Opprinnelig publisert i Lov, liv og lære. Festskrift til Inge Lorange Backer. Redigert av Hans Christian Bugge, Hilde Indreberg, Aslak Syse og Arnulf Tverberg. Universitetsforlaget, Oslo 2016, s. 548-560.

Marianne Vollan er direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI).

1 Innledning

Ett av prinsippene norsk straffegjennomføring er tuftet på, er det såkalte normalitetsprinsippet. Normalitetsprinsippet innebærer at tilværelsen under straffegjennomføringen så langt som mulig skal være lik tilværelsen ellers i samfunnet.1 I denne artikkelen vil jeg analysere hva som nærmere ligger i prinsippet. Jeg vil ta for meg begrunnelsen for prinsippet, hvilken rettslig og praktisk rekkevidde det har, og hvilke begrensninger som må tåles i det. Men først noen begrepsavklaringer.

Kriminalomsorgen har ansvaret for å gjennomføre idømte straffer samt å stille varetektsplasser til rådighet for politiet. Benevnelsen «domfelt» omfatter alle som skal sone straff, enten den skal gjennomføres i fengsel eller i samfunnet. Begrepet «innsatte» brukes om alle som er innsatt i fengsel, uavhengig av om grunnlaget er en straffedom eller en varetektskjennelse. Lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) § 2 tredje ledd pålegger kriminalomsorgen ved varetektsfengsling å legge forholdene til rette for å avhjelpe negative virkninger av isolasjon. I Norge har vi tradisjon for å gjennomføre varetekt og straff i samme enheter, og ofte med likt innhold. Mye av det som gjelder domfelte innsatte i det følgende, og som jeg omtaler som «domfelte», vil derfor gjelde tilsvarende for varetektsinnsatte.

Når temaet for artikkelen er et prinsipp om normalitet, er det naturlig å starte med noen betraktninger om normalitetsbegrepet. Begrepet kan analyseres på ulike måter, og begrepsbruken og forståelsen kan variere fra fagområde til fagområde. Innenfor rammen av kriminalomsorgens normalitetsprinsipp har jeg funnet det hensiktsmessig å skissere tre betydninger av normalitet:2

  • Medisinsk normalitet

  • Statistisk normalitet

  • Kulturell eller moralsk normalitet

I klassisk medisinsk tenkning er tegnet på normalitet det sunne og friske, mens sykelighet oppfattes som avvikende eller unormalt. Det vil her være et skille mellom det normale og det unormale, og oppmerksomheten rettes mot å behandle sykdommen.

Den statistiske normaliteten refererer til det gjennomsnittlige, det vanlige. Et eksempel er kurver som viser fordeling av høyde og vekt, osv. – eller som i Leif Justers kjente revynummer – gjennomsnittstemperatur. I det statistiske normalitetsbegrepet vil det mest normale ligge midt på kurven, mens det som befinner seg lengre ut til sidene, anses mer og mer unormalt og avvikende.

En definisjon av moralsk normalitet er hva som på et gitt tidspunkt i et gitt samfunn oppfattes som en riktig og god levemåte. Denne definisjonen er dynamisk. Ett område som kan illustrere dette, er eksponeringen av seksualitet i mediene. Dagbladet hadde i mange år en fast spalte som het «Dusteforbundet», der tegneren Fredrik Stabel frydet leserne med satiriske spark i en meget treffsikker og karakteristisk strek. I en tegning fra 70-tallet hadde Stabel latt de danske ekspertene på sitt område, sexologene Inge og Sten, spille hovedrollene. Kommentaren under tegningen av de nakne Inge og Sten lød: «Hjulvisp? Helt normalt.» Tegningen skapte visstnok rabalder, og illustrerer hvor relative slike moralske definisjoner kan være. I dag får vi såkalte reality-programmer rett hjem i stua, der deltakerne har sparsomt med klær og gjennomfører aktiviteter som hadde vært helt utenkelig å vise for noen år siden.

Med dette som bakteppe vil jeg spørre: Hva er da normalt for domfelte?

