Opprinnelig publisert i Rettsavklaring og rettsutvikling. Festskrift til Tore Schei. Redigert av Magnus Matningsdal, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie. Universitetsforlaget, Oslo 2016, 550-576.

Hans Tore Høviskeland er førstestatsadvokat og avdelingsleder ved ØKOKRIM.

1 Innledning

Neppe noe annet rettsområde har hatt en slik utvikling de senere årene med skjerping av strafferammer som miljøstrafferetten. I tillegg er det innført mange nye og viktige miljølover. Det kan være mange grunner til en slik utvikling, men blant de viktigste er utvilsomt den generelle oppfatningen at miljøet er viktig og verneverdig. Albert Einstein skal en gang ha sagt: «Om biene og humlene forsvinner fra jordens overflate, har menneskeheten bare fire år igjen.» Denne uttalelsen er de siste årene blitt enda mer aktuell. Både bier og humler er nå truet. Ifølge European Environment Agency dør verdens arter ut 100–1000 ganger raskere nå enn før.1

Høyesterett har fulgt opp denne utviklingen. Ikke minst i de årene Tore Schei har vært høyesterettsjustitiarius, har Høyesterett fattet mange prinsipielle avgjørelser som har gjort håndhevingen mer effektiv. Det hjelper miljøet lite med gode regler hvis de ikke blir etterlevd, og brudd ikke får konsekvenser. Miljøstrafferetten handler om de store linjer. I en rekke saker fra rundt årtusenskiftet har Høyesterett vist forståelse for disse linjene.

Slutten av 1980-tallet ble et vendepunkt for håndheving av miljølover. Høyesterett gav i en rekke saker uttrykk for at straffereaksjonene må ligge på et nivå som motvirker overtredelser og ikke gjør det lønnsomt å bryte det regelverket som er satt til vern om miljøet, se Rt. 1988 s. 1356 (industriforurensning), Rt. 1989 s. 733 (forurensning fra kommunal avfallsplass) og Rt. 1990 s. 156 (faunakriminalitet).2

Siden den gang og særlig de siste 25 år har miljøkriminalitet vært gjenstand for betydelige straffeskjerpelser ved at en rekke miljølover har fått hevet strafferammene. Høyesterett har prinsipielt og lojalt fulgt opp lovgivers endringer ved klart å gi til kjenne at brudd på miljølovgivningen må straffes strengt. I sum gjør dette at straffutmåling før ca. 2000 nå har liten relevans.

I Rt. 2001 s. 110 (krandommen) uttalte Høyesterett følgende på s. 114:

«Som aktor har fremhevet, viser lovgivning og rettsavgjørelser fra de senere år en skjerpet holdning overfor andre typer miljøovertredelser.»

Siden har Høyesterett gjentatt dette i mange avgjørelser helt frem til i dag. Det ble blant annet gjentatt i Rt. 2011 s. 10 (Oftenes-dommen), som gjaldt en overtredelse av plan- og bygningsloven hvor en hytteeier hadde bygget ulovlig i strandsonen. Høyesterett uttalte i avsnitt 22, etter å ha konstatert at lovgiver ser strengt på miljøkriminalitet:

«Denne utviklingen viser at lovgiveren – ikke minst på bakgrunn av en erkjennelse av det økende behovet for å verne miljøet – har vedtatt stadig strengere straffebestemmelser.»

Oftenes-dommen er svært viktig, fordi den markerte at skjerpingen av straffenivået ikke har stoppet opp etter de tidligere høyesterettsdommene. Høyesterett har fulgt opp utviklingen blant annet i Rt. 2011 s. 31 (Kvernstad-dommen), Rt. 2012 s. 65 (Vest Tank-dommen) og Rt. 2015 s. 44 (lakselusdommen), og med det gitt klar beskjed om et skjerpet straffenivå på miljøområdet generelt.

Høyesterett har derved i sin straffutmålingspraksis tatt et viktig skritt for å gi miljøverdiene den status de fortjener i forhold til andre samfunnsmessige verdier, herunder gitt Grunnloven 110 b (endret til § 112) den relevans og rettsvirkning den var tiltenkt i 1992. Miljøverdiene utgjør nå også en del av menneskerettighetene, slik lovgiver tydeliggjorde i endringen av Grunnloven § 110 b til § 112 ved grunnlovsjubileet i 2014.

Tidligere kunne man oppleve at miljøaktivistene som søkte å stanse en ulovlig miljøkrenkelse, ble straffet strengere enn miljøsynderen selv. Dette hører nå til rettshistorien, og Høyesterett synes etter omstendighetene å ha en viss sympati for den miljømotiverte sivile ulydighet. Rt. 2011 s. 1699 gjaldt en sak mot tre menn som hadde demonstrert i forbindelse med prosjektet «Ren Oslofjord» og nektet å etterkomme pålegg fra politiet om å fjerne seg. Mennene ble riktignok dømt og ilagt bøter fra 4000 til 10 000 kroner, men i dommen uttaler Høyesterett:

«Selv om de domfelte ikke kan høres med at handlingene er straffrie på grunn av nødrett eller nødverge, finner jeg grunn til å fremheve at de aksjonene de er dømt for springer ut av et omfattende og kunnskapsbasert engasjement for vern om miljøet, bekjempelse av miljøødeleggelser og hindring av miljøkriminalitet. Aksjonene har ikke hatt som formål å underminere lovlig fattede vedtak, snarere tvert imot. Siktemålet har vært å bringe ulovligheter til tiltakshavers og myndighetenes kunnskap, og å forhindre at nye skjer. Oslo tingretts dom 1. februar 2010, der Secora som nevnt ble ilagt foretaksstraff for forhold påpekt av de domfelte i denne saken, viser at aksjonene ikke har vært ufunderte» (avsnitt 32).

2 Hva er miljøkriminalitet?

Miljøkriminalitet deles i Norge grovt sett inn i lovbrudd som retter seg mot det ytre miljøet (forurensnings-, natur- og kunst- og kulturminnekriminalitet), slik generalklausulen i straffeloven 2005 §§ 240 og 242 også er bygget opp, og forhold som rammer det indre miljøet (arbeidsmiljø- og arbeidsmarkedskriminalitet).3 For ett par år siden ble også dyrekriminalitet tatt med. Vi har således med et svært vidt kriminalitetsbegrep å gjøre, fordelt over ca. 45 straffebestemmelser med flest aktuelle straffebud i regelverk som ellers er utpregede forvaltningslover. Jeg vil i denne artikkelen særlig ta for meg lovgivningen og rettspraksis som gjelder det ytre miljø (med unntak av dyrekriminalitet).

I dag anmeldes det årlig ca. 4 5004 brudd på miljølovgivning, med strafferamme over tre måneder. Mange av sakene, og spesielt de alvorligste, blir anmeldt av miljøforvaltningen. Miljøkriminalitet utgjør ca. 1,5 prosent av alle anmeldte lovbrudd. Det er likevel grunn til å tro at mørketallene er store. Det er sjelden noen fornærmet i vanlig forstand. Ulovlig ødelagte kulturminner eller felte rovdyr leverer ikke inn anmeldelse.

Miljøkriminalitet er ofte både grov og organisert, og får høy score i trusselvurderinger sammenlignet med annen type kriminalitet, se for eksempel ØKOKRIMS trusselvurdering 2015–2016.5 I tillegg er kriminaliteten ofte økonomisk motivert, jf. blant annet Rt. 2012 s. 65 avsnitt 129 (Vest Tank-saken) hvor Høyesterett i straffutmålingen la betydelig vekt på at overtredelsene var sterkt profittmotiverte.

Behovet for å beskytte miljøet synes i dag mer prekært enn for bare få år siden. Inngrep besluttet gjennom lovlige prosesser utgjør i seg selv et betydelig press på miljøet, og ulike former for miljøkriminalitet er en viktig del av trusselbildet. Ikke minst fordi de kommer i tillegg til de lovlig besluttede inngrepene og kan forsterke eller forringe utredningsgrunnlaget for disse. Slik får de kriminelle handlingene en dobbelt negativ effekt ved at de også setter miljøforvaltningen ut av spill.

I tillegg må det også nevnes at Norge gjennom ratifikasjon av en rekke internasjonale avtaler har forpliktet seg til å ivareta biologiske mangfold og andre kultur- og naturverdier på en tilstrekkelig effektiv måte. En tilfredsstillende bekjempelse av miljøkriminalitet er nødvendig for å leve opp til disse forpliktelsene. Dette kom blant annet frem under straffutmålingen i Rt. 2005 s. 76 (jervedom II) avsnitt 32.

Det er viktig for påtalemyndigheten å være oppmerksom på at bagatellmessige overtredelser som hovedregel bør avgjøres med advarsel eller påtaleunnlatelse. En for stor straffeiver vil over tid svekke befolkningens forståelse for nødvendigheten av regelverket. Desto viktigere er det med en konsekvent og følbar reaksjon ved de mer alvorlige overtredelsene.

I riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv for 2015 er alvorlig miljøkriminalitet, slik det har vært i mange år, opplistet blant de sentrale og landsdekkende prioriterte områder for iverksettelse og gjennomføring av etterforskning.6

3 Nærmere om utviklingen i miljølovgivningen

3.1 Grunnloven § 112

I 1992 kom det en tilføyelse i Grunnloven § 110 b om sikring av miljøet. Bestemmelsen ble videreført som § 112 med endringen av Grunnloven i mai 2014. Slik § 112 nå lyder, har enhver rett til et miljø som sikrer sunnhet, og til en natur hvor produksjonsevne og det biologiske mangfold bevares. Rettighetsperspektivet er med, borgerne har rett til kunnskap blant annet om naturmiljøets tilstand, og statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører prinsippene i § 112. Tydeliggjøringen av myndighetenes plikt til å iverksette tiltak, utgjør den vesentlige endringen fra 1992-bestemmelsen.

Grunnloven § 112 har selvsagt ingen straffesanksjon. Derimot vil bestemmelsen kunne være et argument for strengere straffer. Det kom til uttrykk i Rt. 2011 s. 10 avsnitt 19 hvor Høyesterett uttaler: «Behovet for strenge reaksjoner mot miljøkriminalitet illustreres også av utviklingen i lovgivningen de senere årene. Jeg viser for det første til Grunnloven § 110 b om sikring av miljøet som ble tilføyet i 1992.»

Paragraf 112 (og tidligere 110 b) fastsetter blant annet rett til bevaring av natur-mangfoldet, og det er sikker rett at denne grunnlovsbestemmelse har betydning for hvordan lovbestemmelser skal forstås. Høyesterett har derimot ikke vurdert hvorvidt Grunnloven § 110 b kan tenkes å gå foran lovhjemmelskravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 ved motstrid/regelkollisjon. I Rt. 2014 s. 238 (hønsehaukdommen) slo Høyesterett fast at eieren av en høne kunne avlive en hønsehauk som hakket på hans høne uten å forsøke å få bort hauken med skremmeskudd eller på annen måte, og eieren ble frifunnet. Dette ble vurdert etter naturmangfoldloven § 17 annet ledd annet punktum, som gjerne også blir omtalt som en nødretts- eller nødvergeregel, og hvor det i annet ledd står: «Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.» Høyesterett begrunnet standpunktet med at ordlyden i naturmangfoldloven § 17 annet ledd annet punktum ikke omfatter krav om at avlivningen «må anses påkrevd», til forskjell fra første punktum. Høyesterett kom til at lovhjemmelskravet i Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7 ikke var oppfylt, men vurderte ikke dette opp mot Grunnloven § 110 b om at enhver har «Ret til en Natur hvis Produksjonsevne og Mangfold bevares».7

Heller ikke i Rt. 2012 s. 752 vurderte Høyesterett betydningen av Grunnloven § 110 b i drøftelsen av hjemmelskravet. I denne sak ble en helikopterflyger frikjent fordi Høyesterett kom til at hans forhold ikke ble rammet av forbudet mot landing i utmark i motorferdselloven § 2. Flygeren hadde holdt helikopteret i 15 meters høyde i 5–10 minutter mens en hjorteskrott som et jaktlag hadde felt, ble festet til en line. Høyesterett kom til at lovteksten, lest i sammenheng med forarbeidene, tilsa at begrepet landing i § 2 ikke rammer aktiviteter i større høyder over bakken. Lovens formål tilsa ingen annen løsning, og Høyesterett uttalte:

« […], må tolkningen da skje på bakgrunn av det krav til lovhjemmel som følger av Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. EMK artikkel 7 stiller krav om at lovbrudd må være klart definert for at staff skal kunne idømmes» (avsnitt 25). Høyesterett kom frem til denne konklusjon til tross for at det tidligere i dommen uttales: «Et helikopter i 15 meters høyde over bakken utgjør utvilsomt et betydelig støyelement. Det må gjelde desto mer når helikopteret befinner seg i den høyden i en periode på 5–10 minutter. Dyre- og fuglelivet kan bli forstyrret, og verdien for rekreasjon forringet. Formålet bak lovene kan på denne bakgrunn tilsi at vårt tilfelle likestilles med en landing i utmark» (avsnitt 23).8 Disse miljøhensyn kunne vært forankret direkte i Grunnloven § 110 b, men Høyesterett vurderte ikke hvilken vekt hensynet til bevaring av naturmangfoldet skulle ha i forhold til lovhjemmelskravet. Derimot synes Høyesterett å ha lagt vekt på Rt. 2009 s. 780, som 2012-avgjørelsen viser til, men som gjelder et kriminalitetsområde (narkotika) hvor Grunnloven § 110 b ikke er relevant.

I Rt. 2013 s. 684 avsnitt 40 og 41 nyanserer Høyesterett kravet til klar lovhjemmel i tolkningen av en slik sammensatt forvaltnings- og spesiallovgivning som miljølovgivningen utgjør, ved å se mer konkret hen til hva overtrederen kunne forutse på handlingstidspunktet:

«Båsum Boring har videre anført at domfellelse her vil være i strid med det strafferettslige legalitetskrav, nærmere bestemt kravet til klar lovhjemmel, som er utviklet i norsk og europeisk rettspraksis. Dette kan ikke føre frem. Som fremhevet av Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, 2010, side 579–580 om konvensjonens artikkel 7, må den tolkning som domstolene legger til grunn for en domfellelse, ikke gå ut over det man med rimelighet kunne forutse på handlingstidspunktet. Det kreves ikke at rettsanvendelsen ikke skal by på tvil, jf. Rt. 2012 side 387 avsnitt 22. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om utslippenes karakter og mulighetene for å forhindre dem. At utslippene er straffbare, går ikke ut over hva Båsum Boring med rimelighet kunne ha forutsett på handlingstidspunktet.»

Høyesterett kunne etter forfatterens mening også i denne sak ha trukket inn Grunnloven § 110 b som tolkningsfaktor.

Å trekke inn Grunnloven § 112 som en tolkningsfaktor er kanskje enda mer aktuelt når bestemmelsen nå er plassert i Grunnlovens kapittel om menneskerettigheter. Grunnlovsutvalget har pekt på at rettslige problemstillinger knyttet til miljø er under stadig utvikling internasjonalt, også spørsmål om forholdet mellom miljø og menneskerettigheter, og utvalget reiste spørsmålet om ikke retten til et sunt miljø er minst like viktig for individets eksistens og livsutfoldelse som de øvrige menneskerettigheter som naturlig hører hjemme i Grunnloven. Stortingets kontroll- og konstitusjons-komites flertall mente at miljø og menneskerettigheter bør knyttes nærmere sammen, og flertallet stilte seg bak grunnlovsutvalgets forslag.9

3.2 Straffeloven 2005 §§ 240 og 242

I tilknytning til straffutmålingen i Rt. 2011 s. 10 (Oftenes-dommen) uttaler Høyesterett blant annet i avsnitt 19: «Videre viser jeg til generalklausulen om miljøkriminalitet i straffeloven § 152 b som ble tilføyd i 1993.» Særlig alvorlig fauna-, natur- og kulturminnekriminalitet kunne etter straffeloven 1902 § 152 b straffes med fengsel inntil seks år, men inntil femten år for forurensningskriminalitet som har medført noens død eller betydelig skade på legeme eller helbred. Som begrunnelse for innføring av bestemmelsen ble det spesielt vist til at straffebestemmelsene i spesiallovgivningen ikke gir miljøet et tilstrekkelig strafferettslig vern.10 Innføring av straffeloven § 152 b var og er et viktig signal til strafferettslige myndigheter om at innsatsen mot miljøkriminalitet skal prioriteres høyere.

Bestemmelsen er videreført, dog med noen få endringer, i straffeloven 2005 § 240, men bestemmelsen om kulturminner i § 152 b tredje ledd er skilt ut som en egen bestemmelse i § 242. Selv om bestemmelsen er 22 år gammel, har påtalemyndigheten kun tatt ut tiltale i fire saker. Den ene saken var Skien og Porsgrunn tingretts dom av 18. juni 2004, hvor en person ble dømt for å ha tent på en fredet kirke i Telemark. Den andre saken gjaldt en person som hadde hugget trær i et område hvor det var utryddingstruede lavarter (Rt. 2005 s. 568). I den tredje saken ble to unge gutter, som hadde forsøkt å tenne på bryggen i Bergen, tiltalt for blant annet overtredelse straffeloven § 152 b annet ledd nr. 3 om kulturminner. De ble for denne del frikjent ved Bergen byretts dom av 5. april 2001, men dømt for forsøk på grovt skadeverk.11 Byretten fant ikke tilstrekkelig bevis for at de domfelte ved sitt forsøk på ildspåsettelse hadde handlet med et forsett som omfattet den særlige betydning som Bryggen hadde. Denne del av byrettens dom ble ikke påanket. Paragraf 152 b er dessuten anvendt i en sak som foreløpig ikke er rettskraftig, og det er Sør-Østerdal tingretts dom av 20. april 2015 (ulvesaken).12 Her ble fem personer dømt for forsøk på å felle ulv i Elverum i forvaltningssonen for ulv. De fem ble dømt for forsøk på overtredelse av straffeloven § 152 b og for å ha samarbeidet i en kriminell gruppe, jf. straffeloven 1902 § 60 a (straffeloven 2005 § 79 bokstav c). Hovedtiltalte ble dømt til fengsel i ett år og åtte måneder. Han ble også dømt for ulovlig felling av ulv på åtejakt. De fire andre fikk fengsel fra seks måneder til ett år, en av dem for medvirkning til den ulovlige jakten. Samtlige ble også idømt jaktforbud, fra to til fem år. Denne dom kan være et vendepunkt i det å benytte generalklausulen, men den er påanket og således ikke rettskraftig. Ut over disse dommene har tre foretak (i samme sak) vedtatt forelegg for overtredelse av straffeloven § 152 b for i 2012 å ha sprøytet gift langs en jernbanelinje der den prioriterte plantearten dragehode levde.

