Tredje kvartal 2011

Lovanvendelse/prosess

1 Journalists forklaringsplikt – kildevern

Saken gjaldt en journalists rett, som vitne i straffesak, til ikke å oppgi sin kilde i et tilfelle der den tiltalte i straffesaken selv har opplyst å være journalistens kilde. Kildevernets utstrekning ble vurdert i forhold til straffeprosessloven § 125 første ledd og EMK artikkel 10.

Tingretten og lagmannsretten påla journalisten forklaringsplikt. Høyesteretts ankeutvalg besluttet at den videre anke skulle behandles i avdeling.

Lagmannsretten hadde tolket straffeprosessloven slik at fritaket for vitneplikt ikke får anvendelse når det med alminnelig sannsynlighetsovervekt kan fastslås hvem kilden er. Høyesterett fant at denne forståelsen av straffeprosessloven § 125 gir en for snever ramme for kildevernet. Høyesteretts flertall (tre dommere) kom likevel til at anken måtte forkastes. Det ble lagt til grunn at straffeprosessloven § 125 ikke kommer til anvendelse når kilden selv har stått frem og har bekreftet sin rolle. De hensyn som begrunner kildevernet passer ikke når det er på det rene hvem kilden er, tolkingen var lagt til grunn i tidligere avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg og den var forutsatt som gjeldende rett ved senere lovendring. Flertallet tilføyde at løsningen trolig må bli den samme når det på annet grunnlag er etablert utenfor rimelig tvil hvem som er kilden. Når bevisbildet er slik at en bekreftelse fra journalisten om hvem som er kilden ikke kan sies å bidra til en avklaring av kildens identitet, ble det ansett ubetenkelig å konstatere vitneplikt. Flertallet konstaterte at det å pålegge vitneplikt trolig måtte anses som et inngrep etter EMK artikkel 10 første ledd, men at det ikke vil foreligge en krenkelse av bestemmelsen når saken gjelder en kilde som selv har stått frem.

Mindretallet (to dommere) kom til at påtalemyndighetens begjæring om at journalisten skulle pålegges å forklare seg om sin kontakt med tiltalte, ikke kunne tas til følge. Det sentrale i mindretallets resonnement er at formålet med kildevern ikke er å beskytte kilden, men samfunnets interesse i en fri formidling av nyheter og synspunkter. Dersom journalisters kildevern skal falle bort i tilfeller hvor en person gir seg ut for å være journalistens kilde, eller denne på annen måte med større eller mindre grad av sikkerhet kan identifiseres ved hjelp av andre bevis, vil kildevernet bli undergravd.

(30.09.2011, HR-2011-01848-A [Rt 2011 1266])

2 Saksbehandlingen ved en bevisanke for lagmannsretten – spørsmål om begrensning av bevisførselen

Saken gjaldt spørsmålet om i hvilken utstrekning lagmannsretten ved behandlingen av en bevisanke kan begrense bevisførselen.

Foretaket ble sammen med flere andre i 2009 tiltalt for blant annet brudd på forurensningsloven § 78 andre ledd første straffalternativ, jf. første ledd bokstav b, jf. bokstav e, jf. straffeloven § 48 a. Etter tiltalen skulle NN ha medvirket til ulovlig dumping av 33 000 m3 masse ved Malmøykalven i Oslo, og ved ca. halvparten av de 1 160 loggførte deponeringene hadde det vært manglende eller mangelfull overvåkning. Tingretten fant at det bare forelå bevis for irregulær deponering av rundt 1 200 m3 mudder og stein, og at det heller ikke forelå bevis for mangelfull eller manglende overvåkning ved flere enn 50 deponeringer. Under dissens (2 mot 1) ble NN dømt for medvirkning til disse bruddene på forurensningsloven, men da omfanget var langt mindre enn det tiltalebeslutningen bygde på, ble forholdet nedsubsumert til brudd på forurensningsloven § 78 første ledd bokstav b, jf. bokstav e. Både NN og påtalemyndigheten anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. NN aksepterte i sin anke tingrettens vurdering av omfanget av forurensningen, men gjorde gjeldende at NN ikke kunne gjøres ansvarlig for denne.

