1 Innledning

På vei nedover Karl Johans gate lørdag kveld blir Peder oppmerksom på en beruset og høylytt mann med et balltre i hånden. Peder registrer at mannen gjør utfall mot forbipasserende, som skvetter unna. I det Peder går forbi mannen dytter han Peder i brystet og sier «Se hvor du går, hvis ikke knuser jeg skallen din!». Peder trekker seg unna og får varslet en politipatrulje lenger ned i gaten. Patruljen tar raskt kontroll på mannen, tar fra han balltreet, setter på han håndjern, går i gjennom lommene hans, plasserer han i en politibil og kjører han bort.

Hva var det Peder var vitne til her? Var det en pågripelse med påfølgende ransaking og beslag hjemlet i straffeprosessloven, eller var det en innbringelse, med påfølgende visitasjon og forvaring av balltreet hjemlet i politiloven? Kunne Peder se om politiet her hjemlet maktbruken i straffeprosessloven eller i politiloven? Kunne mannen med balltreet forstå hva som var det rettslige grunnlaget for politiets maktbruk? Var polititjenestepersonene seg bevisst det rettslige grunnlaget for maktbruken? Spiller det noen rolle hva som var politiets rettslige grunnlag for å gripe inn så lenge maktbruken var hensiktsmessig og lovlig?

Motivasjonen for å skrive denne artikkelen er at svaret på spørsmålene over om hvorvidt de involverte kunne se og forstå hva som var det rettslige grunnlaget for inngrepet ofte er nei – og at svaret på spørsmålet om det spiller noen rolle hva som var det rettslige grunnlaget for maktbruken, er et rungende ja.

Jeg vil i denne artikkelen gi en oversikt over de to viktigste rettslige grunnlagene for politiets maktbruk: Bestemmelsene i straffeprosessloven1 (strpl.) om tvangsmidler, og inngrepshjemlene i politiloven2 (pl.) kapittel 2. Jeg vil betegne inngrepene som henholdsvis straffeprosessuelle tvangsmidler og polisiære tiltak/inngrep/maktmidler. I mange sammenhenger bruker man også betegnelsen «spor» om disse to rettsgrunnlagene, henholdsvis det straffeprosessuelle sporet (eller påtalesporet) og politisporet.

Jeg vil se nærmere på likheter og forskjeller mellom de to rettsgrunnlagene, herunder hvilke konsekvenser det har å benytte det ene rettsgrunnlaget framfor det andre. Temaet er omfattende, og jeg tar i denne artikkelen ikke mål av meg til å gi uttømmende svar på de problemstillingene temaet reiser. Mitt mål er å bidra til økt bevissthet omkring de to rettsgrunnlagene. Jeg begrenser meg til å se på temaet innenfor politiets ordenstjeneste, selv om problemstillingen også vil oppstå i andre deler av politiets virksomhet.3 Ordenstjeneste er ikke noe entydig begrep,4 men brukes normalt om patruljetjeneste hvor hovedformålet er å bidra til ro, orden og sikkerhet i samfunnet. Ordenstjeneste er i utgangspunkt en annen del av politiets virksomhet enn etterforskning, og ansvaret for henholdsvis ordenstjeneste og etterforskning vil normalt være lagt til ulike avsnitt i politiet. Dette er imidlertid ikke mer enn et utgangspunkt. En ikke ubetydelig del av politiets ordenstjeneste vil være etterforskning av mindre omfattende kriminalitet som avdekkes i forbindelse med patruljering, slik som ordensforstyrrelser, skadeverk, bruk- og besittelse av narkotika og lignende. I tillegg vil patruljer i ordenstjeneste i en del tilfeller også måtte foreta straksetterforskning i mer alvorlige saker.

2 Kort om polisiære inngrepshjemler i ordenstjeneste

Politiloven gir polititjenestepersoner rett til å bruke makt i tjenesteutøvelsen. Dette står eksplisitt i § 6, 4. ledd, men fremgår også av andre bestemmelser i loven. Politiloven § 7 er den viktigste inngrepshjemmelen i politiloven, og er ment å dekke det som tidligere ble omfattet av generalfullmakten.5 Politiloven § 7 hjemler blant annet tiltak som anholdelse, bortvisning, fjerning og visitasjon. Andre sentrale inngrepshjemler er §§ 8–9 som gir hjemmel for innbringelse, og § 10 som hjemler såkalt etterfølgende visitasjon.

For at politiet skal kunne gripe inn med hjemmel i politiloven, må det foreligge en situasjon som beskrevet i den aktuelle inngrepshjemmelen. For pl. § 7 vil det si at det må foreligge en ordens-, sikkerhets- eller kriminalitetsrisiko. Politiloven § 7 gir hjemmel for å gripe inn for å stanse pågående ordensforstyrrelser mv, og den gir hjemmel for å gripe inn i forkant for å avverge slike.

Bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler krever normalt at det foreligger «skjellig grunn til mistanke» om en bestemt straffbar handling. Dette vilkåret finnes ikke i politiloven. Det er likevel et krav at situasjonen politiet skal gripe inn i har en viss aktualitet – man sier ofte at det er et aktualitetskrav eller et konkretiseringskrav for inngrep etter politiloven.6 Aktualitetskravet/konkretiseringskravet inneholder to elementer:

  1. Det må være en rimelig sannsynlighet for at det foreligger eller kan oppstå en ordens-, sikkerhets- eller kriminalitetsrisiko.

  2. Det må være konkrete holdepunkter for at det er en slik risiko. Det er ikke tilstrekkelig med en generell mistanke på bakgrunn av gruppetilhørighet, tidligere straffbare forhold eller lignende.

Det er videre et vilkår at inngrep og eventuell maktbruk er nødvendig og forholdsmessig/forsvarlig, jf. pl. § 6. Polititjenestepersoner har selv kompetanse til å treffe beslutninger etter politiloven.7

Politiloven hører rettslig sett ikke til strafferetten eller straffeprosessen. Utøvelse av makt og myndighet etter politiloven er spesiell forvaltningsrett. Det vil si at forvaltningsloven (fvl.) som utgangspunkt får anvendelse for beslutninger truffet med hjemmel i politiloven. Mange regler i forvaltningsloven er imidlertid lite hensiktsmessige for beslutninger (og handlinger) som hjemles i politiloven. En bortvisning for eksempel ville tape mye av sin funksjon hvis den skulle forhåndsvarsles og begrunnes skriftlig før den ble gyldig,8 og en klageadgang på en kortvarig bortvisning ville være nærmest illusorisk. I forvaltningsloven og forvaltningsforskriften er det derfor gjort unntak for en del av forvaltningslovens krav når det gjelder beslutninger etter politiloven.9

3 Kort om tvangsmidler i ordenstjeneste

Straffeprosessloven gir hjemmel for å beslutte bruk av tvangsmidler som pågripelse, ransaking, beslag med mer. Bruk av tvangsmidler forutsetter som hovedregel at fire kumulative vilkår er oppfylt.

