Sammen med daværende direktør i Domstoladministrasjonen, Tor Langbach, skrev jeg en kronikk i Aftenposten 10. desember 2012, og hvor sluttsatsen lød slik:

«Vi bør få en straffeprosesslovkommisjon som får i oppgave å legge frem forslag til en moderne rettergang hvor ulike hensyn søkes vektet på en forstandig måte under hensyntagen til den utfordring moderne kriminalitet stiller oss overfor.»

Tidsskrift for Strafferett har fortjenestefullt fulgt opp denne invitt. Artiklene i dette temanummer, skrevet av innsiktsfulle personer med ulik bakgrunn og erfaring, har styrket min oppfatning om at tiden er inne for å passere forsøkets nedre grense og skride til verket med å lage en ny lov. I kveldens nyhetssendinger, hvor denne ytring festes til papiret, kommenterer justisministeren ransutviklingen i Oslo by og sen utsendelse av asylsøkere med avslag og andre uten gyldig opphold i vårt land. Viktige spørsmål, utvilsomt. Men (igjen) minnes vi om at politikkens oppmerksomhet og konsentrasjon preges av enkeltsaker og ønsket om raske løsninger. En økning i ran på 11 %, sammenlignet med i fjor, beskriver journalistene som ransbølge og eksplosjon, og politikerne, inkludert landets nye statsminister, forventes å bidra til eksakte løsninger av vanskelige og sammensatte spørsmål i et dagsaktuelt perspektiv. Er det i et slikt klima mulig å iverksette et langvarig utredningsarbeid uten kortsiktige politiske gevinster? Jeg tviler.

«Kriminalitet finnes ikke», sier professor Nils Christie («En passende mengde kriminalitet» fra 2004). Handlinger finnes – fastslår han videre – handlinger som ofte gis forskjellig mening innenfor ulike sosiale rammer. Kriminalitet kan således sies å være definert ved et rent formelt kriterium; nemlig at den aktuelle atferd er straffbar etter loven. Det er dermed også åpenbart slik at straffbare handlinger er så forskjellige at det i mange sammenhenger, og for ulike formål, vil være nær meningsløst å henvise under ett til alle de virkelighetsfenomener som omfattes, det være seg fra relativt bagatellmessige fartsoverskridelser til overlagte drap under særdeles skjerpende omstendigheter.

Tittelen på journalist Sven Egil Omdals kommentar i Stavanger Aftenblad tidligere i høst «Klokka er nitten, her er Drapsrevyen» illustrerer på talende måte vårt oppmerksomhetsnivå rundt straffesaker. Vi trekkes til enkeltsakers grusomme og spektakulære detaljer, nær sagt som en nasjon av kikkere slik det tidligere har vært formulert.

Jeg mener det er grunnlag for å hevde at vi de siste tiårene har sett tydelige innslag, også i vårt land, av

  • bedre organisering, med økt profesjonalitet, spesialisering, fleksibilitet hos gjerningspersoner og større grad av samarbeid mellom ulike kriminelle nettverk

  • flere gjenger med egen tilhørighet, ære og kraftfulle sanksjoner ved brudd på «interne retningslinjer»

  • økt internasjonalisering og herunder økt mobilitet

  • økt bruk av avansert teknologi

  • økt brutalitet

  • økt sammenblanding mellom illegal og legal virksomhet

Globalisering/Europeisering, mindre homogen befolkning, formentlig ulik grad av felles, gjennomgående moraloppfatninger og et velferdssamfunn hvor materielle goder er en felles og avgjørende målestokk for vellykkethet kan trolig forklare atskillig av denne negative utvikling. Rapporten fra Kripos om «Den organiserte kriminaliteten i Norge – trender og utfordringer 2014» kom i disse dager og hovedtendensene innenfor dette feltet preges av økt kompleksitet, internasjonalisering og økt bruk av teknologi. Økende økonomiske og sosiale forskjeller mellom andre europeiske land og Norge gjør oss ikke mindre attraktive for den profittbaserte kriminalitet, for å formulere det forsiktig.

