1 Innledning

Et temanummer om straffeprosess innbyr til refleksjoner om vår gjeldende straffeprosesslov og mulige reformbehov. Det er på ingen måte selvsagt at reformbehovet er påtrengende. Ikke er loven spesielt gammel, og ikke har det manglet på lovendringer siden den ble satt i kraft. Tvert imot har loven blitt endret svært hyppig, særlig de siste ti-tolv årene.1 Siden ikraftsettingsloven har om lag 344 paragrafer blitt endret én eller flere ganger, og 92 nye har kommet til – hvorav minst 47 deretter er endret én eller flere ganger.2

Umiddelbart kan dette lede tanken i retning av at straffeprosessloven nærmest med nødvendighet må være så godt røktet at den er tidsmessig og god. Det er imidlertid grunn til å se nærmere på hvilke lovendringer vi har fått, og – ikke minst – hva er det vi ikke har fått, men som det er behov for i en straffeprosessuell hverdag? Hvorfor har det blitt slik? Hvilke krefter er det som i dag driver frem lovendringer på dette området? Og er det behov for allerede nå å påbegynne arbeidet med en helt ny straffeprosesslov?

2 Drivkrefter bak lovendringer på strafferettens område; politisering og internasjonalisering

En lovendring kan som kjent initieres på så mange måter. Men de siste tiårene har to drivkrefter gjort seg spesielt tungt gjeldende i kriminalpolitikken: politisering og internasjonalisering.3

Med politisering sikter jeg til at strafferetten og den tilhørende prosessordningen i stadig større grad har blitt en arena for å markere og realisere partipolitiske ambisjoner, ikke minst i form av målsettinger om å skape trygghet ved å bekjempe kriminalitet. Lovspørsmål som tradisjonelt har fått være «i fred» for politikerne, og blitt forvaltet i tråd med en juristskapt tradisjon, anses i større grad enn før som «politikk».4 Det forsterkede politiske engasjement i alle faser av lovgivningsprosessen har gjort den mer hendelsesstyrt, og satt hevdvunne rettsprinsipper under press. Særlig tydelig er dette på strafferettens område. For eksempel har prinsippet om ikke å gi skjerpende lovgivning tilbakevirkende kraft, gjentatte ganger blitt utfordret av den politiske vilje – med varierende hell.5 Tradisjonen om at politikerne i liten grad detaljstyrer straffutmålingen innenfor lovens vide rammer, er også forlatt – i hvert fall for så vidt gjelder volds- og seksuallovbrudd. I samsvar med lovgivernes anvisninger er det nå etablert «normalstraffenivåer» basert på avsagte dommer, ledsaget av en detaljert angivelse av hva nivået for fremtiden bør være i en tilsvarende sak.6 Hovedregelen om at planlegging av og forberedelser til forbrytelser ikke straffes før man når forsøkets nedre grense, blir stadig mer gjennomhullet. Det gjelder ikke bare for terrorhandlinger, men også på andre områder, se for eksempel straffeloven § 201a om straff for å avtale å møte et barn under 16 år med forsett om å begå seksuelle overgrep («grooming»). Strafferettens tradisjonelle re-aktive preg støter an mot et politisk betont resonnement om at det er bedre å forhindre en straffbar handling enn å oppklare den i ettertid. Reglene om foreldelse har på sin side blitt modifisert med utskutt foreldelsesfrist, eventuelt slik at foreldelse ikke inntrer overhodet for nærmere bestemte lovbrudd.7

Også på straffeprosessens område ser man tydelige spor av en økende politisk interesse som utfordrer etablerte prinsipper. Det er illustrerende at det tidligste innslagspunktet for bruk av inngripende tvangsmidler for noen alvorlige straffbare handlinger har blitt forskjøvet fra skjellig grunn til mistanke om at noen har begått en alvorlig straffbar handling, til om det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå handlingen.8 Endog i rent forebyggende øyemed er det åpnet for bruk av tvangsmidler9. Utvikling av «politimetoder» i sin alminnelighet har vært i vinden, og et stort antall av lovendringene det siste tiåret knytter seg til straffeprosesslovens fjerde del om tvangsmidler. Et annet utslag av en økt kriminalpolitisk interesse er den såkalte fornærmede-reformen, som bærer tydelig preg av å være et politisk initiert10 korrektiv av tradisjonen om at den som er offer i en straffesak, har begrensede interesser i gjennomføringen av straffesaken.

