Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Gjenbruk av forklaringer fra første instans ved behandling av bevisanker i de skandinaviske land1

Lagmann

Hans-Petter Jahre, cand.jur. i 1980, er lagmann ved Borgarting lagmannsrett hvor han har vært dommer siden 2009. Han har tidligere blant annet arbeidet i Justisdepartementet, Lovavdelingen, og vært advokat, førstestatsadvokat og ass. riksadvokat. Han har også vært medlem av flere utredningsutvalg, senest Straffeprosessutvalget som hadde som mandat å utarbeide forslag til ny straffeprosesslov (NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov).

I artikkelen sammenliknes reglene om bevisførsel ved fullstendig anke i lagmannsretten i Norge, i landsretten i Danmark og i hovrätten i Sverige, og dette knyttes til forslagene i Straffeprosessutvalgets utredning NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Et av de mest kontroversielle forslagene fra utvalget er at videoopptak av tiltaltes og vitnets forklaring i tingretten som hovedregel skal spilles av i lagmannsretten for helt eller delvis å tre i stedet for muntlig og direkte avhør. Norge er det eneste landet i Skandinavia som ikke har noen notoritet om hva tiltalte og vitnene har forklart i første instans. Videre er Norge det eneste av landene i Skandinavia hvor ankeforhandlingen ved bevisanke er en fullstendig repetisjon av behandlingen i første instans. Forfatteren konkluderer med at Straffeprosessutvalgets forslag om gjenbruk og supplerende bevisførsel på en god måte balanserer de motstående hensyn.

Nøkkelord: ankeforhandling, opptak, bevisumiddelbarhet, kontradiksjon

1. Innledning. Problemstilling

Straffeprosessloven § 331 første ledd bestemmer at ved anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet (såkalt fullstendig anke eller bevisanke) «foretas en fullstendig ny behandling av saken så langt den er henvist». Dette innebærer at for den eller de tiltaleposten(e) ankesaken gjelder, skjer all bevisførsel på ny for lagmannsretten.

Prinsippet om bevisumiddelbarhet er gjennomført fullt ut også i lagmannsretten, jf. straffeprosessloven § 296 første ledd, som etter henvisningsbestemmelsen i § 327 første ledd også gjelder ved ankeforhandlingen i lagmannsretten. Således må alle vitnene, som har forklart seg før både for politiet og i tingretten, møte på ny i lagmannsretten og forklare det samme enda en gang. Etter hvert som tiden går, svekkes verdien av en vitneforklaring. Vitnenes forklaringer i lagmannsretten er mindre tidsnære enn de var for politiet og i tingretten, og er derved som utgangspunkt svakere bevis. Dessuten må det sies å være lite hensynsfullt overfor vitnene at de må forklare seg flere ganger i retten om det samme. Rettsapparatet viser liten respekt for vitnenes tid. I tillegg og ikke minst kan det være en stor følelsesmessig belastning for et vitne å måtte forklare seg på ny i en ankesak. Særlig gjelder dette for fornærmede i alvorlige saker om volds- eller seksuallovbrudd.

Selv om bevisumiddelbarhet og muligheten til kontradiksjon er ansett som viktige rettssikkerhetsgarantier for tiltalte, kan man spørre om det er nødvendig eller hensiktsmessig å gjenta all bevisførsel i lagmannsretten ved bevisanke. I så måte er det tankevekkende at Norge er alene i Skandinavia om en slik fremgangsmåte.

Formålet med denne artikkelen er å redegjøre for og sammenlikne reglene om bevisførsel ved fullstendig anke i lagmannsretten i Norge, i landsretten i Danmark og i hovrätten i Sverige, og å knytte dette til forslagene i Straffeprosessutvalgets utredning.23 Et av de mest kontroversielle forslagene fra utvalget er at videoopptak av tiltaltes og vitnets forklaring i tingretten som hovedregel skal spilles av i lagmannsretten4 for helt eller delvis å tre i stedet for muntlig og direkte avhør.5

I punkt 2 nedenfor redegjør jeg for gjeldende rett i Norge, i punkt 3 og 4 vil jeg omtale hovedpunktene i henholdsvis dansk og svensk rett og i punkt 5 kommer en kort presentasjon av forslaget fra Straffeprosessutvalget. Til slutt vil jeg (i punkt 6) trekke noen konklusjoner.

2. Gjeldende rett i Norge

2.1 Utgangspunktet – det er ikke noe å gjenbruke fra tingretten

I Norge er det ingen notoritet om hva tiltalte og vitnene forklarer i tingretten. Det gjøres ikke opptak av forklaringene, og det følger av straffeprosessloven §§ 18–20 om hva rettsboken skal inneholde at forklaringer som avgis under hovedforhandling, som hovedregel heller ikke skal protokolleres. Protokollasjon av forklaringer under hovedforhandling skjer bare i de spesielle tilfeller som er regnet opp i straffeprosessloven § 21 første ledd.

I de fleste tilfeller foreligger det derfor ikke annen informasjon om forklaringene i tingretten enn de notatene som rettens medlemmer, aktor, forsvarer og eventuell bistandsadvokat gjør til eget bruk under hovedforhandlingens gang. Det er imidlertid nokså vanlig i tingrettene at retten tar inn i domsgrunnene et resymé av forklaringene til tiltalte og de viktigste vitnene.6

Straffeprosessloven § 23 gir Kongen adgang til å gi regler om opptak av rettsforhandlinger. Slike regler er gitt ved forskrift 15. november 1985 nr. 1911 om lydopptak ved rettens behandling av en straffesak. Forskriften § 6 bestemmer at under hovedforhandling i tingrett og i lagmannsrett kan lydopptak av forhandlinger foretas «når retten finner grunn til det». Videre er det i samme paragraf gitt regler om fremgangsmåten ved opptak og en hjemmel for Justis- og beredskapsdepartementet til å bestemme at det skal foretas lydopptak ved særskilt utpekte domstoler. Et slikt prøveprosjekt ble gjennomført ved noen domstoler i årene 1997–2001.7

Det forekommer også, særlig i større og mer langvarige saker, at en av aktørene, oftest påtalemyndigheten, gjør lydopptak. Dette er det adgang til idet forbudet mot opptak i domstolloven § 131a ikke rammer private opptak.8 Som regel ber aktøren på forhånd om rettens tillatelse til å gjøre opptak, noe retten innvilger. Retten forutsetter da gjerne at opptaket også gjøres tilgjengelig for motparten. Det hender dessuten at retten bestemmer at opptaket skal vedlegges rettsboken.

Det hører med i bildet at tvisteloven har regler om at parts- og vitneforklaringer under hovedforhandling i sivile saker skal tas opp, jf. tvisteloven § 13-7 første ledd. Dette gjøres imidlertid ikke i praksis, fordi domstolene mangler utstyr; se unntaket fra opptaksplikten i § 13-7 annet ledd bokstav b. Snart 10 år etter tvistelovens ikrafttredelse har domstolene ennå ikke blitt tilført nødvendige midler for å iverksette ordningen.

2.2 Bruk av opptak gjort av partene

Utgangspunktet er at vitnene skal forklare seg direkte for den dømmende rett, jf. straffeprosessloven § 296 første ledd. Tidligere forklaringer kan som hovedregel bare brukes til konfrontasjon overfor det møtende vitnet. Vilkårene for å kunne konfrontere tiltalte eller et vitne med hans eller hennes tidligere forklaring er at det enten er motstrid mellom det tiltalte eller vitnet nå sier, og det han eller hun tidligere har forklart, eller at tiltalte eller vitnet sier at han eller hun ikke husker eller nekter å forklare seg, jf. straffeprosessloven § 290 (for tiltalte) og § 296 annet ledd (for vitner).

