– særlig om arbeidet for å bekjempe mishandling i nære relasjoner

Innledning

Forutsigelser og antagelser om fremtiden vil gjerne måtte basere seg på utviklingen som har vært. Når jeg nå skal redegjøre for mine «prognoser» om hva som vil prege strafferetten i årene fremover, vil jeg derfor ta utgangspunkt i noen utviklingstrekk som jeg mener å ha observert de siste årene, og som jeg tror vil materialisere seg ytterligere i de kommende år.

Strafferetten speiler vårt samfunn. Noen utviklingstrekk er ønsket, og drevet frem med vilje. Disse kan det være nødvendig å styrke i fremtiden. Andre utviklingstrekk kan det være nødvendig å forsøke å motarbeide eller bremse. Og her, som ellers, kan man ha delte meninger om hvorvidt noe er bra eller dårlig. Gjennom å analysere strafferetten kan man oppdage hvilke verdier samfunnet setter høyt, hvor utsatt disse verdiene er og hvor strengt fellesskapet finner det nødvendig og rettferdig å straffe dem som krenker verdiene. Gjennom lovgivning kan vi også bruke strafferetten til å utvikle og påvirke samfunnet fordi strafferetten og samfunnet påvirker hverandre gjensidig.

I det følgende vil mitt blikk på strafferettens utvikling være generelt, men som et gjennomgående eksempel vil jeg forsøke å kaste lys over hvordan utviklingstrekkene kan gjenfinnes i arbeidet mot mishandling i nære relasjoner. Bekjempelsen av mishandling i nære relasjoner er et av regjeringens hovedsatsingsområder. Det er et stort og viktig offentlig ansvar å sørge for trygghet i samfunnet, et ansvar vi tar på største alvor. Jeg vil derfor blant annet vise hvordan vi de siste årene har arbeidet for å skape trygghet i det man kan kalle det minste «samfunnet» – det vil si familien, slik at dette i fremtiden blir en selvfølge.1 Sammenlignet med arbeidet for å skape trygghet i storsamfunnet, er arbeidet for å skape trygghet i familien på mange måter mer krevende. I storsamfunnet er det mange som ser, mange som sier ifra, mange som anmelder, mange som griper inn. Der er det synlig politi, hjelpeinstanser, venner, og familie – og om man, med rette eller ikke – føler seg utrygg på gata, bør man alltid føle seg trygg når man kommer hjem til seg selv, når man har låst døren og festet sikkerhetslenken.

Det er ikke alle som er trygge hjemme hos seg selv. Og hvor er det trygt å være, når det ikke er trygt hjemme? Hvem skal si ifra, hvem skal gripe inn? Hvordan kan vi åpne det lukkede rommet? Og hvilken plass kan strafferetten ha i dette arbeidet?

Strafferetten som politisk verktøy

Strafferetten og straffeprosessen har de senere årene blitt politisert. En underlig påstand fra en politiker, vil nok noen lesere mene. Fra år 1900 og frem til slutten av 1970-årene var strafferetten og straffeprosessen (riktignok med enkelte unntak) overlatt til ekspertene. Gjeldende straffelov er som kjent fra 1902, og dens utforming og innhold gjenspeilet i stor grad synet til datidens ledende strafferettsjurister. Fra slutten av 1970-tallet og frem til i dag har strafferetten blitt politikerstyrt. Straffelovgivningen har blitt et redskap for å realisere partipolitiske ambisjoner. Dette kan blant annet illustreres ved antall lovendringer. Fra straffeloven trådte i kraft i 1905 og frem til 1950 ble det gitt gjennomsnittlig én endringslov annethvert år (bortsett fra krigsårene), med 2,5 paragraf i snitt. Mellom 1951 og 1980 ble det gitt i snitt 1,7 endringslover hvert år, med 9,5 paragrafer. Mellom 1980 og 2000 kom det i snitt 3,9 endringslover hvert år, og i denne perioden var det gjennomsnittlige antallet paragrafer steget til 16,8.2

