Lovanvendelse

1. Unnlatelse av å søke å avverge følgene av en straffbar handling

Høyesterett avsa 25. april 2017 dom om domfellelse for å ha unnlatt å søke å avverge følgene av en straffbar handling, jf. straffeloven 1902 § 139 (videreført i straffeloven 2005 § 196) (HR-2017-824-A). Tiltalte hadde unnlatt å tilkalle hjelp da han var til stede ved voldshandlinger som ledet til dødsfall. Den som utøvde voldshandlingene, ble dømt for drap. Høyesterett uttalte at plikten etter § 139 til å søke å avverge følgene av en straffbar handling ikke inntrer dersom følgen allerede har inntrådt eller er uunngåelig. Det er imidlertid ikke et vilkår for domfellelse at det føres bevis for at dødsfallet ville vært unngått dersom hjelp hadde vært tilkalt. – Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i åtte måneder.

2. Grensen mellom seksuell omgang og seksuell handling

Høyesterett avsa 16. mai 2017 dom om grensen mellom seksuell omgang og seksuell handling (HR-2017-968-A). Domfelte hadde – som ett av flere seksuelle overgrep – gnidd sin penis mot ryggen og baken til sin 11 år gamle datter. Lagmannsretten hadde korrekt bedømt forholdet som «seksuell omgang» som medfører strengere straff enn om forholdet hadde blitt ansett som «seksuell handling». Avgjørende var at forholdet ut fra sammenhengen hadde vært et samleiesurrogat for domfelte. Det hadde ikke betydning for denne rettslige bedømmelsen at datteren hadde på seg truse og nattkjole da overgrepet fant sted.

3. Grov menneskehandel til tvangsarbeid

Høyesterett avsa 7. juni 2017 dom i sak om grov menneskehandel til tvangsarbeid, jf. straffeloven 1902 § 224 første ledd bokstav b, jf. fjerde ledd (videreført i straffeloven 2005 §§ 257 og 258) (HR-2017-1124-A). Høyesterett kom til at de to domfelte hadde utnyttet indiske sesongarbeidere til «tvangsarbeid» i hvert sitt gartneri. Det ble blant annet vist til at arbeiderne var grovt underbetalt, måtte tåle meget tyngende arbeids- og livsforhold, var uten reell handle- og bevegelsesfrihet, ikke forsto norsk og var uten egne penger. De var i realiteten helt bundet til og avhengige av arbeidsgiverne. At avtalene om sesongarbeid i utgangspunktet var inngått frivillig, var da ikke avgjørende. – Straffen ble fastsatt til fengsel i henholdsvis tre år og seks måneder og fire år og to måneder.

4. Videreformidling av bilder med seksuelt krenkende innhold

Høyesterett avsa 26. juni 2017 dom i en sak hvor det var spørsmål om straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav b (videreført i straffeloven 2005 § 298) rammet oversendelse av fotografi med seksuelt krenkende innhold til andre enn fornærmede (HR-2017-1245-A). Tiltalte hadde etter en fest sendt et bilde med seksuelt krenkende innhold av fornærmede til to andre personer via meldingstjenesten Messenger. Høyesterett kom til at § 201 ikke rammet oversendelsen. Bestemmelsen krever at den seksuelt krenkende atferden har skjedd «overfor» noen som ikke har samtykket, og fornærmede hadde verken direkte eller indirekte vært adressat for oversendelsen. Høyesterett kom derimot til at det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven 1902 § 390 a rammet forholdet, men at lagmannsrettens domspremisser ikke ga grunnlag for å kunne bygge på at forsettskravet var oppfylt. Lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble opphevet på grunn av feil lovanvendelse.

5. Brudd på dyrevelferdsloven – bruk av strømhalsbånd på hund

Høyesterett avsa 26. juni 2017 dom om bruk av strømhalsbånd på hund (HR-2017-1250-A). I en periode på om lag seks uker hadde tiltalte brukt strømhalsbånd på en ung schæferhund for å få den til å slutte å bjeffe. Halsbåndet ga et lydsignal og deretter et lettere støt hvis hunden bjeffet. Etter at batteriene var tatt ut, fortsatte tiltalte å bruke halsbåndet på hunden i cirka åtte uker. Høyesteretts flertall på fire dommere kom til at bruken i hele perioden var en straffbar overtredelse av forbudet mot å utøve vold mot dyr i dyrevelferdsloven § 14 første ledd bokstav a. – Mindretallet på én dommer mente at bruken av halsbåndet i perioden uten strøm ikke var omfattet av begrepet «vold» etter bestemmelsen.

Ved straffutmålingen la Høyesterett stor vekt på allmennpreventive hensyn, og fastsatte enstemmig straffen til fengsel i 15 dager.

