Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Straffelovens legaldefinisjon av en «offentlig handling»

Ellen Lexerød Hovlid, master i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen 2006 og ph.d. 2014, samme sted, er ansatt som førsteamanuensis og professorstipendiat ved Høgskulen i Volda, Avdeling for mediefag. Hun underviser og forsker innenfor medierettslige emner.

Sammendrag

Artikkelen tar for seg legaldefinisjonen av en «offentlig handling» i straffeloven § 10 andre ledd. Først presenteres begrunnelsen for vilkårene om at en handling må være foretatt «offentlig» (punkt 2). Deretter drøftes de tre alternative grunnlagene for at vilkårene kan anses oppfylt (punkt 3-5). Til slutt foretas en oppsummering (punkt 6). Siktemålet med artikkelen er først og fremst å gi en rettsdogmatisk analyse av legaldefinisjonen. I tillegg drøftes om definisjonen kan sies å føre til «vesentlig klarlegging» av innholdet i begrepet «offentlig handling».

Nøkkelord: Offentlig handling, offentlig, privat, ytringsfrihet, skadefølgeprinsippet, legaldefinisjon, lovteknikk, legalitetsprinsippet.

Ellen Lexerød Hovlid

1 Innledning

Straffeloven har flere bestemmelser som oppstiller vilkår om at handlingene må være foretatt «offentlig» for å kunne møtes med straff. Straffeloven § 10 andre ledd inneholder en legaldefinisjon av «offentlig handling». Legaldefinisjonen er videreført fra strl. 1902, der den var plassert i § 7.1 Den gjelder naturligvis for straffeloven, men også den strafferettslige særlovgivningen med mindre noe annet er bestemt i eller følger av en tolkning av vedkommende lov.2

Straffeloven § 10 andre ledd har følgende ordlyd:

«En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.»

En handling kan altså etter første punktum i bestemmelsen anses «offentlig» på to alternative grunnlag: Fordi handlingen er foretatt «i nærvær av et større antall personer» eller fordi den er foretatt slik at den «lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted».

Består handlingen av fremsettelse av en ytring, kan den i tillegg (jf. ordlyden «også») etter andre punktum være å regne for «offentlig» når ytringen er «fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer». De aller fleste straffebudene som oppstiller krav om at handlingene må være foretatt «offentlig», gjelder nettopp fremsettelse av ytringer: Tilskyndelse til folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse (strl. § 108 andre punktum), oppfordring til terrorhandlinger (strl. § 136 bokstav a), misbruk av offentlig tittel (strl. § 165 bokstav c), oppfordring til straffbar handling (strl. § 183), fremsettelse av diskriminerende eller hatefulle ytringer (strl. § 185), fremvisning av grove voldsskildringer (strl. § 236 andre ledd), krenkelse av privatlivets fred (strl. § 267), fremstilling av seksuelle overgrep mot barn (strl. § 311 første ledd bokstav d), formidling av prostitusjon (strl. § 315 andre ledd) og foredrag, forestilling eller utstilling av pornografi (strl. § 317 første ledd bokstav d). Det eneste av straffebudene med «offentlig»-vilkår som kan sies ikke å gjelde fremsettelse av ytringer, er strl. § 165 bokstav a som hjemler straff for den som «ved uhjemlet bruk av uniform eller på annen måte offentlig utgir seg for å ha offentlig myndighet». Det kan imidlertid diskuteres om det å bære uniform for å kommunisere at man har offentlig myndighet, kan anses som en symbolsk ytring.3

Siktemålet med denne artikkelen er først og fremst å gi en rettsdogmatisk analyse av legaldefinisjonen av en «offentlig handling». I tillegg søker artikkelen å vurdere legaldefinisjonens hensiktsmessighet. Legaldefinisjoner kan være nyttige, men de kan også komplisere unødig og til og med være direkte uheldige.4 Sammenlignet med de andre nordiske straffelovene inneholder den norske straffeloven mange legaldefinisjoner, selv om antallet legaldefinisjoner ble redusert fra ni til seks i den nye straffeloven. Straffelovene i de andre nordiske landene har nesten ingen generelle legaldefinisjoner.5 Den danske straffeloven, som i form og innhold er ganske lik den norske, har ingen. Det finnes heller ingen legaldefinisjon av «offentlig» i den svenske straffeloven. Den tyske straffeloven har en egen del om «språkbruk», men «öffentlich» er ikke et av begrepene som defineres der.

Justisdepartementet formidler i sitt lovteknikkhefte en forbeholden og forsiktig holdning til legaldefinisjoner.6 Departementet skriver at legaldefinisjoner bare bør benyttes dersom det er et «særskilt behov for å klargjøre begreper som benyttes i loven».7 Et slikt «særskilt behov» kan foreligge i tilfeller der begrepene «benyttes flere steder i loven og skal ha et innhold som ikke uten videre fremkommer når man leser de enkelte bestemmelsene». Begrepet «offentlig» benyttes som vist flere steder i straffeloven. Begrepet er også så uklart i alminnelig språkbruk at det ikke uten videre fremkommer av bestemmelsene hvilket innhold begrepet har. Dermed er det «særskilt behov» for en legaldefinisjon.

Justisdepartementet skriver videre at legaldefinisjoner bare bør benyttes dersom definisjonene fører til en «vesentlig klarlegging» av begrepets innhold. I denne artikkelen vurderes om ordlyden i legaldefinisjonen i strl. § 10 andre ledd kan sies å føre til en «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling». Den rettsdogmatiske redegjørelsen for hvert alternativ i definisjonen etterfølges av en drøftelse av i hvilken grad ordlyden i alternativet kan sies å bidra til «vesentlig klarlegging». Ut fra disse drøftelsene trekkes det en konklusjon under artikkelens siste punkt.