Starten på den økende politiseringen kan omtrentlig tidfestes til fremleggingen av Kriminalmeldingen11 under justisminister Inger Louise Valle, som ønsket «å få i gang en allsidig debatt om kriminalpolitikk i videste forstand, med ønske om deretter å iverksette rettferdige og nødvendige reformer» (meldingen s. 5). Den etterfølgende utviklingen har definitivt realisert ønsket, om enn i motsatt kriminalpolitisk retning av det meldingen tok til orde for. Dette skyldes trolig flere forhold, ikke minst et samvirke med andre kriminalpolitiske utviklingstrekk. I takt med at behandlingsideologien har måttet vike plass for nyklassisistiske strømninger, i hvert fall med tanke på fastsettelse av frihetsstraffenes lengde, blir det et større rom for å vektlegge synspunkter om hva som er en rimelig og rettferdig gjengjeldelse bedømt ut fra lovbruddets art. Oppmerksomheten vendes bort fra lovbryteren, og mot den begåtte handling og offeret. Og spørsmålet om hva som er en rettferdig reaksjon mot den begåtte handling, formelig roper på et politisk engasjement. Legg så til at engasjementet kommer i en periode som på mange vis er en konservativ og endog repressiv reaksjon på 1970-årenes permissive og noe løsslupne kriminalpolitiske tenkning, og virkningene blir ekstra merkbare. Samtidig har EØS-avtalen «tømt» mange andre lovområder for et nasjonalt rettspolitisk handlingsrom. Det kan dessuten være av betydning at «lovtiltak» ofte fremstår som gratis, i den forstand at økt kriminalisering og tilgang til etterforskningsmetoder sjelden prissettes særskilt under lovforberedelsen, men inngår i den stadig økende porteføljen til rettslivets aktører.

I et demokrati som vårt er det vanskelig ikke å hilse den forsterkede politiske interessen for strafferetten velkommen. Ikke minst den nevnte fornærmede-reformen illustrerer da også betydningen av at det ikke blir et for stort avvik mellom regler som springer ut av den juristskapte (konservative) tradisjon, og de forventninger befolkningen i samtiden har. Også den forsterkede innsatsen for å avdekke og iretteføre overgrep mot barn og kvinner i hjemmets lukkede sfære, en utfordring som lenge ble neglisjert, kan i stor grad tilskrives et utålmodig politisk engasjement. Noen utfordringer følger imidlertid med på lasset når politiseringen skyter fart. En noe stemoderlig behandling av rettslige grunnprinsipper som fortsatt har sin verdi, er allerede nevnt. En annen er at det kan være vanskelig også å sette av ressurser til å arbeide kontinuerlig med lovendringer som sikrer en hensiktsmessig straffeprosess, men som ikke så lett lar seg utlegge som en styrking av den enkeltes trygghet eller av andre fengende grunner er viet plass i en politisk målerklæring. Da kan veien til nedprioritering bli kort, og kanskje er en samlet lovreform påkrevd for å gi mer «faglige» spørsmål tilstrekkelig oppmerksomhet. I enda større grad gjelder dette for forskrifter som supplerer straffeprosessloven. Påtalemyndighetens sentrale regelverk, påtaleinstruksen, er foreldet på en rekke punkter, se for eksempel § 5-10 om bruk av teleks når det haster.12

Også gjennomføring av folkerettslige forpliktelser ved å endre nasjonal lovgivning, det jeg ovenfor stikkordsmessig har kalt internasjonalisering, krever ressurser til utredning i utvalg og departement og lovbehandling i Stortinget. Som et svar på en stadig mer grenseoverskridende kriminalitet har strafferetten blitt mer internasjonalisert, særlig gjennom utvikling av multilaterale konvensjoner og internasjonale organisasjoner. Også her har økningen vært formidabel.13 Et titalls år tilbake i tid var det bare et fåtall folkerettslige instrumenter som påla nasjonalstatene å kriminalisere nærmere bestemte handlinger.14 Da regjeringen i 2007 la frem forslag til bestemmelser om terrorhandlinger, var det på dette avgrensede området bare i FN-regi vedtatt 14 konvensjoner og protokoller som inneholdt kriminaliseringsforpliktelser.15 Internasjonaliseringen gjør seg også gjeldende på straffeprosessens område, se for eksempel kapittel 15b om båndlegging av formuesgoder, som ikke begrunner sin eksistens i noe praktisk behov, men i gjennomføringen av FN-konvensjonen om bekjempelse av finansiering av terrorisme.16