Straffutmåling

6. Grove seksuelle overgrep mot barn

Høyesterett avsa 7. april 2017 dom om straffutmåling for grove seksuallovbrudd, herunder to voldtekter, mot tre barn (HR-2017-751-A). Ett av barna var domfeltes stedatter, og lovbruddene mot henne var utført da hun var fra fire til syv år gammel. Domfelte var også tidligere dømt for seksuallovbrudd mot barn. Høyesterett fastslo at forvaringens tidsramme skulle tilsvare lengden på den fengselsstraff domfelte ellers ville fått, og at fengselsstraffen ville blitt utmålt til 17 år. Høyesterett fastsatte derfor straffen til forvaring med en tidsramme på 17 år.

6. Grove seksuelle overgrep mot barn ved kontakt over internett

Høyesterett avsa 28. juni 2017 dom om straffutmåling for blant annet grove seksuelle overgrep mot flere barn i alderen 13 til 15 år og befatning med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn (HR-2017-1282-A). Kontakten med de fleste av barna var hovedsakelig skjedd over internett. Høyesterett uttalte at allmennpreventive hensyn gjorde seg sterkt gjeldende, og at seksuelle overgrep over internett generelt ikke bør straffes mildere enn andre former for overgrep. Det ble i skjerpende retning lagt vekt på at det dreide seg om kyniske, målrettede og grovt krenkende overgrep overfor mindreårige jenter. Straffen ble fastsatt til fengsel i 12 år.

7. Voldtekt i form av kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år

Høyesterett avsa 28. juni 2017 dom om straffutmåling for voldtekt i form av kvalifisert seksuell handling med et barn under 14 år, jf. straffeloven 2005 § 299 bokstav c (HR-2017-1283-A). Domfelte hadde berørt en åtte år gammel jentes nakne kjønnsorgan med hånden mens de lå i samme seng. Det var ikke utvist vold eller tvang. Høyesteretts flertall på fire dommere fastsatte straffen til fengsel i ett år og seks måneder. I tråd med forutsetningene i forarbeidene til den nye straffeloven innebærer dette en kraftig skjerpelse av straffenivået for slike forbrytelser. – Mindretallet på én dommer stemte for fengsel i to år og tre måneder.

8. Omfattende trakassering av aktører i rettsvesenet

Høyesterett avsa 26. juni 2017 dom om straffutmåling for motarbeiding av rettsvesenet, jf. straffeloven 1902 § 132 a og straffeloven 2005 § 157 og § 158 (HR-2017-1252-A). Domfelte ble dømt til fengsel i to år og åtte måneder for blant annet intens, vedvarende og systematisk trakassering av aktører i rettsvesenet, og for å ha oppsøkt eiendommer som var tvangssolgt fra ham, og utøvet hærverk mv. der. – Til tross for omfattende sjikanerende opptreden overfor ansatte i Trondheim tinghus ble han imidlertid ikke idømt kontaktforbud overfor tinghuset jf. straffeloven 2005 § 57.

9. Omsorgsunndragelse

Høyesterett avsa 16. mai 2017 dom om straffutmåling for unndragelse av barn fra barnevernets omsorg, jf. straffeloven 1902 § 216 (videreført i straffeloven 2005 § 261) (HR-2017-970-A). Domfelte hadde fått datteren på 16 år til å forlate en barneverninstitusjon for å komme med ham til Sverige, hvor de bodde i en campingvogn. Dommen omfattet også et par andre forhold der han hadde opptrådt på måter som var en belastning for datteren. Høyesteretts flertall på fire dommere fant at straffen måtte settes til fengsel i fem måneder. Det ble vist til at sterke allmennpreventive hensyn tilsier at fengselsstraff er det klare utgangspunktet for den som unndrar et barn fra barnevernets omsorg. At datteren selv hadde forlatt barneverninstitusjonen ‒ det var ikke tale om barnebortføring i vanlig forstand ‒ kunne ikke tillegges nevneverdig vekt så lenge hun hadde gjort det etter gjentatte oppfordringer fra faren, og hun selv hadde vært ambivalent med hensyn til hva hun helst ville. Det var heller ikke en formildende omstendighet at datteren var 16 år gammel. – Mindretallet på én dommer la større vekt på datterens alder og at hun selv hadde forlatt institusjonen, og stemte for en straff på fengsel i 60 dager.

10. Barnebortføring

Høyesterett avsa 26. juni 2017 dom om straffutmåling for å ha unndratt sin mindreårige datter fra en som har foreldreansvar, jf. straffeloven 1902 § 216 (videreført i straffeloven 2005 § 261) (HR-2017-1251-A). Domfelte hadde tatt med datteren til Skottland og derved unndratt henne fra faren. I henhold til rettsforlik hadde foreldrene delt foreldreansvar og delt omsorg for barnet. Høyesterett mente straffen i utgangspunktet burde settes til fengsel i seks måneder, blant annet under henvisning til at domfelte ikke hadde besinnet seg og frivillig brakt barnet tilbake til Norge, og at det var faren som ved hjelp av lokal domstol hadde fått datteren hjem. Lagmannsrettens straffutmåling på fengsel i 120 dager ble likevel stående fordi påtalemyndigheten ikke hadde påstått at straffen skulle skjerpes.

