Per Sandberg, leder, Stortingets justiskomité

Innledning

Jeg har tatt for meg noen temaer som er viktige i utviklingen av rettsstaten de neste 10 årene. Dette er til dels vanskelige temaer med kryssende hensyn og uten opplagte svar. For meg er det viktig å skape debatt rundt slike viktige temaer. Bare ved debatt kommer man fremover og nærmere de gode og rettssikre løsninger for landets innbyggere.

Kriminalitetsbekjempelsen er fortsatt viktigst!

Politidirektoratet har laget en rapport som viser behovet for opprusting av politietaten frem mot 2020. Målet er å få en bemanning på 2 operative tjenestefolk pr. 1000 innbygger. Denne målsetningen har tverrpolitisk enighet og dette enkelttiltaket er det viktigste å oppnå de neste 10 årene.

Dessverre har starten på denne opprustingen gått svært trått. Regjeringen har riktignok tilført nye stillinger og det i et volum som overgår opptrappingsplanen som er foreskrevet i ovennevnte rapport. Dette har imidlertid ikke ført til ønsket resultat; stillinger har blitt tilført, uten at nødvendige driftsmidler har fulgt disse. De enkelte politimestre har således opplevd mindre forutsigbarhet og handlefrihet som følge av oppbemanningen. I tillegg har politietaten slitt med etterslep på IKT-siden. Når man først har tatt tak i dette, har også disse investeringene gått ut over driftsbudsjettene.

Følgene av ovennevnte forhold er at politiet har vært nødt til å nedbemanne. Når noen har sagt opp, gått av med pensjon, eller når vikariater er blitt ledige, har man ikke hatt økonomi til å fylle stillingene.

Dette har ført til den merkelige situasjonen at styrende politikere har oppbemannet politiet med den ene hånden og nedbemannet med den andre.

Strafferetten er en del av det større justispolitiske bildet. Justispolitikken har som øverste siktemål å skape trygghet. Strafferetten alene gjør vi lite med så lenge man ikke har et effektivt håndhevingsorgan i førstelinjen ut mot publikum.

I dette bildet må vi ruste opp bemanningen hos politiet slik at vi når målet om 2 til 1000. Ingenting skaper så mye trygghet som at politiet faktisk er der når det skjer noe og at de kommer når du trenger det. At politiet ikke kan komme, er frustrerende både for de enkelte tjenestemenn og politiledere, men også for oss politikere. Likevel er utbredelsen av utrygghet i befolkningen den største konsekvensen av dette.

Det vi ser i dag er at politiets oppgaver mer og mer privatiseres. Rettshåndhevelsen man forutsatte at politiet tok seg av før, gjøres nå av vektere. Dette er et tankekors vi skal ta på største alvor, og det illustrerer i stor grad hvorfor man må satse på økt bemanning i politiet.

Jeg vil tenke nytt på dette området og se på hvilken kompetanse politiet faktisk trenger og bemanne etter det. Må alle etterforskere ha treårig politiutdanning, eller kan f.eks. en revisor eller økonom etterforske økonomisk kriminalitet? Kan soldater fra fredsbevarende styrker skape ro i norske gater? Denne diskusjonen må man ta. Det vil heve kvaliteten på norsk politi, samtidig som den store bemanningsutfordringen vil løses lettere.

Politiet må settes i en situasjon der de kan praktisere en effektiv nullvisjon. Alle straffbare handlinger skal slås ned på og reageres mot raskt. I tillegg til at dette gir synlig ordenshåndheving, har det flere trygghetsskapende effekter. Ungdom møter reaksjoner på et tidlig nivå, slik at de ikke utvikler mer alvorlige straffbare mønstre. I tillegg ser folk at det reageres når galt blir gjort. Disse to faktorene har preventive effekter.

Det har tidligere vært prøvd å skape en mer synlig og serviceorientert politietat. Politireformen av 2001 hadde nettopp dette som hovedmål. Konklusjonene snart ti år etter, er dessverre det stikk motsatte. Man ser at flere tjenestemenn har fått plass på kontor og at færre er ute i gatene. Denne trenden må snu og dette er det største målet for hele straffesakskjeden frem mot 2020.

Jeg har tro på en stor omlegging av hele politietaten. Man må fjerne grenser slik at samhandling på tvers av politidistrikter blir lettere. Organiseringen må ikke være til hinder for en effektiv kriminalitetsbekjempelse. Derfor tror jeg at politiet i fremtiden vil bestå av 5-7 landsdelsdistrikter i stedet for dagens 27 politidistrikter. En slik omstrukturering vil også skape større kompetanseenheter og derigjennom mer slagkraftig kriminalitetsbekjempelse.

Internasjonale organers plass i det norske rettssystemet

Frem mot 2020 må vi få en gjennomgang av de internasjonale menneskerettighetsforpliktelser Norge er bundet av. Her trengs det mye mer refleksjon og kontroll på hva vi er bundet av og hva den enkelte forpliktelse innebærer.

Det er ingen tvil om at et større fokus på menneskerettigheter har gjort noe godt for veldig mange. Dette gjelder også i Europa, der de aller fleste har hatt det godt også før disse rettighetene har blitt implementert i konvensjoner.

Utviklingen av disse rettighetene har imidlertid gått svært langt, og det har lenge vært på sin plass å spørre om alle forpliktelser er av det gode? Når man i større grad binder seg til traktater, er det det samme som å flytte makt fra folkevalgte i Norge til institusjoner utenfor landet. Dette kan i sin tur få som konsekvens at norske myndigheter hindres i å gjennomføre gode endringer til det beste for berørte borgere.

Vi er nå bundet av FNs menneskerettskonvensjon, den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs barnekonvensjon, likestillingskonvensjoner, minoritetskonvensjoner osv. Alle disse gir rettigheter gjennom lov, som i sin tur binder Stortinget.

To saker i den europeiske menneskerettsdomstol illustrerer mitt poeng; i den ene gikk et par kjent fra TV-serien Big Brother til sak mot staten. Disse hadde fått publisert bilder i Se og Hør etter at forholdet deres hadde opphørt og mente dette var brudd på privatlivets fred. De vant ikke gjennom i norsk rettsvesen og tok derfor saken til EMD. Den andre saken gjaldt publisering av bilder fra et bryllup til to kjente personer på offentlig sted. Også disse mente privatlivet deres var krenket.

I den ene saken vant klagerne frem i EMD mens den andre ble vunnet av staten. Resultatene er ikke viktig her. Poenget er at grunnleggende menneskerettigheter skal verne mot tortur, vilkårlig rettslig forfølgning, trakassering av politiske opponenter, forfølgelse av religiøse grunner osv. Når saken dreier seg om fotografering og publisering av bilder har man passert terskelen for hva som er grunnleggende menneskerettigheter for lenge siden.

Domstoler og organer som forvalter disse rettighetene styrer i stor grad sin virksomhet selv. Statene er således bundet på hender og føtter når man først har undertegnet traktaten.

Jeg mener Norge har behov for en gjennomgang av hvilke forpliktelser vi er bundet av og foreta en kjølig vurdering av om alle disse bringer med seg noe positivt for borgerne.

Jeg understreker på det kraftigste at menneskerettighetene ikke skal begrenses for noen. Men dette blir raskt resultatet når demokratisk valgte parlamenter blir bastet og bundet i de enkelte spørsmål.

Hvem avgjør straffesaken – dommerne eller den sakkyndige?

Sakkyndige har fått større betydning i bevisbildet for straffesaker de siste 20 årene. Dette er i første rekke positivt og bidrar til at dommerne får et mest mulig fullstendig bilde av hva som har skjedd i den aktuelle sak. Med utvikling i bruken av sakkyndige har man imidlertid også sett noen faresignaler det er verdt å være bevisst på.

Innholdet i rollene til sakkyndige og dommere i straffesaker blir av og til utydelig. Selv om de sakkyndiges rolle kun er å bidra til sakens opplysning, kan det virke som dommere, i mangel av andre holdepunkter, lener seg for mye på de sakkyndiges vurdering.

I enkelte saker ser man at sakkyndige gir sin faglige uttalelse og etterpå hevder at det er dommerne som avgjør. På den annen side hevder dommerne at de bare har fulgt rådene fra den sakkyndige. Dette kan være et problem for rettssikkerheten til tiltalte og ofre.

Et annet problem i denne sammenhengen er at de som opptrer som sakkyndige i rettssaker i all hovedsak er behandlere når de ikke opptrer i retten. Behandlerperspektivet, som går ut på å hjelpe, har et klart subjektivt tilsnitt hvor hjelp til pasienten er eneste formål. Når samme behandler møter i retten, er det en objektiv beskrivelse av tilstand osv. som er oppgaven. Dette krever stor omlegging av fokus i forhold til hvordan man opptrer i behandlerrollen. I hvor stor grad den enkelte sakkyndige klarer denne overgangen vet man ikke helt.

De to ovennevnte problemstillinger sett i sammenheng kan potensielt føre til alvorlige feil. Satt på spissen kan en sakkyndig møte i retten med et «behandlerfokus» som retten samtidig anser å være et objektivt utrykk og dømmer i samsvar med sakkyndiges anbefaling.