Generalklausulen har vært viktig for å få opp straffenivået i miljøsaker, særlig som et argument i favør av den straffeskjerpelse som er skjedd i særlovgivningen, og som et symbol på at den lovgivende myndighet prioriterer miljøkriminalitet høyere enn før. Det er også grunn til å anta at den vil bli mer anvendt i fremtiden. Det gjelder ikke minst fordi antall truede arter har økt. Politiet og påtalemyndigheten kan likevel bli mer bevisst på anvendelse av bestemmelsen. På et tidlig stadium av en aktuell sak bør det vurderes nøye om overtredelsen er så alvorlig at generalklausulen kan komme til anvendelse.

Strafferammen etter § 240 første ledd for alvorlig forurensning er 15 år. Det sentrale vilkåret for anvendelsen av bestemmelsen er at forurensningen medfører «at livsmiljøet i et område blir betydelig skadet eller trues av slik skade» (nr. 1), eller at man «lagrer, etterlater eller tømmer avfall eller stoffer med nærliggende fare for dette» (nr. 2). Eksempler på hendelser som faller inn under ordlyden her, kan være utslipp av giftige stoffer i elver som medfører at deler av livet i elven dør, eller utslipp av olje som ødelegger for sjøfugl og andre arter langs kysten. Slike omfattende tilfeller av forurensning vil som regel skyldes en ulykke. Dette vil sjelden være forsettlig, og det kan medføre utfordringer å føre bevis for at det foreligger grov uaktsomhet, slik det stilles krav om. I tillegg krever bruk av generalklausulen at forsettet eller den grove uaktsomheten også omfatter den aktuelle skaden på livsmiljøet, hvilket det også kan være krevende å føre tilstrekkelig bevis for.

Når det gjelder truede arter, er det sentrale vilkåret etter § 240 annet ledd bokstav a (tilsvarende i straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 1) at man «minsker en naturlig bestand av fredede levende organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse». Aktiviteter som omfattes av denne ordlyden, er for eksempel ulovlig jakt på truede arter eller ulovlige utbygginger som medfører at livsgrunnlaget for en truet art blir dårligere. Saker om ulovlig uttak av truede arter som ulv, jerv, bjørn og gaupe er alle13 med unntak av Sør-Østerdal tingretts dom 20. april 201514 (ulvesaken) blitt pådømt etter viltloven.

En viktig grunn til at generalklausulen kun har vært anvendt i en av disse sakene, er antakelig at frem til 1998 var det bare ulv som var kategorisert som truet av utdøing i den norske rødlisten. Saken om ulv i Rt. 2002 s. 258 gjaldt bruk av giftåte, uten at noen ulv var rammet.

I utgangspunktet er det grunnlag for å anvende generalklausulen på de alvorligste tilfellene av faunakriminalitet, slik som ulovlig uttak av de fredede rovdyrene (som i dag alle er kategorisert som truede arter).15 Straffbarhetsvilkåret om å «minske» bestanden kan imidlertid fordre mye bevisføring om arten og bestandssituasjonen, forhold det uansett hefter en del usikkerhet til. Videre kan bruk av generalklausulen når det gjelder de store rovdyrene reise problemstillinger knyttet til rovviltforvaltningen og betydningen av bestandssituasjonen i Sverige. Denne typen temaer vil medføre at en sak blir mer ressurskrevende dersom tiltalen omfatter generalklausulen, enn hvis man bare baserer tiltalen på naturmangfoldloven.

3.3 Miljølover

At lovgiver ser strengt på miljøkriminalitet, illustreres også ved at flere miljølover fra 1990-tallet og frem til i dag har fått hevet strafferammen, og at det siden 2000 er vedtatt flere viktige og omfattende miljølover. Denne utvikling startet ved lov av 3. juli 1992 nr. 96 hvor strafferammen i kulturminneloven § 27 ble hevet til fengsel inntil to år.16 Det siste eksempel er at ved lov av 29. august 2014 fikk forurensningsloven § 79 et nytt tredje ledd, og her ble strafferammen hevet fra bøter til bøter eller fengsel inntil to år for ulovlig innførsel eller utførsel av avfall i strid med forskriftsbestemmelser om grensekryssende forsendelser av avfall. Naturmangfoldloven av 19. juni 2009 nr. 100 er den mest omfattende og viktigste loven om forvaltning av norsk natur noensinne. Loven erstatter langt på vei viltloven og naturvernloven. For grov overtredelse kan bøter eller fengsel i inntil tre år anvendes. I forarbeidene til straffebestemmelsen uttales:

«Lovendring og utvikling i rettspraksis har i betydelig grad ført til en heving av straffe-nivået i saker om miljøkriminalitet. Høyesterett har i flere nye avgjørelser gitt uttrykk for at straffenivået er hevet.»17 Det er ikke bare naturmangfoldloven som har fått en strafferamme på tre års fengsel ved grove overtredelser. Det samme gjelder svalbardmiljøloven, havressursloven, markaloven og dyrevelferdsloven.

4 Viktige avgjørelser fra Høyesterett

I det følgende har jeg valgt å se på alle høyesterettsavgjørelser i miljøstrafferetten fra 2000 og frem til i dag, og da på de saker hvor Høyesterett har uttalt seg om straffutmålingen. I de saker hvor Høyesterett har behandlet miljøkriminalitet siden 2000, har det kun vært dissens i to av sakene. Det var Rt. 2012 s. 1374 og 2012 s. 110, men dissensene gikk ikke på straffutmålingen. Høyesterett synes derfor å være enig i utviklingen av et skjerpet straffenivå på miljøområdet generelt.

4.1 Naturkriminalitet

4.1.1 Rt. 2002 s. 258 (giftåtekjennelsen)

Ulovlig felling av store rovdyr – bjørn, ulv og jerv – er et stort problem i Norge. Rovdyrene blir sett på som konkurrenter for dem som jakter på arter som elg og rådyr, og som en trussel mot jakthunder og husdyr, særlig sau. Det at ulovlig jakt ofte har sin bakgrunn i sterke lokale eierinteresser mange steder på landsbygda, kan gjøre at slik kriminalitet blir svært vanskelig å etterforske.

I Rt. 2002 s. 258 (giftåtekjennelsen) ble en 62 år gammel mann dømt til 21 dagers ubetinget fengsel og tap av retten til jakt og fangst for ett tilfelle av utlegging av gift for å ramme ulv. Domfelte var en forholdsvis perifer person i giftutleggingen, og hoved-mennene ble ikke tatt. Høyesterett uttalte at straffen hadde blitt vesentlig strengere om domfeltes rolle hadde vært mer sentral.

Det er interessant at Høyesterett i kjennelsen tok avstand fra et standpunkt som rettens flertall inntok i Rt. 1992 s. 346 (jervedom I). Under dissens 3–2 ble en mann i jervedom I dømt til 60 dagers betinget fengsel og en ubetinget bot på 30 000 kroner for ulovlig å ha fanget og drept to jerver i Lesjafjellet ved bruk av åtesaks. Mindretallet ville gjøre fengselsstraffen ubetinget. I argumentasjonen for betinget fengselsstraff la flertallet vekt på at man i en konfliktsituasjon mellom sauenæringen og viltforvaltningen ikke burde reagere på lovbrudd på en slik måte at befolkningen ikke møter tiltak for vern av truede dyrearter med den forståelse som er nødvendig for å gjennomføre dem. I giftåtekjennelsen markerte Høyesterett en vesentlig kursendring i forhold til 1992-avgjørelsen. Førstvoterende uttaler:

«Jeg kan ikke legge noen vekt på at den offisielle ulveforvaltning, vedtatt av våre høyeste politiske myndigheter, til dels er kontroversiell, og at det særlig i ulveområdene synes å være mange motstandere av totalfredningen av dette rovdyret. Snarere ser jeg det slik at dette gir en ytterligere grunn til gjennom en konsekvent og streng straffeforfølgning å formidle det vernehensyn som ligger til grunn for ulveforvaltningen» (s. 261 nest siste avsnitt).

