Tidsskrift for Strafferett feirer 10-årsjubileum. Dette ønsker vi å markere. Et fremtidsrettet jubileumsnummer kan gi oss en god mulighet til å markere denne milepælen for tidsskriftet. Vi har derfor bestilt perspektivartikler fra sentrale aktører innen strafferettspleien om hvor strafferetten, straffeprosessen og kriminalitetsbekjempelsen står i år 2020. Vi ønsket oss refleksjoner over hvilke utviklingstrekk vi kan forvente i et 10 års perspektiv?

Til vår store glede har vi, på tross av kort frist, fått positivt gjenhør fra mange sentrale aktører på strafferettsfeltet. Dessverre er det ubalanse i dette jubileumsnummeret når gjelder bidrag fra forsvarersiden. Og enda mer uheldig noterer vi at det ikke er noen kvinnelige bidragsytere. Til tross for at vi har henvendt oss til mange har vi ikke lyktes med å få noen kvinner til å skrive i vårt jubileumshefte. Dette beklager vi.

Vi innleder med to politiske bidrag: et fra justisminister Knut Storberget og et fra Justiskomiteens leder Per Sandberg. Så følger en artikkel fra Riksadvokatembetet og en fra Domstoladministrasjonen. Deretter følger to akademiske bidrag: et fra post.doc Jon Petter Rui i Tromsø og et fra professor Erling Johannes Husabø i Bergen. Jubileumsnummeret avsluttes med bidrag fra to sentrale organisasjoner på strafferettens område: KROM og den norske avdelingen av Den internasjonale Juristkommisjonen.

Ikke uventet er det noen temaer som overlapper bidragene. Selvfølgelig kommenterer flere bidragsytere internasjonaliseringen av strafferetten som både betyr import av internasjonal kriminalitet og påvirkning fra internasjonale rettskilder som EMK. Særlig er det Jon Petter Rui og Jon Wessel-Aas som fordyper seg i EMK. Erling Johannes Husabø setter fingeren på den utfordring strafferettsvitenskapen står overfor hva gjelder internasjonaliseringen av strafferettspleien. På nasjonalt nivå er det flere som tar opp mulige strukturforandringer innenfor rettspleien. Både Tor-Aksel Busch og Tor Langbach peker på at organisatoriske endringer i domstolene vil tvinge seg frem. Langbach argumenterer for sammenslåing til større og mer kompetente domstoler. Busch ønsker seg raskere saksbehandling i domstolene. Per Sandberg tar opp behovet for en omstrukturering av politidistriktene til større kompetanseenheter. Også Busch er inne på behovet for justering i antallet politidistrikter, men har ingen tro på dramatiske endringer.

Konsekvensene av globalisering, en hardere kriminalitet og kommunikasjonskontroll leder til dystre fremtidsutsikter. Men to av bidragsyterne ser lys i tunnelen: Knut Storbergets bidrag om vold i nære relasjoner ender opp med en forhåpning om at holdningsendringer vokser frem slik at de normer lovendringer mot vold i nære relasjoner representerer blir selvfølgeligheter i samfunnet. Den andre optimistiske forfatteren er Thomas Mathiesen som aner et vendepunkt innenfor kriminalpolitikken. Han skriver at finanskrise og byggestans kan utløse nye og interessante tanker i kriminalpolitikken.

***

Justisminister Knut Storberget fokuserer i sin artikkel En strafferett for fremtiden – med særlig blikk på hvordan vi arbeider for å bekjempe mishandling i nære relasjoner på «mysteriet med det lukkede rom». Han innleder kort med å påvise enkelte utviklingstrekk ved strafferetten; den nasjonale politiseringen av strafferetten, internasjonaliseringen av strafferetten som også har ført til et hardere trusselbilde, og at strafferetten har blitt mer hendelsesstyrt blant annet som en følge av et nytt mediebilde. Artikkelens hovedfokus er på straffeloven § 219, vold i nære relasjoner. I tillegg til lovgivningens betydning for å forhindre vold i nære relasjoner, peker han på annet som er gjort på dette området: for eksempel etableringen av Barnehus over hele landet; utviklingen av samarbeidet mellom ulike etater om kriminalitetsforebyggende tiltak; etableringen av familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt og lovfestet tilbud om krisesenter. Justisministerens refleksjon er at strafferettslige og administrative virkemidler ikke er nok. Hovedvirkemidlet mot vold i nære relasjoner er på et annet plan, nemlig holdningsendringer blant folk flest. De må vokse fram og bli internalisert i hver enkelt av oss. Storbergets håp er at om 10 år har lovendringene mot vold i nære relasjoner «manifestert seg og blitt selvfølgeligheter i samfunnet».

I artikkelen Det norske rettssamfunn i 2020 tar leder for Stortingets justiskomité, Per Sandberg, for seg flere temaer som han anser som viktige i utviklingen av rettsstaten de neste 10 årene. Kriminalitetsbekjempelsen står her sentralt. Her er det viktig ikke bare med opprustning av politietaten, men også en omlegging av etaten. Ifølge Sandberg er en trolig utvikling at antallet politidistrikter blir kraftig kuttet ned fra 27 til 5-7 landsdelsdistrikter. En slik omstrukturering vil skape større kompetanseenheter og derved en mer slagkraftig kriminalitetsbekjempelse.

Videre ønsker Sandberg en gjennomgang av de internasjonale forpliktelser Norge er bundet til. Han anser at utviklingen av menneskerettighetene har gått svært langt og at det lenge har vært på sin plass å spørre om alle internasjonale forpliktelser er av det gode.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch fokuserer i sin artikkel Reaktiv kriminalbekjempelse i 2020 på behovet av kompetanse og kontinuitet innenfor etterforskningsfaget. Etterforskningens kvalitet har avgjørende betydning for norsk strafferettspleie. Han peker også på at organisatoriske endringer i domstolene vil tvinge seg frem. Blant annet ser han for seg at den svenske modellen med avspilling av opptak fra første innstans vil bli etablert i Norge. Generelt peker han på at hovedforhandlingene i tingrett og lagmannsrett må kortes ned. Også utviklingen mot en mer pre-aktiv strafferett blir kommentert, dog uten å anvende begrepet. Her maner Riksadvokaten til forsiktighet. Derimot vil Riksadvokaten satse på en mer aktiv bruk av medvirkningslæren for å bekjempe deler av den dagsaktuelle kriminaliteten.

Domstoladministrasjonens direktør Tor Langbach skisserer noen utviklingstrekk i domstolene i de senere år i artikkelen Domstolenes behandling av straffesaker i fremtiden. Langbach tar utgangspunkt i at kravene til dommeres kunnskap og kompetanse har endret seg i de senere år. Det gjelder så vel den rettslige utviklingen som kunnskap om for eksempel barn, flerkulturelle problemstillinger og offerreaksjoner. Dommerne skal være dommere og må i mangel på kunnskap hente inn spesialkunnskap fra sakkyndige, og forstå og være kritisk til, hva de sakkyndige uttaler.

Langbach tror at utviklingen med «spissing» av domstolenes oppgaver vil øke i framtiden. Han ser for seg at på sikt vil oppgaver som vielser, notarialforretninger og andre mer forvaltningsrettslige gjøremål bli tatt ut av domstolenes portefølje.

Prosessen med «spissing» av domstolenes oppgaver kan også innebære at «småsaker» fjernes fra domstolene. Domstolene er «høykompetansevirksomheter» og bør derfor ikke befatte seg med gebyrsaker og de mindre straffesakene. En mulighet er for eksempel å legge foreleggssaker til et profesjonalisert og regionalisert lokalt domstolsorgan à la forliksråd/konfliktråd.

Langbach tror at domstolene i et kvalitetsperspektiv vil tjene på å ta et stort skritt i retning av spissere dommerkompetanse og en neddempning av generalistmodellen og tilfeldighetsprinsippet ved utplukking av dommere. Neste skritt er å se på domstolenes erfaring av kompliserte saker. Fra et rettssikkerhetsperspektiv kan det være lurt å fjerne de minste domstolene, som svært sjelden får drap eller grove voldtekter til behandling, og etablere større enheter som gir rom for kompetanseutvikling på et annet nivå. En annen løsning kan være å myke opp vernetingsreglene og styre de alvorligste sakene i retning av et mindre antall store tingretter.