La meg starte med det medisinske normalitetsbegrepet – her vil mange domfelte anses «unormale». Det store flertallet skårer dårlig på områdene helse og rus og har store behandlingsbehov. Fafos undersøkelse «Levekår blant innsatte (2004)» fant at halvparten av de innsatte hadde en eller flere kroniske sykdommer, og at de i langt høyere grad enn befolkningen ellers var plaget med psykiske problemer. Seks av ti innsatte var rusmisbrukere. En undersøkelse fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (2014) basert på intervjuer blant ca. 900 domfelte fant blant annet at over syv av ti har minst én personlighetsforstyrrelse, 2,5 prosent har bipolar lidelse og to av ti har ADHD.3

Går vi så over til den statistiske normaliteten – hva er gjennomsnittlig for de domfelte? La oss huske at det er innbyrdes ulikheter mellom dem som idømmes den straff som kriminalomsorgen får i oppdrag å gjennomføre. Felles for alle domfelte er et lovbrudd og ganske ofte et offer. Men lager vi et diagram over i alle fall dem som innsettes i fengsel, vil vi se at den statistisk normale innsatte, altså gjennomsnittsinnsatte, har dårlige levekår på mange av livets områder – helse og rus har jeg nevnt; utdanning, arbeid, nettverk og bolig er andre faktorer. Innsattes levekårssituasjon er særlig vanskelig fordi den er preget av en opphopning av levekårsproblemer – tre fjerdedeler har problemer på to eller flere levekårsområder.4 I dette bildet vil den som anses «normal» utenfor murene, være i ytterkanten av kurven og ganske så avvikende innenfor murene.

Beveger vi oss så til det moralske normalitetsbegrepet, vil domfelte nærmest per definisjon være «unormal». Det å begå et lovbrudd er sjelden i tråd med det som anses som en riktig og god levemåte. Men igjen må vi nyansere. Lovbrudd som de færreste av oss kan forestille oss å begå; ofte der det er et personlig offer (som volds- og seksuallovbrudd) – vil gjennomgående anses mer unormale i et moralsk perspektiv enn handlinger som den enkelte lettere kan assosiere egen oppførsel med – for eksempel å kjøre for fort eller snyte på skatten, selv om lovbruddene kan ha et stort skadepotensial. Og undertiden kan lovbrudd fremstå som det moralsk riktige i store grupper av befolkningen – for eksempel aksjonene i 1979–1981 mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, der om lag 1000 bøter ble ilagt demonstranter, jf. blant annet straffeloven § 329 første ledd.5

Som dette lille dykket i noen fasetter av normalitetsbegrepet viser, er normalitet dels statisk, dels dynamisk. I det følgende er det særlig den statistisk hyppigst forekommende domfelte, som har omfattende levekårsproblemer, jeg har i tankene. Gapet mellom hva som kan oppleves som normalt for denne domfelte og for majoritetsbefolkningen, er nyttig kunnskap når det nærmere innholdet i straffegjennomføringen skal fastlegges.

Jeg velger å benytte begrepet «normalitetsprinsipp» i stedet for uttrykket «normaliseringsprinsipp», som jeg undertiden ser blir brukt i forbindelse med straffegjennomføring. Mitt ordvalg skyldes et ønske om å unngå uklarhet om objektet for normalisering. Jeg forstår kriminalomsorgens rolle slik at det er straffegjennomføringens innhold som skal «normaliseres», ikke den enkelte domfelte. En annen sak er at det vil ligge innenfor kriminalomsorgens ansvarsområde å søke å avvikle det «avviket» som ligger i å begå lovbrudd.

2 Normalitetsprinsippets grunnlag

2.1 Prinsippets verdimessige forankring

I Meld. St. 12 (2014–2015) Utviklingsplan for kapasitet i kriminalomsorgen uttales det (side 32):

«De verdier og prinsipper man legger til grunn for straffereaksjonene og som det har vært tverrpolitisk enighet om i Stortinget, jf. St.meld. nr. 37 (2007–2008) og Innst. S. nr. 169 (2008–2009), har avgjørende betydning for hvordan straff skal gjennomføres. (…)

Rettighetsprinsippet, normalitetsprinsippet, prinsippet om progresjon i soningen og nærhetsprinsippet bidrar til å redusere skadevirkninger og lette rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet.