Hvis vitnet ikke møter, kan forklaringen bare leses opp såfremt muntlig avhør ikke er mulig eller vil medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift, jf. straffeprosessloven § 297 første ledd. Denne bestemmelsen må tolkes i lys av og i samsvar med kravet i EMK artikkel 6 nr. 1 om rettferdig rettergang og artikkel 6 nr. 3 bokstav d om retten til kontradiksjon. Opplesningsadgangen er derfor snevrere enn lovens ordlyd skulle tilsi.9

Straffeprosessloven § 300 bestemmer at lydopptak av en forklaring som tidligere er avgitt i saken, kan tillates brukt som bevis dersom vilkårene for opplesing foreligger eller retten for øvrig finner grunn til det. Selv om loven sier «lydopptak», gjelder bestemmelsen også opptak med lyd og bilde.10 Retten gis ved formuleringen «retten for øvrig finner grunn til» en vid skjønnsmessig adgang til å bruke opptaket. Begrunnelsen for dette er at forklaringen anses å være sikret på en særlig betryggende måte. Retten kan se og høre alle spørsmål og svar og observere hvorledes svarene fremkommer, om den avhørte er usikker eller tar forbehold, osv. De nyanser som lett kan bli borte når en forklaring nedtegnes i en rapport, vil fremgå av opptaket.

Helt fritt står retten imidlertid ikke. I Rt. 2003 side 1511 uttaler Høyesterett at § 300 må ses i sammenheng med lovens alminnelige bestemmelser om bevisførsel, og at grunnprinsippet er at bevisførselen skal foregå umiddelbart for den dømmende rett.11 Således kan lydopptak ikke erstatte avhør av viktige vitner under behandling av skyldspørsmålet i ankeinstansen.12 Når vitnet ikke møter og forklarer seg muntlig for den dømmende rett, må § 300 anvendes i lys av det alminnelige krav til forsvarlig saksbehandling. Sentralt står her kravet til forholdsmessighet som er nedfelt i straffeprosessloven § 297. Ved den vurdering som må foretas av om det er forsvarlig og forholdsmessig å unnlate å føre et vitne direkte for lagmannsretten, vil det være et moment at det dreier seg om et lydopptak som gir et annet og bedre bilde av det som har foregått, enn en vanlig protokollasjon.13

Lagmannsrettens fellende dom ble opphevet. Saken gjaldt et meget alvorlig forhold. Videre var vitnet helt sentralt. Vitnet hadde dessuten kjent adresse slik at han forholdsvis enkelt kunne finnes og føres direkte for den dømmende rett. Et særskilt moment i saken var at vitnets forklaring i tingretten var ny sammenliknet med de forklaringer han tidligere hadde gitt i saken.14

Hvis det foreligger et opptak, hører det også under rettens skjønn etter § 300 å ta stilling til hvorledes opptaket eventuelt skal brukes, dvs. om det bare skal tillates brukt til konfrontasjon ved motstrid eller som supplement, eller om opptaket skal spilles av først og partene deretter kan stille supplerende spørsmål.

Straffeprosessutvalget antar at bestemmelsen i straffeprosessloven § 331 siste ledd, jf. nærmere om denne under punkt 2.3 nedenfor, kan anvendes analogisk på eventuelle opptak av forklaringer fra tingretten. I så fall blir adgangen til avspilling – der ingen av partene har begjært nytt avhør – noe videre for lagmannsretten etter § 331 siste ledd enn det som for øvrig gjelder etter § 300.15

2.3 Bruk av tingrettens gjengivelse av forklaringer i domsgrunnene

Ved fullstendig anke bestemmer straffeprosessloven § 331 siste ledd:

«Det som er gjengitt i rettsboken av forklaringer avgitt av vitner eller sakkyndige for tingretten, kan foruten i de tilfelle som er nevnt i §§ 296 og 297, leses opp såfremt ingen av partene har begjært ny avhøring.»

Bestemmelsen ble foreslått av To-instansutvalget16 og hadde sammenheng med utvalgets forslag om en omfattende ordning med protokollasjon av forklaringer under hovedforhandlingen. Dette forslaget ble imidlertid ikke vedtatt. Som nevnt i punkt 2.1 ovenfor, følger det av straffeprosessloven §§ 18–20 om hva rettsboken skal inneholde at forklaringer som avgis under hovedforhandling, som hovedregel ikke skal protokolleres. Protokollasjon av forklaringer under hovedforhandling skjer bare i visse bestemte tilfeller, jf. straffeprosessloven § 21 første ledd. I praksis nedtegnes forklaringer som avgis under hovedforhandlingen, bare i svært begrenset utstrekning, og bestemmelsen i § 331 siste ledd har derfor liten praktisk betydning.17

Bestemmelsene om opplesning av forklaringer i § 290 for tiltalte, § 296 for møtende vitner og § 297 for vitner som ikke møter, gjelder for forklaringer «i rettsbok eller politirapport». Selv om domsgrunnene formelt ikke er en del av rettsboken, må et forklaringsresymé i dommen etter min mening prosessuelt likestilles med gjengivelse i rettsbok eller politirapport og kunne brukes til konfrontasjon på samme måte som angitt i disse bestemmelsene.18 Fra dette utgangspunktet må det gjøres to modifikasjoner. For det første gjelder at dersom vitnet ikke møter i lagmannsretten, men var til stede i tingretten og der ble eksaminert av aktor og forsvarer, kan forklaringen, hvis den er det eneste eller et avgjørende bevis mot tiltalte, bare leses opp dersom «forklaringen og spørsmålsrunden for tingretten på en etterviselig måte kan opplyses under lagmannsrettsbehandlingen».19 For det andre: Hvis ingen av partene har krevd nytt avhør av vitnet, bør straffeprosessloven § 331 siste ledd kunne anvendes analogisk på forklaringssammendrag i domsgrunnene på samme måte som ved opptak.20 Hvis noen av partene mener sammendraget er uriktig eller ufullstendig på et punkt av betydning for saken, må man regne med at de krever nytt avhør. Betenkelighetene ved å bruke sammendraget er således små når ingen av partene har krevd nytt avhør.

I lagrettesaker21 kompliseres bildet av straffeprosessloven § 362 siste ledd som fastsetter at inntil lagrettens kjennelse foreligger, skal som regel bare slutningen av den påankede dom leses opp. Det må imidlertid antas at også i slike tilfeller kan forklaringssammendraget i tingrettens domsgrunner brukes til konfrontasjon ved avhøret av tiltalte eller et møtende vitne.22

2.4 Tilrettelagte avhør

Straffeprosessloven § 239 regulerer når tilrettelagt avhør skal foretas. Det vanligste typetilfellet er avhør av barn under 16 år som vitne (fornærmet) i straffesak om seksuallovbrudd. Når det er tatt slikt avhør, og vitnet fortsatt er under 16 år ved hovedforhandlingen, bestemmer straffeprosessloven § 298 at videoopptak av avhøret trer i stedet for personlig forklaring. Det samme gjelder selv om vitnet har fylt 16 år, med mindre det av hensyn til siktedes rett til kontradiksjon er nødvendig at vitnet avgir personlig forklaring under hovedforhandlingen.23 Hvis retten kommer til at vitnet må forklare seg personlig under hovedforhandlingen, kan retten beslutte at forklaringen skal gis som supplement til avspilling av videoopptaket fra det tilrettelagte avhøret.24

Der det foreligger et tilrettelagt avhør, er således regelen at dette gjenbrukes både ved hovedforhandling i tingretten og ved ankeforhandling i lagmannsretten, slik at vitnet slipper å møte i retten. Når vitnet har fylt 16 år, har retten likevel, som nevnt, en begrenset adgang til å tillate nytt eller supplerende avhør. Retten skal treffe sin avgjørelse etter «en samlet vurdering av hensynet til siktedes rett til kontradiksjon, hensynet til vitnet og hensynet til sakens opplysning».25 Avgjørelsen av om vitnet skal avgi personlig forklaring under hovedforhandlingen, må retten treffe så tidlig som mulig under saksforberedelsen.26

2.5 Kort oppsummering

Utgangspunktet er at spørsmålet om gjenbruk av de forklaringer som tiltalte og vitnene har avgitt i tingretten, normalt ikke vil oppstå i lagmannsretten fordi disse forklaringene verken er sikret ved opptak eller protokollasjon. Det finnes da ingen forklaring fra tingretten som det er mulig å gjenbruke.