Lagmannsretten henviste NNs anke til ankeforhandling, mens påtalemyndighetens anke ble nektet fremmet. Påtalemyndigheten påanket nektelsen til Høyesteretts ankeutvalg, men denne anken ble forkastet.

Under den videre forberedelse av ankesaken oppstod det uenighet om hvor mange dager som skulle avsettes til ankeforhandling. Påtalemyndigheten ville ha full bevisførsel om omfanget av forurensningen og mente at det derfor måtte settes av 22 rettsdager. NN hevdet at siden påtalemyndighetens anke var nektet fremmet, måtte lagmannsretten for så vidt gjelder forurensningens omfang, bygge på det tingretten hadde funnet bevist. Det var da bare behov for fire rettsdager til ankeforhandlingen. Under dissens (2 mot 1) gav lagmannsretten NN medhold. Påtalemyndigheten anket til Høyesterett.

Høyesterett kom enstemmig til at påtalemyndighetens anke måtte forkastes. Dette ble begrunnet med at lagmannsretten etter straffeprosessloven § 331 tredje ledd i tilfeller hvor bare en del av tingrettens bevisbedømmelse er bestridt, kan begrense bevisførselen til denne del. Påtalemyndigheten hevdet riktignok at forurensningen hadde et større omfang enn det tingretten hadde funnet bevist. Påtalemyndighetens anke var imidlertid nektet fremmet. Etter § 321 fjerde ledd er det ikke adgang til å omgjøre en ankenektelse til skade for siktede. Under disse omstendigheter måtte lagmannsretten med hjemmel i § 331 tredje ledd kunne nekte bevisførsel om forurensningens omfang.

(21.09.2011, HR-2011-01754-A)

3 Tiltaltes krav om innsyn i speilkopier som politiet har tatt av beslaglagte databærere

Saken gjaldt spørsmålet om straffeprosessloven § 264 første ledd første punktum ga tiltalte krav på innsyn i speilkopier som politiet hadde tatt av beslaglagte harddisker og andre elektroniske lagringsmedier tilhørende medtiltalte, andre mistenkte og vitner. En speilkopi er en eksakt kopi av innholdet i slike databærere. På grunn av den enorme mengde data som lå lagret i databærerne, hadde politiet bare søkt gjennom deler av det, basert på nærmere angitte søkekriterier. De dokumentene som politiet hadde hentet ut på grunnlag av slike søk, hadde forsvarer fått innsyn i. Tiltalte anførte imidlertid at alle dokumentene som var i speilkopiene, falt inn under formuleringen «sakens dokumenter» i § 264 første ledd første punktum. Tingretten og lagmannsretten ga ham medhold i dette. Høyesterett kom imidlertid til at loven måtte forstås slik at bare de dokumenter som politiet hadde hentet ut, var omfattet.

(20.09.2011, HR-2011-01744-A [Rt 2011 1188])

4 Spørsmål om lagmannsretten hadde stilt riktig krav til forsett

Saken gjaldt spørsmål om lagmannsretten i en straffedom for grov narkotikaforbrytelse med et meget betydelig kvantum hadde stilt riktig krav til forsett, og om domsgrunnene var tilstrekkelige.

