1

1 Innledning

I Norge er domstolene gitt stort rom for å utøve dommerskjønn i enkeltsaker. Stortinget gir ofte generelle lovbestemmelser som er formulert på en måte som gir tolkningsrom. Rettskildelæren gir også dommerskjønnet et ganske vidt spillerom i vurderingen av enkeltsakene. Vurderingen er selvsagt bundet til en viss grad, men rammene for skjønnet tillater en del skjønnsutøvelse. Særlig i straffeutmålingen er dommerskjønnet tydelig. Fra lovgivers side er det gitt vide strafferammer som domstolene kan operere innenfor,2 og det er i tillegg svært mange forskjellige elementer en dommer kan vektlegge i den konkrete straffeutmåling.3 Dette må ikke overskygge det faktum at det finnes rammer for dommerskjønnet også i straffeutmåling. Ingen dommer står fritt til å gi den straffen hun finner passende.4 Likbehandling og forutberegnelighet er viktige grunnelementer i det norske rettssystemet og bør ivaretas gjennom enhetlig praksis.5 En slik enhetlig praksis er avhengig av at domstolene følger signalene som blir gitt ovenfra i domstolhierarkiet – følger prejudikater fra overordnede domstoler. Utformet som en pyramide med Høyesterett på toppen ligger det institusjonelt godt til rette for at domstolhierarkiet kan utvikle enhetlig praksis. Dette er i alle fall sant så lenge sakstilfanget ikke blir for omfattende. Blir sakstilfanget for stort kan det lett føre til at det blir umulig for Høyesterett å opprettholde en veiledende praksis på alle områder, og at det kan utvikle seg forskjellig praksis i de ulike domstolene rundt i landet.

I 1995 gjennomførte Bjarte Askeland en undersøkelse av namsrettspraksis i gjeldsordningssaker i Bergen og Oslo.6 Han fant en ganske betydelig forskjell i praksis mellom namsrettene i de to byene.7 Tema for undersøkelsen var ikke å finne en begrunnelse for hvorfor forskjellene var så store mellom de to byene, men undersøkelsen illustrerer den forskjellen som kan oppstå i den praktiske rettspleien. Også i Askelands undersøkelse var det tilfeller der det var mye rom for dommerskjønn. På bakgrunn av dette er det gode grunner for å undersøke om det er slike forskjeller i straffeutmåling mellom domstolene ulike steder i landet.

I denne artikkelen reiser jeg spørsmålet om det har utviklet seg en geografisk betinget eller instansbetinget straffeutmålingspraksis i norsk rett. Jeg har undersøkt saker fra tre lagmannsretter og kartlagt straffen som ble gitt i tingretten og lagmannsretten i den samme saken. Denne undersøkelsen danner bakteppet for en vurdering av hvorfor straffenivået varierer i de ulike instansene og de ulike stedene i landet.

2 Undersøkelsen og sakene

For å undersøke om det finnes slike variasjoner har jeg undersøkt en rekke dommer fra Agder, Gulating og Hålogaland lagmannsrett og kartlagt om, og eventuelt hvordan, lagmannsretten endrer straffen som blir gitt i tingrettene.8 I alt omfatter undersøkelsen 1052 saker (450 fra Gulating, 382 fra Agder og 220 fra Hålogaland). Sakene er plukket ut ved søk i Lovdata i databasen for straffesaker i de forskjellige lagmannsrettene som inneholder ordet «narkotika» i sammendraget. Søket er også avgrenset til avgjørelser fra år 2000 og frem til i dag.9 I disse 1052 sakene var det til sammen 1321 tiltalte (579 fra Gulating, 477 fra Agder og 265 fra Hålogaland). Av disse var det totalt 1060 individuelle straffeutmålinger som ga fengselsstraff – betinget og/eller ubetinget –10 i både tingretten og lagmannsretten (479 fra Gulating, 384 fra Agder og 197 fra Hålogaland). De resterende tilfellene er enten tilfeller der tiltalte blir frikjent i en eller begge instanser, kjennelser om varetektsfengsling eller der det blir gitt andre straffereaksjoner, slik som samfunnsstraff eller bot, i en av instansene.11 Undersøkelsen omfatter presumtivt alle saker der narkotika var en vesentlig del, og der det har vært utmålt fengselsstraff – ubetinget og/eller betinget – i tre av landets seks lagmannsretter, fra 1. januar 2000 og frem til søkets dato.12

Fengselsstraffen er omregnet til rene tall som beskriver hvor mange år straff som er utmålt.13 Jeg skiller mellom betinget og ubetinget fengselsstraff. Årsaken til dette skillet er todelt: For det første er det interessant å se om det er særlig forskjell mellom instansene når det kommer til valget mellom betinget eller ubetinget straff. For det andre er det stor reell forskjell på betinget og ubetinget straff. Betinget fengselsstraff regnes for å være en vesentlig mildere reaksjonsform enn ubetinget fengselsstraff.14