Der det unntaksvis foreligger et opptak, kan dette antakelig spilles av og tre i stedet for muntlig og direkte forklaring for lagmannsretten dersom ingen av partene krever nytt avhør, jf. straffeprosessloven § 331 siste ledd anvendt analogisk. Ved nytt avhør i lagmannsretten kan opptaket iallfall brukes til konfrontasjon, jf. straffeprosessloven § 300. Retten kan i et slikt tilfelle antakelig også bestemme at opptaket skal spilles av først, og at det deretter kan stilles supplerende spørsmål.

Hvis tingretten i sine domsgrunner har tatt inn resyméer av forklaringene til tiltalte og de viktigste vitnene, kan disse brukes til konfrontasjon på samme måte som forklaringer i rettsbok eller politirapport, jf. straffeprosessloven § 290 (tiltalte) og § 296 (vitne). Hvis vitnet ikke møter, kan resyméet leses opp hvis vilkårene i straffeprosessloven § 297, tolket i lys av EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d, er oppfylt. Hvis ingen av partene har krevd nytt avhør av vitnet, bør straffeprosessloven § 331 siste ledd kunne anvendes analogisk også på forklaringssammendrag i domsgrunnene.

Vitner som har forklart seg ved tilrettelagt avhør, står i en særstilling. Det tilrettelagte avhøret foretas under etterforskingen, og som hovedregel gjenbrukes dette både ved hovedforhandlingen i tingretten og ved ankebehandling i lagmannsretten. Vitnet slipper derfor å møte og forklare seg på ny i retten, jf. straffeprosessloven § 298.

3. Hovedtrekk i den danske ordningen

3.1 Nedtegning av forklaringer i byretten (første instans)

I byretten foretas lydopptak av de forklaringer som avgis under hovedforhandling, jf. retsplejeloven (rpl.) § 711 stk. 1. Rettens leder kan imidlertid bestemme at det ikke skal gjøres opptak,27 eller at det skal være videoopptak istedenfor lydopptak.28 Hovedregelen om opptak gjelder bare i byretten (første instans), og den gjelder bare for forklaringene, ikke for hovedforhandlingen for øvrig.

Hovedregelen er at opptakene ikke skrives ut, og at forklaringene heller ikke gjengis i rettsboken29 eller i dommen.30 Forklaringenes innhold vil da bare fremgå av domsgrunnene i den utstrekning retten bruker disse som ledd i sin begrunnelse.

Utskrift av opptak foretas bare i de tilfeller som listes opp i rpl. § 712 stk. 1. De viktigste situasjonene i praksis er der aktor eller forsvarer ber om det, f.eks. som ledd i arbeidet med å vurdere om byrettens dom skal ankes,31 og der dommen blir anket.32 Retsplejeloven § 712 stk. 1 bestemmer at ved slik etterfølgende protokollering «optages indholdet i retsbogen». Det er således ikke tale om en dialogutskrift, men et resymé som dommeren utarbeider på grunnlag av opptaket. Ved anke blir byrettens rettsbok med resyméet av forklaringene ettersendt til landsretten.

Hvis det ikke gjøres opptak, skal forklaringens hovedinnhold protokolleres i rettsboken.33 Dette er aktuelt i de sakene der rettens leder i byretten har bestemt at det ikke skal foretas opptak, og i de tilfeller der opptaksregelen ikke gjelder (typisk ved avhør utenfor hovedforhandling og ved forklaringer som avgis under ankeforhandling i landsretten).

Både ved byrettens protokollat etter rpl. § 710 og når innholdet i et lydopptak skal refereres etter rpl. § 712, gjelder at gjengivelsen skal ha et omfang og en detaljeringsgrad som dekker det forventede eller mulige behov ved ankebehandlingen.34

Da ordningen med lydopptak kom i 2010, gjorde den straffesaksbehandlingen i byrettene mer effektiv ved at dommeren slapp å bruke tid på å referere alle forklaringer i alle saker i rettsboken eller i dommen. Og hvis partene ikke krevde utskrift av lydopptaket, og dommen heller ikke ble anket, slapp dommeren også å skrive forklaringssammendrag i rettsboken i ettertid. Grunnlag for dommen var da dommerens notater fra hovedforhandlingen.

3.2 Bruk av forklaringene fra byretten ved fullstendig anke til landsretten

Som det går frem under punkt 3.1 ovenfor, er situasjonen ved fullstendig anke til landsretten at det foreligger resyméer av alle forklaringer som tiltalte og vitner har avgitt under hovedforhandlingen i byretten. Disse resyméene fremgår av byrettens dom eller rettsbok (eller begge steder).

Ved fullstendig anke følger det av rpl. § 917 stk. 1 at det skal finne sted «en fuldstændig ny hovedforhandling» for landsretten. Likevel begynner man ikke helt forfra. Både ved tiltaltes forklaring og vitneforklaringer leses først opp for tiltalte eller vitnet det resyméet av vedkommendes forklaring som er inntatt i den påankede dom eller i rettsboken, jf. rpl. § 921a. Etter opplesningen spør rettens leder tiltalte eller vitnet om det oppleste er et dekkende resymé av det som ble forklart i byretten. Hvis vedkommende har innvendinger mot resyméet, kan han eller hun redegjøre for hva som har blitt uriktig referert eller ikke har kommet med i referatet. Deretter kan aktor og forsvarer stille supplerende spørsmål.

Det er ikke en absolutt plikt å lese resyméet fra byretten før forklaring gis i landsretten. Unntaksvis kan bevissituasjonen ligge slik an at vitnet (f.eks. fornærmede i en voldtektssak) bør avhøres helt forfra, og da kan dette gjøres. Retten skal varsles på forhånd hvis aktor eller forsvarer vil kreve at avhøret gjennomføres på denne måten, jf. rpl. §§ 837 og 839.

Vitnene innkalles bare på ny til landsretten hvis aktor eller forsvarer vil stille supplerende spørsmål. Hvis ingen av partene har bedt om nytt avhør, kan forklaringen fra byretten leses opp uten at vitnet møter, jf. rpl. § 923. Etter lovforarbeidene er formålet med denne bestemmelsen å forenkle bevisførselen i landsretten «således at indkaldelse af tidligere førte vidner i videst mulig omfang undlades, og forklaringerne afgivet til brug for sagen i 1. instans i stedet dokumenteres ved oplæsning i landsretten af dom eller retsbogsudskrift».35

I praksis er det likevel slik at de fleste av vitnene fra hovedforhandlingen i byretten blir kalt inn på ny i landsretten for å avgi supplerende forklaring. Retsplejeloven § 923 er et unntak fra hovedregelen om fullstendig ny behandling i rpl. § 917. Sentrale vitner må derfor avhøres på ny i landsretten. Praksis i anklagemyndigheten er at vitner innkalles for å forklare seg på ny i) når forklaringens innhold strider mot tiltaltes forklaring og det har betydning for sakens utfall at vitneforklaringen tillegges vekt, ii) når sentrale punkter i saken krever utdypende forklaring fra vitnet, iii) når forklaringen er avgjørende for identifisering av gjerningsmannen, og iv) når forklaringen er nødvendig for å vurdere nye påstander og anførsler.36 Hovedområdet for bevisførsel ved dokumentasjon etter rpl. § 923 er således forklaringer fra vitner som har forklart seg om mindre viktige punkter i saken, og hvor forklaringen dessuten er entydig.