Fra år 2000 og frem til i dag er straffeloven 1902 blitt endret ved hele 64 endringslover (og jeg har hatt andre ting å gjøre enn å telle antallet paragrafer per endringslov!). I tillegg er det vedtatt en ny straffelov (heretter omtalt som straffeloven 2005), som etter hvert vil avløse gjeldende lov. Som justisminister siden oktober 2005 må jeg påta meg noe av skylden – eller snarere æren – for disse tallene. For jeg mener at det er en ære, og at det i all hovedsak er bra at politikerne har «tatt tilbake» straffeloven og straffeprosessen fra ekspertene. Det kan ses på som demokratiets seier over det professorale ekspertveldet, og har blant annet ført til at neglisjerte områder har fått fortjent oppmerksomhet. Innføringen av straffeloven 1902 § 201 a om straff for å avtale å møte et barn under 16 år med forsett om å begå seksuelle overgrep, og bestemmelsen i straffeloven 1902 § 68 første ledd annet punktum om utskutt foreldelsesfrist i saker om seksuelle overgrep mot barn, kan tjene som eksempler på saker som i all hovedsak ble drevet frem fra politisk, og ikke fra juridisk hold. I tillegg har regjeringen arbeidet målbevisst for å gi en plass til ofre og etterlatte ved rettssystemets behandling av alvorlige saker. Ved lovendringer som trådte i kraft 1. juli 2008 fikk ofre og etterlatte mulighet til økt deltakelse og innflytelse i straffesaken.3 Samtidig ble bistandsadvokatordningen utvidet. Etter lovendringen går det for eksempel uttrykkelig frem at fornærmede i saker om vold i nære relasjoner, jf. straffeloven § 219, og saker om brudd på besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av § 219, har rett til bistandsadvokat.4

Hendelsesstyrt strafferett?

Enkelte vil kanskje hevde at en bivirkning av at strafferetten har blitt et område for partipolitikken, er at det kan føre til en skarp partipolitisk konkurranse om å levere trygghet gjennom kriminalitetsbekjempelse, og at dette snarere skaper mer utrygghet enn trygghet. Jeg mener derimot at det er viktig at flere grupper i samfunnet får slippe til i den offentlige debatten, og at dette utelukkende er en styrke for fellesskapet og for demokratiet. Blant annet som følge av et nytt mediebilde vil nok noen også kunne hevde at strafferetten er blitt hendelsesstyrt, og at vi politikere kappes om å rope på behovet for nye straffebud og strengere straffer som svar på negative oppslag i aviser og tv. Jeg er ikke i tvil om at dynamikken i samspillet mellom media og politikere noen ganger kan medføre at dette inntrykket blir gitt. Og noen ganger er vi sikkert hendelsesstyrte, men det kan da ikke være slik at fordi en hendelse første gang omtales i media, skulle det ikke være adgang til å reagere på den? Mitt inntrykk er også at de aller fleste politikere har respekt for at straff er et virkemiddel som må brukes med varsomhet. Som politikere har vi også et stort ansvar for å sørge for at ikke enkeltsaker som fortjener oppmerksomhet, forsvinner når de ikke lenger har «nyhetsverdi». Morgenenes toppsak i en nettavis er regelmessig skjøvet langt ned på nettsiden allerede på ettermiddagen, og derfor må vi være svært bevisste slik at det ikke alltid er det raske skiftende tempoet i medienes nyhetsformidling som styrer vår oppmerksomhet.

Mishandling i nære relasjoner

Jeg har tidligere uttalt at straffeloven 1902 bærer preg av å være utformet av og for menn. Historisk sett har strafferetten også åpnet for en viss adgang for mannen til å slå sin kone og sine barn. Denne historiske ukulturen kom også til uttrykk i lovverket.5 Etter lov 20. juni 1891 nr. 1 hadde foreldre en adgang til å anvende «måteholden legemlig refselse» mot sine barn til fremme av «Opdragelsens Øiemed». Overskridelse av refselsesretten «i Overilelse eller af Uforstand» var straffbart, jf. straffeloven § 386. Refselsesretten ble opphevet i 1972, men først i 1987 fikk barneloven § 30 et nytt tredje ledd om at barnet ikke må bli «utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare». Og først ved en endring i april 2010 går det nå uttrykkelig frem at barn ikke skal utsettes for noen form for vold, heller ikke for eksempel lette klaps, selv om det skjer som ledd i barneoppdragelsen.6

Et straffebud mot mishandling i nære relasjoner er ingen ny oppfinnelse, men bestemmelsens historie kan likevel være egnet til å kaste lys over hvordan samfunnet har utviklet seg fra begynnelsen av nittenhundretallet til i dag. Da straffeloven 1902 trådte i kraft i 1905, lød § 219 første punktum slik:

«Med fængsel indtil 2 Aar straffes den, som udsætter nogen hans Husstand tilhørende Person for Nød ved modvillig at unddrage sig den ham paahvilende Forsørgelsespligt, eller som ved Vanrøgt, Mishandling eller anden lignende Adfærd oftere eller grovt krænker sine Pligter mod Ægtefælle eller Barn eller mod nogen hans Husstand tilhørende eller hans Omsorg undergiven Person, som paa Grund af Sygdom, Alder eller andre Omstændigheder er ude af Stand til at hjelpe sig selv.»

Straffeloven § 219 rammet altså både fysisk og psykisk mishandling, men krevde i noen tilfeller at den som ble mishandlet var ute av stand til å hjelpe seg selv på grunn av sykdom, alder eller andre omstendigheter.

I 2002 foreslo Straffelovkommisjonen å oppheve straffeloven § 219. Forslaget ble begrunnet med at i nyere rettspraksis ble bestemmelsen brukt i tilfeller hvor også andre straffebud kunne anvendes på de aktuelle handlingene, for eksempel straffebudene mot legemsovertredelser, trusler, frihetsberøvelser og seksualovertredelser, og at disse straffebudene «i tilstrekkelig grad dekker slike tilfeller».7 Kommisjonen antok dermed at man ved å oppheve straffeloven § 219 ikke ville svekke det strafferettslige vernet mot slike handlinger i familieforhold, og fant ikke grunn til å legge vekt på at straffeloven 1902 § 219 også omfattet psykisk mishandling og andre former for omsorgssvikt:

«Kommisjonen er ikke kjent med at strl § 219 i nyere tid har vært benyttet i andre tilfeller enn de som uansett dekkes av straffebudene mot legemsovertredelser mv. Der hvor slike straffebud likevel ikke er dekkende, legger kommisjonen til grunn at man i våre dager heller bør la sakene bli håndtert av det sosiale hjelpeapparatet enn av strafferettspleien.»8

Stikk i strid med konklusjonen til Straffelovkommisjonen, er konklusjonen til Kvinnevoldsutvalget. Utvalget ble oppnevnt av Stoltenberg I-regjeringen i 2001 som ledd i å styrke innsatsen mot voldsutsatte kvinner. Kvinnevoldsutvalget foreslo å lovfeste en bestemmelse som uttrykkelig rammer vold mot kvinner, og mente at det var en mangel at norsk rett ikke fanger opp den psykiske volden og terroren som voldsutsatte kvinner i mange tilfeller utsettes for.9 Utvalget drøftet ikke om dette vernet kunne anses for å følge av straffeloven § 219.

I 2005 la regjeringen frem forslag om å endre straffeloven § 219 slik at det uttrykkelig fremgår at bestemmelsen retter seg mot vold i nære relasjoner, uten å være begrenset til vold mot kvinner.10 Forslaget innebar at det ikke lenger stilles vilkår om at den fornærmede måtte være ute av stand til å hjelpe seg selv for å bli vernet, og bestemmelsen ble forenklet og modernisert. Målet med endringen var ganske enkelt å legge til rette for at straffebestemmelsen skulle bli mer brukt, og å tydeliggjøre kompleksiteten og helheten ved mishandling av nærstående. Justiskomiteen sluttet seg enstemmig til det fremlagte forslaget, og viste til at det var viktig å ha et straffebud som fanger opp kompleksiteten ved denne type vold.11

Endringen av straffeloven § 219 trådte i kraft 1. januar 2006. Bestemmelsen rammer nå den som «ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt», mishandler sin tidligere eller nåværende ektefelle, sin tidligere eller nåværende ektefelles slektninger i rett nedstigende linje, sin slektning i rett oppstigende linje, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg. Vernet ble også utvidet til å omfatte flere personer, og den øvre strafferammen ble hevet fra 2 til 3 års fengsel.