For det første stilles det krav om mistanke om en straffbar handling. For de vanligste tvangsmidlene er dette formulert som et krav om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling av et nærmere bestemt alvor. Høyesterett har slått fast at skjellig grunn til mistanke innebærer at det må være mer sannsynlig at vilkårene for straffeansvar er oppfylt enn at de ikke er det.10 Dette vilkåret kalles ofte det generelle materielle vilkåret.

For det andre må bruken av tvangsmiddelet ivareta et nærmere angitt formål. Dette formålet vil variere fra tvangsmiddel til tvangsmiddel. For pågripelse etter strpl. § 171 er det konkretisert tre alternative formål: Unndragelsesfare, bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare. Dette vilkåret kalles ofte det spesielle materielle vilkåret.

For det tredje må bruken av tvangsmiddelet være nødvendig og forholdsmessig (jf. strpl. § 170a).

For det fjerde må beslutningen om bruk av tvangsmiddelet må være truffet av rett person. Hovedregelen er at beslutning om bruk av tvangsmidler treffes av påtalemyndigheten eller retten – og gjennomføres av polititjenestepersoner. Det er imidlertid flere unntaksregler som gir polititjenestepersoner adgang til selv å treffe beslutning om bruk av tvangsmidler. Et eksempel er strpl. § 176 som bestemmer at polititjenestepersoner kan beslutte pågripelse når det er «fare ved opphold». En slik beslutning skal opprettholdes av påtalemyndigheten i etterkant (strpl. § 179).

Selv om straffeprosessuelle tvangsmidler hovedsakelig skal ivareta etterforskningshensyn, er de likevel praktisk viktige i politiets ordenstjeneste. Politiets ordenspatruljer vil ofte benytte straffeprosessuelle tvangsmidler under oppdrag, eksempelvis pågripelse av truende personer, ransaking for å avdekke våpen – og beslag av skytevåpen, kniver og andre gjenstander det normalt ikke er tillatt å bære offentlig. Tvangsmiddelet pågripelse kan også brukes ved ordensforstyrrelser, hvor strafferammen i utgangspunktet er for lav, forutsatt at mistenkte «… treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet, …», jf. strpl. § 173.

Jeg vil i denne artikkelen konsentrere meg om de tre mest brukte tvangsmidlene i politiets ordenstjeneste; pågripelse, ransaking og beslag.

4 Likheter mellom polisiære inngrep og tvangsmidler

4.1 Innledning

Det finnes mange ulike polisiære tiltak og mange ulike tvangsmidler – og de fleste av disse er lette å holde fra hverandre. Det er for eksempel stor forskjell på tvangsmiddelet kommunikasjonskontroll brukt for å sikre bevis i en narkotikasak, og det polisiære tiltaket bortvisning brukt for å håndtere en krangel utenfor et utested lørdag kveld. Men det er også mange likhetstrekk mellom polisiære tiltak og tvangsmidler, noe som kan gjøre det vanskelig å holde dem fra hverandre. Disse likhetene vil jeg gjennomgå i de neste punktene.

4.2 Tvangsmidler og polisiære inngrep kan ha ytre likhet

Flere tvangsmidler og polisiære tiltak likner på hverandre i det ytre. Dette gjelder særlig:

  • Pågripelse etter strpl. § 171 og innbringelse etter pl. § 8 og § 9.

  • Ransaking etter strpl. § 195 og visitasjon etter pl. § 7, 2. ledd, § 7a og § 10.

  • Beslag etter strpl. § 203 og forvaring etter pl. § 7, 2. ledd.

Flere tror at forskjellen på for eksempel ransaking og visitasjon går på intensiteten/grundigheten i undersøkelsen, da slik at visitasjon betegner de mer overflatiske undersøkelsene, mens ransaking betegner de mer grundige og nærgående undersøkelsene. Dette kan nok være en treffende beskrivelse av den typiske ransaking og den typiske visitasjon, men det representerer ikke det rettslige skillet mellom disse undersøkelsene. En straffeprosessuell ransaking for å søke etter bevis kan være svært overflatisk eller svært grundig, avhengig av hva det søkes etter. Hvis en person er mistenkt for å ha stjålet en laptop, vil en ransaking normalt begrense seg til en gjennomgang av ytterklær og eventuelt sekk/bag. Hvis en person er mistenkt for oppbevaring av noen brukerdoser amfetamin, vil en ransaking derimot være atskillig mer nærgående og vil kunne omfatte full avkledning. Tilsvarende variasjoner vil det kunne være for visitasjon, avhengig av hva politiet søker etter. Det er derfor ikke mulig å avgjøre hva som er det rettslige grunnlaget for politiets undersøkelse av en person bare ved å betrakte undersøkelsen.

4.3 Tvangsmidler og polisiære tiltak kan fylle samme formål

I utgangspunktet har tvangsmidler og polisiære virkemidler ulike formål. Tvangsmidler skal normalt ivareta etterforskningsformål som bevissikring og lignende, mens polisiære virkemidler skal ivareta hensynet til ro, orden og sikkerhet. Det er imidlertid to formål hvor både tvangsmidler og polisiære inngrep kan få anvendelse: Det å stanse straffbare handlinger og det å avverge eller hindre gjentakelse av straffbare handlinger.

4.3.1 Stanse straffbare handlinger

Det følger direkte av pl. § 7 nr. 3 at et av formålene med de polisiære tiltakene nevnt i bestemmelsen er å stanse lovbrudd.11

Det følger direkte av strpl. § 226 første ledd bokstav c at det å stanse straffbare handlinger er et etterforskningsformål. Stansing av straffbare handlinger er ikke direkte beskrevet som et formål for de vanligste tvangsmidlene, men bruk av tvangsmidler vil i mange situasjoner innebære at en straffbar handling faktisk blir stanset. Når politiet pågriper en lommetyv på fersk gjerning, kan begrunnelsen for pågripelsen være å hindre bevisforspillelse, men en viktig og ofte tilsiktet virkning av pågripelsen er at den ulovlige virksomheten blir stanset.