4.1.2 Rt. 2003 s. 634 (CITES-dommen)

Denne saken omhandler innførsel av deler av utrydningstruede dyr og fugler. Dette var en overtredelse av lov av 6. juni 1977 om innførsel- og utførselregulering, jf. forskrift 18. august 1998 nr. 818 om innførselsregulering. Bestemmelsen stilte krav om tillatelse fra (den gang) Miljøverndepartementet for innførsel av truede plante- og dyrearter med derivater som omfattes av Washingtonkonvensjonen av 3. mars 1973 vedlegg I, II og II (CITES). Norge er tilsluttet konvensjonen. En mann ble idømt 45 dagers betinget fengsel for ulovlig innførsel av piler, buer og spyd fra Peru prydet med fjær og skinn av arter oppført på lister over truede arter av vill flora og fauna (Washingtonkonvensjonen eller CITES). Høyesterett uttalte at allmennpreventive grunner tilsa at det må reageres med ubetinget fengselsstraff ved overtredelser av forbudet mot inn- og utførsel av CITES-listede gjenstander når overtredelsen skjer i næringsøyemed, slik som i denne saken. Straffen ble gjort betinget utelukkende fordi saken var blitt gammel.

4.1.3 Rt. 2005 s. 76 (jervedom II)

Fire menn som drev med sauehold, hadde ulovlig felt en jerv. Da saken ble behandlet av Høyesterett, ble straffen skjerpet til 21 dagers fengsel for alle de fire sauebøndene. I denne saken kom Høyesterett også med flere uttalelser av stor betydning for fremtidig håndhevelse av regelverket som er satt til vern for våre rovdyr. Førstvoterende uttalte blant annet:

«Etter mitt syn må den ulovlige felling av jerv i vår sak lede til ubetinget fengselsstraff. Dette bør slik jeg ser det, være utgangspunktet ved forsettlig ulovlig felling av våre totalfredete rovdyr ulv, bjørn og jerv. Allmennpreventive hensyn veier tungt og ulovlig jakt på rovvilt vanskeliggjør naturvernmyndighetenes forvaltning av arten» (avsnitt 32).

Høyesterettsdommen viser også at det taler for en streng strafferettslig håndheving at de aktuelle miljøreglene er kontroversielle, og at overtrederne kan hente støtte i lokalsamfunnet for sitt syn. Sammenligner en straffen i denne saken med det som ble utmålt i Rt. 1996 s. 353 (preparantdommen) – en sak som gjaldt langt flere og mer alvorlige forhold – er det ingen tvil om at straffenivået for faunakriminalitet er blitt vesentlig skjerpet.

4.1.4 Rt. 2005 s. 568 (generalklausuldommen)

Dette er altså den eneste saken om straffeloven § 152 b som har vært behandlet i Høyesterett. En grunneier hadde på sin eiendom hogd 380 m3 med trær over et samlet areal på 50 dekar i et område som var fredet som naturvernreservat. Skogen var en typisk og svært godt utviklet boreal regnskog i Nord-Trøndelag. I denne skogen var det lokalisert tre lavarter som sto på den nasjonale rødlisten for truede arter. I Høyesterett ble han dømt for overtredelse av straffeloven § 152 b tredje ledd nr. 2, og straffen ble satt til fengsel i ett år, hvorav åtte måneder ble gjort betinget. Om straffutmålingen uttaler Høyesterett i avsnitt 32:

«Domfelte har gjort seg skyldig i meget alvorlig miljøkriminalitet ved forsettlig å påføre det midlertidige vernede område betydelig skade.» Siden saken var blitt gammel (tre år og åtte måneder) uten at domfelte kunne bebreides for dette, og han hadde en personlighetsforstyrrelse, ble straffen gjort delvis betinget. Fengselsstraff på ett år for ulovlig hogst ville noen år før 2005 vært utenkelig. Således er det ved denne dommen etablert et nytt og betydelig strengere straffenivå for grov naturkriminalitet, og generalklausulen synes langt på vei å ha fått den tilsiktede effekt.

4.1.5 Rt. 2011 s. 10 (Oftenes-dommen)

Saken gjaldt overtredelse av plan- og bygningsloven av 1985 § 110 første ledd nr. 2 jf. § 93 første ledd bokstav a og i. De straffbare forhold var begått i forbindelse med oppføring av en hytte ved sjøen på Sørlandet. Den domfelte hadde fått tillatelse til å fjerne ca. 500 m3 fjell, men sprengte bort det firedobbelte slik at en tomt som også etter lovlig utsprengning skulle være skrånende, ble flatplanert. Ved straffutmålingen la Høyesterett for det første vekt på at tiltakene hadde ført til et sår i terrenget som var særlig skjemmende, og uttalte at det var klart skjerpende at tiltaket var uopprettelig. For det andre viste Høyesterett til at domfelte var en profesjonell aktør i byggebransjen, og at han hadde vist en nærmest total mangel på respekt for plan- og bygningsloven. Han hadde i søknaden beskrevet hvordan han tok sikte på å skåne terrenget, mens han i realiteten gjorde nettopp det stikk motsatte, og derved hadde han opptrådt forsettlig og planmessig. Også dette fremhevet Høyesterett som klart skjerpende.

Plan- og bygningsloven 1985 § 110 ble fra 1. juli 2010 erstattet med de nye reglene i plan- og bygningsloven av 2008. Det innebærer at strafferammen ikke lenger bare vil være bøter, men fengsel inntil to år, jf. plan- og bygningsloven 2008 § 32-9. Plan- og bygningsloven er en viktig miljølov, og av forarbeidene fremgår det:

«Økende strafferammer begrunnes med at plan- og bygningsloven er en sentral miljø- og vernelov. Utvalget viser til at plan- og bygningsloven verner så vel naturområder som kulturminner som ikke er fredet.»18 Om overtredelsen i Oftenes-saken ville ført til fengselsstraff etter den nye loven, kommenteres ikke i dommen. På bakgrunn av de skjerpende omstendigheter som Høyesterett fremhever, er det imidlertid mulig at dette var en sak der fengselsstraff kunne vært aktuelt.

Når det gjelder den konkrete utmålingen av bøtestraffen, inneholder Oftenes-dommen viktige prinsipielle uttalelser om betydningen av domfeltes økonomiske forhold. Høyesterett slår fast at botens størrelse primært må avpasses etter overtredelsens omfang og hvor store beløp som er investert i det ulovlige tiltaket, mens den domfeltes økonomi må komme mer i bakgrunnen. Høyesterett viser til at grunneier kan oppnå en betydelig gevinst ved å opptre slik domfelte gjorde i denne saken, og at dette må tillegges vekt ved straffutmålingen. Førstvoterende uttrykker dette slik:

«I saker om miljøkriminalitet må det av allmennpreventive grunner reageres strengt. En forsvarlig forvaltning av naturen forutsetter at befolkningen etterlever gjeldende reguleringslovgivning. Ved å opptre slik A har gjort, vil dessuten grunneier kunne oppnå betydelig gevinst. Det må tillegges vekt ved straffutmålingen, slik at boten ikke bare utgjør en bagatellpost i byggeregnskapet» (avsnitt 17).

4.1.6 Rt. 2011 s. 631 (Kvernstad-dommen)

I denne saken hadde eieren av en større eiendom på Kvernstad i Sør Trøndelag fått konsesjon til å bygge et kraftverk med en årlig produksjon på nærmere 10 GWh. Etter konsesjonen skulle størstedelen av vanntilførselen skje via en boret tunnel. Under den videre prosessen kom eier og prosjektleder til at dette ikke var praktisk mulig. Uten å innhente ny konsesjon valgte eieren i stedet å sprenge/grave en grøft på 1400 meter hvor røret ble plassert. Grøften ble deretter gravd over og terrenget slettet til. Sprengningen/gravningen berørte nærmere 20 da. Etter påtalemyndighetens anke satte Høyesterett straffen for overtredelse av vannressursloven § 63 første ledd bokstav c jf. tredje ledd jf. fjerde ledd til 90 dagers fengsel, hvorav 45 dager ble gjort betinget. Den betingede delen ble begrunnet med at det hadde gått tre og et halvt år siden det straffbare forholdet ble avdekket. For en innleid prosjektleder ble straffen satt til 21 dager betinget fengsel samt 50 000 kroner i bot.

Hvor det er foretatt ulovlig inngrep i naturen, møter en ofte argumentet at det snart gror igjen, og at inngrepet ikke hadde innvirkning på miljøet. Så også i denne saken, hvor forsvarerne hevdet at rørgata var miljømessig like godt utført som lovlige rørgater av samme type, og derfor ikke kunne anses å ha medført betydelig miljøskade. De viste dessuten til at det ikke var påvist rødlistearter i området, og at det på domstidspunktet vokste godt i rørgata, samt at det forelå planer om veibygging gjennom rørgata i forbindelse med en vindmøllepark som var planlagt i nærområdet. Lagmannsretten mente det var voldt betydelig miljøskade ved det ulovlige inngrepet og la særlig vekt på arealets størrelse og den uopprettelige skaden. Den viste til at inngrepet har ført til at jordlaget er blitt vesentlig forandret, og at dette har medført varige endringer i det biologiske mangfoldet ved at artenes levesteder og muligheter til å bevege seg er blitt forandret. Lagmannsretten presiserte at alvoret ved inngrepet i en myr ikke svekkes selv om det finnes flere andre myrområder i nærheten, eller fordi det foreligger andre utbyggingsplaner i området. Høyesterett sa seg enig i lagmannsrettens vurderinger og presiserer at vannressursloven § 63 tredje ledd «også ville være anvendelig ved skader på naturen som er klart mindre omfattende enn den skade som er inntrådt her» (avsnitt 29 siste setning).

