Andre kvartal 2015

Straffutmåling

Straffeloven § 229 – Spørsmål om samfunnsstraff av hensyn til rehabilitering

Høyesterett avsa 7. april 2015 dom om straffutmåling for blant annet en overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, der domfelte hadde bitt en bit av fornærmedes øre (HR-2015-735-A og Rt. 2015 side 378). Saken reiste spørsmål om rehabiliteringshensyn tilsa bruk av samfunnsstraff.

Høyesterett gjorde unntak fra det klare utgangspunktet om ubetinget fengsel ved legemsbeskadigelser på grunn av tungtveiende rehabiliteringshensyn. Etter mange års rusmisbruk hadde domfelte vært rusfri i over ett år, han var i arbeidspraksis og ble av saksbehandleren i NAV omtalt som velfungerende både i jobb og sosialt. Høyesterett endret straffen fra åtte måneders fengsel, hvorav fire måneder betinget, til 198 timers samfunnsstraff med en gjennomføringstid på syv måneder, subsidiært syv måneders fengsel.

Straffeloven § 229 – Spørsmål om samfunnsstraff av hensyn til barn

Høyesterett avsa 10. juni 2015 dom, hvor det var spørsmål om en mor som var funnet skyldig i legemsbeskadigelse etter straffeloven § 229 første straffalternativ, jf. § 232, skulle dømmes til samfunnsstraff av hensyn til hennes datter (HR-2015-1223-A og Rt. 2015 side 693).

Grunnlaget for domfellelsen var at hun hadde kastet et ølglass mot en ordensvakt på utested. Vakten fikk et kutt under haken som måtte sys. Kvinnen hadde eneomsorg for en datter på 14 år med sosiale tilpasningsvansker.

Høyesterett la til grunn at samfunnsstraff ved denne typen voldsutøvelse forutsetter at det foreligger omstendigheter som hever seg markant over de hensynene som vanligvis gjør seg gjeldende ved idømmelse av fengselsstraff. Om hensynet til barn tilsier anvendelse av samfunnsstraff, beror på en konkret avveining av hvor inngripende det vil være for barnet at en omsorgsperson må sone en fengselsstraff og de preventive hensynene som taler mot en straff i frihet. I saken fremsto ikke datterens problemer for å være av alvorlig karakter, og Høyesterett kom til at hensynet til datteren ikke kunne begrunne samfunnsstraff. Av straffen på fengsel i fem måneder ble tre måneder gjort betinget.

Straffeloven § 162 – Spørsmål om samfunnsstraff av hensyn til barn

Høyesterett avsa 26. juni 2015 dom om straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse, jf. straffeloven § 162 første og annet ledd (HR-2015-1369-A og Rt. 2015 side 833). Også denne saken reiste spørsmål om det skulle idømmes samfunnsstraff av hensyn til domfeltes datter.

Datteren hadde psykiske problemer, og moren hadde eneomsorgen. De var kommet til Norge som kvoteflyktninger i 2013 og hadde ikke noe eget nettverk i Norge. Høyesterett vurderte hensynet til barnets beste, jf. Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3, opp mot alvoret i den lovovertredelsen moren hadde begått. At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, betyr ikke at det alltid skal få utslagsgivende vekt. Avgjørende blir en konkret avveining av inngrepet overfor barnet og de preventive hensyn, jf. Rt. 2015 side 693 (se rett ovenfor). Høyesterett kom til at det i denne saken ikke var grunnlag for å anvende samfunnsstraff, og idømte en straff på fengsel i tre år, hvorav ett år betinget.

Straffeloven § 192 – To voldtekter

Høyesterett avsa 15. april 2015 dom om straffutmåling for to voldtekter (HR-2015-792-A og Rt. 2015 side 401).

Det gjorde seg gjeldende flere skjerpende omstendigheter. De fornærmede hadde blitt utsatt for drapstrusler og dypt krenkende behandling. Begge de fornærmede ble tvunget til å medvirke til voldtekt av den andre. De ble også tvunget til å foreta seksuelle handlinger med hverandre. De fornærmede var omskåret, noe som gjorde de vaginale samleiene særlig smertefulle. Overgrepene varte i minst én time, noe som må anses som et betydelig tidsrom. Domfelte utnyttet dessuten de fornærmedes sårbarhet med hensyn til det sosiale stigmaet voldtektene ville innebære for dem og deres familier.

