Boken er en utgivelse av Thomas Horns doktoravhandling, innlevert for bedømmelse i juni 2015 og forsvart ved offentlig disputas i november samme år. Jeg var ved den anledning opponent. Temaet for boken er bruk av utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte som en tilleggsrestriksjon til varetektsfengsling, det som kalles for fullstendig isolasjon. I norsk rett er dette bare tillatt der fare for bevisforspillelse er benyttet som fengslingsgrunnlag. Lovgrunnlaget for dette tvangsmidlet er straffeprosessloven § 186a. Det blir påpekt i innledningen at omfanget av bevisforspillelsesisolasjon i Norge er oppsiktsvekkende stort, og temavalget er begrunnet i den internasjonale kritikken som har vært reist mot praksis på dette punktet. Boken gir en grundig og perspektivrik analyse av argumenter som taler for begrensning av bruk av fullstendig isolasjon som tvangsmiddel, og gir et vektig bidrag til en rettspolitisk debatt om bruk av tvangsmidler i Norge. Nedenfor redegjør jeg først for bokens innhold og deretter for styrker og svakheter i det rettspolitiske prosjektet.

Temaet bevisforspillelsesisolasjon blir belyst i stor bredde gjennom 25 kapitler inndelt i fem bolker. I den innledende bolken (kapittel 1–3) blir det redegjort for bokens formål og metodiske fundament. Hovedmålet er «å bidra med grundigere analyse og refleksjon, slik at lovgiver kan treffe mer reflekterte valg om reglene om fullstendig isolasjon i varetekt» (s. 20), og avhandlingens metode er karakterisert som «rettspolitisk». Forfatteren redegjør i kapittel 3 for betydningen av valget av en rettspolitisk fremfor rettsdogmatisk tilnærming til temaet for teksten.

I andre, tredje og fjerde bolk behandles tre ulike perspektiver. Andre bolk (kapittel 4–7) forfølger et historisk perspektiv, og formålet er «rettshistoriske observasjoner som kan gi bedre grunnlag for en rettspolitisk vurdering av dagens regler om fullstendig isolasjon i varetekt» (s. 93). Det er særlig kapittel 4, som behandler perioden fra slutten av 1700-tallet frem til og med vedtagelsen av någjeldende straffeprosesslov i 1981, som bidrar til en slik kontekstualisering. Av dette kapitlet fremgår det blant annet at det har vært en vedvarende spenning mellom lov og praksis på feltet, og at praksis har hatt en tendens til å overstyre loven. Det fremgår også at begrunnelser for isolasjon som tidligere har vært oppfattet som legitime, slik som moralsk smitte, tilståelsespress og tilpasning til egen forklaring, er blitt endret på regelplanet uten at det er helt klart at praksis har klart å følge med. Det fremgår også at skjønnsrommet for dommeren er bekymringsverdig vidt.

Tredje bolk (kapittel 8–15) tar for seg menneskerettssystemet som kilde for rettspolitiske argumenter. Her diskuterer forfatteren vekten av ulike typer av menneskerettslige rettskilder og klargjør hvordan disse rettskildene kan bidra til den offentlige diskursen om hvordan lovgivningen om fullstendig isolasjon kan eller bør utformes. Det trekkes et hovedskille mellom det som betegnes som «harde forpliktelser» (kapittel 9–12), og «myke kilder» (kapittel 13–14). De harde kildene som behandles, er forpliktelser som gir uttrykk for uskyldspresumsjonen, vern mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling, og vern av den personlige frihet. Betegnelsen «myke kilder» er en fornorskning av «soft law»-instrumenter som ikke er juridisk forpliktende for statene. Ved behandlingen av myke kilder får forfatteren frem at det utenfor minstestandardene for menneskerettslig vern ligger rettspolitiske føringer av betydning for hvordan norsk lovgivning om bevisforspillelsesisolasjon bør utformes. Forfatteren påpeker at de myke kildene stiller langt strengere krav til rettens begrunnelse for anvendelse av et slikt tvangsmiddel enn de harde kildene. Et eksempel som blir fremhevet, er at Den europeiske torturforebyggingskomiteens standard om «the fullest possible reason for the decision» tilsier at norsk lovgivning på en annen måte enn i dag må sikre at retten foretar en «tilstrekkelig grundig vurdering av om fullstendig isolasjon er ʻstrengt nødvendig’» (s. 300).