I sum har politiseringen og internasjonaliseringen preget lovgivernes dagsorden i en slik grad at en stor del av de lovendringer som er vedtatt siden straffeprosessloven ble satt i kraft enten ligger på siden av det vi kan kalle «kjerneprosess» – jeg sikter da til lovens kapitler om forberedelse til hovedforhandling, gjennomføring av hovedforhandling og rettsmidler – eller har et temmelig avgrenset og fragmentarisk preg.17 To-instansreformen er i så måte atypisk. Gode grunner kan tilsi at tiden er moden for en grundig gjennomgåelse og reform av de sentrale saksbehandlingsregler i straffeprosessloven, og da som ledd i arbeidet med en ny lov. Jeg sikter stikkordsmessig til behovet for en mer effektiv og hensiktsmessig prosess, ikke minst når det gjelder omfattende straffesaker, endringsbehov som følge av dynamiske menneskerettigheter, tilpasning til og bedre utnyttelse av teknologiske nyvinninger, og til behovet for en mer pedagogisk og opplysende lov. Dette utdypes noe nedenfor. I tillegg kan det være at man i dag vil vektlegge kryssende hensyn på en annen måte enn før.18 Et eksempel er lagretteordningen, som vektlegger rettssikkerhetshensyn i form av transparens og begrunnelse i liten grad, og som står i et underfundig forhold til to-instansreformen.19

3 Nærmere om behovene for en større straffeprosessuell reform

3.1 Gjennomføringen av menneskerettslige forpliktelser

Våre menneskerettslige forpliktelser, og særlig Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), har som kjent en helt annen betydning i dag enn da straffeprosessloven ble til. Blant annet gjør de seg gjeldende som skranke for hvor langt man kan gå i å innføre mer vidtrekkende etterforskingsmetoder. Det finnes også eksempler på at våre menneskerettslige forpliktelser har vært en hovedbegrunnelse for mer avgrensede reformer av straffeprosessloven.20 Ofte er imidlertid slike reformer begrenset til spørsmål der rettspraksis har avdekket et prekært behov for lovendringer. Noen systematisk gjennomgåelse av straffeprosessloven for å vurdere behov for endringer i lys av de internasjonale menneskerettigheter, slik regjeringen varslet allerede i St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum s. 24, har ikke blitt gjennomført. Dermed er det domstolene som i det alt vesentlige vurderer om det er behov for å endre rettstilstanden som følge av våre dynamiske menneskerettslige forpliktelser. Domstolskontroll med gjennomføringen av menneskerettighetene må det være uansett, men det kunne nok vært hensiktsmessig om lovgiverne lå noe mer i forkant, ikke minst i spørsmål der en endring av rettstilstanden kan få tilbakevirkende kraft med omfattende konsekvenser.21 Høyesteretts fortolkning av EMK og avgjørelser fra Menneskerettsdomstolen kan, som case-law-utviklet rett ellers, skape usikkerhet i påtalemyndigheten og blant dommere i tingrett og lagmannsrett om hva som er gjeldende rett. Det vil i sin tur kunne lede til en mindre aktiv saksstyring enn ønskelig. For eksempel kan det bli lettere for en dommer å tillate et noe perifert vitne ført, enn å risikere at dommen senere oppheves og saken må behandles på nytt. Under enhver omstendighet bør det være en ambisjon å se til at straffeprosesslovens ordlyd gir et noenlunde dekkende uttrykk for hva som er gjeldende rett.22 En systematisk gjennomgåelse av forholdet mellom straffeprosessloven og menneskerettighetene vil måtte være så omfattende at den best kan gjennomføres som ledd i forberedelsene av en helt ny lov.23

