Utredningsleder Øistein Aamodt

Straffutmåling

1 Hvordan kompensere for lang saksbehandlingstid

Høyesterett i storkammer avsa 29. januar 2016 dom i sak om alvorlig voldskriminalitet der spørsmålet særlig var hvordan det skal gis kompensasjon for lang behandlingstid (HR-2016-225-S). Dommen avklarer hva som er for lang behandlingstid etter EMK og i norsk straffutmålingspraksis. Den avklarer også hvordan kompensasjon bør skje, og hvilke momenter som skal inngå i vurderingen.

Saken gjaldt domfellelse for overtredelse av straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ, jf. § 232. Domfelte hadde slått fornærmede flere ganger i hodet og ansiktet med en flaske. Fornærmede fikk omfattende knusnings- og slagskader. Høyesterett fant at utgangspunktet for straffen var fengsel i fire år og seks måneder. Etter et fradrag på fire måneder for erkjennelse av det faktiske forhold, ble det gitt et ytterligere fradrag for lang saksbehandlingstid på seks måneder. Resultatet skulle da bli fengsel i tre år og åtte måneder. Dette var det samme som i tingretten og lagmannsretten, men åtte måneder var der i tillegg gjort betinget. Høyesterett valgte ikke å endre dette, ettersom saken først og fremst var henvist med sikte på kompensasjon for tidsforløpet.

Hele saken frem til domsavsigelsen i Høyesterett hadde tatt vel tre år. Det hadde dessuten vært to totalopphold i saksbehandlingen hos politi og påtalemyndighet på til sammen syv til åtte måneder. Dette var ikke så lang tid at Grunnloven § 95 eller EMK artikkel 6 nr. 1 var brutt. Kompensasjon måtte likevel gis etter lang norsk straffutmålingstradisjon. Det er der lagt til grunn at kompensasjonen kan gis på flere måter, ved fradrag i totalstraffen eller ved helt eller delvis betinget dom. Denne valgfriheten er til stede også etter EMK artikkel 6 nr. 1.

Selv om det er viktig å opprettholde tradisjonen med fleksibilitet, kom Høyesterett til at utgangspunktet bør være et fradrag i totalstraffen. Dette er den mest tydelige kompensasjonen, og består uavhengig av domfeltes senere adferd. Men det vil være en rekke tilfeller der løsningen ikke passer, for eksempel ved helt korte fengselsstraffer.

2 Dyrevelferdsloven – Avliving av hund

Høyesterett avsa 8. februar 2016 dom om straffutmåling for to grove overtredelser av dyrevelferdsloven – bruk av ulovlig metode ved avliving av hund og utøvelse av vold mot dyret i den forbindelse (HR-2016-295-A).

Domfelte hadde avlivet en hund ved å binde den til et betongrør og kaste den utfor en bro. Hunden slo seg og døde av drukning etter tre til fire minutter. Høyesterett kom til at fengselsstraffen i utgangspunktet burde være på 120 dager. Det ble gjort fradrag for tilståelse. Dommen innebærer en skjerping av straffenivået sammenliknet med Høyesteretts praksis etter dyrevernloven.

3 Grov narkotikaforbrytelse – Spørsmål om bruk av samfunnsstraff

Høyesterett avsa 5. februar 2016 dom i en sak, hvor det var spørsmål om bruk av samfunnsstraff ved grov narkotikaforbrytelse (HR-2016-286-A). Dommen gir veiledning for når samfunnsstraff kan idømmes ved grove narkotikaforbrytelser, jf. straffeloven 1902 § 28 a andre ledd («sterke grunner»).