Høyesterett fant at passende straff i utgangspunktet ville være fengsel i ti år. I tråd med gjeldende straffutmålingspraksis måtte imidlertid det lange tidsforløpet frem til dom forelå i tingretten, føre til en viss reduksjon i straffen. I likhet med lagmannsrettens flertall fastsatte Høyesterett straffen til fengsel i ni år.

Straffeloven § 195 – Flere tilfeller av seksuell omgang med barn under ti år

Høyesterett avsa 22. april 2015 dom om straffutmåling for flere tilfeller av seksuell omgang med et barn under ti år (HR-2015-855-A og Rt. 2015 side 434).

Den seksuelle omgangen besto i slikking av jentas kjønnsorgan. Dette hadde skjedd ved flere anledninger i tiden fra hun var seks år og frem til hun var ti år. De straffbare handlingene skjedde for 15-21 år siden. Senere lovendringer som hadde skjerpet straffenivået, hadde ikke tilbakevirkende kraft, og straffutmålingen tok utgangspunkt i straffenivået slik det på domstidspunktet ville vært om man så bort fra de etterfølgende lovvedtakene. Det hadde siden gjerningstiden skjedd en gradvis økning av straffene for slike forhold, men samtidig ble det i formildende retningen lagt vekt på det meget lange tidsforløpet. Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i to år.

Straffeloven § 193 – Utnyttelse av psykisk sykdom til seksuell omgang og prostitusjon

Høyesterett avsa 22. april 2015 dom om straffutmåling for ved flere anledninger å ha utnyttet en psykisk syk kvinne til å skaffe seg samleie og til prostitusjon (HR-2015-1355-A og Rt. 2015 side 810).

Noen av samleiene lå nær opp til voldtekt. Domfelte hadde dessuten brutt ilagt besøksforbud mange ganger. Straffen ble av Høyesterett satt til fengsel i fem år.

Straffeloven § 204a – Nedlasting og besittelse av barnepornografi

Høyesterett avsa 26. juni 2015 to dommer om straffutmåling for overtredelse av straffeloven § 204a første ledd bokstav a om besittelse av barnepornografi. Sakene gjaldt anke fra påtalemyndigheten.

Den første saken (HR-2015-1360-A og Rt. 2015 side 815) gjaldt kortvarig besittelse av 65 filer med filmer på til sammen 14 timers varighet med overgrepsbilder av barn. Nedlastningen var ikke planmessig. Domfelte hadde søkt på lovlig pornografi, og slettet materialet straks han oppdaget hva det var. Han hadde imidlertid bestemt seg for å foreta nedlasting av pornografi selv om det innebar at han også fikk med filer inneholdende barnepornografisk materiale (dolus eventualis). Han var ikke klar over at filmene var tilgjengelig for andre brukere av fildelingsnettverket inntil de var slettet. Straffen ble fastsatt til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager ble gjort betinget på grunn av tilståelse.

Den andre saken (HR-2015-1361-A og Rt. 2015 side 818) gjaldt besittelse og spredning av barnepornografi. Domfelte hadde installert et søke- og fildelingsprogram på sin datamaskin, og brukte det til å laste ned pornografi. Ved den aktuelle nedlastningen fulgte det med 17 filmer på tilsammen fem timer grovt barnepornografisk materiale. Mannen var klar over at det ved nedlastningen var sannsynlig å få med overgrepsbilder, og at filene samtidig ble gjort tilgjengelig for andre i fildelingsnettverket. Han slettet imidlertid filmene straks han oppdaget at det var barnepornografisk materiale. Også i denne saken ble straffen satt til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager betinget.

Straffeloven § 132 – Skjule bevis

Høyesterett avsa 27. mai 2015 dom om straffutmåling for å ha hjulpet til med å skjule en ulovlig felt ulv, jf. straffeloven § 132 første ledd (HR-2015-1134-A og Rt. 2015 side 636).

