Thomas Quick-sakene – åtte domfellelser som ble åtte frifinnelser – har ridd både det svenske og det norske rettssystemet i mange år. (Jeg foretrekker å omtale Sture Bergwall, som er hans egentlige navn, som Thomas Quick. Det var som Quick han tilsto drapene han ble domfelt for. Og det var i Quick-perioden norsk politi og påtalemyndighet var inne i saken.)

Etter at cirka 10 års tung, vanedannende medisinering på Säters sykehus ble avsluttet, trakk Quick sine tilståelser. Dette er vel dokumentert av Hannes Råstam i boken Fallet Thomas Quick (2012). Etter flere gjenåpningsprosesser i Sverige ble han frikjent i samtlige saker. Frikjennelsene bygde ikke utelukkende på hans tilbaketrekning av tilståelsene, men også på nye bevis / tvil om bevis i samtlige saker.

Tre av domfellelsene gjaldt drap på norske jenter: Trine Jensen (17 år), Gry Storvik (23 år) og – det mest omtalte – Therese Johannessen (9 år).

Rettsprosessene i Sverige har vært gjenstand for en omfattende gransking, som resulterte i SOU 2015:52 Rapport från Bergwallkommissionen, der Tor Langbach deltok fra Norge.

Mer eller mindre parallelt med den svenske granskingen oppnevnte riksadvokaten en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å gjennomgå den norske påtalemyndighetens og politiets behandling av de tre norske sakene. I 2015 la arbeidsgruppen fram sin enstemmige rapport Norsk politi og påtalemyndighets behandling av straffesakene mot Sture Bergwall – Hva kan vi lære? (Riksadvokatens publikasjoner nr. 3/2015).

For den opplyste samtalen er det en ulempe at rapporten er så omfattende. 535 sider er altfor mye tekst. Rapporten inneholder mange – meget interessante og reflekterte, men ikke nødvendige – digresjoner. Hvis omfanget har hindret lesningen av den, så er det synd fordi rapporten er meget viktig, ikke bare hva gjelder påvisning av feil i tilknytning til Quick-saken, men også fordi den inneholder observasjoner og læringspunkter av betydning utover selve saken. Jeg vil påstå at rapportens observasjoner og momenter av generell karakter muligens er av større viktighet enn Quick-tilknytningen.

Metoden for situasjonsbeskrivelsen slik den er presentert i rapporten, er både ambisiøs og overbevisende. Det store antallet intervjuer og publiseringen av utdrag fra dokumenter styrker argumentasjonen for læringspunktene.

En meget interessant observasjon som kan leses ut fra rapporten, er hvordan den svenske og den norske etterforskningen sviktet på forskjellige måter. Den svenske SOU 2015:52 trekker fram at etterforskningen ble ukritisk tilpasset Quicks personlighet, at det var mangel på objektivitet i flere ledd, at det ble gjort individuelle valg som ikke var forankret i etablert metode, og at det burde vært flere statsadvokater inne i prosessen. Den norske rapporten peker mer på systemfeil enn på individuelle feil: mangel på kvalitetssikring, ukritisk tilpasning/tillit til «den svenske modellen» og herunder for lite skepsis til de svenske kollegenes valg av taktikk og metode.

Arbeidsgruppens vektlegning av metodisk bevissthet i etterforskningen er viktig. Som de skriver, dreier det seg ikke om å stole eller ikke stole på norsk politi- og påtalemyndighet, men om å gjøre jobben sin på en normal/metodisk korrekt måte.

Fordi bevisene i en konkret straffesak vurderes med tanke på en eventuell tiltale, er det ikke nok «[å] kunne stole på politiet» (s. 505). I et bevisvurderingsperspektiv er det som regel ikke det relevante spørsmålet. «Politimyndighetens [og påtalemyndighetens] rolle i bevisvurderingen er den samme uavhengig av om etterforskeren er til å stole på eller ikke» (s. 505). I Quick-sakene har det vist seg at den uheldige overskyggingen fra Sverige har spredd seg til øverste påtalemyndighet, via norske etterforskere. Her dreier det seg ikke om å stole på eller mistro svenskene, eller norske etterforskere, men om å gjøre den kvalitetssikrende kontrollen i alle ledd. Her bør man benytte rettspsykologiens sentrale skille mellom pålitelighet (= korrekthet) og troverdighet (= godt inntrykk). Det er ikke nok at etterforskeren er troverdig i sin vurdering av bevisene.