Ved å se på om lagmannsretten endrer straffen, enten hever den eller senker den, eller om de bare lar den være på samme nivå som tingretten, kan jeg danne et bilde av hvordan dommerskjønnet blir utøvet i utmålingssaker i de ulike tingrettene. I undersøkelsen fungerer lagmannsrettene som målestokk for tingrettenes straffeutmålingspraksis. Dette har jeg gjort ved å se hvor stor gjennomsnittlig prosentmessig variasjon det er mellom de enkelte tingrettene og lagmannsretten. Slik kan jeg danne et bilde av hvilke tingretter som etter lagmannsrettenes mening ligger nærmest straffenivået som er riktig – altså kan undersøkelsen vise hvilke tingretter som synes å være sterkest bundet av prejudikater. Undersøkelsen vil på denne måten vise de geografiske variasjonene mellom tingrettene og kan avsløre om det er visse tingretter som ikke i like stor grad synes å ta inn over seg signalene om hvordan lagmannsrettene mener straffeutmålingen bør være.

På bakgrunn av det enorme sakstilfanget er det gjort noen forenklinger i undersøkelsen. Det er ikke tatt hensyn til at det i noen saker er blitt frafalt én tiltalepost med mindre denne utgjør hovedtiltaleposten.15 Der større tiltaleposter er frafalt, eller at lagmannsretten finner tiltalte uskyldig etter denne, er dommen blitt utelatt fra undersøkelsen. På denne måten unngår jeg vanskelig grensedragninger og sammenligningsgrunnlaget mellom instansene blir bedre. Andre forhold av prosessuell art, slik som strafferabatt på grunn av etterfølgende forhold, er heller ikke tatt med. Når sakstilfanget likevel er så stort som det er, vil de unøyaktigheter som disse forenklinger medfører avbøtes i stor grad. Det er likevel viktig å presisere at virkeligheten i straffeutmåling ikke er like svarthvitt og rett frem som tallene i undersøkelsen kanskje kan gi inntrykk av.

3 Domstolene

Undersøkelsen tar for seg tre lagmannsretter og de tingrettene som omfattes av deres embetskrets. Totalt omfatter undersøkelsen 34 tingretter. I perioden har det vært flere sammenslåinger av mindre tingretter. I de tilfeller jeg har saker fra tingretter som ikke lenger eksisterer har jeg tatt dem med der sakene ville gått i dag. For eksempel er Karmsund og Haugesund tingrett i dag slått sammen med Haugaland tingrett. Det vil si at saker fra de to førstnevnte tingrettene her blir betegnet som saker fra Haugaland tingrett. De minste tingrettene, som behandler 20 eller færre saker i hele perioden, er behandlet sammen slik at det til hver lagmannsrett er en gruppe tingretter som består av flere små.

Videre har jeg delt inn tingrettene etter størrelse i fire kategorier. I tillegg til de små tingrettene som behandler 20 eller færre saker i 12-årsperioden, har jeg delt inn i tingretter som behandler mellom 21 og 50 saker, tingretter som behandler mellom 51 og 100 saker i perioden, og tingretter som behandler flere enn 100 saker i perioden.16

Tabell 1. Tingrettens størrelse og antallet behandlede narkotikasaker

Størrelse

Antall tingretter

Antall saker

Gjennomsnitt

< 21 saker i perioden

20 tingretter

143

7,15

21–50 saker i perioden

7 tingretter

282

40,29

51–100 saker i perioden

5 tingretter

295

59

> 100 saker i perioden

2 tingretter

340

170

TOTALT

34 tingretter

1060

31,18

Som tabellen viser, behandler tingrettene i undersøkelsen samlet sett rundt 31 narkotikasaker i gjennomsnitt som ankes til lagmannsretten i perioden. Tabellen viser også at det i undersøkelsen er ganske mange små tingretter som behandler færre enn 50 saker. Med mange små tingretter som behandler få saker, er det også mindre sannsynlig at det dannes enhetlig praksis. Innenfor en domstol vil nok praksis bli forholdsvis enhetlig, her er kommunikasjonsveiene korte mellom medlemmene av retten, og den kollegiale sosialiseringen på en arbeidsplass vil nok også være medvirkende til at en domstol blir mer enhetlig. Når det blir flere domstoler, og disse i tillegg er små, vil etter min mening sannsynligheten for variasjon i praksis øke. Dette er en av grunnene til at domstolhierarkiet er formet som en pyramide, slik at ankebehandlingen kan bidra til rettsenhet. Ankebehandlingen skal på denne måten også virke som en veiledning for domstolene nedover i hierarkiet, slik at praksis skal jevne seg ut også der. Med mange små tingretter kompliseres dette, og denne undersøkelsen skal vise at det er geografisk variasjon i rettspraksis.

4 Tallene

4.1 Domstolene samlet sett

Samlet sett gir lagmannsrettene 2612 år med fengselsstraff til de 1060 tiltalte undersøkelsen omfatter. De samme tiltalte får til sammen 2820 års fengsel av tingrettene. Dette er en samlet reduksjon av fengselsstraff på 208 år – eller 0,2 år per tiltalt; noe som tilsvarer 2,4 måneder eller 72 dager. For den ubetingede delen av fengselsstraffen reduserer lagmannsrettene straffen fra 2720, med 251 år, til 2469 år. Dette utgjør en reduksjon på 0,2 år per tiltalt; som igjen betyr 2,3 måneder eller 70 dager. Den utmålte betingede fengselsstraffen økes fra tingrettene til lagmannsrettene. Tingrettene gir samlet sett 100 år betinget fengselsstraff, mens lagmannsrettene gir 143 år med betinget fengselsstraff. Differansen på 43 år utgjør en økning per tiltalte på 0,04 år, 0,5 måneder eller 15 dager.

Disse tallene viser at lagmannsretten ikke bare totalt sett gir lavere fengselsstraffer, men andelen betinget fengselsstraff er også større. Der tingrettene gir 3,5 % av straffen som betinget fengselsstraff, gir lagmannsrettene 5,5 % som betinget straff. Samtidig utmåler lagmannsrettene 9,2 % lavere ubetinget fengselsstraff. Disse tallene viser at gjennomsnittlig synes de tre lagmannsrettene å utmåle mildere straffer enn tingrettene. Det er i utgangspunktet ikke noen årsaker til dette i rettssystemet eller domstolhierarkiet som kan virke som umiddelbar forklaring på dette. Trolig ligger en forklaring på dette utenfor rettssystemet og normsystemet. Jeg skal analysere dette nærmere nedenfor i punkt 5, men i denne omgang nøyer jeg meg med å konstatere at lagmannsrettene reduserer straffen i ankesaker. I punkt 4.2 til 4.4 skal jeg kort presentere tallene for hver enkelt lagmannsrett med tilhørende tingretter. Før jeg gjør dette må det likevel presiseres at tallene ikke nødvendigvis gjenspeiler virkeligheten fullt ut. Som forklart ovenfor er det gjort forenklinger i undersøkelsen slik at det kan tenkes tilfeller der det ikke er nøyaktig den samme saken som blir pådømt i tingretten og i lagmannsretten. Tiltaleposter kan bli frafalt, og tiltalte kan bli frikjent for enkeltposter. Tiltalte kan også bli dømt i tiltaleposter hun eller han ble frikjent for i tingretten. Som nevnt har jeg ikke tatt med saker der dette skjer i stor utstrekning, men noen forskjeller mellom sakene i de to instansene vil nok forekomme. Det er likevel lite trolig at endring av saken mellom behandlingen i tingretten og behandlingen i lagmannsretten har ført til et systematisk resultat der lagmannsretten utmåler mindre straff.

4.2 Gulating lagmannsrett

Gulating er den største av de tre lagmannsrettene jeg har undersøkt, og nesten halvparten av sakene kommer herfra. Til Gulating hører ti tingretter, og av disse er det seks som behandler færre enn 21 saker i undersøkelsesperioden. Disse er som nevnt behandlet under ett.

Totalt gir Gulating 1296 år fengselsstraff til de 479 tiltalte, mens tingrettene i embetskretsen gir 1362 år med fengsel, en reduksjon på 66 år. Reduksjonen er altså på 5 %, hvilket gir hver tiltalt gjennomsnittlig reduksjon på 0,14 år, 1,7 måneder eller 51 dager, av en gjennomsnittsstraff i tingrettene på 2,8 år. Denne straffen består både av betinget og ubetinget fengselsstraff. Tingrettene gir 1316 ubetingede fengselsår og 46 betingede, mens samme tall for Gulating er 1236 og 60. Dette er en reduksjon av ubetinget fengselsstraff fra tingrettene til lagmannsretten på 6 %, og en økning av betinget straff fra tingretten til lagmannsretten på 23 %.

I tabellen nedenfor er tingrettene i fokus. Hver tingrett innenfor embetskretsen til Gulating er tatt inn i tabellen, sammen med tallene som viser endringen i straffeutmålingen mellom den enkelte tingrett og Gulating lagmannsrett. I kolonnen «Straffereduksjon» vises den prosentmessige reduksjonen lagmannsretten gjør i tingrettens straffeutmåling. Felles for tingrettene er at samtlige tiltalte får sin utmålte straff redusert i lagmannsretten. Hvor stor reduksjonen er, varierer fra 2 % i Bergen tingrett til 8,7 % i Jæren tingrett. Den samme observasjonen vises i utmålingen av ubetinget fengselsstraff. Her varierer reduksjonene noe mer – fra 3 % i Bergen tingrett, til 12,5 % i de små tingrettene. I kolonnen «Betinget økning» vises hvor stor andel av lagmannsrettens betingede straff som er større enn tingrettens tilsvarende andel. Nesten samtlige tingretter utmåler lavere andel betinget straff enn lagmannsretten gjør i de samme sakene, bare i sakene fra Haugaland gjør lagmannsretten en reduksjon i den betingede delen av straffen. Økningen er til tider ganske betydelig, Gulating gir mer enn dobbelt så mye betinget straff som Jæren tingrett gjør i de samme sakene.

Tabell 2. Endring i straff, Gulating

Domstol

Straffereduksjon

Ubetinget reduksjon

Betinget økning

Bergen tingrett

2,00 %

2,98 %

27,33 %

Stavanger tingrett

7,61 %

8,18 %

10,1 %

Jæren tingrett

8,70 %

11,02 %

117,45 %

Haugaland tingrett

3,57 %

2,57 %

–53,19 %

De små tingrettene

8,49 %

12,51 %

34,39 %

4.3 Agder lagmannsrett

Til Agder lagmannsrett sokner ti tingretter. Av disse er det tre som behandler færre enn 21 saker i undersøkelsesperioden, og disse blir behandlet samlet. Undersøkelsen av Agder lagmannsrett har omfattet 384 individuelle straffeutmålinger som til sammen har gitt 916 års fengsel. De samme tiltalte fikk 1039 års fengsel i førsteinstans. Agder lagmannsrett har altså redusert straffen for de tiltalte med hele 122 år, hvilket utgjør en reduksjon på 12 %. Den gjennomsnittlige reduksjonen tilsvarer 0,3 år, 3,8 måneder eller 116 dager av gjennomsnittsstraffen i tingrettene som er 2,7 år. De samme tiltalte får i tingretten til sammen 1005 år med ubetinget fengsel og 34 år med betinget fengsel. Tilsvarende tall for lagmannsretten er 858 års ubetinget og 58 års betinget fengsel. Dette er en reduksjon på 14,5 % i den ubetingede straffen, og en økning med 41,5 % betinget fengsel. Tallene viser at Agder lagmannsrett er betydelig mildere i sin straffeutmåling enn tingrettene, i alle fall i de undersøkte tilfellene. Den ubetingede straffen synker samtidig som den betingede øker, og i tillegg reduseres den totale straffen. I Agder lagmannsrett utgjør andelen betinget straff 6,3 %, mens tingrettene gir de samme tiltalte en betinget andel som utgjør 3,3 % av den totale straffen.

Nedenfor vises en tabell over de ulike tingrettene og den prosentmessige reduksjonen Agder lagmannsrett foretar i førsteinstansens utmåling. Det er stor variasjon mellom tingrettene, fra tingretten i Larvik som bare får sin straffeutmåling redusert med 4 % av lagmannsretten, til de små tingrettene som får sin straff redusert med 32 %.17 Felles for dem alle er at samtlige utmåler strengere straffer enn lagmannsretten. Det samme gjelder dersom en bare ser på ubetinget fengselsstraff. Her er variasjonen stor, fra 5 % i Larvik tingrett til 35 % i de små tingrettene. Når det gjelder betinget straff viser tallene at alle tingrettene gir mindre betinget straff enn lagmannsretten i de samme sakene. Også her er det ganske stor variasjon, men reduksjonen er jevnt over ganske høy. Lagmannsretten mer enn dobler den betingede straffen for flere tingretter, mens den laveste økningen er på hele 16 %.

Tabell 3. Endring i straff, Agder

Domstol

Straffereduksjon

Ubetinget reduksjon

Betinget økning

Nedre Telemark tingrett

19,15 %

20,18 %

16,42 %

Larvik tingrett

4,11 %

4,99 %

130,39 %

Nordre Vestfold tingrett

12,71 %

17,38 %

155,83 %

Sandefjord tingrett

6,72 %

9,53 %

49,211 %

Tønsberg tingrett

15,35 %

25,71 %

29,51 %

Aust-Agder tingrett

5,47 %

10,07 %

171,39 %

Kristiansand tingrett

10,67 %

12,89 %

68,11 %

De små tingrettene

31,86 %

35,19 %

2300 %*

* Bakgrunnen for dette høye tallet er at det utmåles lav betinget straff i de små tingrettene, 0,08 år, som økes til 2 år i de samme sakene i lagmannsretten. Dette er et 24 ganger så høyt tall.

4.4 Hålogaland lagmannsrett

Til Hålogaland lagmannsrett sokner 14 tingretter. Bare tre av disse behandler flere enn 20 saker i undersøkelsesperioden. De resterende 11 blir derfor behandlet samlet. Hålogaland er den minste av de tre lagmannsrettene og undersøkelsen omfatter 197 tiltalte. Samlet gir tingrettene i Hålogaland 419 års fengsel, mens Hålogaland lagmannsrett gir 400 år – en reduksjon med 19 år. Med en gjennomsnittsstraff i tingrettene på 2 års fengsel, og en prosentmessig reduksjon på 4,7 %, får hver tiltalt i gjennomsnitt redusert sin straff av lagmannsretten med 0,1 år, 1,2 måneder eller 36 dager. Den ubetingede straffen i tingrettene som sokner til Hålogaland er totalt 400 år, mens den betingede straffen er 20 år. I lagmannsretten er de samme tallene henholdsvis 375 og 25. Tingrettene gir altså samlet sett 4,7 % av straffen som betinget fengsel, mens lagmannsretten gir 6,2 %. Også denne siste lagmannsretten har en mildere straffeutmåling enn tingrettene som sokner til den. Størrelsen på reduksjonen er på linje med den i Gulating lagmannsrett, men lavere enn hva som gjaldt for Agder.

Reduksjonen i straff mellom tingrettene og Hålogaland lagmannsrett er inntatt i tabellen nedenfor. Spesielt her er at Salten tingrett, som eneste tingrett, utmåler lavere straff enn lagmannsretten. Hålogaland øker straffen med 6 % fra Salten tingrett. For de resterende tingrettene er tallene som ved samtlige tingretter undersøkt ovenfor under Agder og Gulating – lagmannsretten reduserer straffene. Det samme gjelder for den ubetingede delen av straffen. Salten utmåler lavere straffer, riktignok marginalt, mens de andre tingrettene får redusert sine straffer; til dels betydelig reduksjoner. Når det gjelder betinget straff er det enda større variasjon. I sakene som kommer fra Salten tingrett gir Hålogaland dobbelt så mye betinget straff som Salten ga, mens i sakene fra Rana tingrett gis det 43 % mindre betinget straff. Det er altså ganske stor variasjon mellom de ulike tingrettene i denne embetskretset når det kommer til utmåling av betinget straff – i alle fall når en ser det opp mot den straffen Hålogaland gir i de samme sakene etter anke.

Tabell 4. Endring i straff, Hålogaland

Domstol

Straffereduksjon

Ubetinget reduksjon

Betinget økning

Rana tingrett

21,18 %

19,16 %

–42,97 %

Salten tingrett

–5,89 %

–0,96 %

97,96 %

Nord-Troms tingrett

2,34 %

2,16 %

–10,71 %

De små tingrettene

6,93 %

11,14 %

55,51 %

5 Lagmannsrettens avstand, saksmengde og kommunikasjonsfellesskap

Som tallene ovenfor viser, gir lagmannsrettene mildere straff enn tingrettene. Lagmannsretten reduserer den gjennomsnittlige straffen fra alle tingrettene, med unntak av Salten tingrett, der straffen økes med om lag 6 %. Reduksjonen gjelder både samlet straff og ubetinget fengselsstraff, samtidig som den betingede delen av straffen, der betinget straff gis, reduseres i alle unntatt tre tingretter, Haugaland, Rana og Nord-Troms. Lagmannsrettene utmåler dermed ikke bare et lavere antall år i total straff, men andelen av straffen som ikke skal sones er også høyere. Samlet sett gis det derfor en ikke ubetydelig straffereduksjon i lagmannsrettene. Ettersom det er de samme sakene som behandles i begge instanser, slik at straffeutmålingen derfor burde vært mer jevn, må det være forhold utenfor jussen som påvirker straffeutmålingen.

Tallene som er presentert i tabell 4 viser at det er stor variasjon mellom tingrettene når det kommer til utmåling av straff i narkotikasakene. Undersøkelsen omfatter riktignok bare narkotikasakene, men det tallene faktisk viser er at dommerskjønnet varierer fra sted til sted, og fra domstol til domstol. Som nevnt helt innledningsvis er det ingenting oppsiktsvekkende ved at dommerskjønn kan variere, dommernes skjønnsrom er vidt. Domstolsystemets oppbygging skal i utgangspunktet avverge slike forskjeller, men det synes ikke som om dette lykkes fullt ut. Jeg skal i det følgende forsøke å komme nærmere en forklaring på de variasjonene som er mellom de ulike domstolene. En forklaring på dette fenomenet må nødvendigvis bli en forenkling av virkeligheten, og det er mange faktorer og elementer som ikke lar seg måle. Likevel vil jeg forsøke å se på noen årsaker som synes å være plausible forklaringer på ulikhetene funnet i undersøkelsen.

Som nevnt ovenfor er det trolig så mange saker, og saker av så ulik og individuell karakter, at rettssystemet ikke makter å lage en helt enhetlig praksis knyttet til straffeutmåling. Dette åpner for disse forskjellene som undersøkelsen påviser. Saksmengden har trolig betydning for om det blir rettsenhet innenfor et rettsområde eller om det blir forskjellig praktisering i de ulike domstolene. Et stort antall saker kan føre til at domstolene ikke lenger har muligheten til å holde oversikt over rettspraksis. På denne måten kan det utvikle seg varierende rettspraksis avhengig av geografisk beliggenhet. Gitt det store antallet forskjellige saker er det også noe nær umulig for Høyesterett, og også for lagmannsrettene, å gi veiledning i alle typer saker, slik at underrettene ofte må stå på egne ben.18

I 2011 ble 21 074 personer dømt til en eller annen form for straffereaksjon i norske domstoler.19 Av disse ble 16 521 personer dømt til fengselsstraff,20 og 8011 av disse for narkotikaovertredelser.21 Det store antallet fengslingsdommer hvert år, og narkotikadommer spesielt, viser at norske dommere svært ofte må utvise skjønn.22 Samtidig blir det vanskelig å holde oversikten over eksisterende rettspraksis som gjør at dommerens skjønn blir enda viktigere. Det høye saksantallet byr også på utfordringer for Høyesteretts forsøk på å skape rettsenhet. Det er på denne bakgrunn ikke unaturlig å anta at straffeutmåling vil variere fra domstol til domstol.23 Den enorme saksmengden i domstolsapparatet svekker på denne måten prejudikateffekten.

Tidens tann vil trolig også ha påvirkning på hvor alvorlig en dommer ser på en straffbar handling. Når en sak kommer opp for lagmannsretten er det gått mer tid siden den kriminelle handlingen ble begått, og betydning av uttrykket «tiden leger alle sår» vil trolig slå inn med en viss tyngde i straffeutmålingen. Gjennomsnittlig behandlingstid i lagmannsrettene er i underkant av 6 måneder,24 og dersom en dommer skal dømme en sak som har «modnet» så lenge etter anke fra tingretten er det ikke usannsynlig at saken fremstår som mindre alvorlig enn den gjorde for tingrettsdommeren et halvt år tidligere. Det har da også gått ganske lang tid siden selve den kriminelle handlingen er begått.25 Lang tid mellom handling og dom kan også være et straffeutmålingsmoment i seg selv.26

Når en sak kommer opp for tingretten, er det i den tingretten som er geografisk nærmest tilknyttet gjerningsstedet, altså der den straffbare handling har funnet sted.27 Dette vil gjøre at tingrettene har en større lokal nærhet til saken enn lagmannsrettene, som oftest holder til andre steder en landets tingretter.28 Denne geografiske distansen kan godt tenkes å gi en slik psykologisk avstand til den straffbare handlingen for lagmannsrettene at domstolene klarer å se litt mildere på handlingen. I tillegg kan det tenkes at handlinger som skjer et annet sted enn i dommernes nærmeste omegn ikke synes like alvorlig.29

Lagmannsrettene er også kollegiale domstoler. Riktignok settes tingretten som regel med meddommere i straffesaker, men det hører til sjeldenhetene at domstolen settes med flere fagdommere. Disse prosessuelle reglene innvirker på domstolenes institusjonelle forhold. I lagmannsrettene er det i større grad tilrettelagt for diskurs om sakene fordi domstolen er kollegial, mens tingrettenes behandling i mindre grad legger til rette for intern diskurs om enkeltsakene. Lagmannsrettene er også jevnt over domstoler som behandler mange saker sammenlignet med svært mange små tingretter som ikke behandler i nærheten av den samme saksmengden. De større tingrettene i byene behandler riktignok flere saker enn lagmannsrettene, men dette gjelder bare de aller største.

Det er flere dommere per sak i lagmannsretten,30 noe som øker hele domstolens kunnskap om et bredt felt av saker. Den interne diskursen som dette medfører, vil i større grad enn i en ikke-kollegial domstol, som tingretten, gi et bredere bilde på den kriminaliteten som faktisk foregår i embetskretsen. Større domstoler vil også generelt ha bedre kompetanse enn små domstoler.31 Ved straffeutmåling er det nok slik at dommerne er preget av sin erfaringsbakgrunn med strafferetten, og en lagmannsrettsdommer som på grunn av den kollegiale domstolens form, og størrelsen på domstolen, vil ha hatt befatning med flere alvorlige straffesaker som setter straffeutmålingen i perspektiv. At befatning med flere typer saker, og antakelig mer alvorlige saker, vil bidra til å sette sakene i perspektiv for dommeren, er nok en del av virkeligheten i dommerhverdagen. Motsetningsvis er det naturlig å tenke seg at en dommer fra en liten tingrett som ikke har hatt befatning med særlig alvorlige straffesaker, spesielt narkotikasaker som behandles her, ikke vil kunne sette denne i samme perspektiv som lagdommeren med et bredere personlig erfart sammenligningsgrunnlag. En dommer, som andre mennesker, blir også påvirket av hva han har sett.32 Det kan selvsagt tenkes at dette virker motsatt vei, men tallene i undersøkelsen synes å vise at det i all hovedsak er de store tingrettene som får sin straff redusert minst av lagmannsrettene, og lagmannsrettene er jo i alle tilfeller unntatt én mildere enn tingrettene.

Tabell 5 nedenfor viser er at det går et skille mellom tingrettene som behandler færre enn 51 saker og de som behandler flere. Gjennomsnittsstraffen i den siste gruppen tingretter er nesten det dobbelte av den første. I hver av disse gruppene er det også slik at de største tingrettene er mye mer i takt med sine respektive lagmannsretter. På denne måten kan det hevdes at de minste tingrettene behandler slike forholdsvis alvorlige saker for sjelden til at de blir på linje med lagmannsrettene i straffeutmålingen. Tingrettene som behandler mellom 21 og 50 saker i perioden synes å være noe mer komfortable med saker av denne alvorlighetsgraden og legger seg nærmere lagmannsrettenes straffeutmåling.

Tabell 5. Gjennomsnittlig straffeendring etter tingrettenes størrelse

Tingrettsstørrelse

Straffereduksjon

Ubetinget reduksjon

Betinget økning

Gjennomsnitts-

straff

< 20

13,18 %

28,42 %

197,62 %

1,79 år

21–50

6,64 %

8,59 %

22,20 %

1,74 år

51–100

10,85 %

10,10 %

–32,13 %

3,54 år

> 100

4,44 %

6,76 %

40,92 %

3,12 år

De nest største domstolene i undersøkelsen kan tenkes å ha det samme problemet som de minste domstolene. Ettersom sakene der har svært høy gjennomsnittsstraff, er dette trolig forholdsvis alvorlige saker. På samme måte som de små domstolene kan det tenkes at de mellomstore domstolene er uvante og ukomfortable med slike alvorlige saker, og havner derfor i utakt med lagmannsretten. Her er det likevel viktig å legge merke til at disse domstolene er de eneste som gir gjennomsnittlig mer betinget straff enn lagmannsrettene. De største domstolene, som behandler mer enn 100 saker i perioden, er de domstolene som ligger nærmest lagmannsrettene i straffeutmålingen. Dette er domstoler som behandler svært mange saker, og derfor antakeligvis mange alvorlige saker, slik at dette er noe de er komfortable med, og de legger seg derfor på omtrent samme linje som lagmannsrettene gjør i de samme sakene. Dette viser at domstolenes størrelse antakelig har betydning for nivået på straffeutmålingen. Dette styrker teorien jeg presenterer ovenfor, om at et bredere spekter av saker er egnet til å sette de kriminelle handlingene det skal felles dom over i perspektiv.

Det er også interessant å merke seg at det er dommene fra tingrettene i Agder som blir mest revidert, mens tingrettene som sokner til Gulating og Hålogaland i mye større grad synes å utmåle straff i tråd med lagmannsrettene. Nedenfor skal jeg peke på noen faktorer utenfor selve rettssystemet som kan være deler av årsaken til disse geografiske variasjonene. Domstolssystemet er lagt opp slik at underrettene skal følge signaler ovenfra. Dette gjelder ikke bare avgjørelser fra Høyesterett, men også rettskraftige avgjørelser fra lagmannsrettene. I og med at lagmannsrettene ikke har den opphøyde posisjonen som Høyesterett har, er det rimelig å anta at de ulike lagmannsrettenes posisjon kan variere. Det kan godt tenkes at noen lagmannsretter har større autoritet og nyter mer respekt enn andre, slik at underrettene som sokner til disse i større grad retter seg inn etter signaler herfra enn tingretter som sokner til en lagmannsrett som ikke har så stor autoritet.

Hva som er utslagsgivende for om en lagmannsrett har større eller mindre autoritet kan være mye, men en faktor som kanskje kan være av betydning er lagmannsrettens historie og alder. I min undersøkelse er det to lagmannsretter som er svært gamle, Gulating fra 900-tallet og Hålogaland fra 1000-tallet, mens Agder er landets yngste lagmannsrett fra 1936.33 Det er også i Agder lagdømme det er størst forskjell mellom straffeutmålingen i tingrettene og i lagmannsretten, og dette sammenfaller med lagmannsrettens alder, og dermed kanskje også tradisjon og autoritet. Dette er nok av mindre betydning, og resultatet kan godt tenkes å være tilfeldig, men at tradisjon kan tenkes å påvirke en domstols autoritet er i alle fall ikke helt usannsynlig, selv om faktisk kompetanse nok er av størst betydning.

En annen faktor som kan gi lagmannsrettene et tydeligere skinn av autoritet kan være dets organisering. Av de tre lagmannsrettene i undersøkelsen har Gulating og Hålogaland sete i regionenes klart største byer. I Agder har derimot ikke lagmannsretten sete i den største byen, og Agder lagmannsrett har også mer spredte lokaliteter enn i de to andre lagdømmene.34 Både Bergen og Tromsø er ganske klare regionhovedsteder, mens Skien ikke er noen «Agderhovedstad», verken reelt eller formelt. Dette kan tenkes å være medvirkende til å styrke de to førstnevnte lagmannsrettenes autoritet overfor tingrettene. Dette sammenfaller også godt med resultatene fra undersøkelsen som viser at det er i Agder det er størst uenighet mellom tingrettene og lagmannsretten når det kommer til straffeutmåling i narkotikasaker. Som med historie og alder bør heller ikke dette poenget overdrives, men summen av en lagmannsretts autoritet kan nok tenkes å påvirke hvordan tingretten følger signaler derfra.

De tre lagmannsrettene er alle reisende domstoler. Selv om de har sete i én by setter de rett også andre steder i lagdømmet. I det følgende skal jeg først se på hvordan forholdet er mellom de tingrettene som har sete i samme by som lagmannsretten har sete. Deretter skal jeg se på de tingrettene som deler tinghus med lagmannsretten når denne setter rett utenfor sitt hovedsete.

Tabell 6. Tingretter som har sete i samme byer som lagmannsrettene.35

Domstol

Straffereduksjon

Ubetinget reduksjon

Betinget økning

Bergen tingrett

2,00 %

2,98 %

27,33 %

Nord-Troms tingrett

2,34 %

2,16 %

–10,71 %

Nedre Telemark tingrett

19,15 %

20,18 %

16,42 %

Tabell 6 viser at i alle fall to av de tre tingrettene, Bergen og Nord-Troms, som deler sete med lagmannsrettene i stor grad er på linje med lagmannsrettene når de utmåler straff. Det er en viss forskjell i utmålingen av betinget straff, men samlet sett gis det omtrent like stor straff i disse tilfellene. Nedre Telemark som deler både sete og tinghus med Agder lagmannsrett, må derimot tåle betydelig reduksjon i sin straffeutmåling. Lagmannsrettens nærvær har tydeligvis ikke hatt nevneverdig innvirkning på Nedre Telemarks straffeutmåling. Som nevnt ovenfor har Agder lagmannsrett et mindre tydelig hovedsete enn de to andre. Det kan muligens tenkes at dette delvis kan forklare hvorfor Nedre Telemark ikke er på linje med Agder.

Tabell 7. Tingretter som deler tinghus med lagmannsrettene utenfor lagmannsrettenes hovedsete36

Domstol

Straffereduksjon

Ubetinget reduksjon

Betinget økning

Salten tingrett

–5,89 %

–0,96 %

97,96 %

Haugaland tingrett

3,57 %

2,57 %

–53,19 %

Aust-Agder tingrett

5,47 %

10,07 %

171,39 %

Stavanger tingrett

7,61 %

8,18 %

10,1 %

Kristiansand tingrett

10,67 %

12,89 %

68,11 %

Tønsberg tingrett

15,35 %

25,71 %

29,51 %

Rana tingrett

21,18 %

19,16 %

–42,97 %

I tabell 7 er det dårligere samsvar mellom tingrettene og lagmannsrettene. Det er stor variasjon i hvor mye tingrettene må tåle av reduksjon i sin straffeutmåling av lagmannsrettene. Det synes derfor ikke å være særlig sammenheng mellom denne formen for nærvær til tingrettene og påvirkningen lagmannsrettene har på tingrettenes straffeutmåling.

Det er vanskelig ut fra tabellene å vise sammenheng mellom tilstedeværelsen av lagmannsrettene og enhetlig utmåling av straff i narkotikasaker. Samtidig kan det i alle fall for Bergen og Nord-Troms tingretts del tenkes at samlokaliseringen av lagmannsrettens hovedsete og disse tingrettene kan ha hatt betydning for en enhetlig praksis.37 At dette gjelder tingretter som deler by med Hålogaland respektive Gulating lagmannsrett, styrker antakelsen om at disse lagmannsrettene har stor gjennomslagskraft eller autoritet hos tingrettene.

6 Et institusjonelt problem?

Undersøkelsen viser at dommerskjønn ikke er en enhetlig og konsistent størrelse som er uavhengig av tid og sted. Det viser seg å være til tider store variasjoner i utmåling av straff i narkotikasaker mellom de forskjellige domstolene. I og med at det i det store og hele er de samme sakene som er undersøkt i to instanser, og at det viser seg å være en ganske stor forskjell mellom disse, er det rimelig å anta at det ikke bare er normene og reglene i jussen som er avgjørende. Domstolene virker i et samfunn og styres av mennesker som påvirkes av utallige faktorer utenfor rettssystemet. Jeg har i punkt 5 pekt på en del slike faktorer som synes å ha en effekt på straffeutmåling. Særlig vil nok den psykologiske effekten som et mer alvorlig sakskompleks i en domstol medfører ha betydning. Jeg har vist at de store tingrettene har den straffeutmålingen som samsvarer best med sin lagmannsrett, og jeg begrunner dette med nettopp denne psykologiske effekten. De mindre tingrettene, som i mindre grad har et stort sakstilfang, og har færre alvorlige saker, synes å være mest i utakt med sin ankedomstol. På grunn av det enorme antall saker som passerer gjennom rettsvesenet hvert år er det vanskelig å hanskes med disse forskjellene. Selv om domstolssystemet er organisert hierarkisk med en topp som skal sende veiledning til lavere instanser, synes den psykologiske effekten, som manglende erfaring med alvorlige saker i de små tingrettene medfører, å virke sterkere enn – og kanskje til og med overstyrer – prejudikatseffekten. Domstolhierarkiet klarer altså ikke å sende tydelig nok veiledning til underrettene, eller underrettene er ikke flinke nok til å følge denne veiledningen, og dette har ført til rettsulikhet i straffeutmålingen i narkotikasaker. Om en slik psykologisk effekt finnes er det som nevnt uenighet om, så jeg kan ikke konkludere klart på at det er dette som er årsaken. En variabel som ikke er undersøkt her er forskjellen mellom anker gitt av tiltalte og av påtalemyndighetene. Det kan godt tenkes ulikheter mellom disse to typetilfellene. Videre er det også mulig å tenke seg at Høyesterettspraksis som kommer mellom tingrettsavgjørelsene og lagmannsrettsavgjørelsene fører til reduksjonen i straffen.38 Om ankepart og Høyesterettspraksis har slik betydning må bli en oppgave for videre forskning. Den viktigste konklusjonen jeg kan trekke er at det er ulikhet i straffeutmålingen i de ulike instansene dersom det måles gjennomsnittlig over tid. Årsakene er nok, alt i alt, svært komplekse.