk av Hagerup, og er Jacobsens eget strafferettslige ståsted. I neste kapittel – kapittel 6 – behandles samme spørsmål videre med frihetsproblemet som utgangspunkt. Her viser Jacobsen bl.a. til filosofen Jürgen Habermas som en kritiker av determinismen.

Jacobsens posisjon er ikke avhengig av Habermas’ filosofi, men den filosofiske grunnposisjonen Jacobsen inntar, kan problematiseres gjennom Habermas fordi det hos Jacobsen kan sies å være en glidning mellom menneskets tenking som avhengig av et subjektivt moment og mennesket som et normativt vesen. Men spranget mellom subjektivitet og normativitet er ikke uproblematisk. I sitt rettsfilosofiske verk åpner Habermas med dette problemet.4 Habermas legger til grunn at den filosofien, som med sin rot i aristotelisk filosofi tar utgangspunkt i subjektet, ikke lenger er holdbar. Kritikken av subjektfilosofien og dens individsentrering, slik den kommer til uttrykk i den tyske idealismen, er bygd rundt en samfunnskritikk som jeg vil komme tilbake til, men Habermas’ kritikk overskrider samfunnskritikken. Habermas lanserer et nytt utgangpunkt for rettsfilosofien, bygd rundt hans egen handlingsteori: teorien om den kommunikative handling.5 Kjernen i den kommunikative handling er at mening er intersubjektivt etablert. Menneskets normativitet er således ikke jorda i individets kognitive kapasitet alene; menneskets normativitet er relasjonelt forankret. Begrepene våre er med andre ord kollektive størrelser, ikke individuelle; de springer ut av samfunnets ulike mellommenneskelige relasjoner. Det innebærer at hvis begreper skal være legitime, må de innenfor Habermas’ kantianske ramme ha tilslutning fra alle parter i en herredømmefri situasjon. Ideen om herredømmefrihet er en regulativ idé og ikke en faktisk realitet, og mye av striden om Habermas har stått om muligheten for en slik situasjon.6

Hvis Habermas’ analyse av normativitetens relasjonelle forankring legges til grunn, kan det diskuteres om Jacobsen ikke overskrider dualismen han kritiserer, men at han istedenfor flytter fokus til fordel for det indre perspektiv. Dette har konsekvenser for strafferettens begrunnelser, fordi hvis normativiteten er relasjonell, kreves en større åpenhet knyttet til handlings- og skyldkategoriene enn det Jacobsen går inn for, hvis begrepene skal være legitime. At strafferetten skal bygge på en til enhver tid oppnådd konsensus i det sivile samfunn, blir for anarkistisk for en strafferett; den vil bli uforutsigbar, men det krever en prosessuell form der handlings- og skyldkategorienes erkjennelsesledende interesser ikke bygges alene rundt individet.7

Habermas’ handlingsteori er bygd rundt hans samfunnskritikk. Habermas utviklet sin teori om den kommunikative handling på slutten av 70-tallet, og den ble skrevet som en velferdsstatskritikk.8 Velferdsstaten var teknokratisk, paternalistisk og behandlet mennesket som en aggregert størrelse. Denne kritikken harmonerer godt med Jacobsens kritikk av Andenæs-skolens pragmatisme. Men Habermas bygger velferdsstatskritikken på en parallell kritikk av liberalismens individsentrering.9 Individsentreringen er urettferdig da den bygger på likhet i et samfunn dominert av ulikheter (Habermas forankrer den liberale storhetstid i 1800-tallets samfunn). Denne fiktive likhet innebærer at begrepene ikke er allmenne, men systematisk utelukker de relasjonene som bygger på ulikheter og deres kategorier. Denne liberalismekritikken er i motsetning til velferdsstatskritikken ikke til stede hos Jacobsen; den forsvinner med avgrensingen mot kontekstualisering, en avgrensning som med Habermas kan sies å ha teoretiske konsekvenser. Gitt at Jacobsen anser strafferetten som en maktform, så krever den, som Jacobsen selv skriver, en begrunnelse, og i kritikken av subjektfilosofien mener jeg å finne den største utfordringen til den tradisjonen Jacobsen bygger opp. Hans begrepers individsentrering har en skjevhet i sitt kunnskapstilfang som fortrenger samfunnsforhold strafferetten må ta opp i seg for å være legitim, gitt Jacobsens kantianske premiss om at legitimitet skal være en allmenn størrelse. Denne skjevheten kommer innenfra hans eget program fordi hans begrep om normativitet ikke er individsentrert, men kollektivt forankret.

Er denne kritikken drepende? Nei, den er ment som svar på en invitasjon til videre dialog. Jacobsen avslutter sin bok med en honnør til Hagerup. Hagerups åpne skrivestil muliggjør dialoger over strafferettens verdigrunnlag. Den samme anerkjennelse skal Jacobsen ha. Uten hans kritikk, hans vilje til å pakke ut og diskutere strafferettens verdier, ville min videreføring av kritikken vært umulig. Jacobsen står for en åpen strafferett, en strafferett som krever debatt og diskusjon, en strafferett som avviser vilkårlig makt. Tradisjonen han bygger stein for stein, er en strafferett som strekker seg mot å leve opp til demokrati og rettsstat.