Rapportens læringspunkter er samlet opp og presentert i kapittel 15 på en pedagogisk måte. Det som står om notoritet, er stort sett selvfølgeligheter, men som sviktet i de norske Quick-sakene. Ifølge rapporten ble det tatt mange etterforskningsgrep uten tilstrekkelig notoritet, som regel initiert av svenskene (og ofte muntlig og uten at det var klart om innspillene kom fra svenske polititjenestemenn eller den svenske påtalemyndigheten). I all etterforskning er det viktig med notoritet, men i unike saker er det ekstra viktig. Her kan nevnes både det svenske Anna Lindh-drapet og Palme-drapet som begge er «unike» saker der man ikke «fulgte boka». I hastesaker kan administrative krav på notoritet virke som en hindring. Men de norske Quick-sakene var egentlig ikke hastesaker. Therese-saken ble en «hastesak» på grunn av at den svenske påtalemyndigheten hadde foretatt forhåndsberammelse av saken bare en drøy måned (mars/april 1998) etter at den norske statsadvokaten hadde tatt ut siktelse (februar 1998) mot Thomas Quick (s. 69). Arbeidsgruppen sammenfatter situasjonen slik at «norsk påtalemyndighet var fastlåst i en situasjon hvor de selv ikke kunne bestemme hvor lang tid de trengte til saksbehandlingen» (s. 50). Med en slik «overstyring» av den norske saken måtte det bli høyt tempo i den norske etterforskningen med mange muntlige beskjeder fra de svenske etterforskerne. Slik sitatet ovenfor viser, ble saksbehandlingen hos den norske riksadvokaten skadelidende fordi «[s]aken haster meget» (s. 49). Dette førte til at «[d]et fins så godt som ingen dokumentasjon på hvem som besluttet hva under etterforskingen og på samarbeidsmøtene» (s. 68). Og det forelå for eksempel ingen «formelle rettsanmodninger fra norsk eller svensk side i saksdokumentene» (s. 68).

Det framgår av rapporten at norsk politi/påtalemyndighet ikke alltid hadde «hånda på rattet». Det «svenske presset» har overstyrt. For eksempel styrte den svenske etterforskeren avhørssituasjonen rundt Quick «og bestemte det meste selv, ʻhan eide Thomas Quick’» (s. 71). Dette var fremmed for de norske etterforskerne, som uansett ikke fikk gjort noe med «eierskapet». For eksempel så man utfordringene ved at Quick var syk og at han samtidig med etterforskningen gikk i terapi, «men dei kunne ikkje gjere noko med det» (s. 127). Det hjalp ikke at de norske etterforskerne hadde «innvendinger til avhørssituasjonen» (s. 506). Det var til og med så ille at norske henvendelser om å få avhøre Quick eller bistå under avhørene, med få unntak, ble avvist av svenskene (s. 506). Faktum er at ingen avhør i Therese-saken er foretatt av norske etterforskere. Dette førte altså til at verken de norske etterforskerne eller riksadvokaten hadde mulighet til å kontrollere avhørene.

På påtalenivå «var det den svenske statsadvokaten […] som styrte etterforskningen og bestemte» (s. 71).

Den reelle organiseringen og samhandlingen under etterforskningen hadde på mange måter fellestrekk med det som nå kalles en felles etterforskningsgruppe, Joint Investigation Team (JIT). Etter år 2000 åpner det europeiske politisamarbeidet for samarbeid gjennom JITs. Ordningens rettslige grunnlag er 2000-konvensjonen artikkel 13. Ved implementeringen av 2000-konvensjonen i norsk rett i 2013 ble politiloven § 20a endret, bl.a. slik at det ble åpnet for at utenlandsk tjenesteperson kan delta i felles etterforskningsgrupper, felles politioperasjoner eller på annen måte utføre tjenestehandlinger i Norge (Prop. 97 LS (2011–2012) s. 48–50; se også Ingvild Bruce i TfS 4/2015). JITs er etterforskningsgrupper satt opp for en bestemt tidsperiode for etterforskning av en bestemt sak med medlemmer fra politi og påtalemyndighet i alle involverte land. Slik regulering på dette nivå fantes ikke da etterforskningen av de tre norske sakene pågikk.