A, som var rumener uten tilknytning til Norge, var i lagmannsretten dømt for å ha innført omkring 2 kg heroin. Han hadde ankommet Norge som passasjer på Eurolines buss fra Polen til Norge. Under kontroll på Svinesund tollsted fant tollerne 2 410 gram heroin som var skjult og sydd inn i fóret i ryggen på domfeltes ryggsekk. På grunnlag av lagrettens kjennelse ble han dømt for overtredelse av straffeloven § 162 tredje ledd første punktum, jf. første ledd til fengsel i åtte år. Som ledd i straffutmålingspremissene uttalte lagmannsretten:

«Det er uklart hvor eksakt kunnskap tiltalte har hatt om det kvantum heroin han innførte. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at tiltalte iallfall har vurdert og akseptert muligheten av at det var omkring 2 kg heroin han hadde i sekken. Straffutmålingen må derfor basere seg på et slikt kvantum. Dette er et noe mindre kvantum enn det tingretten fant bevist, og straffen må derfor settes noe ned i forhold til tingrettens dom.»

A anket til Høyesterett over lovanvendelsen og mangelfulle domsgrunner. Begge deler knyttet seg til lagmannsrettens formulering av hans forsett. I tillegg ble det anført at det fremstod som uforklart hvordan lagmannsretten hadde kommet til at forsettet bare omfattet 2 kg heroin når det kvantum som ble funnet ved tollkontrollen, utgjorde 2,41 kg. Påtalemyndigheten tiltrådte domfeltes anke.

Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom med ankeforhandling. Det lagmannsretten hadde beskrevet, var bare bevisst uaktsomhet. For at det skal foreligge forsett i form av dolus eventualis, måtte lagmannsretten også ha funnet bevist at tiltalte valgte å handle selv om det skulle være 2 kg heroin i sekken. Høyesterett fant det da ikke nødvendig å gå inn på hvorvidt det var nødvendig å gi en begrunnelse for hvorfor tiltalte ble dømt for et mindre kvantum enn angitt i tiltalen.

(23.09.2011, HR-2011-01783-A [Rt 2011 1219])

5 Spørsmål om lagmannsretten hadde benyttet riktig forsettsbegrep

Saken gjaldt spørsmål om lagmannsretten i en sak om narkotikaforbrytelse hadde bygd på et riktig forsettsbegrep, og om domsgrunnene var tilstrekkelige.

A ble på Svinesund tatt med 10,67 kilo amfetamin gjemt i bilen. Han forklarte at stoffet var gjemt i bilen av en oppdragsgiver som befant seg i Amsterdam, og at han selv trodde det dreide seg om cirka fem kilo hasj. Ved lagrettens kjennelse ble han funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 162 første, jf. tredje ledd første punktum; det vil si at overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum narkotika, med en strafferamme på fengsel i tre til 15 år.

Høyesterett fant at lagmannsrettens premisser under straffutmålingen etterlot tvil med hensyn til hvilken forsettsform som lå til grunn for lagmannsrettens dom – sannsynlighetsforsett eller dolus eventualis. Høyesterett viste til definisjonene av forsettsformene sannsynlighetsforsett og dolus eventualis i straffeloven 2005 § 22 – som ennå ikke er trådt i kraft, men som på dette punkt gir uttrykk for gjeldende rett – henholdsvis i bestemmelsens bokstav b og c. Denne del av bestemmelsen lyder:

«Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

 

  1. med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller

  2. holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet. »

 

Videre viste Høyesterett til at det i lagmannsrettens dom uttales om domfeltes subjektive skyld:

«Forsvareren har i formildende retning anført at tiltalte har små kunnskaper om narkotika, og derfor trodde at det dreide seg om cirka fem kg hasjisj. Særlig har tiltalte fremhevet at han aldri har hørt om amfetamin. Tiltaltes subjektive skyld anføres derfor å ligge nær den nedre grensen for hva som kan betegnes som forsett.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Tiltalte mottok oppdraget fra en person som han visste handlet med narkotika, og han visste at bilen ble tatt med til et bilverksted der narkotikaen ble plassert. Det ble benyttet følgebil og han sto i stadig kontakt med føreren av denne. Hvis han ble tatt, skulle han fortelle en dekkhistorie om å skulle besøke en syk venninne i Norge, og han fikk oppgitt et telefonnummer til vedkommende. Telefonnummeret viste seg å tilhøre en kvinne i Kristiansand, som ikke har noe med saken å gjøre. Profesjonaliteten, organiseringen og ressursene som ble satt inn for å gjennomføre innførselen, måtte for de aller fleste ha vekket en mistanke om at det dreide seg om andre stoffer enn en begrenset mengde hasjisj. … »