I mange saker om ulovlig bygging blir det gitt tillatelse til tiltaket i ettertid. I saken ble det i 2008 gitt en etterfølgende endringskonsesjon for småkraftverket på Kvernstad. Forsvarerne mente dette var et formildende element. Lagmannsretten mente en slik etterfølgende tillatelse heller er straffeskjerpende enn formildende i en situasjon som denne, fordi myndighetene var satt i en tvangssituasjon da utbyggeren ved en slik tillatelse oppnår en fordel han ellers ikke ville oppnådd. Høyesterett mente derimot at den etterfølgende tillatelsen verken er et straffeskjerpende eller formildende element, dog således at det kan ha en viss betydning i straffutmålingen «om det er klart at konsesjon ville ha blitt gitt for den utbyggingsplan som faktisk er fulgt». Høyesterett understreket imidlertid at «det bare vil være plass for slike synspunkter når det må legges til grunn at konsesjon ville blitt gitt,» og presiserte videre at det er uten betydning om «det kan være større eller mindre sannsynlighet for at konsesjon ville blitt gitt» (avsnitt 55).

Høyesteretts uttalelser innebærer at etterfølgende tillatelse bare kan være formildende der det ikke er noe grunnlag for tvil om at den ville blitt gitt. I praksis vil det trolig ikke være aktuelt i denne typen saker. Høyesteretts uttalelse er nok derfor av relativt teoretisk interesse, ikke minst fordi det i en konsesjonsprosess som regel vil bli krevd at det undersøkes om det forekommer viktige natur- eller kulturverdier i området, eksempelvis rødlistearter eller kulturminner, før det gis konsesjon. På Kvernstad får man aldri vite om det har vært rødlistearter eller kulturminner i rørgata, fordi det aldri ble undersøkt, og myndighetene fratas muligheten til å stille vilkår som beskytter de aktuelle natur- eller kulturverdiene mot ødeleggelse under utbyggingen, for eksempel gjennom å kreve en annen utforming av tiltaket. Således burde Høyesterett i dette tilfelle også ha stilt som vilkår at den ulovlige utbyggingen ikke måtte ha medført annen skade på miljø- eller kulturverdier enn det som ville vært tilfellet om utbyggingen hadde vært lovlig.

4.1.7 Rt. 2012 s. 110 (Budalen-kjennelsen)

Denne saken gjaldt spørsmål om overtredelse av dagjeldende naturvernlov av 1970 § 24, jf. § 5 og plan- og bygningslov av 1985 § 110, jf. § 93 første ledd bokstav i. Formannen i et veilag var frifunnet i lagmannsretten for å ha rustet opp en gammel traktorvei i et landskapsvernområde blant annet ved grøfting, planering og oppfylling av masse over en strekning på ca. 350 meter. Påtalemyndighetens anke til Høyesterett var prinsipalt begrunnet i lovanvendelsen under skyldspørsmålet, nemlig at retten hadde anvendt begrepet «vedlikehold» uriktig. Dette var Høyesterett enig i og fant at det ikke kunne være tvil om at arbeidet klart gikk ut over det man ville karakterisere som vedlikehold selv med en romslig forståelse. Derimot ble det bemerket at arbeid som gikk ut over vanlig vedlikehold, ikke uten videre ville lede til straffansvar. Skulle det ilegges straff, måtte arbeidet ha medført en vesentlig endring på landskapets art og karakter. Noen nærmere vurdering av dette lå ikke til grunn for frifinnelsen, og lagmannsrettens dom med hovedforhandling ble dermed opphevet grunnet uriktig lovanvendelse.

Budal-saken er av stor prinsipiell betydning blant annet fordi Norge har 36 nasjonalparker på fastlandet, og ca. 200 landskapsvernområder. Det er helt fundamentalt at fredningsbestemmelser blir overholdt, og at det blir søkt om tillatelse til tiltak som krever det. Veilagets formanns handlemåte er et eksempel på hvordan man ikke skal gå frem, og han ble så i Frostating lagmannsretts dom av 22. oktober 201219 idømt en bot på 50 000 kroner. Veilagets formann anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, men Høyesteretts ankeutvalg tillot ikke anken fremmet.20 Dermed ble det satt sluttstrek ca. fem år etter at det straffbare forholdet opphørte, og etter at saken var blitt behandlet seks ganger av rettssystemet. Et annet eksempel på hvordan mange miljøsaker blir gjenstand for en rekke behandlinger i rettssystemet er Tysnes-dommen (Rt. 2010 s. 1293), som ble behandlet seks ganger i rettssystemet. Sakene illustrerer også – noe som går igjen i mange miljøkriminalitetssaker – at de ofte bæres frem gjennom rettsinstansene av et sterkt personlig engasjement.

4.1.8 Rt. 2015 s. 636 (ulvebevisdommen)

14. mars 2014 skjøt en mann, som satt på reveåte i Åmot, en ulv. Morgenen etter hjalp en sambygding av mannen, en pensjonert polititjenestemann, til med å fjerne ulveskrotten fra åstedet. Han kjørte ulven til ei bu to kilometer unna, hvor skytteren gjemte den.

Den pensjonerte polititjenestemann ble for dette i Eidsivating lagmannsrett21 dømt for overtredelse av den gang straffeloven § 132 første ledd (nå straffeloven § 160 første ledd). Bestemmelsen setter straff for den som med hensikt motarbeider etterforskningen av en mulig straffbar handling, for eksempel ved å skjule bevis i saken. I lagmannsretten ble han dømt til ubetinget fengsel i 16 dager og fradømmelse av retten til å drive jakt og fangst for et tidsrom på ett år. Han anket straffutmålingen videre til Høyesterett. Ved straffutmålingen tok Høyesterett i avsnitt 17 utgangspunkt i at det veier «tungt at ulv er totalfredet i Norge». Videre trekkes det frem flere skjerpende omstendigheter; at ulveskrotten var det helt sentrale beviset, at fjerning av skrotten gjør avdekking vesentlig vanskeligere, at han som tidligere tjenestemann var «fullt på det rene med dette» og at både lovgiver og Høyesterett har understreket at miljøkriminalitet skal straffes strengt. Høyesterett kom til at tap av retten til jakt og fiske i ett år var nødvendig, selv om han ikke var med på selve fellingen. Deretter trekker Høyesterett frem som formildende at han «kom uforberedt opp i situasjonen», og at «han trodde ulven var skutt ved et uhell», før det konkluderes slik i avsnitt 29:

«Ubetinget fengsel som påstått av påtalemyndigheten, er vår strengeste straffereaksjon. A er tidligere ustraffet. Jeg er da, under tvil, kommet til at fengselsstraffen på 16 dager bør gjøres betinget, men med tillegg av en bot på 30 000 kroner, jf. straffeloven 27. I kombinasjon med rettighetstapet og inndragningen gir det tilstrekkelig uttrykk for alvoret i handlingen.»

4.2 Kulturminnekriminalitet

4.2.1 Rt. 2000 s. 2023 (losjedommen)

Natt til 12. mars 1998 ble en fredet bygning ulovlig revet i Mo i Rana. I lagmannsretten ble hovedmannen idømt fengsel i ett år hvorav seks måneder ubetinget. Foretaket som eide bygningen og som i lagmannsretten var idømt en inndragning på en million kroner og en bot på 20 000 kroner, anket til Høyesterett. Anken ble forkastet av Høyesterett, som viste til at kulturminnelovgivningen klart kommer inn under anvendelsesområdet for foretaksstraff. Selv om foretaket ikke hadde særlig gode muligheter til å verge seg mot det som skjedde, mente Høyesterett at det av hensyn til den alminnelige lovlydighet likevel ikke ville være tilstrekkelig bare å straffe de personer som sto ansvarlig for rivningen. For at kulturminnelovgivningen skal være effektiv, måtte det reageres med foretaksstraff.