Som en bakgrunn for denne vurderingen kan det påpekes at antonymene «offentlig» og «privat» generelt anses som vanskelig definerbare begreper. Retten til privatliv har fått økt oppmerksomhet de senere årene, men det finnes likevel ingen omforent definisjon av denne retten. Problemene med å bestemme hva retten til privatliv går ut på, henger sammen med at det er vanskelig å definere selve rettsgodet, altså privatlivet.8 I tysk rett står sfæreteorien, det vil si teorien om at menneskenes liv kan inndeles i ulike sfærer, herunder en offentlig og privat sfære, sterkt.9 Det har her blitt gjort mange forsøk på å finne frem til måter å skille sfærene fra hverandre på. Man har imidlertid ikke lyktes med å utvikle klare kriterier for avgrensning av sfærene. Fra dette trekkes i teorien den konklusjon at det ikke er mulig å definere klart hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at en bestemt sfære skal anses berørt.10 Til det er vurderingen for kontekstavhengig og kompleks.

2 Den legislative begrunnelsen for vilkårene om at handlingene må være forøvet «offentlig»

2.1 Skadefølgeprinsippet

Det er ikke så lett å finne frem til den legislative begrunnelsen for vilkårene i straffeloven om at visse handlinger må være foretatt «offentlig» for at de skal være straffbare. Forarbeidene til de bestemmelsene som inneholder slike vilkår, er ofte tause om de legislative hensynene bak vilkårene.11 I forarbeidene til bestemmelsen om diskriminerende og hatefulle ytringer i strl. § 185 finner vi imidlertid en uttalelse om forskjellen mellom privat og offentlig fremsettelse av ytringer. Mens bestemmelsen i den gamle straffeloven § 135a bare rammet diskriminerende og hatefulle ytringer som var fremsatt «offentlig», er også privat fremsettelse gjort straffbar i den nye straffeloven, jf. strl. § 185 første ledd tredje punktum. Privat fremsettelse er imidlertid gitt en lavere strafferamme (1 år i stedet for 3 år). Den lavere strafferammen begrunnes med at «[d]e ytringene det her er tale om å ramme, har et mindre skadepotensial enn tilsvarende utsagn som spres i det offentlige rom».12 Slik vektlegging av handlingers konsekvenser eller skader ved utforming av loven, er i tråd med skadefølgeprinsippet lagt til grunn for den nye straffeloven.13

Ytringsfrihetskommisjonen14 fremhevet også konsekvensene som begrunnelse for lovgivningens konsentrasjon om offentlige ytringer. Kommisjonen påpekte at ytringsfrihet forutsetter et institusjonalisert, offentlig rom der man fritt kan la seg informere og der den offentlige samtale kan foregå. For at det offentlige rom skal fungere tilfredsstillende, må ytringsfriheten i dette rommet reguleres på visse måter. «Misbruk» av ytringsfriheten har ifølge Ytringsfrihetskommisjonen «relativt større konsekvenser om den finner sted i det offentlige rom» enn i det private rom.15 Særlig fremhevet Ytringsfrihetskommisjonen at ytringer om private forhold «korrumperer den offentlige samtale slik at denne ikke kan fungere etter forutsetningen, men forfaller til sladder».

Også i et personvernperspektiv kan det argumenteres for at konsekvensene ofte er større når ytringer fremsettes offentlig enn privat. Dette fordi ytringer fremsatt innenfor privatsfæren normalt oppfattes av færre personer enn ytringer fremsatt innenfor den offentlige sfære. Spres for eksempel private opplysninger til mange personer, oppleves dette vanligvis som mer belastende for den omtalte enn når opplysningene bare spres til en mindre krets. Omfanget av mottakerkretsen vektlegges ved vurderingen av om det foreligger krenkelse av privatlivets fred.16

De reduserte skadevirkningene fremheves også i forarbeidene til personopplysningsloven, der det heter at «det [er] klart at personvernkonsekvensene av denne formen for behandling gjennomgående vil være beskjedne, slik at lovregulering er unødvendig og ville virke unødig ressurskrevende».17 Den rettskildemessige vekten av kilder knyttet til personopplysningsloven og andre lover for tolkning av straffeloven, er imidlertid diskutabel. Ved tolkning av uttrykket «offentlig» i åndsverkloven18 har Høyesterett uttalt at «[h]ver lov må selvsagt tolkes ut fra sine særlige forutsetninger».19 Retten mente det derfor hadde «mindre interesse å gå nærmere inn på den rettspraksis som for så vidt foreligger». I denne artikkelen benyttes av denne grunn ikke kilder knyttet til åndsverkloven og personopplysningsloven.

Det kan imidlertid hevdes at fremsettelse av ytringer som er egnet til å skape uønskede holdninger, slik som diskriminerende og hatefulle ytringer, kan være like farlig, kanskje også farligere, når fremsettelsen skjer overfor små, utvalgte grupper av personer i stedet for mange personer.20 Dette er et argument mot å oppstille vilkår om at ytringer må fremsettes «offentlig». Som begrunnelse for at private ytringer kan være farligere enn offentlige, har det vært anført at private ytringer ikke kan gjennomgå en «renselsesprosess» og bekjempes gjennom offentlig kritikk, slik offentlige ytringer kan. Ytringsfrihetskommisjonen la vekt på denne renselsesprosessen ved vurdering av diskriminerende og hatefulle ytringer, og uttalte at «lovbestemmelser som begrenser ytringer i det offentlige rom, kan, ved å unndra de rasistiske ytringer den offentlige kritikk, virke i retning av en større utbredelse av rasistiske holdninger».21 Hvorvidt offentligheten faktisk fungerer på denne måten, er det imidlertid uenighet om. Holgersen-utvalget fant det vanskelig å akseptere Ytringsfrihetskommisjonens tese, og mente mye taler for at straff for offentlige ytringer fører til at holdningene ikke vil kunne få like bred tilslutning.22

2.2 Privatlivshensynet

I forarbeidene til bestemmelsen om oppfordring til terrorhandlinger i strl. § 136 begrunnes ikke vilkåret om at oppfordringen må være «offentlig» med større skadevirkninger, men på følgende måte:

«Reell ytringsfrihet forutsetter at den private sfære i stor grad er beskyttet mot reguleringer og inngrep fra det offentlige. Den offentlige samtale i et fritt samfunn springer ut fra og forutsetter en beskyttet privatsfære og den dannelsesprosessen en slik sfære åpner for.»23

Også i forarbeidene til endringen av strl. 1902 § 135a om diskriminerende og hatefulle ytringer som ble foretatt i 2005, ble det lagt vekt på «hensynet til å beskytte ytringsfriheten i det private rom».24 Dette samsvarer med Ytringsfrihetskommisjonens uttalelser om betydningen av den private sfære:

«Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man kan føle seg fri fra å måtte stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor ytre, ukjente kontrollører. Den offentlige samtale i et fritt samfunn har sitt utgangspunkt i slike fri og utvungne prosesser, den springer frem fra den beskyttede privatsfære.»25

Kommisjonen uttalte også at privatsfæren «er, og bør være, en frihetssfære i den forstand at den i omfattende grad er beskyttet mot reguleringer og inngrep fra det offentlige». For å utvikle oss til «myndige mennesker», trenger vi med andre ord en frihetssfære der vi i størst mulig grad fritt kan utfolde oss, for eksempel gjennom ytringer. Dette viste kommisjonen tilbake til når den forklarte hvorfor lovgivningen generelt konsentrerer seg om offentlige ytringer.26 Hensynet kan omtales som privatlivshensynet.27

2.3 Håndhevelseshensynet

Som ytterligere et argument for å konsentrere lovgivningen om offentlige ytringer, påpekte Ytringsfrihetskommisjonen at «det ikke minst av praktiske grunner vil være umulig å kontrollere hva som blir ytret på soverommet eller i familiekretsen».28 Manglende kontrollmuligheter vil kunne føre til manglende etterlevelse av reglene, som igjen kan virke undergravende for den generelle rettsbevisstheten. Dette hensynet kan omtales som håndhevelseshensynet.29

2.4 Oppsummering

Denne gjennomgangen har vist at vilkårene om at en handling må være foretatt «offentlig» begrunnes på hovedsakelig to måter: For det første med at handlingenes skadefølger og skadepotensiale er større når handlingene foretas «offentlig», og for det andre med hensynet til menneskenes behov for en beskyttet frihetssfære. Disse to begrunnelsene kan trekke i hver sin retning. Handlingenes skadepotensiale kan tilsi en vid forståelse av vilkåret «offentlig», mens hensynet til individets behov for en beskyttet frihetssfære kan tilsi en snevrere forståelse.

3 Første alternativ: «foretatt i nærvær av et større antall personer»

Det første alternativet for å anse en handling foretatt «offentlig», er altså at handlingen er foretatt «i nærvær av et større antall personer». Alternativet viderefører uten realitetsendringer alternativet «i Overvær af et større Antal Personer» i den gamle ordlyden i strl. av 1902.30

Et viktig tolkningsspørsmål knyttet til dette alternativet er hva som ligger i formuleringen «i nærvær av» et større antall personer. Etter en naturlig språklig forståelse må dette innebære et krav om at et visst antall personer er til stede når handlingen blir utført. Av Rt. 2012 s. 1211 (Berge-kjennelsen) følger at de tilstedeværende også direkte, det vil si umiddelbart, må kunne oppfatte handlingene. Saken gjaldt spørsmål om varetektsfengsling av en mann som var siktet for oppfordring til drap på polititjenestemenn etter strl. § 140 (strl. 2005 § 183). Oppfordringene var fremsatt på mannens blogg på internett. Høyesteretts ankeutvalg kom til at dette første alternativet ikke kunne anvendes på ytringer fremsatt på bloggen.31 Ankeutvalget aksepterte lagmannsrettens begrunnelse for dette, som var at ytringen må være fremsatt «på en slik måte at ytringen kan høres direkte av de tilstedeværende» for å omfattes av dette alternativet i legaldefinisjonen.32 Det første alternativet i legaldefinisjonen stiller med andre ord et krav om samtidighet:33 Handlingen må kunne oppfattes samtidig som den foretas. Det kan ikke være nødvendig at ytringer kan høres samtidig, slik lagmannsretten uttalte i Berge-saken. Ytringer som bare kan sees, for eksempel på en PowerPoint, må også omfattes.

Situasjoner der samtidighetskravet ikke er oppfylt, som situasjonen i Berge-kjennelsen, kan i dag være omfattet av det tredje alternativet i legaldefinisjonen dersom de er «egnet til å nå» et større antall personer, se nærmere om dette under punkt 5.

Et annet viktig tolkningsspørsmål er hvor mange personer som må oppfatte handlingen for at det kan være snakk om «et større antall personer». Det finnes ingen klar språklig forståelse av denne formuleringen. I rettspraksis vedrørende den gamle straffeloven ble det lagt til grunn at dette må vurderes i forhold til det enkelte straffebud der uttrykket forekommer.34 I relasjon til § 162 om narkotikaforbrytelse (strl. 2005 § 231), slik bestemmelsen da lød, uttalte Høyesterett i Rt. 1980 s. 48 at 15-20 personer var tilstrekkelig, men at det var et grensetilfelle. Bestemmelsen om offentlig foredrag eller offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold i strl. § 211 (senere § 204, strl. 2005 § 317) ble i Rt. 1977 s. 754 anvendt ved forestilling for 20-30 personer. Seks personer var derimot ikke tilstrekkelig i Rt. 1995 s. 304 som gjaldt nektelse av å begi seg bort fra en samling av «et større Antal Personer paa offentlig Vei eller Plads» (strl. 1902 § 329, nå opphevet). I Rt. 2006 s. 799 (Rikshospitalet) ble 11–14 personer ansett tilstrekkelig til at vilkåret «offentlig meddelelse» i strl. 390 (strl. 2005 § 267) var oppfylt.35

Hvor mange personer som ble krevd for at vilkåret «et større antall personer» etter den gamle straffeloven ble ansett oppfylt, varierte ikke bare fra straffebud til straffebud, men også med omstendighetene. Straffelovkommisjonen uttalte følgende om vurderingen av omstendighetene:

«F eks vil fremvisning av en pornofilm i et privat selskap etter omstendighetene kunne betegnes som en offentlig handling. Om dette er tilfellet vil spesielt være avhengig av hvor mange personer som er invitert, om fremvisningen av pornofilmen er hovedformålet med selskapet, og hvordan invitasjonen har skjedd. En invitasjon ved bruk av løpesedler i postkassen til alle i gaten vil sannsynligvis føre til at handlinger begått under sammenkomsten betegnes som offentlige.»36

I Rt. 2006 s. 799 (Rikshospitalet) uttalte også Høyesterett at «selve situasjonen når opplysningen spres vil måtte ha betydning».37 Avgjørelsen dreide seg om en leges formidling av taushetsbelagte opplysninger om en pasient til statsministeren og helseministeren med følge (5-7 personer til sammen) og representanter for massemedia (6-7 personer) under deres besøk på Rikshospitalet i forbindelse med at sykehuset var nyåpnet. Høyesterett kom til at vilkåret om «offentlig meddelelse» i strl. § 390 var oppfylt. Med henvisning til «selve situasjonen» godtok altså Høyesterett at en ytring fremsatt i nærvær av 11-14 personer var en «offentlig» ytring.