Rettighetsprinsippet innebærer at det er selve frihetsberøvelsen som er straffen. Domfelte skal ikke tape andre borgerrettigheter. Dette var tidligere langt fra noen selvfølge og er det heller ikke i dag i mange land.

Normalitetsprinsippet innebærer at tilværelsen under straffegjennomføringen så langt som mulig skal være lik tilværelsen ellers i samfunnet. Straffegjennomføringen skal ikke være mer tyngende enn nødvendig, og ingen skal bli underlagt tiltak som føles som tilleggsstraff.»

Som jeg skal komme tilbake til, henger normalitetsprinsippet og rettighetsprinsippet tett sammen.

Meldingen, jf. også Innst. 305 S (2014–2015), henviser til verdier og prinsipper i St.meld. nr. 37 (2007–2008) Straff som virker. Her fremgår det at kriminalomsorgens virksomhet bygger på fem pilarer (side 7):

«Det som lovgiver har sagt er formålet med straffen, et humanistisk menneskesyn, prinsippet om rettssikkerhet og likebehandling, prinsippet om at domfelte har gjort opp for seg når straffen er sonet, og normalitetsprinsippet. Både i utforming av regelverk og i praktisk arbeid skal kriminalomsorgen tilstrebe at målene ikke bare eksisterer på papiret, men fullt ut preger straffegjennomføringen i praksis.»

De to stortingsmeldingene sett i sammenheng befester at normalitetsprinsippet er grunnleggende for kriminalomsorgens virksomhet. Hvorfor står prinsippet så sterkt? Jeg tror svaret er å finne dels i et samfunnsperspektiv, dels i et individperspektiv.

For det første er det antatt at straffegjennomføring som bygger på et normalitetsprinsipp, kan bidra til økt samfunnsbeskyttelse i form av lavere tilbakefall til ny kriminalitet. For eksempel heter det i Meld. St. 12 (2014–2015) side 32:

«Normalitetsprinsippet har mange praktiske konsekvenser. Innsatte bør planlegge egen økonomi, handle og lage mat, vaske tøy og holde cellen ren, søke jobb eller skole på vanlige skjemaer. Fengselet skal være en arena for å trene på dagliglivets aktiviteter og ta ansvar for eget liv. Dette vil øke sjansen for å kunne leve et liv uten kriminalitet» (min utheving).

For det andre skal straffen ikke være mer tyngende enn nødvendig. Normalitetsprinsippet støtter således opp om én av de andre fem pilarene, et humanistisk menneskesyn. At det er frihetsberøvelsen som er selve straffen, og at andre rettigheter er i behold, omtales i Meld. St. 12 (2014–2015) som et eget prinsipp, rettighetsprinsippet. Det er ikke uvanlig å se dette som en dimensjon av normalitetsprinsippet, og jeg legger denne utvidete forståelsen til grunn.

Normalitetsprinsippet som begrep i straffegjennomføringen ble først tatt i bruk i offentlige dokumenter på 2000-tallet, men har røtter fra midten av 1900-tallet. I forarbeidene til lov 12. desember 1958 nr. 7 om fengselsvesenet gjengis enkelte bestemmelser fra FNs Standard Minimum Rules for the Treatment of Prisoners, vedtatt i Geneve i 1955, herunder bestemmelsen om å minimalisere ulikhetene mellom «prison life» og «life at liberty».6 Dette fremgår av Innstilling fra Komiteen til å utrede spørsmålet om reformer i fengselsvesenet side 61. Komiteen foreslo på denne bakgrunn en helt ny bestemmelse (§ 14):

«De innsatte skal behandles slik at deres muligheter for tilpasning i samfunnet fremmes. Skadelige virkninger av frihetsberøvelsen skal så vidt mulig forebygges eller bøtes på.»