4.2.2 Rt. 2002 s. 1713 (Bryggen i Bergen-dommen)

Denne saken gjaldt to unge menn som ble dømt for forsøk på grovt skadeverk. De hadde forsøkt å stifte brann i den fredede bebyggelsen på Bryggen i Bergen, som står oppført på Unescos verdensarvliste. Den ene ble dømt til fengsel i ett år og tre måneder, hvorav ni måneder betinget, og den andre fikk fengsel i ett år, hvorav åtte måneder betinget. At straffen ble gjort delvis betinget skyldtes først og fremst at saken var blitt gammel. Det var gått to år og ti måneder siden de straffbare handlinger ble begått. I premissene uttaler førstvoterende:

«Allmennpreventive grunner tilsier at skadeverk rettet mot store kulturelle og økonomiske verdier som i dette tilfellet, må straffes strengt. Den hevning av strafferammen som skjedde for få år tilbake, er ledd i en utvikling hvor oppmerksomheten rettet mot miljøkriminalitet har ledet til en skjerpet holdning fra lovgivers side. Dette er fulgt opp av domstolene ved en hevning av straffenivået.»22

Strafferammen for grovt skadeverk ble hevet fra fengsel i fire år til fengsel i seks år ved lov av 23. januar 1998 nr. 9. Bakgrunnen for lovendringen var i første rekke behovet for å kunne fastsette strengere straff for ildspåsettelse av kirker. Men i forarbeidene ble det fremholdt at den utvidede strafferammen gjaldt grovt skadeverk generelt, og at maksimumsstraffen dermed kom på linje med andre grove økonomiske forbrytelser.23

4.2.3 Rt. 2010 s. 1293 (Tysnes-dommen)

Saken gjaldt spørsmålet om straffeansvar for overtredelse av kulturminneloven § 27, jf. § 3 og § 6 i forbindelse med anlegg av midlertidig anleggsvei ut til et settefiskanlegg på Tysnes utenfor Bergen. Noe av den midlertidige veien gikk inn i et automatisk fredet kulturminneområde. Det var ikke innhentet godkjenning etter plan- og bygningsloven og kulturminneloven for den midlertidige veien. Kulturminneområdet var tingsted i middelalderen med tradisjoner tilbake til vikingtid og var fra 1100-tallet også kirkested. Høyesterett kom til at det rundt dette kulturminnet ikke var en sikringssone etter kulturminneloven § 6 andre ledd, dvs. en sikringssone på fem meter som kom i tillegg til de grensene som var angitt på kartet for verneområdet. Høyesterett kunne imidlertid ikke se at dette hadde avgjørende betydning for domfellelsene etter kulturminneloven § 27, jf. § 3 første ledd fordi noe av veien uansett kom inn på området til det automatisk fredede kulturminnet. Foretaket, styreleder og entreprenøren var i lagmannsretten blitt idømt bøter på henholdsvis 300 000, 150 000 og 60 000 kroner, og det var ikke anket over straffutmålingen, men førstvoterende uttalte:

«(…) finner jeg likevel grunn til å bemerke at jeg ikke kan se at de fastsatte straffene er for høye. Etter mitt syn er det straffverdige i første rekke det at de tiltalte tok seg til rette inne i området til et automatisk vernet kulturminne og ikke hvor stor del av området som inngrepet rammet» (avsnitt 47).

Også i 2008 ble denne sak behandlet i Høyesterett.24 Da var spørsmålet om den midlertidige anleggsveien var søknadspliktig etter dagjeldende plan- og bygningslov § 93 første ledd bokstav j, eller unntatt etter § 93 annet ledd, jf. § 85. Høyesterett kom til at anleggsveien var søknadspliktig. Lagmannsretten hadde ikke vektlagt den omstendighet at anleggsvegen ble lagt i et automatisk fredet kulturminneområde slik det etter lovgivningen skal vektlegges. Lagmannsrettens dom ble opphevet, og påtalemyndigheten tok så ut tiltale for overtredelse av kulturminneloven i tillegg til plan- og bygningsloven. Saken gikk deretter tilbake til tingretten og videre til lagmannsretten før den på nytt havnet i Høyesterett i 2010.25

4.2.4 Rt. 2010 s. 850 (barfrøstuedommen)

Sommeren 2005 ble inventar fra et fredet hus i Østerdalen fjernet og solgt til en antikvitetshandler, som igjen solgte det videre til en hytteeier i Trysil. Møblene, blant annet et framskap, sto i en såkalt barfrøstue fra 1809, som ble fredet i 1923. I barfrøstue-dommen ble vedkommende som fjernet inventaret, domfelt for brudd på kulturminneloven § 27 første punktum, mens antikvitetshandleren og kjøperen ble domfelt for uaktsomt heleri. Hovedspørsmålet i saken var hva som omfattes av en fredning etter bygningsfredningsloven av 1920. Høyesterett kom til at kun skatoll, framskap, matskap og veggbenker hadde en slik tilpasning og fastmontering til bygningen at de kunne anses som en del av denne. Videre fremkommer det i aktsomhetsvurderingen at den som kjøper av en seriøs antikvitetshandler, kan måtte foreta egne undersøkelser om gjenstandens opprinnelse for å unngå heleriansvar. Straffene for hovedmannen og antikvitetshandleren ble betinget fengsel i henholdsvis 30 og 21 dager og 20 000 kroner i bot, mens kjøperen fikk 20 000 kroner i bot. Høyesterett uttaler at bruddet på kulturminneloven tilsier ubetinget fengsel. Fordi det var gått tre og et halvt år siden det straffbare forholdet ble avdekket, ble straffen for hovedmannen likevel gjort betinget.

4.2.5 Kulturminner har et strengt strafferettslig vern

Disse kulturminnesakene viser blant annet at kulturminner har et strengt strafferettslig vern. Videre understreker Høyesterett i sakene fra Tysnes viktigheten av at også et begrenset inngrep krever undersøkelser og vurderinger som nødvendiggjør at kulturminnemyndighetene trekkes inn før inngrep gjøres.26

4.3 Forurensningskriminalitet

På forurensningsområdet har Høyesterett de senere årene behandlet flere saker og da først og fremst saker om håndtering av farlig avfall. Tidligere var det vanlig kun å ilegge foretaksstraff, men det finnes nå eksempler på at både styreledere, daglig ledere og rådgiver er blitt straffet, i tillegg til foretaket. Påtalemyndigheten har stadig skjerpet straffen for forurensning fra foretak, men det er sjelden slike saker kommer for domstolene. Det kan synes som om foretakene foretrekker å vedta bøter av betydelig størrelse fremfor å risikere en rettsak med full offentlighet om den forurensende virksomheten.

4.3.1 Rt. 2004 s. 1645 (gjenvinningsdommen)

Den såkalte gjenvinningsdommen var et gjennombrudd for strengere straffer. For første gang ble to bedriftsledere idømt fengselsstraff for overtredelse av forurensningsloven. De ble ilagt en straff av fengsel i 45 dager. I tillegg var begge i Frostating lagmannsrett27 rettskraftig idømt inndragning av vinning med 150 000 kroner, som var utbytte de hadde mottatt gjennom de straffbare handlinger de hadde begått. Selskapet var ilagt et forelegg på to millioner kroner og inndragning av vinning med to millioner kroner. Selskapet drev med gjenvinning og nyttegjøring av avfall fra aluminiumsindustrien.

Saken i Høyesterett mot de to bedriftslederne dreide seg om tre overtredelser av forurensningsloven. Den alvorligste var forsettlig utslipp til sjø over en periode på tre år av blant annet betydelig mengde kobber og andre metaller. Skadevirkningene på kort og lang sikt var imidlertid usikre. Den andre overtredelsen gjaldt diffuse utslipp til luft av blant annet ammoniakk. Skadevirkningene av de diffuse utslipp var begrenset, og bedriften hadde tillatelse til å forurense noe. De to bedriftslederne hadde også for sent iverksatt tiltak for å begrense virkningene av de diffuse utslippene. I straffutmålingspremissene viser Høyesterett til at det ut fra allmennpreventive hensyn må idømmes en følbar reaksjon. Dette ble begrunnet blant annet med:

«Avfallshåndtering er en økende virksomhet, til dels med mulighet for stor fortjeneste. Samtidig kan det være kostnadskrevende å håndtere avfallet på en forsvarlig måte. Et ønske om å tjene mest mulig og om å bevare arbeidsplasser kan friste mindre ansvarlige aktører til å nedprioritere miljøtiltak. Samtidig kan oppdagelsesrisikoen være liten» (avsnitt 39).

Før denne høyesterettsdom var domstolene altfor forsiktige med å anvende ubetinget fengselsstraff av en viss varighet i forurensningssaker. En årsak til det kan være at det ofte er vanskelig å påvise konkrete skadefølger av det enkelte utslipp.

Til dette uttalte Høyesterett i gjenvinningsdommen:

«For at arbeidet med å begrense forurensning skal være effektiv, er det imidlertid av stor betydning at den enkelte bedrift respekterer de grenser myndighetene setter i generelle regler og i enkelttillatelser. Det er ikke opp til den enkelte å overprøve og fravike disse grensene basert på egne vurderinger av hvor skadelig et utslipp er» (avsnitt 43 tredje setning).

Jeg mener straffenivået på dette område må heves ytterligere, ikke minst for å forhindre at forurensning begås ut fra økonomiske hensyn.