Relevante omstendigheter ved vurderingen av hvor mange personer som kreves, er, som Straffelovkommisjonen uttalte, hvordan personene har blitt invitert og hva som er formålet med samlingen. Stedet ytringene fremsettes på, kan kanskje også være av betydning. Det at handlinger skjer på privat område, utelukker ikke at handlingen har blitt foretatt «offentlig», men det kan ifølge forarbeidene «kanskje ha en viss betydning for hvor mange som må nås».38 Det samme gjelder det forhold at det bare er adgang for særskilt utvalgte. I tillegg må det legges vekt på om det er personlige bånd mellom de tilstedeværende. I Rt. 1977 s. 754 understreket Høyesterett at «så å si hvemsomhelst» kunne møte opp og bli med på «forestillingene». Normalt møtte det opp 20–30 personer. Denne avgjørelsen benyttet Bratholm som eksempel på at 20–30 personer «vanligvis» er nok.39 Bratholm la imidlertid til grunn at det kan gjøres unntak for helt private arrangement. Inviterer en mann omgangskretsen sin hjem for å vise frem pornofilmer, mente Bratholm «det neppe [er] naturlig å betegne forestillingen som «offentlig», selv om flere enn 20–30 personer er til stede». Andorsen sluttet seg til dette og brukte bursdagsselskap som eksempel på sammenkomster som «det faller lite naturlig» å kalle offentlige.40

Om vilkåret «et større antall personer» uttalte Justisdepartementet i forarbeidene til den nye straffeloven imidlertid bare at «det må gjelde 20–30 personer».41 Departementet kommenterte ikke om det er relativt hvor mange som kreves. Matningsdal mener derfor det er «noe uklart om den tidligere rettstilstanden er videreført».42 Når departementet sluttet seg til straffelovkommisjonens forslag – som det selv uttalte innebar en videreføring «uten realitetsendringer» av dette første alternativet i legaldefinisjonen,43 og i tillegg uttrykte at tidligere rettspraksis fremdeles vil være aktuell for dette spørsmålet,44 må dette etter mitt syn forstås slik at den tidligere rettstilstanden er videreført. Anslaget på 20–30 personer må dermed tolkes som et omtrentlig anslag som relativiseres etter omstendighetene og hvilket straffebud som tolkes.

Spørsmålet blir da til slutt i hvilken grad ordlyden i dette alternativet kan sies å bidra til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling», slik Justisdepartementet som vist mener at legaldefinisjoner bør gjøre for å forsvare sin plass i lovgivningen. Som nevnt er det uklart hvor mange personer som kan utgjøre «et større antall personer». Ordlyden kan og skal også tolkes slik at antallet personer er relativt etter omstendighetene. Det er med andre ord en helhetsvurdering som er avgjørende. Etter mitt syn kan dermed dette alternativet i liten grad sies å bidra til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling».

4 Andre alternativ: «lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted»

Det andre alternativet for å anse en handling foretatt «offentlig», er at handlingen «lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted». Dette alternativet viderefører ordlyden «under saadanne Omstændigheder, at den let kunde iagttages fra et offentligt Sted og er iagttaget af nogen der eller i Nærheden værende» i strl. 1902 § 7. Heller ikke her tar den nye ordlyden sikte på realitetsendringer.45

«Offentlig sted» defineres i første ledd i § 10 som «et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes». At området er privat eid, er ikke avgjørende. Hvorvidt området anses som bestemt for «alminnelig ferdsel», avgjøres særlig ut fra omfanget av ferdselen og eventuell avsperring og kontroll.46 Det kan være tilstrekkelig at allmennheten «leilighetsvis» ferdes på stedet.47 Med «offentlig sted» må forstås et fysisk sted. Virtuelle steder, som internett, omfattes ikke av dette alternativet. Det følger av at alternativet ikke ble ansett relevant i Rt. 2012 s. 1211 (Berge-kjennelsen) der ytringene var fremsatt på internett (ytringer fremsatt på internett kan imidlertid omfattes av det tredje alternativet, se neste punkt). Alternativet omfatter derimot for eksempel gater, skoler, parker, idrettsplasser og kjøpesentre.48 Utenfor faller for eksempel trappeoppganger og bakgårder som er stengt for alminnelig ferdsel. I Rt. 1972 s. 705 ble imidlertid den innerste trappehallen i Stortinget ansett som et offentlig sted, selv om det var etablert vakttjeneste for den. Kontrollen har senere blitt skjerpet slik at spørsmålet kan stille seg annerledes i dag.49

Med «iaktta» menes oppfatte.50 En handling kan «iakttas» når den kan sees (for eksempel ved fremvisning av et bilde eller en plakat) eller høres (for eksempel ved et utrop).51 Det er ikke nødvendig at også den personen som handler, kan iakttas. Det innebærer at for eksempel fremsettelse av ytringer ved hjelp av høyttaler, kan omfattes av bestemmelsen.52

Kravene «kunne iakttas» og «er iakttatt» er kumulative. Det er altså ikke tilstrekkelig at handlingen kan oppfattes, det må også rent faktisk bli oppfattet. Justisdepartementet signaliserte at det ved utarbeidelse av den nye straffeloven ville vurdere å fjerne kravet om at handlingene faktisk har blitt oppfattet,53 men en slik endring ble ikke gjort.

Det er vanskelig å finne holdepunkter for hva som ligger i kravet om at handlingene «lett» må kunne iakttas fra et offentlig sted. En naturlig språklig forståelse av ordlyden innebærer at handlingen må kunne oppfattes uten anstrengelser.