Arbeidsgruppens konkrete læringspunkter til dette (s. 87) er at

  • samhandling med andre lands myndigheter må dokumenteres, for eksempel i form av rettsanmodning. Se forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker 14. des. 2012, nr 1227 kap. 2.

  • etterforskingsskritt på norsk territorium må være underlagt norske myndigheter. Det kreves en etterforskningsplan og loggføring over etterforskingsskritt.

  • samarbeidsmøter med andre land dokumenteres med skriftlige referater. Hvis det tas beslutning om etterforskingsskritt må det klart fremgå hvem som fatter beslutningene og hva det gjelder.

Hva gjelder bruk av sakkyndighet, har bevisstheten om mandatets betydning og kvalitetssikring av sakkyndigrapporter m.m. økt. Det svenske eierforholdet til Quick-sakene førte til at norsk kvalitetssikring av sakkyndigheten ikke alltid ble kvalitetssikret av Den rettsmedisinske kommisjonen (DRK), slik den burde ha blitt. For eksempel mottok DRK professor Holcks rapport vedrørende beinanalyse «drøye tre uker etter at dommen i Theresesaken var falt» (s. 309).

Håndteringen av de antatte beinrestene i Therese-saken tilsvarer neppe dagens krav. Sakkyndige Holck, spesialist på brente bein, mottok ikke på noe tidspunkt noe skriftlig mandat. Regler om dette ble senere inntatt i straffeprosessloven i 2010, § 142a. Mangelen på mandat gjør at man i dag ikke vet hva hans oppdrag egentlig var.

Arbeidsgruppen peker på en ukritisk/altfor tillitsfull holdning til Holcks uttalelser. Hans konklusjon om at «de omtalte funnene […] etter all sannsynlighet [er] knokkelbiter fra et menneske, trolig et ungt individ mellom 5 og 15 år» (s. 310), ble ikke satt spørsmålstegn ved på tross av at det på tidspunktet for Holcks undersøkelse «ikke fantes metoder som entydig kunne avklare om det dreide seg om bein fra et menneske eller et dyr» (s. 310).

På den annen side fulgte man ikke Holcks forslag om videre undersøkelser, men slo seg til ro med hans foreløpige konklusjoner.

Under temaet bruk av sakkyndighet vil jeg også framholde arbeidsgruppens forslag om

  • at en bør vurdere standardiserte konklusjonsgrader – for eksempel betydningen av begrepet «sannsynlighet» – som er felles for alle typer sakkyndige (s. 326).

  • standardisering av mandat for rettsmedisinsk sakkyndige i volds- og drapssaker. «Et standardisert mandat kan bidra til at saksforholdet blir bedre opplyst, og til å ivareta objektiviteten» (s. 456).

I juli 2017 publiserte riksadvokaten «Riksadvokatens vurderinger, videre oppfølgning og pålegg» (RA 2015/01617-020).

Riksadvokaten legger i det alt vesentlige til grunn arbeidsgruppens beskrivelse av behandlingen av de tre norske Quick-sakene, og konklusjonen om at norsk politi og påtalemyndighet ikke i tilstrekkelig grad lyktes i å realisere ambisjonen om en selvstendig og kritisk vurdering av bevismaterialet.

Årlig obligatorisk opplæring av alle påtalejurister og etterforskere, blant annet i bruk av etterforskningsplan, står sentralt i oppfølgingen av rapporten. Det samme gjelder føring av saksbehandlingslogg for å sikre bedre notoritet, klarere ansvarsforhold og tydeligere beslutningsprosesser ved internasjonalt samarbeid, samt en forsterket fagledelse fra statsadvokatene.

Riksadvokaten påpeker at mye har skjedd på etterforskningsfeltet siden Quick-sakene på 1990-tallet. Fra rapporten siteres: «norsk politi [har] allerede tatt flere nødvendige teoretiske og metodiske grep for å forebygge de underliggende årsakene til at Bergwall ble dømt» (s. 500).

Samtidig noterer riksadvokaten at de fleste av læringspunktene i rapporten er gjenkjennbare fra tidligere rapporter om straffesaker som har endt med uriktig avgjørelse (f.eks. Fritz Moen-rapporten, NOU 2007: 7). Dette innebærer selvkritikk. Det er «et tankekors at til dels samme type feil og svakheter ved straffhåndteringen er påpekt i tidligere rapporter» (s. 5). Riksadvokaten konkluderer her med at norsk politi og påtalemyndighet foreløpig ikke har lykkes godt nok med å følge opp tidligere foreslåtte tiltak på en måte som løfter etterforskningsfaget.