Bestemmelsen ble vedtatt, dog med en endret innledning:

«De innsatte skal behandles med fasthet og alvor og slik at deres muligheter…»

Departementet viste til at uttrykket skulle tilkjennegi at det også skulle legges vekt på hensynet til orden, disiplin og nødvendig konsekvens i behandlingen, se Ot.prp. nr. 25 (1958), side 16.

Justiskomiteen sluttet seg til departementets og reformkomiteens syn om at frihetsberøvelsen ikke skal føre med seg flere og større innskrenkninger enn nødvendig, og at forholdene under frihetsberøvelsen så langt som mulig skal svare til forholdene i det frie liv. Komiteen uttaler videre at dette prinsipielle syn har gyldighet for alle som utholder frihetsberøvelse etter dom, se Innst. O. XXV (1958) side 3.

Fremveksten av et normalitetsprinsipp i norsk straffegjennomføring kan ikke forstås isolert fra samfunnsutviklingen for øvrig. Styrkede rettigheter for individet og utviklingen av velferdsstaten er trekk som det er nærliggende å fremheve. Kriminalomsorgen er heller ikke den eneste forvaltningsgrenen som har et prinsipp om normalitet som del av sitt verdigrunnlag. Innenfor helse- og sosialsektoren har for eksempel normalitetstenkningen hatt stor betydning for et endret syn på funksjonshemmedes livsvilkår. Men normalitetsbegrepet er under press: Debatten om normalitet står i dag sentralt i funksjonshemmedes organisasjoner og innenfor internasjonal og nasjonal forskning.7

Normalitetsprinsippet i norsk straffegjennomføring kan altså betraktes som et mål i seg selv, og som et middel til å nå andre mål. Hva innebærer så prinsippet på det rettslige og praktiske området?

2.2 Gjeldende rett

Normalitetsprinsippet er ikke uttrykkelig nevnt i nasjonal lovgivning, men flere bestemmelser i straffegjennomføringsloven er relevante når prinsippet skal under lupen. Før jeg går gjennom de viktigste av disse bestemmelsene, minner jeg om at jeg legger til grunn en forståelse av normalitetsprinsippet som inkluderer et rettighetsperspektiv: Rettigheter som andre borgere har, tilkommer også domfelte – med mindre det følger av selve straffen/annen lovgivning at rettighetene er beskåret. Domfelte har derfor rett til tilgang til samfunnet ved stemmerett, ytringsfrihet og medietilgang, rett til å delta i organisasjoner osv. De har rett til tilgang til offentlige tjenester, som helse, skole og sosiale ytelser – samt rett til å utøve grunnleggende sider ved sitt privatliv – som familie- og seksualliv, utøvelse av religion osv.

Straffegjennomføringsloven §§ 2–4 inneholder generelle prinsipper for straffegjennomføringen. I formålsbestemmelsen, § 2, lyder første ledd:

«Straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold.»

Gjennomføringen av et normalitetsprinsipp må altså «ta hensyn til formålet med straffen». Begrepet straff blir tradisjonelt definert som et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av en lovovertredelse, i den hensikt at det skal føles som et onde (Rt. 1977 side 1207). Straffens tilsiktede virkninger kan deles i tre hovedgrupper.8 To av virkningene er knyttet til straffens umiddelbare preventive formål: Individualpreventive virkninger, som er straffens evne til å påvirke den enkelte lovovertreder til ikke å begå nye lovbrudd i fremtiden, og allmennpreventive virkninger, som er evnen til å påvirke andre til ikke å begå lovbrudd. Straffens tredje tilsiktede virkning har sin opprinnelse i gjengjeldelsesteoriene og skal bidra til den sosiale ro.

