Første kvartal 2015

Straffutmåling

Straffeloven § 342 – Gjentatte brudd på besøksforbud

Høyesterett avsa 14. januar 2015 dom om straffutmåling for gjentatte brudd på besøksforbud (HR-2015-00074-A og Rt. 2015 side 34). Saken gjaldt anke fra påtalemyndigheten.

Domfelte hadde i august 2013 fått forbud i medhold av straffeprosessloven § 222a mot å ta kontakt med sin tidligere kjæreste, samt å oppholde seg på eller i nærheten av hennes bosted. Samme måned oppsøkte han likevel hennes bosted, og ble ilagt et forelegg, som han vedtok og betalte. I løpet av det neste halvåret brøt han besøksforbudet ytterligere tre ganger, og saken for Høyesterett gjaldt disse tre overtredelsene av straffeloven § 342.

Bruddene besto av plagsom oppførsel og fredskrenkelser, ikke av vold eller trusler, men var likevel en stor belastning for fornærmede. I slike tilfeller er besøksforbud ett av få virkemidler politiet har, og allmennpreventive hensyn talte for at brudd på besøksforbud skal få følbare konsekvenser også i slike tilfeller, særlig ved gjentatte brudd. Det måtte videre tillegges betydelig vekt at domfelte hadde brutt besøksforbudet også etter at han hadde vedtatt og betalt boten for bruddet i august 2013. – Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i 60 dager, hvorav 40 dager ble gjort betinget.

Straffeloven § 166 – Falsk forklaring ved rapportering om telling av lakselus

Høyesterett avsa 19. januar 2015 dom om straffutmåling for falsk forklaring til kontrollmyndighetene ved rapportering om telling av lakselus, og at det i forbindelse med rapportering av aktuell biomasse ble oppgitt for stort volum på flere merder, jf. straffeloven § 166 og matloven § 28 (HR-2015-00103-A og Rt. 2015 side 44). Saken gjaldt anke fra både domfelte og påtalemyndigheten.

En produksjonssjef ved et oppdrettsanlegg hadde ved flere anledninger rapportert resultat av telling av lus i anlegg uten at det var foretatt slik telling. Hun hadde også rapportert feil størrelse på merdene ved flere anlegg. I fire tilfeller ble dette gjort for å skjule at det var for mye fisk i anlegget.

Høyesterett fremhevet at både hensynet til miljøet og til næringen tilsier at det av allmennpreventive grunner må reageres strengt på forsettlige overtredelser. På et mer overordnet plan ble det også vist til at det følger av tidligere dommer at det må reageres strengt på rettsbrudd som har negative konsekvenser for ulike naturinteresser. – Straffen ble satt til fengsel i 60 dager, hvorav 30 dager betinget.

Straffeloven § 317 – Grov hvitvasking og grov selvvasking

Høyesterett avsa 5. mars 2015 dom i sak om straffutmåling for grov hvitvasking og grov selvvasking (HR-2015-00539-A og Rt. 2015 side 295). Saken gjaldt anker fra de domfelte.

For A skulle det utmåles straff for grov selvvasking av cirka 17,5 millioner kroner, jf. straffeloven § 317 annet ledd, jf. fjerde ledd. Høyesterett uttalte at det var naturlig å se hen til straffenivået som var etablert for hvitvasking. Strafferammen ved primærforbrytelsen kunne ikke sette noen grense for straffen. Det måtte ved den konkrete vurderingen tas som utgangspunkt at det gjaldt et betydelig beløp. Lagmannsretten hadde fastsatt straffen for A til fengsel i tre år og seks måneder, og Høyesteretts forkastet hans anke over straffutmålingen.