4.3.2 Avverge og hindre gjentagelse av straffbare handlinger

Det å avverge lovbrudd er et formål som er positivt angitt i politiloven § 7, 1. ledd nr. 3. Mange polisiære inngrep vil videre ha en avvergende effekt selv om det ikke er alternativet «avverge» i pl. § 7 nr. 3 som benyttes. Hvis er person er beruset og støyende, vil han kunne bli bortvist for ordensforstyrrelser med hjemmel i pl. § 7, 1. ledd nr. 1, jf annet ledd. Hvis han senere kommer tilbake og fortsetter å forstyrre omgivelsene, vil han kunne bli innbrakt etter pl. § 8 nr. 1 og nr. 2. Hele hensikten med innbringelsen er da å hindre gjentakelse av nye – normalt straffbare12 – ordensforstyrrelser.

Det å avverge straffbare handlinger er også et etterforskningsformål. Det følger direkte av strpl. § 226 første ledd bokstav c. Bestemmelsene i straffeprosessloven som regulerer det enkelte tvangsmiddelet, gir som hovedregel ikke adgang til slik rendyrket avvergende bruk av tvangsmidler. Dette følger av kravet om skjellig grunn til mistanke som knytter seg til straffbare handlinger som har skjedd eller skjer.

Det å hindre gjentagelse av straffbare handlinger er imidlertid positivt angitt som et av formålene for bruk av tvangsmiddelet pågripelse, jf. strpl. § 171, 1. ledd nr. 3. Forutsetningen for at dette alternativet får anvendelse er som nevnt at det allerede har skjedd eller skjer en straffbar handling. Videre vil bruk av pågripelse og til dels også ransaking og beslag ofte rent faktisk bidra til å hindre gjentagelse av straffbare handlinger. Når politiet pågriper en innbruddstyv og etter ransaking tar beslag i innbruddsverktøyet hans, vil både pågripelsen og beslaget bidra til å hindre gjentagelse av straffbare handlinger – i det minste for en periode.

To grupper av tvangsmidler skiller seg ut ved at de gir hjemmel for avvergende inngrep uten at det først har skjedd en straffbar handling. Den ene gruppen er tvangsmidler som tas i bruk med hjemmel i strpl. § 222d, som på meget strenge vilkår gir adgang til rent avvergende bruk av tvangsmidler. Denne bestemmelsen får bare anvendelse ved svært alvorlig kriminalitet, og har ingen praktisk betydning i vanlig ordenstjeneste. Den andre gruppen er besøks- og oppholdsforbudene hjemlet i strpl. §§ 222a–222c [222a, 222b, 222c]. Disse bestemmelsene skiller seg fra de øvrige tvangsmidlene ved at de har et klart forebyggende/avvergende formål og at de til dels kan iverksettes uten at det har skjedd eller skjer en straffbar handling. Et besøksforbud kan for eksempel gis fordi det er grunn til å tro at en person vil krenke en annens fred (på en måte som ikke nødvendigvis er straffbar), jf. strpl. § 222a første ledd bokstav c.

4.4 Beslutningen om bruk av maktmidlene kan være hos samme person etter begge regelsett

Kompetansen til å treffe beslutninger om bruk av polisiære maktmidler etter pl. §§ 7–10 [7, 8, 9, 10] ligger hos den enkelte tjenesteperson.13 Jurister i politiet som tilhører påtalemyndigheten,14 har politimyndighet15 i tillegg til påtalekompetansen, og har derfor formelt sett samme adgang til å treffe beslutninger etter politiloven som det polititjenestepersoner har.

Beslutningen om bruk av tvangsmidler ligger som hovedregel hos retten eller påtalemyndigheten, men det er mange viktige og praktiske unntaksregler som gir polititjenestepersoner adgang til å treffe en slik beslutning, eksempelvis kan en polititjenesteperson selv treffe beslutning om pågripelse i hastetilfeller, jf strpl. § 176 første ledd.

4.5 De samme betegnelsene brukes på ulike typer inngrep

Normalt er begrepet tvangsmidler brukt om inngrep hjemlet i straffeprosesslovens fjerde del, som heter «Tvangsmidler», men enkelte bruker også begrepet som en samlebetegnelse på enhver maktbruk fra politiets side, uavhengig av hjemmelsgrunnlag. Maktbruk med hjemmel i politiloven omtales i de fleste sammenhenger som polisiære maktmidler/inngrep. Dette begrepet er lite egnet til forveksling, men mange synes det er fremmed og bruker det derfor ikke.

Politiinstruksen16 (pi.) er eldre enn politiloven, og er ikke oppdatert i forhold til begrepsbruken i politiloven. Før politiloven ble vedtatt var det som i dag kalles innbringelse, regulert i strpl. § 191 og politiinstruksen § 9-1. I strpl. § 191 var ordet innbringelse brukt i lovteksten, men bestemmelsen stod i kapittelet med overskriften Pågripelse og fengsling. I pi. § 9?1 brukes begrepet pågripelse konsekvent om det som i dag er innbringelse etter pl. §§ 8–9.17

Begrepet pågripelse i politiinstruksen må derfor tolkes. I noen sammenhenger er det åpenbart at det også må omfatte innbringelse, for eksempel pi. § 3-2 om håndjern18 og § 8-7 om politiets adgang til privat grunn. I andre sammenhenger er det mer åpent om pågripelse også omfatter innbringelse, eksempelvis § 7-3 om bistand fra private og § 9-2 om fremstilling for vaktsjef.

Straffeprosessloven § 178 annet ledd bestemmer at det er adgang til å undersøke en pågrepet i den hensikt å ta fra han/henne gjenstander som kan brukes til vold eller unnvikelse. Dette tiltaket omtales i bestemmelsen som ransaking. Slik etterfølgende sikkerhetsransaking skiller seg fra de øvrige ransakingsbestemmelsene i straffeprosessloven ved at den ikke ivaretar etterforskningshensyn, kun hensynet til sikkerhet. Bestemmelsen er i sitt innhold praktisk talt identisk med bestemmelsen om etterfølgende sikkerhetsvisitasjon i pl. § 10 (2), men betegnes altså som ransaking.