I de siste årene har norsk politi vært utsatt for et meget kritisk søkelys, særlig med utgangspunkt i den operative politiinnsatsen 22. juli 2011 og de nærmeste dagene deretter. Hevder jeg at den negative oppmerksomhet mot påtalemyndigheten har vært mindre, hører jeg inhabilitet, ett av vårt lands yndlingstemaer, (igjen) bringes på bane. La nå dette uansett ligge. Men det er et faktum at belegget i norske fengsler aldri har vært så høyt og varetektsplasser så vanskelig å oppdrive som nå. Tenk om vi hadde vært preget av optimal oppgaveløsning, hvordan ville situasjonen da vært i vårt land?

Etter min oppfatning kan en forsterket kriminalitetsbekjempelse i hovedsak rubriseres som tiltak/endringer innenfor følgende fire hovedgrupper:

  • organisatoriske

  • budsjett-/ressursmessige

  • strafferettslige

  • straffeprosessuelle

Norsk politi er i støpeskjeen som aldri før. Betydelige organisatoriske endringer vil komme i løpet av kort tid. Den reaktive innsats er – så langt – lite påaktet og beskrevet, herunder hvordan påtale og etterforsking bør organiseres innenfor færre politidistrikter. Min uttalte bekymring knyttet til morgendagens etterforsking og påtalemyndighetens oppgaveløsning skal jeg her la ligge. Men vi må ikke få et aksjonsrettet politi på vent!

Budsjett/ressurser er et rent politisk spørsmål. Uenighet om hva og hvor mye som er satset preger i stor grad diskusjonen. En større grad av enighet om faktum ville alle tjent på. Jeg legger budsjett og ressurser til side med disse bemerkningene.

De strafferettslige tiltak kan synes godt ivaretatt med vår nye straffelov fra 2005. Men, som kjent, den er fortsatt ikke trådt i kraft. Tidligst synes dette å kunne skje etter ti år. Jeg anbefaler alle å studere nærmere ikrafttredelsesbestemmelsen i 1902-loven eller tilsvarende i straffeprosessloven av 1887.

Professor Backer og ass. riksadvokat Sæther påviser på utmerket måte omfanget av og bakgrunnen for endringer i straffeprosessen siden 1981 og hvordan politisering og internasjonalisering nå styrer lovendringer innenfor vårt felt. En god rettsstat, en god straffeprosesslov, må balansere ulike verdier og kryssende hensyn. Med andre ord vil man ved å vurdere dette aspektet kunne si noe om rettsstatens kvalitet. Jeg mener avveiningene nødvendigvis må ta utgangspunkt i den konkrete trussel kriminaliteten utgjør, basert på en forstandig og nøktern vurdering av den til enhver tid tilgjengelige informasjon. Vi som arbeider innenfor dette feltet, bør oppmuntre til større forskningsmessig innsats og legge forholdene godt til rette for slik virksomhet. Personell innenfor strafferettsapparatet har trening i vektingen av ulike hensyn. Med atskillig rett kan det hevdes at vår hverdag preges av dette. Den erfaring vi her besitter, legger et særskilt ansvar på oss praktikere, også i lovgivningssammenheng. Dét ansvaret er vi beredt til å ta.

Mine medarbeidere og jeg har som en overordnet rettesnor for vårt arbeid ved Riksadvokatembetet:

  • strafferettssystemet, inkludert vår egen oppgaveløsning, skal til enhver tid tåle dagens lys – også det kritiske lys

  • det humane preg innen strafferettspleien har en betydelig egenverdi og må uansett beholdes

  • rettssikkerhet i vid forstand er av avgjørende betydning, ikke minst i et tillitsperspektiv

  • det er ikke en grunnleggende konflikt mellom god kriminalitetsbekjempelse og grunnleggende menneskerettigheter

  • men våre rammebetingelser må være slik at vi er i stand til å bekjempe kriminalitet på en adekvat og hensiktsmessig måte som borgerne har tillit til

Den danske professor Vagn Greve har fremholdt følgende: «Strafferetten avspeiler som intet annet tidens syn på mennesket og samfunnet». Jeg leser ham slik at strafferett her utvilsomt omfatter straffeprosessen. Det er med erkjennelse og iakttagelse av disse ord arbeidet med en ny straffeprosesslov bør begynne; tiden er inne.

Men et slikt arbeid må ikke bli en sovepute for nødvendige mellomliggende endringer. Med en ny og hensiktsmessig lov kan kanskje påtalemyndighetens samstemmige ønske om en bedre og mer aktiv dommerstyring under straffesakenes avvikling, bli en realitet. Dét vil Norge som rettsstat tjene på.