Lovanvendelse

1. Grov uforstand i tjenesten i forbindelse med pågripelse

Høyesterett avsa 4. september 2017 dom (HR-2017-1677-A) om hvorvidt en politiadvokats uhjemlede beslutning om pågripelse ble rammet av straffeloven 1902 § 325 første ledd om «grov Uforstand i Tjenesten».

Høyesteretts flertall på tre dommere kom til at beslutningen var straffbar. Det ble lagt til grunn at en polititjenestemanns åpenbart uhjemlede bruk av tvangsmidler i utgangspunktet er å anse som grovt uforstandig, men at de konkrete forholdene i saken vil kunne tilsi at straffansvar likevel ikke ilegges. Kvalifiseringen «åpenbar» innebærer at mangelen på hjemmel må være helt udiskutabel, slik at man er markert utenfor det faglig forsvarlige. – Mindretallet på to dommere mente at flertallet la terskelen for straffansvar for lavt, og at den uhjemlede pågripelsen ikke var så grov at den kvalifiserte til straff.

2. Anvendelsen av norsk straffelov på handling begått i utlandet av norsk statsborger

Høyesterett avsa 12. oktober 2017 dom (HR-2017-1947-A) om anvendelsen av norsk straffelov på handlinger begått i utlandet av norsk statsborger. Etter straffeloven 2005 § 5 kan handlinger begått i utlandet som hovedregel bare straffes i Norge når de også er straffbare i landet der de er foretatt. Spørsmålet var om en norsk statsborger som var tiltalt for å ha sikret et utbytte fra et bedrageri i Norge ved å ta midlene ut i kontanter i banker i Dubai, kunne straffes når handlingen bare var uaktsom. Høyesterett uttalte at lovens krav om dobbel straffbarhet innebærer at domstolen på et betryggende grunnlag har kunnet avklare at handlingen er straffbar også etter loven i landet der den er foretatt. Høyesterett kunne av det fremlagte materialet ikke se at uaktsom hvitvasking er straffbart i De forente arabiske emirater, og påtalemyndighetens anke over lagmannsrettens frifinnende dom ble derfor forkastet.

3. Anvendelsen av norsk straffelov på handling begått i utlandet av utlending

Høyesterett avsa 21. desember 2017 dom (HR-2017-2429-A) om en utlending kan dømmes i Norge for handlinger begått i utlandet, når de ikke var straffbare på handlingsstedet, men det straffbare forholdet hadde fortsatt etter at utlendingen hadde flyttet til Norge. Domfelte hadde mishandlet familien sin i Jemen og Norge. Mishandlingen utgjorde et fortsatt forhold, men det var ikke grunnlag for å straffe mannen for mishandlingen som hadde skjedd i Jemen, ettersom mishandlingen ikke var straffbar der.

Straffutmåling

4. Grov korrupsjon og grovt bedrageri – Kampfiksing

Høyesterett avsa 31. august 2017 dom (HR-2017-1663-A) om straffutmåling for grov korrupsjon og grovt bedrageri. En av de domfelte hadde inngått avtale med to fotballspillere om at disse skulle søke å medvirke til tap for sine respektive klubber i to kamper i samme serierunde. Videre hadde han spilt på de resultater han søkte å oppnå ved avtalen. Hovedmannen, som initierte manipulasjon av kampene, og som ved spill på kampene hadde oppnådd en urettmessig gevinst, ble dømt til fengsel i to år. De to fotballspillerne ble begge dømt til fengsel i ti måneder.

5. Grov korrupsjon begått i utlandet

Høyesterett avsa 15. september 2017 dom (HR-2017-1776-A) om straffutmåling for to tilfeller av grov korrupsjon begått i utlandet. En tidligere juridisk direktør i et stort industriselskap ble dømt til fengsel i syv år for to selvstendige grove korrupsjonshandlinger. I forbindelse med selskapets forhandlinger om samarbeidsavtaler i Libya og i India, hadde han inngått avtaler om utbetaling av betydelige beløp til sentrale offentlige tjenestemenn.

Høyesterett fant at det ikke skal tillegges vekt i formildende retning at en korrupsjonshandling finner sted overfor personer i korrupsjonsutsatte land. 

6. Grovt trygdebedrageri

Høyesterett avsa 15. september 2017 dom (HR-2017-1781-A) om straffutmåling for gjentatt og planmessig utført trygdebedrageri. Domfellelsen gjaldt eget trygdebedrageri av cirka 600 000 kroner og medvirkning til trygdebedrageri av opp mot 2,5 millioner kroner. Ved straffutmålingen ble medvirkningshandlingene – at domfelte som daglig leder for i alt syv personer hadde bekreftet ansettelsesforhold og inntekt overfor NAV til tross for at ansettelsesforholdene var fiktive – ansett som spesielt alvorlige.

Ved behandlingen i Høyesterett hadde det gått tre år og åtte måneder siden tiltalen ble tatt ut. Etter at tiltalen forelå, valgte påtalemyndigheten i første omgang bare å iretteføre sakene mot de øvrige personene som hadde mottatt trygdeytelsene. Domfeltes sak ble først oversendt tingretten etter at disse sakene var avgjort. Det var da gått nesten ett år og åtte måneder siden tiltalen. Høyesterett anså at påtalemyndigheten her hadde foretatt en forsvarlig vurdering, og at dette ikke innebar noe brudd på Grunnloven § 95, jf. også EMK artikkel 6 nr. 1. I samsvar med alminnelig praksis ble det likevel gjort et fradrag i straffen med seks måneder som følge av lang saksbehandlingstid.

Straffen ble satt til fengsel i to år og seks måneder.

7. Grov narkotikaovertredelse – Innførsel av forskjellige typer narkotika

Høyesterett avsa 4. september 2017 dom (HR-2017-1675-A) om straffutmåling for grov narkotikaovertredelse. Domfelte hadde ved samme anledning innført forskjellige typer narkotiske stoffer. Høyesterett slo fast at straffutmålingen i slike saker normalt skal foretas i to trinn: først finne frem til utgangspunktet for hvert enkelt av de stoffene domfellelsen gjelder, dernest foreta en samordnende helhetsvurdering. Ved denne helhetsvurderingen vil straffen for det mest alvorlige elementet danne utgangspunktet, og deretter gis det et visst tillegg for de øvrige elementene. Dette tillegget må ta tilbørlig hensyn til den tiltagende utflatingen av straffen som ut fra etablert høyesterettspraksis finner sted etter hvert som kvantumet narkotika øker.

8. Grov narkotikaovertredelse – Tilståelse

Høyesterett avsa 21. desember 2017 dom (HR-2017-2444-A) om straffutmåling for grov narkotikaovertredelse. Høyesterett la til grunn at oppbevaring av 1,2 kg amfetamin av til dels lav styrkegrad i utgangspunktet kvalifiserte til en straff på fengsel i to år og ni måneder. I saken ble det gitt et fradrag på 35 % fordi politiet ikke ville ha oppdaget stoffet om det ikke hadde vært for at gjerningspersonen hadde fortalt politiet om lageret. Det ble også lagt vekt på at tilståelsen førte til at partiet ikke kom på markedet. Straffen ble satt til fengsel i ett år og åtte måneder.

9. Grov kroppsskade og hensettelse i hjelpeløs tilstand

Høyesterett avsa 4. desember 2017 dom (HR-2017-2282-A) om straffutmåling for grov kroppsskade og påfølgende hensettelse av fornærmede i hjelpeløs tilstand. Domfelte hadde som følge av frustrasjon holdt rundt datteren sin på fire uker og ristet henne kraftig i noen få sekunder. Hodet til jenta hadde ikke hatt støtte, og hun ble påført en alvorlig hjerneskade. Mannen hadde deretter nektet konen å ta barnet til lege. Dette gikk han først med på etter om lag halvannet døgn, da konen hadde sagt at hun ville ta på seg skylden for det som hadde skjedd. Straffen ble satt til fengsel i syv år.

10. Mishandling i nære relasjoner

Høyesterett avsa 20. desember 2017 dom (HR-2017-2415-A) om straffutmåling for en mor som over en periode på knapt to år hadde slått, truet og ydmyket fire av sine mindreårige barn slik at de fikk psykiske skader. Høyesterett slo fast at det i formildende retning ikke kunne legges vekt på at moren var fra et land og en kultur hvor det kan være vanlig å irettesette barn på denne måte. Derimot talte hennes individuelle forhold, knyttet til at hun var analfabet og uten kunnskap i norsk språk, i noen grad i formildende retning. Høyesterett kom til at straffen skulle vært fengsel i underkant av ett år og seks måneder. Men fordi påtalemyndigheten ikke hadde påstått skjerping av straffen, ble straffen i samsvar med lagmannsrettens dom satt til fengsel i ett år, hvorav tre måneder betinget.