Nylig bidro Høyesterett med en nyttig avklaring av rekkevidden av vernet til § 219. Saken gjaldt spørsmålet om bestemmelsen også verner barn som har vært vitne til fysisk og psykisk mishandling av barnets mor. Førstvoterende, med tilslutning fra øvrige dommere, fant det ikke tvilsomt at den indirekte virkning som mishandling av barnets nærstående har for barnet, kan representere en krenkelse etter bestemmelsen, slik at § 219 gir barnet et selvstendig vern.12 Førstvoterende fant det «klart at også bestemmelsen slik den lød før 1. januar 2006, vil kunne ramme det forhold at gjerningsmannen har latt et barn være vitne til mishandling overfor barnets nærstående». Jeg er glad for at Høyesterett understreket at det ikke var tvil om denne forståelsen av bestemmelsen. Et effektivt straffebud som retter seg mot voldsutøveren, er et viktig virkemiddel i kampen mot vold i nære relasjoner. Barna er den svakeste parten i enhver overgrepssak, og må sikres et godt vern og gode rettigheter.13

Skjerpet straff på noen områder

I forarbeidene til straffeloven 2005 er det et uttalt mål at strafferammene og straffenivået mellom ulike typer kriminalitet skal stå i et rettferdig forhold til hverandre.14

I Soria Moria-erklæringen fra 2005 uttalte regjeringen at den som ledd i kriminalitetsbekjempelsen ville skjerpe straffenivåene for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd, og i den siste delproposisjon til straffeloven 2005 ble det derfor blant annet gitt anvisning på nye og høyere normalstraffnivåer på disse områdene.15 I tillegg ble det fra regjeringens side uttrykt at de angitte normalstraffnivåene for straffeloven 2005 også burde gis gradvis anvendelse etter straffeloven 1902.16 Bakgrunnen for dette er blant annet at vi mener at straffen i større grad bør reflektere alvorligheten i lovbruddet, og at straffenivået for voldtekt og vold i nære relasjoner i større grad bør samsvare med straffenivået for andre typer straffebestemmelser som beskytter den enkeltes fysiske integritet. Under behandlingen av lovforslaget i Stortinget ble det klart gitt uttrykk for at de angitte normalstraffnivåene skulle ta til å gjelde straks også ved pådømmelse etter straffeloven 1902.17

I to storkammeravgjørelser fra Høyesterett 13. november 2009 kom flertallet til at de angitte normalstraffnivåene i motivene til straffeloven 2005 ikke kunne gis full anvendelse før ikraftsetting av straffeloven 2005.18 For å bringe straffnivåene for de aktuelle lovbruddene opp på ønskede nivåer så raskt som mulig, foreslo derfor Justisdepartementet å endre de respektive straffebestemmelsene i straffeloven 1902. Ved lov 25. juni 2010 nr. 46, som trådte i kraft straks, ble dermed den øvre strafferammen i straffeloven 1902 § 219 første ledd forhøyet fra fengsel i tre år til fengsel i fire år. I proposisjonen var det også foreslått at den øvre strafferammen for grove overtredelser ble hevet til fengsel i åtte år. Da Justisdepartementet fremmet dette forslaget, ble dessverre enkelte prosessuelle konsekvenser av forslaget oversett, slik at denne delen av forslaget ikke ble vedtatt. Den øvre strafferammen for grove overtredelser er derfor fremdeles fengsel inntil seks år, men uttalelsene i lovforarbeidene om skjerping av straffenivået innenfor den øvre strafferammen vil fremdeles få effekt for straffenivået. Også for grove overtredelser må straffene forventes å øke, selv om den øvre strafferammen ikke ble hevet.19 I forarbeidene antydes et straffenivå på nærmere det dobbelte av det som har vært praktisert til nå.

Også for drap, annen grov vold og seksuallovbrudd er straffenivået skjerpet. Minstestraffen ble hevet fra to til tre år for voldtekt, og for drap ble minstestraffen hevet fra seks til åtte år. Det er også gitt klare anvisninger på skjerping av normalstraffnivået.20