Partene har adgang til å føre nye vitner ved behandlingen av en fullstendig anke i landsretten, jf. rpl. § 922. Disse avhøres selvsagt forfra ettersom det her ikke er noe resymé å lese opp.

Ordningen med lydopptak, som er omtalt i punkt 3.1 ovenfor, ble innført i 2010. Den er ment å være fleksibel, men det er ikke meningen at den skal svekke prinsippet om umiddelbar bevisførsel i landsretten.37

Selve lydopptaket spilles ikke av ved ankeforhandlingen, og lydfilen følger heller ikke med saken til landsretten. Etter det jeg har fått opplyst, arkiveres alle lydopptak sentralt ved retten i Bornholm.

Også i dansk rett er det regler om tilrettelagte avhør bl.a. av barn, se rpl. § 745e. Avhøret tas opp på video, og avspilling av dette trer i stedet for personlig forklaring i retten. Dette gjelder både ved hovedforhandlingen i byretten, jf. rpl. § 872, og ved ankeforhandling i landsretten, jf. rpl. §§ 917 jf. 872.

4. Hovedtrekk i den svenske ordningen

Den svenske rettergangsordningen ble vesentlig endret ved reformen «En modernare rättegång» (EMR), der lovendringene trådte i kraft 1. november 2008. Det er redegjort nærmere for denne reformen i utredningene fra Juryutvalget38 og Straffeprosessutvalget.39

I Sverige er ankebehandlingen en overprøving av tingsrättens behandling, ikke en fullstendig ny prøving av saken (omprøving). I lovforarbeidene uttales:40

«Det anses därför sedan länge att instansordningen skall bygga på en funktionsfördelning mellan de olika nivåerna i domstolsorganisationen och att tyngdpunkten i rättskipningen skall ligga i första instans (se t.ex. prop. 1992/93:216 s. 28). Med tyngdpunkten i rättskipningen i första instans bör hovrättens uppgift framför allt vara att granska de tingsrättsavgöranden som överklagas och rätta eventuella felaktigheter.

[…]

Förfarandet i hovrätten bör därför inriktas på en granskande överprövning av tingsrättens avgörande, inte på en omprövning.»

Et vesentlig element i reformen var bedre utnyttelse av moderne teknologi, og lyd- og bildeopptak av alle avhør i tingsrätten er nå i utgangspunktet obligatorisk, jf. rättegångsbalken (RB) 6 kap. 6 § første ledd første punktum. Unntak krever særlige grunner, og annet ledd bestemmer at dersom det ikke gjøres lyd- og bildeopptak, skal forklaringen dokumenteres ved lydopptak. Hvis forklaringen antas å ha betydning i saken, skal den også skrives ned.

I ankeforhandling for hovrätten skal muntlig bevisførsel som hovedregel skje ved avspilling av videoopptak av forklaringer i tingsrätten, jf. RB 35 kap. 13 § annet ledd annet punktum. Det gjelder også tiltaltes forklaring.

Begrunnelsen for å begrense umiddelbar bevisførsel til behandlingen i første instans var i hovedsak at vitner og fornærmede skulle slippe å forklare seg på ny, ankedomstolens overprøvende funksjon og effektivitetshensyn. Det ble også antatt at ordningen ville ivareta hensynet til saksopplysning bedre enn direkte bevisførsel for hovrätten:41

«Minnet hos vittnen och andra som skall höras kan ha försvagats efter förhöret i tingsrätten. Dessutom finns en risk för att vittnet vid förhöret i hovrätten mer strävar efter att minnas vad han eller hon sagt vid tingsrättsförhöret än vad som verkligen inträffat. Till detta kommer risken för att vittnen och andra som hörts har utsatts för påtryckningar efter förhöret i tingsrätten.

Intresset av att hovrätten skall ha bästa möjliga underlag för sitt avgörande kan alltså inte anses innebära att ett omförhör mer allmänt skulle vara att föredra. Ett vittnesmål i tingsrätten, som lämnas i närmare anslutning till den aktuella händelsen än berättelsen i hovrätten, ger i många fall ett bättre uttryck för vittnets verkliga iakttagelser och därmed ett bättre underlag för hovrättens avgörande än ett omförhör.»

Etter svensk rett kan supplement skje «endast om ytterligare frågor behöver ställas», jf. RB 35 kap. 13 § annet ledd annet punktum. I lovens forarbeider er det fremholdt at «hovrätten som huvudregel bör avstå från en förnyad bevisupptagning och grunda sitt avgörande på bevisning som läggs fram i form av en videoupptagning från förhöret i tingsrätten». Det synes å være tre situasjoner hvor unntaksregelen er tenkt å komme til anvendelse: Disse er (i) der vitnet skal forklare seg om nye bevistema, (ii) der det føres nye bevis for ankeinstansen som foranlediger tilleggsspørsmål, og (iii) dersom det er uklart hva personen har ment med sitt utsagn i tingsrätten.42 Riktignok legger Straffeprosessutvalget til grunn at det – til tross for de snevre rammene loven og forarbeidene legger opp til – i praksis har blitt etablert en nokså vid adgang til ny bevisførsel når partene begjærer det, men legger til at det har vist seg at partene og retten sjelden finner behov for nye avhør.43

Dersom det skal gis ytterligere forklaring for hovrätten, er hovedregelen at opptaket fra første instans spilles av først, jf. RB 36 kap. 16 § annet ledd siste punktum. Det hører under rettens skjønn å avgjøre om den som skal avgi forklaring, skal være til stede under avspillingen.

Juryutvalget og Straffeprosessutvalget vurderer den svenske ordningen helt ulikt. Juryutvalget er til dels svært skeptisk,44 mens Straffeprosessutvalget gjennomgående har fått et godt inntrykk.45 Noe av forskjellen mellom de to utvalgenes oppfatninger kan nok skyldes at ordningen i Sverige var nokså ny da Juryutvalget var der. Før Straffeprosessutvalget kom på besøk, hadde den «gått seg til» i noen år, blant annet ved at hovrättene oftere tillater supplerende avhør.

5. Straffeprosessutvalgets forslag

5.1 Opptak av forklaringene i tingretten

I utkastet til ny straffeprosesslov § 10-8 første ledd foreslås at politiforklaringer som hovedregel skal sikres med lyd- og bildeopptak, og i § 10-8 tredje ledd sies at rettslige forklaringer skal dokumenteres etter reglene i utkast til nye bestemmelser i domstolloven §§ 134 b og 134 c. Etter straffeprosessutvalgets forslag til ny § 134 b skal det tas opptak med lyd og bilde av forhandlingene i rettsmøter. Opptak kan bare unnlates utenfor hoved- og ankeforhandling, under befaring, og når det er umulig eller i vesentlig grad vanskeliggjort på grunn av teknisk svikt eller andre ekstraordinære forhold. Av utvalgets utkast til ny § 134 c følger at forklaringer i straffesaker skal føres inn i rettsboken dersom det ikke gjøres opptak etter § 134 b.