Normalitetsprinsippet antas å bidra til at domfelte i større grad velger et liv uten kriminalitet, og er dermed i tråd med straffens individualpreventive formål/virkning. Hvorvidt normalitetsprinsippet tar hensyn til straffens allmennpreventive virkninger og formålet om sosial ro, er oftere diskutert. Bidrar prinsippet til at straffen har avskrekkende virkning? Oppleves de mulige fordelene som kan oppnås ved den straffbare handlingen, større enn kostnadene fordi straffegjennomføringen er «normalisert»? Det er nok tidvis et gap mellom det allmennheten oppfatter at straffegjennomføring innebærer, og kriminalomsorgens og domfeltes erfaringer.

Berøvelse eller begrensning av friheten er inngripende, og er per definisjon et onde. Normalitetsprinsippet inneholder ikke bare rettigheter, det byr også på plikter. For mange domfelte er det krevende å skulle tilpasse seg en normal hverdag. Gjennomføring av prinsippet må etter dette sies å ta hensyn til formålet med straffen, men kriminalomsorgen bør gi innsyn i og informere om sin bruk av og begrunnelse for prinsippet.

Straffegjennomføringen skal videre motvirke «nye straffbare handlinger». Normalitetsprinsippet antas å være et virkemiddel for å nå nettopp dette målet.

Straffen skal også gjennomføres på en måte «som er betryggende for samfunnet». Kravet kan sette grenser for den praktiske utformingen av en normalisert hverdag. Praksis i kriminalomsorgen skal alltid være sikkerhetsmessig forsvarlig, jf. straffegjennomføringsloven § 3 første ledd første punktum. Selv om et tiltak isolert sett kan tenkes å forebygge nye straffbare handlinger, skal det ikke gjennomføres dersom hensynet til sikkerhet taler mot.

Straffegjennomføringen skal innenfor de skisserte rammene «sikre de innsatte tilfredsstillende forhold». Normalitetsprinsippet vil ikke i seg selv være en garanti for tilfredsstillende forhold, men kan være et bidrag.

Det fremgår av straffegjennomføringsloven § 3 første ledd annet punktum at innholdet i straffegjennomføringen skal bygge på de tiltak kriminalomsorgen har til rådighet for å fremme domfeltes tilpasning til samfunnet. En normalisert hverdag er ett tiltak for å fremme tilpasningen til samfunnet.

I § 3 tredje ledd er domfeltes aktivitetsplikt nedfelt, og av fjerde ledd fremgår det blant annet at det så vidt mulig skal gis tilbud om deltakelse i fritidsaktiviteter. Aktivitetsplikten har flere funksjoner. Den bidrar til sikkerhet og ro under straffegjennomføringen, og den kan gi domfelte økt kompetanse. Plikten kan for eksempel oppfylles ved arbeid, samfunnsnyttig tjeneste, opplæring eller deltakelse i programvirksomhet. Aktivitetsplikten ivaretar normalitetsprinsippet på to måter: For det første ved at det stilles krav til domfelte om å delta og bidra, slik det også forventes av andre samfunnsborgere. For mange domfelte vil det å mestre en daglig rutine over tid i seg selv være en ny kompetanse. For det annet bør aktiviteten innrettes slik at den også gir domfelte relevant innholdsmessig kompetanse. Dette sistnevnte aspektet stiller krav til at kriminalomsorgen sammen med forvaltningssamarbeidspartene tilbyr arbeidsdrift,9 skoletilbud og programvirksomhet som er tilpasset dagens samfunn.

Lovens anvisning om at det så vidt mulig skal gis tilbud om deltakelse i fritidsaktiviteter harmonerer godt med normalitetsprinsippet – både dets individ- og samfunnsdimensjon. Sport og andre fritidsaktiviteter inngår som selvsagte elementer i manges hverdag, og antas å være positive for den fysiske og psykiske helsen, samt øke det generelle velværet. Aktivitetene kan dermed bidra til å gjøre straffen mindre tyngende. Siden helsen generelt er dårligere hos domfelte enn ellers i samfunnet, vil fritidsaktiviteter trolig også kunne gi effekt på sikt. Det er et mål at løslatte ikke bare skal ha arbeid eller skole å gå til, men også ha en meningsfylt fritid – som igjen antas å kunne bidra til lavere tilbakefall (samfunnsvern).