4.3.2 Rt. 2007 s. 1684 (Sandvikselva-dommen)

I denne saken hadde en ansatt i et firma som drev installasjon og service av kjøleanlegg, forårsaket omfattende fiskedød i elv ved at han tømte ut et fat med ammoniakkholdig vann. Den ansatte ble i tingretten28 idømt betinget fengsel i 45 dager samt en bot på 15 000 kroner. For selskapets del fant Høyesterett at det forelå manglende retningslinjer, opplæring og internkontroll, og dømte firmaet til foretaksstraff for overtredelse av forurensningsloven til en bot på 1,2 millioner kroner. Om spørsmålet om foretaket skulle ilegges straff, uttalte Høyesterett blant annet:

«Det kan ikke stilles opp noen generell presumsjon om at et foretak bør straffes når vilkårene i § 48 a er oppfylt […] Når det gjelder brudd på forurensningsloven, understrekes det i forarbeidene at «det må være hovedregelen at selskapsstraff idømmes når det først foreligger en overtredelse av loven.» […] I proposisjonen til loven pekes det på at det er sentrale og stadig viktigere verdier som skal vernes av forurensningslovgivningen, og at man er innenfor et område hvor det er rimelig grunn til å anta at straffetrusler kan ha en reell preventiv betydning, fordi utslippene ofte skjer fra økonomisk virksomhet som drives ut fra rasjonelle motiver», og: «Botens størrelse bør også avspeile at samfunnet har lidt et tap av naturskader» (avsnitt 41).

4.3.3 Rt. 2012 s. 65 (Vest Tank-dommen)

Vest Tank-saken er den alvorligste miljøsaken som noen gang er behandlet av norske domstoler. Den 19. januar 2012 avsa Høyesterett dom i saken. Med det har den strengeste miljødommen mot person for overtredelse av forurensningsområdet i Høyesterett gått fra 45 dagers fengsel til to års fengsel.

Vinteren 2006–2007 drev Vest Tank AS i Gulen kommune på Vestlandet behandling av ca. 180 000 m3 bensin uten nødvendige tillatelser fra Klima- og forurensningsdirektoratet og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Volumet tilsvarer om lag en tiendedel av det årlige bensinforbruket i Norge. Da bedriften forsøkte å løse et avfallsproblem som oppstod under denne bensinbehandlingen, eksploderte tanken med avfallet. Nabotanken tok også fyr. De som var i nærheten av tankene, var i livsfare, og eksplosjonen og røyken medførte også betydelige plager for en rekke personer i området. ØKOKRIM statsadvokatembete tiltalte i juni 2009 virksomhetens styreleder og daglig leder for brudd på forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og brann- og eksplosjonsvernloven. I tillegg ble en rådgiver tiltalt for brudd på forurensningsloven. I lagmannsretten ble saken for styrelederen utsatt, mens daglig leder ble dømt til ett år og seks måneders ubetinget fengsel. Rådgiveren ble frifunnet. Etter anke fra påtalemyndigheten fastsatte Høyesterett straffen for daglig leder til to års ubetinget fengsel. I tillegg ble han fradømt retten til å drive virksomhet, være daglig leder eller å sitte i et selskaps styre hvor denne virksomheten krever tillatelse fra Klima- og forurensningsdirektoratet eller Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, for en periode på fem år.

Et sentralt spørsmål for Høyesterett var forståelsen av forurensningsloven § 78 annet ledd annet straffalternativ, som øker strafferammen til fem års fengsel når overtredelsen har «voldt fare for menneskers liv og helbred». Høyesterett kommer til at det var riktig av lagmannsretten å subsumere både bensinbehandlingen og tankrenseprosjektet under dette straffalternativet. Dette var for øvrig første sak der noen ble dømt for overtredelse av dette straffalternativet.

Som utgangspunkt for utmålingen viste Høyesterett til tidligere avgjørelser om skjerpet straffenivå på miljøområdet, blant annet Rt. 2011 s. 10 og s. 631. Ellers var skadene og det store farepotensialet naturlig nok sentrale utmålingsmomenter. Avsnitt 128 i dommen gir en god karakteristikk av dette:

«Det viser også sakens alvor at overtredelsene fant sted på et tankanlegg med i alt 17 tanker fordelt på tre tankgårder, og hvor det i en av tankene ble lagret bensin. Et slikt miljø tilsier den aller største forsiktighet, og det er ikke rom for å eksperimentere.»

Det er viktig å stille til ansvar og reagere med fasthet overfor personer som har styrende posisjoner i virksomheter som driver ulovlig, særlig når hensynet til sikkerheten ikke blir tilstrekkelig ivaretatt av hensyn til inntjeningen. I slike saker er Høyesteretts uttalelse om den daglige lederen i avsnitt 129 av interesse:

«Jeg viser videre til at B var sentral i alle valgene som ble tatt vedrørende opplegget med bensinrensingen og håndteringen av det sterkt basiske avfallet. Han besluttet at dette arbeidet skulle gjennomføres med manglende sikkerhet, manglende kompetanse og til tross for det meget store skadepotensialet. Det var hans avgjørelser som skapte både faren og skadene som overtredelsen har medført. I tillegg må det tillegges betydelig vekt at overtredelsene var sterkt profittmotivert.»

Om den tiltalte rådgiverens rolle i tankrenseprosjektet som førte til eksplosjon, hadde en samlet lagmannsrett uttalt: «Råda og innspela A kom med i og i tilknytning til arbeidet i prosjektgruppa var styrande for avgjerda om og korleis saltsyretilsetjinga skulle gjennomførast» (avsnitt 139). Til tross for dette frifant lagmannsretten ham for medvirkning til overtredelse av forurensningsloven § 78 første ledd bokstav a, jf. bokstav e. Flertallet viste blant annet til at han ikke hadde arbeidet mer enn 20 timer med prosjektet, og til at han ikke hadde beslutningsmyndighet i Vest Tank. Høyesterett fant at frifinnelsen utgjorde en rettsanvendelsesfeil og opphevet den.

Saken mot styreleder og rådgiver ble så behandlet av Gulating lagmannsrett29 vinteren 2013. Her ble styreleder dømt til fengsel i to år og fem måneder for overtredelse av forurensningsloven, arbeidsmiljøloven, brann- og eksplosjonsvernloven samt grov økonomisk utroskap og forsikringsbedrageri i forbindelse med kjøp av tanker etter eksplosjonen. Styreleder ble også ilagt samme type rettighetstap som daglig leder. Rådgiveren ble dømt til fengsel i 90 dager. Begge de domfelte anket til Høyesterett, men Høyesteretts ankeutvalg nektet ankene fremmet.30 Det er første gang en rådgiver blir dømt for overtredelse av miljølovgivningen. Høyesteretts ankeutvalg var enig med lagmannsretten i at styrelederen med den kunnskap han hadde, kunne straffes som medvirker for ikke å ha grepet inn, og uttalte at de forhold han ble dømt for, er meget samfunnsskadelige.

4.3.4 Rt. 2013 s. 684 (brønnboringsdommen)

Et brønnboringsfirma som boret energibrønner, ble idømt en bot på 400 000 kroner for overtredelse av forurensningsloven § 78 annet ledd første straffalternativ, jf. § 7 første ledd for å ha foretatt utslipp til et vassdrag av avløpsvann som var blandet med tørrstoff fra brønnboringen. Selv om boring av energibrønner må anses som «midlertidig anleggsvirksomhet», jf. forurensningsloven § 8 første ledd, dreide det seg ikke om slik vanlig forurensning som er tillatt. Det ble i den forbindelse lagt vekt på at vassdrag er sårbare for denne typen forurensning, og at den aktuelle forurensningen kunne vært unngått med enkle midler. Forurensningen var da i strid med forbudet i forurensningsloven § 7. Høyesterett la vekt på følgende i sin straffutmåling:

«Som lagmannsretten påpeker, er for det første foretakets størrelse av betydning ved bøtefastsettelsen. For det annet – selv om utslippene ikke medførte fare for stor skade, avslørte de som nevnt klare mangler ved foretakets miljøbevissthet. Jeg nevner i denne forbindelse at foretaket også er bøtelagt en gang tidligere, i 2000, for et lignende forhold.» (avsnitt 47).

Den gang var forelegget på 10 000 kroner, og Båsum Boring hevdet i Høyesterett at det viste at 400 000 kroner denne gang var for mye. Til det uttaler Høyesterett:

«Et vedtatt forelegg kan imidlertid ikke være retningsgivende. Som det fremgår av Rt-2011-10 avsnitt 21 og 22, har det dessuten skjedd en skjerpelse av straffenivået for miljøkriminalitet de siste ti årene» (avsnitt 48).

4.3.5 Rt. 2015 s. 392 (bilkirkegårddommen)

To menn hadde i Larvik oppbevart et større antall kjøretøy og andre gjenstander gjennom en årrekke, med betydelig forsøpling til følge. For dette var de først blitt ilagt tvangsmulkter etter forurensningsloven § 73 på henholdsvis 475 000 og 350 000 kroner. De ble deretter – for det samme forholdet – satt under tiltale for overtredelse av forurensningsloven § 79 første ledd bokstav a. Hovedspørsmålet i saken var om tvangsmulktene kunne anses som strafferettslig forfølgning i relasjon til forbudet mot dobbelt straffeforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1, noe Høyesterett kom til at det ikke var. Det ble vist til at tvangsmulktens formål skiller den fra straff, og at et bærende hensyn ved ileggelse av tvangsmulkt er om den er nødvendig for å få gjennomført de krav som er brutt. Strafferammen etter § 79 for denne type overtredelse er fengsel inntil tre måneder. Høyesterett så alvorlig på overtredelsene «i lys av det store omfanget av forsøplingen, at de domfelte forsettlig har opprettholdt bilkirkegårdene over mange år, delvis av kommersielle grunner, og at de har neglisjert gjentatte pålegg om opprydding» (avsnitt 55 siste setning). Den utmålte straffen i lagmannsretten, betinget fengsel på henholdsvis 45 og 30 dager og bøter på henholdsvis 50 000 og 30 000 kroner, ble opprettholdt av Høyesterett.