Som tidligere nevnt har også tvisteloven regler om at parts- og vitneforklaringer under hovedforhandling skal tas opp, jf. tvisteloven § 13-7 første ledd. Dette gjøres imidlertid ikke i praksis, fordi domstolene mangler utstyr, se unntaket fra opptaksplikten i § 13-7 annet ledd bokstav b.

Utkastet til § 134 b i domstolloven tilsvarer i hovedtrekk tvisteloven § 13-7. En viktig forskjell er at der tvisteloven sier «foretas opptak», er formuleringen i § 134 b «opptak med lyd og bilde». Opptaket skal inngå som en del av rettsboken.46 Det fremgår av spesialmotivene til bestemmelsen at unntaket fra opptaksplikten i § 134 b første ledd bokstav c for tilfellet der opptak er «umulig eller i vesentlig grad vanskeliggjort på grunn av teknisk svikt eller andre ekstraordinære forhold», ikke omfatter manglende utstyr.47 Dessuten følger det av utkastet til ny § 134 c i domstolloven, i motsetning til det som nå gjelder etter tvisteloven, at «i straffesaker skal forklaringer nedtegnes hvis det ikke gjøres opptak etter § 134 b».

Etter Straffeprosessutvalgets forslag vil det således alltid være notoritet om hva som blir forklart under hovedforhandlingen i tingretten, enten – og som hovedregel – i form av et videoopptak (lyd og bilde) eller iallfall i form av et protokollat.

5.2 Bruk av forklaringene fra tingretten ved ankeforhandling i lagmannsretten

Utkastet til ny straffeprosesslov § 10-9 annet ledd lyder slik:

«Lyd- og bildeopptak av en forklaring avgitt for retten eller i tilrettelagt avhør etter § 10-7 skal som regel spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for muntlig og direkte avhør når hensynet til forsvarlig saksopplysning ikke taler mot det. Ved vurderingen skal det særlig tas hensyn til partenes syn.»

Forslaget legger således opp til at ankeforhandlingen i stor utstrekning vil kunne baseres på opptak av forklaringer fra tingretten. Utvalget mener at gjenbruk i ankeomgangen av opplysningene fra behandlingen i tingretten vil kunne virke effektiviserende ved at vitner ikke trenger å møte til ankeforhandling, og ved at bevisførselen lettere kan konsentreres om tvistepunktene i saken.48 Dessuten vil indirekte bevisførsel for lagmannsretten i form av avspilling av lyd- og bildeopptak fra tingretten i mange tilfeller være mest sannhetsfremmende ettersom forklaringene da er mer tidsnære og det dessuten blir vanskeligere å tilpasse forklaringer underveis.

Forslaget legger likevel opp til at det kan stilles supplerende spørsmål i lagmannsretten. I spesialmotivene til § 10-9 fremholdes at en slik kombinasjon av forklaring direkte for retten og avspilling særlig vil være aktuelt når den forklaringen det er tale om å spille av, også inneholder elementer som er omstridte.49

Hvis det skal stilles ytterligere spørsmål, blir det en problemstilling hvilken fremgangsmåte man skal følge. Bør den tidligere avgitte forklaringen spilles av først, før vitnet

forklarer seg for retten, slik at vitnet deretter stilles supplerende spørsmål, eller bør den motsatte fremgangsmåten benyttes, det vil si at vitnet avhøres forfra, og at opptaket kun benyttes til konfrontasjon, sml. utkastet til § 10-9 tredje ledd bokstav a og b? Om valget av fremgangsmåte sier spesialmotivene til bestemmelsen at «ved uenighet ligger det til retten å avgjøre dette spørsmålet i medhold av ansvaret for saksstyring under hovedforhandlingen, selvfølgelig etter innspill fra partene, jf. utkastet § 35-1».50

Etter utkastet § 10-9 annet ledd annet punktum skal retten ved sin vurdering legge særlig vekt på partenes syn. Dette gjelder både ved vurderingen av om nytt avhør i lagmannsretten skal tillates, og ved vurderingen av om opptaket fra tingretten skal spilles av før vitnet forklarer seg, eller bare kunne brukes til konfrontasjon. I spesialmotivene fremholdes at «partenes syn» her i praksis særlig vil bety mistenktes syn. Partenes syn skal tillegges betydelig vekt i tvilstilfeller, noe som henger sammen med at et av hensynene bak kontradiksjon er å legge til rette for en prosess som innbyr til tillit.51

5.3 Ankeforhandling som omprøving eller overprøving?

Et grunnleggende spørsmål er hva en ankeforhandling egentlig skal være ved fullstendig anke. Skal den, som nå, være en helt ny prøving av skyldspørsmålet (såkalt omprøving),52 eller skal den, som i Sverige,53 være en etterkontroll (overprøving) av om tingrettens dom er riktig?

Bestemmelsen i straffeprosessloven § 331 første ledd om at det ved bevisanke foretas «en fullstendig ny behandling» av saken så langt den er henvist, er ikke videreført i utkastet til ny straffeprosesslov. I de alminnelige motivene punkt 6.5.4.5 uttaler utvalget:54

«Hvilket gjennomslag prinsippet om direkte bevisføring bør gis ved ankebehandlingen, beror i første omgang på hvilken rolle ankedomstolen skal ha. Utvalget mener at lagmannsretten prinsipielt sett, som etter gjeldende straffeprosesslov, skal kunne foreta en ny behandling av saken så langt den er tillatt fremmet, jf. også utkastet § 39-6 første ledd første punktum, som fastsetter at ʻ[a]nkeforhandling gjennomføres etter bestemmelsene om hovedforhandling’.

Samtidig bør ankebehandlingen i praksis i større grad enn i dag være en etterkontroll av tingrettens behandling og dom basert på begrunnelsen for anken, belyst ved tilgjengelig informasjon om saksbehandlingen og bevisføringen som har funnet sted. Å legge til rette for ankebehandling i form av overprøving og kontroll med tingrettensdom, fremfor en fullstendig repetisjon av behandlingen som i dag, er i tråd med den underliggende tanken bak lovutkastet § 30-1 første ledd, som fastsetter at retten skal ʻstyre saken for å oppnå en forsvarlig, konsentrert og effektiv behandling’.»

Videre sies i de alminnelige motivene punkt 20.4.3:55

«Utgangspunktet er at ankebehandlingen skal være forsvarlig og betryggende. Utvalget mener at gjeldende ankeordning i hovedsak bør videreføres. Det bør ikke legges opp til en ren etterprøving i anneninstansen. I straffesaker er det særlig viktig at ankereglene sikrer mot uriktige avgjørelser, og det bør således ved ankebehandlingen være mulighet til å rette opp feil begått i de lavere instanser.

Samtidig er det liten tvil om at dagens ankeordning er kostnadskrevende, særlig når anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og det er grunn til å stille spørsmål ved om dagens løsning med fullstendig ny behandling innebærer en rimelig balanse mellom rettssikkerhets- og effektivitetshensyn.

Etter utvalgets syn bør det i større utstrekning enn i dag legges til rette for at behandlingen i lagmannsretten blir konsentrert om sakens tvistespørsmål – rettslige og faktiske – for å unngå unødig gjentakelse av umiddelbar bevisføring og behandling av ubestridte temaer.

[…]

Videre er det unødig ressursbruk og en unødvendig belastning for vitner om alt skal måtte forklares om igjen under ankebehandlingen. Utvalget mener derfor at man bør la norsk straffeprosess nærme seg den svenske modellen ved å legge til rette for at bevis i større grad sikres i tingretten og gjenbrukes i lagmannsretten. Under behandlingen i ankeinstansen bør det dessuten være mulig å bygge på sider av tingrettens dom som ikke er omtvistet.»

Som sitatet viser, innebærer utvalgets forslag ikke et brudd med utgangspunktet om ny behandling, men en viss dreining i retning av at en ankebehandling i lagmannsretten skal være en overprøving av tingrettens avgjørelse.