Ved straffutmålingen la Høyesterett blant annet vekt på at handlingen hadde tilknytning til alvorlig faunakriminalitet, og at den lett kunne ført til at fellingen ikke var blitt oppdaget. På den annen side ble det tatt hensyn til at mannen trodde ulven var skutt ved et uhell, og at domfelte hadde kommet uforberedt opp i situasjonen. Høyesterett fastsatte straffen til betinget fengsel i 16 dager og en bot på 30 000 kroner. Ved den samlede reaksjonsfastsettelsen la Høyesterett også vekt på at mannen ble dømt til ett års tap av jaktrett og inndragning av 15 000 kroner.

Straffeloven § 227 – Drapstrusler mot ansatte i NAV

Høyesterett avsa 25. juni 2015 dom om straffutmåling for blant annet drapstrusler, frihetsberøvelse og brudd på våpenloven (HR-2015-1343-A og Rt. 2015 side 788).

Domfelte hadde ikke fått den sosialstønaden han mente å ha krav på. Under en samtale med noen av de ansatte på et NAV-kontor avfyrte han først et skudd i taket med en pistol og rettet deretter pistolen mot flere av de ansatte. En av dem ble truet inn på et kontor, hvor vedkommende ble holdt mot sin vilje i om lag 20 minutter.

Ved straffutmålingen la Høyesterett vekt på at NAV-ansatte har krav på et særlig vern, og at det også er viktig at besøkende på NAV-kontorer kan føle seg trygge der. Straffen burde i utgangspunktet ligge på fengsel i to år. Fordi saken hadde tatt så lang tid at det forelå brudd på retten til rettergang innen rimelig tid etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6, ble straffen satt til fengsel i ett år og seks måneder, hvorav ni måneder ble gjort betinget.

Brudd på forurensningsloven – Spørsmål om dobbeltstraff

Høyesterett avsa 15. april 2015 dom om dobbeltstraff etter EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 og straffutmåling for brudd på forurensningsloven § 79 i tilknytning til «bilkirkegårder» (HR-2015-791-A og Rt. 2015 side 392).

De to domfelte var ilagt tvangsmulkter etter forurensningsloven § 73 på henholdsvis 475 000 og 350 000 kroner for gjennom en årrekke å ha oppbevart et større antall kjøretøy og andre gjenstander på tre eiendommer. Høyesterett kom til at tvangsmulktene ikke utgjorde en sperre for senere straffeforfølgning. Det ble vist til at formålet med tvangsmulktene var å gjennomtvinge en forpliktelse som følger av loven, og ikke å sanksjonere et allerede begått forhold. Heller ikke oppfyllelsesfristene som var satt i vedtakene, innebar at tvangsmulktene fikk karakter av en strafferettslig reaksjon.

Ved straffutmålingen viste Høyesterett til at bilkirkegårder representerer et miljøproblem og at allmennpreventive grunner tilsier at det reageres mot dette med en følbar straff. De domfelte hadde forårsaket betydelig forsøpling og unnlatt å oppfylle krav om opprydding. Som lagmannsretten fastsatte Høyesterett straffen til betinget fengsel i henholdsvis 45 og 30 dager, samt bøter på henholdsvis 50 000 og 30 000 kroner.

Overtredelse av innreiseforbud

Høyesterett avsa 8. juni 2015 to dommer om uaktsom overtredelse av innreiseforbud etter utlendingsloven.

Den første saken (HR-2015-1204-A og Rt. 2015 side 662) gjaldt en person som hadde reist inn i Norge til tross for at han var varig utvist. Mannen hadde tidligere brutt innreiseforbud etter utvisning to ganger. Etter kontakt med svenske innvandringsmyndigheter trodde han at innreiseforbudet var opphevet ettersom han hadde fått innvilget oppholdstillatelse i Sverige. Forklaringen hans ble støttet av et vitne fra det svenske Migrationsverket. Han hadde da bare handlet med simpel uaktsomhet, og straffen ble satt til fengsel i ett år.