Helhetlig tilnærming

Regjeringen har stort fokus på hvordan vold i nære relasjoner kan forebygges. Utgangspunktet for det arbeidet regjeringen legger ned for å bekjempe mishandling i nære relasjoner, er at mishandlingen skal ta slutt. Volden skal ta slutt. For å få det til vi tenke helhetlig, det nytter ikke bare å skjerpe straffene. En viktig forutsetning for at en slik helhetlig tilnærming skal lykkes, er imidlertid at alle nå anerkjenner at volden som utøves i hjemmene er et offentlig ansvar og et omfattende og alvorlig kriminalitetsproblem. Flere må anmelde, vi må oppklare mer og ha bedre oppfølging og hjelpeapparat for ofrene, og de som dømmes må få et alternativ til vold for å forebygge tilbakefall. Bare gjennom tett oppfølging, behandling og hjelp kan vi bidra til at den som utøver volden tar aktivt ansvar og avstår fra fortsatt voldsbruk. Parallelt med endringene i straffeloven, har regjeringen derfor de siste årene arbeidet for å etablere et landsdekkende hjelpe- og behandlingstilbud til voldsutøvere, og stiftelsen Alternativ til Vold (ATV) er sentral i dette arbeidet. I tillegg er det opprettet til sammen sju barnehus lokalisert på Hamar, i Bergen, Kristiansand, Trondheim, Tromsø, Stavanger og i Oslo. Her får barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, vold eller vært vitne til vold eller mishandling i nære relasjoner, helhetlig hjelp, omsorg og behandling.

I tillegg til å styrke hjelpe- og behandlingstilbudet, har vi satt søkelyset på at vi alle kan gjøre noe for å hindre vold i nære relasjoner ved å si fra om det vi tror eller vet. Med virkning fra juni 2010 ble avvergingsplikten i straffeloven § 139 utvidet. Det vil si at man har plikt til å kontakte politiet eller på annen måte forsøke å avverge en alvorlig straffbar handling (som for eksempel vold i nære relasjoner) hvis man holder det som mest sannsynlig at det vil bli begått. Et barn lever ikke livet sitt utelukkende i hjemmet. Barn i Norge går i barnehage, på skole og deltar i fritidsaktiviteter. Det har familie, venner og naboer, og er omgitt av mange flere voksenpersoner enn kun foreldrene sine. Da denne endringen i straffeloven trådte i kraft, ble jeg i et innlegg i Dagbladet anklaget for å skape «et tystersamfunn, fylt av skamfulle angivere». Dette er en forfeilet tilnærmingsmåte. Det er ikke et mål at alle skal tyste på hverandre, men noen ganger kan det være nødvendig at utenforstående hjelper til med å bryte stillheten. Det kan gjøre det enklere å oppdage og straffeforfølge vold i nære relasjoner.

I 2009 åpnet også en nasjonal alarmtelefon for barn og unge, hvor både barn og unge selv, samt bekymrede voksne får mulighet til å si fra om sin bekymring for et barn som utsettes for ulike former for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Telefonen har mottatt i overkant av 7 000 henvendelser første driftsår.

Etablering av et supplerende spor

Straffeloven 2005 markerer tydelig at vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet og et samfunnsproblem – ikke en privatsak. Det er viktig! Likevel kan vi i enkelte saker oppleve at strafferetten kan komme til kort. Dette kan også gjelde i saker om mishandling i nære relasjoner. Ikke alle ofre føler at politianmeldelse og straff er et svar på det de står oppe i. Noen er fortsatt glad i partneren sin og ønsker bare hjelp til å stanse volden, andre vil ikke splitte familien av hensyn til barna eller av økonomiske grunner. Fengselsstraff er en løsning som i noen tilfeller bare kan gjøre situasjonen verre. Det er derfor behov for et tilbud i tillegg til straff, der konfliktløsning, rehabilitering og i noen tilfeller forsoning kan være utfallet. Dette gjelder imidlertid bare der offeret ønsker en slik løsning. Regjeringen vil at denne tilnærmingen skal få en plass i fremtidens måte å reagere på lovbrudd, og er i ferd med å prøve ut dette også i saker med vold i nære relasjoner. Dette betyr ikke at vi skal avkriminalisere voldshandlinger i nære relasjoner. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Med et utvidet tilbud om såkalt Restorative Justice – som et alternativ eller supplement til straffesakssystemet – gjør vi nettopp det.21 Målsettingen er blant annet bedre ivaretakelse av ofrene, bearbeidelse av tillitsbrudd og skadede relasjoner, samt mobilisering av privat og offentlig nettverk for konstruktivt samarbeid om fremtiden, der dette er ønskelig eller nødvendig.