Spørsmålet om ankebehandlingen skal være en omprøving eller overprøving av tingrettens dom, har for øvrig også en side til bestemmelsen i SP artikkel 14 nr. 5 om at enhver som er domfelt for en forbrytelse, skal ha rett til å få domfellelsen og straffutmålingen overprøvd av en høyere instans i overensstemmelse med lov. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette.

Her skal for øvrig nevnes at i tvisteloven, som ble vedtatt i 2005 og trådte i kraft 1. januar 2008, er det lagt til grunn at ankebehandlingen må konsentreres om det som er omtvistet og tvilsomt, og at den ikke skal være en full, ny behandling av den saken som stod for tingretten.56

6. Noen avsluttende observasjoner og vurderinger

6.1 Observasjon 1: Norge er det eneste landet i Skandinavia som ikke har noen notoritet om hva tiltalte og vitnene har forklart i tingretten.

Som det går frem av punkt 2 ovenfor om Norge og punkt 3 og 4 om henholdsvis Danmark og Sverige, er Norge det eneste av de skandinaviske land hvor det ikke er noen notoritet om hva som blir forklart i straffesaker under hovedforhandlingen i første instans. I Sverige tas forklaringene opp på video (lyd og bilde), mens det i Danmark skjer lydopptak.

Det er bred enighet om at dagens ordning der forklaringene som avgis under hovedforhandling i retten, ikke blir dokumentert på noen måte, er lite tilfredsstillende. I straffesaker har man hatt en prøveordning med lydopptak ved noen domstoler, og for sivile saker ble det for mer enn 10 år siden vedtatt bestemmelser i tvisteloven om opptak. Når opptak likevel ikke skjer, verken i straffesaker eller sivile saker, er årsaken manglende politisk vilje til å bevilge de beløp som trengs til utstyr i domstolene.

Notoritet kan også sikres ved at forklaringene blir protokollert, enten ved at dommeren dikterer til en protokollfører, eller ved at det dikteres direkte til rettsboken. En tredje variant er at dommeren skriver et resymé av forklaringen i etterkant av hovedforhandlingen hvis dette begjæres av en part, eller hvis dommen ankes, slik det gjøres i Danmark. Uansett fremgangsmåte er dette tidkrevende for den som skal protokollere. Hvis alle forklaringer under hoved- og ankeforhandling skal protokolleres, vil sakene ta betydelig lengre tid å gjennomføre. Konsekvensen blir at saksavviklingen forverres dramatisk hvis ikke domstolene blir tilført et betydelig antall nye dommere.

Etter min vurdering er det ikke aktuelt å fortsette med dagens ordning. Valget står da mellom å gi domstolene nødvendig utstyr eller å opprette et stort antall nye dommerstillinger. Det er ikke vanskelig å spå at de bevilgende myndigheter vil velge teknisk utstyr fremfor økt bemanning.

6.2 Observasjon 2: Norge er det eneste landet i Skandinavia hvor ankeforhandlingen ved fullstendig anke er en fullstendig repetisjon av behandlingen i tingretten

Som fremstillingen i punkt 3 og 4 ovenfor viser, er Norge det eneste landet i Skandinavia der bevisførselen ved fullstendig anke er en ren repetisjon av behandlingen i tingretten. Riktignok er utgangspunktet forskjellig i våre to naboland. I Danmark er utgangspunktet (som i Norge) at ankeforhandlingen er en fullstendig ny behandling av skyldspørsmålet, mens utgangspunktet i Sverige er at ankeforhandlingen skal være en overprøving av tingsrättens dom. Likevel er startpunktet ved ankeforhandlingen i begge land de forklaringene som tiltalte og vitnene har avgitt i første instans. I Sverige avspilles opptaket fra forklaringen i tingsrätten, og i Danmark leses resyméet av forklaringen i byretten. Deretter kan supplerende spørsmål stilles. I begge land er regelen at vitnet bare innkalles hvis det skal stilles supplerende spørsmål. I motsatt fall nøyer man seg med opptaket i Sverige og resyméet i Danmark. Forskjellen mellom de to landene er at supplerende spørsmål forekommer i større omfang i Danmark enn i Sverige. Dette har dels sammenheng med de forskjellige utgangspunktene for hva ankeforhandlingen skal være (overprøving eller omprøving), dels med ulikheter i prosesskulturen.

Forslaget fra Straffeprosessutvalget kan sies å være en slags mellomløsning57 ved at prinsippet om ny behandling fastholdes (som i Danmark), men samtidig slik at ankeforhandlingen i større grad enn i dag (som i Sverige) skal være en etterkontroll av tingrettens behandling og dom basert på begrunnelsen for anken, belyst ved tilgjengelig informasjon om saksbehandlingen og bevisførselen som har funnet sted. Det foreslås derfor (som i Sverige) at forklaringen i tingretten skal spilles av i lagmannsretten, og at opptaket som hovedregel skal tre i stedet for nytt avhør. Som i begge våre naboland skal vitnet bare innkalles på ny dersom det er behov for å stille supplerende spørsmål. Imidlertid følger det av motivene til utkastet at adgangen til å stille supplerende spørsmål skal være videre enn i Sverige.

6.3 Motstående hensyn

Jeg legger til grunn at det blir innført en ordning med opptak med lyd og bilde av hovedforhandlingen i tingretten, slik at spørsmålet er hvorledes disse opptakene bør brukes ved ankeforhandling i lagmannsretten. Alternativene er enten gjenbruk (avspilling) kombinert med en adgang til å stille supplerende spørsmål, slik utvalget foreslår, eller en videreføring av dagens ordning i straffeprosessloven §§ 290, 296 og 297 der tidligere forklaringer som hovedregel bare kan brukes til konfrontasjon.

Som tidligere nevnt, er de viktigste argumentene for utvalgets forslag at forklaringene for tingretten er mer tidsnære og derved som oftest bedre bevis enn nye forklaringer i lagmannsretten, samtidig som det er mer hensynsfullt overfor vitnene at de slipper å forklare seg om igjen om akkurat det samme. I de fleste tilfeller vil det også være tidsbesparende og derved bidra til en mer effektiv behandling av ankesakene hvis bevisførselen i lagmannsretten kan ta utgangspunkt i hovedforhandlingen i tingretten og ikke må gjennomføres helt forfra.

De viktigste mothensynene er prinsippene om bevisumiddelbarhet og kontradiksjon. Det har også vært anført at avspillingsformen kan virke passiviserende på lagmannsretten, særlig i omfattende saker hvor det er mange og lange forklaringer som skal spilles av. Hvis vitnet ikke er innkalt til å besvare supplerende spørsmål, mister lagmannsretten dessuten muligheten til å stille oppfølgingsspørsmål, og blir helt prisgitt kvaliteten på avhøret i tingretten.

Etter mitt syn har Straffeprosessutvalget rett i at forklaringene i tingretten i mange tilfeller vil være bedre bevis enn nye forklaringer for lagmannsretten, og at gjenbruk derfor bidrar bedre til sakens opplysning enn dagens ordning. Forklaringene i tingretten er mer tidsnære, og opptak gjør at det blir vanskeligere å tilpasse forklaringer underveis. Ved et opptak med høy teknisk kvalitet vil dessuten avspillingen kvalitetsmessig ligge tett opptil direkte vitneførsel.58 Jeg antar i tillegg at det i lagmannsretten vil bli mindre aktuelt å konfrontere tiltalte og vitner med deres tidligere politiforklaringer når man har opptak av den rettslige forklaringen i tingretten. I dag brukes politiforklaringene i stor utstrekning.