Arbeidsgruppens rapport er en påminnelse om hvor sentralt objektivitetskravet er for å unngå justisfeil. Her framholdes at bevisvurderinger må gjøres på en strukturert måte, der opplysningene i saken aktivt vurderes i lys av hypoteser om mulige alternative hendelsesforløp som ikke impliserer straffeskyld for den mistenkte: «Hypotesebruk kan være et effektivt verktøy for å unngå psykologiske prosesser – så som beslutningsfeller, gruppetenking, tunnelsyn mv – som utfordrer etterlevelsen av objektivitetskravet» (s. 11). Her er etter- og videreutdanning sentralt. Riksadvokaten peker også på at for statsadvokatene er formidling av oppdatert kunnskap om hvordan kognitive forenklingsstrategier påvirker bevisvurderingen, sentralt.

En del tiltak er allerede gjennomført (se f.eks. riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv, 1/2017), noen er foreslått (se Påtaleanalysen NOU 2017: 5), og noen er på vei (se 20 tiltak i Handlingsplan for løft av etterforskningsfaget, 2016).

Samlet sett vil nok Etterforskningsløftet og prosjekter som politiarbeid på stedet, felles straffesaksinntak og innføring av fag- og opplæringsansvarlige i politidistriktene i noen grad kunne bidra til å nyttiggjøre seg de læringspunktene rapporten framhever. Det dreier seg imidlertid ikke bare om lover, rundskriv og teori, men også om implementeringen av disse, samt kultur og riktige holdninger på alle nivåer. Arbeidsgruppen framholder at den største utfordringen er hvordan påtalemyndigheten skal etterleve læringspunktene i praksis, hvordan de skal «operasjonaliseres».

Eksempelvis skriver arbeidsgruppen om forebygging av justisfeil: «Kjennskap til litteraturen er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig. Kunnskapen om justisfeil må internaliseres og forstås. Uten slik innsikt vil det ta lengre tid å utvikle systemer som forebygger dem» (s. 488).

Det kan tilføyes at Ivar Fahsing i en ny doktorgradsavhandling, The Making of an Expert Detective: Thinking and Deciding in Criminal Investigations (2016), peker på behovet for mer standardisert etterforskning i Norge. I England og Wales ble det i 2005 introdusert standardiserte metoder. For å få etterforske grov voldskriminalitet må den enkelte politietterforsker sertifisere seg innenfor Professionalizing Investigation Programme. Dette innebærer en mer standardisert arbeidsmåte samt en tydeligere profesjonalisering av etterforskerrollen. Jamfør arbeidsgruppens vektlegging av metodisk bevissthet i etterforskning. Fahsings studie viser at de britiske etterforskerne presterte nesten dobbelt så bra som den norske gruppen ved etterforskning av to fiktive saker. Flertallet av de norske etterforskerne låste seg til en initial hypotese om hvem som var skyldig, og klarte bare i unntakstilfeller å lage nye etterforskningsscenarier – også der det ble oppfordret til det. Ikke bare i tilknytning til lærdommer fra Quick-sakene, men også generelt kan den engelske og walisiske modellen være noe å undersøke nærmere.

Det kan dessuten være grunn til å spørre om det er behov for mer gjennomgripende tiltak enn de foreslåtte om man vil komme manglende objektivitet og tunnelsyn til livs. Manglende objektivitet knytter seg til enkeltpersoners feilvurderinger. Slike utslag av subjektivitet kan motvirkes gjennom bevisstgjøring om ulike fallgruver. Men kanskje er det også på tide å diskutere om det er behov for sterkere ekstern kontroll. Den som har jobbet lenge med en sak, ser ikke så lett sin egen forutinntatthet, og viktige saker kan ha godt av et friskt blikk før det treffes påtaleavgjørelse. Hvordan slik kontroll best kan gjennomføres, berører bl.a. diskusjonen om hvor tett påtalemyndigheten bør være på den løpende etterforskningen, og i siste instans grunnleggende spørsmål om organiseringen av politi og påtalemyndighet.