Tidligere førstelagmann Nils Erik Lie har i forrige nummer av tidsskriftet et innspill om en ny førstelinjedomstol, en «Magistrate’s court» på norsk.1 Tanken er en lekmannsdomstol under tingretten med kompetanse til å behandle enkle straffesaker, og med mulighet til å idømme bøter, korte fengselsstraffer og eventuelt samfunns- og ungdomsstraff. En slik domstol kunne sikres juridisk kompetanse via en sekretariatsfunksjon.

Dette er en tanke som absolutt bør følges opp, og ses i en større sammenheng.

Fra 2003 til 2011 ble antallet førsteinstansdomstoler redusert fra 92 til 66. En rekke tingretter er stadig svært små, med 1–3 faste dømmende årsverk. Slik utviklingen har vært, og med de krav som i dag stilles til behandlingen i domstolene, er dette ikke en holdbar løsning for fremtiden. Vi må kunne legge til grunn at det etter hvert vil skje fortsatte strukturendringer på tingrettsnivå. En videre reduksjon av antallet tingretter vil lede til at det blir større avstand mellom folk flest og tingrettene. I lys av dette bør det vurderes hvilke domstols- og justisfunksjoner som kan plasseres mer lokalt, på et nivå under tingrettene. For politiets del vil dette være en del av prosessen ved behandlingen av politireformen,2 og en tilsvarende vurdering må skje av en del oppgaver som i dag ligger til tingrettene. Av de ikke-dømmende oppgavene er det særlig naturlig å tenke på vielser og notarialforretninger, men det er fler. Av de litt mer dømmende oppgaver er det naturlig å tenke på vegtrafikkgebyr, hvor tingrettene er «klageinstans». Det har liten mening og er en helt feilaktig ressursutnyttelse at tingrettene skal behandle parkeringsgebyr på kr. 500.

Å se for seg at mindre straffesaker skal flyttes ut av tingrettene, er en dristigere tanke. Men forliksrådene, som er lekmannsdomstoler, har en betydelig adgang til å avgjøre sivile saker, jf. tvisteloven § 6-10. Gjelder saken formuesverdier med tvistesum under kr 125 000, kan forliksrådet avsi dom når en av partene ber om det, og kan ut over dette avsi dom hvis begge parter samtykker. Det burde ikke være mer betenkelig å overlate avgjørelsen av en enkel straffesak til et lignende organ, i hvert fall ikke så lenge reaksjonen er et gebyr eller en bot på et beskjedent nivå. Det er neppe verre eller mer alvorlig å bli pålagt et erstatningsansvar på kr 100 000 enn en bot på kr 10 000. Avgjørelsen av en gebyr- eller straffesak er dessuten mer regelstyrt og mindre skjønnspreget enn erstatningsretten. De fleste av dagens foreleggssaker i tingrettene burde kunne avgjøres av et slikt organ som Lie skisserer.

Mer problematisk kan det bli om man åpner for å idømme fengselsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff. Men med en faglig styrking av den lokale justissektoren kan dette være en vei å gå uten at det nødvendigvis går ut over rettssikkerheten og kvaliteten.

Etablering av en slik ny løsning bør ta utgangspunkt nettopp i dagens lokale justissektor. I dag har vi forliksrådene, som i realiteten er domstoler selv om de i loven nå beskrives som «meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet» (domstolloven § 1). Videre har vi konfliktrådene, som har til behandling både straffesaker og sivile tvister. Noen steder er det nå også etablert husleietvistutvalg, som har overtatt husleietvistene fra forliksrådene (husleieloven § 12-5). Det er en liten grad av samordning mellom disse funksjonene.

Forliksrådene har blitt kritisert, og kritikken har knyttet seg til kvaliteten på saksbehandlingen og avgjørelsene.3 Tvistelovutvalget uttalte at det var

«– klare indikasjoner på at store forliksråd i enkelte henseende fungerer bedre enn de mindre rådene. En viss saksmengde er nødvendig for at medlemmene skal kunne opparbeide kompetanse. Dessuten er gode sekretariatsfunksjoner en nøkkelfaktor. Velfungerende sekretariater er nødvendig for at forliksrådene skal være tilgjengelige, og for å kunne yte publikum den service og veiledning de har krav på. Det er også viktig for å sikre effektiv og rasjonell saksbehandling og nødvendig støtte til forliksrådsmedlemmene i deres arbeid. Spesielt ved utskiftning av forliksrådets medlemmer, representerer sekretariatet kontinuitet ved å sørge for videreføring av opparbeidet kompetanse og gode rutiner.»4

Tvistelovutvalget anbefalte at man bør gå over til større forliksrådskretser og etablere regionale forliksråd med faste og profesjonelle sekretariater. Dette er et godt råd. Hver kommune (eller de aller fleste) har i dag et forliksråd. Sekretariatsfunksjonen tilligger i dag politiet, eller namsfogden hvor denne finnes (domstolloven § 27 sjette ledd). Politiet har ingen naturlig rolle som sekretariat for en domstol. I politianalysen er det foreslått å frita politiet fra denne oppgaven, og legge sekretariatsfunksjonen tilbake til kommunene, slik ordningen var tidligere.5 Dette er et dårlig råd. For en rekke små kommuner vil det ikke være mulig å etablere et kommunalt sekretariat med tilstrekkelig kompetanse.

Etter mitt syn er en naturlig løsning å samordne de lokale justisfunksjonene vi allerede har, i noe vi kan kalle et lokalt rettssenter. Et slikt senter kan videre tilføres visse oppgaver fra politiet og tingrettene. Senteret bør en rekke steder få et større nedslagsfelt enn den enkelte kommune, noe som selvsagt må være en lokal vurdering. Senteret bør ha et eget sekretariat, som bør bemannes med en jurist. Med en jurist i sekretariatet vil man kunne sikre kvaliteten på saksbehandling og avgjørelser. Et slikt tilbud vil synliggjøre justissektoren på lokalt nivå, og vil være lett tilgjengelig for brukerne.

Det er ikke noe konvensjonsbasert krav at straffesaker skal avgjøres av jurister. Det er derfor ikke noe til hinder for at de enkle straffesakene kan legges til et organ svarende til dagens forliksråd. Hvor langt man skal gå i å legge dømmende kompetanse til et slikt organ, må naturligvis bli et diskusjonstema. Men de grunnleggende tankene Lie har om dette, kan jeg i det vesentlige tiltre.