Domfelte, som var født i 1968, startet sitt narkotikaforbruk da han var rundt 20 år. Han var tidligere domfelt tre ganger for narkotikaforbrytelser i perioden 2002 til 2006. Etter soningen av den siste av dommen ble det iverksatt et behandlingsopplegg. Overtredelsene det nå skulle utmåles straff for, ble begått i 2013, og gjaldt befatning med cirka 130 gram amfetamin og 380 gram hasj. Høyesterett la til grunn at domfelte på dette tidspunktet ikke var rehabilitert for sitt narkotikaproblem, og at han mens straffesaken hadde pågått, hadde gjennomgått en positiv utvikling som hadde brakt ham et markert skritt videre i retning av et rusfritt liv. Kombinasjonen av sterke rehabiliteringshensyn, domfeltes sårbarhet og lang saksbehandlingstid gjorde at Høyesterett fant at det var grunnlag for å idømme samfunnsstraff.

4 Produksjon av marihuana med profesjonelt preg

Høyesterett avsa 16. februar 2016 to dommer om straffutmåling for profesjonell tilvirkning av marihuana.

Den første saken (HR-2016-591-A) gjaldt virksomhet med sikte på å produsere en ferdig mengde plantestoff som med hensyn til virkestoff ville svare til omkring 75-80 kilo røykbart materiale med normal styrkegrad. Utgangspunktet for straffutmålingen ble satt til fengsel i cirka fem år. Straffen ble redusert med om lag seks måneder for tilståelser og om lag ni måneder for lang saksbehandlingstid. Det ble lagt lite vekt på en alvorlig psykisk lidelse på handlingstiden hos en av de domfelte, fordi den i det vesentligste skyldtes selvforskyldt rusmisbruk.

I den andre saken (HR-2016-592-A) var det tale om å frembringe omkring tre kilo hasj med vanlig styrkegrad. Høyesterett la til grunn at straffen som utgangspunkt ville være fengsel i omkring ett år og tre måneder. Straffen ble for det første redusert med fem måneder på grunn av domfeltes uforbeholdne tilståelse. For det andre forelå det en helt ekstraordinær liggetid. Det var gått om lag to og et halvt år fra saken var ferdig etterforsket til det ble tatt ut tiltale. Det ble i denne forbindelse konstatert et klart brudd på retten til avgjørelse innen «rimelig tid» etter Grunnloven § 95 første ledd første punktum og EMK artikkel 6 nr. 1. Dette medførte at straffen ble satt så lavt som til fengsel i 60 dager, som i sin helhet måtte anses sonet gjennom utholdt varetekt.

Saksbehandling og straffeprosess

5 Betydningen av uoppmerksomt lagrettemedlem

Høyesterett avsa 28. januar 2016 dom i en sak hvor det var spørsmål om lagmannsrettens dom og ankeforhandling måtte oppheves fordi et medlem av lagretten skulle ha sovnet under forsvarers prosedyre (HR-2016-217-A). Avgjørelsen klargjør hva som er bevistemaet for, beviskravet ved og rettsvirkningen av uoppmerksomhet fra et lagrettemedlem.

Høyesterett slo fast at et lagrettemedlems plikt til å følge oppmerksomt med er en rettssikkerhetsgaranti som følger av kravet om at rettergangen skal være forsvarlig. Et lagrettemedlem som sover, oppfyller ikke denne plikten. Oppmerksomhetskravet innebærer likevel ikke at lagrettemedlemmer må ha fått med seg hvert ord av det som sies. Men de må følge forhandlingene med en slik oppmerksomhet at de får med seg innholdet av bevisførselen, prosedyrene og lagmannens rettsbelæring. Dersom dette er tilstrekkelig bevist, foreligger ingen saksbehandlingsfeil. I motsatt fall er det for opphevelse av fellende dommer tilstrekkelig at det er en rimelig mulighet for at feilen kan ha hatt betydning for resultatet, jf. straffeprosessloven § 343 første ledd.

Konkret fant Høyesterett det tvilsomt om den uoppmerksomhet hos lagrettemedlemmet som enkelte av de profesjonelle aktørene hadde registrert, kom i konflikt med kravet til en forsvarlig rettergang. Det var derfor ikke grunnlag for opphevelse.