3.2 Effektiv prosess, særlig i større straffesaker

Forholdene ligger godt til rette for at straffesaker skal kunne svulme opp og kreve lengre saksbehandlingstid. Mye tyder på at de faktisk også gjør det.24 Straffeprosesslovens konsipister forholdt seg til straffesaker som normalt krevde begrenset med forberedelse og noen få rettsdager til hovedforhandling, og det er den virkelighet loven forutsetter. Nå til dags er det ikke uvanlig at en straffesak krever omfattende forberedelser, inkludert krevende «sideprosesser» om ulike prosessuelle spørsmål, og der selve hovedforhandlingen varer flere uker, endog måneder. For tiden verserer det tre økonomiske straffesaker der hovedforhandlingen i tingretten overstiger et halvt år. I Den høyere påtalemyndighet ser vi en klar tendens i retning av at statsadvokatene behandler færre saker hvert år, men tilbringer flere dager i retten. At langdryg saksbehandling er uheldig, krever ingen nærmere begrunnelse. Men straffeprosessloven gir aktørene begrensede muligheter til å motvirke utviklingen og gjennomføre en mer effektiv og konsentrert prosess.25

Et helt sentralt virkemiddel for å unngå unødig lang saksbehandlingstid er sterkere dommerstyring.26 På sivilprosessens område legger nå tvisteloven godt til rette for dette. Forarbeidene til tvisteloven begrunner reformbehovet innenfor sivilprosessen blant annet med et behov for en styrket behandling av kompliserte og viktige saker, slik at en kombinasjon av skriftlig og muntlig behandling kan bidra til et sikrere avgjørelsesgrunnlag.27 I tillegg pekes det på at det brukes for mye tid på behandlingen av sakene, og behandlingen konsentreres ikke i tilstrekkelig grad rundt det som er omtvistet, tvilsomt og sentralt. Tvisteloven varetar slike hensyn i atskillig større utstrekning enn tvistemålsloven fra 1915.

En stor del av de mer omfattende straffesakene kan ha mer til felles med sivile tvister enn en «normal» straffesak slik den ble opplevd av straffeprosesslovens konsipister. Ikke minst gjelder det større økonomiske straffesaker, som gjerne kjennetegnes av et svært omfattende faktum og bevisstoff, typisk dokumentbasert, men hvor lite av det egentlig er omtvistet.28 Det som er av faktisk uenighet knytter seg ofte til en samlet vurdering av det totale bevisbildet, i tillegg til en prejudisiell vurdering av ett eller flere underliggende sivilrettslige spørsmål – fantes det en fullmakt? Hvor langt strakk den seg? I tillegg er mange av straffebudene endret og blitt mer komplekse, slik at man står overfor en større grad av rettslig uenighet og usikkerhet som krever mer saksforberedelse enn før. Særlig gjelder dette i saker som springer ut av spesiallovgivning om blant annet næringsregulering, der straffebestemmelsene i seg selv ofte er kortfattede nok, men der den underliggende normen om hva som er lovlig er komplisert og gir opphav til en rekke potensielle tvistepunkter. Også straffeloven selv har i noen grad endret karakter i retning av å inneholde mer spesifikke og kompliserte straffebud om forhold som fullt ut eller langt på vei allerede omfattes av mer generelle bestemmelser. Det er, typisk på bakgrunn av politiseringen og internasjonaliseringen som er omtalt foran, for eksempel vedtatt egne bestemmelser om terrorhandlinger, tortur, vold i nære relasjoner, id-tyveri, skimming, folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelse, og kjønnslemlestelse. De nye straffebestemmelsene inneholder gjerne flere vilkår enn de eldre og mer syntetiske. Særlig gjelder dette for bestemmelser som gjennomfører (tilsvarende komplekse) folkerettslige kriminaliseringsforpliktelser.29 I tillegg kompliseres rettstilstanden ved at konkurrensspørsmål blir mer aktuelle enn før – er det for eksempel rom for å anvende straffeloven § 147a første ledd om drap som ledd i en terrorhandling sammen med § 233 om forsettlig drap?30 Det kan også synes som om forarbeidene gjerne gir mindre veiledning om konkrete tolkningsspørsmål, kanskje fordi arbeidet med de alminnelige (og mer politiske) motiver vektlegges mer i en ofte hektisk lovforberedelse.

Når loven ikke legger til rette for avklaringer av hva som er omtvistet i forkant av hovedforhandlingen, må partene forberede seg på mange eventualiteter underveis. Domstolen har en svært tilbaketrukket rolle på det saksforberedende stadiet i straffesaker. Etter vår någjeldende lov, og i motsetning til straffeprosessloven av 1887, kjenner en dommer knapt nok straffesaken før hovedforhandlingen starter. Dommerne skal regulært ikke ha tilgang til saksdokumentene før hovedforhandlingen starter, noe som gjør det vanskelig for domstolene å feste et grep om saksbehandlingen i forkant. Tiltalebeslutningen og aktors innledningsforedrag gir en viss oversikt over saken, men er så vidt kortfattet og kommer i tid så tett på hovedforhandlingen at det gir et spinkelt grunnlag for en kraftfull saksstyring. Dette kan endres blant annet ved at det innføres krav om planmøter, ved at loven stiller strengere krav til bevisoppgaver slik at det blir klart hva vitner skal forklare seg om, og ved å åpne for at domstolen skal kunne pålegge partene før forhandlingene starter å gi en skriftlig redegjørelse om hva i saken som er omtvistet.31 Man kan også se for seg en lovfesting av adgang til å holde innledningsforedrag etter den sivilprosessuelle modell, slik at dokumentbevis dokumenteres samtidig med at det gjøres rede for saksforholdet. I så fall må man selvsagt også endre regelen i straffeprosessloven § 289 tredje ledd, slik at forsvareren ikke avspises med «korte bemerkninger i tilknytning til det som aktor har uttalt». I større økonomiske straffesaker har det i noen grad etablert seg en praksis med atskillig mer omfattende innledningsforedrag enn det loven gir anvisning på. Men det synes som om ulike domstoler har forskjellig syn på hvor langt man kan gå i å fjerne seg fra lovens ordning før det ville anses som en saksbehandlingsfeil og derfor ikke tillates.

Tvisteloven krever at stevningen skal angi krav, påstand og faktisk og rettslig begrunnelse slik at saksøkte kan ta stilling til og forberede saken, jf. § 9-2 (3). Prosesskriv skal tjene til å klarlegge tvistespørsmålene og redegjøre for partenes syn på behandlingen av saken, jf. § 12-2 (3). Straffeprosessloven stiller krav til utformingen av tiltalen, men stiller ellers beskjedne krav til skriftlig saksforberedelse. Dette leder gjerne til at det tvisteloven omtaler som «faktisk og rettslig begrunnelse» ikke forklares når tiltalen og bevisoppgaven sendes retten i en straffesak. Også kravene til selve bevisoppgaven kan skjerpes etter mønster av tvisteloven § 21-6, slik at det i bevisoppgaven må opplyses hva beviset skal godtgjøre.

Det kan også være grunn til å vurdere på nytt hovedregelen om at domstolen ikke skal få tilgang til sakens dokumenter i forkant av hovedforhandlingen. Dagens regel er dels begrunnet i et ønske om å spare «tid og arbeid», men også i det mer prinsipielle hensyn om å unngå at rettens leder danner seg en oppfatning av saken på forhånd, jf. Innst. O. nr. 37 (1980-1981) s. 32-33. Justiskomiteen dyrket imidlertid ikke prinsippet mer enn at domstolen kan be om å få se dokumentene på forhånd når det er behov for det, typisk i kompliserte saker og som en følge av justiskomiteens understreking av at det er rettens administrator som har hovedansvaret for å avhøre den tiltalte, jf. straffeprosessloven § 262 første ledd og § 267 annet ledd. I særlige tilfeller kan dessuten retten pålegge påtalemyndigheten å sende en skriftlig redegjørelse for saken, jf. § 262 tredje ledd. Ordningen, som kom inn i loven i 1991 etter initiativ fra ØKOKRIM og som også gjelder for ankeforhandlingen, synes å være lite benyttet i praksis. Det bør vurderes om regelen, som definitivt fortjener sin egen paragraf, bør bli hovedregelen i omfattende og komplekse saker, og da slik at påtalemyndigheten gir en redegjørelse selv om ikke retten ber om det. Ny teknologi, se 3.3 nedenfor, vil dessuten kunne gi bedre muligheter til å utforme redegjørelsen på en hensiktsmessig måte.

Også for avgrensning av ankesaker, adgang til oppdeling av forhandlingene ut over det som følger av straffeprosessloven §§ 286-288 [286, 287, 288], og mulighet til prøving av begrenset anke før skyldanke, kan tvisteloven tjene som utgangspunkt for en straffeprosessuell reform.32 Særlig effektivt kan det bli om man kombinerer dette med lyd- og billedopptak av hovedforhandlingen i tingretten.

I noen grad står straffeprosessens aktører fritt til å ta grep for å sikre en mer effektiv prosess allerede i dag, og enkelte er flinke til å utnytte de muligheter som loven mer eller mindre stilltiende aksepterer. Men i mangel av en klar lovforankring og signaler om holdningsendring fra lovgiverne fremstår slike tiltak som en ideell fordring, med den konsekvens at oppfølgningen blir personavhengig og uten konsekvent kraft og gjennomføringsvilje. Og går man for langt, risikerer man at dommen oppheves etter anke.33 Som en følge av at hovedforhandlingene varer lengre enn før, blir konsekvensene av en opphevelse mer dyptgripende – både hva gjelder bruken av de ressurser samfunnet setter av til strafferettspleien, og med tanke på den belastning en ny (langvarig) behandling påfører fornærmede og pårørende.

Man må selvsagt ikke tape av syne at straffeprosessen og sivilprosessen i noen grad har forskjellige formål – eller i hvert fall en noe ulik vekting av enkelte reelle hensyn. Men de grunnleggende hensyn er så vidt sammenfallende at tvistelovsreformen gir et verdifullt grunnlag for en tilsvarende straffeprosessuell reform. Det er et betydelig potensial for gjennom en mer omfattende saksforberedelse å unngå eller begrense bevisførsel om omstendigheter som er relevante for domstolens avgjørelse, men som ikke er omtvistet. Det ville legge til rette for at påtalemyndigheten og forsvaret i sin bevisførsel og prosedyre kan konsentrere seg om hva som er de reelle faktiske og rettslige tvistepunktene. I tillegg ville retten få et atskillig bedre grunnlag for en mer aktiv saksstyring.

3.3 Ny teknologi

Vår samtid er i ferd med å bli gjennomdigitalisert. Utviklingen er i ferd med også å innhente straffesakene, selv om straffeprosessloven ikke bærer bud om det.34 Loven innbyr ikke til å ta i bruk det potensialet moderne teknologi har som verktøy for en hensiktsmessig forberedelse og gjennomføring av etterforsking og hovedforhandling. Satt på spissen har vi til nå i et straffeprosessuelt perspektiv stort sett bare høstet prosessuelle ulemper ved ny teknologi – for eksempel i form av mer omfattende bevisførsel og kompliserte rettslige spørsmål om blant annet håndtering av elektroniske beslag og dokumentinnsyn. Tilgangen til informasjon, og muligheten til å sammenstille den, kan være en medvirkende årsak til at straffesakene blir mer omfattende. De prosessuelle fordeler utviklingen kan føre med seg med tanke på forberedelsen og avviklingen av straffesaker, er i liten utstrekning utnyttet.

Det kan være god grunn til å vurdere om straffeprosessloven, og ikke minst kapittel 4 om rettsbøker, bør endres slik at loven legger bedre til rette for å ta i bruk ny teknologi. Om nye tekniske løsninger brukes hensiktsmessig, kan man forbedre både effektiviteten og kvaliteten på straffesaksbehandlingen. Bevisføring, særlig der det er tale om omfattende dokumentbevis, kan skje hurtigere. Men også rettssikkerhetshensyn kan tale for en mer teknologivennlig og -tilpasset lov. En totaldigitalisering av straffesaksbehandlingen vil blant annet gi forsvareren og den siktede bedre muligheter til å gjennomsøke og sette seg inn i faktum som ledd i forberedelsene til hovedforhandling. De forbedrede mulighetene til å sortere og finne frem til relevant informasjon vil også være en fordel for domstolen, og for § 100a-advokaten i saker der påtalemyndigheten ber om tillatelse til skjult bruk av tvangsmidler. Men kanskje enda viktigere er mulighetene for økt notoritet og transparens om hvorledes etterforskingen og hovedforhandlingen har forløpt, hvilke bevistemaer som ble berørt og hvilke bevis som ble ført i saken, hva som ble foreholdt siktede og vitner i politiavhør og under hovedforhandlingen, hva som ble svart på de ulike spørsmål osv. Domstolen vil kunne bruke en digital rettsbok som logg og styringsverktøy for alle faser av hovedforhandlingen, og bevisvurderingen kan bli mer oversiktlig – om enn ikke lettere – når bevisføringen kan rekonstrueres i minste detalj. Ny teknologi vil også gi påtalemyndigheten bedre muligheter til å «skjære til» saken i forkant av hovedforhandlingen, og å klargjøre de reelle tvistepunktene, jf. det som er sagt foran om regulær bruk av redegjørelse fra påtalemyndigheten. For etterforskingens del kan nye straffesakssystemer bidra til å sikre en integrert og fremskutt påtalefunksjon, for eksempel slik at større saker systematisk passerer politijuristen på et tidlig stadium i etterforskingen.