Omfordeling av byrdene ved lovbruddet

Vi har også hatt økt fokus på muligheten for å sørge for at det er lovbryteren som må bære byrdene ved lovovertredelsen, ikke offeret. I 2003 ble det for eksempel innført adgang til å ilegge en person forbud mot å oppholde seg i eget hjem dersom det er en nærliggende fare for at personen vil begå en straffbar handling overfor en annen person.22 I 2008 la regjeringen frem forslag om hjemmel for elektronisk kontroll i forbindelse med dom på kontaktforbud.23 Formålet er særlig å gi bedre beskyttelse til personer som utsettes for vold og trusler om vold fra nåværende eller tidligere samlivspartner, og innebærer at den som truer gis restriksjoner på hvor vedkommende kan oppholde seg og «merkes» slik at bevegelsene kan kontrolleres av politiet. Ileggelse av elektronisk kontroll ved kontaktforbud innebærer et betydelig inngrep overfor den som ilegges slik kontroll. Da vi valgte å foreslå en hjemmel for elektronisk kontroll ved kontaktforbud, ble det i avveiningen lagt størst vekt på interessene til den som kontaktforbudet skal beskytte. Vi mener at elektronisk kontroll vil kunne bedre sikkerheten for den voldsutsatte.

Det er først og fremst tidsaspektet som utgjør den største forskjellen mellom mobil voldsalarm og omvendt voldsalarm. Mobil voldsalarm utløses som regel først når den som er ilagt et besøks- eller kontaktforbud befinner seg i umiddelbar nærhet av fornærmede, slik at politiet regelmessig vil ha liten tid til å handle. Med omvendt voldsalarm varsles politiet så snart gjerningspersonen beveger seg inn i det området forbudet gjelder for. Elektronisk kontroll vil også gi politiet bedre oversikt over situasjonen. Politiet vil blant annet kunne se om alarmen utløses fordi trusselutøveren har gått inn i den forbudte sonen eller om den utløses fordi signalene opphører, eksempelvis som følge av manglende vedlikehold av utstyret. Den tidligere varslingen forventes å føre til at politiet oftere vil rekke frem til fornærmede i tide, og at fornærmede vil kunne varsles i de tilfeller hvor politiet ser at de ikke kan rekke frem tidsnok. I de sistnevnte tilfellene kan den tidligere varslingen gi fornærmede bedre tid til å forflytte seg, og politiet vil få bedre tid til å iverksette alternative beskyttelsestiltak.

Det er denne kombinasjonen av mer tid og bedre oversikt som vil gi politiet flere handlingsalternativer, og som dermed forhåpentligvis vil bidra til at «omvendt voldsalarm» gir økt sikkerhet sammenliknet med mobil voldsalarm.

Heller ikke elektronisk kontroll vil være noen garanti for fornærmedes sikkerhet, noe det vil være viktig å informere fornærmede om. På samme måte som ved bruk av mobile voldsalarmer, kan en ikke garantere at politiet når frem i tide dersom alarmen utløses. Elektronisk kontroll vil heller ikke kunne erstatte den nåværende ordningen med voldsalarm. Voldsalarmen vil blant annet fortsatt ha en funksjon når den fornærmede beveger seg utenfor det området kontaktforbudet gjelder for. Intensjonen om å flytte byrden fra den fornærmede til gjerningspersonen kan følgelig ikke oppnås fullt ut. Elektronisk kontroll vil likevel føre til at gjerningspersonen i større grad må bære byrdene som følge av sin tidligere atferd.

Forslaget er vedtatt, og høsten 2010 startet man opp et pilotprosjekt for å teste ut teknologien slik at den elektroniske merkingen gir best mulig beskyttelse.