Et viktig tolkningsspørsmål er hvor mange som må ha oppfattet handlingen. I den gamle ordlyden het det at «nogen» måtte ha oppfattet den. En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsa at én person var tilstrekkelig. I den såkalte Beheim Karlsen-saken, som omhandlet forhånelse på etnisk grunnlag, uttalte imidlertid tingretten følgende:

«Retten kan elles ikkje vere samd med aktor i at det er nok at ein person på ein offentleg stad høyrer ei rasistisk ytring til at § 135a kan gjerast gjeldande. Det må då i det minste liggje føre prov for at det var gjerningspersonen sin vilje at ytringa skulle verte spreidd vidare, noko som ikkje er tilfellet her.»54

Gulating lagmannsrett fant det klart at påtalemyndighetens anke ikke kunne føre frem slik at anken ikke ble tillatt fremmet.55 Lagmannsretten synes med andre ord å ha tolket alternativet på samme måte som tingretten. Holgersen-utvalget påpekte at tingrettens tolkning i denne saken fører til problemer knyttet til skyldkravet.56 Skal det kreves bevis for at siktede positivt ønsker eller vil at ytringen skal spres videre, altså at den siktede hadde en spredningshensikt? Utvalget anså det «tvilsomt» om denne tolkningen er korrekt. Utvalget mente likevel at denne uklarheten burde ryddes av veien og foreslo å endre strl. 1902 § 135a slik at den også rammet ytringer som ikke ble fremsatt offentlig. Dermed ville et mulig hensiktskrav bortfalle. Justisdepartementet kommenterte til dette at én tilhører er tilstrekkelig og at departementet hadde vurdert om dette skulle presiseres i ordlyden, men kommet til at det ikke var nødvendig.57 I Rt. 2012 s. 536 ble vilkåret «offentlig» ansett oppfylt når fornærmede selv og ett vitne hadde oppfattet ytringene.58

I den nye ordlyden er «nogen» fjernet. Det er imidlertid fortsatt naturlig å tolke ordlyden slik at én tilhører er tilstrekkelig. Når det i forarbeidene heter at alternativet videreføres uten realitetsendringer i den nye straffeloven,59 tilsier det også at det fortsatt er tilstrekkelig at én person oppfatter handlingen.

Hva gjelder spørsmålet om i hvilken grad ordlyden i alternativet kan sies å bidra til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling», må det fremheves at selv om ordlyden «offentlig sted» er noe uklar,60 er den klarere enn «et større antall personer» i det første alternativet. Det er også ut fra ordlyden nokså klart at det er tilstrekkelig at én person lett kan oppfatte og oppfatter handlingen. Alternativet gir dermed anvisning på en atskillig mindre sammensatt vurdering enn det første alternativet. Ordlyden i dette alternativet i legaldefinisjonen kan derfor i utgangspunktet til en viss grad sies å bidra til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling».

Beheim Karlsen-saken viser imidlertid at det har vært tvil om alternativet virkelig skal forstås slik at det er tilstrekkelig at én person lett kan oppfatte og oppfatter en handling fra et offentlig sted. Alternativet har også blitt omtalt som «noe vanskelig tilgjengelig».61 Dette svekker naturligvis alternativets bidrag til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling».

Det kan spørres hvorfor det har vært usikkerhet og tolkningstvil knyttet til dette alternativet. Usikkerheten kan skyldes at alternativet trolig går lenger enn en naturlig språklig forståelse av ordet «offentlig». I alminnelig språkbruk blir ikke alle handlinger som kan oppfattes og blir oppfattet av én person fra et offentlig sted, betegnet som offentlige handlinger. For eksempel vil neppe en ytring om private forhold («Har du hørt at Marte er gravid?») fortalt til en venninne under en fortrolig samtale på en kafé betegnes som en offentlig ytring selv om kafeen er et offentlig sted. Når alternativet går lenger enn en naturlig språklig forståelse av ordet «offentlig», kan det skape tolkningstvil. Det kan hevdes at i lys av legalitetsprinsippet er det problematisk at en handling kan være «offentlig» i strafferettslig forstand, når den i alminnelig språkbruk vil bli betegnet som privat.

Mot dette kan det innvendes at så lenge det fremgår av en legaldefinisjon hvordan begrepet «offentlig» skal forstås strafferettslig, er det uproblematisk at en handling kan være «offentlig» selv om den i alminnelig språkbruk vil betegnes som privat. Tolkningstvilen er dermed ubegrunnet. Straffelovkommisjonen uttalte at «[e]n handling kan være offentlig i strafferettslig forstand, selv om den i daglig språkbruk blir betegnet som privat»,62 uten å problematisere dette nærmere. Både Bratholm og Andorsen la imidlertid som vist vekt på den naturlige språklige forståelsen av ordet «offentlig» ved tolkning av det første alternativet i legaldefinisjonen. Wiese Schartum er av den oppfatning at det ved utforming av legaldefinisjoner bør etterstrebes å følge vanlig språkbruk, i hvert fall når det dreier seg om legaldefinisjoner som ikke bare retter seg mot spesielle fagmiljøer og grupper av språkbrukere, men den alminnelige befolkningen.63 Legaldefinisjonen av en «offentlig handling» i straffeloven henvender seg til den alminnelige befolkningen. Tolkningstvilen kan dermed sies å være godt begrunnet, og alternativet illustrerer det problematiske ved å oppstille klare kriterier for sondringen mellom det offentlige og det private. De lege ferenda kan det spørres om også dette andre alternativet i legaldefinisjonen, på samme måte som det første, bør relativiseres etter omstendighetene i den forstand at det stilles varierende krav til hvor mange som må oppfatte handlingen.

5 Tredje alternativ: «fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer»

For handlinger som består av fremsettelse av en ytring, har straffeloven en spesialregulering i § 10 andre ledd siste punktum. Mens de to første alternativene i strl. § 10 andre ledd som vist er videreført med bare språklige endringer og ingen realitetsendringer fra den gamle straffeloven, innebærer endringen av det siste alternativet en utvidelse av straffansvaret.64

I den gamle straffeloven var dette alternativet frem til mai 2013 formulert slik:

«En Handling ansees forøvet offentlig, naar den er forøvet ved Udgivelse af trykt Skrift […].»