De muligheter som ny teknologi gir, endrer på så mange måter den virkelighet loven forutsetter. Blir det for eksempel noen realitet igjen av regelen om at et vitne normalt ikke bør høre på forhandlingene i saken før man selv forklarer seg,35 når vedkommende kan sitte hjemme eller på venteværelset til domstolen med et nettbrett og lese medienes fortløpende rapportering?

Påbegynnes en lovreform nå, har lovgiverne en unik mulighet til å legge rammer for utviklingen av nye straffesakssystemer i politiet, påtalemyndigheten og domstolene.36

3.4 Rettspedagogiske hensyn

Tvisteloven viser hvilke muligheter man har til å lage en klar og tilgjengelig prosesslov. Straffeprosessloven har på sin side i takt med at den har vokst seg større, også blitt mindre tilgjengelig. Alle de nye «bokstavparagrafene» gjør i seg selv loven mer komplisert. Til dette kommer at lovgiverne i stor utstrekning, ikke minst i lovens fjerde del om tvangsmidler, benytter henvisninger i en slik utstrekning at det tidvis kan være en krevende øvelse å finne frem til regelen. Kombinasjonen av hyppige, avgrensede lovendringer og en utstrakt bruk av henvisninger skaper også utfordringer for lovgiverne i form av økt sannsynlighet for inkurier. En ny lov straffeprosesslov vil gi anledning til å strukturere lovstoffet på en ny og mer hensiktsmessig måte, eventuelt i form av to lover – for eksempel slik at én gjelder for tiden frem til tiltale er tatt ut, og en annen for den senere del av prosessen.

3.5 Forholdet til forvaltningsmessig og sivilprosessuell forfølgning av lovbrudd

Det er lenge siden offentlig forfølgning av lovbrudd var en oppgave utelukkende for politi og påtalemyndighet.37 Fremveksten av en kontrollvirksomhet i regi av offentlige tilsynsorganer har brutt ned skillet mellom straffeprosess og sivilprosess.38 Forholdet mellom de to «spor» – for eksempel med tanke på utveksling av informasjon mellom tilsynsorganet og politiet og påtalemyndigheten – er definitivt egnet for en nærmere lovregulering. Ikke minst gjelder dette på områder der tilsynsorganene kan innhente opplysninger om straffbare forhold og gi dem videre til politiet, uavhengig av om politiet selv hadde adgang til å innhente dem som ledd i etterforsking.39

4 Avslutning

Rekkevidden av de hensyn som tilsier en straffeprosessuell reform, og sammenhengen mellom dem, tilsier at det kan være hensiktsmessig allerede nå å påbegynne arbeidet med en helt ny straffeprosesslov. Om man nøyer seg med hendelsesstyrte, spredte lovendringer, blir straffeprosessloven etter hvert vanskelig tilgjengelig og langt fra den hensiktsmessige prosessordningen vi er avhengige av for at strafferetten skal kunne fylle sin funksjon.

Det tok om lag 24 år fra arbeidet med dagens lov startet til loven ble satt i kraft. Selv det svært effektive arbeidet med å utarbeide tvisteloven krevde sine snaue ni år fra utvalget ble oppnevnt til loven ble satt i kraft.40 Med den politiske interesse og de budsjettmessige tilpasninger som lett vil gjøre seg gjeldende i forbindelse med en ny straffeprosesslov, vil vi, selv om arbeidet påbegynnes med det første, raskt skrive 2025 før en ny lov kan være vedtatt og satt i kraft. I mellomtiden kan det være en god idé å revitalisere Straffelovrådet for å få forberedt lovforslag som ikke lar seg prioritere på annen måte.41