Videre tilsier hensynet til vitnene at de ikke innkalles til lagmannsretten for å forklare seg om igjen om akkurat det samme som de har forklart seg om i tingretten. Særlig er det viktig å spare fornærmede ved alvorlige volds- og seksuallovbrudd for den belastning det er å måtte forklare seg gjentatte ganger om overgrep.

Retten til kontradiksjon, nærmere bestemt retten til krysseksaminasjon, er en rettighet som det skal mye til for å fravike eller gjøre innskrenkninger i. Det er nær sammenheng mellom retten til krysseksaminasjon og prinsippet om umiddelbar bevisførsel ettersom vitnenes oppmøte og forklaring direkte for den dømmende rett legger til rette for kontradiksjon. Dette er utvilsomt tungtveiende hensyn, men etter mitt syn tilsier de ikke at det må være samme grad av bevisumiddelbarhet i lagmannsretten som i tingretten. Slik jeg ser det, er det i de fleste tilfeller tilstrekkelig at bevisumiddelbarhet og kontradiksjon er gjennomført fullt ut under hovedforhandlingen i tingretten.

De tilfeller der gjenbruk ikke er tilstrekkelig, ivaretas etter min mening godt ved utvalgets forslag om at vitnene kan innkalles til og eksamineres også i lagmannsretten når det er behov for å stille supplerende spørsmål. På denne måten kan ufullstendigheter, feil og misforståelser ved avhøret i tingretten bli rettet opp. Etter lovforslaget er det avgjørende om hensynet til forsvarlig saksopplysning eller mistenktes rett til imøtegåelse tilsier at man ikke bør nøye seg med avspilling av forklaringen i tingretten.59 I de spesielle motivene heter det at om avspilling skal skje helt eller delvis, må bestemmes ut fra «hva som er hensiktsmessig, særlig i lys av hensynene til saksopplysning, forklaringens lengde og vitnet».60 Og i de alminnelige motivene sies at tilleggsspørsmål vil kunne være aktuelt «dersom vitner ikke har fått formidlet alle sider av saken under tingrettsbehandlingen, eller dersom det under ankebehandlingen skal tas stilling til nye bevistemaer».61 Videre uttales det at spørsmål om supplerende avhør også kan oppstå under ankeforhandlingen, og at det er viktig å påse at «terskelen heller ikke da blir høy for ytterligere bevisførsel».62 Uansett er det et viktig poeng at ny krysseksaminasjon må kreves og begrunnes. Aktor eller forsvarer må angi konkret hva vitnet skal spørres om.

Slik jeg ser det, bør adgangen til nytt avhør være noe snevrere enn utvalget her legger opp til. Således bør man neppe generelt tillate nytt avhør når det pretenderes at «vitner ikke har fått formidlet alle sider av saken under tingrettsbehandlingen». En så vid adgang til nytt avhør vil åpne for vidløftiggjøring av ankeforhandlingene.

I de tilfeller der en vitneforklaring bevisføres ved avspilling av vitnets forklaring i tingretten uten at vitnet møter for lagmannsretten, mister også rettens medlemmer muligheten til å stille oppklarende spørsmål. Etter min mening er ikke dette noe avgjørende argument mot den ordning utvalget foreslår. Etter anklageprinsippet er det påtalemyndigheten som har ansvaret for bevisførselen. Retten skal imidlertid etter utkastet § 7-4 føre kontroll med at bevisførselen er tilstrekkelig, og retten kan uten hensyn til partenes standpunkt beslutte ytterligere bevisførsel. Hvis lagmannsretten mener at vitnet bør stilles andre spørsmål enn det som ble gjort i tingretten, for at retten skal få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, kan retten således beslutte å innkalle vitnet selv om påtalemyndigheten anser det unødvendig. En annen sak er at dette i praksis forutsetter at retten blir oppmerksom på spørsmålet under saksforberedelsen, noe retten neppe vil bli dersom verken aktor, forsvarer eller bistandsadvokat tar opp temaet.

6.4 Aktiv dommerstyring – en utfordring for lagmannsrettens prosessledelse

Både i mandatet til Straffeprosessutvalget63 og i utvalgets utredning er mer aktiv dommerstyring løftet frem som et viktig tiltak for å gjøre prosessen mer konsentrert og effektiv.64

Gevinsten av mer aktiv dommerstyring under saksforberedelsen er at ankeforhandlingen blir mer effektiv ved at bevisførselen spisses mot de sentrale temaer som anken reiser. Det er liten tvil om at det i dag går med mye tid i retten til unødvendig bevisførsel, og at det er et betydelig potensial for effektivisering hvis man lykkes med å luke dette bort. Dette forutsetter imidlertid at det under saksforberedelsen blant annet klargjøres hva tvistepunktene (faktisk og rettslig) i saken er, hvilke vitneforklaringer som skal bevisføres ved avspilling alene, og hvilke vitner som skal innkalles til ankeforhandlingen for å svare på supplerende spørsmål, samt i hvilket omfang opptak av forklaringene fra tingretten skal spilles av, og hvilke temaer partene vil belyse ved supplerende spørsmål, jf. § 10-9.

Man bør unnlate å spille av de deler av en forklaring som ikke har betydning for tvistepunktene i lagmannsretten. Det er også viktig at rettens leder passer på at supplerende spørsmål blir supplering og ikke gjentakelser. Hvis det skulle utvikle seg slik at alle avhørene i tingretten i sin helhet må spilles av på ny i lagmannsretten, samtidig som aktor og forsvarer i stor grad stiller supplerende spørsmål som i realiteten er gjentakelser, vil ankeforhandlingene lett bli atskillig mer langvarige enn i dag og også lengre enn hovedforhandlingene i tingretten var. Slik prosesskulturen i Norge er, er det grunn til å frykte en slik utvikling. Da vil saksbehandlingstiden øke, og man har oppnådd det motsatte av en effektivisering.

Ambisjonen må tvert om være at den tiden en forklaring vil ta i lagmannsretten (summen av tid til avspilling og supplerende avhør), blir kortere enn etter dagens ordning med nytt avhør helt forfra av vitnet i lagmannsretten. Om man lykkes med dette, vil bare tiden vise.

6.5 Konklusjon

Etter mitt syn er det riktig at man, selv om det prinsipielle utgangspunktet om ny behandling blir fastholdt ved fullstendig anke, bør ta utgangspunkt i tingrettens dom og de deler av tingrettens bevisbedømmelse som er angrepet i anken, og konsentrere ankeforhandlingen om disse tvistepunktene. For å oppnå slik konsentrasjon av ankeforhandlingen er det hensiktsmessig at man ved forklaringene fra tiltalte og vitnene har forklaringene i tingretten som startpunkt, og at det deretter i nødvendig utstrekning kan stilles supplerende spørsmål. Det er mitt inntrykk fra besøkene i Sverige og Danmark at ordningene der med gjenbruk og supplering bidro til at ankeforhandlingene ble konsentrert om det som var omtvistet i sakene. I tillegg kommer at forklaringene i tingretten i mange tilfeller vil være bedre bevis og derved bedre bidrag til sakens opplysning enn nye forklaringer i lagmannsretten.

Jeg ser det slik at Straffeprosessutvalgets forslag i utkastet § 10-9 annet ledd på en god måte balanserer på den ene side hensynet til bevisumiddelbarhet og rettssikkerhet for tiltalte mot på den annen side hensynet til en effektiv og konsentrert ankeprosess som samtidig skal være hensynsfull overfor alle impliserte (herunder fornærmede og andre vitner). Selv om hovedregelen i utkastet er at avspilling av forklaringen i tingretten skal tre i stedet for ny forklaring i lagmannsretten, gis retten vid kompetanse til å utøve skjønn både i spørsmålet om hvorvidt og i tilfelle i hvilket omfang og på hvilken måte opptaket fra tingretten skal brukes, og i spørsmålet om hvorvidt og i tilfelle i hvilket omfang supplerende spørsmål skal tillates. Retten gis derved stor frihet til å velge en fremgangsmåte som er tilpasset bevissituasjonen i den enkelte sak.

