Tidsskrift for strafferett fyller 10 år. Et slikt jubileum gir oss anledning til å stoppe opp, og se oss tilbake, og – ganske særlig – å skue litt fremover mot, la oss si, 2020.

Kriminologer og rettssosiologer har lenge lagt stor vekt på veksten i fangebefolkningen i ulike land. Den har vært enorm. Aldri har vi sett slike stigninger som fra 1980-tallet og fremover. USA har vært den ledende vestlige nasjonen, men andre har, med noen unntak, fulgt etter. Jeg selv har lagt stor vekt på dette, og det har det vært grunn til.

Men er det nye tegn i tiden? Går det an å snakke om vendepunkter i kriminalpolitikken? Det går i hvert fall an på andre områder. Historien endrer seg ikke alltid gjennom prosesser som følger av synbare langsiktige tendenser, men noen ganger ved vendepunkter, som nok skyldes viktige underliggende forhold som kan ha endret seg over lang tid, men som tar seg ut for oss som temmelig plutselige forandringer over kort tid, og som er vanskelige å forstå. «Tiden er moden» er det uklare ordtaket vi griper til. Romerrikets sammenbrudd,1 slutten på heksebrenningen i 1600-tallets spanske imperium,2 og Sovjetsamveldets sammenbrudd sent i det 20. århundre er tilfeller som passer med ordtaket. Hvem forutså Sovjets sammenbrudd fem år før det skjedde? Eksperter, kanskje, men knapt vanlige opplyste mennesker.

Slutten på den spanske heksebrenningen tidlig på 1600-tallet, over det enorme spanske riket med dets maktfulle Inkvisisjon, er kanskje det mest nærliggende eksemplet for oss her. Inkvisisjonen ble først etablert på 1200-tallet som en spesiell styrke for å nedkjempe kjettere. Den ble organisert på 1400-tallet i Spania, og var på 1600-tallet på høyden av sin makt. Den danske historiker Gustav Henningsen har beskrevet den spanske gren av inkvisisjonen som en stor edderkopp med et omfattende overvåkingsnett, hemmelige politistyrker, dømmende myndigheter og hemmelige fengsler, organisert i nitten (senere tjueen) tribunaler over hele det enorme spanske imperiet, inkludert oversjøiske besittelser. Tribunalene inngikk i et nettverk av bestemte og byråkratiske kommunikasjonslinjer frem til ledelsen i Madrid, la Suprema, inkvisisjonsrådet. Slutten på hekseforfølgelsene kom faktisk innenfra, blant byråkrater i denne enorme organisasjonen. Henningsen beskriver i detalj hvordan en skeptisk ung inkvisitor i Nord-Spania tidlig på 1600-tallet, ved navn Alonso de SalazarFrías (1564-1636), begynte å tvile på noen sider ved den outrerte heksegalskapen – den voldsomme panikken over hekser som kunne finne sted i imperiet. Hekseforfølgelser foregikk nord for Pyreneene, med den følge at det oppsto et mylder av hekser på flukt over Pyreneene og inn i Nord-Spania. Det kom til en stor auto-da-fé3 i Logroño i 1610, som også Salazar satte sitt navn til, hvor 11 hekser til slutt ble brent, visstnok med tilstedeværelse av opp til 30 000 tilskuere. Men etter auto-da-féen tvilte Salazar enda mer. For ham ble det et spørsmål om bevis. På initiativ av la Suprema foretok han – uten andre inkvisitorer – en lang visitasjonsreise med instruksjoner om hvordan nåde skulle administreres, og gjennomførte rett og slett det vi i dag ville kalt en empirisk studie av baskiske hekser, så vidt jeg vet den første undersøkelsen i verden av hekser. Hele 1800 hekser ble intervjuet. Spørsmålet om skyld sto sentralt, og Salazar fant intet bevis for skyld. I en av sine rapporter til la Suprema sammenfattet han visitasreisens konklusjon bl.a. slik: «Hvad sabbatsrejserne, møderne, skaderne og alle de andre ting angår, så har jeg ikke fundet et eneste bevis, ja end ikke indicier, hvoraf det kan udledes, at noget hekseri reelt og korporlig har fundet sted».4 Han fant i stedet at det beste våpen mot store mengder hekser faktisk var stillhet om saken. Han uttalte ved en anledning: «Jeg avleder viktigheten av stillhet og diskresjon fra den erfaring at det var verken hekser eller forheksede inntil de ble snakket og skrevet om».5 For å gjøre en lang historie kort – det var uenighet i det lokale tribunalet, og uenighet i et tribunal nødvendiggjorde kommunikasjon med la Suprema i Madrid. La Suprema var alliert med Salazar og hadde en lang historie av tilbakeholdenhet i hekseprosessene. Kjetteri, og ikke hekseri, var jo inkvisisjonens hovedsak. Enden ble en ny forordning for forfølgelse av hekser, nedtegnet av Salazar og antatt nesten uten endringer av la Suprema i 1614. I praksis gjorde det nye reglementet slutt på hekseprosessene. Disse folk var gode jurister.