Siden rettsbelæringen ikke var blitt protokollert, var det umulig å etterprøve om lagrettens forståelse av skyldkravet hadde vært korrekt. Lagmannsrettens dom med ankeforhandling ble derfor opphevet av Høyesterett.

(21.09.2011, HR-2011-01755-A [Rt 2011 1217])

6 Spørsmål om riktig forsettsbegrep i sak om drap og grovt ran

Saken gjaldt domfellelse for drap og grovt ran etter at en kvinne ble drept idet hun ble slengt av et bilpanser i fart under et forsøk på å hindre tyveri av bilen. Hovedspørsmålet var om den nedre grense for kravet til forsett for drapshandlingen var overskredet.

A, som under kjøringen var påvirket av ulike narkotiske stoffer, ble i tingretten funnet skyldig i forsettlig drap og idømt 13 års fengsel. Domfellelsen omfattet også grovt ran ved borttagelsen av bilen. Lagmannsretten kom til samme resultat, og fant også at straffeskjerpelsesregelen i straffeloven § 233 annet ledd første punktum kom til anvendelse.

Høyesterett kom til at lagretten ikke hadde lagt til grunn en gal forståelse av forsettsbegrepet. Rettsbelæringen og dommen bygget på at domfelte, bedømt som edru, ville ha innsett at bileieren mest sannsynlig kom til å bli drept som følge av kjøringen. Forsettsbegrepet dekker også det såkalt uklare eller slørete forsett. I en stresset eller opphisset situasjon vil også en noe uklar oppfatning om sannsynlighetsovervekt for dødsfølge kunne være tilstrekkelig.

Straffeloven § 233 annet ledd første punktum om drap forøvet for å lette eller skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straff, krever ikke hensikt med hensyn til dødsfølgen, og domfellelsen for dette var også korrekt. Det var heller ikke feil å domfelle for ran, og ikke tyveri. Bilen var ikke satt i bevegelse, og var dermed ikke borttatt, da bileieren kløv opp på panseret. Straffenivået for drap med straffskjerpende omstendigheter er strengere enn tidligere. Den lave skyldgraden, grensende ned mot grov uaktsomhet, gjorde imidlertid at Høyesterett lot straffen på 13 år bli stående.

(24.08.2011, HR-2011-01598-A [Rt 2011 1104])

7 Spørsmål om forsettsformen dolus eventualis

Saken gjaldt anvendelsen av forsettsformen dolus eventualis ved domfellelse av A for drapsforsøk. Han hadde fremsatt drapstrusler mot en bekjent, B, jaktet på ham med bil og kjørt på ham to ganger. Handlingene ble begått mens A var beruset. Om domfeltes forsett uttalte lagmannsretten følgende:

«Tiltalte tenkte seg muligheten av at hans kjøring ville forårsake fornærmedes død. Tiltalte tok bevisst det standpunkt at han ville kjøre på fornærmede selv om dette skulle føre til at fornærmede ble drept. Ved vurderingen av tiltaltes forsett er det sett bort fra mulig svekket vurderingsevne som følge av selvforskyldt rus.»

Domfelte mente at dette måtte forstås slik at lagmannsretten hadde bedømt ham som om han var edru og kommet til at han i så fall ville ha tenkt seg muligheten av at fornærmede kunne dø som følge av påkjørslene, og bevisst ville ha inntatt det standpunkt at han ville kjøre på fornærmede selv om dette skulle føre til fornærmedes død. En slik fingering av dolus eventualis var det etter hans mening ikke adgang til etter norsk rett. Det ble vist til at man etter alminnelig oppfatning ikke kan fingere overlegg eller hensikt, og da kunne man heller ikke fingere et bevisst valg. Videre var dolus eventualis i form av den såkalte hypotetiske innvilgelsesteori uttrykkelig avvist i rettspraksis.

påtalemyndigheten mente på sin side at lagmannsrettens dom ikke ga uttrykk for fingert dolus eventualis, men var basert på at domfelte rent faktisk hadde foretatt det bevisste valg at han ville kjøre på fornærmede selv om dette skulle føre til fornærmedes død. Subsidiært var det adgang etter norsk rett til å bygge på et fingert dolus eventualis. Rettskildebildet gir bare grunnlag for å avskjære fingering av overlegg, og dessuten av hensikt når hensikt utgjør et særlig subjektivt straffbarhetsvilkår i tillegg til det forsett som skal dekke det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet.

Høyesterett kom til at lagmannsrettens dom ikke bygget på et fingert dolus eventualis. Dette fulgte av formuleringen sitert ovenfor og av andre uttalelser i dommen. Setningen om svekket vurderingsevne på grunn av selvforskyldt rus, måtte i denne sammenheng leses som en påpekning av at det var mulig gjerningsmannen tenkte som han gjorde fordi han på grunn av rus ikke var i besittelse av sine normale moralske hemninger. Dette er ingen frifinnelsesgrunn.

Når det etter dette ikke var nødvendig å gå inn på spørsmålet om det er mulig å fingere dolus eventualis for å ta stilling til anken, gikk Høyesterett heller ikke inn på dette spørsmålet.

(24.08.2011, HR-2011-01599-A [Rt 2011 1110])

8 Straffeloven § 224 om menneskehandel

Saken gjelder tolkning av straffeloven § 224 om menneskehandel.

A var tiltalt for blant annet fire tilfeller av grov menneskehandel, jf. straffeloven § 224 andre ledd bokstav c, jf. første ledd, jf. tredje ledd, jf. fjerde ledd, og for produksjon av barnepornografi, jf. § 204a. Grunnlaget var at han rundt torsdag 20. april 2006 i ------ gaten -- i X, Ukraina, i et fotostudio tilhørende B, betalte penger til B og/eller til de foresatte til fire jenter i alderen elleve til 16 år for å få tillatelse til å ta barnepornografiske bilder av jentene.

Tingretten domfelte A for grov menneskehandel og produksjon av barnepornografi. Etter anke over tiltalepunktet om grov menneskehandel, frifant lagmannsretten A for dette forholdet. Ved straffutmålingen for produksjon av barnepornografi la retten til grunn at bildene var ment for eget bruk.

påtalemyndigheten anket til Høyesterett over frifinnelsen for grov menneskehandel. Anken gjaldt særlig tolkningen av begrepet «utnyttelse» i innledningen i § 224 første ledd. Grovt sagt var problemstillingen om straffebudet bare rammer tilbydersiden i menneskehandelen – det vil si den som formidler offeret for menneskehandel til markedet, samt bakmannsapparatet – eller om også personer på mottakersiden kan rammes. Høyesterett begrenset drøftelsen til å gjelde mottak av enkeltstående seksuelle tjenester fra et offer for menneskehandel. Hvorvidt løsningen vil kunne være en annen ved mer omfattende kjøp eller mottak av slike tjenester, hadde Høyesterett ikke foranledning til å gå inn på.

på bakgrunn av uttalelser i forarbeidene fant Høyesterett det klart at mottak av enkeltstående tjenester av seksuell karakter fra et offer for menneskehandel, ikke rammes av straffeloven § 224 om menneskehandel, og anken ble forkastet.