Internasjonalisering av strafferetten

Et annet utviklingstrekk er internasjonalisering av strafferetten. Vi samarbeider i mange fora om å utarbeide forpliktende rammeverk som kan skape en tryggere verden. I det siste har også det internasjonale samfunnet rettet blikket mot terroren som kan pågå hjemme. Én av fire kvinner i verden rammes av vold i familien. I desember 2008 fattet for eksempel Ministerkomiteen i Europarådet vedtak om at det skal utarbeides en konvensjon om beskyttelse og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, og forhandlingene er i skrivende stund i sluttfasen. I juni 2009 var jeg vert for Europarådets justisministerkonferanse i Tromsø. Dit kom 210 deltakere fra 47 land for å diskutere vold i nære relasjoner. Konferansen hadde tittelen «Breaking the silence – united against domestic violence» og handlet om hvordan man best kan hjelpe ofrene til å finne veien ut av volden. «Vold i nære relasjoner holdes hemmelig,» skriver Europarådet på sin nettside. «Ofrene avslører sjelden frykten, isolasjonen og traumet de lever med. Overgriperne benekter at volden i det hele tatt finner sted. Det er som om den ikke eksisterer …». På møtet diskuterte vi måter å bekjempe vold i nære relasjoner på, ved å identifisere problemene og utvikle og fremme en felles tilnærming til å bryte tausheten. Jeg er også deltaker i FNs verdensomspennende nettverk av mannlige ledere, hvis mandat er å sette vold mot kvinner på den internasjonale dagsorden. Nettverket er en del av FN-kampanjen UNiTE to End Violence against Women, og skal arbeide for å støtte den innsatsen kvinner og frivillige organisasjoner verden over gjør for å bekjempe vold mot kvinner. I samarbeid med organisasjonene Care, FORUT og Reform ressurssenter for menn, tok jeg i oktober 2010 initiativ til å gjennomføre en internasjonal konferanse der temaet var mobilisering av menn i arbeidet mot vold mot kvinner. Konferansen hadde innledere fra Sør Afrika, India og USA, der arbeidet med å mobilisere menn i det voldsforebyggende arbeidet har lange tradisjoner.

På grunn av utstrakt internasjonalt samarbeid og internasjonale forpliktelser som Norge påtar seg, presses også den tradisjon vi har hatt i Norge med å utforme syntetiske straffebud. Straffeloven 2005 inneholder for eksempel et eget kapittel om folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, og et kapittel om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. Straffebestemmelsene i disse kapitlene er detaljert utformet slik at de ligger tettere opp til det internasjonale instrumentet som de skal gjennomføre.24

Internasjonaliseringen av samfunnet og kriminalitetsutviklingen har også ført til et hardere trusselbilde, som igjen har ført til endringer i hvordan politi, påtalemyndighet og domstolene arbeider. Blant annet er det åpnet for muligheter til å føre anonyme vitner og det er gitt bestemmelser om adgang til å unnta visse opplysninger som ikke brukes som bevis fra innsyn for mistenkte og forsvarer.25 I tillegg er det et økt fokus på mulighetene for å strafforfølge på tvers av grensene.26

Veien videre: Vi skal forebygge bedre, reagere raskere, oppklare mer og rehabilitere bedre

Straffebestemmelsen som rammer mishandling i nære relasjoner har i de senere årene blitt modernisert og utvidet. Dette har betydning på flere måter. En viktig effekt er den offentlige oppmerksomheten rundt tilblivelsen av bestemmelsen. Illustrerende i så måte er at da Kvinnevoldsutvalget i 2003 la frem sin utredning omtalte de ikke straffeloven § 219, kun øvrige straffebud som rammer vold og seksuallovbrudd generelt. Det kan tyde på at utvalget ikke var kjent med bestemmelsen eller at de antok at den ikke hadde praktisk betydning. Den samme holdningen ga Straffelovkommisjonen uttrykk for, men med anbefaling om at bestemmelsen ble opphevet. Gjennom ulike regjeringers handlingsplaner, uttalelser fra justiskomiteen og Stortingsvedtak ble det gjort klart at lovgiver ønsket et straffebud som tydeliggjør den særlige kompleksiteten i den mishandlingen som utøves i nære relasjoner.27 Historien til straffeloven 1902 § 219 er historien om et tverrpolitisk prosjekt og historien om hvordan økt oppmerksomhet rundt et problemfelt kan gjenopplive gamle paragrafer som tilsynelatende var glemt. Det er også et eksempel på at lekfolk ikke støttet fagjuristenes forslag om å oppheve bestemmelsen, og overlate oppfølgingen «til det sosiale hjelpeapparatet», og kan derfor være et eksempel på politiseringen av strafferetten.

Forslag om strengere straffer og andre lovendringer kan fort bli en hvilepute, hvis det er alt som gjøres. For mishandlingen må forebygges, og når vi dessverre ikke klarer det, må den avdekkes, avverges og iretteføres. Det er med en bitter smak i munnen at jeg kaller straffeloven § 219 en «suksess». Antall anmeldelser etter bestemmelsen er økt med 340 % fra den trådte i kraft i 2006 (487 anmeldelser) til 2009, hvor det ble registrert 2 144 anmeldelser. Det er vondt å tenke på alle historiene som ligger bak disse tallene, men jeg er samtidig glad for at tallene kommer frem i lyset. Det betyr at flere kvinner og barn får hjelp. Det er alltid vanskelig å kjempe mot noe ukjent, mot noe man bare aner rekkevidden av. Da er det bedre å få tallene på bordet, arbeide ytterligere for å få ned mørketallene og sørge for bedre etterforsking og iretteføring av sakene som nå kommer til politiets kjennskap, samtidig med at vi forsterker innsatsen for å forebygge slik vold.

I arbeidet for å bekjempe vold i nære relasjoner fremover må vi dra nytte av de trekk som preger strafferetten i sin alminnelighet. Jeg har tro på at økt internasjonalt fokus på feltet kan bidra til at vold i nære relasjoner får økt oppmerksomhet. Jeg forventer at media bidrar med sitt arbeid for å avdekke systemsvikt og å sette fokus på saker som kanskje ikke så lett tidligere fikk offentlig oppmerksomhet. Vridningen av hele strafferetten som vedtakelsen av straffeloven 2005 representerte, til i langt større grad å ta på alvor de kriminalitetsformene som først og fremst rammer kvinner og barn, vil også få betydning i lang tid fremover. Det samme vil anerkjennelsen av at også barn som ikke direkte utsettes for vold selv, men som indirekte opplever det, har krav på både erstatningsrettslig og strafferettslig vern. Jeg er også glad for at politiet har økt innsatsen i forhold til vold i nære relasjoner og at disse sakene nå tas langt mer alvorlig enn før. Denne utviklingen må fortsette. Vi trenger et nært og sterkt politi som er til stede også for dem som opplever kriminaliteten i sitt eget hjem. Derfor er det bra at vi har fått på plass familievoldskoordinatorer i full stilling i alle politidistrikter og at vi har fått egne team i de største distriktene. Straffene for vold, drap og mishandling i nære relasjoner er allerede økt betydelig, og jeg forventer i tråd med signalene i forarbeidene at nivået fortsetter å øke. Men størst forventninger har jeg til at vi i så stor grad har arbeidet på flere områder parallelt, og at vi har vært villige til å tenke nytt og annerledes. I fremtidens strafferett videreutvikler vi den sterke og helhetlige innsatsen. Det er ikke bare strengere straffer som må til. Vi fortsetter også det pågående arbeidet for å utprøve et sivilt spor ved siden av strafferetten i saker om vold i nære relasjoner, der konfliktløsing, rehabilitering og i noen tilfeller forsoning kan være utfallet. Kriminalpolitikken og strafferetten skal gjenspeile de verdiene vi har som samfunn, og menneskeverd, humanitet og rettsstatens prinsipper skal gjennomsyre alt vi foretar oss.

Vi kan foreslå lovendringer som gir uttrykk for at vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet, ikke husbråk. Vi kan stramme inn og skjerpe avvergingsplikten, og sørge for gode rutiner for varsling av barnevernet. Vi har fokus på å fremme opplæringstiltak og behandlingstiltak med sikte på konfliktløsning og ikke-voldelig atferd som kan forebygge kriminalitet. Vi har laget handlingsplanen «Vendepunkt», etablert ordningen med barnehus over hele landet, videreutviklet samarbeidet mellom ulike etater om kriminalitetsforebyggende tiltak (Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak), etablert familievoldskoordinatorer i alle politidistrikter, lovfestet tilbud om krisesenter og innført rett til voldsoffererstatning til barn som opplever vold mot nærstående.

Alt dette har vi gjort.

Som justisminister rår jeg over et bredt spekter av virkemidler: Lovverk, politi, domstoler, hjelpe- og behandlingstilbud, ressurser, tydelige signaler om større, sterkere og samordnet innsats.

Men vi kan ikke vedta holdningsendringer, de må vokse frem, bli internalisert i hver enkelt av oss. Om ti år er det mitt klare håp at disse lovendringene har manifestert seg og blitt selvfølgeligheter i samfunnet. At ingen vil si at vold og mishandling i hjemmet er en privatsak, eller omtale det som «husbråk». Vi har alle et ansvar for å åpne opp lukkede rom.