6 Bruk av politiavhør i drapssak

Høyesterett avsa 17. februar 2016 dom i en drapssak med spørsmål om lagmannsrettens dom måtte oppheves fordi det under ankeforhandlingen var tillatt avspilling av et videoopptak av domfeltes politiforklaring (HR-2016-379-A).

Domfelte mente at han før avhøret ikke hadde fått god nok informasjon om hva saken gjaldt, og om at han var siktet i saken. Han hevdet dessuten at han ikke fikk tilstrekkelig beskjed om retten til å ha forsvarer til stede under avhøret, og at hans avkall på forsvarer derfor ikke var gyldig. Høyesterett kom til at det var gitt god nok informasjon, og at det ikke var feil å vise videoen med avhøret. Domfeltes anke ble derfor forkastet.

7 Bruk av politiavhør i drapssak

Høyesterett avsa 29. mars 2016 kjennelse om hvorvidt materiale fra kommunikasjonskontroll av telefonsamtale mellom to brødre skulle nektes brukt som bevis i en straffesak og tilintetgjøres (HR-2016-644-A). Ankesaken – anke over kjennelse – var overført til Høyesterett i avdeling fra Høyesteretts ankeutvalg etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum.

Tiltalte var underlagt kommunikasjonskontroll på grunn av mistanke om narkotikavirksomhet. I en telefonsamtale bebreidet broren ham for å drive med slikt. Tiltalte kom da med truende uttalelser overfor broren. Avlyttingsmaterialet ble etter samtykke fra broren påberopt som bevis for narkotikavirksomhet og trusler.

Lovens utgangspunkt er at en nærstående ikke kan samtykke til at en avlyttet samtale med tiltalte kan oppbevares og benyttes som bevis mot ham. Høyesterett kom imidlertid til at det gjelder et svært begrenset unntak dersom den nærstående i samtalen har vært utsatt for en straffbar handling av den tiltalte. Avgjørelsen klargjør rettsvirkningen av samtykke som grunnlag for å bruke avlyttingsmateriale som ellers er underlagt bevisforbud.

Inndragning

8 Inndragning av unndratt merverdiavgift

Høyesterett avsa 9. februar 2016 dom i sak hvor det var spørsmål om inndragning av merverdiavgift og hvordan utbyttet skulle beregnes, jf. straffeloven 1902 § 34 (HR-2016-301-A).

Høyesterett kom til at det ved beregningen av utbyttet måtte gjøres fradrag for merverdiavgift som skattekontoret allerede hadde truffet vedtak om. For de årene skattekontoret ikke hadde truffet vedtak, kom Høyesterett til at det ved beregningen av utbyttet måtte gjøres skjønnsmessig fradrag for inngående avgift, selv om denne ikke var dokumentert ved regnskapsbilag.

Til tross for at domfelte hadde svak økonomi, og at utbyttet var forbrukt, var det ikke grunnlag for å lempe inndragningsbeløpet.

9 Inndragning av utbytte etter domfellelse for markedsmanipulasjon

Høyesterett avsa 16. mars 2016 dom om hvorvidt utbytte etter domfellelse for markedsmanipulasjon kunne inndras i medhold av straffeloven 1902 § 34 (HR-2016-590-A). Påtalemyndigheten krevde inndragning av verdistigningen på domfeltes aksjer, men fikk ikke medhold.

Høyesterett la til grunn at «utbytte» i utgangspunktet omfatter enhver fordel oppnådd ved den straffbare handlingen, og at det ikke kreves at den er realisert. Men det må faktisk være oppnådd en berikelse.

Årsaken til at domfeltes aksjer økte i verdi, var regnskapsmanipulasjon i form av en fiktiv inntektspost som ville bli avdekket, og som bare kunne ha midlertidig betydning for verdsettelsen av aksjene. Det var tale om en forbigående kursoppgang uten noe grunnlag i den reelle økonomiske situasjonen i selskapet. Domfelte tok ingen skritt for å realisere verdiøkningen. Høyesterett kom til at domfelte i dette særegne tilfellet ikke hadde oppnådd en reell berikelse som måtte inndras for å ivareta det overordnede hensynet bak utbytteinndragning – at ingen skal tjene på å begå straffbare handlinger.