Forordningen av 1614 var et modig dokument, for langt ut på 1600-tallet var det mange inkvisitorer og dommere som mente at hekser burde brennes. La Supremas autoritet, Salazars kunnskaper og den sentraliserte styreform, gjorde håndhevelse av en så upopulær avgjørelse mulig. Et stort heksefritt område i sydlige Spania ga dessuten et sammenligningsgrunnlag og medvirket til den skeptiske holdningen til forfølgelse i nord.6

Slutten på det hele tok altså 4 år, fra 1610 til 1614, for øvrig hundre år før slutten av hekseforfølgelsene i andre europeiske stater.

Selvfølgelig var viktige sosiale krefter i sving, før og omkring inkvisitor Alonso de Salazar Frías, sosiale krefter som i realiteten forberedte og utløste bruddet med hekseprosessene. Vi vet ikke nok om disse kreftene. Men den liberale inkvisitoren og andre av de mange tjenestemenn var også viktige, kanskje uunnværlige.

Står vi også i dag overfor et vendepunkt, selv om mange betingelser er annerledes?

Kanskje vi går mot et vendepunkt i kriminalpolitikken. Det er tegn, skjønt de er beskjedne, på at ting kan være litt i forandring, midt i tiden som på engelsk kalles «penal populism» – populisme med straff i sentrum. I februar 2009 besluttet et panel av tre dommere at Californias fengselssystem, det største fengselssystemet i USA med ca. 167 000 innsatte, kunne minske dets fengselsbefolkning ved å forkorte dommene, gi fanger poeng for god oppførsel til gjengjeld for tidlig løslatelse, reformere løslatelsessystemet (som de sa ikke vil ha noen negativ virkning på publikums sikkerhet), og lignende. Uten en slik plan, sa panelet, ville forholdene inne i fengslene bare bli verre og innsatte ville simpelthen dø på grunn av selvmord eller mangel på skikkelig behandling. Retten støttet seg bl.a. til Californias guvernør Arnold Schwarzeneggers egen støtte til fengselsreformer, der han hadde sagt at de ville redusere fengselsbefolkningen med omtrent 40 000 innsatte.7 Så sent som i 2007 lovet Schwarzenegger at det var ingen mulighet for en California-fange å bli løslatt tidligere enn han skulle. Mindre enn et halvt år senere hadde han snudd fullstendig, idet han foreslo å kutte fangebefolkningen med en stor andel for å redde staten fra fullstendig konkurs på grunn av finanskrisen. Føderale dommere hadde allerede bestemt at statens manglende evne til å gi medisinsk og psykiatrisk helsebehandling til fanger hadde ført dem inn i «grusom og uvanlig straff», som er forbudt gjennom konstitusjonen.8

I juni 2010 signaliserte Kenneth Clarke, som rett før var blitt justisminister i den nye britiske regjeringen, at det ville bli slutt på korte fengselsstraffer, etter at han hadde advart at det var «så å si umulig» å rehabilitere en innsatt på mindre enn 12 måneder. I denne uttalelsen minnet han litt om Winston Churchills berømte tale over samme tema som justisminister i 1911. Churchills initiativ reduserte faktisk fangebefolkningen betydelig på denne tiden.9 Clarke tilkjennega, i sin første store tale etter innsettelsen, en større omlegging i straffepolitikken ved å si at fengsel ikke var effektivt i mange tilfeller. Dette kunne føre til at flere lovbrytere ble tatt hånd om gjennom samfunnsstraffer. Clarke beskrev den nåværende fangebefolkningen på 85 000 som «forbløffende», et antall «som jeg resolutt ville ha sett bort fra [dismissed] som en umulig og latterlig prediksjon hvis jeg var blitt konfrontert med den som en forutsigelse i 1992».10 Han ble straks kritisert av noen kolleger i sitt politiske parti, som var velkjent for å være «lov og orden»-orientert. Han signaliserte at fedre som ikke betalte barnebidrag, bilkjørere som ikke var kvalifiserte og kriminelle som sloss mot asylnekt kunne være blant de første som ville tjene på dette og som ikke burde være i fengsel.11 Ved offentliggjøring av regjeringens budsjett 20. oktober 2010, som inneholdt et samlet budsjettkutt på 23 % for Justisdepartementet, uttalte Clarke i en pressemelding at «[d]et er nødvendig å skape et rettssystem som straffer den skyldige, minsker tilbakefall, beskytter våre rettigheter og hjelper de som trenger det mest. Gjennom perioden som gjelder denne utgiftsoverenskomsten vil Justisdepartementet bli omdannet til et slankt, gjennomskuelig departement som vi har råd til». Bl.a. ble et stort nytt fengsel for 1500 fanger som hadde vært under planlegging lagt på is.12 Svenske Johan Wennström, lederskribent i Svenska Dagbladet, viser til Kenneth Clarke i en omfattende artikkel,13 og hevder at det er en økende tendens til å kritisere fengselet for ikke å virke som planlagt14 – skjønt han (Wennström) personlig forsvarer fengselet som vår siste utvei til å beskytte ofrene for kriminalitet.