11. Seksuell omgang ved utnyttelse av noens psykiske utviklingshemning

Høyesterett avsa 8. desember 2017 dom (HR-2017-2327-A) om straffutmåling for utnyttelse av noens psykiske utviklingshemning til å skaffe seg seksuell omgang. Domfelte hadde fått en lettere psykisk utviklingshemmet kvinne til å kle av seg og hatt seksuell omgang med henne. Blant annet hadde han fått henne til å ta hans penis i munnen. Straffen ble satt til fengsel i ett år og seks måneder. 

12. Kontaktforbud med elektronisk kontroll

Høyesterett avsa 28. september 2017 dom (HR-2017-1840-A) om ileggelse av kontaktforbud med elektronisk kontroll (såkalt omvendt voldsalarm), jf. straffeloven 2005 § 57 femte ledd. Domfelte var dømt til fengsel i ett år samt kontaktforbud med elektronisk kontroll for blant annet trusler og en rekke brudd på besøksforbud overfor en tidligere samboer. Kontaktforbudet innebar at han ikke kunne bevege seg inn i en sone som omfattet det meste av Østfold og betydelige deler av Akershus. Kontrollen medførte videre at han ikke kunne reise utenlands, at han ble forhindret fra å reise med fly, og at han hele tiden måtte oppholde seg i områder med mobildekning. Høyesterett kom til at inngrepet hadde tilstrekkelig hjemmel, og at det var både nødvendig og forholdsmessig. Dommen inneholder likevel presiseringer for så vidt gjelder domfeltes adgang til å reise med fly og til å oppholde seg utenlands. 

Saksbehandling og straffeprosess

13. Krenking av rettsavgjørelse

Høyesterett avsa 4. september 2017 kjennelse (HR-20017-1673-A) hvor hovedspørsmålet var om brev- og besøksrestriksjoner som en varetektsfengslet er ilagt etter straffeprosessloven § 186 annet ledd, utgjør et «forbud» som det er straffbart å bryte, jf. straffeloven 2005 § 170 bokstav a.

En tidligere advokat var siktet for å ha bistått klienter med å kontakte mulige vitner utenfor fengselet, ved å ha lånt ut telefon under fengselsbesøk og ha viderekoblet klientsamtaler til andre, selv om klientene var varetektsfengslet med brev- og besøksrestriksjoner. Den konkrete saken oppsto ved at politiet som ledd i etterforskningen hadde krevd utlevert elektronisk materiale som i utgangspunktet inneholdt taushetsbelagt informasjon. 

Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde tolket straffeloven 2005 § 170 bokstav a uriktig når den hadde lagt til grunn at fengslingskjennelsene inneholdt «forbud […] fastsatt av en domstol». Brev- og besøksrestriksjoner gir politiet adgang til å gjennomføre restriksjonene, men den fengslete pålegges ingen plikt til å følge dem. Når den fengslete selv ikke kan straffes for brudd på restriksjonene, kan heller ikke forsvareren straffes for medvirkning. Høyesterett pekte på at advokater tidligere kunne straffes for slike handlinger, men at den aktuelle straffebestemmelsen ble opphevet i 2015.

14. Rett til innsyn i fornærmedes journal

Høyesterett avsa 30. november 2017 dom (HR-2017-2262-A) hvor det var spørsmål om lagmannsretten hadde begått en saksbehandlingsfeil da den på bakgrunn av et begrenset fritak fra taushetsplikt hadde latt en psykologspesialist forklare seg som vitne om fornærmede i en straffesak, uten at forsvareren hadde fått innsyn i fornærmedes fullstendige journal. Høyesterett uttalte at omfanget av det underlagsmateriale som må legges frem i slike tilfeller, omfattes av det skjønn retten skal foreta etter straffeprosessloven § 294 med hensyn til hva sakens opplysning krever. Ved den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at de begrensningene lagmannsretten hadde satt i pålegget, ikke innebar at det var reell mulighet for at saken ikke ble fullstendig opplyst. Det var derfor ingen saksbehandlingsfeil at forsvareren ikke hadde fått innsyn i hele journalen.