På motsatt ende av skalaen kan man finne tilfeller hvor sakkyndige i for liten grad evner å gi uttrykk for tvil, slik at retten fester for mye lit til hans vurderinger.

Vi som politikere har ansvaret for å påse at de ordninger som er fastsatt i domstolene er riktige og så rettssikre som mulig. Det er derfor av avgjørende betydning at rollene til de ulike aktører blir så klare som mulig. Jeg ønsker en levende debatt om sakkyndiges rolle og denne rollens avklaring mot dommernes. Det er mulig vi har det best mulige system i dag. En debatt vil i så fall gi oss denne konklusjon. I motsatt fall er det behov for innspill som kan hjelpe oss til nødvendige omlegginger i fremtiden.

Er Norge et overvåkningssamfunn i 2020?

Vi lever nå i en mer globalisert og mindre verden hvor trusselbildet ikke lenger er av det tradisjonelle slaget. Resultatet er at friheten og personvernet blir truet og forskjellen fra tidligere tider er at vi ikke vet hvem fienden er. Overvåking er løsningen, mener partiene på venstresiden. Det vil altså si at alle blir behandlet som potensielle fiender.

Den måten å tenke på strider mot liberalismens ideologi. I det øyeblikket vi gir etter for den radikale islamismen og terrorismens fremvekst ved å gjøre alle til mistenkte, har vi tapt kampen mot ufriheten. Og det er nettopp det datalagringsdirektivet åpner for. Et slikt direktiv stempler alle som potensielt kriminelle og står i grell kontrast til prinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Tanken bak datalagringsdirektivet er uten tvil god, men friheten har sin pris. Vi må våge å være kritiske til nye metoder som truer friheten og personvernet. Tanken med datalagringsdirektivet er at man skal kunne sikre bevis til en eventuell etterforskning. Med dagens teknologi vil man imidlertid ikke bare kunne lagre informasjon om tekstmeldinger og telefonsamtaler, men også informasjon om e-post, hvilke sider man besøker på Internett og hvor man til enhver tid befinner seg.

Jeg har hørt flere som argumenterer med at de som frykter datalagring er de som har noe å skjule. Som liberalist mener jeg man da er på helt feil spor. Det er ikke greit at myndighetene skal få vite alt om alle. Det å tro at man får bukt med kriminalitet ved bruk av datalagring, blir på mange måter det samme som å tro at man blir kvitt problemet med overgrep i hjemmet ved å montere et overvåkingskamera i alle norske hjem.

Datalagringsdirektivet er slik jeg ser det ikke bare et brudd på tanken bak Grunnloven. Det er også et brudd på «kontrakten» mellom individ og stat. Vi innbyggere har frivillig gitt avkall på noen friheter som for eksempel retten til vår egen lønn. Dette fordi staten skal løse noen oppgaver den enkelte ikke kan løse selv. Vi sier fra oss retten til deler av vår egen lønn for at ordensmakten skal opprettholde ro og orden. Det å vedta datalagringsdirektivet handler faktisk ikke om hvert enkelt individs interesse for å ivareta egen sikkerhet. Det handler derimot om staten og EUs ønske om mer kontroll.

Det er et paradoks at Norge er det nest mest overvåkede samfunn i verden, uten at dette øyensynlig tilsier at vi er best på kriminalitetsbekjempelse. Jeg tror ikke kriminaliteten forsvinner ved å innføre datalagringsdirektivet, men vi skrur til overvåkningen av uskyldige personer enda et hakk.

Også langs veiene våre foregår det overvåking i utstrakt grad. Det hersker liten tvil om at den type overvåking er viktig for å ivareta trafikksikkerheten, men det er faktisk ikke det dette handler om. Veldig mange mennesker er avhengig av jevnlig å trafikkere en bestemt veistrekning. Er det da riktig at informasjon om at disse personene kjører på denne veien skal sirkulere i politiets og myndighetenes databaser? For å sette det litt på spissen minner dette meg om Checkpoint Charlie og det påbudet vi hadde i det okkuperte Norge om å til enhver tid bære ID-kort.

Det pågår også en diskusjon om hvorvidt man skal dele legejournaler mellom institusjoner. Med datalagringsdirektivet vil man kunne vite hvem man prater med, når og hvor lenge man prater, samt hvor man gjør det. Jeg ønsker meg ikke et samfunn hvor myndighetene kan tegne et bilde av mitt privatliv. Vi er i ferd med å få en virkelighet hvor myndighetene gjennom folkeregistret får tilgang til din adresse og din familie, og gjennom skattemyndighetene kan de få tilgang til din inntekt, formue, huslån og arbeidsgiver. Ønsker vi virkelig et samfunn der for eksempel helsemyndighetene skal få vite om du valgte å ta bussen til jobb fremfor å spasere, eller at du spiste en hamburger til lunsj? Jeg ønsker i hvert fall ikke at min hverdag og hele mitt liv skal være tilgjengelig i en offentlig database.

Juryordningen for fall?

Juryordningen blir med jevne mellomrom debattert heftig i media. En liten gnist tennes av en politiker, dommer eller advokat og plutselig ser man kronikker, leserbrev og tv-innslag fra en rekke representanter for disse profesjonene. Spørsmålet vekker stor interesse fordi det berører en viktig faktor i rettssikkerheten vår, nemlig lekmannsdeltakelsen.

I de senere år har internasjonale konvensjoner fått plass i vårt rettssystem og således har organer utenfor vår strafferettspleie fått muligheten til å påvirke vår interne rett. Dette har utfordret også juryordningen slik vi kjenner den i dag og det er mye som tilsier at dagens ordning må gjøres om på.

Det kan virke noe underlig at man hegner så sterkt om en ordning som gir ukvalifiserte mennesker rett til å dømme medborgere med statens strengeste virkemidler. Men da må man huske på hvordan Norge så ut på 1800-tallet da juryordningen, slik vi kjenner den i dag, ble innført. Samfunnet var i sterk grad preget av ulike klasser og jurister satt på mange viktige tunge samfunnsposisjoner. I dette bildet var det klokt å besette den dømmende virksomhet med lekfolk slik at de domfellelser som kom skapte tillit i befolkningen.

Denne begrunnelsen holder ikke like sterkt i dag hvor store deler av befolkningen er godt utdannet, og juristprofesjonen er mye mindre saliggjørende enn tidligere. Lekmenn har imidlertid fortsatt en plass i rettssystemet vårt etter min mening. Juristene i domstolene dømmer folk til et eller annet hver dag. Det er det de gjør når de er på jobb. Det er da stor fare for at de går inn i et mønster og blir sløvere i omgangen med bevisførselen fra påtalemyndigheten.

Da er det viktig med lekfolk som ser saken med friske øyne og som evner å være kritisk til det de får presentert. Denne faktoren må vi ikke glemme når vi snakker om juryordningens eksistens eller ikke.

De aller fleste er enige om at lekfolk skal være presentert i dømmende forsamling i en eller annen form. Spørsmålet er nå hvordan morgendagens ordning skal utformes. Skal vi ha en jury som begrunner sine avgjørelser? Skal vi ha en meddomsrett med flere lekdommere enn man har i straffesaker med lavere strafferammer? Eller finnes det andre løsninger det vil være fornuftig å innføre?

Noen hevder at en jury ikke fungerer tilfredsstillende og heller ikke kan utforme dommer fordi dette er et «håndverk» som dommere er spesialisert i. Lar man juryen gjøre dette alene, vil samtlige saker oppheves i Høyesterett. Andre igjen sier at dersom dommere blander seg inn i lekfolkenes virksomhet, så bindes også lekfolkenes skjønn opp i det dommerne mener. Atter andre sier at de moderne lekmenn er utdannet og opplyst og ønsker sterkere deltakelse i saken. Disse mener lekfolk i dag ikke lar seg overkjøre.

Som man ser, er det gode argumenter både for jurybehandling med dommerinnblanding og en helt selvstendig jury. Etter min mening er det beste en løsning der juryen sitter som i dag, men plikter å begrunne de avgjørelser den treffer.

For meg er begrunnelsen det viktigste. I dag får man begrunnelse når man blir dømt for lovbrudd med strafferamme under 6 år. Det er da ulogisk at man ikke får nærmere begrunnelse når man blir dømt for noe mer alvorlig. Rettssikkerhetsmessig blir det umusikalsk i mine ører. Dette gjelder spesielt i de tilfeller hvor tiltalte er blitt frikjent i tingretten, men blir dømt med et enkelt «ja» i lagmannsretten.

Jeg vet at ordningen i Danmark, med 9 lekfolk og 3 fagdommere, er med i regjeringens vurdering av hvilken ordning vi skal ha her. Denne ordningen viser etter mitt skjønn en fornuftig balanse mellom fagdommere og lekfolk. Andre alternativer er sikkert også bra.

Som jeg har sagt tidligere og som jeg vil presisere igjen: for meg er det viktigst at utfallet gir en rettssikker og trygg prosess som skaper tillit til det rettssystemet vi har.