(01.09.2011, HR-2011-01645-A [Rt 2011 1127])

9 Sak om overføring til tvungent psykisk helsevern til anstalt under kriminalomsorgen

Saken gjaldt spørsmål om vilkårene for overføring fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under kriminalomsorgen var til stede for en 55 år gammel mann som var dømt til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39, jf. lov om psykisk helsevern § 5-6.

Han ble i 2004 dømt til tvungent psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39. Retten hadde funnet bevist at han hadde utøvd flere tilfelle av grov vold, trusler og frihetsberøvelse, men da det ble lagt til grunn at han hadde vært psykotisk da de straffbare handlingene ble begått, kunne han ikke straffes. I 2009 begjærte faglig ansvarlig behandler ved det sykehus A var plassert at han skulle overføres til anstalt under kriminalomsorgen. Det ble vist til at han ikke lenger var psykotisk, men at gjentakelsesfaren fortsatt var til stede grunnet hans markerte karakteravvik.

Tingretten dømte han til fortsatt tvungent psykisk helsevern, og at han skulle overføres til anstalt under kriminalomsorgen. Det samme gjorde lagmannsretten. Han anket til Høyesterett, som begrenset henvisningen til rettsanvendelsen knyttet til vilkåret om «særlige grunner» i lov om psykisk helsevern § 5-6, samt spørsmål om bestemmelsens forhold til EMK artikkel 5 nr.1 bokstav e.

Høyesterett gjør i dommen rede for hvordan uttrykket «særlige grunner» skal forstås på bakgrunn av lovens forarbeider og praksis fra EMD. Et avgjørende kriterium er at det er samsvar mellom grunnen for frihetsberøvelsen og stedet for og forholdene under frihetsberøvelsen. Spørsmålet var om dette vilkåret var oppfylt ved overføring til Ila fengsel og forvaringsanstalt. Dette vil være tilfelle dersom han ble overført til en avdeling som er spesielt egnet for opphold for denne type domfelte og med et spesielt tilpasset, individuelt opplegg for den enkelte. Slik avdeling finnes ikke på Ila i dag. Det foreligger heller ingen konkret plan for etablering av en slik avdeling. Flertallet på tre dommere kom til at anken likevel måtte forkastes da det ut fra gjeldende regelverk måtte legges til grunn at slik avdeling vil bli etablert før den faktiske overføringen finner sted. Mindretallet på to dommere mente anken måtte føre fram da manglende konkretisering av hva plasseringen vil gå ut på ikke ga tilstrekkelig grunnlag for domstolskontroll.

(12.07.2011, HR-2011-01389-A [Rt 2011 1043])

Straffutmåling

10 Straffutmåling for fire rumenske statsborgere som var funnet skyldige i omfattende vinningskriminalitet

Saken gjaldt straffutmåling for fire rumenske statsborgere som var funnet skyldige i omfattende vinningskriminalitet, i første rekke innbruddstyverier fra privatboliger og grovt heleri – såkalt «mobil vinningskriminalitet». Utbyttet – kontanter og lett omsettelige ting, særlig smykker, sølvtøy, fotografiapparater og ulike typer elektronisk utstyr – ble oppbevart på en base i Oslo, for senere transport eller omsetning, til dels i utlandet. Tyverivirksomheten var basert på utstrakt samarbeid og koordinering, dels ved gjennomføringen av de enkelte innbruddene og dels ved den etterfølgende oppbevaringen og utsendelsen av tyvegodset. Det ble stjålet betydelige verdier – erstatningskravene for noe over halvparten av tyveripostene utgjorde mer enn 1,6 millioner kroner. I tillegg kom de materielle ødeleggelsene i forbindelse med innbruddene.