Det avgjørende tolkningsspørsmålet i bestemmelsen var hva som er å regne for «trykt Skrift». Dette ble regulert av en legaldefinisjon i § 10:

«Under trykt Skrift henregnes Skrift, Afbildning eller lignende, der mangfoldiggjøres ved Trykken eller paa anden kemisk eller mekanisk Maade.»

I juridisk teori ble det lagt til grunn at video, plate/kassettinnspillinger og lydbåndopptak ikke kunne anses som trykt skrift. Det ble også ansett som «høyst tvilsomt» om meddelelser på internett kunne omfattes.65

Straffelovkommisjonen foreslo ingen videreføring av legaldefinisjonen av «trykt skrift».66 Kommisjonen fant det derfor ikke naturlig å benytte dette uttrykket i definisjonen av offentlig handling.67 I stedet foreslo kommisjonen at fremsettelse av et budskap skulle anses offentlig når det er «framsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer».68 Departementet sluttet seg til dette,69 og den nye formuleringen ble vedtatt. Kort tid etter fikk strl. 1902 § 135a om diskriminerende og hatefulle ytringer presiseringen «fremsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer».70 Det samme fikk strl. 1902 § 147c om oppfordring mv. til terrorhandlinger da den ble vedtatt og trådte i kraft i 2008.71 Begge presiseringene bygget på forslaget til legaldefinisjonen av «offentlig handling» i den nye straffeloven.72

Ikrafttredelsen av den nye straffeloven ble utsatt, og i 2012 avsa Høyesteretts ankeutvalg den allerede nevnte Berge-kjennelsen som fastslo at legalitetsprinsippet var til hinder for at ytringer fremsatt på en blogg på internett kan anses som ytringer forøvet ved utgivelse av «trykt Skrift».73 Kjennelsen ble ansett for å skape «meningsløse skiller»74 og gjøre «pinlig tydelig én negativ konsekvens av den stadig utsatte straffelovsiverksettelse»75. Som følge av kjennelsen ble legaldefinisjonen i den gamle straffeloven i mai 2013 endret i samsvar med bestemmelsen i den nye straffeloven.76 Da legaldefinisjonen ble endret, ble tilleggene «fremsatt på en måte som gjør det egnet til å nå et større antall personer» fjernet fra strl. 1902 §§ 135a og 147c. Legaldefinisjonen i den gamle straffeloven fikk tilnærmet samme ordlyd som i den nye. Den eneste forskjellen var at formuleringen «ytring» ble benyttet i den gamle straffeloven i stedet for «budskap», fordi man mente «ytring» er en mer nøytral og generell formulering.77 I juni 2015 ble «budskap» erstattet med «ytring» også i den nye straffeloven.78

Hensikten med lovendringen var ifølge forslaget «å muliggjøre straffeforfølgning av ytringer i det offentlige rom som etter sitt innhold er straffbare, uavhengig av hvilket medium som er brukt til å spre ytringen».79 Det nye alternativet er medienøytralt, det vil si at det omfatter alle typer medier, for eksempel både radio, tv, internett og oppslag.80 Det omfatter også alle typer ytringer uansett innhold og formidlingsform: skriftlige, muntlige og billedlige ytringer, samt tegn, symboler osv.81

Et sentralt tolkningsspørsmål knyttet til dette alternativet er hva som ligger i at ytringene må være «egnet til å nå» et større antall personer. Ordlyden kan forstås på flere måter. I forarbeidene heter det at dette alternativet omfatter «situasjoner hvor ytringen av en eller annen grunn ikke blir oppfattet av andre».82 Det kreves altså ikke at ytringene rent faktisk blir oppfattet av andre, verken samtidig som ytringene fremsettes eller senere.83 Det er tilstrekkelig at et større antall personer kan oppfatte ytringene, med andre ord får tilgang til dem. Det gjelder altså ikke noe samtidighetskrav etter tredje alternativ i legaldefinisjonen, slik det gjør i det første alternativet.84

Ved vurderingen av om en ytring er «egnet til å nå» et større antall personer i denne forstand, må det legges vekt på hvor, når og på hvilken måte ytringen ble fremsatt.85 På internett må det vurderes om et større antall personer har tilgang til nettstedet. Som eksempel nevnes i forarbeidene en skriftlig ytring eller en lydfil som legges ut på en internettside «som er tilgjengelig for allmennheten». Den vil være å anse som en offentlig ytring uavhengig av om noen har vært inne på siden. Fremsettelsen av ytringene i Rt. 2012 s. 1211 (Berge-kjennelsen) ville dermed klart vært omfattet av denne bestemmelsen.86 Det forhold at det på en nettside kreves innlogging eller passord for å få tilgang til ytringen, forhindrer ikke at ytringen kan anses som «egnet til å nå» et større antall personer.87 Dette kan sammenlignes med å tegne et abonnement for å få tilgang til trykt skrift, filmer eller tv-kanaler. Selv om man måtte opprette brukernavn og passord for å få tilgang til mulla Krekars ytringer på et chatterom på et nettsted, kunne altså ytringene anses fremsatt «offentlig».88

Ytreren kan ikke bare straffes for de tilfeller der vedkommende selv sørger for at et større antall personer får tilgang til ytringene, men også tilfeller der ytringen videreformidles og spres av andre slik at et større antall personer får tilgang til den. For at den opprinnelige (ofte kalt originære) ytreren skal kunne straffes i slike tilfeller, må vedkommende oppfylle skyldkravet i det aktuelle straffebudet med hensyn til at ytringen ville bli spredt videre.89 I den nye straffeloven kreves forsett med mindre annet er bestemt, jf. § 21. Forsett vil foreligge dersom den opprinnelige ytrerens hensikt er at ytringen skal spres videre (jf. strl. § 22a) eller ytreren regner det som sikkert eller mest sannsynlig at ytringen vil spres videre (jf. strl. § 22b). Kravet kan også stilles enda lavere, etter forsettsformen dolus eventualis. Dette foreligger når gjerningspersonen «holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet» (jf. strl. § 22 c). Denne forsettsformen byr på en del utfordringer som det ikke gås nærmere inn på her.