4.4 Oppdretts- og akvakulturkriminalitet

En av de store miljøkriminalitetsutfordringene i dag er knyttet til akvakulturnæringen, oppdrett av for eksempel laks, ørret, torsk og kveite. Oppdrettsnæringen er nå blitt Norges nest største eksportnæring med aktører som utnytter våre felles naturgoder langs kysten. Dessverre er rømning av oppdrettsfisk fortsatt et stort problem i næringen. I tillegg rømmer det årlig en betydelig mengde smolt. Det kan også være økonomisk fordelaktig for et oppdrettsselskap å unnlate å etterleve bestemmelser i akvakulturlovgivningen. Politidistriktene og ØKOKRIM har etterforsket flere slike saker de senere årene. De fleste saker vedrørende overtredelse av akvakulturloven av 2005 har endt med vedtatte forelegg. En kan jo spørre seg om de bøtene som er gitt for overtredelse av akvakulturloven er for lave, all den tid de fleste forelegg blir vedtatt?

4.4.1 Rt. 2015 s. 44 (lakselusdommen)

Dette er den første saken Høyesterett har behandlet om miljøkriminalitet i oppdrettsnæringen. Gjennom feilrapportering av tellinger av lakselus avverget produksjonssjefen ved et fiskeoppdrettsanlegg ved syv tilfeller i perioden 2010–2011 at bedriften fikk pålegg fra Mattilsynet om å gjennomføre lakselustellinger. Saken omfatter også feilrapportering som ble gjort for å skjule ulovlig høy fisketetthet. Produksjonssjefen ble dømt for overtredelse av straffeloven 1902 § 166 (gitt uriktige opplysninger i periodiske rapporter til Mattilsynet) og matloven § 28, jf. § 14, jf. akvakulturforskriften til en straff av fengsel i 60 dager, hvorav 30 dager ble gjort betinget. Foretaket hadde tidligere vedtatt en bot på 2,3 millioner kroner for flere brudd på lovgivningen knyttet til akvakultur, herunder også de forhold som produksjonssjefen ble dømt for.

Høyesterett reduserte straffen noe fra lagmannsrettens dom på 90 dager, viste til at det i straffutmålingen må tas et visst hensyn til at tiltalen innebærer en skjerpet holdning til slike overtredelser, og la også vekt på den uforbeholdne tilståelsen og at forholdene lå langt tilbake i tid. I dommen uttaler Høyesterett:

«Etterlevelse av regelverket, også med hensyn til rapportering, har avgjørende betydning for de naturinteresser som berøres» (avsnitt 30).

Dommen er av stor prinsipiell betydning når det gjelder bevisst feilrapportering til myndighetene, ikke bare innenfor oppdrettsnæringen, men også i andre virksomheter der miljøhensyn gjør seg gjeldende. Det gjelder ikke minst når Høyesterett i tillegg uttaler:

«Kontroll med lakselusproblemet er dermed også en forutsetning for at havbruksnæringen skal kunne videreføres i det omfang den har fått, og for at veksten i næringen skal kunne videreføres. I den vekststrategi som den nåværende regjering bygger på, er kontroll med lakselusproblemet også en grunnleggende forutsetning, og regjeringen legger opp til en kraftig skjerpelse av kravene på dette området. Manglende etterlevelse av offentlige pålegg i denne sammenheng kan dermed få store konsekvenser også for næringen selv» (avsnitt 31).

Det er all grunn til å hilse velkommen at Høyesterett her tar en slik aktiv rolle i miljøsaker, ikke minst ut fra alvoret i de miljøproblemer vi står overfor, og den stadig større vekt som tillegges miljøproblemene.

5 Noen refleksjoner til slutt

5.1 Allmennprevensjon

Ved straffutmålingen har Høyesterett i nesten samtlige av de nevnte dommene vist til at det av allmennpreventive grunner må reageres strengt ved overtredelse av miljølovgivningen. Det ble også uttalt i lakselusdommen:

«Både hensynet til miljøet og til næringen tilsier dermed at det av allmennpreventive grunner må reageres strengt på forsettlige overtredelser» (avsnitt 32).

I bilkirkegårddommen31 viste Høyesterett til at oppbevaring av kjøretøyer – bilkirkegårder – er et økende problem i hele landet og at allmennpreventive grunner tilsier da at det for slike overtredelser reageres med en følbar straff.

I motsetning til for eksempel volds- og seksualforbrytelser er overtredelsen sjelden et resultat av plutselige begivenheter eller innfall, eller av sinnstilstander som raseri eller begjær. Bak overtredelsene ligger det ofte en kalkulert analyse av fordeler og risiko ved regelbrudd, eventuelt slurv og likegyldighet. Ofte er det ellers lovlydige borgere som begår denne type kriminalitet. Når noen vurderer å begå miljøkriminalitet, og de vet det reageres strengt, er det å håpe at mange vil avstå fra denne formen for kriminalitet.

5.2 Streng aktsomhetsnorm

I tillegg til at Høyesterett ved straffutmålingen har lagt vekt på betydningen av strenge reaksjoner på miljøområdet, har Høyesterett lagt vekt på at hensynet til vern om miljøet tilsier en streng aktsomhetsnorm, jf. for eksempel Rt. 2002 s. 1368 og da s. 1371 (glykolkjennelsen). I Rt. 2004 s. 698, som gjaldt et større oljeutslipp fra en råoljetank på et raffineri, uttaler Høyesterett at «det stilles strenge krav til eierens aktsomhet for å forhindre utslipp» (avsnitt 26). Her ble imidlertid bedriften likevel delvis frifunnet idet Høyesterett fastslo at en bedrift normalt opptrer aktsomt dersom den har overholdt en anerkjent og relevant bransjenorm på vedkommende område.

5.3 Lang saksbehandlingstid – ikke alltid

utslagsgivende i komplekse saker

Gjennomgangen av høyesterettspraksisen viser at saksbehandlingen i mange saker dessverre har blitt for lang, og det har gitt seg utslag i reduserte straffer. Det gjelder for eksempel Rt. 2003 s. 634 (CITES-saken) hvor Høyesterett skriver:

«Straffen i vår sak kan i utgangspunktet passende settes til fengsel i 45 dager. Jeg er likevel kommet til at straffen i dette tilfellet bør gjøres betinget. Det skyldes at saken er blitt alt for gammel « (avsnitt 21).

Andre eksempler er Rt. 2005 s. 568 (generalklausuldommen), Rt. 2010 s. 850 (barfrøstuedommen), og Rt. 2011 s. 631 (Kvernstad-dommen). I Rt. 2015 s. 44 (lakselusdommen) ble straffen redusert fordi saken lå uten påviselig fremdrift i et halvt år, noe Høyesterett mente klart måtte tillegges vekt. Her synes jeg Høyesterett satte vel store krav til fremdriften, fordi en er på et område hvor allmennpreventive hensyn er dominerende.

Hovedproblemet med lang saksbehandlingstid skyldes at politiet og påtalemyndigheten ikke prioriterer denne typen saker. Rt. 2012 s. 1374 er et godt eksempel på det. Men dette kan – og må – løses. Lang saksbehandlingstid skyldes også at det kan være et ukjent og til dels komplisert rettsområde, og tidligere brukte også i noen tilfeller ting- og lagmannsrettene lang tid på å beramme sakene.

På den annen side har Høyesterett akseptert at det for eksempel i forurensningssaker tar tid å kartlegge omfang og skadevirkninger av forurensningen, og at tidsaspektet derfor kun kan tillegges begrenset betydning, jf. Rt. 2004 s. 1645 avsnitt 46 (gjenvinningsdommen) og Rt. 2012 s. 65 avsnitt 131 (Vest Tank- dommen).

5.4 Ønsker for fremtiden

Gjennomgangen som her er gitt av høyesterettspraksis fra årtusenskiftet, viser at det er blitt tatt viktige grep. Først og fremst ved at miljøkriminalitet nå tas på alvor. Sakene viser også hvordan kriminaliteten rammer fellesskapet og de kommende generasjoner.

Miljølovene er et middel til å skape et bedre samfunn etter lovgivers visjoner. Lovene gir uttrykk for allmenne verdier som må ivaretas og fremmes, men oppfølgningen har ikke vært like god. Bekjempelsen av miljøkriminalitet kan bli mer effektiv. Her må først og fremst politikere, politiet og påtalemyndigheten ta sitt ansvar. Det finnes et mangfold av gode rapporter32, instrukser og rundskriv, men tross det har ikke politiet lykkes like godt. Kampen om ressurser og prioriteringer innad i etaten har på mange måter vært tyngre enn selve kampen mot miljøforbryterne.

Høyesteretts bidrag til at det felles mål kan nås, gjennom sine avgjørelser og de signaler som er gitt i løpet av de siste 15 år, er i denne sammenheng av stor betydning.