Ved straffutmålingen tok Høyesteretts flertall på fire dommere utgangspunkt i Rt. 2011 side 765, hvor førstvoterende fremholdt at mobil vinningskriminalitet «utgjer eit alvorleg strafferettsleg problem som det er nødvendig å reagera strengt mot». Den saken gjaldt et større antall grove tyverier enn den sak som nå var til pådømmelse. Elementene av felles planmessig organisering og gjennomføring var også mer fremtredende. På den andre siden gjaldt saken nå større verdier, som alle de fire domfelte langt på vei heftet for gjennom fellelsen for grovt heleri. Til dette kom – og det var helt sentralt for Høyesteretts flertall – at det nesten utelukkende var tale om innbruddstyverier i privatboliger. Flertallet fremhevet at ved siden av rettskrenkelsen ved selve innbruddstyveriet, utgjør slik kriminalitet en inntrengning i den private sfære som er egnet til å skape utrygghet i hjemmene. I tillegg påføres de fornærmede ofte atskillig arbeid og bryderi i tilknytning til et boliginnbrudd, og ikke sjelden går uerstattelige verdier tapt – for eksempel arvestykker og elektronisk lagrede bilder og dokumenter. Disse forholdene måtte fanges opp av straffenivået. Etter flertallets syn måtte straffen ved så omfattende og samordnete innbruddstyverier mot privatboliger, kombinert med grovt heleri av store verdier, ligge mellom fire og fem års fengsel. Justert ut fra de individuelle forholdene – herunder tilståelser og tidligere domfellelser – ble straffen fastsatt til fengsel i fire år for tre av de domfelte, og fire år og fire måneder for den fjerde. Uttalelser om fradraget for tilståelse, jf. straffeloven § 59 andre ledd.

Mindretallet på én dommer stemte for en lavere straff for alle de domfelte, ut fra et annet syn på straffenivået og størrelsen på tilståelsesfradraget.

(22.09.2011, HR-2011-01773-A [Rt 2011 1210])

11 Straffutmåling for grovt heleri

A hadde stilt leiligheten sin til disposisjon for lagring av tyvegods. Det ble funnet gjenstander hos A som stammet fra ni grove tyverier fra boliger, og ett grovt tyveri fra person. Til sammen var han dømt for heleri av 117 gjenstander, og det dreide seg om «verdier på flere hundre tusen kroner». Tyveriene var utført av fem chilenske statsborgere uten tilknytning til Norge.

Høyesterett uttalte at boliginnbrudd skaper stor utrygghet blant folk og har likhetstrekk med integritetskrenkelser. Det er derfor viktig at straffen for helerier i forbindelse med slike innbrudd reflekterer det samfunnsskadelige i virksomheten. Straffen ble – etter fradrag for tilståelsesrabatt – satt til fengsel i ni måneder.

(12.09.2011, HR-2011-01690-A [Rt 2011 1153])

12 Straffutmåling for blant annet oppbevaring av 15,3 kg hasj

Saken gjaldt straffutmåling for blant annet oppbevaring av 15,3 kg hasj. Dette forholdet var det styrende elementet for reaksjonsfastsettelsen. Hovedspørsmålet var om sterke rehabiliteringsgrunner tilsa bruk av samfunnsstraff.

A hadde oppbevart hasjpartiet i ca. to uker for en venn som var på reise. Han ble i lagmannsretten dømt til to år og seks måneders fengsel, hvorav ni måneder betinget. Høyesterett fant at utgangspunktet for straffastsettelsen burde justeres noe, slik at straffen etter tilståelsesrabatt passende kunne settes til fengsel i to år og fire måneder.

I spørsmålet om anvendelse av samfunnsstraff viste Høyesterett til at hovedregelen fortsatt er ubetinget fengsel for grove narkotikaforbrytelser. Videre ble det pekt på at det i samsvar med uttalelser i forarbeidene flere ganger er gitt uttrykk for at det kan idømmes samfunnsstraff dersom det foreligger klare og sterke rehabiliteringshensyn eller andre spesielle forhold, jf. Rt. 2009 side 1045 avsnitt 9 med videre henvisninger.

A hadde brukt rusmidler siden han var 14 år, og levd et liv preget av rus og sporadiske arbeids- og boligforhold. Hans livsførsel endret seg imidlertid i 2005/2006. Etter pågripelsen i 2009 gjorde han en ytterligere innsats for å endre livet sitt ved å skaffe seg arbeid og senere bolig.

Høyesterett kom til at domfeltes rehabiliteringssituasjon skilte seg fra situasjonen i sammenlignbare saker, blant annet ved at det straffbare forholdet fant sted tre til fire år etter at domfelte etter egne opplysninger vesentlig hadde endret sin livsførsel. Domfelte syntes ut fra sine fremtidsplaner ikke å være i en spesielt sårbar situasjon. På tross av den positive utviklingen som han har vært gjennom, kom Høyesterett enstemmig til at det ikke forelå sterke nok grunner til å reagere med samfunnsstraff i dette tilfellet, og at de allmennpreventive hensyn som begrunner hovedregelen måtte være avgjørende også i denne saken. Straffen ble satt til fengsel i to år og fire måneder, hvorav ni måneder ble gjort betinget slik som i lagmannsretten.

(12.09.2011, HR-2011-01692-A [Rt 2011 1155])

13 Spørsmål om oppholdsforbud i eget hjem når den som skal beskyttes av forbudet, ikke tilhører samme husstand som gjerningspersonen

A var domfelt for seksuell handling med barn under 16 år, og for å ha utvist seksuelt krenkende adferd overfor barn under 16 år. Han ble også dømt for uberettiget å ha sneket seg inn i et nabohus eller annet tillukket sted, og for forsøk på grovt tyveri. Handlingene var begått overfor ei jente som bodde i nabohuset, om lag 15 meter fra huset der gjerningsmannen bodde, etter at gjerningsmannen hadde gått ubedt inn i huset. Forsøket på grovt tyveri gjaldt også nabohuset.

For dette ble A i tingretten dømt til fem måneders fengsel, samt ilagt kontaktforbud uten tidsbegrensning overfor jenta i nabohuset og forbudt å oppholde seg i eget hjem, jf. straffeloven § 33 første og tredje ledd. Lagmannsretten begrenset kontaktforbudet til fem år, og gikk – under dissens – ikke med på påtalemyndighetens krav om oppholdsforbud i eget hjem.

påtalemyndigheten anket til Høyesterett over at oppholdsforbud ikke ble ilagt. Høyesterett slo fast at oppholdsforbud i eget hjem også kunne idømmes i et tilfelle som dette, der det ikke var tale om å beskytte personer i gjerningspersonens egen husstand. Lovens vilkår om «nærliggende fare» for en straffbar handling innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt. Sannsynlighetsovervekten må gjelde handlinger begått overfor den som oppholdsforbudet er ment å verne innenfor den tiden forbudet skal vare. Domfelte hadde frem til nå respektert kontaktforbudet, og lagmannsrettens flertall hadde oppfattet gjerningsmannen slik at han syntes å ha innsett alvoret i situasjonen. Når lagmannsrettens flertall etter umiddelbar bevisførsel var kommet til at sannsynlighetsovervekt ikke forelå, ville Høyesterett ikke fravike denne vurderingen.

Høyesterett uttalte blant annet at det er lett å se at datteren i nabohuset og hennes nærmeste vil oppleve det som svært belastende å ha gjerningsmannen fortsatt boende 15 meter fra seg. Dette var klart en relevant omstendighet ved den forholdsmessighetsvurdering som måtte ha vært foretatt dersom man først hadde kommet til at det forelå sannsynlighetsovervekt for nye hendelser. Men loven gir ikke adgang til å gjøre unntak fra kravet til sannsynlighetsovervekt på grunnlag av forholdsmessighetsbetraktninger.

Anken ble etter dette forkastet.

(13.09.2011, HR-2011-01713-A [Rt 2011 1161])