I bare ett av straffebudene som stiller krav om at ytringene må være fremsatt «offentlig», er grov uaktsomhet tilstrekkelig. Det er strl. § 185 om hatefulle og diskriminerende ytringer. Det innebærer at alternativet ikke bare vil ramme ytringer som fremsettes under slike omstendigheter at gjerningspersonen forstår at ytringene vil bli spredt, men også tilfeller der ytreren «må forstå at ytringer vil bli spredt offentlig».90 Hva gjelder fremsettelse av ytringer på internett, har Riksadvokaten fremhevet at slik fremsettelse kanskje skjer «med mindre tanke for det reelle potensialet for spredning av budskapet».91 Det kan nok likevel i dag legges til grunn at mange er så «mediemodne» at de er klar over at spredningspotensialet på internett er stort.92 Forskning på sosiale medier viser at hvorvidt noe deles videre, avgjøres av sosiale normer på det sosiale mediet (når noe sies på Snapchat, kan det signalisere at det er mer privat enn noe som sies i klassens Facebook-gruppe) og hva slags relasjon man har til den som opprinnelig delte informasjonen (en ekskjæreste er ikke like mye til å stole på som en nåværende kjæreste).93

Spørsmålet blir da hvor mange personer ytringen må være «egnet til å nå», for at vilkåret «et større antall personer» kan anses oppfylt. Ifølge forarbeidene kreves «mer enn ca. 20–30 personer».94 Når det her, som ved det første alternativet i legaldefinisjonen, angis et cirka-område, tilsier det at antall personer som kreves, også for dette alternativet vil variere med omstendighetene og etter hvilket straffebud det dreier seg om.

Til slutt blir spørsmålet i hvilken grad ordlyden i dette alternativet kan sies å bidra til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling». Alternativet avklarer at det ikke er nødvendig at ytringene rent faktisk har nådd et større antall personer, det er tilstrekkelig at de er «egnet til å nå» så mange. Det er en viktig avklaring. Hva som nærmere ligger i «egnet til å nå», er imidlertid ikke klart ut fra ordlyden. Uklarhetene med hensyn til hvor mange personer som kan utgjøre «et større antall personer», gjør seg dessuten gjeldende på samme måte for dette alternativet som for det første alternativet i legaldefinisjonen. Ordlyden kan og skal også tolkes slik at antallet personer er relativt etter omstendighetene. Etter mitt syn kan derfor dette alternativet bare i begrenset grad sies å bidra til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling».

6 Oppsummering og konklusjon

I denne artikkelen ble det først vist at vilkårene om at en handling må være foretatt «offentlig» begrunnes på hovedsakelig to måter: For det første med at handlingenes skadefølger og skadepotensiale er større når handlingene foretas «offentlig», og for det andre med hensynet til menneskenes behov for en beskyttet frihetssfære. Det ble påpekt at disse to begrunnelsene kan trekke i hver sin retning. Handlingenes skadepotensiale kan tilsi en vid forståelse av vilkåret «offentlig», mens hensynet til individets behov for en beskyttet frihetssfære kan tilsi en snevrere forståelse. De etterfølgende drøftelsene har vist at legaldefinisjonen i strl. § 10 andre ledd i stor grad ivaretar det første hensynet: hensynet til effektiv beskyttelse av de interesser som straffebudene verner om. Terskelen for å anse en handling som foretatt «offentlig», er ikke høy.95 Idet straffebudene beskytter viktige demokratiske interesser, kan det argumenteres for at det er nødvendig. Den lave terskelen, som særlig det andre alternativet i legaldefinisjonen bidrar til, kan imidlertid problematiseres i lys av legalitetsprinsippet.

Hva gjelder spørsmålet om ordlyden i legaldefinisjonen fører til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling», er det i artikkelen argumentert for at ordlyden i det første alternativet i liten grad gjør det. Det andre alternativet bidrar i utgangspunktet i større grad til klarlegging, men har likevel blitt forbundet med tolkningstvil og uklarhet. Det siste alternativet inneholder en viktig avklaring, men også flere uklarheter. Samlet sett er det etter mitt syn diskutabelt om ordlyden i legaldefinisjonen kan sies å føre til «vesentlig klarlegging» av begrepet «offentlig handling».

1Om bestemmelsens tilblivelse, se Straffelovkommisjonen av 1896 s. 13-14, Ot.prp. nr. 24 (1898-1899) s. 4-5 og Ot.prp. nr. 14 (1900-1901) s. 3.
2Jf. strl. § 1. Se også NOU 2002:4 s. 207-208. Dette ble også lagt til grunn med hensyn til definisjonen i den gamle straffeloven, jf. Ragnar L. Auglend, Henry John Mæland og Knut Røsandhaug, Politirett, Oslo 2004 s. 284 og 836.
3Om grensen mellom ytringer og (andre) handlinger, se Kyrre Eggen, Ytringsfrihet: vernet om ytringsfriheten i norsk rett, Oslo 2002 s. 680 flg. og siste tids debatt i Aftenposten: Knut Olav Åmos, «Det er forskjell på ord og handlinger», 24.01.16, Anine Kierulf, «Det er fullt mulig å være tydelig og prinsipiell om ytringsfrihet uten å avvise nyansene», 26.01.16 og Jon Wessel-Aas, «Forsøk på eller tendenser til å utviske skillet mellom ytringer og handlinger, er ytterst problematisk», 05.02.16.
4Jf. Lovteknikk og lovforberedelse. Veiledning om lov- og forskriftsarbeid, Justisdepartementet (2000) s. 113.
5Jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 159.
6Slik tolkes Departementet også av Dag Wiese Schartum, «Legaldefinisjoner i nyere norske lover», Terminologen - Språkrådets skriftserie for terminologi og fagspråk, 2012 s. 8-38 (s. 11).
7Lovteknikk og lovforberedelse. Veiledning om lov- og forskriftsarbeid, Justisdepartementet (2000) s. 113.
8Jf. for eksempel Ragna Aarli, «Vern av «privatlivets fred», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 2005 s. 525-573 (s. 549).
9Nærmere om teorien, se Ellen Lexerød Hovlid, Vern av privatlivets fred, Oslo 2015 s. 285 flg.
10Se for eksempel Marion Baston-Vogt, Der sachliche Schutzbereich des zivilrechtlichen allgemeinen Persönlichkeitsrechts, 1997 s. 192.
11Mangelen på begrunnelse ved tilsvarende vilkårs tilblivelse påpekes også i dansk, informasjonsrettslig teori, se Henrik Udsen, De informationsretlige grundsætninger København 2009 s. 170.
12Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 399.
13Se NOU 2002:4 s. 79 og Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 88.
14NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted» — Forslag til ny Grunnlov § 100.
15Jf. NOU 1999:27 s. 28.
16Jf. Hovlid 2015 s. 296 flg.
17Ot.prp. nr. 92 (1998-1999) s. 102.
18I dag står det «tilgjengelig for allmennheten» i åvl. § 2 og ikke «offentlig». Denne ordlyden ble innført i 2005 og erstattet uten tilsiktet realitetsendring den tidligere formuleringen «utenfor det private område», som i 1961 uten tilsiktet realitetsendring hadde erstattet formuleringen «offentlig». Se nærmere om dette Ole-Andreas Rognstad og Birger Stuevold Lassen, Opphavsrett, Oslo 2009 s. 187-188.
19Rt. 1953 s. 633 (s. 637).
20Jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 203.
21NOU 1999:27 s. 152.
22NOU 2002:12 s. 208.
23Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 203.
24Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 187.
25NOU 1999:27 s. 27. Se nærmere om dette Hovlid 2015 s. 77 flg.
26NOU 1999:27 s. 108.
27Jf. Udsen 2009 s. 170.
28NOU 1999:27 s. 107.
29Jf. Udsen 2009 s. 170.
30Se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 163 der departementet slutter seg til straffelovkommisjonens forslag og uttaler at i dette forslaget foreslås det første alternativet «videreført uten realitetsendringer».
31Rt. 2012 s. 1211 (Berge-kjennelsen) avsnitt 19.
32LG-2012-119111.
33Jf. Inger Marie Sunde, «Automatisert inndragning», Complex, 2011 s. 1-298 (s. 205).
34Se Rt. 1995 s. 304.
35Denne saken gjaldt riktignok spørsmål om plikt til å betale oppreisning etter skl. § 3-6, som gir hjemmel for å pålegge slik plikt til den som har «krenket privatlivets fred». Høyesterett uttalte imidlertid at ut fra tilblivelseshistorien til § 3-6 er det antatt at begrepet «krenket privatlivets fred» må forstås «med det innhold de har strafferettslig», se avsnitt 46. Høyesterett viste deretter til strl. § 390, vilkåret «offentlig meddelelse» og legaldefinisjonen i strl. § 7.
36Jf. NOU 1992:23 s. 62.
37Rt. 2006 s. 799 (Rikshospitalet) avsnitt 48.
38Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 409.
39Anders Bratholm, Strafferett og samfunn : alminnelig del, Oslo 1980 s. 190.
40Kjell V. Andorsen, «Om straffbar oppvigling», Tidsskrift for rettsvitenskap 1990 s. 485-549 (s. 520).
41Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 409.
42Jf. Magnus Matningsdal, Straffeloven : lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff : alminnelige bestemmelser : kommentarutgave, Oslo 2015 s. 82.
43Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 163.
44Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) s. 409.
45Jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 163 der departementet slutter seg til straffelovkommisjonens forslag og uttaler at forslaget innebærer at dette alternativet «foreslås videreført uten realitetsendringer».
46Jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 163.
47Jf. NOU 1992: 23 s. 62. Se også Rt. 1951 s. 962 og Rt. 1959 s. 578.
48Jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 187 og 215.
49Jf. Matningsdal 2015 s. 81.
50Jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 215.
51Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 163.
52Jf. NOU 1992: 23 s. 62.
53Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 187.
54TISOG-2000-161.
55LG-2001-1608 - LG-2001-1609 - LG-2001-1610 - LG-2001-1611.
56NOU 2002:12 punkt 11.3.2.
57Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 187 og 215.
58Rt. 2012 s. 536 avsnitt 15.
59Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 163.
60Jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 187.
61Ot.prp. nr. 33 (2003-2004) s. 187.
62NOU 1992:23 s. 62.
63Schartum 2012 s. 31-32.
64Jf. Prop. 53 L (2012-2013) s. 6.
65Jf. Anders Bratholm og Magnus Matningsdal, Straffeloven med kommentarer Oslo 2003 s. 40.
66Se NOU 2002:4 s. 181.
67Se NOU 2002:4 s. 208.
68NOU 2002:4 s. 475.
69Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 164.
70Lov av 3. juni 2005 nr. 33.
71Lov av 19. desember 2008 nr. 114.
72Jf. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 215 og Ot.prp. nr. 79 (2007-2008) s. 6. Uttalelsene i disse forarbeidene kan derfor vektlegges ved tolkning av strl. § 10 andre ledd, jf. Inger Marie Sunde, «Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme på internett», PHS forskning, 2013 s. 7-77 (s. 69).
73Berge-kjennelsen har kommet inn i lærebøkene som et eksempel på at legalitetsprinsippet stiller krav til straffebudets klarhet, se Bjarne Kvam, ABC i alminnelig strafferett : skal gjerningspersonen straffes?, Oslo 2014 s. 61 flg.
74Halvor Manshaus, «Ansvar for ytringer på Internett», Lov og Data, 2012 s. 21-23 (s. 22).
75Anine Kierulf, «Ytring - Med lov skal nett bygges?», Tidsskrift for Strafferett 2013 s. 1-4 (s. 2).
76Se Prop. 53 L (2012-2013) s. 1.
77Prop. 53 L (2012-2013) s. 6.
78Se lov 19. juni 2015 nr. 65.
79Prop. 53 L (2012-2013) s. 1.
80Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 187.
81Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 164.
82Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 215.
83Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 164.
84Jf. Sunde 2013 s. 66.
85Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) s. 215.
86Jf. Matningsdal 2015 s. 83.
87Prop. 53 L (2012-2013) s. 6.
88LB-2012-68482. Anke til Høyesterett ikke tillatt fremmet.
89Jf. Sunde 2013 s. 67-68.
90Jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 247.
91Høringsuttalelse sitert i Prop. 53 L (2012-2013) s. 5.
92I samme retning Sunde 2013 s. 68.
93Ida Aalen, Sosiale medier, Bergen 2015 s. 90.
94Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 164.
95Jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 203.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon