Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forsettets nedre grense – innvilgelse eller likegyldighet?

Lagmann

Hans-Petter Jahre, cand.jur. i 1980, er lagmann ved Borgarting lagmannsrett hvor han har vært dommer siden 2009. Han har tidligere blant annet arbeidet i Justisdepartementet, Lovavdelingen, og vært advokat, førstestatsadvokat og ass. riksadvokat.

Forfatteren sammenlikner det norske innvilgelsesforsettet (dolus eventualis etter den positive innvilgelsesteori), jf. straffeloven § 22 første ledd bokstav c, med svensk likegyldighetsforsett (likgiltighetsuppsåt). Forfatteren argumenterer for at også i norsk rett vil likegyldighet gi et mer treffende uttrykk enn karakteristikken positiv innvilgelse for det som oftest er realiteten i de sakene der det blir domfellelse på grunnlag av innvilgelsesforsett. Forfatteren mener også at bevistemaet vil bli lettere å håndtere ved en slik omformulering, og at rettsanvendelsen i mindre grad vil gi inntrykk av å bygge på en fiksjon.

: Nøkkelord skyldkrav, forsett, innvilgelse, likegyldighet

1. Innledning. Problemstilling1 2

Skyldkravet i strafferetten er forsett når ikke annet er bestemt, jf. straffeloven § 21. Forsettet må etter det såkalte dekningsprinsippet omfatte hele gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, jf. straffeloven § 22 første ledd. Ved handlingsdelikter er dette alle elementer som inngår i gjerningsbeskrivelsen (handlingsnormen) i straffebudet. I eksempelet innførsel av narkotika (straffeloven § 231) er gjerningsmomentene for det første selve handlingen (transporten av stoffet over landegrensen til Norge) og dernest objektet (at stoffet er et narkotikum). Ved skadedelikter må forsettet omfatte både handlingen og skadefølgen. I eksempelet drap (straffeloven § 275) må således forsettet dekke både selve handlingen (voldsutøvelsen) og dødsfølgen.

Forsett forekommer i forskjellige former. De ulike forsettsformene er definert i straffeloven § 22 første ledd. Loven nevner tre former for forsett: hensiktsforsett (bokstav a), visshets- og sannsynlighetsforsett (bokstav b) og eventuelt forsett (bokstav c). I drapseksempelet foreligger hensiktsforsett dersom dødsfølgen er tilsiktet, visshetsforsett dersom gjerningspersonen på handlingstiden holder det som sikkert at offeret vil dø av volden, og sannsynlighetsforsett dersom gjerningspersonen på handlingstiden holder det som mer sannsynlig at offeret vil dø av volden enn at det vil overleve. Ved det eventuelle forsett (dolus eventualis) befinner man seg lenger ned på sannsynlighetsskalaen. Situasjonen her er at gjerningspersonen ikke holder gjerningsmomentet eller følgen for mest sannsynlig, men bare for mulig. For forsett kreves da i tillegg at gjerningspersonen har godtatt følgen i sin bevissthet, såkalt positiv innvilgelse. Denne forsettsformen kan derfor også kalles for innvilgelsesforsett,3 og den har vært akseptert i norsk rett siden 1980.4

Forsett avgrenses nedad mot bevisst uaktsomhet. I norsk rett går grensen ved innvilgelsesforsettet. I svensk rett trekkes grensen ved en forsettsform som kalles likegyldighetsforsett (likgiltighetsuppsåt). I denne artikkelen skal jeg sammenlikne disse to forsettsformene fra en praktikers ståsted. Forsettsformene er svært nær beslektet, og min hypotese er at vektlegging av likegyldighet også i norsk rett vil gi et mer treffende uttrykk enn karakteristikken positiv innvilgelse for det som oftest er realiteten i de sakene der det blir domfellelse etter dolus eventualis. Det kan også reises spørsmål om ikke bevistemaet i så fall vil bli lettere å håndtere, og at rettsanvendelsen i mindre grad vil bære preg av å bygge på en fiksjon.

2. Norsk rett, innvilgelsesforsett (dolus eventualis med positiv innvilgelse)

I straffeloven 2005 er forsettsformene angitt i lovens § 22 første ledd, og alternativet innvilgelsesforsett er definert i bokstav c, som er en lovfesting av det som også var gjeldende rett etter straffeloven 1902:

«Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

  1. med hensikt,

  2. med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller

  3. holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.»

Som det fremgår av definisjonen, inneholder innvilgelsesforsettet to elementer. Det første er at gjerningspersonen på handlingstiden må ha tenkt på muligheten for at det aktuelle gjerningsmomentet foreligger (for eksempel at det er narkotika i bilen i en sak om ulovlig innførsel av narkotika), eller at den følgen som straffebudet angir, vil inntre (for eksempel at offeret i en sak om drap vil dø av skadene). Dette kan man kalle for risikoelementet. Risikoelementet er kognitivt (kunnskapsbasert).5 Gjerningspersonen innser risikoen for at gjerningsmomentet foreligger, eller for at følgen vil inntre.

Det andre elementet er at gjerningspersonen på handlingstiden har tatt det standpunkt at han vil gjennomføre handlingen selv om det skulle være slik at gjerningsmomentet foreligger eller følgen vil inntre. Dette kan man kalle innvilgelseselementet. Innvilgelseselementet er volitivt (viljesbasert).6 I eksemplene i forrige avsnitt må han altså ha bestemt seg for at han vil kjøre bilen over grensen selv om det skulle være slik at det er narkotika i bilen, og at han vil øve volden mot offeret selv om det skulle bli slik at offeret dør av skadene.

En sentral avgjørelse er Rt. 2004 side 1769. Høyesterett sier her:7

«Det er ikke tilstrekkelig til å konstatere forsett i form av dolus eventualis at det forhold som forsettet skal dekke, for gjerningspersonen fremstilte seg som mulig, og at vedkommende likevel valgte å handle. Det kreves i tillegg en positiv innvilgelse av dette momentet. Lagmannsretten måtte således ved sin straffutmåling finne det bevist at A bevisst hadde tatt det standpunkt at hun ville medvirke selv om det var en så betydelig mengde heroin – her er det tale om inntil 194 gram – som skulle kjøpes/oppbevares. Denne positive innvilgelse, som riktignok inneholder et hypotetisk element, skiller – i det nedre grenseområdet – forsettet fra den bevisste uaktsomhet.» 