Det er likevel høyst usikkert om forslaget vil gi en mer effektiv prosess i den forstand at ankeforhandlingene gjennomgående eller i gjennomsnitt blir kortere. Det vil bero på hvorledes prosesskulturen utvikler seg, og på hvor stram dommerstyringen blir under saksforberedelsen og under selve ankeforhandlingen.

De aller fleste sakene der det foreligger en fullstendig anke, er relativt små og oversiktlige. Der kommer det til å gå bra med en nyordning som foreslått for bevisførselen. Imidlertid er det grunn til bekymring for de omfattende og langvarige sakene der flere titalls vitner har gitt til dels lange forklaringer under hovedforhandlingen i tingretten. Det er også i slike saker det kan være grunn til å frykte at en ordning der mange og lange forklaringer skal spilles av, kan virke trettende på lagmannsretten.

Hvis ankeforhandlingen i slike saker skal bli effektiv og konsentrert, kreves grundig saksforberedelse i dialog med aktor og forsvarer med nøye planlegging både av hva som skal spilles av, og når dette skal gjøres.

1Takk til kolleger som har lest gjennom hele eller deler av artikkelutkastet og gitt nyttige tilbakemeldinger. En spesiell takk til landsdommer Esben Hvam i Vestre Landsret som har bidratt til å kvalitetssikre det jeg har skrevet om dansk rett. Artikkelen er fagfellervurdert.
2NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Forslaget har vært på høring med høringsfrist 6. juni 2017.
3Som medlem av Straffeprosessutvalget har jeg besøkt Svea hovrätt i Stockholm i januar 2016. Jeg fulgte der ankeforhandlingen i en sak om drapsforsøk, og hadde anledning til å snakke med dommerne i saken, aktor, forsvarer og bistandsadvokat. Videre var jeg med på det samlede utvalgs besøk i Østre Landsret i København i september 2015, se utredningen side 99 om dette. I min studiepermisjon i mai 2017 tilbrakte jeg en uke i Vestre Landsret i Viborg for å studere nærmere den danske ordning med gjenbruk. Jeg fulgte da ankeforhandlingene i tre saker med fullstendig anke, og fikk god informasjon om og god anledning til å diskutere ankeprosessen med danske kolleger.
4Opptakene vil også inngå i det materialet lagmannsretten kan ta hensyn til ved ankesilingen etter Straffeprosessutvalgets lovutkast § 38-3, se § 32-4 tredje ledd og utvalgets utkast til ny § 134b i domstolloven. Dette faller imidlertid utenfor temaet for denne artikkelen.
5Utkastet § 10-9 annet ledd. Se nærmere nedenfor i punkt 5.2.
6Dette er imidlertid ikke noe loven krever. Straffeprosessloven § 40 om domsgrunnene bestemmer at retten skal angi uttømmende det saksforhold retten har funnet bevist, og angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. Dette er noe annet enn å ta inn et resymé av forklaringene.
7Se nærmere omtale av dette i Straffeprosessutvalgets utredning NOU 2016: 24 side 170–171 og Juryutvalgets utredning NOU 2011: 13 side 201–202.
8Jf. Rt 2012 side 380.
9Se nærmere om dette i min artikkel «Bruk av tidligere forklaringer», i Aarli, Hedlund og Jebens (red.), Bevis i straffesaker, side 257 f. på side 273–284.
10Bjerke, Keiserud og Sæther, Straffeprosessloven Kommentarutgave, 4. utgave, side 1084 («må kunne gis analogisk anvendelse …»), og Andenæs/Myhrer, Norsk straffeprosess, 4. utgave, side 407.
11Avsnitt 12.
12Avsnitt 13.
13Avsnitt 14.
14Se avsnitt 14–18 i dommen.
15NOU 2016: 24 side 173.
16NOU 1992: 28.
17NOU 2016: 24 side 173 med videre henvisninger.
18Se min artikkel «Bruk av tidligere forklaringer», i Aarli, Hedlund og Jebens (red.), Bevis i straffesaker, side 257 f. på side 299–300.
19Rt. 2003 side 1808. Standpunktet er gjentatt i Rt. 2004 side 97 avsnitt 25 og Rt. 2005 side 943 avsnitt 15. I praksis innebærer dette at forklaringen enten på være protokollert eller at det foreligger opptak.
20Se NOU 2016: 24 side 173 om opptak.
21Ved lov 16. juni 2017 nr. 58 ble straffeprosessloven endret slik at juryordningen oppheves og lagretten erstattes med meddomsrett. Det er ikke avgjort når loven skal tre i kraft. Endringen medfører at særreglene for lagrettesaker snart blir rettshistorie.
22Se nærmere om dette i min artikkel «Bruk av tidligere forklaringer», i Aarli, Hedlund og Jebens (red.), Bevis i straffesaker, side 257 f. på side 300–301 med videre henvisninger.
23Straffeprosessloven § 298 første ledd annet punktum.
24Straffeprosessloven § 298 tredje ledd.
25Straffeprosessloven § 298 annet ledd.
26Straffeprosessloven § 298 femte ledd.
27Rpl. § 711 stk. 2.
28Rpl. § 711 stk. 4.
29Rpl. § 712 stk. 1.
30Rpl. § 218a stk. 5.
31Rpl. § 712 stk. 1 nr. 2.
32Rpl. § 712 stk. 1 nr. 3.
33Rpl. § 710 stk. 1. Protokollatet forelegges ikke for partene til uttalelse eller underskrift/vedtakelse
34Gomard mfl., Kommenteret Retsplejelov, 9. udgave, bind III, side 36.
35Betænkning nr. 825/1977 side 119.
36Eva Smith mfl., Straffeprocessen (2. udgave), side 820.
37Betænkning nr. 1513/2010 side 12, 72–74 og 85.
38NOU 2011: 13 side 190–194.
39NOU 2016: 24 side 173–174.
40Prop. 2004/05: 131 side 82 og 200.
41Prop. 2004/05: 131 side 200–201.
42Prop. 2004/2005: 131 side 203 og 234.
43Se NOU 2016: 24 side 174.
44NOU 2011: 13 side 192–194.
45NOU 2016: 24 side 178–180.
46Utkast til domstollov § 134 b tredje ledd.
47Se NOU 2016: 24 side 684.
48NOU 2016: 24 i spesialmotivene på side 585 og i de alminnelige motivene punkt 6.5.4 på side 172 f.
49NOU 2016: 24 side 586.
50NOU 2016: 24 side 586.
51NOU 2016: 24 side 586.
52Straffeprosessloven § 331 første ledd.
53Jf. punkt 4 ovenfor.
54NOU 2016: 24 side 179.
55NOU 2016: 24 side 443.
56Se bl.a. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 188.
57Jf. punkt 5.2 ovenfor.
58Se NOU 2016: 24 side 179. Se også HR-2016-379-A avsnitt 53 om avspilling av et politiavhør som var tatt opp på video.
59Lovforslag til straffeprosesslov § 10-9 annet ledd.
60NOU 2016: 24 side 585–586.
61NOU 2016: 24 side 180.
62L.c.
63Se mandatet punkt 3 og 4, gjengitt i NOU 2016: 24 side 95 og 96.
64Se NOU 2016: 24 kapittel 17 på side 382 f.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon