Innledning

Dette nummeret inneholder følgende fra riksadvokaten:

  • Riksadvokatens brev 16. januar 2015 om ungdomsstraff, ungdomsoppfølging, oppfølging i konfliktråd – foreløpige retningslinjer

  • Riksadvokatens brev 30. mars 2015 om direktiv om bruk av etterforskingsplaner – utvidelse

  • Riksadvokatens høringsuttalelse 2. februar 2015 om forslag til endringer i politiloven og ekomloven

  • Riksadvokatens høringsuttalelse 13. februar 2015 om Det kriminalitetsforebyggende råds (KRÅD) forslag til ny organisering av funksjon og oppgaver

Riksadvokatens brev 16. januar 2015 om ungdomsstraff, ungdomsoppfølging, oppfølging i konfliktråd – foreløpige retningslinjer

I brev 16. januar 2015 gav riksadvokaten foreløpige retningslinjer om ovennevnte. Brevet gjengis i sin helhet:

«Det vises til tidligere brev og retningslinjer om de nye strafferettslige reaksjonene, sist ved brev 25. september 2014.

Riksadvokaten har varslet at det vil komme et rundskriv om nye strafferettslige reaksjoner mot unge lovbrytere. Arbeidet med rundskrivet er mer omfattende og krevende enn først antatt. Inntil rundskrivet er ferdigstilt, formentlig i første kvartal i 2015, gis det nå enkelte midlertidige retningslinjer som skal følges av påtalemyndigheten.

1. Innledning

Påtalemyndigheten skal bruke de nye og alternative strafferettslige reaksjonene i samsvar med lovgivers forutsetninger for å bekjempe barne- og ungdomskriminaliteten. Det er nå en målsetting – så langt det er mulig – å anvende andre straffereaksjoner enn ubetinget fengsel for gjerningspersoner under 18 år.

Påtalemyndigheten bør søke å avverge ubegrunnede forskjeller i valg av reaksjon dersom flere personer under 18 år er siktet for samme type lovbrudd.

De nye strafferettslige reaksjonene skal i utgangspunktet ikke anvendes i saker hvor handlingen er begått forut for ikrafttredelsen av reaksjonene den 1. juli 2014, jf. straffeloven 1902 (strl.) § 3 annet ledd. Ungdomsstraff kan likevel påstås av påtalemyndigheten for forhold begått før ikrafttredelsen av strl. § 28 c, dersom ungdomsstraff skal idømmes istedenfor ubetinget fengselsstraff.

2. Personundersøkelse (PU) og personundersøkelse for mindreårige (PUM)

Påtalemyndigheten må innhente personundersøkelse dersom det er aktuelt å ilegge siktede oppfølging i konfliktråd som strafferettslig reaksjon, enten ved å overføre saken til oppfølging i konfliktrådet, jf. straffeprosessloven (strpl.) § 71 a første ledd annet alternativ, eller som vilkår for påtaleunnlatelse etter strpl. § 69, tredje ledd jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav h annet alternativ. Dersom saken ligger an til å kunne påtaleavgjøres med ungdomsoppfølging i konfliktrådet, jf. strpl. § 71 a annet ledd, eller ved påtaleunnlatelse som er gjort betinget på vilkår om ungdomsoppfølging, jf. strpl. § 69 tredje ledd første punktum jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav i, skal PUM innhentes. Personundersøkelse må foreligge når saken påtaleavgjøres.

I saker mot mindreårige som normalt avgjøres med forelegg, betinget påtaleunnlatelse uten vilkår om tilsyn eller særvilkår, eller overføring til megling i konfliktrådet, og hvor det ikke synes å være et behov for oppfølging av siktede over tid, eksempelvis ved engangsovertredelser av ordensbestemmelser, trafikkforseelser, ved naskeri eller skadeverk, vil det normalt ikke være behov for personundersøkelse.

Dersom lovbruddet/ene er så alvorlige at det vil bli reist sak for domstolen ved tiltalebeslutning, skal personundersøkelsen foreligge før saken pådømmes, jf. strpl. § 161 a. Dette gjelder også om saken avgjøres med begjæring om tilståelsesdom. Det skal derfor alltid innhentes personundersøkelse om ungdomsstraff vurderes, eller det er aktuelt å nedlegge påstand om betinget dom på vilkår om oppfølging i konfliktråd jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav h annet alternativ, eller på vilkår om ungdomsoppfølging i konfliktråd, jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav i.

Personundersøkelsen bør foreligge når saken påtaleavgjøres med begjæring om tilståelsesdom slik at påtalemyndigheten gis et godt grunnlag for å vurdere reaksjonsspørsmålet ved sitt forslag om straff. Dersom det er klart at tiltalebeslutning skal utferdiges, må personundersøkelse senest foreligge før hovedforhandling skal påbegynnes. Men slik undersøkelse kan være viktig for å få avklart hvilke vitner som skal oppføres på bevisoppgaven.

Påtalemyndigheten bør i oversendelse til retten, enten i berammelsesbrevet eller i påtegning, varsle om at det tas forbehold om å nedlegge påstand om en av de nye straffereaksjonene. Vitneførsel fra kriminalomsorgen eller konfliktrådet bør vurderes så vel i hovedforhandling som i tilståelsessaker. Påtalemyndigheten bør møte i retten i tilståelsessaker dersom dette anses hensiktsmessig, og kan med fordel, i alle fall i en innledende fase, samordne praksis med tingretten/e i det enkelte politidistrikt. Det vises blant annet til strpl. § 96 tredje ledd og strpl. § 99 første ledd nytt tredje punktum, som fastslår at siktede som var under 18 år på handlingstidspunktet alltid skal ha forsvarer der det er aktuelt å idømme ubetinget fengselsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff. Dette gjelder også dersom saken skal avgjøres med tilståelsesdom, og det ikke er aktuelt å påstå ubetinget fengselsstraff i mer enn seks måneder.

PUM skal i utgangspunktet foretas som en ordinær personundersøkelse, jf. rundskriv fra Kriminalomsorgsdirektoratet 6/2014 pkt. 3, og Justisdepartementets rundskriv G 13/2003-4. I anmodningen til kriminalomsorgen om PU eller PUM må påtalemyndigheten be om at samfunnets behov for at siktede får oppfølging over tid, og om siktede er motivert for slik oppfølging, søkes avklart. I så fall bør det anmodes om at det utarbeides en oversikt over hensiktsmessige og realistiske tiltak som kan være aktuelle i en eventuell plan ved oppfølging i konfliktråd, ungdomsoppfølging, eller ungdomsstraff. Dette må også fremgå i anmodningen om PU i saker med unge lovbrytere over 18 år hvor oppfølging i konfliktrådet kan være en adekvat reaksjon. Påtalemyndighetens saksbehandlingsfrist på 6 uker i saker mot personer som var under 18 år på handlingstiden, jf. strpl. § 249 annet ledd, bør fremgå i anmodningen om PUM.

Påtalemyndighetens vurdering og rekvisisjon av PU og PUM må foretas så tidlig som mulig i etterforskingen og ikke unødig forsinke straffesaksbehandlingen.

3. Koordineringsgruppe (KOG)

Koordineringsgrupper har vokst frem i praksis, men er ikke rettslig regulert. Gruppene er tverrfaglig sammensatt og har normalt faste medlemmer. I politidistrikt hvor det er etablert koordineringsgruppe, vil eksempelvis kriminalomsorgen, barnevernet, andre kommunale tjenester, lokale hjelpeinstanser og politiet være deltakere. Ungdomskoordinator leder og innkaller til møter.

Påtalemyndigheten bør så tidlig som mulig i etterforskingen mot en mistenkt ungdom under 18 år, med sammensatte problemer, vurdere å ta opp spørsmålet i koordineringsgruppen i hvilken grad vedkommende lovbryter kan være i målgruppen for personer som fordrer oppfølging over tid ved oppfølgingsteam i konfliktrådet. Gruppen kan gi råd til påtalemyndigheten om en lovbryter vil være egnet for en gjenopprettende prosess.

4. Oppfølging i konfliktråd

Påtalemyndigheten kan ilegge den strafferettslige reaksjonen ved påtaleavgjørelse om overføring til oppfølging i konfliktrådet med varighet i inntil ett år, jf. strpl. § 71 a første ledd annet alternativ, eller beslutte at saken avgjøres med overføring til oppfølging i konfliktrådet som vilkår for påtaleunnlatelse etter strpl. § 69, tredje ledd jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav h, og reaksjonen kan påstås som vilkår for betinget dom, jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav h. Reaksjonen kan ilegges lovbrytere som er over og under 18 år på handlingstiden.

Straffeskyld må «anses bevist», saken må «egner seg» for slik behandling, og det må foreligge «samtykke» fra fornærmede og siktede, og deres eventuelle verger dersom fornærmede og siktede er under 18 år, jf. strpl. § 71 a første ledd, jf. konfliktrådsloven § 11, jf. strpl. § 83. Forutsetningen for å anvende reaksjonen er blant annet at partene skal være enige om det vesentlige av saksforholdet. Dette innebærer at det normalt må foreligge en uforbeholden tilståelse fra siktede.

Reaksjonen vil kunne være aktuell i saker hvor unge lovbrytere har behov for mer omfattende oppfølging, eksempelvis ved oppfølgingsteam, enn om straffesaken blir avgjort med ordinær megling hos konfliktrådet. Momenter som kan inngå i vurderingen er om siktede har behov for oppfølgning over tid ved kontrollerende tiltak som møteplikt, og/eller atferdsregulerende tiltak som sinnemestring e.l., og/eller er mellom 18 og 23 år og har samtykket i ettervernstiltak fra barneverntjenesten, jf. Ot.prp. 57 L (2013-2014) pkt. 10.3.3.3. Reaksjonen kan eksempelvis være adekvat overfor unge lovbrytere over 18 år på handlingstidspunktet med sammensatte problemer ved mindre alvorlige narkotikalovbrudd, jf. rundskriv om narkotika 2/2014 s. 8-9, og ved mindre alvorlige dopinglovbrudd. Reaksjonen kan òg brukes overfor ungdom under 18 år på gjerningstidspunktet.

Oppfølging i konfliktråd vil kunne påstås av påtalemyndigheten som vilkår for helt eller delvis betinget dom eller besluttes i saker om vold i nære relasjoner. Dette bør kun gjelde i saker hvor overtredelsen gjelder mindre alvorlige forhold, eksempelvis ved overtredelse av strl. §§ 390a, 227 og 228 første ledd, men ikke ved tiltale for overtredelse av strl. § 219. Straffereaksjonen kan vurderes i saker hvor siktede og fornærmede bor sammen og/eller har felles barn de i fremtiden skal samarbeide om oppfølgingen av. Forutsetningen er at konfliktrådsbehandling er vurdert som egnet for de involverte parter, og at begge ønsker en gjenopprettende prosess. Påtalemyndigheten må forsikre seg om at fornærmede ikke har vært utsatt for press fra siktede eller andre til å samtykke i en slik reaksjon, jf. Ot.prp. 57 L (2013-2014) pkt. 10.3.3.3.

Påtalemyndigheten bør velge oppfølging i konfliktråd som selvstendig reaksjon etter strpl. § 71 a første ledd, fremfor å fastsette reaksjonen som vilkår for påtaleunnlatelse etter strpl. § 69, tredje ledd jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav h. Betinget påtaleunnlatelse vil kunne være en strengere påtaleavgjørelse, og kan være et alternativ dersom siktede ikke møter i konfliktrådet, bryter vilkår i planen eller begår nye straffbare handlinger.

Gjennomføringstiden bør settes til minimum 120 dager, slik at det er mulig for konfliktrådet å forestå en hensiktsmessig straffegjennomføring.

Det bør settes som vilkår for overføring til oppfølging i konfliktrådet at siktede ikke begår nye straffbare handlinger under oppfølgingen, jf. strpl. § 71 a tredje ledd.

Reaksjonen oppfølging i konfliktråd er i liten grad regulert. Inntil det foreligger utfyllende regler eller erfaring med gjennomføringen, må påtalemyndigheten vurdere særskilt nøye om reaksjonen synes hensiktmessig i den enkelte sak. Konfliktrådet kan med fordel konsulteres om dette.

5. Ungdomsoppfølging i konfliktråd

Påtalemyndigheten kan overføre en sak til konfliktrådet med den strafferettslige reaksjonen ungdomsoppfølging, jf. strpl. § 71 a annet ledd, eller sette reaksjonen som vilkår for påtaleunnlatelse, jf. strpl. § 69, tredje ledd jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav i, eller påstå reaksjonen som vilkår for betinget dom jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav i.

Dersom reaksjonen skal anvendes, må siktede være under 18 år på gjerningstidspunktet, straffeskylden «anses bevist», saken må «egner seg» og det må foreligge «samtykke» fra siktede og dennes verger, jf. strpl. § 71 a annet ledd, jf. konfliktrådsloven § 11 jf. strpl. § 83. Ungdomsoppfølging i konfliktrådet krever ikke fornærmedes eller eventuelt fornærmedes vergers samtykke, jf. konfliktrådsloven § 11 fjerde ledd. En sak kan ikke overføres til ungdomsoppfølging i konfliktrådet dersom partene er uenige om vesentlige sider av saksforholdet. I utgangspunktet må det foreligge en uforbeholden tilståelse fra siktede.

Lovens forarbeider setter ingen begrensninger for reaksjonens virkeområde. Påtalemyndigheten må foreta en skjønnsmessig vurdering av om reaksjonen vil være egnet i den enkelte sak. Lovbruddets art og alvorlighet, eventuelt gjentatte lovbrudd, gjerningspersonens alder, oppfølgingsbehov, risikonivå og motivasjon for å gjennomføre reaksjonen skal stå sentralt i denne vurderingen.

Dersom vilkårene for ungdomsoppfølging er oppfylt og lovbryteren har behov for oppfølging over tid ved oppfølgingsteam, bør slik reaksjon benyttes fremfor eksempelvis forelegg, påtaleunnlatelse med og uten vilkår, overføring til megling eller oppfølging i konfliktråd.

Påtalemyndigheten bør benytte ungdomsoppfølging som reaksjon etter strpl. § 71 a annet ledd, fremfor å fastsette reaksjonen som vilkår for påtaleunnlatelse etter strpl. § 69, tredje ledd jf. strl. § 53 nr. 3 bokstav i. Påtaleunnlatelse med vilkår om reaksjonen vil som for oppfølging i konfliktråd kunne være en strengere påtaleavgjørelse og kan være et alternativ dersom siktede ikke møter i konfliktrådet, bryter vilkår i planen eller begår nye straffbare handlinger.

Ungdomsoppfølging i konfliktråd som selvstendig påtaleavgjørelse, eller satt som vilkår i påtaleunnlatelse, avgrenses oppad mot saker hvor det nedlegges påstand om betinget dom på vilkår om ungdomsoppfølging, og saker der idømmelse av samfunnsstraff eller ungdomsstraff vil være en adekvat reaksjon. I hvilken grad påtalemyndigheten skal nedlegge påstand om betinget dom på vilkår om ungdomsoppfølging fremfor å nedlegge påstand om ungdomsstraff, vil blant annet være avhengig av om lovbruddet kvalifiserer til en oppfølging utover ett år. I enkelte saker antas at reaksjonenes anvendelsesområder vil være overlappende, siden ungdomsstraff kan idømmes med en gjennomføringstid fra seks måneder. Ungdomsstraffens nedre grense mot samfunnsstraff vil kunne gi veiledning for om saken heller bør avgjøres med ungdomsoppfølging, eksempelvis ved overtredelse av strl. §§ 162 første ledd, 228 første ledd, 257 eller 291. Reaksjonen kan benyttes overfor lovbrytere under 18 år på gjerningstidspunktet ved mindre alvorlige narkotikalovbrudd, jf. rundskriv om narkotika 2/2014 s. 8-9, og ved mindre alvorlige dopinglovbrudd.

Påtalemyndigheten bør sette gjennomføringstiden til minimum 120 dager, slik at det er mulig for konfliktrådet å forestå en hensiktsmessig straffegjennomføring.

Det bør settes som vilkår for overføring til ungdomsoppfølging at siktede ikke begår nye straffbare handlinger under oppfølgingen, jf. strpl. § 71 a tredje ledd.

6. Ungdomsstraff

Påstand om ungdomsstraff vil i første rekke være aktuelt i saker hvor mindreårige etter rettspraksis idømmes ubetinget fengselsstraff, men som kan gjennomføre en reaksjon i frihet under tett oppfølging, og i saker der det idømmes strenge samfunnsstraffer.

Etter strl. § 28 c første ledd bokstav a er det, som for ungdomsoppfølging etter strpl. [§] 71 a annet ledd, et vilkår at siktede ikke var fylt 18 år på gjerningstidspunktet. Reaksjonen kan idømmes etter fylte 18 år. På tilsvarende måte kan ungdomsoppfølging anvendes overfor lovbrytere som er blitt myndige. Det er ikke gitt noen aldersavgrensing oppad for reaksjonene ut over det som ligger naturlig i «ungdom», dvs. frem til tidlig i 20-årene. Ungdomsstraff vil kunne bli idømt alle som er tiltalt for den samme forbrytelse selv om de er hhv. over og under 18 år på domstidspunktet. Ved siktelse for forhold begått dels før og dels etter 18 års dag, bør påtalemyndigheten vurdere om en eller flere mindre alvorlige saker begått etter fylte 18 år skal påtaleavgjøres særskilt, dersom de øvrige forhold ligger an til ungdomsstraff. Tilsvarende vurdering bør foretas ved ungdomsoppfølging.

Lovbryteren må ha «bosted i Norge» jf. strl. § 28 c første ledd bokstav c, men det er ikke et krav om norsk statsborgerskap. Dersom påtalemyndigheten skal påstå bruk av reaksjonen bør tiltalte ha en viss tilknytning til riket, slik at domfelte kan delta i en gjenopprettende prosess. Lovbryteren bør bo i landet i gjennomføringstiden. Dersom eksempelvis lovbryteren er utvist og er pålagt å forlate riket, bør straffarten ikke anvendes.

Den mindreåriges samtykke er et absolutt vilkår etter strl. § 28 c første ledd bokstav c. Samtykke kan innhentes i politiavhør, av personundersøker eller i retten. Verger må samtykke dersom lovbryter er under 18 år på domstidspunktet, jf. strpl. § 83. Siktedes samtykke skal være frivillig, informert og må omfatte det saksforhold vedkommende domfelles for. Straffarten vil i utgangspunktet være aktuell hvor siktede avgir en uforbeholden tilståelse, eller erkjenner de faktiske forhold i tiltalen. Det vises til bakgrunnen og formålet med straffarten. Nekter tiltalte straffeskyld, men samtykker til ungdomsstraff og domfelles etter tiltalebeslutningen, vil tiltalte uansett kunne dømmes til ungdomsstraff.

Ungdomsstraff kan idømmes dersom lovbryteren har begått «gjentatt eller alvorlig kriminalitet», jf. strl. § 28 c første ledd bokstav b, og «hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet», jf. strl. § 28 c første ledd bokstav d.

Den nedre grensen for anvendelse av ungdomsstraff skal ifølge forarbeidene trekkes ved forbrytelser med en øvre strafferamme på fengsel i 3 år eller mer. En overtredelse av vegtrafikkloven faller eksempelvis utenfor straffartens anvendelsesområde jf. lovens § 31.

Vilkåret «gjentatt kriminalitet» innebærer at det må foreligge minst to lovbrudd. Eksempel på sakstyper hvor ungdomsstraff kan benyttes er voldsforbrytelser, grovt tyveri, simpelt og grovt ran, annen vinningskriminalitet, grove narkotika- og doping overtredelser og ved enkelte sedelighetsforbrytelser.

Formålet med innføring av ungdomsstraff er blant annet redusert bruk av ubetinget fengsel overfor mindreårige. Ubetinget fengsel bør likevel påstås i visse saker etter en konkret individuell vurdering der samfunnsstraff eller ungdomsstraff ikke er anvendelig. Der allmennpreventive hensyn med tyngde taler for frihetsstraff, kan ubetinget fengsel etter en individuell vurdering være «særlig påkrevd», jf. strl. § 18. Den endelige vurderingen må foretas konkret i den enkelte sak. Ubetinget fengsel vil normalt være påkrevet ved overtredelse av strl. § 192 første, annet eller tredje ledd, og strl. § 195 annet ledd, samt strl. §§ 229, 3. straffalternativ, 231 og 233. Også i saker om overtredelser av strl. §§ 195 første ledd, 196 annet ledd eller 239 kan forholdene lett ligge slik an at ungdomsstraff ikke bør anvendes.

7. Avslutning

Riksadvokaten har besluttet å anke straffeutmålingen i en sak med tiltale etter blant annet strl. § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a, jf. tredje ledd bokstav a, jf. § 206, for to tiltalte som ble idømt ungdomsstraff med gjennomføringstid på 3 år og subsidiær fengselsstraff på 3 år, jf. straffeloven § 55. Det vises til uttalelser i lovens forarbeider, Prop. 135 L (2010 – 2011) s. 115 og s. 164, samt Rt 2013 s. 776 avsnitt 32. Formålet med anken er å få avklart rekkevidden av ungdomsstraffen ved seksualforbrytelse som nevnt.»

Riksadvokatens brev 30. mars 2015 om direktiv om bruk av etterforskingsplaner – utvidelse

I brev 30. mars 2015 gav riksadvokaten direktiv om ovennevnte. Brevet gjengis i sin helhet:

«I brev 29. januar d.å. til statsadvokatene tok riksadvokaten opp spørsmålet hvorvidt direktivet herfra om bruk av etterforskingsplaner i voldtektssaker bør utvides til å omfatte andre alvorlige kriminalitetsformer, herunder i saker om vold i nære relasjoner og ved seksuallovbrudd mot barn.

Kripos og Politidirektoratet har i januar 2015 i samarbeid utarbeidet rapporten «Evaluering av politiets arbeid med seksuelle overgrep». Et av de anbefalte tiltakene i rapporten er at det utarbeides etterforskingsplaner i alle saker av et visst omfang innenfor kategorien seksuallovbrudd.

I mål- og prioriteringsskriv nr. 1/2015 et av hovedmålene at flere saker om vold i nære relasjoner og seksualforbrytelser skal avdekkes og oppklares. Vold generelt, og vold i nære relasjoner spesielt utgjør et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem og riksadvokaten har understreket viktigheten av å øke oppklaringen av slike saker.

Statsadvokatene har meldt tilbake at det i flere politidistrikter allerede i dag brukes etterforskingsplaner ved seksuallovbrudd mot barn og i familievoldsaker, samt i andre alvorlige saker som alvorlig økonomisk kriminalitet og saker om organisert kriminalitet. Det rapporteres at bruk av etterforskingsplaner blant annet gir bedre faglig styring, økt kvalitet ved etterforskingen og redusert saksbehandlingstid.

Kripos utarbeider etterforskingsplaner i alle sakene de selv etterforsker. Planen lages i et samarbeid mellom påtaleansvarlig og etterforskingsleder. De meddeler at bruk av etterforskingsplan kan gi grunnlag for bedre styring og kontroll, bedre oversikt over beslutninger som tas underveis i en etterforsking, og bedre oppfølging av beslutningene. Videre at slike planer øker kvaliteten og fremdriften ved etterforskingen av en sak.

På bakgrunn av ovenstående erfaringer og tilbakemeldingene fra samtlige statsadvokatembeter beslutter riksadvokaten at plikten til å utforme etterforskingsplaner utvides til saker om seksuallovbrudd mot barn og saker om vold i nære relasjoner (straffeloven § 219) med mindre den aktuelle saken er så enkel og oversiktlig at etterforskingsplan er helt unødvendig.

Det må være notoritet om hvem som besluttet at plan ikke skal utferdiges og på hvilket tidspunkt avgjørelsen ble truffet. Endres de avgjørende forutsetningene i ettertid skal etterforskingsplan utferdiges.

Når det gjelder de nærmere krav til etterforskingsplaner omerindres punktene i riksadvokatens brev 8. november 2013 s. 2-3, og disse gjelder fortsatt:

«Etterforskingsplanen skal være skriftlig, og utarbeides av påtaleansvarlig i samarbeid med hovedetterforsker.

  • Planen skal utarbeides så snart som mulig etter at anmeldelsen er mottatt, eller at politiet selv har opprettet straffesak. Samtidig skal det angis når etterforskingen forventes å være ferdig, hensett til de ressursene politiet har til rådighet og sakens kompleksitet.

  • Planen skal gi en oversikt over de etterforskingsskritt som peker seg ut, rekkefølgen og hvem som skal ha ansvar for å utføre den, med frist for når de skal være gjennomført. Ved nevneverdige avvik bør det gis en kort merknad om hvorfor den fastsatte fristen ikke har latt seg overholde.

  • Behovet for ekstern dokumentasjon (analyserapporter, sakkyndighetsvurderinger, journalmateriale fra helse- og behandlingsinstanser mv.) må tas inn i planen og følges tett opp, slik at denne delen av informasjonsinnhentingen ikke blir et forsinkende ledd.

  • For å unngå unødvendig «liggetid» og avbrudd bør det fremgå av planen hvem som skal overta ansvaret for den løpende saken dersom påtaleansvarlig eller etterforsker får et lengre fravær eller slutter.

  • Planen skal være et dynamisk og aktivt dokument i den forstand at den skal være gjenstand for oppdateringer, utvidelser og endringer, tilpasset utviklingen i den enkelte sak.»

I andre alvorlige saker som er omfattet av riksadvokatens sentrale prioriteringer som alvorlig profittmotivert kriminalitet, for eksempel grove narkotikasaker og økonomisk kriminalitet av alvorlig karakter, samt alvorlig internasjonal og organisert kriminalitet, drap eller andre alvorlige voldsforbrytelser anbefaler riksadvokaten at etterforskingsplaner anvendes uten at det ved denne anledning gis direkte pålegg om dette.

Ved riktig bruk av etterforskingsplaner forventes at man oppnår den effekt som er beskrevet ovenfor hvilket utvilsomt vil gi et bedre etterforskingsmessig resultat, også i et kvalitetsperspektiv.

Direktivet bes gjort kjent for samtlige påtalejurister og etterforskere med ansvar for de angitte sakstyper på en hensiktsmessig måte. Politiledelsen i politidistriktene må påse at direktivet etterleves. Statsadvokatene anmodes om ved inspeksjoner å følge opp hvordan de nye retningslinjene blir etterfulgt i politidistriktene.»

Riksadvokatens høringsuttalelse 2. februar 2015 om forslag til endringer i politiloven og ekomloven

I brev 2. februar 2015 til Justis- og beredskapsdepartementet har riksadvokaten avgitt høringsuttalelse om ovennevnte. Høringsuttalelsen gjengis i sin helhet:

«Det vises til høringsbrev av 4. desember 2014 fra Justis- og beredskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet.

Høringen omfatter som kjent forslag til ny bestemmelse i politiloven § 7 b som åpner for at politiet i sin operative virksomhet skal kunne opprette mobilregulerte soner og foreta inngrep i frekvenser tildelt andre, og som i dag ikke er lovregulert. I tillegg foreslås endringer i ekomloven § 6-2 a om politiets varslingsplikt til Post- og teletilsynet om tiltak etter politiloven § 7 b.

Riksadvokaten er kjent med høringsuttalelsen fra Kripos av 19. januar 2015, og langt på vei er den dekkende for vårt syn.

Herfra kan tillegges:

Generelt

Det er ingen tvil om at det i vår tid er betydelige utfordringer knyttet til sikkerhet, beredskap og bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Dette vil være situasjonen i lang tid fremover. Myndighetene må beskytte borgerne både mot indre og ytre trusler, og det kan være grunn til å minne om Max Webers kjente utsagn: «Voldsmakt er statens legitime monopol». Moderne demokratier er sårbare og uten tilstrekkelig sikkerhet finnes det heller ingen reell frihet. Spissformulert kan man hevde at myndighetenes oppgave i dag er å lage regelverk som verner enkeltpersoner mot overlast samtidig som man på en rekke områder utformer en strengere kriminalpolitikk i et stadig mer komplekst samfunn. Som intet annet felt kan man si at strafferetten – og straffeprosessen – vil måtte vekte og balansere hensyn som trekker i ulike retninger. Lovgivningsendringer kan bære bud om handling og handlekraft, og bidra til myndighetenes legitimitet i befolkningen. Men i dette perspektiv er refleksjoner, gode overveielser og adekvate nyttebetraktninger av avgjørende betydning slik at man ikke i den gode saks tjeneste kommer i skade for å gi for vidtgående fullmakter som utfordrer rettsstatens grunnleggende fundament. Reversering av iverksatte tiltak synes erfaringsmessig vanskelig. På den annen side vil selvsagt oppfatningene og vurderingene av det enkelte inngreps virkninger variere.

Når riksadvokaten her fremholder disse mer allmenngyldige betraktninger er det for å understreke at denne tilnærming uansett må iakttas. Våre vurderinger her – som ellers – vil ta utgangspunkt i at man må bygge på det tradisjonelle skillet mellom etterforsking og annen virksomhet, og at domstolskontroll er en viktig rettssikkerhetsmessig garanti, forutsatt at inngrepshjemlene formuleres slik at reell kontroll blir praktisk mulig. Vi finner i tillegg grunn til å minne om at straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav c hvor det fremgår at formålet med etterforskingen også er å skaffe til veie de nødvendige opplysninger for «å avverge eller stanse straffbare handlinger».

Det kan videre være grunn til å minne om at i enkeltsaker i etterforskingssporet er påtalemyndigheten ikke undergitt instruksjoner fra politiske myndigheter. Dette anses for å være et viktig og grunnleggende prinsipp av stor rettsikkerhetsmessig betydning og kalles gjerne det to-sporede system. Utenfor etterforskingssporet stiller instruksjonsspørsmålet seg annerledes, og man bør vokte seg vel for å utvanne dagens ordning ved å flytte oppgaver som naturlig nok bør ligge innenfor etterforsking, til andre områder. Konsekvensen vil i så fall være at man politiserer enkeltsaker.

Det har ikke vært mulig å ferdigstille denne høringsuttalelsen innenfor den relativt kortvarige høringsfristen, og hvor det endog i høringsbrevet ble angitt at det ikke vil bli gitt utsatt frist. Forhåpentligvis kan våre merknader like fullt komme i betraktning ved det videre arbeid.

Behovet

Ved gjennomføring av kritiske politioperasjoner har politiet i visse tilfeller åpenbart behov for på ulike måter å kunne gripe inn i elektronisk kommunikasjon eller å sette alarmer eller andre tekniske innretninger ut av drift. Det vises til det som er anført generelt om behovet i høringsnotatet side 13-17. Riksadvokaten er enig med departementet i at politiets adgang til tvangsmiddelbruk etter straffeprosessloven § 216 b og § 222 d, jf. § 216 b som ledd i etterforsking, og politiloven § 17 d for så vidt gjelder Politiets sikkerhetstjenestes arbeid i forebyggende øyemed, i dag ikke dekker behovet i tilstrekkelig grad.

Plassering av eventuelle nye lovbestemmelser

Riksadvokaten forstår forslaget til ny politilov § 7 b dit hen at bestemmelsen er ment å regulere bruk av mobilregulerte soner mv. som støtte til politioperative tiltak, både i forebyggende virksomhet og i forbindelse med etterforsking. Eksemplene som gis i høringsnotatet for å underbygge behovet, bærer klart bud om dette.

Operativ virksomhet for å avverge og stanse straffbare handlinger, etter at etterforsking er eller kunne ha vært satt i verk, anses som en del av etterforskingen, jf. straffeprosessloven § 226 første ledd bokstav c, jf. også de innledende merknader. Tilsvarende gjelder operative tiltak som iverksettes for gjennomføring av straffeprosessuelle tvangsmidler som for eksempel pågripelse og ransaking, eller som støtte ved installering og gjennomføring av skjulte tvangsmidler etter straffeprosessloven §§ 200a, 202b, 202c og 217 m.

Om tvangsmidler i form av mobilregulerte soner mv. i slike sammenhenger skal brukes, må besluttes av påtalemyndigheten, mens den praktiske gjennomføringen er av polisiær karakter og hører i siste omgang under politimesteren i egenskap av formelt ansvar for den operative virksomhet.

Etterforsking reguleres som kjent av straffeprosessloven, påtaleinstruksen og instrukser fra overordnet påtalemyndighet. Bestemmelser som gir politiet under etterforsking utvidet hjemmel til å anvende tvangsmidler i form av etablering av mobilregulerte soner mv. bør etter riksadvokatens syn følgelig plasseres i straffeprosessloven. En annen tilnærming vil kunne gi grunnlag for uklarheter rundt ansvarsforholdet. For så vidt gjelder jamming kan f. eks endring av straffeprosessloven § 216 b være en mulig løsning.

Hjemmel for adgangen til slik tvangsmiddelbruk ved installering/gjennomføring av hemmelig ransaking, teknisk sporing og romavlytting, bør vurderes regulert i sammenheng med de aktuelle bestemmelsene i straffeprosessloven.

Nødrett

I situasjoner hvor det vurderes å foreligge alvorlig og nærliggende fare for noens liv eller helse, og hvor vilkårene for tvangsmiddelbruk etter straffeprosessloven ikke anses oppfylt, iverksettes slike inngrep av politiet helt unntaksvis i dag på nødrettslig grunnlag. Dette gjelder både for å avverge og stanse alvorlige straffbare handlinger i forbindelse med etterforsking og for å forebygge slik kriminalitet. Omfanget er ikke stort, men denne muligheten som en sikkerhetsventil er viktig.

Riksadvokaten har tidligere gitt uttrykk for at det i utgangspunktet er mindre tilfredsstillende at behovet for å kunne avverge alvorlige straffbare handlinger mot liv og helse dekkes ved at nødrett brukes for å ta i bruk visse metoder. Grensene for nødrett er på dette området usikre, og en klar lovhjemmel ville gitt bedre veiledning om vilkårene for iverksettelse. Bruk av nødrett gir heller ikke rettslig kontroll med virksomheten.

De vilkår som oppstilles i lovforslaget til ny politiloven § 7 b avviker, som påpekt i høringsuttalelsen fra Kripos, fra de tradisjonelle vilkårene for nødrett, jf. straffeloven § 47, og innebærer i realiteten en utvidelse av rammene uten at dette diskuteres eller begrunnes nærmere i høringsnotatet. Vi viser til våre betraktninger innledningsvis.

Riksadvokaten er av den oppfatning at en eventuell kodifisering av nødrett bør gjøres i en egen lovbestemmelse i henholdsvis politiloven og straffeprosessloven, og fortrinnsvis med et bredere nedslagsfelt enn å etablere mobilregulerte soner. Det er definitivt ønskelig at disse nødrettslige problemstillingene utredes nærmere.

Noen prosessuelle spørsmål

Høringsuttalelsen legger opp til at beslutningskompetansen skal ligge hos politimester eller visepolitimester med mulighet for delegering.

Som ved skjulte tvangsmidler etter straffeprosessloven for øvrig, herunder straffeprosessloven § 216 b, bør primærkompetansen til å gi politiet tillatelse til etablering av mobilregulerte soner mv. ligge hos domstolen, men med hastekompetanse til påtalemyndigheten (i utgangspunktet politimester eller visepolitimester) tilsvarende straffeprosessloven § 216 d. Tilsvarende gjelder tvangsmiddelbruk i forebyggende øyemed etter politiloven § 17 d. I tillegg bør ordningen med oppnevning av særskilt advokat, jf. straffeprosessloven § 100 a, også gjelde her. Riksadvokaten kan vanskelig se at det foreligger grunner som tilsier en annen ordning for den utvidede adgang til etablering av mobilregulerte soner mv.

Dersom det skal være en kontrollordning utover domstolskontrollen, er riksadvokaten enig i at den bør tillegges Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll, jf. straffeprosessloven § 216 h. EOS-utvalget bør, her som ellers, føre kontroll med Politiets sikkerhetstjenestes metodebruk. Det bemerkes at Kontrollutvalget i dag fører kontroll med politiets bruk av mobilregulerte soner mv. etter straffeprosessloven § 216 b og tilsvarende metodebruk med hjemmel i nødrett, når dette skjer som ledd i etterforsking.

Varsling etter ekomloven

Riksadvokaten er enig i de foreslåtte unntak fra varslingsplikten til Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, tidligere Post- og teletilsynet (og tilbyderne) etter ekomloven § 2-6 annet ledd. Unntakene bør imidlertid vurderes å gjelde tilsvarende for politiets etablering av mobilregulert sone (identifisering av kommunikasjonsanlegg ved bruk av IMSI-catcher) etter straffeprosessloven §§ 216 a tredje ledd annet punktum, 216 b annet ledd bokstav c eller 222, jf. § 216 b annet ledd bokstav c og politiloven § 17 d.

Varslingsplikten ved bruk av IMSI-catcher, jf. ekomloven § 6-2 a annet ledd med tilhørende retningslinjer fra Post- og teletilsynet av 22. mai 2014 er problematisk, og innebærer – etter riksadvokatens syn – reelt sett brudd på den særskilte taushetsplikten politiet og påtalemyndigheten har etter straffeprosessloven § 216 og i politiloven § 17 f. Riksadvokaten er kjent med at Politiets sikkerhetstjeneste har tatt problemstillingen opp med departementet i brev av 28. november 2014, og herunder foreslått at en mulig løsning kan være mindre detaljert varsling, hvilket har tilslutning herfra.