Fra Høyesteretts ankeutvalg

10 Avvisning av anke sendt per e-post

Høyesteretts ankeutvalg avsa 5. februar 2016 kjennelse om avvisning av mangelfull anke over straffedom (HR-2016-292-U).

Domfelte hadde anket tingrettens dom ved å sende en skannet kopi av en underskrevet ankeerklæring til påtalemyndigheten per e-post. Påtalemyndigheten hadde underrettet forsvareren om mangelen. Domfelte var ikke underrettet direkte. Lagmannsretten avviste anken.

Ankeutvalget viste til at lagmannsretten korrekt hadde lagt til grunn at et skannet eksemplar av anken vil være fristavbrytende såfremt originalerklæringen inngis innen rimelig tid, og at tidsrommet for hva som kan regnes som rimelig tid, er cirka én måned. Ankeutvalget viste imidlertid til at en siktet ikke skal identifiseres med forsvareren, og uttalte at lagmannsretten skulle ha fanget opp at domfelte ikke var underrettet, og tilskrevet ham for å gi ham anledning til å rette feilen. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.

11 Omberamming og fritt forsvarervalg

Høyesteretts ankeutvalg avsa 19. februar 2016 kjennelse om omberamming og fritt forsvarervalg i sak med tiltale for voldtekt og incest (HR-2016-392-U).

Tre uker før ankeforhandlingen i en omfattende straffesak begjærte forsvareren saken omberammet, som følge av at han ikke kunne møte på grunn av dobbeltberammelse. Lagmannsretten tok ikke begjæringen til følge.

Ankeutvalget viste til at det skal foretas en avveining mellom det frie forsvarervalget og hensynet til rask saksavvikling, jf. straffeprosessloven § 102 første ledd. Konkret viste ankeutvalget til at forsvarer – til tross for at han hadde vært kjent med berammelsen i over tre måneder – først tok opp spørsmålet om omberamming tre uker før den berammede hovedforhandlingen. Omberamming av saken ville føre til dårlig ressursutnyttelse for domstolen. Den ytterligere forsinkelsen ville videre innebære en ekstra belastning, særlig for fornærmede, men også for den medtiltalte; det ble lagt betydelig vekt på at de hadde motsatt seg omberammelse. Anken over lagmannsrettens beslutning ble på denne bakgrunnen forkastet.

12 Innsyn i og utskrift av fengslingskjennelse

Høyesteretts ankeutvalg avsa 22. februar 2016 kjennelse i sak om innsyn i og utskrift av en fengslingskjennelse (HR-2016-423-U).

Lagmannsretten hadde avslått en begjæring fra en journalist om innsyn i og utskrift av en fengslingskjennelse, hvor retten hadde besluttet forbud mot offentlig gjengivelse etter domstolloven § 130 første ledd. Ankeutvalget påpekte at EMK artikkel 10 om ytringsfrihet kan pålegge myndighetene plikt til å gi informasjon, og opphevet lagmannsrettens beslutning fordi retten ikke hadde vurdert forholdet til EMK artikkel 10.

13 Krenkelse av ankeretten

Høyesteretts ankeutvalg traff 1. mars 2016 beslutning om ikke å tillate fremmet anke over dom, hvor lagmannsretten ved straffutmålingen ikke hadde funnet å burde se bort fra «at tiltalte ved å anke tingrettens meget grundige og overbevisende dom for lovbrudd som han etter lagmannsrettens bevisvurdering visste at han var skyldig i, har påført fornærmede en vesentlig tilleggsbelastning» (HR-2016-481-U).

Ankeutvalget konstaterte at lagmannsrettens utsagn utgjorde en krenkelse av SP artikkel 14 nr. 5 og EMK protokoll 7 artikkel 2 om ankerett. Ankeutvalget tilføyde at den utmålte straffen uansett ikke var for streng.