Post.doc Jon Petter Rui skriver om EMK-retten frem mot 2020. Utviklingen vil være preget av EMDs enorme, og sannsynligvis stadig voksende, saksmengde. Det er to grep som allerede er gjort for å få kontroll over situasjonen og som sannsynligvis vil få betydning for utviklingen de neste 10 år. Det er ikrafttredelsen av P-14 den 1. juni 2010 og Action Plan, som ble utarbeidet i februar 2010. Når det gjelder P-14 vil det nye avsilingskriteriet i EMK art. 35 nr. 3 bokstav b få stor betydning for oss i Norge, fordi flere saker som i dag blir fremmet til realitetsbehandling vil bli avvist. Action Plan tilsier at EMD i større grad enn tidligere vil foreta konkrete vurderinger av om den aktuelle rettergangen sett under ett fremstår som «fair» og være mer tilbakeholden med å formulere presise rettsregler for hva som er eller ikke er en rettferdig rettergang. Hva gjelder Høyesterett og EMK fokuserer Rui på hvordan prinsippet om «selvstendig tolking» bør benyttes i fremtiden. Han er blant annet uenig i at det ved praktiseringen av begrepet bygges inn en sikkerhetsmargin mot at Norge blir dømt av EMD.

Professor Erling Johannes Husabø løfter i sin artikkel Strafferettsvitskapen si oppgåve i åra som kjem, frem strafferettsvitenskapens viktige samfunnsfunksjon. Blant de utfordringer som ligger for strafferettsvitenskapen er behovet for «ei kritisk og dagsaktuell forsking omkring de generelle vitskapelige teoriane, verdiane og omgrepa som ligg til grunn for dagens strafferett». En annen utfordring som Husabø nevner er «å ha eit vake blikk for om det er samsvar mellom liv og lære, prinsipp og praksis i strafferettspleia». En tredje utfordring er ikke bare å se på forholdet mellom nasjonale og internasjonale normer, men også å delta i den internasjonelle debatten om de internasjonale normene på strafferettens område. Ved å sitere professor Jan Fridthjof Bernt peker han på hva som er straffrettsvitenskapens oppgave:

Det er rettsvitenskapens oppgave å være den dynamiske kraft i den løpende kvalitetssikring og utvikling av retten som denne er avhengig av for å kunne oppfylle sine samfunnsmessige funksjoner på en adekvat måte etter hvert som de ytre livsbetingelser og borgernes verdier og rasjonalitetsoppfatninger endrer seg. Dette er nødvendig for at retten skal kunne opprettholde den legitimitet med hensyn til både teknisk og fornuftsmessig kvalitet og materielt innhold som er en forutsetning for at den skal ha ikke bare den funksjonalitet, men også den respekt og oppslutning blant borgerne som er nødvendig for at vi skal kunne ha en liberal demokratisk rettsstat.

Bidraget fra KROM ved professor Thomas Mathiesen har en positiv grunntone. Han ser nye tegn i tiden og håper på et kriminalpolitisk vendepunkt. Han peker for eksempel på at finanskrisens innskrenkninger kan lede til nye og interessante ideer og tanker innenfor kriminalpolitikken. I flere land, som England og Russland, er det prosesser i gang for å minske fangebefolkningen. Finanskrisen som førte til byggestans av fengsler, kan altså utløse nye og interessante tanker i kriminalpolitikken.

Den norske avdelingen av Den Internasjonale juristkommisjonen ved advokat Jon Wessel-Aas bekymrer seg for den liberale, demokratiske rettsstaten i artikkelen Kan idéen om den liberale, demokratiske rettsstat få overleve hvis samfunnsvern blir politikkens overordnede mål? I korthet konstaterer Wessel-Aas: De politiske myndighetene synes å jobbe ufortrødent på sitt prosjekt med å sakte, men sikkert omdanne det Europa som i et halvt århundre har vært modellen for den liberale, demokratiske rettsstat, til et repressivt kontrollsamfunn som vi aldri ville ha kunnet vedkjenne oss for bare ti år siden.

Vi regner med at flere av de tanker som blir presentert i dette nummer av Tidsskrift for Strafferett vil invitere til kommentarer eller provosere til debatt. Vi ser derfor frem til å kunne publisere interessante innlegg i tiden fremover og håper at Tidsskrift for Strafferett blir en viktig arena for å diskutere fremtidens strafferett og straffeprosess.