For B skulle det utmåles straff for grov hvitvasking av drøye 6,7 millioner kroner, jf. straffeloven § 317 første ledd, jf. fjerde ledd. Også for hennes del var utgangspunktet for straffutmålingen at det dreide seg om et betydelig beløp. I formildende retning ble det blant annet tillagt vekt at hun hadde hatt en underordnet rolle, og at hun ikke hadde mottatt godtgjørelse for å ha bistått A. Høyesterett tilla det også en viss betydning at hun var i en sårbar situasjon da hun møtte A, og viste til at hun var diagnostisert med en bipolar lidelse. Lagmannsretten hadde fastsatt straffen til fengsel i to år, og Høyesterett reduserte straffen til fengsel i ett år og seks måneder.

Ulovlig innreise etter utvisning

Høyesterett avsa 19. januar 2015 dom om straffutmåling for gjentatt ulovlig innreise i landet etter utvisning, jf. utlendingsloven § 108 (HR-2015-00104-A og Rt. 2015 side 51). Saken gjaldt anke fra domfelte.

Domfelte ble første gang utvist fra Norge i 2003. Deretter hadde han vært utvist med tidsbegrensede forbud mot innreise frem til han i 2010 ble utvist med varig innreiseforbud. Han var tidligere straffet for å ha brutt forbudet i alt ni ganger.

I januar 2014 ble strafferammen vesentlig skjerpet. Av lovforarbeidene fremgår det at «normalstraffenivået» for første gangs overtredelse skjerpes fra 35 dagers fengsel til ikke under fengsel i ett år. Ved andre gangs forgåelse økes «normalstraffenivået» fra 120 dager til ikke under ett år og seks måneders fengsel. Det ble ikke gitt konkrete anvisninger for straffenivået ved ytterligere gjentakelse, men det skal gis ytterligere påslag i straffen for hvert nye brudd. Høyesteretts flertall på fire dommere fastsatte på denne bakgrunn straffen til fengsel i to år og seks måneder. Det var etter flertallets syn ikke rom for å gjøre straffen delvis betinget.

Mindretallet på én dommer mente at lovforarbeidene ga domstolene større handlingsrom enn flertallet la til grunn, og stemte for en straff på fengsel i ett år og syv måneder, hvorav seks måneder betinget.

Inndragning

Spørsmål om fradrag for innkjøpskostnader

Høyesterett avsa 12. februar 2015 dom om inndragning av utbytte etter salg av alkoholholdige drikkevarer uten nødvendig skjenkebevilling (HR-2015-348-A og Rt. 2015 side 184).

En motorsykkelklubb hadde drevet ulovlig salg av alkoholholdige drikkevarer under fester i sine klubblokaler. For dette var klubben idømt en bot og til å tåle inndragning av utbyttet fra alkoholsalget. Spørsmålet for Høyesterett var om det ved beregningen av inndragningsbeløpet skulle gjøres fradrag for utgiftene til innkjøp av drikkevarene, som var kjøpt på lovlig vis.

Straffeloven § 34 bestemmer at det ikke skal gjøres fradrag for utgifter ved beregning av inndragningsbeløpet. Beløpet kan likevel settes ned eller bortfalle i den grad full inndragning vil være «klart urimelig». Høyesterett uttalte at forhistorien og forarbeidene til § 34 viser at dersom utgiftene gjelder innkjøp av varer med en lovlig omsetningsverdi, er det nærliggende å anse full inndragning for «klart urimelig». I denne saken forelå det imidlertid flere graverende trekk ved den virksomheten som var drevet. Det tilsa at det bare ble gjort fradrag for halvparten av utgiftene.

Saksbehandling og straffeprosess

Dommerfullmektigs kompetanse ved subsumsjonsendring

Høyesterett avsa 20. januar 2015 dom i sak hvor det var spørsmål om tingrettens og lagmannsrettens dommer måtte oppheves som følge av at en dommerfullmektig var rettens leder ved tingrettens behandling (HR-2015-00128-A og Rt. 2015 side 65).

I saken var det tatt ut tiltale etter straffeloven § 229 annet straffalternativ, hvor strafferammen er fengsel inntil seks år. Både i tingretten og lagmannsretten ble imidlertid tiltalte dømt for overtredelse av straffeloven § 229 tredje straffalternativ, hvor strafferammen er fengsel inntil ti år. Etter straffeprosessloven § 276 fjerde ledd kan tingretten ikke settes med dommerfullmektig i sak som kan medføre mer enn seks års fengsel.

Høyesterett la til grunn at det avgjørende måtte være strafferammen i det straffebudet som tiltalen gjelder. Selv om det foreligger opplysninger som kan tilsi at forholdet rammes av et strengere straffebud, plikter ikke retten å vurdere og eventuelt overprøve påtalemyndighetens vurdering før hovedforhandlingen. Hvis tingretten først er lovlig satt med dommerfullmektig ved hovedforhandlingens begynnelse, kan saken fortsette selv om det senere viser seg at forholdet rammes av et straffebud med høyere strafferamme enn seks års fengsel. Høyesterett påpekte at løsningen helt unntaksvis kan bli en annen, som ved rene omgåelser av påtalereglene, men at det – slik denne saken lå an – ikke var nødvendig å drøfte dette nærmere. – Høyesterett fant følgelig at det ikke var begått saksbehandlingsfeil, og forkastet domfeltes anke.

Adgang til å gjennomhøre samtaler tatt opp under kommunikasjonskontroll

Høyesterett avsa 27. januar 2015 kjennelse i en sak, hvor det var spørsmål om samtaler som var tatt opp under kommunikasjonskontroll, skulle oversendes tingretten før de ble stilt til disposisjon for politiet (HR-2015-00181-A og Rt. 2015 side 81). Ankesaken – anke over kjennelse – var overført til Høyesterett i avdeling fra Høyesteretts ankeutvalg etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum.

Det var gjennomført kommunikasjonskontroll mot siktede, og det var på det rene at materialet blant annet inneholdt samtaler med advokat som var omfattet av vitneforbudet i straffeprosessloven § 119. Anken gjaldt lagmannsrettens generelle tolkning av straffeprosessloven § 216 g bokstav b, hvoretter politiet har plikt til «snarest mulig» å slette samtaler som er omfattet av straffeprosessloven § 119.

Høyesterett kom til at ordningen som straffeprosessloven § 216 g bokstav b legger opp til, på ett punkt ikke tilfredsstilte kravene i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8: Politiet kan ikke på egen hånd gjennomhøre samtaler med advokater for å ta stilling til om de er omfattet av straffeprosessloven § 119. En ordning hvor samtalene i slike tilfeller blir sendt tingretten for gjennomgang uten at politiet på forhånd hadde gjennomgått disse, ville etter Høyesteretts syn tilfredsstille kravene i EMK. Om det også kunne etableres andre ordninger som tilfredsstilte kravene i EMK, tok ikke Høyesterett stilling til.

Lagmannsretten og tingretten hadde – i likhet med lovgiver – uriktig lagt til grunn at politiet på egen hånd hadde adgang til å gjennomhøre samtaler med advokat for å ta stilling til om de var omfattet av straffeprosessloven § 119. Lagmannsrettens kjennelse og tingrettens beslutning ble derfor opphevet.

Prosessuelle rettigheter ved fengsling av andre siktede i samme sakskompleks

Høyesterett avsa 5. februar 2015 kjennelse om hvorvidt en siktet og hans forsvarer har krav på å bli varslet om, og å være til stede i fengslingsmøter som bare gjelder andre siktede i samme sakskompleks, jf. straffeprosessloven § 243 og § 244 (HR-2015-00274-A og Rt. 2015 side 136). Det var også spørsmål om en siktet har krav på å bli meddelt fengslingskjennelser som gjelder medsiktede. Ankesaken – anke over kjennelse – var overført til Høyesterett i avdeling fra Høyesteretts ankeutvalg etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Høyesteretts kompetanse var begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd.

Høyesterett kom til at begrepet «siktede» i straffeprosessloven § 243 og § 244 bare er den som rettsmøtet direkte gjelder. Ved fremstilling for varetektsfengsling vil dette si den siktede som er fremstilt for fengsling. Videre kom Høyesterett til at siktedes rett til å bli meddelt kjennelser etter straffeprosessloven § 52, bare gjelder den som fengslingskjennelsen direkte gjelder.

Avvisning ved mangelfull anke – ikke identifikasjon mellom forsvarer og domfelte

Høyesterett avsa 25. mars 2015 kjennelse i en sak som gjaldt avvisning av mangelfull anke over dom til lagmannsretten – nærmere bestemt om lagmannsretten skulle satt en frist for retting, og om forsvarers forsømmelse med å inngi støtteskriv skulle gå utover domfelte (HR-2015-00666-A og Rt. 2015 side 334). Ankesaken – anke over kjennelse – var overført til Høyesterett i avdeling fra Høyesteretts ankeutvalg etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Saken gjaldt en kjennelse som lagmannsretten hadde avsagt i første instans, og Høyesterett hadde full kompetanse.

Domfelte var dømt for narkotikaforbrytelser i tingretten, og hadde anket dommen ved å fylle ut et ankeskjema. På skjemaet krysset han av for at forsvareren skulle inngi støtteskriv, men ikke for at anken gjaldt straffutmålingen. Anken oppfylte derfor i utgangspunktet ikke kravene i straffeprosessloven § 314 første ledd. Forsvareren unnlot å innlevere støtteskriv. Lagmannsretten avviste anken etter straffeprosessloven § 319 uten å sette en frist for domfelte til å rette feilen.

Høyesterett kom til at lagmannsretten ikke hadde grunnlag for å avvise anken. Etter straffeprosessloven § 319 annet ledd skal domfelte gis en kort frist for å rette en mangelfull anke hvis feilen er uforsettlig. Høyesterett uttalte at det er domfeltes forhold som er avgjørende ved denne vurderingen, og at forsvarers eventuelle prosessuelle forsømmelse ikke skal komme domfelte til skade. Tungtveiende rettssikkerhetshensyn måtte her slå gjennom overfor hensynet til effektivitet og flyten i straffesaksbehandlingen.

Ettersom anken gjaldt straffbare forhold som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, hadde domfelte automatisk ankerett etter straffeprosessloven § 321 tredje ledd første punktum. Høyesterett avgjorde da at anken skulle fremmes for lagmannsretten.

I et obiter dictum sondret imidlertid Høyesterett mellom avvisning og ankenektelser etter straffeprosessloven § 321, og la til grunn at det ved ankenekting kan skje en identifikasjon mellom domfelte og en forsvarer som ikke har innsendt støtteskriv. Det ble fremholdt at anken da tilfredsstiller kravene i straffeprosessloven § 314, at anken kan realitetsbehandles og at domfeltes forhold ivaretas ved rettens ansvar for å sørge for at saken er godt nok opplyst.

Utlevering

Grunnleggende humanitære hensyn

Høyesterett avsa 6. februar 2015 kjennelse i sak, hvor det var spørsmål om utlevering ville være i strid med «grunnleggende humanitære hensyn», jf. utleveringsloven § 7 (HR-2015-00289-A og Rt. 2015 side 155). Ankesaken – anke over kjennelse – var overført til Høyesterett i avdeling fra Høyesteretts ankeutvalg etter domstolloven § 5 første ledd annet punktum. Høyesteretts kompetanse var begrenset til lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, samt den konkrete rettsanvendelsen (subsumsjonen) under Grunnloven, EMK og barnekonvensjonen.

En mann fra Rwanda, som var tiltalt der for å ha deltatt i folkemord og forbrytelse mot menneskeheten i 1994, ble begjært utlevert fra Norge. Han hadde oppholdt seg som flyktning i Norge siden 1999, var gift og hadde tre barn her.

Ved vurderingen av «grunnleggende humanitære hensyn» tok Høyesterett utgangspunkt i retten til familieliv og barnets beste som et grunnleggende hensyn, jf. Grunnloven § 102 og § 104, EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3. Det må foretas en forholdsmessighetsvurdering mellom samfunnets interesse av å kunne utlevere lovbrytere og betydningen av det inngrep dette representerer i de grunnlovsbeskyttede individrettighetene. Barnets beste vil ha stor vekt, og et sentralt punkt i avveiningen var muligheten for å reise straffesak i Norge, og den lettelse det ville innebære for tiltaltes barn fremfor utlevering. Høyesterett viste til at utlevering av lovbrytere etter EMDs praksis bare kan nektes under «exceptional circumstances».

Etter Høyesteretts oppfatning forelå det tungtveiende grunner for utlevering. Saken gjaldt tiltale for de groveste forbrytelser som nasjonal og internasjonal strafferett kjenner. De individuelle byrdene et vedtak om utlevering ville få for tiltaltes barn, kunne da ikke veie opp for de grunnene som uten tvil talte for utlevering. Høyesterett kom derfor til at utlevering til Rwanda ikke ville være i strid med grunnleggende humanitære hensyn.

Fra Høyesteretts ankeutvalg

Meddomsrett eller lagrette?

Høyesteretts ankeutvalg traff 29. januar 2015 beslutning om å nekte anke over dom fremmet etter straffeprosessloven § 323 i sak hvor det var spørsmål om det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten var satt som meddomsrett og ikke med lagrette (HR-2015-00203-U og Rt. 2015 side 108).

I lagmannsretten var tiltalte dømt for til 410 timer samfunnsstraff for overtredelse av straffeloven § 192 og § 195. Den subsidiære fengselsstraffen var satt til to år og seks måneder. Ettersom tiltalte var blitt frifunnet av tingretten, kunne anken bare nektes fremmet hvis ankeutvalget fant det klart at anken ikke ville føre frem, jf. straffeprosessloven § 323 første ledd tredje punktum.

Etter straffeprosessloven § 352 annet ledd nr. 2 skal en sak ikke settes med lagrette når tiltalte var under 18 år da forbrytelsen ble begått, såfremt påtalemyndigheten ikke vil påstå og det ved den påankede dom ikke er idømt fengsel i mer enn to år. Domfelte var under 18 år på gjerningstidspunktet og påtalemyndighetens påstand hadde hele tiden vært samfunnsstraff med en subsidiær fengselsstraff på mer enn to år.

Ankeutvalget kom til at § 352 måtte forstås etter ordlyden, og at en dom på samfunnsstraff ikke er en dom på fengsel. Selv om det er en mulighet for at domfelte måtte sone den subsidiære fengselsstraffen, er det ikke naturlig å la en slik subsidiær straff være styrende for valget av prosessform. Ankeutvalget fant det derfor klart at det ikke var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten var satt som meddomsrett, og nektet domfeltes saksbehandlingsanke fremmet.

Krav til begrunnelse av lagmannsrettens ankenektelse ved nye bevis

Høyesteretts ankeutvalg avsa 25. februar 2015 kjennelse i sak som gjaldt anke over lagmannsrettens ankenektelse etter straffeprosessloven § 321 annet ledd (HR-2015-00441-U og Rt. 2015 side 235). Ankeutvalgets kompetanse var begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling, jf. § 321 sjette ledd.

Ved ankenektelser etter § 321 annet ledd skal lagmannsretten gi en begrunnelse som viser at det er foretatt en reell overprøving av tingrettens dom på bakgrunn av det som er anført i anken. I forsvarers støtteskriv til lagmannsretten var det påberopt nye vitner og bevis, men dette var ikke kommentert av lagmannsretten.

Ankeutvalget viste til at det er flere eksempler på at utvalget har opphevet ankenektelser fordi det ikke fremgår at lagmannsretten har vurdert betydningen av nye bevis. Det klare utgangspunkt er at det i en ankenektelse må nevnes når nye bevis er påberopt, og videre forklares hvorfor disse ikke kan føre til et annet bevisresultat. Dette gjelder imidlertid ikke unntaksfritt, og lest i sammenheng viste tingrettens og lagmannsrettens begrunnelser at det hadde skjedd en forsvarlig overprøving og at de nye bevisene uansett ikke ville gitt et annet bevisresultat. Anken ble forkastet.