Den andre saken (HR-2015-1205-A og Rt. 2015 side 666) gjaldt overtredelse av forbud mot å reise inn i landet etter tidsbegrenset utvisningsvedtak. Tiltalte var tidligere domfelt en gang for overtredelse av innreiseforbudet og for å ha oppholdt seg ulovlig i landet. Han trodde at innreiseforbudet var gått ut, men hadde ikke kontaktet norske utlendingsmyndigheter for å få dette avklart. Det forelå da en uaktsomhet som lå tett opp mot forsett, og det var ikke grunn til å fravike normalstraffenivået. Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i 1 år og 7 måneder.

Inndragning

Spørsmål om konkretisering av den underliggende straffbare handling ved heleri

Høyesterett avsa 22. april 2015 dom om inndragning etter domfellelse for heleri. Sakens spørsmål var om det ved heleri er et vilkår for inndragning etter straffeloven § 34 og § 35 at det ved avgjørelsen av inndragningsspørsmålet konkretiseres hvilken underliggende straffbar handling heleriutbyttet stammer fra (HR-2015-856-A og Rt. 2015 side 438).

A var domfelt for overtredelse av straffeloven § 317 første ledd første straffalternativ ved at han hadde oppbevart 65 000 kroner til tross for at pengene var utbytte av en eller flere straffbare handlinger. Høyesterett kom enstemmig til at pengene kunne inndras etter straffeloven § 35.

Høyesteretts flertall på fire dommere la til grunn at straffeloven § 34 og § 35 må sees i sammenheng, og at ingen av bestemmelsene oppstiller krav om konkretisering av hvilken underliggende straffbar handling heleriutbyttet stammer fra. Etter flertallets syn er det for begge bestemmelsene tilstrekkelig at selve helerihandlingen konkretiseres.

Mindretallet på én dommer var enig når det gjaldt straffeloven § 35, men mente at inndragning etter straffeloven § 34 krever at den straffbare handlingen som utbyttet stammer fra, konkretiseres.

Saksbehandling og straffeprosess

Rett til innsyn i mulig pågripelsesbeslutning og siktelse

Høyesterett avsa 8. mai 2015 kjennelse om retten til innsyn i en pågripelsesbeslutning som mistenkte antok var utferdiget mot ham, og den siktelsen som i så fall også måtte foreligge som grunnlag for beslutningen (HR-2015-1010-A og Rt. 2015 side 520). Ankesaken – anke over kjennelse – var overført til Høyesterett i avdeling fra Høyesteretts ankeutvalg etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Anken gjaldt lagmannsrettens generelle lovtolkning, som Høyesterett kunne prøve, jf. straffeprosessloven § 388.

Av hensyn til etterforskningen hadde påtalemyndigheten ikke villet opplyse verken vedkommende eller domstolene om han overhodet var under etterforskning i saken. Høyesterett la til grunn at dersom det skulle foreligge en pågripelsesbeslutning, måtte vedkommende betraktes som siktet i saken og dermed også som mistenkt. Spørsmålet var deretter om innsyn i en mulig pågripelsesbeslutning og siktelsen som i så fall ligger til grunn, kan nektes uten at domstolene foretar en konkret vurdering av innsynsbegjæringen i henhold til den alminnelige regelen om mistenktes rett til dokumentinnsyn i straffeprosessloven § 242.

Høyesteretts flertall på tre dommere kom til at straffeprosessloven § 242 fikk anvendelse på en slik innsynsbegjæring, selv om siktelsen måtte være utferdiget i forbindelse med en pågripelsesbeslutning. Flertallet viste til at også § 242 åpner for å nekte innsyn av hensyn til etterforskningen. Faren for at påtalemyndighet eller domstol ved en «forsnakkelse» kunne komme til å røpe at det forelå slike dokumenter i en sak der innsyn nektes, var ikke tilstrekkelig tungtveiende til å gjøre unntak fra § 242.

Mindretallet på to dommere kom til at innsynsreglene i straffeprosessloven § 242 må tolkes innskrenkende i lys av § 177, slik at innsynsrett i dokumenter som er utferdiget i tilknytning til pågripelse, først inntrer når pågripelse iverksettes.