Paragraf 4 regulerer forvaltningssamarbeidet og lyder:

«Kriminalomsorgen skal gjennom samarbeid med andre offentlige etater legge til rette for at domfelte og innsatte i varetekt får de tjenester som lovgivningen gir dem krav på. Samarbeidet skal bidra til en samordnet innsats for å dekke domfelte og innsattes behov og fremme deres tilpasning til samfunnet.»

Bestemmelsen forutsetter at domfelte og innsatte har krav på tjenester også under straffegjennomføringen, jf. rettighetsperspektivet. Disse rettighetene fremgår av annen lovgivning, og vil for eksempel gjelde helse-, skole- og livssynstjenester. Forvaltningssamarbeidet i norsk straffegjennomføring er tuftet på den såkalte «importmodellen» som innebærer at de ansvarlige myndighetene leverer sine tjenester i kriminalomsorgen. Det er ikke kriminalomsorgen som tilsetter lærere, helsepersonell, prester eller andre i tjenesteytende yrker.

Modellen befester og understøtter normalitetsprinsippet på flere måter. Den domfelte behandles som andre borgere og sikres lik kvalitet på tjenestene. Med den overhyppighet av sykelighet og andre levekårsproblemer som den statistisk normale domfelte frembyr, er forvaltningssamarbeidet videre avgjørende for å sikre både målet om at straffegjennomføringen ikke skal være mer tyngende enn nødvendig (individ), og målet om en tryggere løslatelse og lavere tilbakefall (samfunn). Mens domfelte er under straffegjennomføring, er vedkommende gjerne mer tilgjengelig (relativt rusfri, fast oppholdssted) for å ta imot de aktuelle tjenestene. Der samarbeidspartene før anså tiden under straffegjennomføring som et etterlengtet pusterom, bruker de nå denne muligheten aktivt i sin oppfølging av vedkommende.

Kriminalomsorgen er pålagt et «tilretteleggeransvar». Vår rolle er å være et vertskap for skolen, helsetjenesten og andre etater som yter de tjenestene de domfelte har krav på. Tilretteleggingen kan for eksempel gjelde tilpassing av bygg (tilstrekkelig plass til de importerte tjenestene), innsyn i opplysninger om domfelte og opplæring i sikkerhetstenkning.

2.3 Internasjonal rett

Normalitetsprinsippet bygger på at alle mennesker har grunnleggende rettigheter, som bare kan begrenses ved lov. Dette generelle utgangspunktet er nedfelt i FNs menneskerettserklæring 10. desember 1948. Europarådets konvensjon 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (EMK) og en rekke andre sentrale menneskerettskonvensjoner bygger videre på dette utgangspunktet og gjelder som norsk lov, jf. lov 21. mai 1999 nr. 30 om menneskerettighetenes styrking i norsk rett (menneskerettsloven) § 2, jf. også Grunnloven § 2 annet punktum og den nye Grunnloven kapittel E om menneskerettigheter.

I tillegg har både FN og Europarådet gitt anbefalinger som spesielt gjelder normalitetsprinsippet i fengsel. Anbefalingene er ikke rettslig forpliktende, men Norge vil generelt tilstrebe å oppfylle rekommandasjoner fra FN og Europarådet.

FNs Standard Minimum Rules for the Treatment of Prisoners artikkel 60 (1) lyder:

«The regime of the institution should seek to minimize any differences between prison life and life at liberty which tend to lessen the responsibility of the prisoners or the respect due to their dignity as human beings.»

På straffegjennomføringsområdet gir de europeiske fengselsreglene (the European Prison Rules) mer detaljerte anbefalinger enn FNs Standard Minimum Rules. Europarådets rekommandasjon10 del 1 nr. 5 omhandler normalitetsprinsippet i snever forstand

«Life in prison shall approximate as closely as possible the positive aspects of life in the community.»

Prinsippet må ses i sammenheng med del 1 nr. 2, som gjelder rettighetsperspektivet:

«Persons deprived of their liberty retain all rights that are not lawfully taken away by the decision sentencing them or remanding them in custody.»