Avslutning

Riksadvokaten kan ikke se det annerledes enn at forslagene i denne høringssak på tre sentrale punkter – stikkordsmessig angitt som ansvarslinjer, domstolskontroll og rammene for nødrett – bryter med det system og den ordning som er etablert i vårt land hvor ekstraordinære tiltak kan benyttes. Erfaringene med den nåværende regulering og kontrollregimene må sies å være gode. Det er reist spørsmål om ikke inngrepene i forslaget går for langt, og mange er av den mening at de gjør det. I visse tilfeller bør tiltakene etter riksadvokatens oppfatning kunne benyttes. Men nettopp i en slik situasjon er det viktig at man forankrer forslagene i dagens nøye gjennomtenkte system og de erfaringer man har høstet, herunder viktigheten av domstolskontroll.

Det kan kanskje være en idé at de to departementene avholder et møte med sentrale aktører i sakens anledning, slik at man kan drøfte en mer tradisjonell og hensiktsmessig utforming av reglene innenfor de ordinære ansvarsområder, herunder når tiltakene bør kunne benyttes.»

Riksadvokatens høringsuttalelse 13. februar 2015 om Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) – forslag til ny organisering av funksjon og oppgaver

I brev 13. februar 2015 til Justis- og beredskapsdepartementet gav riksadvokaten høringsuttalelse om ovennevnte. Høringsuttalelsen gjengis i sin helhet:

«Det vises til Justis- og beredskapsdepartementets brev av 6. januar d.å. vedlagt høringsnotat om Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) – forslag til ny organisering av funksjon og oppgaver.

Riksadvokaten vil innledningsvis gi uttrykk for at embetet har hatt et godt samarbeide med KRÅD, som vi har ansett som en viktig aktør i samfunnets generelle kriminalitetsforebyggende arbeid. Vi har erfart at rådets oppgaver og oppmerksomhetsområder har variert en del siden oppstarten i 1980 hvor innsatsen stort sett var aksjonsrettet med fokus på sikringstekniske forhold, for så utover 90 tallet å bli rettet mot mer langsiktig og holdningsskapende arbeid overfor ungdom. Et prioritert område de senere år har vært å videreutvikle og implementere SLT-modellen – en metode for organisering av det tverrfaglige samarbeidet rundt barn og unge i kommunene. KRÅDs innsats på dette området har etter vår oppfatning vært av stor betydning for å sikre igangsetting av forpliktende samarbeid lokalt, og rådet har i denne sammenheng fremstått som et viktig kompetanseorgan og en sentral motivator. At enheten ikke fullt ut har klart å dekke alle de oppgaver som er forutsatt i rådets mandat, bør rimeligvis vurderes opp mot de ressurser rådet og dets sekretariat har hatt til disposisjon, samt de overordnede krav som har blitt satt til enheten som regjeringens spesialistorgan innen kriminalitetsforebygging. For øvrig bemerker riksadvokaten at en gjerne hadde sett et større engasjement fra KRÅDs side innenfor den repressive kriminalitetsbekjempelse som særlig gjennom allmennprevensjonen virker forebyggende. Men i en prioriteringssituasjon er det ikke unaturlig at denne delen gis mindre oppmerksomhet.

Regjeringens Handlingsplan for forebygging av kriminalitet (2013-2016) forutsetter at det skal foretas en nærmere evaluering av flere tiltak på det kriminalitetsforebyggende området. Riksadvokaten har merket seg, som også anført i departementets høringsnotat, at Riksrevisjonen i sin årlige revisjon og kontroll for budsjettåret 2013 har påpekt mangler knyttet det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Det er bl.a. vist til at det på overordnet nivå ikke er sikret en enhetlig og helhetlig oppfølging av arbeidet og at politidistriktene i for liten grad har jobbet strukturert og systematisk i sitt kriminalitetsforebyggende arbeid. Riksadvokaten har derfor forståelse for at departementet nå ønsker å foreta en nærmere vurdering av dette arbeidet og dets organisering, herunder KRÅD. Den evaluering som konsulentselskapet Rambøll har foretatt, fremstår som et godt utgangspunkt for videre drøftinger. I deres rapport av 15. oktober 2014 konkluderes det med at KRÅD i sin nåværende form ikke dekker alle de behov og roller som fremgår av virksomhetens mandat og det drøftes ulike måter å organisere det videre arbeidet på, uten at det i rapporten gis et konkret råd med hensyn til ny organisering. Departementet foreslår i sitt høringsnotat at KRÅD, i sin nåværende form, avvikles og erstattes av et nasjonalt kunnskapssenter og et departementsutvalg med en tilhørende referansegruppe.

Utfordringene og målsettingen for en effektiv kriminalitetsbekjempelse er som anført i høringsnotatet sammensatte. Som samfunnet for øvrig er kriminaliteten i endring. Den alvorlige og profittmotiverte kriminaliteten blir grovere og mer organisert, samtidig som de kriminelle blir mer mobile, opererer via nettet og forflytter seg raskt over landegrensene, gjerne ved hjelp av falsk identitet mv. Videre ser vi at alvorlige integritetskrenkelser knyttet til vold og seksuelle overgrep ikke sjelden blir filmet, noe som medfører at forbrytelsene får en ekstra dimensjon og påfører de fornærmede ytterliggere krenkelser gjennom spredning av bilder mv. Videre kan den økt globaliseringen som kjennetegner dagens samfunn, med raske forflytninger av personer og persongrupper, i seg selv gi grobunn for kriminalitet som eksempelvis økt menneskehandel og arbeidslivskriminalitet. Det er derfor viktig, som også anført i departementets høringsbrev, at utfordringene i det kriminalitetsforebyggende arbeidet møtes med kunnskap og målrettet innsats. Riksadvokaten støtter departementets synspunkter om at barn og unge fremdeles må være et sentralt satsningsområde, og at den generelle innsatsen må styrkes og ses i et bredt perspektiv på tvers av sektorer. Det opplyses i høringsbrevet at departementet ved sine forslag har lagt vekt på å gjøre endringer som kan bidra til å styrke innsatsen på både lokalt og nasjonalt nivå, samt sikre det fremtidige arbeidet en kunnskapsbasert, helhetlig og strukturert forankring. Riksadvokaten er enig i at kunnskapselementet er av sentral betydning for å lykkes i det forebyggende arbeidet både på strategisk og operasjonelt nivå, og at en ny organisering må bidra til at arbeidet fremover ivaretas på tvers av ulike fagmiljøer.