Rett til offentlig oppnevnt forsvarer ved avhør

Høyesterett avsa 1. juli 2015 to kjennelser om retten til offentlig oppnevnt forsvarer ved avhør. Saken gjaldt forståelsen av straffeprosessloven § 100 annet ledd, jf. EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c. Ankesakene – anke over kjennelse – var overført til Høyesterett i avdeling fra Høyesteretts ankeutvalg etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum.

I den første saken (HR-2015-1405-A og Rt. 2015 side 844) var det spørsmål om siktedes rett til å få oppnevnt offentlig forsvarer ved avhør under etterforskningen. Siktede ønsket ikke å avgi politiforklaring uten offentlig oppnevnt forsvarer til stede, men tingretten avslo begjæringen om oppnevning. Forsvareren foreslo rettslig avhør, idet han la til grunn at han da ville bli oppnevnt. Tingretten og lagmannsretten avslo imidlertid oppnevning under henvisning til at det ikke forelå særlige grunner etter straffeprosessloven § 100 annet ledd.

Høyesterett uttalte at EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c ikke gir krav på forsvarer under etterforskningen utover det som følger av strpl. § 100 annet ledd. Vilkåret i § 100 annet ledd om «særlige grunner» må imidlertid tolkes på bakgrunn av utviklingen – også internasjonalt – i synet på viktigheten av forsvarerbistand på tidlige stadier i prosessen. Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse fordi lagmannsretten hadde bygget på en uriktig forståelse av straffeprosessloven § 100 annet ledd. Lagmannsretten hadde ikke vektlagt de hensyn som tilsier oppnevnelse også på etterforskningsstadiet. – I særmerknader begrunnet to dommere hver for seg resultatet på en annen måte enn flertallet på tre dommere.

I den andre saken (HR-2015-1406-A og Rt. 2015 side 860) var det spørsmål om rett til å få dekket kostnadene til forsvarer ved avhør av pågrepet person. Siktede ønsket ikke å avgi politiforklaring uten offentlig oppnevnt forsvarer til stede. Forsvarer ble tilkalt, og avhøret fant sted. Begjæring om etteroppnevning av forsvarer ble avslått både av tingretten og lagmannsretten. Høyesterett opphevet lagmannsrettens kjennelse fordi lagmannsretten hadde bygget på en uriktig forståelse av straffeprosessloven § 100 annet ledd. Lagmannsretten hadde ikke trukket inn de senere års utvikling i synet på betydningen av at forsvarer blir oppnevnt i tilknytning til avhør under etterforskningen.

Kjennelsene gir veiledning for forståelsen av straffeprosessloven § 100 annet ledd og rekkevidden av EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c.

Fra Høyesteretts ankeutvalg

Tiltalte dør før lagmannsretten har avgjort henvisningsspørsmålet

Høyesteretts ankeutvalg avsa 6. juli 2015 kjennelse om hvordan en anke over tingrettens bevisvurdering under skyldspørsmålet i en straffedom skal behandles, når tiltalte dør før lagmannsretten har rukket å ta stilling til om anken skal fremmes til behandling (HR-2015-1440-U og Rt. 2015 side 864).

Tiltalte døde før lagmannsretten hadde rukket å vurdere om hans bevisanke skulle fremmes til behandling. Hans bror trådte inn i anken etter straffeprosessloven § 308. Lagmannsretten nektet deretter anken fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd. Broren påanket ankenektelsen.

I Rt. 2014 side 1045 kom Høyesterett til at når tiltalte dør etter at hans bevisanke er henvist til behandling i lagmannsretten, skal ankesaken heves og tingrettens dom oppheves selv om anken er opprettholdt etter straffeprosessloven § 308. Ankeutvalget kom til at det samme gjelder når tiltalte dør før lagmannsretten har avgjort henvisningsspørsmålet. Lagmannsrettens ankenektelse ble opphevet. Tingrettens fellende dom var ikke ankegjenstand for ankeutvalget og måtte oppheves av lagmannsretten.