Den begrepsmessige uklarheten i regelverket smitter over på begrepsbruken i det daglige. Både polititjenestepersoner – og andre aktører i strafferettspleien – bruker tidvis begrepene pågripelse og innbringelse om hverandre, eller bruker det slik at de betegner ulike faser av en frihetsberøvelse uavhengig av rettslig grunnlag. Pågripelse blir da betegnelsen på det å ta kontroll over en person, og innbringelse blir betegnelsen på det å bringe noen til arresten. Dette er etter min mening feil begrepsbruk. Andre unnviker begrepene og bruker tilslørende samlebegrep som å «ta med noen inn» eller «sjekk av person».

4.6 Både politiloven og straffeprosessloven kan være aktuelle i samme situasjon

I en del situasjoner kan både polisiære virkemidler og tvangsmidler være aktuelle, enten samtidig, suksessivt eller som alternativer.

Hvis politiet påtreffer en kraftig beruset fotballsupporter som sender opp fyrverkeri rett utenfor et stadion, vil det være aktuelt med både polisiære inngrep – eksempelvis innbringelse etter pl. § 9, og tvangsmidler i form av beslag av ulovlig fyrverkeri.19

Et eksempel på suksessivt bruk av henholdsvis politiloven og straffeprosessloven er hvor politiet anholder en bråkmaker og ber han om å roe seg (pl. § 7). Han sikkerhetsvisiteres etter pl. § 10 (2), og politiet finner uventet våpen og narkotika på mannen. Da foreligger det mistanke om straffbart forhold og oppdraget går over i etterforskning (strpl. § 224) hvor det er aktuelt med tvangsmidler som pågripelse (strpl. § 171), ransaking (strpl. § 195 og § 192) og beslag (strpl. § 203).

Et tredje eksempel er hvor en politipatrulje en fredag ettermiddag i Oslo sentrum påtreffer en mann med en kniv i beltet. Patruljen ønsker å ta hånd om kniven. Hvis mannen er en snekker som har glemt å legge igjen et snekkerbelte med kniv i på byggeplassen, vil hovedformålet være å hindre at mannen går rundt i byen på kveldstid med en kniv, ikke nødvendigvis å straffeforfølge han. Det vil derfor være mer nærliggende å ta kniven i forvaring etter pl. § 7 enn å ta beslag i kniven etter strpl. § 203 for å bruke den som bevis i en straffesak. Hvis mannen derimot har med seg en springkniv som han etter eget utsagn skal bruke til selvforsvar, vil hovedformålet med å ta kniven være å få den inndratt og bruke den som bevis i en straffesak. Dermed vil beslag etter strpl. § 203 være riktig hjemmel for å ta kniven.

4.7 Noen inngrepshjemler er «feilplassert»

Som nevnt over er formålet med bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven hovedsakelig å ivareta etterforskningshensyn. Formålet med politiloven er å ivareta hensynet til ro, orden og sikkerhet. Disse ulikhetene i formålet viser seg i vilkårene for bruk av de ulike inngrepshjemlene.

Det er imidlertid enkelte inngrepshjemler som er «feilplassert» i den forstand at de tematisk hører mer naturlig hjemme i den andre loven. Et eksempel er pl. § 8, 1. ledd nr. 4, som gir politiet hjemmel til å innbringe personer som «treffes på eller ved et sted der det må antas å være begått en forbrytelse umiddelbart forut».20 Bestemmelsen ivaretar politiets behov for å ta kontroll over et åsted og personer som befinner seg på stedet, uten at vilkårene for pågripelse er oppfylt. Det er politiets behov for å ivareta etterforskningshensyn som er lovgivers begrunnelse for bestemmelsen.21 Tematisk hører derfor bestemmelsen mer naturlig hjemme i straffeprosessloven.

Andre «feilplasserte» bestemmelse er strpl. §§ 222a–222c [222a, 222b, 222c]. Som nevnt over skiller disse inngrepene seg fra de øvrige tvangsmidlene ved at de har et klart forebyggende/avvergende formål, og at de til dels kan iverksettes uten at det har skjedd en straffbar handling. Bestemmelsene har på de fleste områder mer til felles med de polisiære virkemidlene i politiloven enn med de øvrige tvangsmidlene i straffeprosessloven, og de hører derfor tematisk sett best hjemme i politiloven. Lovgiver var bevisst dette da bestemmelsene ble gitt, og begrunnelsen for å plassere bestemmelsene i kapittelet om tvangsmidler i straffeprosessloven var at «Besøks-, og oppholdsforbud har langt på vei slektskap med straffeprosessuelle tvangsmidler, uten å ha deres nødvendige tilknytning til sak om etterforskning/forfølgning av straffbare forhold».22

En siste bestemmelse som skal nevnes er strpl. § 178 (2) om sikkerhetsransaking. Som nevnt over er formålet med denne undersøkelsen ikke å ivareta etterforskningshensyn, men hensynet til de involvertes sikkerhet. Slik sett hører bestemmelsen mer naturlig hjemme i politiloven.

5 Viktige forskjeller på tvangsmidler og polisiære inngrep

5.1 Innledning

Som jeg har vist over er både politiloven og straffeprosessloven viktige hjemler for politiets maktanvendelse i ordenstjeneste, og det er mange likhetstrekk mellom de to regelverkene. I en del situasjoner vil begge regelverkene kunne være aktuelle, og det er derfor viktig å være seg bevisst hvilke konsekvenser valg av regelverk har. Jeg skal i det følgende gi en summarisk framstilling av de viktigste faktiske og rettslige forskjellene mellom de to regelverkene, herunder konsekvensene av å velge det ene sporet fremfor det andre.

5.2 Formål

Som nevnt over ivaretar politiloven og straffeprosessloven ulike formål. Tvangsmidler er en del av politiets og påtalemyndighetens straffeforfølgning.23 De mest brukte tvangsmidlene ivaretar direkte etterforskningsformål, det vil si at de bidrar til å avklare «… om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige», jf. strpl. § 224 første ledd. Disse formålene vises tydelig gjennom vilkårene for bruk av de ulike tvangsmidlene; grunnvilkåret om skjellig grunn til mistanke og spesielle vilkår knyttet til søk etter og sikring av bevis.24

Det sentrale formålet med politiloven er å ivareta hensynet til ro, orden og sikkerhet, herunder å avverge/forebygge kriminalitet og andre samfunnsskadelige handlinger.25 Dette gjenspeiler seg i vilkårene for bruk av politilovens sentrale inngrepshjemler.

5.3 Terskel for inngrep

Terskelen for inngrep er ulik i de to regelverkene. Bruk av de vanligste tvangsmidlene krever skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling, mens de polisiære inngrepshjemlene har et konkretiseringskrav som innebærer at det må være en rimelig sannsynlighet for at det foreligger eller kan oppstå en ordens-, sikkerhets- eller kriminalitetsrisiko, og at det må være konkrete holdepunkter for en slik risiko. Vilkåret om rimelig sannsynlighet antas å innebære et lavere sannsynlighetskrav enn skjellig grunn til mistanke. Det lar seg neppe gjøre å angi presist hvilket sannsynlighetskrav som kreves etter politiloven, blant annet fordi sannsynlighetskravet antas å være dynamisk – i motsetning til kravet om skjellig grunn til mistanke i straffeprosessloven. Nødvendigheten av å gripe inn og styrken i inngrepet vil kunne ha betydning for hvilken sannsynlighet som kreves. Dette er en konsekvens av anvendelse av prinsippene i pl. § 6.26

I praksis betyr dette at politiet i enkelte situasjoner vil være avskåret fra å bruke tvangsmidler, men kan bruke polisiære maktmidler fordi sannsynligheten for at det foreligger en inngrepssituasjon er over politilovens konkretiseringskrav, men under straffeprosesslovens krav om skjellig grunn til mistanke.

5.4 Inngrepstidspunkt

Tvangsmidler iverksettes som hovedregel mens en antatt straffbar handling skjer eller etter at den er avsluttet. Tvangsmidler iverksettes bare helt unntaksvis forebyggende/avvergende.27 Tiltak etter politiloven iverksettes praktisk talt ikke etter at en uønsket hendelse er avsluttet.28 Tiltak etter politiloven iverksettes enten mens noe skjer (stansende) eller før det har skjedd (avvergende). Hvis politiet påtreffer rivaliserende fotballsupportere før en viktig kamp, og frykter at de vil begynne å slåss, vil politiet kunne gripe inn med hjemmel i politiloven for å avverge ordensforstyrrelse/fare/lovbrudd. Tvangsmidler er ikke aktuelt. Hvis politiet derimot påtreffer fotballsupportere som har slåss tidligere på dagen, vil inngrep etter politiloven være lite aktuelt, men det kan være aktuelt med tvangsmidler som pågripelse, ransaking og beslag hvis det er nødvendig for å etterforske en mistanke om for eksempel vold.

5.5 Varighet av tiltaket

Tiltak etter politiloven er normalt av kort varighet. Eksempelvis kan en innbringelse vare i maksimalt fire timer, eventuelt noe lenger hvis innbringelsen skjer på grunn av beruselse, jf. pl. § 9. En pågripelse derimot kan vare i inntil tre døgn, og kan forlenges i form av varetekt, ofte i flere uker eller måneder.29

De fleste andre tiltak etter politiloven er også av midlertidig karakter. Det er antatt at en individuell bortvisning/oppholdsforbud som hovedregel ikke kan vare lenger enn 3–4 dager.30 Et besøksforbud etter strpl. § 222a derimot kan gis for inntil ett år av gangen.

5.6 Beslutningskompetansen

Som nevnt over kan beslutningskompetansen etter begge regelverkene i mange tilfeller ligge både hos påtalemyndigheten og hos polititjenestepersoner. Utgangspunktet er imidlertid at kompetansereglene er ulike. Beslutning om bruk av tvangsmidler ligger som hovedregel hos påtalemyndigheten og/eller retten. Polititjenestepersoner har bare kompetanse til å treffe beslutning om tvangsmidler når vilkårene for anvendelse av en lovbestemt unntaksregel er oppfylt.31 Inngrep med hjemmel i politiloven har en polititjenesteperson som nevnt kompetanse til å beslutte selv. Rent praktisk betyr det at en politipatrulje som ønsker å gjennomføre en visitasjon (pl. § 7) treffer beslutningen selv på stedet, mens politipatruljen som ønsker å gjennomføre en ransaking (strpl. § 195) som hovedregel må kontakte en politijurist for å få ransakingsbeslutning.

5.7 Status for den det gripes inn overfor

Bruk av tvangsmidler vil i de fleste tilfeller gi den som tvangsmiddelet er rettet mot status som siktet. Dette følger av strpl. § 82. Status som siktet utløser en rekke rettigheter, herunder rett til å la seg bistå av forsvarer,32 rett til innsyn i saksdokumentene,33 rett til å forklare seg og rett til å nekte å forklare seg,34 rett til å bli varslet til rettsmøter,35 rett til å føre bevis og nedlegge påstander,36 rett til å avhøre vitner37 og rett til å bruke rettsmidler.38

Den som er gjenstand for et inngrep etter politiloven, får ikke status som siktet som følge av dette.39 Når det gjelder innbringelse, følger det direkte av strpl. § 82 annet ledd, men dette gjelder også andre tiltak hjemlet i politiloven.

En del rettigheter tilkommer alle som er frihetsberøvet enten de er pågrepet eller innbrakt. Arrestforskriften40 bestemmer blant annet at alle arrestanter har krav på forsvarlig helsetilsyn (§ 2-3), underretning til pårørende (§ 2-4) og rett til informasjon om grunnlaget for frihetsberøvelsen (§ 2-10).

5.8 Overordnet ansvar

For beslutninger etter politiloven ligger det overordnede ansvaret i «politilinjen», det vil si at ansvaret ligger i hierarkiet aktuell polititjenesteperson, politimester, Politidirektoratet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kongen/regjeringen.41 Beslutninger om bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven ligger i hierarkiet aktuell polititjenesteperson/politijurist, politimester, Statsadvokaten, Riksadvokaten og Kongen/regjeringen.42 Valgt av spor vil derfor ha betydning for hvem som bærer det overordnede ansvaret for beslutningen, og hvem som har styringsrett/ordremyndighet.43

5.9 Adgangen til klage og overprøving

Valget av hjemmelsgrunnlag vil ha betydning for adgangen til overprøving og klagebehandling. For beslutninger om bruk av tvangsmidler vil det normalt være adgang til rettslig overprøving. Hvis påtalemyndigheten for eksempel ønsker å beholde en pågrepet ut over tre dager, må saken bringes inn for tingretten, jf. strpl. § 183 første ledd. Beslag kan etter strpl. § 208 bringes inn for tingretten for rettslig overprøving. Det er ikke en tilsvarende adgang til rettslig overprøving av ransaking, noe som trolig skyldes at det er retten som har primærkompetansen for de vanligste formene for ransaking, jf. strpl. § 197, 1. ledd.

Forvaltningslovens regler om klageadgang gjelder ikke for beslutninger truffet etter straffeprosessloven.44 Strpl. § 59a gir klageadgang for en rekke beslutninger truffet av påtalemyndigheten, men denne klageadgangen omfatter ikke beslutninger om bruk av tvangsmidler. Hvis det fremsettes en klage over en beslutning om bruk av tvangsmidler, vil den likevel ofte bli tatt til behandling av overordnet påtalemyndighet. Overordnet påtalemyndighet har kompetanse til å omgjøre beslutninger truffet av underordnet påtalemyndighet,45 og kompetanse til å overta/overføre en sak.46 Videre har overordnet påtalemyndighet et generelt fagansvar/tilsynsansvar for underordnet påtalemyndighet.47 Overordnet påtalemyndighet, i praksis statsadvokaten, vil derfor på bakgrunn av en klage kunne bruke sin styringsrett eller fagansvar til å treffe nødvendige tiltak.48

For beslutninger etter politiloven gjelder i utgangspunktet forvaltningsloven, men som nevnt over er det i forvaltningsforskriften gjort unntak fra klageretten for «påbud som treffes av politiet for å opprettholde ro og orden».49 Beslutninger og handlinger hjemlet i politiloven kan imidlertid påklages gjennom det sentrale klageregelverket for politiet.50 Det følger av klageinstruksen at henvendelser om kritikkverdige forhold skal behandles av politimesteren i det aktuelle distriktet – og at avgjørelsen i klagesaken kan forelegges Politidirektoratet for ny vurdering (§ 3). Klageretten etter denne instruksen omfatter ikke straffeprosessuelle avgjørelser eller henvendelser hvor det er påstand om straffbare forhold i tjenesten.

Påtalemyndigheten har ingen kompetanse til å klagebehandle, overprøve eller omgjøre beslutninger etter politiloven. Sivilombudsmannen har kompetanse til å behandle klager både over beslutninger etter politiloven og straffeprosessloven.51 Det finnes imidlertid svært få (publiserte) avgjørelser fra ombudsmannen som direkte gjelder beslutninger truffet med hjemmel i politiloven. Det finnes enkelte avgjørelser som gjelder beslutning om bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven,52 men alt i alt har Sivilombudsmannen begrenset betydning som klageinstans for beslutninger både etter politiloven og straffeprosessloven. Noe av forklaringen på dette er at avgjørelsene ofte har en så skjønnsmessig karakter at de er lite egnet for prøving av ombudsmannen.53

Klager som innebærer påstand om straffbare handlinger begått i tjenesten behandles av Spesialenheten for politisaker.54 Spesialenhetens kompetanse omfatter både politiansatte og påtalemyndigheten, og kan omfatte beslutninger både etter politiloven og straffeprosessloven.

5.10 Dokumentasjon, skriftlighet mv.

Bruk av tvangsmidler medfører som klar hovedregel at det skal opprettes en anmeldelse, jf. strpl. § 223 og påtaleinstruksen § 7-1. Ved ransaking bestemmer strpl. § 199 annet ledd at det skal skrives rapport fra ransakingen. I straffesaken vil det være dokumenter som direkte omhandler bruken av tvangsmidler i etterforskningen, eksempelvis rapport om pågrepet person og rapport om ransaking/beslag.

Det er ingen eksplisitte lovfestede krav til skriftlighet eller annen dokumentasjon for tiltak etter politiloven, fordi forvaltningslovens krav om begrunnelse ikke gjelder.55 Politiets generelle regler om rapportering og dokumentasjon kan imidlertid være relevante. Politiinstruksen § 7-1 bestemmer at det skal føres vaktjournal «… over alle vesentlige forhold og opplysninger vedrørende ordning og utførelse av polititjenesten …». Samme instruks § 7-6 reguleres politiets alminnelige rapporteringsplikt. Her står det bl.a. at man skal rapportere om «… opplysninger eller forhold som kan være av betydning for politiet i sin alminnelighet eller av interesse for tjenesteutførelsen i enkelttilfelle». Tiltak etter politiloven vil ofte bli registrert i politiets operasjonslogg (PO), men bare unntaksvis vil det bli laget annet skriftlig materiale om disse beslutningene. PO har mer karakter av å være et arbeidsverktøy for politiet enn en tradisjonell «papirprotokoll». PO føres fortløpende i sanntid, og det er ikke muligheter for å endre eller rette det som er lagt inn. PO brukes som støtte for polititaktiske valg og prioriteringer, og er et verktøy for å produsere statistikk og informasjon, utføre kontrolloppgaver med mer. Informasjon om beslutninger etter politiloven vil også kunne finnes i politiets lydlogg, som er opptaket av samtaler mellom operasjonssentralen på den ene siden og politipatruljer og publikum på den andre siden.

5.11 Innsynsrett i saksdokumenter

Straffeloven og straffeprosessloven er langt på vei unntatt offentleglova sine bestemmelser.56 Andre enn sakens parter vil derfor bare unntaksvis ha rett til innsyn i straffesaksdokumenter, herunder dokumenter knyttet til bruk av tvangsmidler.57 Dokumenter knyttet til politiets myndighetsutøvelse etter politiloven omfattes derimot av offentleglova, hvor hovedregelen er at enhver har innsyn.58 Unntaksreglene i offentleglova vil imidlertid begrense innsynsretten vesentlig. Offentleglova gir ikke rett til innsyn i taushetsbelagt informasjon,59 og mye av det politiet beslutter eller gjør med hjemmel i politiloven vil være taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 og politiloven § 24, fordi det gjelder personlige forhold eller politiets operative virksomhet. Politidirektoratet har i en avgjørelse i klagesak over avslag på innsyn i politiets lydlogg sagt at lydloggen ikke omfattes av offentleglova sine dokumentbegrep.60

Når det gjelder partsinnsyn, er hovedregelen for straffesaker at den mistenkte har rett til fullt innsyn, jf. strpl. § 242 og § 264. Bare helt unntaksvis kan påtalemyndigheten begrense mistenktes innsynsrett. I utgangspunktet gjelder forvaltningslovens bestemmelser om partsinnsyn61 også for dokumenter knyttet til beslutninger etter politiloven. Dette er imidlertid mindre praktisk fordi den eneste skriftlige uttrykket, i den grad det finnes noe, vil være et par linjer i politiets operasjonslogg. Det kan argumenteres for at opplysninger i operasjonsloggen vil være unntatt fra partsinnsyn etter fvl. § 18a som et dokument utarbeidet for egen saksforberedelse. Dette vil neppe være grunnlag for partsinnsyn i politiets lydlogg etter forvaltningsloven.

I politiregisterloven62 og politiregisterforskriften vil retten til innsyn i politiets registre bli undergitt er mer omfattende og detaljert regulering enn tilfellet er i dag. Det vil blant annet bli et eget kapittel i forskriften om politiets operasjonslogg og lydlogg.

5.12 Samtykkekompetanse

Adgangen for den berørte til å samtykke til et inngrep vil være ulik avhengig av om tiltaket er hjemlet i politiloven eller straffeprosessloven. Det følger av strpl. § 197 at den berørte kan samtykke (skriftlig) til en ransaking. Tilsvarende kan den berørte samtykke til beslag (strpl. § 205). Slik direkte samtykkeadgang er det ikke for pågripelse, men pågripelse kan være begrunnet med at den mistenkte «… begjærer det av grunner som finnes fyllestgjørende», jf. strpl. § 171 annet ledd nr. 4. Det er antatt at en mistenkt som hovedregel ikke kan samtykke til bruk av et tvangsmiddel hvis ikke de materielle vilkårene er oppfylt, eksempelvis at mistanken er svakere enn «skjellig grunn».63

For inngrep etter politiloven er samtykkekompetansen større enn for inngrep etter straffeprosessloven. Det kan neppe oppstilles et generelt krav om at de materielle vilkårene for inngrep er oppfylt. Politiet vil for eksempel ha adgang til å be om – og motta – samtykke til at en person stanser, selv om vilkårene for anholdelse etter pl. § 7 ikke er oppfylt. Riksadvokaten har uttalt seg om dette i forbindelse med bruk av metoden tegn- og symptomer. I et brev til Politihøgskolen 7. september 1999 skriver Riksadvokaten at det er en viss adgang til å samtykke til metoden hvis formålet ikke er å skaffe bevis i straffesak, men for eksempel å avgjøre om personen tåler et opphold i arresten. Når formålet derimot er å avdekke straffbart forhold, vil samtykke ikke være tilstrekkelig, og det må foreligge en beslutning med hjemmel i lov, hvilket vil si en beslutning om ransaking etter strpl. § 195.64

5.13 Erstatningsregler

Personer som har hatt økonomisk tap som følge av uberettiget straffeforfølgning, herunder bruk av tvangsmidler, har på visse vilkår krav på erstatning etter bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 31. Straffeprosessloven § 444 bestemmer at en siktet har krav på erstatning for økonomisk tap som forfølgingen har påført ham. Et vilkår er at saken ender med frifinnelse, innstilling av forfølgingen eller at det har skjedd pågripelse/fengsling i strid med menneskerettighetene. Ansvaret etter strpl. § 444 er et objektivt erstatningsansvar, og erstatning kan bare nedsettes eller bortfalle hvis siktede selv har medvirket til tapet, jf. strpl. § 446. Hvis saken ikke ender med frifinnelse eller innstilling, kan siktede likevel få erstatning etter strpl. § 445 hvis det fremstår som rimelig «… som følge av særlig eller uforholdsmessig skade som forfølgningen har påført ham». Et eksempel på det siste vil være hvor politiet har tatt seg inn i en leilighet ved å ødelegge døren, når de hadde tilgang til nøkkel eller kunne brukt låsesmed. Erstatningskrav etter strpl. kapittel 31 fremsettes for det aktuelle politidistriktet som oversender saken til Statens sivilrettsforvaltning65 for avgjørelse, jf. strpl. § 449.

Erstatning for økonomisk tap som er forårsaket av inngrep hjemlet i politiloven, omfattes ikke av reglene i strpl. kapittel 31. Slike tap vil normalt omfattes av arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven (skl.) § 2-1.66 Ansvar etter denne bestemmelsen forutsetter at de aktuelle polititjenestepersonene har handlet forsettlig eller uaktsomt. Erstatningskrav etter skl. § 2-1 behandles av det aktuelle politidistriktet, og kan påklages videre til Politidirektoratet.67

5.14 Andre forskjeller

Gjennomgangen over er ikke uttømmende, men omfatter de viktigste forskjellene. Blant øvrige forskjeller kan nevnes at tvangsmiddelet pågripelse gir et ubetinget krav på varetektsfradrag i senere utmålt straff for forholdet, jf. strl. § 60. Ved innbringelse etter pl. §§ 8–9 har den innbrakte som hovedregel ikke krav på varetektsfradrag fordi frihetsberøvelsen ikke har skjedd «i anledning av saken». Hvis en innbringelse går over i en pågripelse/varetektsfengsling, kan det imidlertid være aktuelt å inkludere innbringelsestiden i varetektsfradraget.68

Valg av rettslig spor kan også ha betydning for eventuelt straffeansvar for polititjenestepersoner. Straffeloven § 48, 3. ledd bestemmer at regelen om nødverge også kommer til anvendelse ved lovlig pågripelse. Dette er historisk sett hjemmelen for å kunne bruke makt ved pågripelse. Etter vedtakelse av straffeprosessloven og politiloven er imidlertid ikke denne bestemmelsen lenger nødvendig som hjemmel for lovlig maktbruk, men bestemmelsen finnes fortsatt, og er videreført i straffeloven 2005.69

Betydningen av bestemmelsen i dag er at terskelen for straff vil være høyere for maktbruk som omfattes av begrepet «lovlig Paagribelse» i strl. § 48 enn annen maktbruk, fordi det her vil være krav om at handlingen er ubetinget utilbørlig før straffeansvar inntrer. For maktbruk som ikke omfattes av denne bestemmelsen vil straffeansvar kunne inntre allerede når maktbruken ikke lenger er forsvarlig, jf. pl. § 6, 4. ledd. Betydningen av dette skillet skal imidlertid ikke overdrives. For det første er det antatt i juridisk teori at også innbringelse etter pl. §§ 8–9 er omfattet av bestemmelsen.70 For det andre har Høyesterett gitt uttrykk for at kravene til forsvarlig maktutøvelse i pl. § 6 vil ha betydning for vurderingen av hva som skal anses «ubetinget utilbørlig» etter strl. § 48.71

6 Uavklarte spørsmål

Som vist over vil det være en del situasjoner hvor både vilkårene for bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven og vilkårene for inngrep etter politiloven er oppfylt. Kan politiet/påtalemyndigheten i disse situasjonene velge spor, eller vil det være ett spor som kan anses som «riktig»? Hvis bare ett spor er riktig eller valgfriheten er begrenset, hvilke momenter er da bestemmende for valg av spor? Hvis man bruker virkemidler fra begge spor i samme hendelse, hvem har det overordnede ansvaret for de iverksatte tiltakene, og kan ansvaret være delt? Hvis et oppdrag endrer karakter på en måte som tilsier at tiltak skulle vært iverksatt i det andre sporet, hvilken rett/plikt har politiet til å bytte spor, og hvem har da ansvaret for de ulike inngrepene?

I forlengelsen av disse spørsmålene har man spørsmålet om hvilken adgang politiet har til å velge spor gjennom å velge tidspunkt for inngrep. Et eksempel til illustrasjon: Politiet har opplysninger om at flere personer planlegger å tagge ned en T-banevogn. Hvis politiet griper inn overfor disse personene før de har begynt å tagge, vil de sannsynligvis ennå ikke ha foretatt seg noe straffbart, og politiloven § 7 vil være eneste aktuelle inngrepshjemmel. Aktuelle tiltak vil være anholdelse, visitasjon og forvaring av gjenstander, samt eventuelt bortvisning og oppholdsforbud. Hvis politiet velger å vente til personene har begynt å tagge, vil det være skjellig grunn til mistanke om pågående straffbart forhold (skadeverk, strl. § 291) og det mest nærliggende grunnlaget for inngrep vil være straffeprosesslovens regler om pågripelse, ransaking og beslag.

Et annet spørsmål innenfor dette temaet er om det er adgang til å bruke et virkemiddel fra det ene sporet for å ivareta et hensyn som tilhører det andre sporet? Eksempelvis har politiet mistanke om at en person oppbevarer narkotika. Mistanken er imidlertid litt for svak til at kravet om skjellig grunn til mistanke er oppfylt, så straffeprosessuell ransaking er utelukket. Kan politiet da visitere vedkommende med hjemmel i pl. § 7 (for å stanse lovbrudd) fordi mistankekravet her er lempeligere, eller vil det være en omgåelse av strpl. § 195? Hvis det skulle være adgang til visitasjon med hjemmel i pl. § 7 i en slik situasjon, vil inngrepet da måtte begrenses til rent avvergende tiltak (som å ta og destruere stoffet), eller vil politiet kunne iverksette vanlige etterforskningstiltak i tillegg?

Den alminnelige oppfatningen synes å være at det dominerende formålet eller hovedsiktemålet med inngrepet er styrende for valg av spor – men noe mer enn et utgangspunkt er dette neppe.72 Sannsynligheten for at det blir iverksatt etterforskning vil være et sentralt moment. Hvis det er sannsynlig at politiets inngripen vil lede til en etterforskning, vil det tale for å velge det straffeprosessuelle sporet.

Forholdets alvor kan også være et moment. I utgangspunktet vil det være slik at jo alvorligere et forhold er, jo større grunn er det til å velge det straffeprosessuelle sporet. Begrunnelsen for dette er at sannsynligheten for at det iverksettes etterforskning normalt er høyere, og at behovet for de rettsikkerhetsmekanismene som følger med bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler, normalt er større. Ved svært alvorlige hendelser, slik som terroranslag og gisselsituasjoner, vil imidlertid ikke dette argumentet nødvendigvis slå til. I slike situasjoner vil det å stanse angrepet/faren være viktigere enn å ivareta etterforskning av mulige lovbrudd, og politiloven vil fremstå som det naturlige utgangspunktet for inngrepene.

Det kunne være nærliggende å hevde at politiet i tvilstilfeller måtte velge det sporet som var gunstigst for den politiet har grepet inn overfor. Det er imidlertid ikke åpenbart hva som er gunstigst. Umiddelbart kunne man tenke seg at inngrep i det straffeprosessuelle sporet vil være gunstigst fordi det gir flere formelle rettigheter enn inngrep i politisporet. Men et straffeprosessuelt inngrep vil også innebære status som mistenkt eller siktet, og registrering i politiets registre. Det er ikke gitt at det er gunstigere.

7 Oppsummering av det innledende eksempelet

Jeg skal gå tilbake til eksempelet som innledet denne artikkelen. Hva var det rettslige grunnlaget for politiets tiltak – frihetsberøvelsen, undersøkelsen og fratakelsen av balltreet? Svaret er ikke åpenbart. Vilkårene for inngrep etter pl. §§ 7–10 [7, 8, 9, 10] er klart oppfylt. Mannen med balltreet representerte en ordensforstyrrelse og en trussel mot allmennhetens sikkerhet. Det gir grunnlag for anholdelse og visitasjon etter pl. § 7 (eventuelt også visitasjon etter pl. § 10, 2. ledd), samt innbringelse etter pl. § 8, eventuelt § 9. Polititjenestepersonene i den aktuelle patruljen kunne selv treffe beslutning om bruk av disse polisiære virkemidlene.

Mannens utsagn og oppførsel vil også lett kunne anses som en trussel etter strl. § 227 eller skremmende/plagsom/hensynsløs atferd etter strl. § 390a. Begge bestemmelsene har en strafferamme som åpner for pågripelse, ransaking og beslag, og vilkåret om skjellig grunn til mistanke er klart oppfylt. De spesielle vilkårene for bruk av tvangsmidler vil trolig også være oppfylt, gjentakelsesfare når det gjelder pågripelse, og søk etter og sikring av bevis når det gjelder ransaking og beslag.

I denne situasjonen mener jeg at politipatruljen ville stå forholdsvis fritt i valg av spor, selv om de polisiære inngrepshjemlene etter mitt syn fremstår som noe mer nærliggende å gripe til. Valget har som vist over stor betydning for politiets videre håndtering av saken og mannens formelle status og rettigheter.