Riksadvokaten er enig i at et nasjonalt kompetansesenter kan ivareta de hensyn som er fremhevet foran og bli et godt virkemiddel for å styrke den forebyggende innsatsen. Dette forutsetter imidlertid at senteret gis et relevant mandat og tilføres tilstrekkelige ressurser. Det anføres i høringsbrevet at senteret organisatorisk kan tilknyttes Politidirektoratet eller et forsknings- og utredningsmiljø. Riksadvokaten finner det vanskelig å gi noe klare anbefalinger med hensyn til senterets eventuelle organisatoriske struktur eller forankring med bakgrunn av det som er anført i høringsbrevet. Det hadde vært ønskelig om høringsbrevet i forhold til dette spørsmålet hadde inneholdt en grundigere og mer konkret vurdering av ulike alternativer. Når det gjelder de skisserte løsningene, vil vi kort bemerke at vi ser både fordeler og ulemper i forhold til en organisatorisk forankring opp mot Politidirektoratet. Politiet må anses som en av de mest sentrale aktørene i det kriminalitetsforebyggende arbeidet, og en tett forankring opp mot etaten kan derfor anses naturlig og bidra til å sikre en rask implementering og operasjonalisering av de tiltak senteret foreslår i politiet. Politietaten har i dag et forskningsmiljø i stadig utvikling på Politihøgskolen. En organisering inn under skolen kan dermed gi senteret nærhet til et allerede eksisterende forsknings- og utredermiljø og slik sikre senteret et godt kompetansegrunnlag. Tilknytning til en etablert læringsanstalt antas også kunne bidra til profesjonalitet og effektivitet i senterets kunnskapsformidling. Siden skolens hovedansvar er grunn- og videreutdanning av operative mannskaper, vil en slik tilknytning også kunne gi senteret nærhet til operativt nivå og derigjennom legge til rette for samhandling og informasjonsutveksling. På den annen side kan en sterk organisatorisk tilknytning til én av de ansvarlige etatene på området tilsløre det tverrsektorielle ansvaret og ved dette hemme den felles innsats som nå ønskes styrket. En for tett forankring til en av de ansvarlige etatene kan også reise tvil om senterets faglige uavhengighet og derfor vanskeliggjøre en samordnet og målrettet oppfølging av de forslag og tiltak som senteret måtte fremme.

En tilknytning til et uavhengig forskings- og utredningsmiljø kan skaffe senteret større faglig uavhengighet og troverdighet. Dette kan være viktig for å sikre senteret tverrsektoriell gjennomslagskraft. Også en slik organisering vil gi senteret nærhet til et allerede etablert kunnskapsmiljø og legge til rette for effektiv kunnskapsformidling gjennom de kanaler som allerede er etablerte i virksomheten. I forhold til de som forestår mer operativt forebyggende arbeid kan imidlertid en slik tilknytning medføre at senteret oppfattes som akademisk og uten operativ og praktisk relevans. Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress, som organisatorisk er underlagt Universitet i Oslo, er imidlertid et godt eksempel på at en tilknytning til et uavhengig forsknings- og utredningsmiljø kan være formålstjenlig. Dette senteret har på en hensiktsmessig måte evnet å rette seg mot både et strategisk og operativt nivå innen flere etater. Senteret driver i stor grad kunnskapsformidling og synes å ha opparbeidet seg stor faglig tyngde og tverrsektoriell gjennomslagskraft på ulike nivå i de etatene det retter sin virksomhet mot.

Å knytte senteret til en etablert organisasjon antas i alle tilfeller å ville gi store administrative og driftsmessige fordeler. Det er erfaringsmessig ressursmessig utfordrende å bygge opp gode administrative støttefunksjoner, og det tar tid å få disse implementert på en god måte. Det antas at å legge senteret til en allerede etablert virksomhet både vil være kostnadseffektivt og bidra til å lette etableringen og driften av senteret.

Riksadvokaten er i utgangspunktet positiv til forslaget om å opprette et tverrdepartementalt utvalg for kriminalitetsforebygging. Slik vi oppfatter forslaget vil dette tydeliggjøre det sektorovergripende ansvaret på området og gi arbeidet en fast strategisk forankring på departementsnivå. Dette vil i større grad enn i dag forhåpentligvis legge til rette for en målrettet styring og oppfølging av de underliggende etaters innsats. Høringsbrevet gir ingen nærmere beskrivelse av utvalgets ansvarområder eller om utvalget skal ha en overordnet eller styrende funksjon i forhold til det foreslåtte senteret. Dette hadde vært ønskelig at departementet i sitt høringsbrev hadde gått noe lengre i å redegjøre for hvilket ansvar og myndighetsområde utvalget er tiltenkt.

Forslaget om en referansegruppe, som skal knyttes opp mot departementutvalget, kan etter riksadvokatens vurdering være et hensiktmessig tiltak for å sikre utvalget løpende kontakt med fagpersoner i de ulike etatene, herunder på operativt nivå. Det synes viktig at en slik gruppe gis en bred og tverrsektoriell sammensetning, men også sikres representasjon av sentrale samfunnsaktører eller organisasjoner, slik som i det tidligere KRÅD. Som foreslått av departementet finner riksadvokaten det positivt at gruppens sammensetning i noen grad kan være fleksibel og styres av aktuelle utfordringer eller behov.

Det foreslås i høringsbrevet at et eventuelt kompetansesenter skal finansieres med utgangspunkt i den samme økonomiske ramme som dagens KRÅD og dets sekretariat. Dersom det ønskes en styrking av innsatsen på området synes en slik ramme noe begrensende både i forhold til ønsket om økt forskingsaktivitet og styrket nasjonalt og lokalt rådgivning. Skal senteret kunne bidra til en økt satsning på det kriminalitetsforbyggende område må både de organisatoriske og ressursmessige rammeforutsetningene være tilstrekkelige.

De justeringer/endringer som er skissert ovenfor kan åpenbart også innføres i en modell hvor KRÅD videreføres. Men en forstår det slik at dette ikke er et ønsket alternativ. Uansett er det viktig at man følger opp den ressursmessige side ved strukturelle endringer.

Så vidt riksadvokaten vet er SLT-modellen svært viktig i forebyggende sammenheng i en rekker kommuner, og her bør de gode erfaringene danne grunnlag og basis for en videreføring slik at ikke arbeidet mot «førstelinjen» blir skadelidende ved de bebudede endringer.»