Under et besøk i Norge i januar 2010, hevdet den russiske justisministeren Alexander Konovalov at Russland er i første fase av en reformplan henimot 2020, der landet ønsker å introdusere alternative straffemåter.15 På norsk radio16, sammen med vår egen justisminister Knut Storberget, åpnet Konovalov (på engelsk) med å si at fengselet Bredtveit som han nettopp hadde besøkt, var «quite a nice institution», men ikke egentlig brukbar (uklar lyd akkurat her) i forhold til Russlands store antall fanger. Men han sa klart flere ganger at av Russlands 900 000 fanger, kunne halvparten bli straffet ute i samfunnet med forskjellige typer samfunnsstraff (på et punkt nevnte han også en tredjedel). Han syntes å være på utkikk etter alternativer, og hans hovedpunkt var at det å plassere disse i fangeleire sammen med hardbarkede lovovertredere ville virke mot sin hensikt i dag. De ville gå inn i en kriminell kultur. De andre, alvorlige kriminelle som måtte forbli bak murene, burde bli plassert i «jails», ikke i fangeleire av den gamle stalinistiske typen. Han hevdet at president Vladimir Putin, som ble sett som en konservativ i vestlige massemedier, i virkeligheten var en pragmatiker som forsto at Russland hadde behov av endring, og han svarte rett og slett «ja» på spørsmålet om han hadde Putins støtte for sine liberale ideer.

Vi må gripe tiden. Selv om signalene nå kommer ovenfra, er de svake og kan utløse sterk opposisjon. Det vil være viktige tråder som holder endring tilbake, og det vil være tilbaketog. Men Norge, med sine relativt få fanger per capita, kan spille en rolle. Den norske justisministeren sa faktisk i sin radiosamtale med justisminister Konovalov, at de hadde åpnet dialog og at Russlands nåværende kurs hadde globale konsekvenser (kanskje den norske ministeren prøvde å binde den russiske til den nye kursen?). Føy til litt «abolisjonisme» – som for eksempel å få korttids-sonerne ut av fengsel, som Winston Churchill og Kenneth Clarke har antydet med hundre års mellomrom, eller å få en del av de som har begått stoffrelatert kriminalitet ut av fengsel – og du har en pakke som har en viss styrke og ikke bare betyr å spytte mot vinden.

Faren er selvfølgelig effektiviteten ved alternative tiltak når det gjelder å minske tilbakefall. Minsket tilbakefall, som er et populært argument hos justismyndighetene i Norge, er et godt argument så lenge det virker. Men det kan meget vel gå galt, og føre til en motreaksjon. Jeg mener derfor at man ikke bør bygge for mye på det argumentet. En annen fare er hva som vil skje med alle som blir sittende i fengsel.

Det er viktig å bygge på grunnleggende verdier og prinsipper snarere enn effektivitet. Verdiene må gjelde humanitet og rettssikkerhet. Det er en tyngre vei, men i lengden en bedre vei. Utgangspunktet i mange land er for en stor del finanskrisen og de kostbare fengslene som i tilfelle må bygges om man skal fortsette linjen fra i går. Men finanskrise og byggestans, som man tror bare vil føre til innskrenkninger og ulykke, kan i stedet utløse nye og interessante ideer og tanker i kriminalpolitikken – «heterodokse» snarere enn ortodokse forslag om omsorg og behandling av mennesker.

Velstand fører ikke alltid til lykke. Det spørs hvordan man omstiller seg.