Også del 1 nr. 7 er relevant:

«Co-operation with outside social services and as far as possible the involvement of civil society in prison life shall be encouraged.»

De europeiske fengselsreglene gjelder også varetektsinnsatte.11

Det er noen interessante nyanser, som innbyrdes henger sammen, i den nasjonale og den internasjonale forståelsen av normalitetsprinsippet. Den første – i alle fall tilsynelatende – ulikheten ligger i prinsippets begrunnelse.

Mens vi i Norge begrunner prinsippet dels i et individperspektiv, dels i et samfunnsperspektiv, synes rekommandasjonene å være begrunnet i hensynet til den domfelte. Det snakkes om «respect», «dignity» (FN) og «positive aspects» (CoE).

For det annet retter rekommandasjonene seg utelukkende mot fengselsvirksomhet. Straffegjennomføringsloven gjelder gjennomføring av all straff, enten arenaen er fengsel eller samfunnet. I de to omtalte stortingsmeldingene der prinsippet er uttrykkelig nevnt, er det omtalt «arenanøytralt». Normalitetsprinsippet som «et mål i seg selv» har nok sin største betydning i en fengselshverdag. Det er her den domfeltes rettighets- og livsutfoldelse blir sterkest utfordret, selv om friheten er begrenset også ved straff i samfunnet. Men tenker vi på prinsippet som et «middel» for å nå et mål om lavere tilbakefall, får det stor betydning også når straffen gjennomføres i samfunnet – mange domfelte som gjennomfører samfunnsstraff, program mot ruspåvirket kjøring, i institusjon utenfor kriminalomsorgen eller med elektronisk kontroll kan trenge å øve på en strukturert hverdag der rettigheter blir utløst.

I den praktiske gjennomføringen av normalitetsprinsippet har nyanser i den norske og den internasjonale forståelsen neppe betydning. Prinsippet er ikke en individuell rettighet, men en føring for hvordan kriminalomsorgen skal innrette sin virksomhet.

I et globalt perspektiv er det verdt å merke seg at den nordiske modellen vekker stor interesse, også i land som ikke har et velferdssystem og en infrastruktur som oss.

3 Begrensninger i normalitetsprinsippet

Det klare utgangspunktet etter dette er at det er begrensningene i normalitetsprinsippet som må begrunnes, ikke prinsippet i seg selv.

Begrensningene vil fremgå av straffen selv eller eget rettsgrunnlag, men kan også være av faktisk art.

Selve frihetsberøvelsen vil kunne stå i konflikt med mange elementer i en normal hverdag. Tydeligst er dette dersom friheten er fullt fratatt, som i fengsel. På den andre enden av skalaen er ulike straffer som gjennomføres i samfunnet, som samfunnsstraff, program mot ruspåvirket kjøring og soning i hjemmet med elektronisk kontroll.

For det første må kriminalomsorgens virksomhet være sikkerhetsmessig forsvarlig, jf. straffegjennomføringsloven § 3 første ledd første punktum, se også punkt 2.2 over. Straffegjennomføring på særlig høyt sikkerhetsnivå skiller seg betydelig fra et liv utenfor murene. Undertiden vil det for eksempel være nødvendig å ha skillevegg ved besøk. Varetektsinnsatte som er underlagt restriksjoner, vil heller ikke ha en normalisert hverdag.

En annen begrensning kan oppstå av hensyn til de tilsatte. Det var nylig en diskusjon om innsattes tilgang til porno skulle begrenses, blant annet fordi det ble opplevd som en belastning for de tilsatte. KDI kom til at domfelte har rett til tilgang til lovlig pornografi, men i KDI-rundskriv nr. 8/2014 gis det anvisning på at bruken ikke skal være til sjenanse for andre. Et annet spørsmål som vurderes, er om det skal innføres helt/delvis forbud mot å røyke i fengslene. Det fremgår av lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (tobakksskadeloven) § 25 annet ledd bokstav a at røyking kan tillates i beboelsesrom i institusjoner som erstatter beboerens hjem. En celle vil omfattes av bestemmelsen, og normalitetsprinsippet tilsier at innsatte gis muligheten til å røyke. På den annen side er røykingen en belastning for tilsattes arbeidsmiljø. I Sverige ble det for noen år siden innført røykeforbud i alle fengsler, og i enkelte norske fengsler prøver vi også dette ut.