11. Hvitvasking

Høyesterett avsa 25. april 2017 to dommer om straffutmåling for hvitvasking, samt inndragning.

Den første saken (HR-2017-822-A) gjaldt hvitvasking av noe over 43 millioner kroner i et fiktivt faktureringsnettverk. Høyesterett viste blant annet til at domfeltes handlinger var et nødvendig ledd i en systematisk og omfattende straffbar virksomhet som er svært samfunnsskadelig. Straffen ble fastsatt til fengsel i fire år etter fradrag for om lag ett år på grunn av lang saksbehandlingstid.

Den andre saken (HR-2017-823-A) gjaldt hvitvasking av noe over 45 millioner kroner i et fiktivt faktureringsnettverk og medvirkning til grovt skattesvik. Straffen ble fastsatt til fengsel i tre år og ni måneder. Straffutmålingsmomentene var langt på vei de samme som i HR-2017-822-A, med unntak av medvirkningen til grovt skattesvik og at domfelte hadde tilstått.

I begge sakene ble påtalemyndighetens krav om gjenstandsinndragning etter straffeloven 1902 § 35 (videreført i straffeloven 2005 § 69) ikke tatt til følge. Midlene hadde ikke på noe tidspunkt tilhørt hvitvaskerne, og de hadde levert dem fra seg. Høyesterett tok ikke stilling til om § 35 ga hjemmel for inndragning, men kom til at inndragning uansett ikke burde finne sted. Det ble blant annet vist til at det som reelt sett ønskes inndratt, er utbyttet fra de underliggende straffbare handlinger, men at inndragning hos hvitvaskerne ikke ville bidra til å frata primærlovbryterne deres utbytte. Inndragning ville også være uforholdsmessig.

12. Grovt underslag – kompensasjon for lang saksbehandlingstid

Høyesterett avsa 31. mai 2017 dom om straffutmåling for grovt underslag av drøyt 1 750 000 kroner, hvor det var spørsmål om kompensasjon for lang saksbehandlingstid (HR-2017-1072-A). Liggetid hos politiet på to og et halvt år innebar krenkelse av Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 nr. 1. Kompensasjon ble gitt i form av fradrag i straffen, ikke som deldom, ved at straffen ble redusert fra fengsel i ett år og seks måneder til fengsel i ti måneder.

13. Overtredelse av kulturminneloven

Høyesterett avsa 29. juni 2017 dom om straffutmåling for overtredelse av kulturminneloven (HR-2017-1298-A). Domfelte hadde i om lag seks år brukt metalldetektor til aktivt å lete etter oldtidsminner. Til tross for meldeplikten hadde han ikke meldt fra om funn av såkalte løse kulturminner til kulturminnemyndighetene. Høyesterett satte straffen til fengsel i 14 dager, og viste blant annet til domfeltes langvarige og faste forsett om å sette til side kulturminnelovens regler til vern om den kollektive kulturhistorien.

14. Gjeninnsettelse i forvaring

Høyesterett avsa 16. mai 2017 dom i en sak hvor det var spørsmål om gjeninnsettelse i forvaring etter brudd på vilkårene for prøveløslatelse, jf. straffeloven 2005 § 46 (HR-2017-969-A). Under prøveløslatelse fra forvaring på vilkår om å avholde seg fra alkohol hadde domfelte drukket en halv flaske vodka. Høyesterett anså vilkårsbruddet som alvorlig og at det forelå gjentakelsesfare. Ved totalvurderingen som skal foretas, kom imidlertid Høyesterett til at gjeninnsettelse ville være uforholdsmessig. Domfelte var underlagt et strengt sikkerhetsregime som ivaretok samfunnssikkerheten, og ved gjeninnsettelse ville behandlingen for hennes rusproblem, som hun selv hadde tatt initiativ til og bekostet, måtte avsluttes. Begjæringen om gjeninnsettelse ble derfor ikke tatt til følge.

Saksbehandling og straffeprosess

15. Krav om erstatning for utgifter til forsvar etter frifinnende dom

Høyesterett avsa 7. april 2017 kjennelse i sak om krav på erstatning for utgifter til forsvar etter frifinnende dom, jf. straffeprosessloven § 438 (HR-2017-753-A). Saken reiste særlig spørsmål om det kunne tilkjennes erstatning utover den offentlige salærsats i en svært omfattende sak der det var behov for særlig skatte- og selskapsrettslig ekspertise. Høyesterett fastslo at statens satser for betaling av offentlig oppnevnt forsvarer skal brukes også når utgiftene til forsvarer har vært vesentlig høyere fordi tiltalte har engasjert advokat privat, og at dette også gjelder i store og komplekse saker der tiltalte har et rimelig behov for spesialkyndige forsvarere som opererer til markedspris.