Dette avsnittet er senere gjengitt og lagt til grunn i plenumsdommen i Rt. 2009 side 750 og i nyere høyesterettspraksis for øvrig, jf. Rt. 2009 side 229, Rt. 2009 side 1014 og

Rt. 2011 side 747.

I Rt. 2011 side 1219 uttrykker førstvoterende det samme slik i avsnitt 15:

«Det fremgår av det jeg har gjengitt fra lagmannsrettens dom, at retten bare har tatt stilling til første element i dolus eventualis-definisjonen: Tiltalte har vurdert og akseptert muligheten av at det var omkring 2 kg heroin i sekken. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig for å konstatere forsett i form av dolus eventualis. For at det skal foreligge forsett, må lagmannsretten også ha funnet det bevist at tiltalte har valgt å handle selv om det skulle være omkring 2 kg heroin i sekken. Så lenge tiltalte bare har innsett muligheten av at det var 2 kg heroin i sekken, men ikke positivt besluttet seg for å handle selv om det skulle være tilfellet, foreligger det bare bevisst uaktsomhet.»

Innvilgelseselementet består altså av to komponenter. For det første må gjerningspersonen på handlingstiden ha tenkt på hva han ville gjøre hvis situasjonen skulle være slik at gjerningsmomentet sikkert foreligger eller følgen sikkert inntrer. For det andre må han ha tatt et standpunkt om hva han ville gjøre i denne situasjonen. Som førstvoterende uttrykker det i plenumsavgjørelsen i Rt. 2009 side 750:8 «Han måtte bevisst ha tatt det standpunkt at han ville skyte selv om noen ville bli drept.»

I sitt utkast til alminnelig del i straffeloven foreslo flertallet i Straffelovkommisjonen at skyldformen dolus eventualis ikke skulle videreføres.9 Flertallet viste til at også den positive innvilgelsesteori inneholder et hypotetisk element, til de bevisproblemer som ofte oppstår, og til vanskene med å formulere bevistemaet på en tilstrekkelig presis måte. Flertallet mente at det i disse tilfellene var mer nærliggende å sammenlikne den utviste skyld med bevisst uaktsomhet enn med forsett.

Departementet var imidlertid uenig med kommisjonen. Departementet fremholdt at høringen etterlot et klart inntrykk av at det fortsatt var behov for skyldformen eventuelt forsett, særlig i bekjempelsen av grovere legemskrenkelser og narkotikakriminalitet, samt for lettere å kunne strafforfølge bakmenn ved organisert kriminalitet. Flere høringsinstanser, blant dem Riksadvokaten, hadde særlig fremhevet behovet for denne forsettsformen i narkotikasaker, typisk i straffesaker mot kurérer som hevder at de var uvitende om hva de transporterte. Samlet konkluderte departementet med at fordelene ved eventuelt forsett overstiger ulempene.10 I Stortinget ble loven vedtatt i samsvar med departementets forslag.11

Straffeloven § 22 første ledd bokstav c fikk sin nåværende ordlyd (den som er sitert ovenfor) ved endringslov 19. juni 2009 nr. 74. Forut for lovendringen var ordlyden denne:

«… regner det som mulig at handlingen oppfyller gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, og bestemmer seg for å foreta handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen med sikkerhet eller mest sannsynlig skulle bli oppfylt.»

Det fremgår av forarbeidene til lovendringen i 2009 at denne utelukkende var begrunnet i et ønske om å gi bestemmelsen en mer hensiktsmessig språklig utforming og ikke var ment å lede til realitetsendringer.12

Likevel er den opprinnelige ordlyden «bestemmer seg for å foreta handlingen selv om gjerningsbeskrivelsen med sikkerhet eller mest sannsynlig skulle bli oppfylt» videre enn den nye «velger å handle selv om det skulle være tilfellet». Etter en alminnelig språklig forståelse er det etter opprinnelig ordlyd nok at gjerningspersonen bestemmer seg for å handle selv om det skulle være slik at det er mer sannsynlig at gjerningsmomentet foreligger eller at følgen vil inntre, enn at dette ikke er tilfellet (sannsynlighetsovervekt), mens vurderingstemaet etter den nye ordlyden synes å være om gjerningspersonen har valgt å handle selv om det skulle være sikkert at gjerningsmomentet foreligger eller følgen vil inntre.

Høyesterett har brukt ulike formuleringer om hva som må innvilges,13 men iallfall etter plenumsdommen i Rt. 2009 side 750 hvor førstvoterende i avsnitt 90 med tilslutning fra en enstemmig Høyesterett uttrykkelig bygger på kriteriene i Rt. 2004 side 1769 avsnitt 11,14 er det klart at innvilgelsen må gjelde en sikker følge eller et sikkert gjerningsmoment. I avsnitt 90 i plenumsdommen sier førstvoterende før hun siterer fra Rt. 2004 side 1769:

«Det er ikke tilstrekkelig at A aksepterte muligheten for at noen ble truffet av et skudd, og likevel valgte å skyte; han måtte bevisst ha tatt det standpunkt at han ville skyte selv om noen ville bli drept.»

3. Svensk rett – likegyldighetsforsett (likgiltighetsuppsåt)

Den mest sentrale avgjørelsen om likgiltighetsuppsåt i svensk rett er Högsta domstolens (HD) dom i NJA 2004 side 176. Saken gjaldt en hiv-smittet mann som vitende om sin sykdom hadde hatt ubeskyttet sex med flere andre menn, men uten at smitte hadde blitt overført. Tiltalen gjaldt forsøk på grov kroppsskade (försök till grov misshandel, Brottsbalken (BrB) 3:6 og 23:1), alternativt forvoldelse av fare for andre (framkallande av fara för annan, BrB 3:9). Det springende punkt i saken ved den prinsipale tiltalen var om forsettet omfattet skadefølgen (overføring av smitte).

Også i svensk rett består forsettsbedømmelsen ved likegyldighetsforsett av to elementer. Det første elementet gjelder graden av oppfattet sannsynlighet for at gjerningsmomentet foreligger eller følgen inntrer.15 HD fremholder at en grunnforutsetning for at forsett skal kunne foreligge, er at gjerningspersonen i det minste har vært bevisst uaktsom i forhold til gjerningsmomentet eller følgen. Han må altså ha tenkt på at det er en mulighet for at gjerningsmomentet foreligger eller at følgen kan inntre; han må ha hatt innsikt om risikoen ved handlingen:

«En grundförutsättning för att någon skall kunna anses ha haft uppsåt i förhållande till en viss effekt eller gärningsomständighet brukar sägas vara att han i vart fall varit medvetet oaktsam i förhållande till effekten eller gärningsomständigheten. Som redan sagts har S.H. genomfört samlagen med insikt om att dessa innebar en fara för överföring av HIV-infektion. Uppsåtet i den delen är det samma som att han varit medvetet oaktsam i förhållande till effekten eller förverkligandet av faran. Det krävs inte heller i detta sammanhang att gärningsmannen tänkt särskilt på risken i samband med gärningen. Det är tillräckligt att han handlat med insikt om risken.»

Det andre leddet i forsettsbedømmelsen knytter seg til gjerningspersonens subjektive innstilling til gjerningsmomentet eller følgen. HD uttaler:

«För att en gärningsman skall kunna anses ha varit likgiltig på ett sådant sätt att det föreligger förutsättningar för att döma för uppsåtligt brott är det inte tillräckligt att gärningsmannen allmänt sett kan betecknas som likgiltig, i den meningen att han handlat utan att beakta att gärningen inneburit en kränkning av straffrättsligt skyddade intressen. Redan den omständigheten att gärningsmannen insett att det förelåg en risk för att gärningen skulle medföra en viss effekt eller att en viss omständighet förelåg innefattar ett mått av likgiltighet. För att uppsåt till effekten eller omständigheten skall anses föreligga krävs dock likgiltighet inte endast till risken utan också till förverkligandet av effekten eller förekomsten av omständigheten. Detta förutsätter inte att gärningsmannen värderat förverkligandet av effekten eller förekomsten av omständigheten på visst sätt. Även om han skulle beklaga att effekten inträdde eller att omständigheten förelåg kan han ha varit likgiltig i den meningen att han varit beredd att uppoffra det av rättsordningen skyddade intresse som uppsåtsprövningen avser. Det avgörande är således att förverkligandet av effekten eller förekomsten av omständigheten, vid gärningstillfället inte utgjorde ett för gärningsmannen relevant skäl för att avstå från gärningen. Har gärningsmannen handlat i förlitan på att effekten inte skulle förverkligas eller gärningsomständigheten föreligga har han inte varit likgiltig i denna mening även om hans inställning kan framstå som lättsinnig.

[…]

Sammanfattningsvis talar övervägande skäl för att uppsåtets nedre gräns bör förstås på det sätt som nu sagts. Vad som förutom insikt i risken är avgörande är således gärningsmannens inställning eller attityd vid gärningstillfället. Endast om det står klart att han haft en positiv eller i vart fall likgiltig inställning till effektens förverkligande eller förekomsten av gärningsomständigheten skall gärningen bedömas som uppsåtlig. Ett på detta sätt bestämt uppsåtskrav får också anses följa av NJA 2002 s. 449.»

Det avgjørende for at det foreligger likegyldighetsforsett og ikke bare bevisst uaktsomhet, er således etter svensk rett at «förverkligandet av effekten eller förekomsten av omständigheten, vid gärningstillfället inte utgjorde ett för gärningsmannen relevant skäl för att avstå från gärningen». Gjerningspersonen må altså ha hatt en slik holdning til gjerningsmomentet eller følgen på handlingstiden at det ikke hadde betydning for hans handlemåte om gjerningsmomentet skulle foreligge eller følgen ville inntre. I svensk teori er dette uttrykt slik av Asp, Ulväng og Jareborg:

«Likgiltighet i den mening som här åsyftas innebär att gärningsmannen har en inställning till följden och de omständigheter som omger gärningen på det sättet att de inte påverkar honom i valet av handlande. Det centrala i likgiltighet är att han accepterar eller godtar följden och omständigheterna.»16

Forfatterne skriver videre:17

«Enligt nyare praxis från HD framgår att det i princip krävs att gärningsmannen har kalkylerat med följdens förverkligande och samtidigt avstått från att låta denne bedömning påverka hans fortsatta handlande.»18

Forfatterne fremholder dessuten at likegyldighetsforsett bare er aktuelt ved den likegyldighet som er like klanderverdig som andre former for forsett (som i svensk rett er hensiktsforsett (avsiktsuppsåt) og visshetsforsett (insiktsuppsåt); i svensk rett har man ikke sannsynlighetsforsett).19 Det understrekes at domstolenes handlingsrom for å domfelle for forsettlige lovbrudd er begrenset når gjerningspersonen ikke har handlet med hensikts- eller visshetsforsett.

4. Bevis

Bevisvanskene ved innvilgelsesforsett knytter seg først og fremst til innvilgelseselementet i forsettsvurderingen, dvs. til at det må bevises etter det strafferettslige beviskravet (altså ut over enhver rimelig tvil) at gjerningspersonen på handlingstiden har tatt det standpunkt at han vil foreta handlingen selv om gjerningsmomentet sikkert foreligger eller følgen sikkert vil inntre. I en sak om innførsel av heroin må gjerningspersonen ha tenkt på muligheten for at det er heroin (og ikke hasj) i de pakkene han frakter, og han må ha tatt det standpunkt at han vil gjennomføre transporten selv om det skulle være heroin (og ikke hasj) i pakkene. I en sak om drap ved skyting er det ikke tilstrekkelig at gjerningspersonen aksepterte risikoen for at noen ble truffet av et skudd og kunne bli drept, og likevel valgte å skyte; han må bevisst ha tatt det standpunkt at han vil skyte selv om noen blir drept.

Om bevisbedømmelsen ved forsett sier Høyesterett i Rt. 2012 side 1153 avsnitt 45 med henvisning til forarbeidene til straffeloven:

«Tiltalte i saken her erkjente ikke forsettlig legemsbeskadigelse. Når tiltaltes egen forklaring om hva han tenkte i gjerningsøyeblikket ikke kan legges til grunn, må retten basere seg på slutninger fra de ytre omstendigheter til det som foregikk i tiltaltes sinn. Jeg viser til forarbeidene til ny straffelov, Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 426 …»

Det er her ikke noen forskjell mellom de ulike forsettsformene, men det er nok enklere på grunnlag av en handling eller en handlingssekvens å trekke slutninger om hvilke fakta gjerningspersonen var seg bevisst på handlingstiden, enn å trekke slutninger om hva han besluttet å gjøre og på hvilket grunnlag. I delutredning V skriver Straffelovkommisjonen om bevisproblemet:20

«Straffelovkommisjonen foreslår at forsettsformen dolus eventualis beholdes stort sett uendret. Avgjørelsen i Rt.1991 side 600 fastslår at dolus eventualis etter den hypotetiske innvilgelsesteori ikke gjelder i norsk rett. Kommisjonen finner ingen grunn til å utvide anvendelsesområdet for dolus eventualis ved å foreslå den hypotetiske typen innført. De prinsipielle betenkeligheter ved å basere seg på hypotetiske forestillinger hos lovbryteren taler imot å godta en slik skyldform. Retten måtte etter denne teorien ha dømt ut fra hva lovbryteren ville gjort i en tenkt situasjon som vedkommende heller ikke har vurdert. Det ville lett føre til urimelige resultater om man skulle strekke forsettet så langt. Dessuten er det uvanlig store bevisproblemer knyttet til en slik skyldform.

I noe mindre grad taler delvis de samme argumenter mot å gi den positive innvilgelsesteori anvendelse. Som Ross har påpekt er det et hypotetisk element også i denne variant av dolus eventualis, se Ross, Forbrydelse og straf s 61-65. Enhver skyldvurdering medfører dessuten ofte bevisproblemer, fordi man har få holdepunkter for hvilke forestillinger lovbryteren har hatt på handlingstidspunktet. Ofte handler lovbryteren raskt og impulsivt, og det kan være uklart hva han egentlig forsto og tenkte i den aktuelle situasjonen, se Andenæs s 219-220. Spesielt vanskelig er det derfor å bevise om lovbryteren også bevisst mente at han ville gjort det samme om han hadde ansett følgen for mest sannsynlig.»

Ved bevisbedømmelsen blir det i praksis en forskjell mellom handlingsdelikter og skadedelikter. Det skal mindre til for å trekke den slutning fra gjerningspersonens handlemåte at han har innvilget et gjerningsmoment (for eksempel at han ville kjøre bilen til Norge selv om det var kokain og ikke hasj han fraktet), enn en følge (for eksempel at han ville ha brukt like mye vold mot offeret selv om det skulle være sikkert at offeret da ikke ville overleve). Ved skadedelikter vil nok gjerningspersonen lettere bli hørt med at han aksepterte risikoen, men ikke følgen, dvs. at han tok en sjanse, men håpet at det ville gå bra.

Bedømmelsen vil også variere med handlingssituasjonen. Det er forskjell mellom impulshandlinger og handlinger som begås etter overveielse. Ved overlagte lovbrudd har gjerningspersonen normalt tenkt gjennom ulike scenarier og hvorledes han vil forholde seg til disse. Når han velger å handle, er dette derfor i seg selv en sterk indikasjon på at han har godtatt ikke bare risikoen, men også følgen. På den annen side kan han ha tatt forholdsregler for å hindre at en uønsket følge skal inntre, noe som vil tale mot å konstatere forsett.

Ved impulslovbrudd, for eksempel en voldshandling som skjer i affekt, vil man i hovedsak måtte trekke slutninger fra selve handlemåten og de typiske skadevirkninger av en slik handling.21 I forarbeidene til straffeloven uttales:22

«Lovbryteren handler ofte raskt, uten å ha noen klar bevissthet om alle elementer i gjerningsbeskrivelsen. Det er ikke nødvendigvis til hinder for at kravet om forsett er oppfylt. Forsett omfatter også det halvklare, slørede forsett, se delutredning V side 119 med videre henvisning til Andenæs, Alminnelig strafferett (1. utg. 1956) side 212. Særlig når lovbryteren ikke tilstår, vil forsettsvurderingen ofte måtte skje på grunnlag av ytre omstendigheter, vitneprov og alminnelige erfaringssetninger. Men rimelig tvil må her som ellers komme lovbryteren til gode.»

En viktig forskjell mellom svensk og norsk rett ved bevisbedømmelsen følger av at man i svensk rett ikke anerkjenner sannsynlighetsforsett som forsettsform. Et hovedmoment i svensk rett ved bedømmelsen av om det foreligger likegyldighetsforsett, er derfor hvor sannsynlig gjerningspersonen på handlingstiden mente det var at gjerningsmomentet forelå eller at følgen ville inntre. Jo mer sannsynlig han oppfattet dette som, jo lettere kan man legge til grunn at hans innstilling til gjerningsmomentet eller følgen var at dette ikke ville avholdt ham fra å handle, med andre ord at han stilte seg likegyldig.23 Samtidig fremholdes at det i svensk rett er vanskelig å påvise likegyldighet hvis ikke gjerningspersonen har oppfattet sannsynligheten som høy.24

I norsk rett er man over i sannsynlighetsforsettet straks gjerningspersonen oppfatter det som mest sannsynlig (mer sannsynlig enn det motsatte) at gjerningsmomentet foreligger eller at følgen vil inntre. I mange tilfeller, kanskje de fleste, hvor det i Sverige blir domfelt på grunnlag av likegyldighetsforsett, vil man i Norge finne sannsynlighetsforsett bevist. Som nevnt tidligere er det bare ett ledd i forsettsbedømmelsen ved sannsynlighetsforsett. Det er nok å konstatere graden av oppfattet sannsynlighet; man slipper det vanskelige andre leddet om gjerningspersonens innstilling til gjerningsmomentet eller følgen på handlingstiden.

5. Sammenlikning og vurdering

Det første elementet i forsettsvurderingen (risikoelementet) er sammenfallende i norsk og svensk rett. Gjerningspersonen må på handlingstiden ha tenkt over muligheten for at gjerningsmomentet foreligger eller at følgen vil inntre – han må ha akseptert risikoen. Forsettsformens øvre grense er imidlertid forskjellig. I norsk rett er man over i sannsynlighetsforsettet dersom gjerningspersonen har holdt gjerningsmomentet eller følgen for mer sannsynlig enn det motsatte (mer enn 50 % sannsynlig). I svensk rett, som ikke anerkjenner sannsynlighetsforsett, er øvre grense for likegyldighetsforsettet der gjerningspersonen har visshet om gjerningsmomentet eller følgen.

Det andre elementet i forsettsvurderingen (innvilgelseselementet) gjelder gjerningspersonens innstilling til gjerningsmomentet eller følgen. Et felles vilkår i norsk og svensk rett er at gjerningspersonen må ha tenkt på hvorledes han ville ha forholdt seg hvis situasjonen hadde vært slik at gjerningsmomentet sikkert forelå eller følgen sikkert ville inntre.

I svensk rett er det avgjørende for at det foreligger likegyldighetsforsett og ikke bare bevisst uaktsomhet at eksistensen av gjerningsmomentet eller følgens inntreden ikke utgjorde noen relevant grunn for gjerningspersonen på handlingstiden til å avstå fra å begå handlingen.25 Gjerningspersonen må altså på gjerningstiden ha hatt en slik holdning eller innstilling til gjerningsmomentet eller følgen at det ikke hadde betydning for hans handlemåte om gjerningsmomentet skulle foreligge eller følgen inntre.

I norsk rett kreves at gjerningspersonen på handlingstiden bevisst har tatt det standpunkt at han ville foreta handlingen selv om gjerningsmomentet sikkert skulle foreligge eller at følgen sikkert ville inntre.

Felles for de to land er at det ikke er nok å akseptere risikoen, dvs. å gjennomføre handlingen vitende om risikoen, men ta sjansen på at det går bra. Dette er bevisst uaktsomhet. Det kreves i begge land at gjerningspersonen må godta gjerningsmomentet eller følgen, men vilkåret for dette, og derved bevistemaet, formuleres forskjellig. I begge land handler dette om gjerningspersonens innstilling eller holdning på handlingstiden til en situasjon som han har tenkt seg muligens kunne være aktuell. I Sverige knyttes vilkåret til gjerningspersonens innstilling, mens det i Norge kreves at gjerningspersonen har truffet en beslutning.

Formelt og teoretisk er dette en klar forskjell. Det er forskjell på å måtte finne bevist etter det strafferettslige beviskrav at gjerningspersonen bevisst har tatt det standpunktet at han ville begå handlingen selv om gjerningsmomentet sikkert skulle foreligge eller følgen sikkert ville inntre (Norge), og å finne bevist at han var likegyldig i den forstand at gjerningsmomentet eller følgen ikke var en relevant grunn for ham til å avstå (Sverige). Reelt og bevismessig er imidlertid forskjellen mindre. Det kan etter min mening med stor rett hevdes at likegyldigheten i en slik situasjon reelt er en beslutning om å ville begå handlingen uansett, sml. Rt. 1991 side 600 på side 602 der Høyesterett uttaler at «således kan gjerningsmannen gjennom sin adferd ha lagt for dagen at han har besluttet å foreta handlingen selv om vedkommende gjerningsmoment skulle foreligge». Se også Rt. 2001 side 58 på side 61–62.

Man har få holdepunkter for hvilke forestillinger lovbryteren har hatt på handlingstidspunktet. Ofte handler lovbryteren dessuten raskt og impulsivt, og det kan være uklart hva han egentlig forsto og tenkte i den aktuelle situasjonen. Bevismessig må retten, når tiltaltes egen forklaring om hva han tenkte i gjerningsøyeblikket, ikke kan legges til grunn, basere seg på slutninger fra de ytre omstendigheter, jf. Rt. 1991 side 600 og Rt. 2012 side 1153 som begge er sitert ovenfor. Retten må her vurdere betydningen av det faktum at gjerningspersonen valgte å begå handlingen, sett i sammenheng med de øvrige bevis i saken.

Som Stigen peker på, må forsettsstraff alltid baseres på hva gjerningspersonen faktisk tenkte, forsto eller antok i gjerningsøyeblikket. Således må også likegyldigheten ha vært til stede som en faktisk holdning da vedkommende begikk handlingen.26 Hvis ikke er det bare tale om bevisst uaktsomhet. Holdningen må ha kommet til uttrykk på en måte som gjør at domstolen finner det bevist utover rimelig tvil at gjerningspersonen var likegyldig. Stigen skriver videre om bevisvurderingen:27

«Relevante momenter for å bevise likegyldighet vil langt på vei være de samme som etter den positive innvilgelsesteori: altså om vedkommende erkjente en relativt stor sannsynlighet for overtredelse; om hun eller han opptrådte særlig hensynsløst eller viste stor besluttsomhet; om vedkommende var spesielt opprørt; om det var en veloverveid handling eller en impulshandling; om vedkommendes interesse i å foreta handlingen var spesielt stor; og om hun eller han forsøkte å forebygge handlingen.»

Likevel går man ett skritt lengre i Norge, ved å kreve at gjerningspersonen bevisst har tatt standpunkt, som nevnt ovenfor, enn i Sverige hvor man stopper ved likegyldigheten, dvs. ved å konstatere at det ikke var noen relevant grunn for gjerningspersonen til å avstå fra å begå handlingen at gjerningsmomentet sikkert forelå eller følgen sikkert ville inntre.

Men i praksis er nok forskjellene små. Som nettopp nevnt innebærer likegyldigheten ofte reelt en beslutning om å ville foreta handlingen uansett. Om svensk rett skriver Asp, Ulväng og Jareborg at «[det] centrala i likgiltighet är att han accepterar eller godtar följden och omständigheterna».28 Denne formuleringen er til forveksling lik måten vi formulerer positiv innvilgelse på i Norge.29 I avgjørelsen i NJA 2011 side 563, som gjaldt et drapsforsøk, sier Högsta domstolen følgende om forholdet mellom likgiltighetsuppsåt i svensk rett og måten man formulerer forsettets nedre grense på i andre land:30

«Det är nämligen inte tillräckligt att gärningsmannen har varit likgiltig i den meningen att han har handlat trots insikt om att gärningen innebar fara för en viss effekt, utan därutöver krävs i princip att gärningsmannen har kalkylerat med effektens förverkligande utan att detta har påverkat hans handlande. Enligt vad som anges i avgörandet[31] torde sådana i andra länder använda formuleringar för den nedre gränsen för uppsåt, som att gärningsmannen ‘funnit sig i att effekten förverkligas’, att han ‘tagit med effekten på köpet’ eller att han ‘godtagit effekten’, i allt väsentligt i sak stämma överens med den avsedda betydelsen av likgiltighet.»

Sitatet tyder på at svensk høyesterett anser at den norske måten å formulere innvilgelsesforsettet på i hovedsak stemmer overens med likegyldighetsbegrepet i svensk rett. Iallfall er nok det man vil treffe med denne skyldformen, temmelig likt i de to land.

Om norsk rett gir Andenæs i sin lærebok følgende eksempel på positiv innvilgelse:32

«En skraphandler får tilbud om billig kjøp av en del gammelt sølvtøy. Han tenker seg muligheten av at det er tyvegods, men tenker samtidig at selv om så skulle være, skal det ikke hindre ham fra å gjøre en god forretning.»

Andenæs’ formulering i det siterte synes jeg ligger svært nær måten man i Sverige beskriver likegyldighetsforsettet på.

I norsk rett vil for øvrig mange likegyldighetstilfeller fanges opp av sannsynlighetsforsettet. Dette gjelder således ofte der det foreligger forsettlig uvitenhet. Som eksempel nevnes Rt. 1954 side 20 som gjaldt en HV-soldat som hadde latt være å hente et rekommandert brev som han var klar over inneholdt en militær innkalling, fordi han ikke ville gå glipp av unnskyldningen «god tro».33 Etter den aktuelle bestemmelsen i militær straffelov var det imidlertid nok at forsettet omfattet innkallelsen. Det var ikke nødvendig at forsettet også omfattet tid og sted for oppmøtet, som var det han holdt seg uvitende om. Det faktum han holdt seg uvitende om, var derfor ikke avgjørende for straffbarheten.

Andre tilfeller av forsettlig uvitenhet kan man bare ramme som forsettlige overtredelser hvis man anerkjenner innvilgelsesforsett eller likegyldighetsforsett. Slik er det der uvitenheten gjelder et moment som er avgjørende for straffbarhet eller subsumsjon, for eksempel type stoff og kvantum ved en narkotikaovertredelse. I norsk rett vil man her si at når gjerningspersonen har valgt å holde seg uvitende, men likevel har handlet, indikerer dette at han bevisst har tatt det standpunkt at han vil begå handlingen selv om gjerningsmomentet sikkert skulle foreligge.34 I svensk rett vil man formentlig si at dette indikerer at det aktuelle gjerningsmomentet ikke var noen relevant grunn for ham til å avstå.35

Likevel vil det langt fra alltid være slik at forsettlig uvitenhet om et faktum som er avgjørende for om en straffebestemmelse får anvendelse, medfører at overtredelsen blir forsettlig. I mange tilfeller vil det bare være tale om bevisst uaktsomhet. Asp, Ulväng og Jareborg nevner som eksempel den som heller en tønne med væske ut i en sjø. Han mistenker at tønnen inneholder et giftig stoff, men har valgt å holde seg uvitende om innholdet.36 Forfatterne mener at gjerningspersonen her ikke uten videre kan straffes for forsettlig giftspredning (BrB 13:7), men sier samtidig at bedømmelsen av om det foreligger likegyldighetsforsett eller bare bevisst uaktsomhet, kan falle annerledes ut ved en bestemmelse om vannforurensning.37

En formulering som etter det jeg kan forstå reelt vil være ganske treffende for begge lands rett, er at gjerningspersonen ved forsettlig å ha holdt seg uvitende om en faktisk omstendighet som er avgjørende for straffbarhet eller subsumsjon, har vist at han ville begå handlingen selv om denne omstendigheten sikkert skulle foreligge. Et godt eksempel er kuréren i narkotikasaker. Han forstår at han skal frakte narkotika, og har mistanke om (dvs. holder for mulig) at det dreier seg om et stort kvantum heroin, men vil verken vite hva slags stoff eller hvor stort kvantum det er tale om. Hvis han blir pågrepet, vil han da kunne hevde at selv om han forsto at det var narkotika i bilen, visste han ikke at det var heroin, og slett ikke et så stort kvantum. Han trodde – vil han si – at det dreide seg om et lite parti hasj. Både i Norge og i Sverige vil kuréren i slike tilfeller ikke sjelden bli dømt for forsettlig innførsel av heroin, i Norge på grunnlag av innvilgelsesforsett, og i Sverige på grunnlag av likegyldighetsforsett.

Min forståelse er altså at det i praksis er liten forskjell mellom det svenske likegyldighetsforsettet og det norske innvilgelsesforsettet. Bevistemaet i begge land er hva gjerningspersonen ville ha gjort i en situasjon han oppfatter som mulig, og i begge land er det avgjørende hvorledes gjerningspersonen har stilt seg til dette på handlingstiden.

Der norsk og svensk rett skiller lag, er den konkrete utformingen av dette vilkåret. I norsk rett kreves at gjerningspersonen positivt må ha besluttet at han vil begå handlingen selv om gjerningsmomentet sikkert skulle foreligge eller følgen sikkert vil inntre, mens det i svensk rett kreves at gjerningspersonen ikke anså gjerningsmomentet eller følgen som en relevant grunn til å avstå fra å begå handlingen. Realiteten i både den norske og den svenske måten å uttrykke forsettskravet på er imidlertid at gjerningspersonen på handlingstiden må ha tenkt på hva han ville gjøre hvis gjerningsmomentet sikkert forelå eller følgen sikkert ville inntre, og han må ha bestemt seg for å begå handlingen uansett.

Som Stigen påpeker,38 kan domstolen legge vekt på de samme momentene hvis bevistemaet er likegyldighet, som når bevistemaet er positiv innvilgelse, men

«uten å måtte konkludere med noe så sært som at tiltalte positivt har innvilget overtredelsen. Det vil gjøre slutningene rimeligere. Det er for eksempel rimeligere å slutte fra hensynsløs adferd at gjerningspersonen har stilt seg likegyldig til overtredelsen enn at vedkommende har positivt innvilget den.»

Jeg er enig i dette. Preget av fiksjon er således mindre ved den svenske regelen, og bevistemaet er enklere å forholde seg til. Det er lettere å konstatere at gjerningspersonen har tenkt på hva han ville gjøre hvis situasjonen hadde vært slik at gjerningsmomentet sikkert forelå eller følgen sikkert ville inntre, og at han stilte seg likegyldig til dette, enn at han traff en positiv beslutning om at han ville begå handlingen selv om det skulle være slik.

Det norske kravet om beslutning eller standpunkt leder tanken i retning av at det må ha skjedd en overveielse, dvs. at gjerningspersonen må ha vurdert for og mot og deretter truffet en avgjørelse om hva han ville han gjort. I det virkelige liv foregår det sjelden slik. Ofte handler lovbryteren raskt og impulsivt, og det kan være uklart hva han egentlig forsto og tenkte i den aktuelle situasjonen. Hvis man med standpunkt mener overveid beslutning, kan konstatering av dette derfor lett fremstå som en fiksjon.

Etter gjeldende rett kreves imidlertid ikke en slik overveid beslutning.39 Det bevismessige grunnlag for å konstatere at gjerningspersonen bevisst har tatt det standpunkt at han ville begå handlingen selv om gjerningsmomentet sikkert skulle foreligge eller følgen sikkert ville inntre, vil i praksis som oftest være en slutning fra hans likegyldighet, dvs. fra det faktum at gjerningspersonens standpunkt på handlingstiden var at eksistensen av gjerningsmomentet eller følgens inntreden uansett ikke ville endret hans handlingsvalg.

Etter det jeg kan se, blir resultatet for alle praktiske formål derfor stort sett det samme etter begge lands rett. Den svenske måten å uttrykke forsettsformen på, med fokus på likegyldighet, har imidlertid en pedagogisk fordel. Det er lettere å forklare meddommere et krav om likegyldighet og hva dette innebærer, enn et vilkår om at gjerningspersonen i en oppkavet situasjon må ha truffet en positiv beslutning. I praksis er det særlig utfordrende å skulle forklare innvilgelsesforsettet på en oversiktlig og lettfattelig måte i rettsbelæringen til en lagrette, men akkurat denne utfordringen forsvinner når lagretten blir erstattet med en meddomsrett.40

6. Avslutning – konklusjon

Når realiteten stort sett blir den samme med det norske innvilgelsesforsettet og det svenske likegyldighetsforsettet, tenker jeg at den pedagogiske fordelen med å rette fokuset mot (den bevisste) likegyldighet bør gis gjennomslag i måten vi beskriver denne forsettsformen på, også i norsk rett. Beslutningen om å ville begå handlingen uansett, som nå står sentralt i den norske formuleringen av innvilgelsesforsettet, blir da innbakt i eller utledet av likegyldigheten.

Stigen har dessuten rett når han anfører at et likegyldighetsforsett vil være mer treffsikkert enn et forsett basert på positiv innvilgelse:41

«Et likegyldighetsforsett vil ramme mer treffsikkert enn et eventuelt forsett basert på positiv innvilgelse. Det som gjør noen risikohandlinger spesielt straffverdige er nettopp gjerningspersonens likegyldighet; at vedkommende hensynsløst setter sin interesse i å foreta handlingen foran interessen som straffebudet skal beskytte. Et likegyldighetsforsett spør ikke etter ett deskriptivt kjennetegn, men lar domstolene foreta en mer sammensatt og normativ vurdering hvor et bredt spekter av momenter som er relevante for straffverdigheten kan trekkes inn.»

Legaldefinisjonen i straffeloven § 22 første ledd bokstav c består av to elementer:

Gjerningspersonen må på handlingstiden 1) ha holdt det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen (risikoelementet), og 2) ha valgt å handle selv om dette skulle være tilfellet (innvilgelseselementet).

Innvilgelseselementet består igjen av to komponenter: Gjerningspersonen må på handlingstiden for det første ha tenkt på hva han ville gjøre dersom den – for ham hypotetiske – situasjon at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen sikkert skulle foreligge, og for det andre må han ha tatt det standpunkt at han også i en slik situasjon ville begå handlingen.

Det er den siste komponenten som etter mitt syn med fordel kan omformuleres i retning av at gjerningspersonen må ha stilt seg likegyldig til gjerningsmomentet eller følgen.

Likegyldighet må da presiseres slik at hans holdning på gjerningstiden var slik at eksistensen av gjerningsmomentet eller følgens inntreden ikke ville ha noen betydning for hans handlemåte; han ville begått handlingen uansett. Hvis han i stedet bestemmer seg for å ta sjansen på at gjerningsmomentet ikke foreligger og derfor begår handlingen, opptrer han bevisst uaktsomt, men ikke forsettlig.

Etter min mening ligger også denne måten å uttrykke innvilgelsesforsettet på, selv om den ikke er vanlig i norsk rett, innenfor ordlyden i definisjonen i straffeloven § 22 første ledd bokstav c. Men med det tydelige krav både i lovforarbeidene og i rettspraksis om at gjerningspersonens valg om å handle må ha form av en positiv beslutning om å ville begå handlingen selv om gjerningsmomentet sikkert skulle foreligge eller følgen sikkert vil inntre, kan en slik omlegging neppe skje ad tolkingsvei; det må en lovendring til.

En annen sak er at uansett om man velger innvilgelse eller likegyldighet som forsettets nedre grense, er bevisbedømmelsen vanskeligere enn rettsanvendelsen.

1Takk til kolleger i Borgarting lagmannsrett som har lest gjennom og gitt tilbakemeldinger på utkastet til artikkel. Takk også til den anonyme fagfellen for nyttige kommentarer. Artikkelen er altså fagfellevurdert.
2Om dette temaet viser jeg også til Jo Stigen, «Forsettets nedre grense – dolus eventualis eller hva?», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2010, side 573–636.
3Se f.eks. Rt. 2015 side 1124 avsnitt 9.
4Rt. 1980 side 979.
5Jf. Stigen, op.cit., side 576.
6Jf. Stigen, op.cit., side 576.
7Avsnitt 11.
8I avsnitt 90.
9NOU 2002: 4 side 225.
10Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 117–118.
11Innst. O. nr. 72 (2004–2005).
12Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 397.
13Se gjennomgangen i Matningsdal, Straffeloven. Alminnelige bestemmelser – kommentarutgave, side 196–199.
14Som er sitert ovenfor.
15Asp, Ulväng og Jareborg, Kriminalrättens grunder (andra upplagan, 2013), side 291.
16Asp, Ulväng og Jareborg, op.cit., side 291.
17Op.cit., side 292.
18Se NJA 2011 side 563
19Op.cit., side 292.
20NOU 1992: 23 side 117. Straffelovkommisjonen hadde da ombestemt seg. I sin tidligere utredning NOU 1983: 57 anbefalte kommisjonen at dolus eventualis ikke burde godtas som forsett. I delutredning VII (NOU 2002: 4) som inneholdt utkast til alminnelig del i den nye straffeloven hadde kommisjonen igjen ombestemt seg. Som nevnt i punkt 2 ovenfor, foreslo flertallet i Straffelovkommisjonen nå at skyldformen dolus eventualis ikke skulle videreføres.
21Se NJA 2011 side 563 avsnitt 13 i HDs domsgrunner.
22Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 426 (spesialmotivene til § 22).
23Se nærmere Asp, Ulväng og Jareborg, op.cit., side 298, om dette.
24Ibid.
25I NJA 2004 side 176, som er sitert ovenfor, sies det slik: «Det avgörande är således att förverkligandet av effekten eller förekomsten av omständigheten, vid gärningstillfället inte utgjorde ett för gärningsmannen relevant skäl för att avstå från gärningen.»
26Stigen, op.cit., side 631.
27Ibid.
28Asp, Ulväng og Jareborg, op.cit., side 291.
29Se f.eks. Andenæs, Alminnelig strafferett, 6. utgave ved Rieber-Mohn og Sæther, side 237–239.
30Avsnitt 10 i HDs domsgrunner.
31Her refereres til NJA 2004 side 176.
32Andenæs, op. cit., side 237. I en eldre utgave av boken (2. rev. utgave (1974) side 231–232) skriver Andenæs i tillegg om dette eksempelet på forsett: «Når kjøperen sørger for å holde seg i uvitenhet, viser dette at selve den omstendighet at tingen er tyvegods, ikke holder ham tilbake, så lenge han tror han har et påskudd så han kan unngå straff.»
33Se Straffelovkommisjonen i NOU 1992: 23 side 117–118 der dette eksempelet brukes.
34Sml. Rt. 2001 side 58 der Høyesterett uttaler på side 61–62: «Hvor gjerningspersonen bevisst har latt være å skaffe seg opplysninger for ikke å gå glipp av unnskyldningen ‘god tro’, snakker man om bevisst uvitenhet. Bevisst uvitenhet er ikke alene tilstrekkelig til å konstatere forsett. For at en gjerningsperson som bevisst har latt være å skaffe seg opplysninger, skal kunne dømmes for en forsettlig handling, må det finnes bevist at han har tatt en beslutning om å gjennomføre handlingen selv om vedkommende gjerningsmoment skulle foreligge. Som uttalt i Rt-1991-600, kan en slik beslutning anses tatt selv om avgjørelsestemaet ikke har fremstått som helt klart i gjerningspersonens bevissthet. Når en gjerningsperson har valgt å holde seg i bevisst uvitenhet, vil det i dette valget ofte ligge en sterk bevispresumsjon for at han har regnet med muligheten av resultatet, og som han ved å foreta handlingen legger for dagen at han har akseptert. Men dette er bevisvurdering som hører under lagretten i en lagrettesak.»
35Men heller ikke i svensk rett er bevisst uaktsomhet i seg selv tilstrekkelig til å konstatere forsett, jf. pkt. 3 ovenfor.
36Asp, Ulväng og Jareborg, op.cit., side 300.
37I norsk rett oppstår ikke spørsmålet på samme måte ettersom straffeloven § 239 om allmennfarlig forgiftning også omfatter uaktsom overtredelse. Straffeloven § 240 om alvorlig miljøkriminalitet rammer både forsettlig og grovt uaktsom overtredelse, mens skyldkravet i straffebestemmelsen i forurensningsloven er simpel uaktsomhet, jf. forurensningsloven § 78.
38Stigen, op.cit., side 631–632.
39Sml. Rt. 1991 side 600 som er sitert ovenfor.
40Lov 16. juni 2017 nr. 58 om endringer i straffeprosessloven mv. (oppheving av juryordningen). Se Prop. 79 L (2016–2017) og Innst. 310 L (2016–2017). Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2018, men overgangsreglene gjør at det blir lagrettesaker i lagmannsrettene også det meste av 2018.
41Stigen, op.cit., side 635.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon