Lovanvendelse

1 Straffeloven § 224 – menneskehandel

Høyesterett avsa 9. oktober 2013 dom i sak om overtredelse av straffeloven § 224 om menneskehandel (HR-2013-2115-A og Rt. 2013 side 1247). Saken reiste særlig spørsmål om straffeloven § 224 kan anvendes overfor den som selv har utnyttet fornærmede seksuelt, og om bestemmelsen i så fall kan anvendes i konkurrens med straffeloven § 193 om utnyttelse av avhengighetsforhold til seksuell omgang.

Domfelte hadde rekruttert to kvinner fra Filippinene for å ha dem som au pair i sin familie. Etter å ha tilbudt de to kvinnene stilling som au pair, chattet han med dem om å ha sex. De talte ham etter munnen av frykt for å miste jobbtilbudet og oppdaget straks etter ankomst til Norge at han mente alvor. De turte ikke å motsette seg dette. Han truet blant annet med at familiene deres på Filippinene skulle få vite hva som foregikk, at de ville bli sendt tilbake til Filippinene på egen regning, og at de selv ville bli straffet dersom de gikk til politiet.

Høyesterett kom til at straffeloven § 224 kunne anvendes i et tilfelle som dette. Saken lå annerledes an enn i Rt. 2011 side 1127, blant annet ved at domfelte i nærværende sak hadde opptrådt både som «bakmann» og «mottaker». Ved å anvende § 224 på forholdet, fikk man frem den omstendighet at domfelte hadde rekruttert ofrene for å kunne utnytte dem seksuelt.

Videre uttalte Høyesterett at lagmannsretten hadde anvendt § 224 riktig når den ved vurderingen av om de fornærmede befant seg i en sårbar situasjon, hadde tatt i betraktning både objektive og subjektive forhold. Høyesterett sluttet seg til lagmannsrettens uttalelse om at det sentrale måtte være hva som fremstår som et reelt og akseptabelt valg for den konkrete fornærmede, ikke hva de rent objektive valgmulighetene består i.

Høyesterett var også enig med lagmannsretten i at straffeloven § 224 og § 193 i dette tilfellet kunne anvendes i konkurrens. Mens § 224 retter seg mot det å misbruke noens sårbare situasjon for å utnytte vedkommende til blant annet seksuelle formål, retter § 193 seg mot seksuell omgang som oppnås ved misbruk av blant annet avhengighetsforhold. I motsetning til hva som gjelder for § 193, er det ikke den utnyttelsen som misbruket resulterer i, som er kjernen i det straffbare etter § 224, men det misbruket som leder frem til utnyttelsen. Domfelte hadde både brakt de fornærmede inn i en situasjon der han kunne utnytte dem seksuelt, og gjennomført sitt forsett i så måte. Den samlede straffverdigheten ved forholdet kommer da best frem ved å anvende begge straffebud i konkurrens.

2 Straffeloven § 132 – bevisforspillelse og taushetsplikt

Høyesterett avsa 6. november 2013 dom i sak om bevisforspillelse, jf. straffeloven § 132 første ledd (HR-2013-2333-A og Rt. 2013 side 1442).

Etter innleggelse på sykehus ble det funnet en pose med narkotika på en bevisstløs pasient. Personalet kontaktet politiet, og en politibetjent kom for å hente posen. En lege gned posen mellom hendene før overlevering og fikk forelegg for å ha fjernet mulige DNA-spor. Legen vedtok ikke forelegget, og ble frifunnet både i tingretten og lagmannsretten.

Høyesterett forkastet påtalemyndighetens anke. Høyesterett la til grunn at legen hadde handlet innenfor den taushetsplikt som gjelder for helsepersonell etter helsepersonelloven § 21. Han hadde dermed handlet rettmessig og kunne ikke domfelles. Høyesterett la til grunn at rekkevidden av taushetsplikten må avgjøres ut fra et konkret rimelighetsskjønn, blant annet hensett til de praktiske muligheter for å verne om pasientens anonymitet. I den konkrete vurderingen la Høyesterett vekt på at legen var klar over sin taushetsplikt, at sykehuset ikke hadde sørget for anonymisering før legen fikk hånd om posen, at politibetjenten stilte spørsmål rundt identiteten til pasienten og ga uttrykk for at prøver av DNA ville bli tatt, og at identiteten til pasienten enkelt kunne beskyttes.

3 Straffeloven § 128 – trusler mot offentlig tjenestemann

Høyesterett avsa 21. november 2013 dom i sak om forståelsen av straffeloven § 128, som rammer den som ved trusler søker å påvirke en offentlig tjenestemann til «uretmæssig at foretage eller undlade en Tjenestehandling» (HR-2013-02440-A og Rt. 2013 side 1534).

A hadde møtt frem på et NAV-kontor med en kniv i jakkeermet, gjort en ansatt oppmerksom på kniven og gitt uttrykk for at dersom hun ikke fikk snakke med saksbehandleren sin, ville hun bruke kniven til å skade seg selv. A ble bedt om å vente, og etter et kvarters tid pågrepet av politiet.

A ble frifunnet i tingretten. Lagmannsretten opphevet dommen, idet den fant at forholdet kunne straffes etter straffeloven § 128. Ettersom det ikke ville ha vært urettmessig av saksbehandleren å ha en samtale med A, kom imidlertid Høyesterett til at straffeloven § 128 ikke rammet forholdet, jf. Rt. 2004 side 1464. Høyesterett avsa frifinnende dom.

4 Straffeloven § 229 – psykiske skader

Høyesterett avsa 21. november 2013 dom i sak om overtredelse av straffeloven § 229, jf. § 232 (HR-2013-02441-A og Rt. 2013 side 1537).

Påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen reiste spørsmål om forståelsen av uttrykket «betydelig Skade paa Legeme eller Helbred» i § 229 tredje straffalternativ. Dette uttrykket er definert i straffeloven § 9, og de aktuelle delene av definisjonen var alternativene «langvarig Sygdom» og «alvorlig psykisk skade».

Under henvisning til rettspraksis og forarbeidene til en endring av § 9 i 1992 kom Høyesterett til at «langvarig Sygdom» ikke omfattet psykiske skader. Når de fysiske skadene da ikke medførte en sykdom som var tilstrekkelig «langvarig», kunne man ikke oppfylle dette vilkåret ved å slå sammen denne sykdomsperioden med en etterfølgende sykmelding basert på psykisk skade som ikke kunne anses som tilstrekkelig «alvorlig» i lovens forstand. Høyesterett anså derfor at lagmannsrettens nedsubsumering fra tredje til annet straffalternativ var korrekt.

Også lagmannsrettens straffutmåling ? fengsel i ett år og ti måneder, der en forbeholden tilståelse var tillagt noe vekt ? ble stående.

5 Straffeloven § 257, jf. § 258 – medvirkning til grovt tyveri ved passivitet

Høyesterett avsa 19. desember 2013 dom i sak om domfellelse for medvirkning til grovt tyveri og for falsk anmeldelse (HR-2013-02638-A og Rt. 2013 side 1686).

På nattevakt hos en mann med svært nedsatt funksjonsevne ble en pleier oppmerksom på at en kollega, som hun var på nattevakt sammen med, og en tredjeperson skulle gjøre noe straffbart på stedet samme natt. Pleieren ble tilbudt 10 000 kroner for ikke å si noe. Pleieren ønsket ikke å ha noe å gjøre med det som skulle skje. Hun forlot stedet, men lot døren stå ulåst. Da hun kom tilbake, møtte hun en maskert mann på vei ut, og fant kollegaen liggende på gulvet. Sammen med kollegaen kontaktet hun politiet og fortalte om det hun hadde sett. Det ble ved anledningen blant annet stjålet et bankkort og 45 000 kroner som pleieren visste fantes i huset.

Pleieren ble tiltalt, og i både tingretten og lagmannsretten dømt for medvirkning til grovt tyveri og for falsk anmeldelse.

Høyesterett forkastet hennes anke over lovanvendelsen. Høyesterett pekte på at passivitet som hovedregel ikke gir grunnlag for medvirkningsansvar, men at det kan det stille seg annerledes hvis det foreligger en handleplikt. Rollen som pleier på nattevakt innebar her en slik plikt, og den ble ikke oppfylt ved at pleieren forlot stedet. I dette tilfellet forelå i tillegg et element av fysisk og psykisk medvirkning.

Høyesterett fant det ikke tvilsomt at pleieren kunne dømmes for falsk anmeldelse.

6 Fiskerilovgivningen – dumping av fisk og føring av fangstdagbok

Høyesterett avsa 13. november 2013 dom i sak om overtredelse av fiskerilovgivningens bestemmelser om ilandføringsplikt og føring av fangstdagbok (HR-2013-02399-A og Rt. 2013 side 1496).

Til grunn for lagmannsrettens domfellelse av kapteinen lå ett tilfelle av dumping av fisk som gikk frem av et videoopptak på cirka to minutter. Videoopptaket viste at de som stod ved bløggebåndet, ikke håndterte all fisken slik de skulle. På grunn av en feilstilt «vender» ved enden av båndet, falt dermed en del fisk på dørken. Derfra ble den skyldt videre gjennom en pumpebrønn og ut av skipet. Fungerende fabrikksjef hadde stått som sistemann ved båndet, nærmest venderen, før han forlot posten for å foreta videoopptaket. Kapteinen var ikke klar over hva som skjedde.

Spørsmålet i saken var om kapteinen om bord kunne straffes for uaktsom overtredelse av bestemmelsene om ilandføringsplikt for all fanget fisk, og om føring av fangstdagbok, ved at han kunne bebreides for ikke å ha iverksatt tiltak som kunne ha forhindret hendelsen på videoopptaket.

Høyesterett uttalte at det i så måte gjelder en streng aktsomhetsnorm for kapteiner, men delte seg ved den konkrete bedømmelsen i et flertall og et mindretall.

Høyesteretts flertall på tre dommere kom til at kapteinen måtte frifinnes for brudd på ilandføringsplikten, og dermed også for overtredelse av reglene om føring av fangstdagbok. De fremholdt at mannskapet ifølge lagmannsrettens dom var fullt klar over totalforbudet mot dumping av fisk, og visste at rederiet hadde nulltoleranse for dette. Videre skyldtes dumpingen at utstyret ikke var riktig innstilt, noe de som stod ved bløggebåndet kunne se og selv gjøre noe med. En kaptein måtte i alminnelighet kunne basere seg på at mannskapet har evne og vilje til å overholde de regler som det vet er grunnleggende for virksomheten.

Mindretallet på to dommere mente domfellelsen for brudd på ilandføringsplikten måtte opprettholdes. De fremholdt at de fem som arbeidet ved bløggebåndet, hadde benyttet seg av klare svakheter ved selve produksjonssystemet. Risikoen for det som skjedde, burde ha vært åpenbar for kapteinen, og den kunne med enkle midler ha vært markert redusert. Etter mindretallets syn måtte derimot domfellelsen for overtredelse av reglene om fangstdagbok oppheves på grunn av mangelfulle domsgrunner.

Straffutmåling

7 Straffeloven § 257, jf. § 258 – lommetyverier av mobiltelefoner

Høyesterett avsa 9. september 2013 dom om straffutmåling for grove tyverier av mobiltelefoner på offentlig sted ? såkalte lommetyverier (HR-2013-01892-A og Rt. 2013 side 1153). Saken gjaldt anke fra påtalemyndigheten.

Saken reiste særlig spørsmål om det generelle straffenivået for slike forbrytelser burde heves på bakgrunn av kriminalitetsutviklingen. Høyesterett kom til at normalstraffenivået for et profesjonelt lommetyveri begått systematisk og med det formål å livnære seg av virksomheten, burde være fengsel i 90 dager. Høyesterett la vekt på at antallet lommetyverier har økt kraftig siden 2010. Videre fremhevet Høyesterett at tyveri av mobiltelefoner medfører risiko for at personlig og sensitivt materiale kommer på avveie og blir misbrukt. Dette er en samfunnsskadelig virksomhet som rammer ofrene hardt, og tyveriene skjer på offentlig sted hvor mange ferdes og behovet for trygghet er stort.

Lagmannsretten hadde satt straffen til fengsel i fem måneder for fire slike tyverier. Høyesterett skjerpet straffen til åtte måneders fengsel etter at det var tatt et visst hensyn til tilståelse og en tidligere domfellelse for tilsvarende forhold.

8 Straffeloven § 196 – gjentatt seksuell omgang med barn under 16 år

Høyesterett avsa 26. september 2013 dom om straffutmåling for seksuell omgang med et barn under 16 år, jf. straffeloven § 196 første ledd (HR-2013-02023-A og Rt. 2013 side 1211). Både påtalemyndigheten og domfelte hadde påanket lagmannsrettens straffutmåling.

I en periode på 22 måneder hadde domfelte – som da var rundt 50 år gammel – jevnlig samleier med en jente som var mellom 14 og 16 år gammel.

Forarbeidene til lovendringen i juni 2010, hvor straffene for blant annet seksuallovbrudd ble skjerpet, gir anvisning på et normalstraffenivå på fengsel i seks måneder. Høyesterett uttalte imidlertid at de skjerpende omstendighetene i saken gjorde at dette bare i begrenset grad kunne gi veiledning i saken. Det ble særlig pekt på omfanget av den seksuelle omgangen, at domfelte hadde misbrukt sin fremtredende offentlige stilling for å oppnå den seksuelle kontakten, at han hadde en slags omsorgsrolle for fornærmede, at fornærmede var særlig sårbar, at hun nettopp hadde fylt 14 år da første samleie fant sted og at domfelte hadde overtalt henne til å innlede et seksuelt forhold til en jevnaldrende gutt for å dekke over krenkelsene for omverden. Det forelå ikke formildende omstendigheter. At mediedekningen hadde vært en belastning for domfelte, kunne ikke tillegges vekt. Det samme gjaldt de helseproblemer han hadde pådratt seg.

Lagmannsretten hadde satt straffen til fengsel i 1 år og 3 måneder. Høyesterett hevet straffen til fengsel i 2 år og 3 måneder.

9 Straffeloven § 196 – jevnbyrdighet i alder og utvikling ved seksuell omgang med barn under 16 år

Høyesterett avsa 11. desember 2013 dom om straff for seksuell omgang med noen under 16 år skulle falle bort etter at det ved lagmannsrettens dom var endelig slått fast at partene var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, jf. straffeloven § 196 fjerde ledd (HR-2013-02575-A og Rt. 2013 side 1616).

Foranlediget av en uttalelse i premissene til lagmannsrettens flertall uttalte Høyesterett at det ikke er grunnlag for å vurdere spørsmålet om straffen bør falle bort annerledes ved homofile forhold enn hvor den seksuelle omgangen er mellom personer av ulikt kjønn. En slik distinksjon har ingen støtte i loven, dens forarbeider eller andre rettskilder. En ulik praksis her ville også lett komme i konflikt med diskrimineringsforbudet i EMK artikkel 14, jf. artikkel 8.

Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at straffbortfallsregelen i straffeloven § 196 fjerde ledd burde komme til anvendelse.

10 Straffeloven § 228, jf. § 232 – uprovosert overfall på åpen gate nattetid

Høyesterett avsa 11. desember 2013 dom om straffutmåling for forsøk på legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter i form av et uprovosert overfall på en ungdom på åpen gate nattestid (HR-2013-02577-A og Rt. 2013 side 1628).

Den ene av to overfallsmenn hadde innledet angrepet og var dømt for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd jf. § 232, ved å ha tildelt fornærmede flere slag. Den andre gjerningsmannen – som hadde anket til Høyesterett ? var bare dømt for forsøk på overtredelse av § 228 første ledd jf. § 232, ved å ha rettet et slag med knyttet neve mot fornærmede uten å ha truffet etter at den første hadde avsluttet sitt angrep.

Ved straffutmålingen for forsøkshandlingen måtte det legges vesentlig vekt på den nære sammenhengen mellom den enes slag og den andres forsøk på slag. Forsøket var en bevisst oppfølging av slagene som traff. Selv om den som traff med sine slag, utførte voldshandlingene på eget initiativ, må fornærmede ha oppfattet det hele som en fellesaksjon. For den andre av de to overfallsmennene må det ha vært åpenbart at hans forsøk på slag gjorde overfallet enda mer skremmende.

Straffskjerpelsen for blant annet voldskriminalitet ved lovendring i juni 2010 kom til anvendelse i saken. I lovforarbeidene fremheves det at den typiske uprovoserte gatevolden ligger i kjerneområdet for straffskjerpelsen. Etter å ha lagt en viss, men begrenset vekt på en forbeholden tilståelse, fastsatte Høyesterett straffen til fengsel i 45 dager.

11 Straffeloven § 229 – hodeskalling under krangel

Høyesterett avsa 19. desember 2013 dom i sak om straffutmåling for legemsbeskadigelse, jf. straffeloven § 229 første straffalternativ (HR-2013-02658-A og Rt. 2013 side 1702).

Etter en krangel mellom domfelte og fornærmede tidligere på kvelden møttes de to igjen senere på natten. Det oppstod da igjen en verbal konfrontasjon, der begge parter utviste aggressivitet. Plutselig skallet domfelte fornærmede i ansiktet slik at denne brakk nesen. Det er ikke opplyst at fornærmede ble sykemeldt, og det oppsto ingen varig skade. Domfelte avga full tilståelse til politiet som straks kom til stede, og saken ble senere avgjort ved tilståelsesdom.

Lagmannsretten fastsatte straffen til fengsel i 60 dager. På grunnlag av uttalelser i forarbeidene til lovendringen i juni 2010, hvor straffene for blant annet voldskriminalitet ble skjerpet, og senere høyesterettspraksis, fant Høyesterett at straffen måtte skjerpes. Høyesteretts flertall på fire dommere fastsatte straffen til fengsel i 75 dager. Mindretallet på én dommer vurderte saken som noe mer alvorlig enn flertallet, og stemte for at straffen skulle skjerpes til fengsel i 90 dager.

12 Straffeloven § 238 – betydelig personskade etter kollisjon

Høyesterett avsa 22. oktober 2013 dom om straffutmåling etter en kollisjon som førte til betydelig personskade, jf. straffeloven § 238 (HR-2013-02198-A og Rt. 2013 side 1325).

Høyesterett bekreftet det etablerte utgangspunktet ved straffutmålingen for overtredelse av straffeloven § 238 i trafikksaker: Har føreren utvist en alvorlig svikt i de krav som må stilles til ham som sjåfør, skal det reageres med ubetinget fengselsstraff med mindre det foreligger spesielle omstendigheter.

Selv om domfeltes hastighet ikke var høy, og uaktsomheten ikke kunne karakteriseres som grov, sviktet han som sjåfør på en slik måte at det i utgangspunktet var riktig å fastsette en ubetinget fengselsstraff.

Når Høyesterett likevel kom til at straffen burde gjøres betinget, var det fordi det gikk nærmere ett år og to måneder før det ble tatt ut tiltale. Saksforholdet var oversiktlig og krevde lite etterforsking. Selv om det i denne sakstypen er nødvendig å avvente uttak av tiltale til fornærmedes helsetilstand er tilstrekkelig avklart, var allerede den periode fornærmede var 100 % sykemeldt – fire og en halv måned etter ulykken – tilstrekkelig til at det forelå en «betydelig skade», slik det kreves for å anvende straffeloven § 238. Mot denne bakgrunn måtte det forventes at politiet sørget for å avklare fornærmedes helsetilstand før det hadde gått mer enn ett år etter ulykken.

13 Straffeloven § 162 – innførsel av rivotril

Høyesterett avsa 19. desember 2013 dom i sak om straffutmåling for innførsel av 20 000 tabletter Rivotril to milligram (HR-2013-02655-A og Rt. 2013 side 1697).

I Rt. 2012 side 1297 la Høyesterett til grunn at benzodiazepinene flunitrazepam (virkestoffet i Rohypnol) og klonazepam (virkestoffet i Rivotril) kan likestilles straffutmålingsmessig. Forsvareren bestred dette, og la frem materiale som viser at man i Sverige vurderer Rohypnol strengere enn andre benzodiazepiner. Etter en gjennomgang av de sakkyndiges vurderinger av de to stoffene, konkluderte Høyesterett med at det er grunn til å holde fast ved at Rivotril skal straffes omtrent som Rohypnol. – Straffen ble satt til fengsel i to år og seks måneder.

14 Verdipapirhandelloven – innsidehandel

Høyesterett avsa 18. september 2013 dom om straffutmåling for fem tilfeller av oppfordring til innsidehandel, for ett tilfelle av brudd på taushetsplikten med hensyn til innsideinformasjon og for brudd på reglene om god forretningsskikk i verdipapirhandelloven (HR-2013-01977-A og Rt. 2013 side 1197). Saken gjaldt anke fra domfelte.

Domfelte var megler og partner i et større norsk meglerhus. Om formiddagen 10. januar 2006 fikk han tips fra en venn som var journalist i NA24 Nettavisen om at det om kort tid ville bli publisert en artikkel om Det Norske Oljeselskaps engasjement i Irak, og at opplysningene i artikkelen ville være negative for selskapet. På grunnlag av tipset oppfordret domfelte sine forbindelser til å shorte aksjen. Dette skjedde overfor en investor, de andre meglerne i meglerforetaket og en utenlandsk hedgefondsforvalter.

Et halvt år seinere fikk domfelte – via en kollega i en annen avdeling i meglerhuset – vite at det foregikk forhandlinger om oppkjøp av en større aksjepost i riggselskapet Sinvest ASA. Han tipset en investor om dette, og også journalisten i Nettavisen, med sikte på å få avisen til å skrive om det mulige oppkjøpet.

Som lagmannsretten fant Høyesterett at riktig straff i utgangspunktet var fengsel i tre år. Dette ble begrunnet i domfeltes sentrale rolle, det store skadepotensialet ved handlingen og de sterke allmennpreventive hensyn. På grunn av det lange tidsforløpet, ble ett og et halvt år av straffen gjort betinget.

Saksbehandling og straffeprosess

15 Opplesning av fornærmedes politiforklaringer

Høyesterett avsa 1. november 2013 dom i sak hvor det var spørsmål om det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke hadde tillatt opplesning av fornærmedes politiforklaringer (HR-2013-02295-A og Rt. 2013 side 1412). Saken gjaldt anke fra påtalemyndigheten over en delvis frifinnende dom.

A var tiltalt blant annet for motarbeiding av rettsvesenet, jf. straffeloven § 132 a, ved å ha truet B til ikke å vitne mot ham. B møtte ikke da saken ble behandlet i tingretten og heller ikke for lagmannsretten. Tingretten tillot opplesning av Bs politiforklaringer, og A ble domfelt. Lagmannsretten tillot ikke opplesning, og A ble frifunnet.

Påtalemyndighetens anke førte ikke frem. Høyesterett kom til at en eventuell domfellelse i avgjørende grad ville være basert på politiforklaringene, og at det ikke forelå andre faktorer som kompenserte for at tiltalte ikke hadde hatt adgang til å avhøre vitnet. EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav d, jf. nr. 1 er da til hinder for å lese opp politierklæringene såfremt ikke tiltalte direkte kan bebreides for å ha skapt den situasjon at vitnet uteblir. Lagmannsretten hadde kommet til at det ikke var tilfelle, og Høyesterett hadde ikke grunnlag for å vurdere dette annerledes.

16 Bevisavskjæring

Høyesterett avsa 14. november 2013 dom i sak hvor det var spørsmål om lagmannsretten hadde begått saksbehandlingsfeil ved at påtalemyndigheten var blitt avskåret fra å fremlegge to tidligere fellende straffedommer mot tiltalte før lagretten skulle avgjøre skyldspørsmålet (HR-2013-02408 og Rt. 2013 side 1501). Saken gjaldt anke fra påtalemyndigheten.

Høyesterett presiserte at hovedregelen er at forstraffer kan dokumenteres. Formuleringen «uten betydning for saken» i straffeprosessloven § 301 annet ledd annet punktum innebærer at det ikke skal føres bevis for tidligere straffbare forhold som er irrelevante ved rettens avgjørelse av skyld- eller straffespørsmålet. Om dokumenterte forstraffer faktisk skal tillegges vekt, må retten ta stilling til ved den avsluttende og samlede bevisvurdering.

Høyesterett fant at lagmannsretten hadde lagt til grunn en for snever adgang til å dokumentere forstraffer. Uten at rettskildene ga grunnlag for det, hadde lagmannsretten blant annet lagt til grunn at forstraffer ikke dokumenteres med mindre avgjørelsene er egnet til å belyse den måten (modus operandi) siktede hevdes å ha benyttet i de straffbare forhold som behandles i saken. Det kunne også se ut til at lagmannsretten under henvisning til praksis feilaktig la til grunn at det i lagrettesaker er mindre adgang til å dokumentere tidligere domfellelser enn i meddomsrettssaker.

Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at forstraffene skulle ha vært tillatt dokumentert. Saksbehandlingsfeilen kunne antas å ha innvirket på dommens innhold, og lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble opphevet.

17 Straffeprosessloven § 125 – pressens kildevern

Høyesterett avsa 18. oktober 2013 kjennelse i en sak, hvor spørsmålet var om en journalist måtte opplyse identiteten til en kilde, jf. straffeprosessloven § 125 tredje ledd. Ankesaken – anke over kjennelse – var overført fra Høyesteretts ankeutvalg etter domstolloven § 5 første ledd andre punktum (HR-2013-02170-A og Rt. 2013 side 1290).

I en artikkel på nettsiden til Dagbladet 9. november 2012 fremgikk det at NRK Brennpunkt hadde fått tilbud om å kjøpe politidokumenter knyttet til 22. juli-saken. Spesialenheten for politisaker besluttet å etterforske opplysningene, og redaksjonssjefen for Brennpunkt ble i den anledning avhørt. Hun forklarte at en person hadde tilbudt Brennpunkt politidokumenter fra 22. juli-saken mot 30 000 kroner. Vedkommende som hadde henvendt seg til redaksjonen, gjorde dette etter egne ord på vegne av en som var ansatt i politiet. Innholdet i dokumentene skal ha blitt referert. Tilbudet ble avslått. Redaksjonssjefen kjente identiteten til personen som henvendte seg til Brennpunkt med tilbudet, men nektet å fortelle Spesialenheten hvem det var eller hva dokumentene inneholdt. Spesialenheten fremsatte begjæring om å pålegge redaksjonssjefen å fortelle hvem kilden var. I motsetning til tingretten tok lagmannsretten begjæringen til følge.

Høyesterett uttalte at den samlede vurdering som § 125 tredje ledd gir anvisning på, måtte foretas i lys av EMK artikkel 10. Det ble fremhevet at saken reiste et vanskelig avveiningsspørsmål, der to viktige hensyn sto mot hverandre. Kildevernet står imidlertid meget sterkt, og praksis fra EMD viser at det skal mye til for å gjøre unntak. Det var ikke tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen i denne saken, og Høyesterett tok ikke Spesialenhetens begjæring til følge.

Fra Høyesteretts ankeutvalg

18 Avvisning av begjæring om omgjøring av delvis ankenektelse

Høyesteretts ankeutvalg avsa 8. november 2013 kjennelse i sak om avvisning av begjæring om omgjøring av delvis ankenektelse i økonomisk straffesak (HR-2013-02346-U og Rt. 2013 side 1458).

I tingretten var A dømt til fengsel i fem år og seks måneder for grovt utroskap og grovt skattesvik. Lagmannsretten fremmet As anke over straffutmålingen til ankeforhandling. As anke over tingrettens saksbehandling og avgjørelse av skyldspørsmålet ble derimot nektet fremmet etter straffeprosessloven § 321 annet ledd. A påanket den delvise ankenektelsen; anken ble 10. mai 2013 forkastet av Høyesteretts ankeutvalg, jf. Rt. 2013 side 664.

Ankeforhandling i lagmannsretten ble berammet til 22. mai 2013. Dagen i forveien fremsatte A begjæring om omgjøring av den delvise ankenektelsen. Ankeforhandling ble gjennomført, og lagmannsretten la til grunn til at begjæringen kunne bli behandlet senere. Den 30. mai 2013 avsa lagmannsretten dom, hvor straffen ble satt til fengsel i fem år, hvorav to år betinget.

As anke over lagmannsrettens dom ble ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 13. september 2013 nektet fremmet etter straffeprosessloven § 323, jf. HR-2013-01956-U. Ankeutvalget etterkom ikke As begjæring om å stille ankebehandlingen i bero inntil lagmannsretten hadde behandlet ovennevnte omgjøringsbegjæring. Ankeutvalget viste til at lagmannsretten er avskåret fra å ta en omgjøringsbegjæring til behandling etter at lagmannsretten har avsagt dom i saken, ettersom en omgjøring i realiteten da ville innebære at retten måtte sette til side sin allerede avsagte dom. På denne bakgrunn ble omgjøringsbegjæringen deretter avvist av lagmannsretten. A påanket avvisningskjennelsen.

Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken. Ankeutvalget la til grunn at straffeprosessloven § 321 fjerde ledd om at en ankenektelse kan omgjøres når «særlige grunner» foreligger, må tolkes i sammenheng med lovens bestemmelser om endring av dommer. Det ble vist til begrunnelsen i HR-2013-01956-U, og understreket at straffeprosessloven ikke gir lagmannsretten kompetanse til å oppheve sin egen dom. Ankeutvalget fravek uttrykkelig Rt. 2012 side 1468, hvor ankeutvalget – under henvisning til at dommer i straffesaker ikke har partiell rettskraft – hadde lagt til grunn at lagmannsretten kan behandle en omgjøringsbegjæring etter at den har avsagt dom i saken.

Uten at det var nødvendig for avgjørelsen av saken, uttalte ankeutvalget videre at en omgjøringsbegjæring ikke nødvendigvis må medføre at ankeforhandling utsettes, selv om begjæringen fremsettes kort tid før ankeforhandlingen. Ankeutvalget viste til at det skal svært mye til for at vilkåret om «særlige grunner» er oppfylt, når den delvise ankenektelsen har vært undergitt ankebehandling. Det ble også vist til lagmannsrettens ansvar for sakens fremdrift, og den ytterligere rettsikkerhetsgaranti som ligger i adgangen til gjenåpning.

19 Begjæring om utskrift av dokumenter i avsluttede straffesaker

Høyesteretts ankeutvalg avsa 20. november 2013 kjennelse i sak om begjæring om utskrift (kopi) av dokumenter med personopplysninger av særlig personlig art i avsluttede straffesaker, som var fremsatt for å kunne bruke dokumentene som bevis i en verserende straffesak (HR-2013-02432-U og Rt. 2013 side 1529).

A ble i tingretten dømt for voldtekt. Før ankeforhandling i lagmannsretten begjærte A utskrift av dokumentene i henlagte voldtektsanmeldelser fra fornærmede. Verken politiet eller tingretten tok begjæringen til følge. Lagmannsretten etterkom derimot begjæringen. Påtalemyndigheten påanket lagmannsrettens kjennelse.

Høyesteretts ankeutvalgs kompetanse var begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd.

Rent generelt fant ankeutvalget at lagmannsretten korrekt hadde lagt til grunn at utskrift etter straffeprosessloven § 28 sjette ledd forutsetter et reelt behov for utskrift, og at det avgjørende er en samlet vurdering av hvilken tilknytning til, og aktuell interesse den som begjærer utskrift, har i dokumentet. Ankeutvalget kunne ikke se at det var feil lovtolking, når lagmannsretten hadde bygget på at bevisbegrensningsregelen i straffeprosessloven § 134 generelt sett ikke er til hinder for at tiltalte kan ha rettslig interesse i utskrift.

Videre viste ankeutvalget til at § 28 sjette ledd – i likhet med påtaleinstruksen § 4-1 femte ledd – bestemmer at spørsmål om utskrift skal bedømmes i forhold til hvert enkelt dokument. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet fordi det ikke var foretatt en slik konkret vurdering av dokumentene, verken i forhold til opplysninger om fornærmede eller opplysninger om anmeldte og eventuelle andre. Ankeutvalget uttalte dessuten at lagmannsretten ved den nye behandlingen av saken også måtte vurdere forholdt til EMK artikkel 8, jf. artikkel 6.