Fjerde bolk (kapittel 16–23) har tittelen «Risikovurderingen» og må oppfattes som bokens hoveddel. Risikoperspektivet blir presentert som en syntese av historiens lærdom, som er presentert i andre bolk, og drøftelsen av de menneskerettslige rettskildene som er presentert i tredje bolk (s. 304), der forfatteren har påvist at de myke kildene gir føringer for risikovurderingen som må ligge til grunn for anvendelse av bevisforspillelsesisolasjon. Som bakgrunn for risikoperspektivet er det gitt en nokså omfattende teoretisk redegjørelse for risikovurderinger generelt, som ikke står i noen direkte sammenheng med perspektivene i andre og tredje bolk, men som bygger på beslutningsteoretiske og psykologiske perspektiver. Om det teoretiske fundamentet for risikoperspektivet hadde vært presentert tidligere og i en mer konsentrert form, ville boken kunnet få en mer helhetlig form.

I det innledende kapittel 16 i fjerde bolk viser forfatteren stor praktisk innsikt og forståelse når han argumenterer seg frem til en mulig grunnstruktur eller «modell» for en lovtekst (s. 332–333). Modellen gir en langt mer detaljert styring av dommerskjønnet ved beslutninger om bevisforspillelsesisolasjon enn dagens lovtekst i strpl. § 186a, og gir dessuten uttrykk for det prinsipielle utgangspunkt at «[d]en fengslede har rett til fellesskap med andre innsatte». Modellen blir lansert som «én mulig modell», og det blir sagt at «[a]mbisjonen er bare å illustrere hvordan strukturen i en lovtekst vil kunne reflektere den innfallsvinkel til risiko- og sannsynlighetsvurderinger» som forfatteren ellers har gjort rede for.

I de øvrige kapitlene i fjerde bolk underbygges behovet for en lovtekst som detaljstyrer dommeratferden og som hever terskelen for bruk av bevisforspillelsesisolasjon i forhold til i dag, blant annet ved en nærmere analyse av lovvilkårene i dagens lovtekst og rettspraksis knyttet til denne. Her får forfatteren frem at praksis i dag har et nokså ensidig fokus på sannsynlighetsaspektet (muligheten for at bevis kan bli forspilt), og at konsekvensaspektet (behovet for å hindre bevisforspillelse) i for liten grad tas i betraktning. Dette fører til at det treffes avgjørelser om isolasjon som ikke er «strengt nødvendige». Argumentasjonen om at det er uheldig at «reell risiko» og «sannsynlighetsovervekt for at siktede skal søke å utnytte muligheten for bevisforspillelse» blir ansett som selvstendige og tilstrekkelige vilkår for bruk av fullstendig isolasjon, er overbevisende. Det samme gjelder argumentasjonen for en mer omfattende og integrert risikovurdering der disse momentene inngår. Forfatteren peker dessuten på at gjeldende rett bygger på et sannsynlighetsbegrep «som ikke reflekterer beslutningsgrunnlagets kvalitet» (s. 469). Beslutninger om bevisforspillelsesisolasjon vil regelmessig treffes på et tidspunkt under etterforskning der faktum i svært liten grad er avklart, slik at det vil knytte seg stor usikkerhet til det faktiske beslutningsgrunnlaget. Forfatteren viser at det ikke bare er mulig, men gode grunner for å innrette lovteksten på en annen måte enn i dag, slik at den tar høyde for den lave kvaliteten på beslutningsgrunnlaget, for eksempel ved å benytte modellen som er presentert i boken.

I femte bolk (kapittel 24–25) trekker forfatteren sammen trådene og tydeliggjør sin diagnose av problemet med overforbruk av fullstendig isolasjon i norsk rett i dag: Det er behov for en detaljstyrt atferdsregulering av dommerne som skal treffe beslutningen om hvorvidt påtalemyndighetens krav om fullstendig isolasjon av en tiltalt for å forhindre bevisforspillelse skal etterkommes. Slik detaljstyring må skje i lovs form, og endringsbyrden for problemet ligger dermed hos lovgiver. Forfatterens hovedanliggende er behovet for en mer prinsipielt orientert og detaljert veiledning til den risikovurdering dommerne må foreta. Det blir avslutningsvis pekt på at en viss aksept av risiko for at bevis kan bli forspilt, er nødvendig. Det blir dessuten pekt på at det er mulig å begrense bruk av fullstendig isolasjon ved lovendringer som tar tak i flere sider enn risikovurderingen. Det er for eksempel mulig å skjerpe kravet til strafferamme ved fengsling og fullstendig isolasjon. Et annet alternativ for å begrense bruken er å sette absolutte forbud mot bruk av fullstendig isolasjon i andre tilfeller enn overfor barn, som for eksempel mentalt syke. Forfatteren ser også kort på alternative tiltak til fullstendig isolasjon (delvis isolasjon, «samsitting» etc.), tiltak for å motvirke belastningen av isolasjon, og på tiltak for å motvirke misbruk av fullstendig isolasjon, for eksempel til å oppnå tilståelse.

Når boken avsluttes med at det «aller viktigste er likevel at lovgiver gir klare signaler om at man eventuelt ønsker å redusere bruken av fullstendig isolasjon, og at det er et vedvarende fokus mot dette» (s. 501–502, uthevet her), kan det vel konstateres at forfatteren er svært tilbakeholden og forsiktig i sin formulering av rettspolitiske standpunkter. Det kan hevdes at det rettspolitiske siktemålet om å bidra med analyse og refleksjon som kan gi lovgiver grunnlag for å treffe mer reflekterte valg, kunne vært bedre tjent med en mindre tilbakeholden og diplomatisk talsmann enn Horn. På den annen side etterlater den konkrete modellen på side 333 liten tvil om hva Horn vil anbefale lovgiver å gjøre, og det kan konstateres at den diplomatiske innpakningen av budskapet ikke har vært til hinder for at budskapet er blitt hørt. Horns prosjekt har allerede satt spor etter seg i lovgivningsprosessen som er iverksatt for å realisere en ny straffeprosesslov. I NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov finner vi formulert et forslag til § 15-2 (Restriksjoner under pågripelse og fengsling. Isolasjon) som tydelig har tatt preg av Horns doktoravhandling. Bestemmelsen inneholder blant annet et strafferammekrav på 2 års fengsel for å kunne treffe beslutning om fullstendig isolasjon, og det er uttrykkelig presisert at «[f]are for at mistenkte tilpasser sin egen forklaring, skal ikke tas i betraktning ved vurderingen».

Horn har foreløpig ikke vunnet gehør for å lovfeste det prinsipielle utgangspunkt at «[d]en fengslede har rett til fellesskap med andre innsatte». En av grunnene til dette kan være den nokså ensidige innretningen av argumentasjonen i boken for å begrense bruk av fullstendig isolasjon i norsk rett. Spørsmålet om behovet for bruk av bevisforspillelsesisolasjon, og om slik tvangsmiddelbruk er et effektivt virkemiddel for å oppnå formålet, blir kort omtalt på side 56–60. En forklaring på at Horn faktisk vil akseptere at fullstendig isolasjon kan være et «strengt nødvendig» tiltak, får vi imidlertid ikke.

Det faktum at boken er en doktoravhandling som anvender en annen metodisk tilnærming enn rettsdogmatikken, og er skrevet med en bevissthet om at arbeidet skal bedømmes av fagfeller som vitenskapelig prestasjon, har antakelig bidratt til at det rettspolitiske prosjektet i boken fremstår som noe vingestekket i formen. Horn understreker at legitimitetsgrunnlaget for de standpunkter og anbefalinger som gis, er «vitenskapens legitimitetsgrunnlag», men synes ikke å ha noen tillit til at dette grunnlaget kan være tilstrekkelig til å gi anbefalinger i form av imperativer til lovgiver.

Om Horn selv er forsiktig med å gi kraftfulle rettspolitiske signaler til lovgiver, skal han ha honnør for å løfte frem de myke menneskerettslige rettskildene som gjør dette. Uttalelsen fra FNs spesialrapportør om at bruk av isolasjon i 15 dager eller mer bør forbys av alle land, løftes eksempelvis frem som et «kraftfullt rettspolitisk signal om at varighet ut over 14 dager bør unngås» (s. 267). Ved omtalen av de myke menneskerettslige kildene pekes det videre på at disse kildene «gir klare føringer for hvilke vilkår som bør stilles for bruk av fullstendig isolasjon, og dermed for hvordan loven bør utformes innenfor det handlingsrom lovgiver har» (s. 269).

Analysen i fjerde bolk av risikovurderingen må fremheves som et særlig verdifullt og praktisk anvendelig tilskudd til den rettspolitiske diskusjonen om bruk av fullstendig isolasjon ved risiko for bevisforspillelse. Svakhetene i dagens regelverk fremstår som åpenbare, og forslagene til løsning er konstruktive og realiserbare. Om argumentene fra de menneskerettslige rettskildene som er løftet frem i tredje bolk, blir fremført med enda større tyngde i årene som kommer, kan fotavtrykkene fra Horn i den nye straffeprosessloven komme til å bli mer markerte enn det Straffeprosesslovutvalget har lagt opp til.

Det rettspolitiske prosjektet blir formidlet i et tilgjengelig og klart språk. Boken kan anbefales til fagfeller innenfor og utenfor akademia. Den er særlig lesverdig for dem som praktiserer dagens regelverk om bevisforspillelsesisolasjon og for dem som på en eller annen måte har innflytelse på hvordan regelverket om bruk av fullstendig isolasjon skal utformes i den nye straffeprosessloven.