En tredje begrensning ligger i materielle forhold. Fengselsmurene og det å være institusjonalisert kan sette grenser for anvendelsen av prinsippet. Det er for eksempel ikke alle fritidsaktiviteter som kan gjennomføres i ethvert fengsel – naturlig nok spiller «bedriftsfotballaget» bare hjemmekamper, og dersom favoritthobbyen er dykking eller fallskjermhopp, er det ikke sikkert kriminalomsorgen verken kan eller skal legge til rette for å praktisere den. Men vi har for eksempel lagt til rette for rideaktivitet under gjennomføring av forvaringsstraff – her ble hesten brakt inn i fengselet.

En fjerde begrensning er kanskje å finne i domfelte selv? Jeg ser to aspekter. For det første – hva må vi være oppmerksomme på i vår anvendelse av normalitetsprinsippet med det vi vet om de domfelte? Jeg tror vi må ta små skritt. Det som for «folk flest» kan være hverdagslig kunnskap/praksis, kan være ny viten for den domfelte. Noen eksempler er faste måltider, døgnrytme (opp om morgenen, her «vinner» nok A-mennesket kampen om normalen), samt det å melde fra til arbeidsgiver om sykdom, avvik og feil. Disse aktivitetene forutsetter en evne til å planlegge, samt en forståelse for at egne handlinger har betydning for andre. Et annet aspekt er: Hva med domfelte som bare vil gjennomføre straffen og ikke ønsker en «normalisert hverdag»? Sanksjoner vil kunne iverksettes dersom domfelte ikke overholder aktivitetsplikten (reduserte dagpenger), eller utgjør en trussel mot ro, orden og sikkerhet. Fullt utbytte av et normalitetsprinsipp vil kreve en innsats fra domfelte selv, som er den viktigste aktøren for å nå målet om et kriminalitetsfritt liv etter gjennomført straff.

4 Avslutning

Normalitetsprinsippet inngår, som vi har sett, i det ideologiske fundamentet for kriminalomsorgens virksomhet. Prinsippet er ikke uttrykkelig nedfelt i bindende rettsregler, men flere bestemmelser hviler på det. En straffegjennomføring i tråd med prinsippet er ikke en individuell rettighet som kan danne grunnlag for søksmål. Men når regler som gjelder straffegjennomføring skal tolkes og anvendes, er prinsippet et både relevant og vektig hensyn.

Normalitetsprinsippet er først og fremst en veiviser for kriminalomsorgens praksis – på alle områder. I en fremtidig utbygging og fornyelse av kriminalomsorgens bygningsmasse får for eksempel normalitetsprinsippet betydning for valg av løsninger. Legger byggene til rette for botrening og selvhusholdning? Er det plass til nåværende og eventuelle nye forvaltningssamarbeidsparter?

Også ved valg av reaksjonsformer kan prinsippet ha betydning. Straff gjennomført i samfunnet, for eksempel med elektronisk kontroll, legger til rette for en mer normal hverdag enn straff gjennomført i fengsel.

Normalitetsprinsippet er i sin natur dynamisk og utfordres av endrede samfunnsforhold. Straffedømte er for eksempel en annen gruppe i dag enn for ti år siden, ved at det har vært en betydelig økning av utenlandske statsborgere. Normalitetsprinsippet gjelder like fullt, men innholdet må tilpasses språk, kultur og bestemmelsessted etter gjennomført straff. Et annet eksempel er den økte digitaliseringen i samfunnet – hvordan legge til rette for at domfelte utvikler digital kompetanse og samtidig ivareta sikkerheten?

Norsk straffegjennomføring skal bevege seg mot det normale, samtidig som det fortsatt bør være «mot normalt» å gjennomføre straff.